Budskapsmenigheten

Nåde, Ikke Gjerninger.

Av Lee Vayle, 23. mars 1983.

Vi trenger Din hjelp i denne stund så vi ber om at Du vil være med oss i studiet av Ditt Ord. Gi Nå­de, Herre, gi forståelse for å hjelpe oss, O Gud. Vi på­kaller Deg, Herre, på en måte som vi, bare ved Ånden dypt inne i oss selv, kunne påkalle Deg med., Du kjenner oss, Herre. Enten vi sitter eller står opp, enten vi går ut eller kom­mer inn, i alle de tingene så vet Du om det, Herre, og vi skulle bli motivert av Deg i dem. Så lær oss Din vei, Herre. Lær oss om Din store, suverene Nåde, Guds veier. I Jesu Navn vi ber, amen. Vær så god, sitt.

Nå. Jeg skal bare lese lite gran­ne fra Romerbrevet 11:1der Paulus taler, og han sier:

1. Jeg sier altså: ‘Har da Gud forkastet Sitt folk? Gud forby. Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamin stamme. Jehova har ikke forkastet Sitt folk som Han forut kjente

Nå skal du merke deg der at tittelen er faktisk Je­hova. Gå tilbake til Salme 94:14, og det sier:

14. For Her­ren vil ikke forkaste Sitt folk, og ikke forlate Sin arv;

Nå. Jeg ser at det or­det må mer eller mindre være ordet “eiendom.” Når man tenker på arv, ten­ker man på noe som har gått videre i arv av det man blir arving til på grunn av anstrengelsene fra en eller annens godhet ved at de har tilveiebrakt det man har fordret ved deres flittighet og arbeide. Og jeg tror dette, til og med dette her, er hvor Herren taler om Sin egen eiendom, “for Herren vil ikke forkaste Sitt eget folk, ei heller vil Han forlate Sin eiendom.” Også du merket deg der “Jehova.” Dere, gå tilbake til hvor Gud talte til Moses; som jeg gjorde oppmerksom på i 2. Mosebok, i det 3. Kap. omtrent. Et eller annet sted der. Og, nå, det er lenger ute. Kunne kanskje være i Kap. 6.

Har noen ganger litt av en jobb med å huske disse ste­dene. Min hukommelse er ikke god, men uansett så sa Han: “Ved Mitt Navn Je­hova var Jeg ikke kjent.” Og vi viste deg, over der i 1. Mosebok, at Navnet Jehova var kjent da Abraham drog avsted for å ofre sin sønn, og Herren gav ham en vær å drepe som Jehova hadde brakt til veie.

Også lenger tilbake i 1. Mo­sebok kan jeg ikke i denne henseende huske at ordet Jehova dukker opp igjen. Så Han sier ikke at Hans Navn Jehova ikke var kjent som om det ikke skulle være kjent. Men da Elohim er den Ene Som alltid var, den selveksisterende Ene, og den Ene Som forblir, tar Han på Seg en annen tittel, Navnet Jehova, slik at Han kan ha mange flere tilknyt­ninger utav dette, i forbind­elsen til folket, og vi finner at Jehova, da Han åpenbarte Seg for Moses, var det i fellesnavnet. Han åpenbarte Seg, individuelt, men nå gjør Han det etter som det gjel­der hele nasjonen.

Og, derfor sier Han den samme tingen her. Han sa angående Israel: “Jehova har ikke forkastet Sitt folk som Han forut kjente.” Nå, “vet dere ikke hva Skriften sier om Elias? Hvorledes han går i forbønn til Gud mot Israel ved å si: ‘Herre, Dine profeter drepte de, Dine alter rev de ned, og jeg er alene til­bake, og de står meg etter livet.” Nå, her legger du igjen mer­ke til at denne profeten Elias, nå er han ikke en Ordprofet. Han er en stor profet, men du finner ikke at han bringer Ordet. Du finner ham stående i en til­stand med å bringe folket tilbake til Ordet Som alle­rede var blitt gitt, og han er tydeligvis ikke altfor for­trolig med læren om forut­bestemmelse, utvelgelse og forutvitenhet. Og, hvis han er, er han til slutt kommet i en stilling hvor han tror at han er den eneste person­en tilbake som ligger innen­for utvelgelsen. Og derfor sa han: “Jeg er alene til­bake, og disse menneskene står meg etter livet.”

Hva er Guds svar til ham? Nå ser du at dette er det korrekte; vantroen eller læ­ren, at Gud forlot Israel, og har satt dem fullstendig til side, har ikke noe mer å gjøre med dem som om Hans Løfter har vært gjort virkningsløse på grunn av Jesu Kristi død, Hans død som de innlot seg på.

Så han sa: “Hva sier Guds svar? Jeg har levnet meg syv tusen menn som ikke har bøyet kne for billedet av Baal. Således er det da i denne nåværende tiden en levning ifølge Nådens utvelgelse, men er det av Nåde, da er det ikke mer gjerninger, på annen måte er Nåde, ikke mer Nåde.

Hvis det er av gjerninger, da er det ikke mer Nåde, på annen måte er gjerninger ikke mer gjerninger. Nå vil du se her, slik det tales om Israel, inkluderer faktisk Paulus Israel under et mål av Nåde fordi Guds hensikt er et Nådes formål heller enn et av gjerninger. Så han forteller deg det allerede her ved å gi deg et kjennskap til det 5. Seg­let hvor det 5. Seglet er Israel. La oss gå tilbake til det 5. Seglet. Det skulle være omtrent i det 5. Kap. eller det 6. Kap. i Åpenbarings­boken.

9. Og da Han hadde åpnet det femte Segl, så jeg under alteret deres sjeler som var myrdet for Guds Ords skyld, og for det vitnesbyrds skyld som de hadde.

Nå, hold fingeren din der, og så går vi over til Åpen­baringen 20:4. sies det:

4. Og jeg så troner, og de satt på dem, og dom ble gitt til dem, og jeg så deres sjeler som var halshugget for Jesu vitnes skyld, og for Guds Ord, og som ikke hadde tilbedt dyret.

Bla nå tilbake igjen, over her, det 6. Kap., og du mer­ker deg hva det sier. De ble drept for vitnesbyrd­ets skyld, vitnet som de hadde, og det sier ikke en ting om Jesus Kristus. Men de ble drept på grunn av Guds Ord, Ordet Som hadde tingen og som Ordet Som de holdt fast i uten Åpen­baringen av Ordet Som kom til Hedningene. OK. Det er i Efeserbrevet og Paulus sier i det 2. Kap. v. 11:

11. Kom derfor i hu at dere som fordum var hednin­ger i kjøttet og ble kalt uomskårne ved det som kal­les omskjærelse på kjøttet, den som gjøres med hånden,

12. at dere på den tiden var uten Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og frem­mede for Paktene med deres Løfte, uten håp og uten Gud i verden,

13. men nu, i Kristus Jesus, er dere som fordum var langt borte kommet nær til ved Kristi Blod.”

Og så i vers 19:

19. Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de Helliges med borgere og Guds hus­folk,

20. dere som er bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll mens Hjørnesteinen er Jesus Kristus Selv

21. i Hvem hele bygningen pas­ser fullkomment sammen og vokser til et hellig tem­pel i Herren,

22. i Hvem også dere bygges sammen til en Guds Bolig ved Ånden.”

Ef.3:1-6

“Av denne grunn er jeg, Paulus, Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hednin­ger, om dere ellers har hørt om husholdningen med den Guds Nåde Som er meg gitt for dere, at Han ved åpenbaringen har kunngjort meg hemme­ligheten således som jeg før har skrevet med få ord, hvorav dere, når dere leser det, må dere forstå min viten av Sannheten i Kristi hemmelighet, som i andre generasjoner ikke ble gjort kjent,” eller, “som til andre generasjoner ikke ble gjort kjent for men­neskenes sønner som den nu er åpenbart for Hans hellige apostler og profeter ved Ånden, at hedningene skulle være medarvinger og av det sam­me Legemet, og delaktige i Hans Løfte i Kristus ved Evangeliet.”

Ved nå å gå tilbake til Åpenbaringen igjen merket vi oss at det sier her at “de ble drept på grunn av Guds Ord og for vitnesbyrd­ets skyld som de hadde,” og der er ikke nevnt noen ting angående vitnet til Jesus Kristus. Nå, Evangeliet hadde gått til Hedningene. Hvor etterlot det Israel? Det etterlot Israel i samsvar med hva vi leser her i Rom. 11. Kap. Jeg skal gå tilbake til det 5. Kap. i Åpenbaringsboken om en liten stund. Det er det 6. Kap. Og det sier:

Rom 11:7

“Hva så? Israel har ikke oppnådd det som han søker, men utvelgelsen har oppnådd det, og resten ble blindet.” Stemmer? Du kan bare bla tilbake her nå. Det sier her: Åpenb. 6:10 og videre. “…så jeg under alteret deres sjeler som var myrdet for Guds Ords skyld, og for det vitnesbyrds skyld som de had­de. Og de ropte med høy røst og sa: ‘Herre, Du Hellige og Sanndru! Hvor lenge skal det vare før Du holder dom, og hev­ner vårt blod på dem som bor på jorden?’ Og det ble gitt hver av dem en lang hvit kjortel, og det ble sagt til dem at de en nu skulle slå seg til ro en liten stund inntil deres med tjenere også og deres brødre som skulle drepes slik som de ble det, skulle gå i oppfyll­else.”

Hva jeg nå forsøker å vise deg her er at Israel ble blin­det. Og fordi de ble blindet for å gi Hedning­ene anledning til å komme inn. Og denne Åpenbaringen kunne bare komme på en tid, og på det grunnlaget, at den inngangen ble tilveiebrakt for hedningene ved avslutningen for Israel. Du la merke til det som jeg sier at der ikke er sagt ett ord om Jesu Blod. Der er ikke ett ord sagt angå­ende det som gjelder Jesu vitnesbyrd. Alt som er sagt er at de holdt fast ved Ordet, og de er under al­teret. De er jøder, og de roper. Nå, de skai få fotside hvite kapper, og de er blitt sagt at de skal ta det med ro en liten stund mens deres med tjenere også, deres brø­dre, som skulle bli drept slik de var blitt det, skulle fullbyrdes. Det sa selvfølgelig Bror Branham, og i overensstem­melse med Sannheten, er de 144.000 som det 6. Segl, som kommer etter det 5., bringer inn forseglingen av de 144.000 i Kap. 7 :1-2

“Deretter så jeg fire engler som står på jordens fire hjørner, og de holder jordens fire vinder for at det ikke skulle blåse noen vind over jorden, eller over havet eller på noe tre. Og jeg så en annen mektig budbærer som stiger opp fra øst, og som har den lev­ende Guds Segl. Og Han ropte med høy røst til de fire englene,”

Han har fått den levende Guds Segl Som faktisk er den Hellige Ånd,

“skad ikke jorden eller havet eller trærne før vi har satt innsegl på vår Guds tjenere i deres panner!”

Tydeligvis er Kristi Åpen­baring og frelse for de 144.000 absolutt nødt til å komme ganske tidlig i de 3 ½ år. Kanskje like etter at Bruden er tatt opp. Og de ble forseglet, de 144.000 fra de forskjellige stammene som er nevnt deri, og selvfølgelig mangler Dan og Efraim på grunn av avgudsdyrkelsen deres. OK. Nå blar vi tilbake til Rom­erbrevet, og der står det: “Endatil er det i denne tid,” vers 5, “blitt en levning til­bake etter Nådens utvelgel­se.” Så Ordet, Som gir uttrykk for denne sammenheng, er Johannes 1,17:

“For Loven ble gitt ved Moses, Nåde og Sannhet kom ved Jesus Kristus.”

Nå, hvis, og hvis ved Nåde, da er det ikke mer gjern­inger, ellers er Nåde ikke mer nåde. Men hvis det er av gjerninger, da er det ikke mer Nåde, ellers er gjerninger ikke mer gjern­inger. Nå, Nådens Prinsipp gjaldt derfor for Israel. Følger dere meg? Nådens Prinsipp gjaldt, og gjelder, virkelig for Israel slik at du behøver ikke å gå til dem og si: “Du er nødt til å bli født på ny.” Man går ikke til noen jøde for å plage ham. Du henven­der deg ikke til noen rab­biner i forsøk på å omvende ham fordi de er allerede under Nåde. Ser du? Nå er der en levning, et lite antall, som skal bli frelst, uansett, fordi de er der allerede, og Blodet er der. Nå husker du at før Pinse­festens Dag var ikke folket fylt av den Hellige Ånd. Bror Branham sa at det nærmeste noen Gammeltes­tamentlig Hellig kunne kom­me, jeg redegjør for en tekst i andre ord for klar­hetens skyld, er en profet. Så man ser på en Pakt hvor Pakten var en Messiansk Pakt hvor steg nr. 1 var død, utgytelse av Blod, og Oppstandelsen på grunn av Rettferdiggjørelse. Israel står under det. Derfor er der en utvelgelse under det 5. Segl som strekker seg gjennom det 6. Segl som når frem til det punktet hvor Israel, født som en nasjon på en dag, da vil de 144.000 bli fylt av den Hellige Ånd, og de skal ut­gjøre en del av den første Oppstandelsen. De skal være Lammets førstefrukt. De skal komme som evnukker, og ta vare på Bruden i den første Oppstandelsen i den Hellige By, men de skal ikke være en del av den. Og man sier: “Hvordan kan de være der inne, og ikke være en del av den?” Så enkelt som ABC. De er ikke Brud. Nå, ser du, vet jeg hvor tanken din fremdeles går fordi, det er meget lett, ser du. Nåvel, en by er en by. Byen har en hel del flotte—; der er terrasser, og den strekker seg oppover som en pyra­mide. 1500 miles (2 413,5 km) høy og 2 413,5 km vid ved grunnen, og alle sitter i vakre hjem av gull, og, du blir så revet med at de glemmer at alt gullet og tingene i hjemmet er ingen­ting. Bruden, hun selv, er en by. Husene på gaten er bare noe skrap sammenlignet med hva en Brud er. Så du skjøn­ner, man er nødt til å være klar over at når jeg sier: “Hun er byen, men ikke en del av den,” så er det helt sant. Ah – nåvel. La oss ta en titt på det i Skriften. Det er over her i Åpenbaringsboken, å; ok, lenger ute. “Og en av de syv engler,” Kap. 21 vers 9, “som hadde de syv skåler…” Jeg skal vise deg Bruden, Lammets hustru.

“Og Han førte meg i Ånden bort på et stort og høyt fjell, og viste meg den store Byen, det Hellige Jerusalem, Som dalte ned fra Himmelen fra Gud. Den har Guds Herlighet.”

Vel, hør her. Der er bare en flokk som har fått den ekte Guds Herlighet Som er den fullkomne vurderingen av Gud Selv, Som bokstavelig talt skulle være Bruden som har del i enhver egenskap i det Gud har uttalt Seg om når det gjelder Ham Selv. Nå, jeg håper du fikk tak i det på grunn av det som vi nevnte i det greske om at Herligheten bevirker det. Det er en vurdering. Vi skal komme til Hebreer­brevet en eller annen gang siden hen om jeg skal få tilbake salvelsen min. Godt. Disse Israelittene er forut­kjente og forutbestemte. Nå. Han sier det er av Nåde, og gjerninger har ikke noe å gjøre med Den. På søndag vil jeg komme med litt mer av det jeg kom med sist søndag. Hvis du kjeder deg, hold deg hjemme. Den` dei­lige delen med det er at jeg ikke har en forkynner som dukker opp bak meg og sier: “Vel, nå får det være nok!” Ha! Forsøk det, og se hva som skjer. Terry vil sende ned til oss en av de der vaktene, og kaste deg ut så fort at du ikke ville vite hva som traff deg. Han har en kar som bruker størrelse 13 i sko, ca 193 cm høy og veier noe slikt som 225 kg, antar jeg. Han vet ikke hvor sterk han er. Jeg skal fortelle deg om det. Vel, jeg skal fortelle deg litt om det ut ifra det faktum at vi skal bare nevne noen av de ting­ene senere. Men jeg utelater det her, forstår du. Nåvel. De er under Nåden så når folk sier: “Hei,” det jeg talte om for et øyeblikk siden når vi ser på det som har skjedd før, “Hei, Gud skal gjenopprette Loven.” At Han skal gjenopprette Loven er sludder. Hvem snakker om det som viser villfarelsen av denne funda­mentale tenkingen, her ute? Disse jødene her er ikke under Loven! Nå, se, Gud gav et Løfte. Gå tilbake til Romerbrevet 4, vers 13:

“For ikke ved Loven fikk Abraham eller hans ætt det Løfte at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet. For dersom de som er av Loven er arvinger, da er tro blitt til intet, og Løftet gjort uten virkning.”

Nå, hvis du er nødt til å arbeide for det, bry deg da ikke om å be eller tigge eller stjele fordi du ikke kommer til å få det. Forsøker du på å stjele, vil du få hendene kuttet av, og føtt­ene dine kuttet av deg, så du ikke kan løpe hvis du skal arbeide for det. Så hvis det er en gave, er der ikke noe du kan gjøre for den. Nå, det er hva det sier her. Det ene gjør det andre ugyl­dig. Nå snakker vi om Abrahams barn. Ikke sant? Vers 33:

“De svarte Ham: ‘Vi er av Abrahams ætt, og har aldri vært nogens træler. Hvordan kan da Du si: dere skal bli fri?’

Jesus svarte dem: ”Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er ikke fri.”

Han er en tjener, han er en syndens tjener. Han er nødt til å adlyde den impuls­en. “Men trælen blir ikke i huset i all evighet, men Sønnen blir der i all evighet.” Han forteller deg rett der at Sønnen er større enn søn­nen som en innflytelse, eller, en Kraft er sterkere enn synd som en kraft. Søn­nen, Som en Natur, er større enn synd som en natur. “Hvis Sønnen derfor skal frigjøre dere, vil dere virke­lig bli fri. Jeg vet at dere er av Abrahams ætt, men dere står Meg etter livet fordi Mitt Ord ikke finner rom i dere. Jeg taler det jeg har sett hos Min Far, og dere gjør det som dere har sett hos deres far. De svarte Ham: ”Vår Far er Abraham.” Jesus sier til dem: ‘Var dere Abrahams barn, ville dere gjøre Abrahams gjerninger. Men nu står dere Meg etter livet, en Mann Som har sagt dere Sannheten Som jeg har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham. Dere gjør deres fars gjern­inger. Da sa de til Ham: ”Vi er ikke avlet i hor. Vi har en far, selveste Gud.”

Som du ser fører de sin stamtavle tilbake til Adam. De fører ikke seg selv til­bake til Kain, slangens sæd. “Jesus sa til dem: ‘Var Gud deres Far, ville dere elske Meg for jeg er utgått..” osv.

Nå, de sa vi er Abrahams barn. Gå tilbake til det 4. Kap. Han sier her: “For der­som de som er av Loven er arvinger, er tro gjort ugyldig, og Løftet gjort uten virkning; for Loven virker vrede.” Nå, hvordan skal du få blod utav en kålrot? Loven bevir­ker ikke Nåde. Der er ikke noe der inne som gir deg en sjanse unntatt en knek­ket nakke. Det er riktig. Kastet i Ildsjøen. Der er ingen Nåde der. Hel­ler ikke er der noen vrede i Nåde. Si nå hva du tenker om det, og dere blir klar over at dere har vært en flokk lov­treller altfor lenge. Selv­følgelig skal jeg sitte oppe på et podium og være veldig sjølgod mens jeg taler til dere. Jeg vil ikke la dere få vite at jeg har vært en lovtrell selv, altfor lenge. Hvorfor skulle jeg fortelle alle mine hemmeligheter for dere. Dere løper bare omkring, og skal begynne med deres egen menighet for alt det jeg vet. Ok. Jeg håper du får tak i poenget. Lov har ingen Nåde. Nåde har ingen Lov, i betydningen Barmhjertighet og Vrede. Nåde har ingen vrede, Loven har ingen barmhjertighet. Lov virker vrede. Og hvor der ingen Lov er, er der ingen overtredelse. Nå, det der låter merkelig, men det er sant. Hvordan kan du ha vært en overtreder hvis der ikke er noen Lov? Derfor, og hør nå etter, derfor er det av tro for at det måtte være av Nåde så Løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for den som er av Loven, men også for den som har Abrahams tro, han som er far til oss alle. Nå blar vi over til det 11. kapitel igjen. “Hva så? Israel har ikke oppnådd det som han søker, men utvelgelsen har oppnådd det, og resten ble blindet, som skrevet er: Gud har gitt dem slummerens ånd, Øyne til ikke å se med, og Ører til ikke å høre med, inntil den dag i dag.”

David sier: “La deres bord bli dem til en strikke og en snare og en snublesten, og en gjengjeldelse for dem. La deres øyne bli formørket så de ikke må se, og bøy alltid deres rygg. Jeg sier altså: Har de da snublet for at de skulle falle? Gud forby!” Med andre ord, har dette funnet sted at de har gjort det selv, og at de nå er i et fullstendig fall hvor ikke noe kan bli gjort for dem i det hele tatt? “Gud forby! Men heller ved deres fall…” nå, der er en hensikt med det at øyene deres er blindet og forkaster Messias. ”Skulle frelsen komme til hedningene for å provosere dem til sjalusi.”

Nå, hvis deres fall er en rikdom for verden, og ned­vurderingen av dem en rik­dom for Hedninger, hvor meget mer da deres fylde? Med andre ord, hvis du ser etter en ting her, og du ser Nåde, og du ser hva Gud har gjort for at Han ikke skal miste noen til en hvilken som helst tid på noen som helst måte, til­stand eller form, hvor fan­tastisk det er, men _ hvor lite vidunderlig det er i sammenligning med når Gud bringer inn alle Hedningene og alle av Israel, og du får en stor, eventyrlig manifes­tasjon av hva vi fant over her ved å lese det for deg; og, Efeserbrevet det 2:19-

19. Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de Helliges medborgere og Guds Hus­holdning

20. dere som er bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll mens Jesus Kristus Selv er hovedhjørnesteinen.

Ikke “stein”, men “steinen” ville riktignok være del av det verset. Nå.

Rom 11:13.

13. For jeg taler til Hedning­ene; i og med at jeg er Hedningene’ apostel priser jeg mitt embete

14. om jeg på noen måte må anspore til nidkjærhet de av mitt kjød for at noen kunne bli frelst.

15. For hvis forkastelsen av dem gir verden en real sjanse…” det ville bli Hedningene, eller, hele menneskeslekts system “… hva skal mottag­elsen av dem bli annet enn Liv av døde?”

Nå. Som jeg sa dere før som vi sier her, er Israel ikke død. En blind er ikke død. Disse menneskene er ikke døde. De er blinde. Så hva skal mottagelsen av dem være annet enn Liv av døde? Det betyr at det er ved timen for Oppstand­elsen. Så når de er kommet tilbake for å bli mottatt av Herren, da er det timen for Opp­standelsen, og de er allerede tilbake i det lovede Land idet de venter på Oppstand­elsen. Men er førstegrøden Hellig, da er deigen det også, og er Roten Hellig, da er gren­ene det også. Ved nå å tale om folket ved å gå tilbake til Abra­ham, ved å gå tilbake til begynnelsen, måtte Abraham ha en far, måtte ha en mor. Han kom ikke bare på scen­en. Han er ikke et Guds skaperverk, han kom som følge av en fødsel. Ved å gå helt tilbake, går du rett tilbake til Adam som var en Guds sønn. Det er ikke sagt at Abraham var en Guds sønn. Det er sagt at Adam er en Guds sønn. I det minste tror jeg ikke det. La oss bare ta et blikk på ætte tavlen ifølge den her hos Matteus. Nå, vi skal begynne på et sted der og gå bakover. OK?

“Disse er Jesu Kristi slektsledd, Davids sønn osv. Abraham fikk sønnen Isak. Det sier ikke at Gud avlet Abraham. Den andre ætte tavlen i Lukas sa at Adam. var Guds sønn. Den sier ikke at Abra­ham var det. Så når de sa: “Gud er vår Far, vi er ikke født i hor,” tar de sin ætte tavle rett tilbake til Abraham, rett tilbake til Syndfloden, rett tilbake til Adam, rett tilbake til Gud. Nå, han sier da her, forut­satt at disse menneskene er forut kjent, forutbestemt eller utvalgt, og forut kjent av den Allmektige Gud ved å være utnevnt til å være Guds Hellige Folk, så sa han: “Tenk ikke et øyeblikk på at det ikke vedvarer.” Med andre ord er hele Israel ikke Israel. Nå, det finnes over her. “Og således skal hele Israel bli frelst.” Nå, hele Israel er ikke Isra­el, for der skal komme ut fra Zion en forløser, og skal vende ugudeligheten bort fra Jakob. For dette er Min Pakt med dem når jeg skal ta bort deres synd. Når det gjelder Evangeliet, er de fien­der for deres skyld. Men med hensyn til utvelgelsen er de elsket for deres fedres skyld; Guds gaver og kall er uten omvendelse. Han sa hele deigen er hellig. Med andre ord, vi ser på det Guds faktum at Han aldri har forkastet Israel som Han forut kjente. Ser du? Ikke på noen måte i tilstand og form. La oss da nå se litt mer her. Nå. Noen av grenene ble av­brutt, og du som var et vilt oliventre ble innpodet i blant dem og fikk del med dem i oljetreets rot og fedme. Da ros deg ikke mot gren­ene, men hvis du roser deg, så er det dog ikke du som bærer roten, men roten bærer deg. Med andre ord, hvis du åpner munnen og forsøker å si noe, sa han: “Husk ut­velgelsen kom ned gjennom dem. Den kom ikke ned gjennom deg.”

Med andre ord, Gud ser til Hedningene, og det Han gjør nå var en del av Hans store plan. Og de passer inn på deres rette sted i dette store Livets Tre Som Gud bygger her; Brudetreet. Nå.

Du vil da si: “Grenen ble avbrutt for at jeg skulle bli innpodet.” Vel, ved sin vantro ble de avbrutt, og du står ved tro. Vær ikke overmodig, men frykt! For sparte ikke Gud de na­turlige grenene, vær da på­passelig av frykt for at Han ikke sparer deg også. Nå vet du at du kunne etterspore Israel, ganske enkelt stamme for stamme og skrive det ned. Men når du kommer til Guds sæd i Hedningene, kan du ikke gjøre det. Nå, du ser hvordan Gud til­lot Rahab å være en del av utvelgelsen fordi hun til­hørte virkelig den slekten fordi inne i henne lå det som Gud skulle bruke for å gjøre henne til en del av selveste Davids stamtre fordi det føres rett nedover i slekten. Hun giftet seg med en gene­ral; gikk videre nedover, nedover, nedover inntil du kommer til Ruth og Naomi. Ruth kommer tilbake som en Moabitt. Nå er hun i slektsmessig forbindelse på grunn av blodsbåndet til søs­kenbarnet, dvs. Abrahams nevø ved at Lot i slekt­skapsforhold til seg selv får et barn med sin datter noe som på den tiden ikke kunne ha vært så galt fordi rasen var sterk nok. Nå, hun kommer inn i det ved å tilkjennegi at der skulle være et sted av hed­ninger som kommer inn som Brud, utvalgt av Gud, hvor Gud også ville føre dem ned gjennom kjød. På samme måte som Han førte Israel fordi Han er nødt til å ha dem her ifølge den naturlige utvelgelsen, på samme måte som der er en Åndelig utvelgelse. Husk at Jesus er beskikket gjennom en naturlig utvelg­else. Han kalles “Guds Ut­valgte” akkurat slik som vi kalles “utvalgt.” Så nå sier Han her: “Disse som mer eller mindre har vært avbrukket,” med andre ord, treet har ikke båret, overflatemessig sett, ved å produsere slik som i Hed­ningene. Plutselig kommer det til en stopp. Hedningenes tid er forbi. Så vær på vakt. Rett tilbake til den samme frembringelsen, en avstamn­ing, 12 stammer, 144.000, alle kommer til å være her. Så se da Guds godhet og strenghet. Strenghet over dem som falt, men over deg er Guds godhet såfremt du fortsetter i Hans Godhet, ellers skal også du bli av­hugget. De skal også bli innpodet hvis de ikke stadig forblir i vantro, for Gud er mektig til å innpode dem igjen. Nå, hva fikk de innpodet igjen? De 144.000 under de 2 vit­nene. De skal innpodes igjen. For jeg vil ikke, Brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet for at dere ikke skulle være kloke i deres egne fikse ideer; blindhet har delvis skjedd med Israel inntil Hedning­enes fylde er kommet inn. Med andre ord så er det en flokk der inne som er forutbestemt til frelse. Ikke sant? De er ikke full av den Hel­lige Ånd. Ikke på noen måte, i tilstand og form, er de del av Bruden, men de skal komme. Noen av dem, etter som de 144.000 skal komme, er en del av den første Oppstandelsen. Resten skal ikke komme før enn den andre Oppstand­elsen, og da vil de bli i stand til å bli brakt inn. Nåvel. Nå over her igjen i Romer­brevet det 9. kapitel sier Paulus:

1. Jeg sier Sannheten i Kris­tus. Jeg lyver ikke. Min samvittighet også vitner med meg i den Hellige Ånd

2. at jeg har en stor sorg og smerte i mitt hjerte

3. for jeg kunne ønske jeg selv var redningsløst fortapt og atskilt fra Kristus for mine brødre, mine frender etter kjødet,

4. de som er Israelitter, de som slektskapsforbindelsen, og herligheten, og Paktene, og Lovgivningen, og Guds­tjenesten, og Løftene tilhør­er;

5. som er fedrenes sitt, og som Kristus er kommer fra etter kjødet, Han Som er over alle, Gud velsignet i all Evighet, amen.”

Nå, hvis Kristus kom for dem, og betalte prisen, da er prisen blitt betalt. Jeg vet noen sier: “Vel, du er nødt til å akseptere at den prisen er betalt.” Det er ikke sant for faktum er likevel at den sanne Pris­en er betalt, og du vil se at Gud vil bringe Dåpen i den Hellige Ånd. Men det bringer ikke Dåpen i den Hellige Ånd her. Prisen er blitt betalt, og de er under Nåden. De skal få fylden av det Løftet. De skal være der. Hør nå etter. Han sa: “Dog ikke som Guds Ord ikke har hatt noen virk­ning, for de er ikke alle Israel som er av Israel.” Det er sant. De hadde en levning på 5.000 i blant kanskje 3 til 5 millioner mennesker. Og ut av de 3 til 5 millioner menneskene var det bare 7.000 som ikke hadde bøyet kne. Og hver eneste en kunne komme under Pakten i kraft av det faktum at de kunne si: “Jeg er et Abrahams barn.” Men hele Israel er ikke Isra­el. Ser du? Ikke på lang vei. På samme måte som at alle hedningene ikke skal bli frelst. Der er en sæd. Og Gud skal få den seden ut. Nå, det der er hva folk ikke er. Hvor mange av 750 eller 800 millioner kristne skal tro dette budskapet? Vel, jeg vet ikke. Bror Branham sa: “Kanskje 800. Kanskje færre enn det i den timen Opprykkelsen finner sted. Resten vil være død.” Folk ser seg omkring og sier: “Vel, kanskje vi skal gå glipp av det.” Vel, jeg kan si dere en ting. Hvis Bruden ikke kommer ut fra flokken, den gruppen som tror dette budskapet, da er vi bare en flokk idio­ter. Vi gikk glipp av det, bare på grunn av dette Bror Branham sa: “Bare dette Ordet har Liv i Seg, og bare dette budskapet kan komme til Liv.” Nå. Heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn, men i Isak skal din sed bli kalt. Det er sant, skjønner?, fordi hele verden ikke lenger har en ren avstamning. Den har fått enhver fylt med Adams kjød og Dyrets kjød. Faktum er at der er mer kjød av Dyret enn der er kjød av Adam, akkurat i denne ti­den. Det er alt som der er å si om det fordi de dominer­ende holdningene er der, mer enn noen ting ellers, og man kan si det på grunn av den måten synden er. Hvis de dominerende hold­ningene ikke var der, ville vi ikke hatt den synden vi har fordi du ser at et dyr har ikke en samvittighet. Og dere vet Bror Branham sa: “Disse menneskene har ikke mer samvittighet enn en slange har hofter. Og det er sant. Det er år­saken til at kvinner og menn er i en slik skitt i dag. Nå. Det er de som er kjøttets barn; disse er ikke Guds barn, men Løftets barn regnes for sed. La oss nå meget omhyggelig gi akt på det. Noen sier: “Nå skal jeg si deg noe. De Guds barn der de skal… de er dem som blir født på ny.” Men deres forståelse av dem er de som blir født på ny. Men det er ikke den mening­en vi har on34e som er født på ny. Vår mening om dem som er født på ny er at man er sed. Du får den Hellige Ånd, og de sier du blir til sed. Nå har dere folk rett her i budskapet i dag som ikke kjenner forskjellen. En av de morsomste tingene i hele verden har med den mannen å gjøre som siterte for meg menighetstiden som om jeg ikke visste hva jeg hadde skrevet. Han visste ikke hva jeg hadde skrevet. Der ligger vanskeligheten. Han kunne ikke finne ut av hva jeg hadde skrevet. Jeg skrev, under ren inspira­sjon. Så snart som jeg kom fra Bror Branham om hva den Hellige Ånds Dåp var, gikk hele min teori om den i fløyten. Og jeg begynte å skrive, og han begynner å forkynne det hele veien henover omtren ett år sen­ere. Ikke at han ikke for­kynte det hele tiden, men jeg mener at det kom ut meget, meget sterkt hva sæd ikke var, og hvordan den var, ser du. Nå, disse er ikke Løftets barn for dette er Løftes ­Ordet: På denne tid vil jeg komme, og da skal Sara ha en sønn. Nå, skjønner du, at hva du ser på er her, at, når du ser på utvelgelsen, og forut­bestemmelsen, ser du på Gud ved at` Han frembringer en menneskefødsel som Bror Branham sa: “Jomfrufødselen er virkelig ingenting sam­menlignet med fødselen av et menneske som Gud føder ifølge Sin forutvitenhet, ut­velgelse og forutbestemthet.” Nå. For dette er Løftets Ordet. Ved denne tid skal Sara ha en sønn, og ikke bare dette, men når også Rebekka hadde unn­fanget ved en, til og med ved vår far Isak, for da de ennå var ufødte, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt for at Guds Formål ifølge Hans Utvelgelse skulle stå ved makt, ikke ved gjerninger, så derfor kan ikke Loven ha en ting å gjøre med den utvalgte. Ikke på noen måte. Du sier: “Hva med Israel?” David, en mann etter Guds eget hjerte, begikk hor og drepte en mann for å ha henne. Han kvalifiserte seg ikke på noen måte. Jeg bryr meg ikke om at han var en sønn av Abraham ved sønn av Abraham, ved sønn av Abraham. Jeg bryr meg ikke om at Abraham ble gift med sin tvillingsøster eller sin kusine; hvis det kunne ha vært mulig, så er det ikke det som gjør det. Det er utvelgelsen som er tingen. Du, Guds Formål ligger i utvelgelse. Israel er et utvalgt folk. Han fikk det til. Nå bringer Han det over hele verden. Men det gjør ikke den minste forskjell for Gud. Han får det bare fullkomment til for at Guds Formål ifølge Hans Utvelgelse skulle stå ved makt. Ikke ved gjerning­er, men ved Ham Som kal­ler. Det betyr ikke noe hvor hardt et menneske gjør gjer­ninger elle hvor meget det kaller på Gud. Det som det gjelder er om Gud har kalt det. Da ble det sagt til henne, den eldste skal tjene den yngste. Og der ser man igjen på jøde og hedning. Man ser at jøden er satt på en side, hedningen blir brakt inn. Som skrevet er, Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg. Nå ønsker en hel del menn­esker å lese det der i sam­svar med gresk, og de sier: “Vel, Esau har jeg elsket mindre.” Bror Branham brukte ordet “hatet.” Jeg liker ordet “hatet.” Folk tror at Gud ikke kan hate. Gud kan hate. “Han er sint på de onde hele dagen lang,” sa faktisk David. Han sa: “Jeg hater Guds fiender med et fullkomment hat.” “Vel,” sa jeg, “jeg har ikke fått mitt fullkomment ennå, men jeg kommer dit.” Jeg tåler ikke dette slud­deret hvor folk gjør seg bedre enn Bibelen, gjør seg bedre enn Gud, gjør seg bedre enn Ånden, gjør seg bedre enn Jesus. Jeg tror ikke jeg er stygg og ond­skapsfull, og–og vulgær, og–og alt mulig annet. Jeg sier ikke det. Jeg er ikke en forkjemper for den slags skrap, men er en forkjemper ut ifra det faktum at dette er Guds Ord, og hvis jeg går til helvete, går jeg til helvete. Dette er Ordet. Men hvis jeg skal gå til Himmelen, er det fordi dette er Guds Ord. Har ikke noe å gjøre med meg. Nå, enn om det sier her: “Hva har de barna å gjøre med det?” Ikke noe. Jeg antar at Jakob drog ut og sier: “Gutter, jeg kan fortelle dere, halleluja, at jeg helt sikkert er utvalgt. Priset være Gud. Merk dere hvordan jeg holdt fast i helen på den fyren som kom før meg. Hm–,hm–, jeg er den som er stor. Ære være Gud. Halleluja, se hva jeg gjorde for meg selv. Hva har dere karer gjort for dere selv?” Pføy! Jeg skal vedde på at du tar en forskjærkniv og forandrer på ansiktene til dine foreldre; få til et litt bedre fjes på dem om du kunne. Det var ikke en pen ting å si. Kunne likeså godt plassere det der det hører hjemme. Pføy! Jeg har en pen kone, og alle barna ligner altfor meget på meg. Ha!, jeg tenkte at ved å gifte meg med henne hadde jeg grepet tingene an på den rette måten. Så sikkert at jeg gjorde, men i den gale end­en. A du, kanskje var det, det David tenkte. Han skulle ha seg noen pene barn med Batseba. Han fikk en sønn som, du vet, en temmelig god gutt, men, så slutter vi å snakke om det. Ah? OK. Jakob har jeg elsket; de var ikke engang født.

(Lydbåndets side 2 begynner slik:)

Fordi de allerede var utvalgt. Bror Branham sa: “Han kommer ikke hit og sier: ‘Jeg velger denne og, ute­later den der, og velger den, og utelater den: Selvfølgelig ikke. Det var allerede gjort. Det er ikke et spørsmål om å velge. Valget er allerede gjort. Gjennom forutvitenhet er det nå et spørsmål om fysisk valg.” Med andre ord, merket på den forutbestemte. Hva skal da vi si? Er der urettferdighet hos Gud? Gud forby. For til Moses sier Han: ”Jeg vil miskunne Meg over den som Jeg miskunner meg over, og ynkes over den som jeg ynkes over. Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud Som viser miskunnhet.” Nå, hvor er din Lov?

Du ser at hele tingen ender opp med Nåde. Og hvis et menneske virkelig forstod Nåde, ville det tilbe og tjene Gud 100 ganger bedre enn i den illegitime tilstanden av å blande Nåde og Lov. Detter det som er galt i dag. Vi forsøker å komme vekk fra Den. For noe slikt som 2 år siden, da jeg begynte å. for­kynne Guds Nærvær, ble jeg klar over det faktum at det plagede folket var lovisk. Jeg var lovisk. Mine venner var loviske. Jeg for­kynte loviskhet, og jeg for­kynte for venner som var loviske. Straks jeg slapp løs den lille hemmeligheten jeg hadde for forkynnerne rundt om i landet, så sa de: “Det er helt rett.” De sa: “Det er det som er galt i min forsamling. De er loviske.” Det er det som er galt med alle. De er loviske. De for­søker å gjøre noe som ikke kan gjøres. Det er hvordan du kommer inn i hvilen. Du stopper med gjerninger når du gjør dette. Så står det ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud Som gjør miskunnhet. For Skriften sier endog til Farao: ‘Just til dette opp­reiste jeg deg.’ Hva kunne Farao gjøre med det? Å, Moses kom. Sa han: “Hei, hei, hei, hei!”? Sa han: “Vidunderlig. Jeg møtte nett­opp Ildstøtten.”? Og sa han: “Gutt, hvis jeg på den måten fikk en innflytelse til å tale rett til Gud i en Ildstøtte, da skal jeg fortelle deg hva vi skal gjøre? Halleluja, der er håp for Farao. Vi skal be ham inn i Kongeriket.” Moses kom. Han hadde helt glemt det. Han var omtrent så dum. Han kom strake veien ned, og han glemte at Gud sa: “Jeg vil ikke la ham unnslippe, og heller ikke la deg gå uten en sterk hånd.” Han sa: “Jeg skal la Farao plage deg, og jeg skal la Farao få plager tilbake inn­til han vet at jeg skal få dere ut herifra med sterk hånd.

Og han drog dit, og de kas­tet stokkene på jorden, og de ble til slanger. De gjorde vann til blod, brakte blod i vannet; alt mulig, og den slue Farao sa: “Denne flok­ken av boms; med deres magiske skitt triks forsøker de å sluntre unna arbeidet.” Han sa: “De vil gjøre hva som helst for å sluntre unna arbeidet.” Husk nå på hvordan det er med folket i dag. Vi skulle hatt slue Farao tilbake på jobben igjen. Hadde tid til alt mulig annet unntatt å arbeide. Landet går fallitt. “Hvorfor ikke,” sa han, “jeg lar dem bare få halm nå, og lar dem produsere alle de teglsteinene.” Og da begynte Moses å rope idet han gikk hulkende sam­men med de eldste tilbake til Gud og sa: “O Herre,” sa han, “jeg drog hit ned, og Du fikk oss bare ikke ut herifra. Men Du gjorde det verre enn noen gang før.” Og Gud sa: “Hva var det du tenkte deg? Jeg sa det til deg, din tosk, dåse­mikkel.” Gud oppreiste Farao. Du sier: “Det tror jeg ikke.” Det er et faktum. Du tror ikke Bibelen. Folk er ikke troende så allikevel. De gjør seg til troende; dvs. vantro­ende. Nå, det er sikkert. La oss av denne grunn stå ansikt til ansikt med det, at jeg kunne vise Min Makt på deg, og at Mitt Navn kunne bli kunngjort over all jorden.” Bror Branham sa at der må være en dårlig en for at en god kvinne kan sees. En råt­ten mann for at en god mann kan sees. Her står ondsinnete Farao for at han skal få Moses til å være god. Uten tvil fikk Han det til også. Gud sa: “Jeg sa deg hva jeg skulle gjøre. Hva får du mave knip etter?” Moses drog meget slukøret dit. Han sa fremfor Farao: “OK,” sa han, “jeg gir deg en sjanse til.” Og, Farao svarte: “Godt, jeg vil gi deg en sjanse til.” Etter 10 sjanser sparket han Moses ut.

Gud viste hvem som var båsen. Oppreiste Farao for selveste den tinger der. Nå. Han gir Nåde til den Han vil gi Nåde til, og forherder den Han vil forherde. Han vil sende villfarelse til den Han vil sende villfarelse til. Han vil sende budskapet til den han vil sende bud­skapet til. Han vil sende Oppstandelsen til den Han vil sende Oppstandelsen til. Hva? Å, fortell ikke meg at det ikke er del av utvelgelsen. Ha! Hvis ikke det er del av ut­velgelsen, hei!, når skal vi innkalle til undervisning og begynne forfra igjen? Hm? Håper du får tak i poenget. Du vil da si til meg: “Hvor­for finner Han da ennå feil? For hvem står vel Hans vilje imot? Men hvem er da du, menn­eske, som tar til gjenmæle mot Gud?” Hold munn! Forsøker til og med å for­telle Gud det på en eller annen måte. Har du en bedre Plan? Og hvordan skal den gjøres? Mer rettferdig, mer rettskaf­fent, mer av alt?

Det er loviskhet. Å, du er lovisk. Han kan ikke aksep­tere dette. Jeg har en liten, god venn. Hun sa: “Å, Bror Vayle, hvis jeg tror det, må jeg bare forsake Gud.” Jeg tenkte: ”Nåvel, du som et kar har kanskje allerede forsaket Ham. Hvor søt kan du bli? Hvor snill kan du bli?” Å du slette tid. For en ond, skitten, gammel Gud vi har her. Jeg tror det er best vi bygger litt av en borg der baken til i Egypten. I det minste kan vi få fatt i melk. Ha–ha–­ha. Jeg husker den sier aldri “mø’”. Ha–ha– vær på vakt. Folk er latterlige, jeg mener merkelige. Men hvem er da du mennes­ke som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: ”Hvorfor gjor­de Du meg slik?” Nå, hør etter. Har ikke Pottemakeren makt over leiret til den samme leirklumpen? Plasser ham under mikroskop­et. Analyser dem, vokt det. Bryr seg ikke om hvilken vei du snur deg. De er helt og holdent det samme indi­videt, men en er kalt av Gud og en er ikke. Enn om Gud er villig til å vise Sin vrede og gjøre Sin Makt kjent, dog i stort langmodighet tålte vredens kar som var dannet til under­gang. “Vel,” sier han, “disse kar dannet seg selv.” Jeg vil ikke argumentere om det, men les litt videre. Å hvor de elsker å tie stille på det neste verset. Derfor måtte Han gjøre kjent Sin Herlighets Rikdom over Nådens kar som Han, Gud, forut hadde beredt… De kan ikke forandre på det. Hør på dette. Da Hedningene hørte dette, ble de glade og æret Her­rens Ord, og så mange som var ordinert til Evig Liv, trodde. Resten gjorde det ikke. Nei, de ønsker ikke å tro det, at, Han måtte gjøre kjent Sin Herlighets Rikdom over Nådens kar. Gud skal innrette Sin Herlig­het på det. Det blir i denne time da vi lærte om Herlig­hetens Far, skjønner du. Dette er en del av Åpenbar­ingen under det 7. Segl Som er en Åpenbaring om hva slags Gud Han er, at Hans Formål står i utvelgelse, ikke av gjerninger, men i et kall, og Han kaller… Hvis nå noen sier: “Nåvel, Gud visste at den personen ville bli det slaget av en person.” Så sikkert at Han visste det! Hvordan? Han ordnet det slik. Vel, du tror det ikke. Det sies rett her: ”Har ikke Pottemakeren makt over leiret så Han av samme deig kan arbeide; det ene kar til ære, det andre til vanære?” Samme sed, samme egg, fra de selv-samme to menn­eskene fødtes 2 barn. Et elsker jeg, et hater jeg. Stakkers snille Esau. Du skjønner, han var bare ikke så altfor oppvakt, ånde­lig talt. Du vet, Jakob drar ned til et fremmed land. Konen han får seg kommer fra den riktige kretsen. A, snille Esau, du vet han sier: “Velsignet være Gud. Å du og du! Fint. Min bror drog avsted dit ned for å glede mamma og pappa. ??? Han var i blant de fremmede der nede. Å, jeg vil dra avsted til de frem­mede folkene også.” Han drog avsted for å være i blant de gale menneskene. Ja, han gjorde det. Jeg er en dødelig. Åndelig talt så er jeg det. Så sikkert at jeg er. Samme klumpen, barna var ikke engang født. Nå, ok. Dere skal få gå om noen minutter. Nå skal jeg ta deg med til hva jeg hadde i sinne. Jeg skal slutte av fort nå. Nå, tro ikke at jeg skal gjøre det. Godt. Her er det. Efeserbrevet det 1. kapitel:

1. Paulus, ved Guds vilje Jesu Kristi apostel, ved den samme Guds vilje, til de Hellige i Efesus, til de tro­faste i Kristus.

OK. Galaterbrevet det første kapitel og det 15. verset:

15. Men når det behaget Gud Som skilte meg fra min mors liv, og kalte meg ved Sin Nåde for å åpenbare Sin Sønn i meg.

OK. 1. Kor. Kap. 12:

12. For etter som Legemet er ett og mange lemmer, og alle lemmene av det ene Legemet er mange, er det ett Legeme; slik er også Kristus,

13..for ved en Ånd er vi alle døpt inn i et Legeme, om vi er jøder eller hedninger, træler eller frie, gjort til å drikke inne i En, den samme Ånden.

14 For Legemet er jo heller ikke ett lem, men mange.

15. Om foten skal si: Fordi jeg ikke er hånden, er jeg ikke av Legemet; er den derfor ikke av Legemet?

Nå, hva jeg ser etter her i kveld er ganske enkelt Guds vilje, Guds vilje i Hans forutvitenhet, Guds vilje i Hans utvelgelse, Guds vilje i Hans forutbestem­melse, Guds vilje i Hans endelige gruppering eller fullbyrdelse, og hva Han enn ønsker å gjøre med sluttresultatet så gjør Gud det. Gud har en vilje, og den viljen vi ser på i kveld er den viljen som uttrykkelig er en vilje. La meg lese det for dere. Idet Han har gjort kjent Sin viljes hemmelighet etter Sitt frie råd som Han fattet hos Seg Selv, det er ved forutbestemmelse, om en husholdning i tidenes fylde at Han atter ville samle alt i ett i Kristus. Nå, hva vi ser her, og som jeg ser på, og jeg kan holde tankene mine konsentrert og samlet, er at denne store Guds Plan hadde fra før verdens grunnleggelse av i tankene hvert eneste en­kelt lem uten unntagelse, slik at ingen kunne komme inn eller at noen skulle mangle ved å danne et full­komment Legeme for den Allmektige Gud. Så når Hedningenes fylde kom, skulle der være 144.000 flere som skulle komme inn for å fullføre Guds fullkomne Plan slik at fra det punktet av skulle så hele resten komme inn i deres bestemte tid fordi de dumme jomfru­ene er ikke noe annerledes fra de kloke med unntagelse av at en er fylt med den Hellige Ånd og den andre ikke. Så vi ser en enorm, full­kommen Guds Plan Som sentrerer Seg omkring et folk som hadde den opprinn­elige lederstillingen fra Adam hvori alle døde i Adam til og med slik at alle skulle bli gjort levende inne i Kristus, men ethvert menneske i sin egen orden, og ethvert menneske på den plassen i Oppstandelsen hvor Gud plassere ham; i den før­ste Oppstandelsen og i den andre Oppstandelsen. Nå. Alt der er en fullkommen, detaljert Plan av den All­mektige Gud. Nå er der dem som ville si: “OK, jeg tror der er en slik ting som en forutbestemt Plan, en forut­bestemt person. Jeg tror det er utmerket. Men de er der i et begrenset antall, og de andre er ikke i den tilstanden fordi disse mennesker er ganske enkelt plassert på scenen i likhet med de 7 budbærerne til de 7 menighetstider. Og fordi disse er der, forutbestemt slik som Døp. Johannes var det, og slik som en Paulus og kanskje en Jeremias var det og noen andre, forut­bestemt, så vil resten begyn­ne å føyes til.” Nå, la oss bare ta og se på det. Godt. Vi skal produsere et legeme. Alle vet at man produserer legemer gjennom egget og sperma (sædvesken). Og noen vet at arvelighetens kode­system, den genetiske koden, i seden i egget er det som produserer eller bringer inn i fysisk egenskap hva der er av det åndelige eller u­synlige og det er åndelig fordi ånd er livegenskaper som ligger inne i det livet. Hvis nå den genetiske koden er brud, er der noe galt med den tingen som blir født. Hvordan i all verden kunne man ha en Gud Som har et Ord, og er Ordet, og står bak Ordet for å opp­fylle Det, og har et arvelig­hetens kodesystem som er brud? Hvordan kan du ha en Gud Som forutbestemte et hode og ikke forutbestem­te legemet? For det er det samme livet. Følger du med? Fint. Så min avsluttende tanke blir denne. Vi har hatt utvelgelsen for oss, og ved å se disse ting­ene her slik de er, mangler der ikke noe i Guds Plan med menneskeslekten. Jeg vil gjerne du til en viss grad skal begynne å se hva vi ser på her i Efeserbrevet, 1:17,

17. Å gi deres hjerte opplyste øyne ved denne åpenbaringen av Visdommens Ånd til kjennskap om Ham, slik at vi må vite håpet i Hans kall, og Herlighetens Rikdom i Hans Arv i de Hellige.

Med andre ord begynner vi å forstå noen av de indre faktorene, selveste Livets Egenskaper, Som er her. Det er det som kalles Ordet, Logos. De Egenskap­ene, de er midt i blant oss, og vi er arvinger til selveste Livet Som er i vår midte i denne time. Så derfor tenker vi ikke mer. Han er til stede, som om vi ser på Det Som er helt enestående, og som en til­trekkende ting, dog atskilt. Vi ser på et Liv Som vi er de siste rester av, og levningen av Hans Legeme som dannes rundt Overhodet Som er supersuper rasen som Bror Branham sa, som nærmer seg under selveste det fysiske Lederskapet. Nå, så derfor, i denne forut­bestemmelsen som Bror Branham som Gud la frem, finner vi ved hjelp av profeten, at Gud, ved å være uendelig i Sin Egen­skap og i Sin Allvitenhet, og i Sin Allmakt, så visste Han helt nøyaktig hvor mange lopper der er på jor­den, og hvor mange ganger hver loppe ville blinke, ja du vet, ville blinke med øy­nene sine, og hvor mange lopper der ville— hvor mye talg der var i hver loppe, om så er, og hvor mange lopper der skulle til for å lage et pund talg osv. idet han bringer det ned til en hverdagslig forklaring slik at du måtte få se den uen­delige Gud og Hans uendelige veier; til og med til deg og meg. Og den uendelige Gud visste da at vi skulle være her i denne endetiden, helt og holdent forut kjent av Ham, ser du?, og kalt av Ham, og forutbestemt av Ham ville vi ta imot Ham Som vårt Liv. Nå. Da dette Livet, Som er an­svarlig for legemet, menn­eskelig talt nå, som Gud hadde ordinert som et møn­ster av alle du ser på i det åndelige, så ser vi på det naturlige, om det Livet med dets riktige arvelighetens kodesystem ville komme sammen og dermed danne et Liv, ville Det være det som produsere hjernen som, uten den kan du ha det fin­este hjerte, den fineste lev­er, de fineste nyrene, de sterkeste musklene, og du er verre faren enn en grønn­sak. Så plasser sinnet som den høyeste faktoren i legemets iboende egenskap, en faktor som et menneske har. Nå, det samme Livet Som produserer det, og, jeg vil plassere det Livet rett tilbake på Logos, begynnelsen: “Og i begynnelsen var Ordet,” denne Ene, Han var forut­ eksisterende med Gud. OK. Det begynner, ut ifra det der, å komme ned og dann­es, og det formes inne i hjertet, noe som er meget, meget nødvendig. Det formes i nyrene, noe som er frykte­lig nødvendig, alle de vitale organene idet det går over hele legemet. Hva vi ser her, at dette er slik, så er Kristi utvelgelse ikke for­skjellig fra vår. Hans komme i menneskeskikkelse er ikke forskjellig fra vår. Ikke noe som i det hele tatt er noe forskjellig. Så derfor, ikke som en stor mann, eller en liten, fordi hele tingen er den Allmektige Guds gedigne Plan Som Han har formet og Som kommer til å finne sted i menneske­skikkelse inntil Den utgjør ett mektig, underfullt Legeme, og i Det skal være­–eller Det vil på grunn av Den bli samlekaret for alle disse Egenskapene Som Gud ønsker å fremvise etter som Han skaper Seg Selv i en menneskeskikkelse. Derfor har Han tillatt oss å komme på den måten som vi er for å være slik vi er, for å gå i graven og ta oss ut av graven, og derpå, som under over alle under, etter som tiden går og menneske­rasens ondskap blir verre og verre, og alt blir mer og mer degenerert inntil der ikke er mer tilbake, da skal der plutselig være en håndfull mennesker som står her for å gå rett inn i udødelighet, rett gjennom den Allmektige Guds Ut­velgelse, forutvitenhet og forutbestemmelse. Hør nå. Hvis Gud gjorde det for Is­rael, og Han gjorde det, og de er der, og de skal komme frem, hva da med deg og meg? Hvor er dette sludderet om ikke å tro? Hvor er dette vrøvlet om å plassere oss selv i klassen vantro, og ikke tar en hold­ning av absolutt besluttsom tro som vederfares oss? Ikke fra noe inne i oss som om vi produserer gjerningen, men fra noe som er inspi­rert; det som er inne i oss til å svare på og gripe etter fordi, hvis det ikke var der inne, er der ikke noe i denne tiden som rører oss fordi hele denne verden har gått lovisk, og den går til helvete ved å gjøre det. Fordi, hvis det er Nåde, er det Utvelgelse. Ikke sant? Og hvis det er Utvelgelse, er det Nåde, og det er ikke gjerninger. Og dess mer en person be­gynner å forstå, desto mer vil han begynne å komme seg av veien, og jo mer han begynner å komme seg av veien, desto mer kan Gud bruke ham, desto mer vil Gud virke inne i et menn­eske, og gjennom ham. Men det er det som er van­skeligheten. Vi ser loviskhet, loviskhet, loviskhet. Vi er nødt til å bli ristet ut av det en gang for alle fordi Skriften sa klart: “Er det av gjerninger, er det ikke Nåde.” Og så, når du gjør det, hva slår du knock out på? Ut­velgelse. Da slår du knock out på forutvitenhet, og du slår knock out på forutbe­stemmelse, slår deg på hodet med hele Bibelen din. Lag deg en stige, og når du klat­rer opp, har jeg nyheter for deg. Du går bort fra retningssansen din fordi ingen vet virkelig hva som er opp. A, han tror vitenskapen har bevist at nord er opp, men jeg kjenner ikke til at viten­skapen kan bevise det eller ikke. La dem bare slippe unna med det. Mens vi for­søker å klatre opp en stige, går vi kanskje nedover. Kan­skje vi tok rulletrappen ned. Ser du? Det er ved Nåde hele tingen ligger her ute, Bror og Søs­ter. Det er akkurat på samme måte som apostelen Paulus var forut kjent av den All­mektige Gud. Akkurat det samme som at Jakob var forut kjent på samme vis som Abraham var forut kjent. Disse andre her ute var også forut kjent på samme måte som de var forut ordinert til fordømmelse. Der er ikke en ting utelatt. Der er ikke noe som er utenfor, der er ikke noe som ikke er under kontroll, at dette Ordet er Ordet i rette tid. Og velsig­net være Gud. Vi har kommet rett inn i Nærværet av den Hellige Ånd Selv under den Gud­dommelige Planen om forut­vitenhet, utvelgelse, og foru­tbestemmelse; og vi er de, forutbestemt, som ganske enkelt betyr at vi er Guds Plan materialisert og i fo­kus. Du sier: “Hvorfor fokus?” Fordi det som er fullkom­ment i seg selv skal bringes tilbake. Når våre hjerter er vendt tilbake, er det i fokus. Hva er fokus innrettet mot? Fokus er innrettet på Ham. OK. La oss reise oss, og gå hjem. Nådige, Himmelske Far. Vi takker Deg igjen for Din vennlighet, Din barmhjertig­het, Din godhet, Herre, i det at Du har vært så tro­fast mot oss i alle ting. Og her fryder vi oss igjen i Din godhet i forutbestem­melsen som Du har lagt fremfor oss. Vi vet det, Herre, og vi tror så helt og holdent at dette ikke er falske gjerninger. Faktum er at disse gjerningene er verdiløse i den betydningen at Du ikke engang har be­gynt å manifestere Din store godhet, Herre, og tale om Ditt under og hvordan alle disse tingene er i din uende­lige kapasitet, Herre. Jeg skulle ønske vi virkelig visste mer, men vi er meget takk­nemmelige over at vi kom. I det minste kan vi si disse tingene, og står her og vet at vi sier dem i Sannhet fordi, hvis det er av Nåde, er det ikke av gjerninger. Hvis det er utvelgelse, er det ikke av gjerninger fordi ingen kan kalle seg selv, og ingen kan bringe seg selv til fødsel. Vi vet det, Herre. Vi vet at valget er av Deg. Det er ikke av oss selv. Til og med slik David sa det: “Velsignet er det menn­esket som Du utvelger og bevirker til å nærme seg Din Trone. Vi vet det er Sannheten, og vi forstår det, Herre, men vi ønsker å for­stå det bedre, O Gud, meget, meget, meget, meget bedre, dag etter dag, mer og mer og mer og mer, Herre, hele veien videre inntil vi helt og holdent er i ett med dette, O, Gud. A, Himmelske Far, må denne Hellige Åndens alvor hvile, og bli værende, over oss, Herre, det alvorligste av det hele, Herre, å få det til å vinne gehør på en måte som er langt mer passende for Kongerikets barn. Vi ber, Herre, om Du vil hjelpe oss i denne hense­ende. Tilgi oss all vår synd, Herre, rens oss, vi ber, for all urettferdighet. Legg Gud på våre lepper, på våre hjer­ter, på våre sinn, O Gud, så vi kan tale rettferdighet som er den eneste tingen vi bør tale, Som er det san­ne og åpenbarte Ordet fra Gud Allmektig. Helbred de syke i blant oss, Herre. Helbred sinnene, hel­bred hjertet, vær med oss, Herre, på en måte som vi aldri har vært klar over før fordi vi vet Du er med oss på en måte Du ikke har vært på 2.000 år. Her er Du, Herre, kanskje for man­ge, mange år siden, 4.000 år siden, da Du ledet Israel ut av Egypten for 4.000 år siden, så er Du her igjen på den store måten. For en velsignet, velsignet, underbar time idet vi venter på fullbyrdelsen, Herre. Vi bare ganske enkelt vet det er Sannheten, og vi pris­er Deg for Den. Så, Far, overgir vi oss selv til Deg, til Din vei og alle de ting­ene, Herre, som vi har så kjær, Guds ting, Guds Ord, Som springer frem i oss. Det er hva vi lengter, leng­ter, lengter etter, Herre. Der er ikke noe annet. A-, å være som Deg, velsignede Forløser. Herre, vi vet at mange mennesker synger det, og med mange, mange tanker i sine hjerter. Og de synger det, Herre på en måte som at vi kunne være enige på mange måter, men Herre, i dag tror vi der er en måte å synge den på, langt utover det som har vært noen annen gang før, fordi vi har kom­met til timens fylde av å­penbaringen og manifesta­sjonen i selveste denne timen. Så, Far, vi gir oss selv til–, må vi ikke bruke denne som tomme ord, Herre. Vi er trett av tomme ord, og vi vet at Du sikkert er det. For Du sa: “Disse menneskene nærmer seg med sine lepper; med hjertene sine er de langt borte fra Meg.” Gud, vi gjør ikke det. Vi forsøker å stå på Efesernes kjensgjerning ved at hjer­tets øyne blir opplyste, Herre. Du vet det, Gud Fader. Vi har forsøkt, vi har ønsket det, og er vi ikke en del av det, skal vi selvfølgelig ikke ha det. Vi forstår det. Men det var fint at vi i denne grad ble kjent med disse tingene. Men, Herre, vi trodde det. Du er her for å gjøre dette med vårt hjerte. Vi kan ikke gjøre det av oss selv, Herre. På ingen måte. Vi sier bare: “Herre, her er vi. Ved Nåde står vi.” Og vi er i utvelgelsen til å være forutbestemte, Herre. Gjør det etter Din vilje, at Ånden opplyser våre hjerters øyne. Vi vender rett tilbake, rett tilbake i alt hva det vil gjøre for oss. Uten tvil vil det, Gud. Og bare vi–, bare vi. Når Du kunne bringe Israels folk ut uten at klærne deres ble slitt, uten at folket ble syk, da Herre vet vi at den neste tingen utover det er nødt til å bli en Oppstandelse. Der er nødt til å bli en for­vandling, og her står vi på grunn av den, Herre, idet vi venter på udødeligheten som Du er idet vi koster vekk våre tankers dekklag som har forkastet tidødelig­heten. Som aldri før står dørene vid åpne unntatt invi­tasjonen til det, og tro, og forstå, at vi er en del av Den. Så vi bare overgir oss selv til Deg, Herre, og tak­ker Deg for Nåde og Barm­hjertighet som Du viser oss. I Jesu Kristi Navn ber vi, amen. Og, glem ikke at hvis dere ønsker å dra ned lørdag kveld til det samme stedet hvor Bror Terry forkynte for Bror Bryan, så ønsker de at jeg kommer ned på søndag. Jeg drar derfor ned til 16.30 møtet. Det vil ikke ta lang tid. Det blir et kort møte. Jeg skal gjøre klar notatene mine, og holde meg til dem. Så hvis dere bryr dere om å gjøre det, er det fint, og jeg antar de skal dra til et eller annet sted for å få seg en bit kveldsmat etterpå. Jeg vet ikke nøy­aktig hva de skal gjøre om kvelden. Men dere er invitert til å dra ned, om dere skulle bry dere med å dra dit ned. Jeg sa til dem at jeg tror ikke altfor mange ville reise dit ned, men han ville sette pris på alle dem som kunne, og jeg tror han vil bli en meget god vert som forsøker å ta seg av oss. Så det er tanken for denne lørdagen. 16.30 om noen av dere skulle bry dere med å dra av gårde. Så, fint. La oss synge: “Ta Jesu Navnet med deg.” Ta Jesu Navnet med deg, sor­gens og smertens barn, at det glede og trøst vil gi deg. Ta Det med deg hvor du enn går. Dyrebare Navn……”

Denne talen er tatt ned på amerikansk fra lydbånd og oversatt av:

Chr.S.Viken, og

Magne Espeland.