Budskapsmenigheten

TRANG ER P0RTEN.

Et Budskap av Bror Branham i

Jeffersonville, IND., søndag formiddag den 1. mars 1959.

§ 1. Mange takk, Bror Neville. Mange takk. Det er så godt å være tilbake i Herrens Hus. Jeg gleder meg alltid over å få komme tilbake til Tabernakelet uansett hvor jeg enn ferdes. Der er noe med dette lille, gamle stedet som jeg liker å komme tilbake til. Det er bare at, åh, jeg… Det var min første og eneste menighet som jeg noen gang har vært pastor for, og det er bare godt å komme tilbake her igjen synes jeg. Og jeg tror at på den store morgenen når solen nek-ter på å skinne, og stjernene forsvinner med sine lys, tror jeg det vil være noen fra dette Ta-bernakelet til stede der den dagen, dem som er vasket i Lammets Blod. Jeg ser etter den ti-men.

§ 2. Da jeg nu nettopp kom gjennom rommet, møtte jeg Søster Argenbright, der baken til Og hun fortalte meg at det var noen mennesker her som var på besøk på den tiden møtet i Kings-ton var. Og jeg var så glad over å ha dem her som et vitne. Hvor de enn er, hvis de vil holde sine hender løftet, de som var på møtet i Kingston, Jamaica. Akkurat ja, bak der i bakgrunnen. Godt, det er fint.

§ 3. Jeg ser Orals postkort. Jeg går ut ifra at dere allerede har gjort kjent møtene hans. Jeg kjente ikke til det, datoene, før enn i går. Jeg tror det begynner den 6te. Gjør det ikke? Bror Roberts er i Louisville fra den 6. til og med den 15. Nuvel. Gå og hør ham. Bror Roberts er en av mine hjertevenner, og en ekte Kristi tjener. Og jeg er sikker på at dere vil glede dere, kveld etter kveld over hans budskap. Og da han ber for syke, er jeg sikker på at dere vil se Gud vir-ke fordi han er en stor troens tjener, Bror Roberts er, og en mann som Gud mektig bruker. Og hans tjeneste har gått oppover fra …

§ 4. Jeg husker da jeg først møtte Bror Roberts. Han var i et lite, slitt telt over i St. Louis, Missouri, og jeg var, nei, Kansas City, Missouri, og jeg var i Kansas City, Kansas, i et audito-rium. Han satt på fremste benk. Etter at det første møtet var over, gikk vi rundt baken til og talte sammen. De presenterte meg for ham. Han er yngre enn meg. Oral er i begynnelsen av sine 40 år, og så sa han: “Tror du Gud ville høre min bønn for de syke? Jeg svarte: “Bror, Han vil høre enhvers bønn som vil be.” Vel, han tok fatt der, og han sa: “Nu setter jeg i gang.”

§ 5. Og han er en meget skarpsindig mann, collegeutdannet, 4 år med psykologi, og jeg er sikker på at han er en frem¬ragende, dyktig mann. Og han har kommet seg opp på et nivå nu, hvor han har en stab med rådgivere rundt seg og ting inntil, når han taler, tenker han det ut. Og dere vil virkelig glede dere over ham, er jeg sikker pa.

§ 6. Og så vil jeg gjerne få komme med en liten rapport over hva vår Herre gjorde i vårt lille, ydmyke møte i Jamaica og i Puerto Rico. Det var en underlig ting at jeg drog over fordi mange oppringninger kom inn. Og Leo her kjenner til at telefon¬en…, og i løpet av en ukes tid var det faktisk hundrevis av steder som ringte og ville ha møter. Men likevel liker jeg å kjenne meg ledet til hvor jeg skal dra, og da liker jeg det slik. Dersom jeg drar avsted fordi mannen sendte bud etter meg om å komme, da kommer jeg i den menighetens eller den organisasjo-nens navn. Om jeg skulle dra avsted fordi Bror Neville sa jeg skulle gå, ville jeg måtte gå i Bror Nevilles navn. Men jeg liker å dra avsted når Jesus sender meg så du kan dra i den Herre Jesu Navn for å møte folket.

§ 7. Og jeg lå på sengen, og jeg hadde vært lite granne trett. Denne dalen, ja, før eller siden vil jeg måtte forlate denne dalen fordi den bare nedbryter halsen min, til å fungere på et slikt nivå at jeg nesten ikke kan klare det. Jeg kan være borte, og kan komme tilbake. Her forleden dag kom Leo og jeg, etter å ha vært nede i svampområdene i Florida hvor halsen klarnet helt opp, innen 40 miles (ca 65 km) fra Louisville. Der ble den tilsnøret igjen. Bror Banks skulle være et eller annet sted her i formiddag. Og her forleden dag, da vi kom inn fra Kingston og Puerto Rico hvor halsen min hadde vært perfekt, da jeg forlot flyet var den fremdeles i orden. Men før vi kunne komme til Jeffersonville, snørte den seg til igjen. Se, det er dalen her. Der er bak-terier i luften, eller så er det Gud, ett av to, som forsøker å få meg vekk. Så jeg forstår det ikke. Jeg har bedt, og spurt, så mange ganger.

§ 8. Men imidlertid, jeg var nettopp våknet. Det var om¬trent kl. 3 om morgenen, og min hust-ru og lille gutt sov. Og jeg reiste meg opp på siden av sengen, og jeg så et stort antall mennes-ker som var samlet på et stort sted, og jeg sa til Billy Paul: “Gå inn dit, og gi de menneskene bønnekort.”

§ 9. Og han svarte: “Okay, pappa.” Etter noen få minutter kom han tilbake og sa: “Du kan ikke gi ut bønnekort til de menneskene.” Han sa: “Ser du den mannen som står der?” Jeg svar-te: “Ja.”

§ 10. Han sa: “Han var her henne, og jeg sa: ”Alle dem som ønsker bønnekort rekker hendene i været.” Og han sa: “Jeg gikk over for å gi ham et bønnekort. Da gikk han et eller annet sted ellers, og så gikk jeg over dit, og han kom seg bare over til et annet sted ellers. Nu er han langt bakom over her.” Han sa: “Jeg kan ikke engang gi ut ett bønne¬kort.”

§ 11. Jeg svarte: “Vel, Billy, du må nødvendigvis ikke gi ut bønnekort fordi det er en slik stor plass her inntil alle kan…” Bønnekort er for å holde oppstyr, du forstår, og, holde dem i orden. Jeg sa: “Å, jeg kan ta alle der, ikke flere enn hva der er plass til av dem jeg har fått, og still dem opp i kø og be for dem, en etter en.”

§ 12. Og han svarte: “Ja vel.” Og han snudde seg til høyre og gikk fra meg. Og jeg snudde meg rundt denne veien mens han drog avsted i den retningen, bare for å holde et øye med ham.

§ 13. Og jeg hørte en Røst komme ned fra Himmelen, og Den sa: “Men på denne tid vil jeg mangfoldiggjøre” Og jeg så, og aldri har jeg sett en slik mengde mennesker. De myldret frem alle vegne fra.

§ 14. Og Bror Roberts navn ble oppropt, og det ble sagt: “Nu kommer Bror Oral Roberts for å se til dere.” Og jeg sa: “Hvordan skal jeg hilse på Bror Roberts?” Den svarte: “Akkurat på samme måte som han hilser på deg.”

§ 15. Vel, jeg så Bror Roberts komme inn i sort dress og en liten hatt make til en som Bing Crosby går med; dem som er litt oppbrettet i bremmen foran og hattepullen nedtryk¬ket. En liten sort hatt. Og jeg stod på en måte litt oppe, og han så opp og sa: “Hallo, Bror Branham.” Og jeg svarte: “Hallo, Bror Roberts,” og håndhilste på ham. Han sa: “Du har litt av en folke-mengde.”

§ 16. Jeg svarte: “Litt av en mengde, Bror Roberts.” Og han snudde seg og drog avsted i samme retningen som Billy gjorde det, til høyre.

§ 17. Og jeg tenkte: “Hvor skal jeg tale til dem fra?” Og overalt forsøkte jeg å finne et sted å tale fra. Jeg befant meg i en slik stilling, litt lavt, at jeg ikke kunne se hvor jeg skulle tale til dem fra. Og en eller annen sa: “Vel, kom over hit.”

§ 18. Jeg svarte: “Nåda, du kan ikke se noe bedre derifra.” Og jeg begynte å gå tvers over plassen. Jeg husker da dette at jeg sa: “Hovedtingen for meg er å holde meg ydmyk i mitt hjerte, alltid, fremfor Gud og Hans barn.”

§ 19. Og jeg kom ut av visjonen. Og jeg tenkte: “Hva betyr det der? Kanskje det betyr at vi kommer til å ha slikt noe. Eller hvor er det? Hvor kommer Han til å være henne?” Du skjøn-ner. Noen ganger sier Han ikke til deg i visjon¬er akkurat hvor henne. Han bare taler, og du bare—, det er liksom i en form av en lignelse. Og jeg er sikker på at du som leser din Bibel forstår det.

§ 20. Og deretter gikk jeg inn i forværelset og satte meg en liten stund, og klokken var om-trent 03.30 eller 04.00 om morgenen. Jeg ble så søvnig. Jeg gikk tilbake og la meg, og jeg drømte en drøm, og den var en svært så merkelig en. Og de fleste av dere kjenner en av møte-lederne, Jack Moore, Bror Jack Moore. Jeg har kjent ham i mange år. Jeg tenk¬te jeg var ute på treff med datteren hans, en pike på ca 17 år, og tok og holdt henne i hånden idet jeg førte hen-ne, lille Jackie, oppover bakken. Vel, jeg har kjent henne fra hun var bare et spedbarn. Og jeg førte henne oppover bakken, og jeg gikk 3 by kvartaler oppover bakken idet jeg ledet denne piken. Og vi kom inn under et stort tre, og hun satte seg. Og slik som en hel del av de små tenåringspikene går, med de der skjørtene dere vet, på en måte utbulet, så hadde hun den sor-ten av et skjørt på seg. Og hun tok dette lille skjørtet og på en måte spredte det utover, og satte seg. Og som unge mennesker vanlig¬vis ser på hverandre, foldet hun hendene sine på denne måten, og begynte å se oppover mot himmelen. Vel, Jackie er en meget fin, liten pike, men hun har en stor munn, og vakre, store øyner, og et slags rødlig-blondt hår, ikke altfor attraktiv, men en virkelig liten dame. Og jeg kunne se de store øynene hennes mens hun så opp mot himmelen, og hvordan refleksen fra himmelen var i øynene hennes.

§ 21. Nuvel, jeg gikk omtrent 5 fot fra henne, og på en måte la jeg meg ned på siden, på denne måten, og fikk fatt i et strå og stakk det i munnen og begynte å tygge på dette strået. Og jeg begynte å tenke: “Hva gjør jeg her oppe? Ja, meg, en gammel mann, og sammen med denne unge piken. Nåda,” sa jeg, “jeg er gift, og har en flokk med barn. Jeg har ikke noe her oppe å gjøre med denne unge piken.”

§ 22. Og jeg begynte å reise meg opp. Og da jeg gjorde det, kom en Røst fra treet, og Den sa: “Dette er til et Tegn og for en grunn.”

§ 23. Og jeg våknet, og jeg nesten skrek, et mareritt. Jeg tenkte: “Å, undrer meg på om det betyr at jeg kommer til å bli en frafallen eller at noe skal skje med meg? Vel,” tenkte jeg, “hvis jeg skal bruke egne tanker, da vil jeg få alt sammen tilrotet. Derfor vil jeg bare vente på Gud.” Og jeg begynte å be. Jeg sa: “Herre. Har den drømmen noe å gjøre med visjonen jeg hadde tidligere på natten, eller, hva betyr det?”

§ 24. Etter å ha ventet en stund, kanskje en time, min hustru var allerede oppe og hadde fro-kosten klar, da kom Røsten tilbake igjen og sa: “Reis til Kingston, og det vil bli sagt deg der hva du skal gjøre.”

§ 25. Derfor reiste jeg med en gang til Kingston, og de visste torsdag kveld at jeg ville være der fredag. Det var all den tiden vi hadde til å bekjentgjøre det. Jeg er ikke særlig god til å gi antallet på, eller skjønnsmessig anslå, folkemengder fordi vanligvis overdriver jeg det. Men første kvelden vil jeg nu si vi hadde omtrent 1200 mennesker fordi det bare hadde vært kjent en dag. Og neste dag begynte løpere å løpe 4 miles (ca 6/7 km) i etapper oppover i fjellene. En løper kunne løpe i 4 timer, og la så en annen løper fortsette videre oppover i fjellet. Og andre kvelden var der noe slikt som 5.000, og den tredje kvelden ble det anslått til å være 15.000, kanskje 20.000. Og der var det på tusenvis som kom til Herren.

§ 26. Og visjonen var den lille menigheten. Piken var en jomfru, bare et barn, og det, betydde Menighetens Jom¬fruelighet. Og de 3 by kvartalene oppover bakken betydde 3 dager som jeg skulle forkynne i, og ta den lille jom¬frumenigheten ved min forkynnelse fra der hvor hun var, til høyere i tingene fra Gud inntil det skaket hele øyen.

§ 27. Og, å, forkynnere og folk omkring som gråter og ber for å overtale byens embetsmenn: “Bare en eller 2 kvelder til.”

§ 28. Derifra drog vi til Puerto Rico. Der ble vi møtt med stor, høylydt triumf, og tusener ganger tusener hadde plassert seg på veddeløpsbanen inntil det ble anslått til å være noe slikt som 40.000 dyrebare sjeler som kom til Herren Jesus. Og mens det gikk for seg håper jeg… Jeg vil si dette til min egen menighet, men jeg kunne ikke gjøre det offentlig, rundt der hvor folk hjemmefra ikke er, fordi det kunne bli oppfattet galt. Men jeg har dommerens navn her på et stykke papir, han som holdt talen da vi skulle reise, han og staben hans rett her.

§ 29. Og han sa: “Vi på øyen er blitt æret for å ha forskjellige forkynnere. Da herr Billy Gra-ham nylig for¬lot øyen,” sa han, “hadde vi et herlig møte.” Han sa: “Men Billy Graham brakte oss bare det samme Evangeliet Som vi alltid har hørt.” Han sa: “Deretter ble vi æret med å ha herr Roberts på øyen, og herr Roberts gav oss et stort tre dagers møte. Men,” sa han,” men ut-giftene ble så høye på hotellet.” Han sa: “De etterlot seg $ 35.000 i hotell utgifter over tre da-ger.” Han sa: “Deretter var herr Osborn her, som var en stor Kristi tjener. Men,” sa han, “da Osborn reiste, var det som om luften gikk ut, det så ut som om alt var borte.”

§ 30. “Men,” sa han, “vi merket oss i dette møteopplegget at der neppe var noen på podiet for Bror Branham til å be for. Men,” sa han, “etter at møtene var over, kunne vi plukke opp vogn-lass med gamle stoler, og stokker, og alt mulig ute fra tilhørerskaren.” Han sa: “Det var ikke en mann denne ganen. Gud kom til oss,” sa han.

§ 31. Jeg sa: “Vent ikke på mine bønner; gjør deres bønner der ute, og legg hendene på hver-andre.” Og de brakte kanskje ett dusin eller to frem til podiet, og når Dommerens Avsløring kom ned, skrek bare folket. Vi bodde på et 4. klasses hotell, og betalte alle våre egne utgifter og reiser selv.

§ 32. Dere, dere selv, hjalp til med at det kunne gjøres med deres tiende som dere sender meg. Det var det som gjorde det. Og jeg vil dere skal vite at ut av alt dette har dere en del med i det.

Og på den store, strålende dagen som skal komme, vil Gud belønne dere for det. Se, dere had-de ikke—.

§ 33. Dersom personen selv går og utfører noe, da, ser dere, når den personen reiser, tenker de: “Et stort tomrom. Gud forlot oss.” Gud forlater dere ikke. Han er alltid med dere. Se, det er deg like så meget inne i det som noen. Gud kan bruke en person til en bestemt tjeneste, men det betyr ikke at den personen har en forkjøpsrett på Gud. Det, det gjelder om er din egen Tro inne i Gud.

§ 34. Og de drog dit ut med små, gamle vogner på hjul som de brukte som “barnevogner,” og fikset til og med et bord opp på, og la folk på det og trillet dem inn. Og etter at møtet var over, ble det ryddet opp på vedde¬løpsbanene. De gikk bare avsted med vogner og samlet opp små, gamle håndvogner, og store, gamle stoler, og stokker, og feltsenger, og senger, og akkurat der hvor de bare har¬ gått sin vei, og latt dem tilbake, fordi Herrens Nærvær var der. Det er hva vi ønsker å se. Mennesket er ute av bildet da, Gud virker.

§ 35. Når jeg nu er kommet tilbake, skal jeg tale i noen få minutter, bare for å hjelpe til i for-middag. Og jeg ba guttene om ikke å sende ut lydbåndet. I tre dager har jeg forsøkt å tenke på: “Hva skal jeg tale over?” Og i morges, før jeg gikk, kjente jeg i mitt hjerte en virkelig streng advarsel til menigheten. Og jeg sa til dem: “Gjør opptaket, men frigi det ikke for salg.”

§ 36. Men før vi gjør dette, ville jeg gjerne komme med bare et lite vitne slik at det kan gjøre dere godt. Det gjorde meg godt. Vi drog på en tre dagers fisketur, Leo, Gene, og jeg selv, og min sønn Billy Paul og hans kone ned til en venn nede fra Georgia, som kommer hit til Ta-bernakelet. Og de tar oss til en eller annen sump, jeg husker bare ikke nu hvor det var, i nær-heten av Okeechobee eller noe som det. Jeg kjenner ikke navnet som Seminole indianerne gav det. Men, imidlertid, vi var mange km baken til der inne.

§ 37. Og denne Broder Evans, hans bror er en synder; og han er en stor fisker, og han gikk tilbake inn i sumpene for noen få måneder side. Og de har hva de kaller “Sand¬ormen”. Og sandormen bet ham, og det var så vidt han lev¬et. Lemmene hans svulmet opp, og de tok ham til doktoren og de gav ham sprøyter. De tingene er dødelige, og de har en hel del vannslanger der også, vannslanger, alli¬gatorer, som er nesten 20 fot lange.

§ 38. Og mens vi fisket der hadde jeg fanget en stor, svær åbor. Å, det var virkelig en dag med avslappelse. Og den var så svær at jeg ikke kunne få den opp av vannet, og den bare rettet ut kroken og for sin vei; dvs., den slet seg løs. Og vi hadde mange åborer, omtrent 150 pund med store åborer. Og de, noen av dem, veier flere pund, fra 4 til 7, 8 pund. Og jeg fanget denne ene store og den kom seg løs.

§ 39. Og jeg trakk til, og jeg fanget en til på ca 6 – 7 pund. Og jeg hadde en lang stang som de nødvendigvis måtte holde oppe over vannliljebladene, og Bror Evans hadde… Vi var våte alle sammen etter å ha vadet i vannet fordi det er bare sumper. Og han hadde tatt av seg skoene sine og rullet opp bukseleggene, og satt på et lite tørt sted; forsøkte på en måte å tørke klærne sine. Og han så denne store fisken som rullet seg rundt inne i buskaset, og jeg vadet henimot den. Han sa: “Et øyeblikk bare, Bror Branham, jeg skal få fatt i den for deg.” Og han løp uti, og jeg trakk den opp; trodde fisken var omtrent drept der den lå i vannliljene. Og han løp uti for å plukke den opp. Og da han gjorde det, utstøtte han et hyl, og her kom han tilbake. En slange bet ham.

§ 40. Og vi så på det, og der var hullene etter huggtennene på foten hans hvor slangen hadde truffet ham, og det verket så fryktelig at tårene spratt i øynene hans. Han sa han kjente det som om benene hans bare ble paralysert. Og der stod vi, mange km inne i sumpene. Han var en stor mann å bære, og når en slange hugger til deg, blir du på noen få minutter så syk at du er omtrent bare død. Og Leo stod nær ved, og noe kom i tankene mine: “Du er fremdeles Gud!” Og da han holdt foten sin i et grep, og de der 2 store huggtannhullene der hvor slangen hadde tatt ham, la jeg hendene mine på det stedet og sa: “Herre, det står skrevet i Ditt Ord: ”De skal trø på hodene til slanger og skorpioner, og ingenting skal på noen måte gjøre dem skade.” Og i selv-samme øyeblikk forlot all smerte foten hans. Tok på seg skoene, og fisket hele dagen.

§ 41. Kom inn den kvelden og fortalte dem om det, sa de: “Det er best du går til en doktor.”

§ 42. Han svarte: “Når Gud har beskyttet meg så langt, vil Han ta Seg av meg resten av vei-en.” Vi fisket i tre dager, og der var ikke noe vondt som satte seg i det i det hele tatt.

§ 43. Gud er fremdeles Gud. Han holder ethvert Løfte. Og i hele min tjenestetid var det første gangen jeg noen gang så Gud komme på et slangebitt fordi det var første gangen jeg noensin-ne hadde anledningen til a be for noen som var bitt av en slange. Lar deg bare få vite at Han holder alle Sine Løfter, og Hans Ord er Gode og Sanne. Amen.

§ 44. Husk på møtene i kveld, og denne kommende onsdag. Og be for noen nu som virkelig trenger å bli bedt for. Det er meg. Og husk på å være på Bror Roberts møte når det kommer til byen, og hils ham fra Tabernakelet.

§ 45. Før vi leser Skriften vil jeg gjerne at vi skal reise oss og stå bare en kort stund. Og uten musikken, la oss bare synge et kor eller to av denne herlige, gamle lovsangen fra menigheten:

“Min Tro Ser Opp Til Deg.” Godt. Alle sammen, sammen med meg nu, og la oss synge den. Og tenk ikke på hvordan du synger, bare syng den til Guds Ære. Vil du Bror Neville gi oss ledelsen på den? “Min Tro Ser Opp Til Deg, Du Golgatas Lam, Guddommelige Frelser. Hør meg, nu når jeg ber: Ta all min skyld bort, Å, la meg fra denne dagen av helt og holdent være Din. Mens jeg trår livets mørke forvirring, og sprer sorg omkring meg. Vær Du min Leder; Byd at mørket snur til dag, Tørk sorgens tårer bort, La meg heller ikke noen gang gå meg bort fra Deg.

§ 46. Med våre hoder bøyet ville jeg like å få lese fra de Hellige Nedtegnelsene i Bibelen. Matteus det 7. kapitel det 13. og 14 verset, og måtte Herren legge Sin rike velsignelse til mens vi leser Det.

13. Tre dere inn gjennom den trange Port, for vid er porten, og bred er veien, som leder til un-dergang, og mange der er som går inn der.

14. Fordi, trang er Porten og smal er Veien Som leder inn til Liv, og få er det som finner Det.”

§ 47. La oss be. O Gud, Som brakte Herren Jesus tilbake fra døden og graven, og har gitt Ham til oss denne formiddagen Som et levende Offer, ydmykt innvier vi våre liv til Deg på ny, på de tankene at Du ville være så omtenksom for oss. Mens vi ennå var syndere, døde i synd og overtredelser, sendte Du Din eneste fødte Sønn, dannet i form av syndefullt kjød, for å være en forsoning for våre synder, at den Uskyldige Som lider for den skyldige måtte bringe oss sammen i samklang igjen i fellesskapet med Deg.

§ 48. Og, O Gud, om der er synd i vår midte i formiddag, noe som kunne hindre Den Hellige Ånd i å bringe oss Budskapet fra Gud til hver og en i våre hjerter, så ber vi ydmykt om Herre, at Du tilgir oss for våre overtredelser. Rens oss ved den Herre Jesu Blod, Han Som vi kjenner i oss selv at vi ingenting er, og vi bekjenner at vi ingen ting er, men Du er Hellig, Du er Sann, Du er Rettferdighet, Du er selveste Barmhjertighetens Kilde. Og i dag kryper vi ydmykt dit som botferdige sjeler. Da vitnet nettopp er gått ut fra Jamaica og Puerto Rico, og hvor Du har gjort så store Gjerninger, O Gud, dette er Tegnet på den Rett¬ferdige Enes Komme.

§ 49. At Du utfridde Bror Evans fra de giftige huggtennene til den slangen, fordi han var en troende, og Dine Ord er alltid Sanne. Nu, Herre, utfri oss fra dødens huggtender i formiddag der hvor fienden har bitt oss og forgiftet oss. La Din Helbredelse bli som Balsam i formiddag, Herre, gjennomdynk våre ånder og rens oss fra all urettferdighet. Helbred sykdommen i de fysiske legeme som er brudd ned av fiendenes krefter. Alle som er i Guddommelig Nærvær, måt¬te de bli helbredet.

§ 50. Tal til oss nu gjennom Ditt skrevne Ord, Herre. Da jeg ikke vet hva jeg skal si, vil Du skaffe Det til veie. Og Du advarer oss, Herre, og gjør oss rede for Ditt Kom¬me, for vi ber om dette i Jesu Navn og for Hans skyld. Amen

§ 51. Jeg er alltid litt sen. Derfor ventet jeg at søn¬dagsskolen, skulle jeg anta, ville være av-sluttet. Men der er noe med det. Da jeg kom hjem, kjente jeg det bare som at jeg hadde god tid. Dere skjønner, vi er altfor meget i et hast¬verk, uansett. Så vi bare tror Gud.

§ 52. Vår Herre gav oss denne sterke advarselen til folket i Hans generasjon, til folket som var meget reli¬giøse. Og Han sa: “Trang er Porten og smal er Veien Som leder inn til Liv, og få vil der være som vil finne Det.” Nu var ikke det fordi de ikke var religiøse. De var me¬get religiø-se. Og fordi de hadde satt sin lit til kirken og til bestemte trosretninger og kirkesamfunn, og hadde trodd, til en viss grad, på Gud, tenkte de at alt var i orden. Men Han fortalte dem at der skulle være få som ville tre inn.

§ 53. Og i formiddag undrer jeg meg på om ikke jeg kunne sammenligne den generasjonen med denne generasjonen. Se, det var ved avslutningen av det jødiske religionssystemet, og Han viste tilbake til forskjellige sådanne, og forskjellige opphør av forskjellige religionssys-temer, og fortalte dem om at selveste den tingen som var blitt gjort i tidligere religionssyste-mer ble gjort fremfor dem. Og de mislyktes i å kjenne det igjen. Og, la oss se på noen av de tingene som Han talte om.

§ 54. For eksempel kunne de ikke tro at Gud var inne i den Mannen. Det var den største hind-ringen de hadde å klatre over; det var hvordan Han Som var en Mann likevel gjorde Seg Selv til Gud. De kunne ikke se hvordan Gud kunne bo i menneskelig kjød. Og i alle tider, og til alle tider har Gud alltid bodd i mennesket. Mannen er Guds agent. I en¬hver generasjon taler Gud til Sitt folk gjennom menneske ¬lepper. Han velger alltid en eller annen, eller noen ting, Han kan bruke.

§ 55. Og Han henviser dem til Abraham som er en slik snublestein. Han sa, fortalte dem: “Når dere kaller dere selv for Abrahams barn, Abraham, deres ”far,” han så Min dag, og frydet seg over å se den.” Abraham, profeten. Og der er ingen tvil om at Jesus talte for dem om at Han hadde bevist for dem at Han var Messias fordi Messias Tegn fulgte Ham. Og Det, Messias Tegn, hadde vært på den måten gjennom enhver generasjon. Men i og med at Han like¬vel gjorde Seg Selv til Gud, til Messias Selv, det fikk dem til å snuble. De kunne ikke forstå det.

§ 56. Nu, då Abraham, som de kalte sin far, møtte Gud, var Han også i kjød fordi Han åt kal-vekjøtt, åt maisbrød og drikker melk og krem i Abrahams Nærvær, og likevel var Han Gud. Abraham gjenkjente Ham, Gud, og kalte Ham Elohim, som er Den Allmektige Jehova, en Mann Som på Sitt Legeme går med klær med støv på, og satt under et tre for å ha skygge og åt kjøtt og drakk melk. Så de der kalde, ond hjertede, egoistiske, rettferdige jø¬dene kunne ikke tro at Han var Guds Sønn, og kalte Abra¬ham, sin far. Og Han lot dem få vite at Han gjorde samme tingen i Sitt kjød Som Gud gjorde i et annet kjød da Han møtte deres far, Abraham. Og, Abraham trodde det, og de kunne ikke tro det.

§ 57. Du ser at når Abraham satt innunder teltet sitt på grunn av at han hadde att et valg, bringes det valget frem foran hver eneste person som er født inn i denne verden. Treet til godt og ondt settes frem foran hver eneste person. Og da hans nevø Lot og hyrdene begynte å ar-gumentere om landområdene, sa Abraham, som var en rettferdig mann, til dem: “La der bare ikke bli argumenter i blant oss. Du velger bare din vei å gå.” Den tilstanden kommer inn i en-hver troendes liv, og den står foran deg i formiddag, og den står foran meg.

§ 58. Lot trodde ikke at han skulle komme til å falle fra, men han drog avsted for å se i retning av Sodoma hvor ting¬ene var lette. Og det er mange ganger vi ser henimot den lette veien: “Jeg vil slutte meg til denne bestemte, visse menigheten, og, ser du, ingen vil si noen ting imot det fordi den er den største menigheten i byen.” Den lette veien. Mange ganger gjør vi det når vi har feil.

§ 59. Husk på at, hvis du følger Kristus, vil du bli hatet av folk, for alle som lever Gudlik i Kristus Jesus skal måtte finne seg i forfølgelse. Og hvis du kommer til Kristus, vil du ikke komme som et resultat av noen menighet eller noe kirkesamfunn eller noen trosretning. Du vil komme som et resultat av Blodet. Det er den eneste veien inn. Og du kan ikke bringe noen med deg. Du vil måtte komme alene, og stå på din egen bekjennelse og din egen tro. Du vil ikke ride inn på pastoren, på din mors tro, du vil komme som et enkeltindivid når du kommer til Gud! Og mange ganger gjør vi slike toskete valg.

§ 60. Hva med Lot når han så alt var så lett. Han så hvor der var mange penger og meget po-pularitet, og fordi han ville være en fremmed, en dyktig mann, utdannet, en hel del psykologi, kunne han gjøre bestemte ting og likevel opprettholde sin religion. Han tenkte: “Jeg har fått tro på Gud; derfor vil jeg bare gå ned og inn i Sodoma, og jeg vil gjøre meg noen ekstra kro-ner, og jeg vil bli en stor mann, kanskje en vidunderlig forkynner. Se, du har et valg å ta.

§ 61. Og lekfolket har et valg å ta. “Jeg vil gå ned til denne bestemte menigheten der. Å, alle i byen tenker den er den største! Ja, byens ordfører tilhører denne menigheten.” Nu kunne han tilhøre en menighet som virkelig var god, men fremdeles må du nødvendigvis dømme den menigheten og dens folk etter Skriften. Noen ganger går de fordi det er en populær vei; folket, som går til bestemte steder, kler seg bedre, og det er der vi begår en fatal feil. Legg nu merke til dette.

§ 62. Og Abraham, den eneste tingen han kunne gjøre var å ta det nest beste valget. Og noen ganger er det nest beste valget bedre enn det første hvis det blir tatt som det. Merk deg, det varte ikke lenge; da Lot så den store byen, selv om han ikke så sin hustru bli til en saltstøtte, så, så han ikke ilden brenne opp byen. Men Abraham tok veien sammen med Herrens forakte-de få. Han holdt seg i ødemarken.

§ 63. Og likevel, enn om Sara hadde sagt; og husk nu på at Sara var den vakreste kvinnen i hele landet. Det var ingen kvinne så fager som Sara. Alle som så henne ble forelsket i henne. Nuvel, hvor lett det ville ha vært for Sara å ta et valg av det slaget. Men hun valgte å stå sam-men med Abraham.

§ 64. Å, kvinner! La ikke djevelen blinde dere ved å være popu¬lære, og være med på både det ene og det andre. Dere, stå sammen med Kristus for timen er for hånden. Store ødeleg¬gelser ligger fremme for dette landet, verre enn for Sodo¬ma og Gomorra. Sodoma og Sodoma vil være en påminnelse om det. Mens Abra¬ham tok den veien som var gitt ham av Gud og hadde den mer skrinne delen av landet, ble han ikke fremgangs rik i det hele tatt. Men likevel visste han en ting, han tjente Gud, og han trodde Gud.

§ 66. Så en dag kom det tre menn, og de var svært så støve¬te og trette, og Abraham hadde medfølelse for dem. Han sa: “Kom hit, og sitt dere ned under eiketreet en liten stund bare.” Og mens han står der og snakker med dem, ble han klar over at de var bare ikke vanlige men-nesker. I sin tale var de annerledes. Og Abraham gikk og slaktet en kalv, og fikk den laget til, og fikk Sara til å bake brød, og gjorde mat rede så de kunne få seg noe å spise.

§ 67. Husk nu på at to av dem var Engler, Engler i men¬neskelig kjød, og En av dem var sel-veste Gud. Og den Ene Som var Gud, hadde ryggen Sin vendt mot teltet.

§ 68. Og Sara holdt seg i teltet. Jeg skulle like å se en kvinne finne sin plass slik som det, og ikke gå ut og fortelle sin ektemann hva han skal gjøre hver, gang noen innfinner seg. Men hun var i telt¬et. Sikkert vasket hun kanskje opp eller gjorde på et eller annet.

§ 69. Og denne Ene Som var Gud, Han var opptatt med å se Seg omkring, mot Sodoma, og Han sa til dem hva Han kom til å gjøre. Og to Engler drog nedover og dit inn for å forkynne Evangeliet. Men En var tilbake. Det var den Ene Som var Gud, og Han sa: “Jeg kommer ikke til å skjule for Abraham de Hemmelighetene jeg vet om fordi han skal bli arvingen til jorden.”

§ 70. Å, vi fikk en rettighet i formiddag, menighet, til å kjenne Hemmelighetene til Herrens Komme for, “velsignet er de fredsommelige for de skal kalles Guds barn. Velsignet er de som hungrer og tørster for de skal bli fylt. Velsignet er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Vel-signet er de saktmodige, for de skal arve jorden.” Så hvis den levende Guds Menighet skal arve jorden, er der ingen Hemmeligheter skjult for Den.

§ 71. “Alt det Faderen har fortalt Meg har jeg fortalt til dere,” sa Jesus. Og de kunne ikke tro Ham.

§ 72. Derfor, i Abrahams dager, som Han henviste dem til, sa Han at da Abraham talte til Engelen, og Hans rygg var vendt mot teltet, fortalte Han Abraham at Han ville komme og ordne med et barn for ham. Og Sara, inne i tel¬tet, lo. Og Han sa: “Hvorfor lo Sara?” “Dere tar feil da dere ikke kjenner Skriften.” De kjente den i deres egen lærebok, de kjente den med de-res katekisme, de kjente den ut ifra deres teologi. Men Jesus sa: “Dere kjenner Den ikke, Skriftene; heller ikke kjenner dere Guds Kraft. Om dere hadde kjent Abraham, ville dere ha kjent Meg. Hvis dere var Abrahams barn, ville dere ha kjent Meg, fordi Abraham frydet seg da han så Min dag, for han forutså den dagen. Da jeg stod foran ham der den gangen i et kjøtt-legeme, og gjorde dette, visste han det var Meg, og han kalte Meg Elohim! Men her gjør jeg den samme tingen fremfor dere, og dere kaller Meg Beelsebul.” Hva viste Han? “Å nå,” sier dere, “vi har Abraham til vår far.” Hvorfor lo Sara? Det var bare noen få timer før ødeleg¬gelsen, da den fant sted. Rett før ødeleggelsen kom den ILDEN fra Himmelen, og brente opp byen, og det Tegnet ble oppfylt.

§ 73. Og Jesus sa til de store menn med doktorgrader i teologi og til en religiøs nasjon hvor bokstavelig talt million¬er var troende: “Dere tar feil.” Han sa: “Dere tar feil da dere ikke kjen-ner Skriften, heller ikke Guds Kraft,” til en generasjon som det. Det var godt utdannete menn, lærere, og som hadde stiftet menigheter. Når et barn ble født var det Menighetens eiendom. Du måtte være en israelitt. Åtte dager etter din fødsel var det omskjærelse, og du var en israe-litt fra begynnelsen av. Og presteskapet kom fra Levittene som var utdannet i Skriften gjen-nom hundrer av år. Likevel sa Jesus: “Kaller Abraham deres far?”

§ 74. Han sa: “Ja, vi tilhører kirken. Vi er en religiøs nasjon. Vi er et stort folk. Vi er Guds folk!” Jesus sa: “Dere er av djevelen. Han er deres far.”

§ 75. Men, jeg sammenligner den generasjonen med denne. I dag, når det faktisk er millioner av mennesker som bekjenner Kristendom, vet de ikke mer om Gud enn hva en hottentott ville ha visst om en egyptisk ridder. Der er menn og kvinner i dag, faktisk på millioner av bekjen-nende kristne, som påberoper seg Kristus. De kjenner ikke den første læresetningen til Kraften i Hans Oppstandelse, og har aldri smakt Hans Godhet. De har aldri kjent Hans Kraft. Øynene deres er blindet for Sannheten.

§ 76. Han sa: “Dere er blinde, og de blindes ledere. Vil det ikke bli slik at når de blinde leder de blinde, vil ikke da alle de falle i grøften?”

§ 77. Deretter tenkte de: “Vi er kristne. Vi er troende. Vi tilhører den høyeste menighet som finnes. Våre Rabbinere er de best utlærte lærere som finnes.”

Og likevel sa Jesus til dem at de kjente ikke engang Skriften. Ser du hvordan Gud har skjult Den for de vise og forstandige, og åpenbarer Den for spedbarn som vil lære? Å, Guds store Kraft og Uendelighet! Hvor god Han er mot dem som ønsker å gå rettskaffent fremfor Ham! Han holder ikke noen god ting tilbake.

§ 79. Og til å se tiden slik som vår nasjon, vår verden, er de¬moralisert av samme tingen.

§ 80. Jesus ville rette på dem for å rydde opp i dem. De sa: “Å nå, Abraham er vår far. Og vi skal være i Her¬ligheten. Vær ikke Du bekymret for det fordi vi tror på Gud. Vi er professorer, og vi tror på Gud, og vi lærer vårt folk. Og hvem er Du Som kommer omkring her med et mystisk, lite, gammelt tegn, og forsøker å kalle Det Gud? Du er ikke noe annet enn en Beel-sebul.” Der har vi det. De hadde sine trosartikler og sitt kirkesamfunn. Jesus sa til dem: “Dere er djevelen.” Tenk på det.

§ 81. Og jeg sammenligner den generasjonen med denne når vi i dag har millioner som slutter seg til menigheter. Vi har fått på ti tusenvis. Og Gud kommer ned for å leve i Sin Menighet igjen, og for å gjøre de samme tingene som Han gjorde der for å gjøre Seg Selv “den samme i går, i dag, og for bestandig.” Og folk vender Ham konstant ryggen, noen for å bli populæ¬re, noen fra å ta sitt valg. Det er tvunget på folket. Du må nødvendigvis gjøre et valg. Du kan ikke stå nøytral. Du blir nødt til å si “ja” eller ”nei” Du vil aldri forlate den døren som det samme mennesket som da du kom inn. Du kan ikke gjøre det. Du er nødt til å ta et valg. Ta det for Kristus i formiddag.

§ 82. De trodde at alt mulig som tilhørte kirken ville bli frelst. Jesus sa: “Trang er Porten og smal er Veien, og det vil bare bli noen få som vil finne Den.”

§ 83. La meg få advare dere i formiddag, menighet. Vær påpasselige. Det tar tid i dag i vår selvrettferdige, sjøltilfredse, hyklergenerasjon som vi lever i; en time når menn og kvinner står i menighetene, og i kirkestolene, og synger Guds lovsanger, og går ut av den menigheten og røker sigaretter og drikker whisky, og går på dans, og lever for verden og forteller skitne, svinske vitser og kaller seg selv “kristne.” Når menn og kvinner kan forlate prekestolen, det vil si gå fra menigheten og fra stedet med Oppstandelseskraften hvor det samme Messianske Tegnet virker i blant dem, og ikke er en ny skapning i Kristus, da er der noe som er galt. Når avisene kan utbre det fra kyst til kyst, frem og tilbake, fra de frosne regioner i nord til den tro-piske jungel i syd, Gud sender Det, og konstant vender folket Det ryggen. Så hva kan vi si, hva kan vi gjøre? Vi går tilbake til Skriften hvor Han sa: “Trang er Porten og smal er Veien, og det vil bare bli noen få som vil finne Den.” Han sa: “Som det var i Noas dager, slik skal det bli ved Menneskesønnens Komme.” Hør nu. På Noas tid var verden befolket omtrent slik den er det i dag. Vitenskapen deres oversteg vår. De bygget sfinkser og pyramider, og gjorde ting som vi ikke kan gjøre i dag. Et usedvanlig stort, dyktig folk. Og husk på at vitenskap¬en sier i dag: “Det er ett minutt før midnatt.” Det tar ett minutt før klokken slår 00.00, den døde time. Det er senere enn vi tror. Jeg håper at, har tillit til, at Den Hellige Ånd vil synke dette ned i enhver troendes hjerte: “Som det var i Noas dager.”

§ 85. Hvor mange ble frelst på Noas tid ut ifra den generasjon¬en? Åtte, åtte, ut av hvor mange millioner? Han sa: “Således skal det bli når Menneskesønnen kommer.”

§ 86. “Og som det var på Sodomas tid, således skal det bli når Menneskesønnen kommer.” Å, av ti tusenvis ble tre frelst.

§ 87. Du ville vel si til meg da: “Forkynner, hva med alle de tusener som skal komme sammen med Ham? Nu, Bror, det ble gjort fulltallig gjennom mange genera¬sjoner.

§ 88. Jeg ville bli forbauset om ett dusin kommer ut fra denne generasjonen. “Trang er Porten og smal er Veien, og det vil bare bli noen få som vil finne Den.”

§ 89. Å, jeg kjenner menighetene hva de sier: “Setter du navnet ditt i boken, og du blir et med-lem i denne, er du i orden.” Der finnes ikke noe slikt Skriftsted som det. Hvis alle har fått sine navn i boken, og i menigheten, vil der være billioner på billioner på billioner, alt ville gå inn. Da ville alle slags ånder være der inne, og hvilken tilstand ville Himmelen være i? Tenk på det nu.

§ 90. En ville si til meg: “Vent nu et øyeblikk, Bror Branham. Både den og den hørte jeg tale i tunger. Jeg vet de vil klare det.”

§ 91. Det betyr ikke at de vil klare det i det hele tatt. Paulus sa i 1. Kor. 13:

13. Selv om jeg taler i menneskers og Englers tunger og ikke har Kjærlig¬het, er jeg ingenting.

§ 92. “Å du, jeg gikk til både den og dens møte. Å, han gjorde store, mektige gjerninger. Jeg har sett ham få de blinde til å se.”

§ 93. Fremdeles kunne han gå fortapt. “Mange skal komme til Meg på den dag og si: ”Herre, har jeg ikke forkynt i Ditt Navn, profetert? Har ikke jeg i Ditt Navn kastet ut onde ånder? Har ikke jeg i Ditt Navn gjort man¬ge, store gjerninger?” Han vil si: “Vik bort fra Meg, dere urett-ferdig¬hetens arbeidere; jeg kjente dere til og med ikke.” “Trang er Porten og smal er Veien, og der vil være bare få som vil fin¬ne Den.”

§ 94. La meg få gi deg noen vurderinger som vil ryste deg. I følge den medisinske vitenska-pen i byen Chicago, og i følge legenes statistikk, er der i løpet av 30 dager 30.000 abortsaker som doktorene har i Chicago alene. Hvor mange av disse små pillene og ting som de tar, er a¬bortsaker?

§ 95. I De Forente Stater viser statistikkene at der er flere barn født utenfor ekteskapet enn der er barn født i ekteskapet. Visste du at Bibelen sa, 5. Mos. 14:2 at det ville, for et uekte barn, ta 400 år før det er blitt utvisket? Deres barns barns barns barns barn kan ikke stå i en Herrens Forsamling på 400 år, 10 gene¬rasjoner, 40 år i en generasjon. Dersom deres tipp -tipp – tipp – tipp – tipp – tipp oldefar var et uekte barn, er han ute av bildet. Hva nu? Vis meg hvor det er blitt forandret.

§ 96. Hva kommer vi til? Og nu fødselen utenfor ekteskapet på grunn av utroskap i ekteska-pet, og syndefulle kvinner på gatene kledd som menn noe som er en avskyelighet i Guds øy-ner, sigarettrøkere, cocktaildrikkere, såkalte bekjennende Kristne, Gud forby en slik en flokk av prostituerte! Det er slik det er, og kaller seg Kristne. Ikke rart at Jesus sa: “Trang er Porten og smal er Veien, det vil bare bli noen få som vil finne Den.” De vil ikke ydmyke seg. De er stive. Se da David ble fortalt om sin synd som han hadde gjort. Kvikt bekjente han, og Gud elsket ham for det. Tenk på det. Jeg forteller deg hva Jesus sa her i Evan¬geliet. Forteller du dem om deres synd, vil de svare: “Jeg kom¬mer aldri til å sette min fot over dørterskelen der igjen. Hvorfor? Fordi de har massevis av steder å gå til. De kan gå til disse uekte burene hvor de vil finne seg i slikt noe. Men det er timen for at forkynnere kler seg i Guds fulle Rustning, og forkynner Ordet uten å gå med på kompromisser når det gjelder Evangeliet. Menneskene skulle ydmyke seg.

§ 98. Der er ingen oppriktighet blant Kristne noe mer. De ønsker å si: “Jeg er Metodist, jeg er Baptist, jeg er Pinsevenn,” og det betyr ikke, (og Bror Branham knipser med fingeren sin.) det for Gud.

§ 99. De sier: “Jeg talte i tunger, jeg gjorde mirakler.” Vi la all den vekt vi kunne på det når det var en av de mest forblindende tingene de kunne gjøre. Ja visst! Regnet faller på den Rett-ferdige som på den urettferdi¬ge. Regnet vanner avlingen slik som det vanner ugresset, Roy. Samme Regnet, Samme Hellige Ånd, faller på folket. Det betyr fremdeles ikke… Naturen de-res er nødt til å bli annerledes, fra innsiden av og ut. Ikke en ytre manifestasjon eller demonst-ra¬sjon, men den indre Ånden i den levende Gud gjør den personen til en ny skapning som ydmyker seg i hans eller hennes hjerte fremfor Gud.

§ 100. Du sier: “Forkynner, mener du å fortelle meg at du tvi¬ler på at ett dusin ut av disse mil-lionene, fire billi¬oner mennesker i verden vil kunne klare det?” Jeg tviler på om der vil bli ett dusin som vil bli med i Opprykkelsen. Tenk på det!

§ 101. Hva kommer det av? Fordi da umoralen kom inn i blant folket begynte uekte barn å bli født; det utsletter dem. Se, vi kan stå her i timevis og plassere de tingene, og du kan se at vi lever i en forgjengelig, forbannet, helt inn til roten råtten generasjon av mennesker. Ikke til å undres over at de ikke kan se noen tegn, ikke til å undres over at de ikke vil høre Evangeliet. De er forherdet, likevel like så religiøse og gudfryktige.

§ 102. Sa ikke Jesus det Ånden taler uttrykkelig om: “I de siste dager vil de være frem¬fusende, oppblåste, elsker sine lys¬ter høyere enn Gud, uforsonlige, u¬pålitelige, umilde, forak-tere av dem som er gode, som har et skinn av gudfryktighet”? Ser du? Å jada, dere kan rope i fryd; ja visst. Dere kan tale i tunger; ja visst! Tro vil kaste ut onde ånder; ja visst! Men det er ikke det vi taler om.

§ 103. Da ville dere si til meg: “Bror Branham, hva er tegnet på en Kristen? Hvem vil bli frelst? Vil du, Bror Branham?” Min tro om det er hos Gud. Jeg vet ikke. Jeg tror at jeg er. Jeg sammenligner mitt liv daglig med Ordet. Hvis det ikke lever opp til dette Ordet, da er der noe galt. Jeg blir nødt til å gå tilbake, og få det rett.

§ 104. “Vel, hør nu, Bror Branham. Når folk taler i tunger, betyr ikke det at de er frelst?” Nei, min herre. Nei, så visst ikke! Jeg har hørt hekser og trollmenn tale i tunger. Alt mulig slags sludder. Jeg har sett folk tale i tunger, og leve sammen med en annen manns kone. Jeg har sett folk tale i tunger, hoppe opp og ned og skrike som om hele huset stod i brann, og går ut og tar del i svindelaffærer, stjeler, forteller løgner, og alt mulig. Hvordan kan du vente deg noe an-net? Nei, min herre.

§ 105. Tilhører en menighet, er diakoner i menigheten, så gudfryktige som det er mulig å bli. Ja, tror du de ville dra avsted og kjøpe bensin på en søndag? Å neida. Men om mandagen gjør de noe som er bedritent, råttent og degraderende. Gud bor inne i hjertet, ikke i det utvortes. Det er noe som kommer fra hjertet.

§ 106. “Trang er Porten og smal er Veien, det vil bli bare noen få som vil finne Den.” Som det var i Noas dager; åtte ut av de millionene. Som det var på Sodomas tid, tre ut av millioner. “Således skal det bli ved Menneske¬sønnens Komme.”

§ 107. Og dere ser den moralske fordervelsen vi er i. Du ser hvordan hver eneste innbilning i mennesket han får frem der, og djevelen rigger til dyktige forkynnere til å stå på talerstolen og lar folk slippe unna med det.

§ 108. Her forleden dag sa en person: “Jeg ville ikke ha deg på talerstolen min. Du ville ha fått mine kvinner til å gå fra vettet.” Å nei, de er allerede på den måten. Det skulle ha fått dem til å bli rettsinnet. Si til dem at de skal slutte med å gå i de klærne og de tingene. Og, vel, noen er nødt til å si det.

§ 109. Jeg sa til min hustru: “Er jeg blitt gal, jeg selv?” Er jeg sinnssyk? Men hva er det som er i veien med meg?” Noe på innsiden av meg kan ikke holde Seg i ro. Jeg er nødt til å si det. Jeg bryr meg ikke om hva den eller den sier.

§ 110. Som f.eks.: “Du kommer til å ødelegge tjenesten din.” Vel, enhver tjeneste Evangeliet vil ruinere bør bli øde¬lagt. Gud gir oss frimodighet til å stå for det som er Sannheten, og si Sannheten om det. Det er synd, en vanære.

§ 111. “Trang er Porten,” sa Jesus,” og smal er Veien,” og du som tenker i millioner, og, at alle dere Metodister, Baptister Presbyterianere, og Pinsevenner kommer til å gå inn, dere vil bli narret på den dagen. Jesus sa: “Mange vil komme og sitte ned i Kon¬geriket og si: ”Jeg har rett til å være her. Han sa: ”Men Kongerikets barn skal kaste dem ut. Der skal bli gråt og ten-ders gnissel.” Det er best å ta oppgjøret i formiddag, Kristne. Det skal være ti ganger millioner ganger billioner av bekjennende Kristne, og standhaftige i sine liv, som vil overse Porten. Je-sus sa så. Hvor mange går inn?

§ 112. Jeg vet ikke hvor mange går inn. Den eneste tingen er: “Gud, la meg bli en av dem.” Det er tingen. Han er Dommeren. “La meg bli en.”

§ 113. Du sier: “Bror Branham, hvordan kan da du si når man er en Kristen?”

§ 114. Jeg vet ikke. Men la meg fortelle deg hva Skriften sier. Jeger sikker på at du tror på den. Da Den Hellige Ånd ble sendt til jorden, talte Gud gjennom Den Hellige Ånd. Han send-te først en Engel, 4. verset, og Han sa: “Gå gjennom byen, og gå iblant folket, og sett et merke i deres panne hos dem som sukker og gråter på grunn av avskyeligheten idet de irettesetter de tingene.”

§ 115. Hva er avskyelighet? En kvinne som tar på seg klær som sømmer seg for en mann. Det gjør Gud syk. Var dere noen gang rundt om der hvor noe var avskyelig? Hvor sykt det gjør dere? Man kan ikke tolerere det. En kvinne som tar på seg et antrekk som sømmer seg for en mann, det gjør Gud syk. Du kunne kanskje synge i koret, du kunne kanskje be hver eneste dag, og rope i fryd hver dag, eller leve for Gud hver dag, likevel blir du fordømt i Guds Nær-vær. Det er nøyaktig hva Skriften sier: “En avskyelighet.” Og de som gir sin tilslutning til noe slikt, vil ha del i sådant.

§ 116. Gud gir oss Nåde til å stå imot noe slikt. Hvis du må stå for deg selv, stå der, og hold Guds Ord i din hånd. Det vil aldri mislykkes.

§ 117. Nu er vi kommet til en dag med folkets avskyelighet. Og Engelen drog ut for å forsegle på nytt. Finn meg en person i Jeffersonville, om du ønsker å vite hvem som kommer til å klare det; finn meg en person i vår by som sukker og gråter, som konstant plages og blir trett, og som ber for avskyeligheten som er blitt gjort i denne byen. Kan du løfte hånden din, og legge den på en person? Ta så dette Skriftstedet: “Trang er Porten og smal er Veien som leder til Liv; der vil bli få som finner Det.” Det er de eneste som skulle bli forseglet.

§ 118. Å du, jeg kan vise deg mange som går til kirke. Jeg kan vise deg mange som synger i koret. Jeg kan vise deg man¬ge som lærer i søndagsskolen. Jeg kan vise deg mange som er le-dere for store foreninger. Jeg kan vise deg mange som roper i fryd, mange som taler i tunger, mange som virker i arbeidet for Evangeliet.

§ 119. Men vis meg en som nede i sitt hjerte er opprørt over synden i verden. Vis meg en for-kynner som i dag kan stå og fordømme kirkesamfunnene. Vis meg en forkynner som vil stå og si disse tingene og fordømme de religiøse organiserte menighetene. Best han ikke gjør det. Han vil bli sparket ut. Det gjelder hans daglige mat. Ikke rart Billy Graham fortalte Jack Moo-re som sa: “Se ikke på hvordan mine møter står.” Han sa: “Han er ikke Baptist, heller ikke er han Metodist eller Pinsevenn.” Han sa: “Alle de er imot ham.” Selvfølgelig, jeg sier ikke at … Grunnen til at jeg sa det er at jeg ikke kan si det offentlig. Jeg sier det til min egen menighet. Jeg har en kamp fordi prøvelsens time er over meg.

§ 121. De sier: “Om du vil komme, vil det være i orden, men si ikke noen ting om det.” Man kunne like så godt ti stille.

§ 122. Jeg vil forkynne hva Gud sa skulle forkynnes! Det er riktig. En av de åtte vil være et eller annet sted. En av dem vil være et eller annet sted. Men på den dagen ønsker jeg ikke å være skyldig i å si at jeg inngikk et kompromiss på grunn av en eller annen trosretning eller en eller annen konfesjonslære eller et eller annet kirkesamfunn. Jeg har forkynt Sannheten.

§ 123. De sier: “Hvorfor kan ikke du, Bror Branham, hvorfor kan ikke din tjeneste, Bror Branham, som synes å være så stor, hvorfor feier den ikke rent slik disse andre mennene gjør det?”

§ 124. Nettopp, rett der. Der har vi det! Drar jeg til byen, tror du “The Assemblies of God” vil samarbeide med meg? Ikke etter hva jeg tror, vil de ikke. Kunne kanskje få ett av og til. Tror du Metodistene ville? Forsøk, og finn ut. Vær min møteleder en uke. Dersom du vil gå inn, vil du gå i Jesu Navn. Det er riktig.

§ 125. Å, selvfølgelig, de får deg dit, ja visst, får deg dit til et eller annet sted slik at du ikke på noen måte skal være i forbindelse med dem, sånn. Og så, når du går, sier de: “Å nå, Bror Branham er på en måte bare litt mentalt utenfor, skjønner dere. Han …”

§ 126. Hvis jeg er mentalt utenfor, da er Bibelen utenfor i undervisningen. Det blir hva Bibe-len sa. Ja, min herre. Vær årvåkne.

§ 127. Jesus sa: “Hvorfor kaller dere Meg for Beelsebul? Dere trodde Salomo, hans tegn på dømmekraft. Dere trodde hans dag. Dronningen fra Syden kom fra jordens ytterste ende for å se den Gaven, og hun trodde Den da hun så Den. Og dere sitter og ser på Den daglig, og tror Den ikke.”

§ 128. Og Hans egne brødre trodde Ham ikke. De sa: “Gå Du opp til Festen.” Han svarte: “Men jeg går ikke opp nu.” Han drog avsted en annen vei fordi Hans første brødre ikke trodde på Ham. Det er riktig. “Trang er Porten og smal er Veien, og der vil bare bli noen få som fin¬ner Den.”

§ 129. Da oppgjørstimen kom til disiplene, hvor var de henne? En kvinne og en mann stod ved korset hos Ham, Johannes og Maria. De andre var vekk.

§ 130. Dette er oppgjørets time. Dette er timen. Dette er når Gud gjør ting. Dette er når Mes-sias er på jorden. Dette er når Guds Kraft virker i Hans Folk. Og de kaller dem for “sverme-re,” “galninger,” “sinnssyke,” å du slette tid, noe slikt som det. Men timen er her.

§ 131. Det er sikkert at det kommer til å bli store skuffelser i Dommen.

§ 132. Å du, spritgauken vet hvor han kommer til å være i Dommen. Slik vet øldrankeren hvor han kommer til å være. Slik vet den prostituerte hvor hun vil stå. Slik vet ha¬sardspilleren hvor han vil stå. Slik vet drukkenbolten hvor han vil stå. Han vil ikke bli skuffet.

§ 133. Men hvor de skuffede kommer til å være, gjelder dem som tenkte de hadde det rett. Det blir hvor skuffelsen er når de kommer dit opp og sier: “Ja visst, vi kastet ut djevler i Ditt Navn. Vi er forkynnere. Vi tilhører visse, bestemte menigheter. Vi gjorde store mirakler, vi forkynte! Ja, jeg har vært en forvalter av menigheten. Jeg har vært biskop. Jeg har vært dette…

“Vik bort fra Meg, dere urettferdig¬hetens arbeidere, jeg kjente dere til og med ikke.” Sånn går det. Det blir skuffelse. Han sa: “Deres barnebarn vil komme inn og sitte seg ned i Kongeriket og si: ”Vi har rett til å være her,” og de vil bli kastet ut i det ytterste mørke hvor der skal være gråt og tenders gnissel.” “Trang er Porten og smal er Veien som leder til Liv, få vil der bli som finner Det.” Til dere, mitt kjære folk, hør på dette i formiddag. Jeg fant ikke på dette. Jeg er ansvarlig for å si fra om det. Det er alt jeg er ansvarlig for. Hvis jeg ikke holder en tale mer i mitt liv, er det der Sannheten. Det kommer bare til å bli noen få mennesker frelst. Bare husk på det; bare noen få. Bli du en av dem.

§ 135. “Hvem er de, Bror Branham?” Jeg vet ikke. Ingen andre vet. “Vi arbeider på vår Frelse med frykt og beven.” Men still du deg solidarisk med Gud. Dersom ditt hjerte ikke slår i rett takt med Bibelen, da er der noe galt; der er noe galt. Uansett hva din menighet sier så kan ikke du gå inn ifølge det. Du blir nødt til å gå inn i¬følge det Gud sa. Denne er Boken du vil bli dømt ved, Bibelen, stå sammen med Den!

§ 137. “Å nå,” sier du, “jo, jeg er blitt døpt i den Herre Jesu Kristi Navn.” Det er korrekt, det er ifølge Bibelen. Men hvis det Livet ikke kommer som en følge av det, gjorde det deg ikke meget godt å være døpt.

§ 138. Du sier: “Jo, jeg har fått Den Hellige Ånd.” Det er godt, det er hva du skulle ha gjort. Men hvis Livet ikke er der inne.

§ 139. Husk på at ugresset får den samme Kraften som faller på hveten for å få det til å vokse. Den får u¬gresset til å rope i fryd også. Det vesle, gamle ugres¬set står rett opp, og er bare like så glad som hveten. Det er riktig, lever av samme Livet. Og en synder kan stå i Guds Nærvær, rope ut seieren, og leve som en Kristen. Men om det ikke er noen ting annerledes i hjertet. Han kunne ha den samme Kraften til å kaste ut en ond ånd. Jesus sa så. Han kan forkynne Evangeliet like så godt som en hvilken som helst annen forkynner kan det. Det er nøyaktig hva Jesus således sa. Bibelen lærer det. Ja, min herre. “Om jeg taler med menneskers eller Englers tunge, om jeg gir mitt le¬geme til å brennes som et offer, om jeg gir alt jeg eier for å gi mat til de fattige, om jeg har tro til å flytte fjell, om jeg gjør alt dette, forkynner i Hans Navn, om jeg kaster ut onde ånder i Hans Navn,” sa Han, “så er jeg intet.” Så han kunne gjøre det, og være “intet.” Får du fatt i tanken?

§ 140. Nu, tingen å gjøre er, fra ditt hjerte, å være en Kristen. Tre nu inn i den trange Porten for bred er veien som fører til undergang, og millioner på millioner av troende i denne genera-sjonen vil gå inn på den, fordi, “trang er Porten og smal er Veien,” kun du a1ene, og Kristus.

§ 141. “Smal er Veien som fører til Liv, og der vil bare bli noen få som finner Det.” Nu er det vår Herres Ord. Å du og du! Hva gjorde Han? Idet Han står der, avslører Han tankene deres.

§ 142. Og han sa: “Han er Beelsebul. Ja, hvordan kan Han være Gud? Han er en mann. Hvor kommer denne Visdommen fra?”, sa de i Hans egen by.

§ 143. Når man går inn i byen her, synes det som.., jeg sier ikke dette som en ringeakt imot dere. Dere er Kristne, dere elsker meg. Når man går inn i denne byen, synes det som om Sa-tans makt slår en ned. Dette stedet er fordømt. Denne byen er fordømt.

§ 144, Hva sa Billy Graham da han kom inn i Louisville? Han sa det er det mest demonkrafti-ge stedet han noen gang hadde sett i sitt liv. Satte det i avisen og sa: “Dere kan så avgjort kjenne djevelens undertrykkelse.”

§ 145. Selvfølgelig kjente jeg det. Hvorfor? Dette er mitt eget hjem. Da Jesus vendte tilbake til Sitt eget hjem sa Han: “Mange mektige gjerninger kunne Han ikke gjøre på grunn av deres vantro. En profet er ikke uten ære, en for¬kynner, såfremt det ikke er i hans eget land, i blant sitt eget folk.” Ser du? Du kan ikke hjelpe for det. Skriften sier det slik. Stemmer?

§ 145. Når du nu går i byen her, og, si ikke til meg at jeg ikke vet; jeg går til folk her som jeg håndhilser på og som sier: “Å Bror Branham, jeg elsker deg,” og så vet du at det er en løgn. Du vet det er en løgn. Vår Gud kan fortelle meg om hjertets avsløring. Hvorfor skal ikke Han kunne fortelle meg det? Jo visst, og rett i blant ditt eget folk rundt om i byen.

§ 147. Når de ser deg, sier de: “Vel, du skjønner, jeg så hvor en viss, bestemt…” “Hvor? Hvor var det?” “Oppe der…” “Pytt sann! Vi kjenner den karen.”

§ 148. Du kjenner det. La meg si deg en ting. Lar du en eller annen komme inn i ditt hjem, en som ikke liker deg noe særlig godt, sitt i ditt hjem bare en liten stund og kjenn den der merke-lige følelsen. Multipliser nu det med 14.000, da får du hva jeg snakker om. Så, kommer du inn på et sted hvor alle elsker deg, den der velkomstfølelsen, akkurat, å du godeste, du kunne bare være der bestandig, ser du. Sånn er det, skjønner du. Det er en ånd. Og folk vet ikke hva det er. De undrer seg på hvorfor folket er så forurenset.

§ 149. Hva får gode kvinner…; hva er det som gjør at gode kvinner tar på seg vulgære klær og går ut i dem? Hva får små 16 år gamle piker til å gå med klær når det nu fremdeles er kaldt, klær som hun ikke skulle gå i fremfor sin mor, og ute på gaten? Det er fordi..; ikke at det bar-net vet ikke bedre, men fordi en eller annen forkynner har mislykkes i å være på post i sin plikt på talerstolen. Det er helt nøyaktig riktig. Ja visst! Kvinner går på gaten og helt sex kledd og ting på den må¬ten, og syndere ser på dem og vet ikke at hun er faktisk akkurat like så skyl-dig som om hun levet sammen med den mannen. Jesus sa det slik: “Hver den som ser på en kvinne med begjær etter henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte, og vil måtte svare for det på Dom¬mens Dag.” “Trang er Porten og smal er veien …”

§ 150. Jeg vet du tenker jeg er en hard kar. Jeg er ikke hard. Jeg er din Bror, og jeg elsker deg.

§ 151. Fly fra vreden som skal komme! Gå til korset og rop inntil hjertet ditt er fylt med Hans Ånd Som vil snu ryggen til alt av verden, og vandre i Gudlikhet fremfor Ham med hjertet ditt brennende for Ham. Elsk! Ikke som en plikt. Kristus er ikke en plikt. Å tjene Kristus, det er en Kjærlighet Som tjener Kristus. Den legger bånd på deg inntil hvert eneste pulsslag av ditt liv slår sammen med Ham. Det er når du ser synd.

§ 152. Og på jord, gråt Han. Det voldte Gud sorg i Noas dager, da Han så hjertene. Og Jesus, da Han satt oppe på fjellet, sa Han: “Jerusalem, Jerusalem, hvor ofte ville jeg ikke ha samlet deg og vok¬tet over deg, men din time er kommet og ditt hus står øde og forlatt til¬bake.”

§ 153. Slik skal det være ved Guds Sønns Komme. De ekte, sanne Troendes hjerter er knust. Han er, rett nu, at der skal være en vekkelse som går over dette lan¬det. Hvordan kan det skje ved hjelp av en flokk av uekte gjenfødte? Hvordan kan det skje når de er fordømt til å begyn-ne med?

154. Guds Kongerike er å likne med en mann som kastet et garn i sjøen, og da han trakk det inn, hadde han skilpadder, sumpskilpadder, slanger, frosker, og litt fisk. Det var ikke opp til ham å bestemme hvilke av dem; han bare kastet det opp på sandbanken. Det er hva Evangeliet gjør. Det er hva Billy Graham, Oral Roberts, og jeg selv og alle de andre forkynnerne som forkynner Evangeliet gjør. Kaster det ut, trekker det inn. “Der er de, Herre.” Men hva gjør vi hver eneste gang? Vi finner ut at før man kan komme tilbake igjen er de rett tilbake i søle-dammen igjen. Hva er det? Til å begynne med var det en skilpadde. Det forandret ikke ham å bli fanget i et evangeliegarn. Han var en skilpadde fra begynnelsen av. Han var en sumpskil-padde fra begynnelsen av. Han var en slange fra begynnelsen av. Han var en hykler før han noen gang kom inn i menig¬heten. Han hadde ikke noe ønske om noen gang å kvitte seg med drikkingen og hasardspillingen, og røykingen og lyvingen og stjelingen. Han kom bare inn fordi han var vettskremt for helvete. Du gjør deg selv til enda mer av en kandidat for det når du gjør det. Det er sant. “Trang er Porten og smal er Veien, og der vil bli få som vil finne Den.” La oss be.

§ 155. Herre, åh! ransak meg, Herre. Prøv min sak, rett nu, Herre. La meg ikke komme for Dommen fremfor Deg etter å ha forkynt på denne måten. Å, om der skulle være noen uren ting i meg, Herre, ta det bort; vil DU? Vi ser en tid, som vi lever i, hvor menn og kvinner er blitt så formelle. De skammer seg. Du sa en gang: “Der er ikke engang rødme å se blant Sions døtre.” Deres sømmelighet er blitt tatt så bort inntil de ikke en¬gang rødmer noe mer. Å, Herre, tenk på det! Og vet at klokken hinsides tikker av gårde; bare ett minutt eller to til, og den store ødeleggelsen vil komme. La da ham som er uren fremdeles være uren.

§ 156. Gud, vekk alle oss opp i formiddag. Rist oss, Herre! Vi ser tegnene som viser seg. Vi fikk øynene våre åpnet til å vite det. Vi ser millioner, millioner, Herre, som har snudd ryggen til, og gått sin vei. Jeg undrer meg på hva jeg kan gjøre; hva kan jeg gjøre, O Herre? Er der noe, Herre? Om det må mer forkynnelse til, mer bønn, mer av hva det skal være, hjelp meg, Herre, slik at jeg kunne bringe Budskapet til folket. Hva kan jeg gjøre? Men stadig avviser de Det. Du gjør store Tegn og utøver Dine Undere, og likevel marsjerer folket videre. Er det Din Hellige Skrift Som er absolutt nødt til å gå i oppfyllelse? Er det timen at: “Intet menneske kan komme til Meg uten Min Fader drager det, og alle dem Faderen har gitt Meg, vil komme til Meg?” Herre Gud, innvilg dette i formiddag, at folk vil våkne opp, og se dette siste Tegnet på jorden. Jeg ber, Gud, om at Du vil innvilge noe til folket.

§ 157. Velsign disse små menneskene her i formiddag. Gud, begynn med Broder Neville, Herre, helbred legemet hans. Han er syk i formiddag, Herre, magen er i ulage. Jeg ber om at Din helbredende hånd vil være på ham. Rør ved hans sjel.

§ 158. Gud, gå ut i blant folket i denne forsamlingen. Der er menn og kvinner, som sitter her, som jeg kanskje aldri ser igjen før enn på Dommens Dag. Da blir jeg nødt til å gjøre regnskap. Men jeg har lest Ditt Ord: “Trang er Porten og smal er Veien, og det vil bare bli noen få som fin¬ner Den.” O Herre, la dette bli de få, noen av dem. Vil Du, Herre? Innvilg det for hver per-son her.

§ 159. Jeg ber som en mann bare kunne be. Herre, disse mennesk¬ene ville gjøre hva som helst for meg når det gjelder om å hjelpe meg. Om jeg var sulten, ville de gi meg mat. Hvis jeg trenger en dress, ville de kjøpe den. De ville slå seg sammen og kjøpe en bil til meg for å for-kynne Evangeliet. De ville gjøre hva som helst i den retningen der. O Fader, ransak deres sje-ler i formiddag. Vil Du ta og gjøre det, og la dem ransake den fremfor Deg. Jeg vet ikke, men jeg har tillit til at hver eneste en av dem er i det Utvalgte. Og, sett meg også der, Herre. Og skulle det være noe hos meg, at jeg ikke skulle være der, Herre, åpenbar Du det for meg så skal jeg gjøre det rett, rett nu. Jeg vil være sikker, Herre, at på den morgenen vil der ikke opp-stå vanskeligheter ved floden. Jeg ønsker å gå inn på den dagen, og jeg vet ikke når det skal bli. Det kan til og med være i dag. Så, hjelp meg til å forstå, hjelp disse menneskene til å for-stå.

§ 160. Og når vi ser våre hjerter ubekymret, å, vi gleder oss over å høre et godt Budskap over radioen, eller å gå til kirken. Vi setter pris på et godt Budskap. Vi har ikke noe imot å tale om Jesus et eller annet sted. Men, Herre, er synden en slik bør for oss at den bringer tårer i øyne-ne våre, sukker vi og gråter og står imot det, alt sammen, avskyeligheten som er begått i byen? Herre, la Guds Engel se det på oss, og merk oss. Innvilg det, Herre.

§ 161. Kom, akkurat slik Herre Jesus, og bearbeid våre hjerter, og gi oss Ditt sanne Tegn, at Du er i vår midte slik at vi kunne vite at vi tar imot det siste Tegnet før avslutningen av denne generasjonen.

§ 162. Og vi ser fødselen utenfor ekteskapet når menn lever i landet og får barn med andre menns koner, og småjenter på gaten, og flere hundre bortvist fra skolene hvert år, og tenåring-er blir mødre, og der er ingen respekt, og hvordan kvinnene forgifter seg selv med røyking og drikking og fjernsyn med mer, som forderver barnas sinn. O Herre, hvor lenge skal det kunne tåles? Og Deg, en Hellig Gud!

§ 163. O Fader, jeg har i dag en underlig følelse av at noe er absolutt nødt til å bli gjort fort, Herre. Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg ber, Herre, om at Du vil plassere i våre hjerter hva vi skal gjøre. Innvilg disse tingene, Herre. Vi ber om dem i Jesu Navn. Amen.

§ 164. Timen er for hånden. Ethvert fornuftig tenkende mennesket vet at noe er i ferd med å skje. Det finnes ikke en person i dette lokalet som er i sitt rette sinn, som ikke vet annet enn at denne verden kan bare ikke bestå under disse forholdene. Vi kan ikke, venner. Der er ikke en ting, som din pastor og din Bror er der ikke en ting jeg kan lede dere til i formiddag, kun til Jesus Kristus. Der er ikke en ting jeg vet om. Bare tenk på tingene det er profetert som skal komme før Opprykkelsen finner sted. Alt jeg vet om er helt fullført.

§ 165. Dere sier: “Hva med Dyrets merke?” Det vil komme i Trengselstiden. Menigheten skal være tatt bort da. Skal ikke merke disse. Disse er totalt for¬svunnet, ser du. Merkingen går for seg nu. Merkingen er fremvisningen av hva slags merke det er. Flykt til Gud, flykt til Ham, så fort du kan!

§ 166. Jeg undres i formiddag. Mens vi bare venter et kort øyeblikk her, kjenner jeg det som om dere gjør det. Jeg kan fornemme følelsene deres. Hver og en av dere forsøker å tenke: “O Gud, ransak meg!” Det er måten jeg kjenner det på også. Jeg er klar over at disse Budskapene, slik som dette, venn, ikke er populært blant folket. Du fordømmer dem, og du gjør dem tarve-lige. Noen er nødt til å gjøre det. Jeg skulle ønske at det kanskje hadde vært en annen. Men når det faller i min lodd til å gjøre det, om jeg må være skurekonen, la meg skrubbe. David sa: “Jeg ville heller være en dørmatte i Guds Hus enn å bo i telt med synd.” Det er slik det er. Hva som helst Gud ønsker du skal gjøre, gjør det. Vær ikke skamfull. Om der er.., og husk på at jeg vet det er en stor ting. Du sier: “Bror Branham, sier du at kun 8 sjeler skulle bli frelst?”

§ 168. Jeg vet ikke hvor mange skal bli frelst. Jeg kan da ikke si det. Men jeg sier en ting. Det skal bli så få i en tid som denne. Tenk deg bare om. På den tiden Han var, hvor mange ble frelst? Tenk på Noas tid, og Lots tid, og alle dem. Han sa: “Slik skal det være ved Menneske-sønnens Komme,” fordi, “trang er Porten og smal er veien.” Du skjønner, du går inn for deg selv, med Ham, og det er det hele. Skjønner? “og der vil bare bli noen få som finner Den.” Hvor mange tror det er Evangeliesannheten? Kun meget få. Bli en av de få. Jeg vet det er hardt, det er vanskelig, og det er en påkjenning for meg å si det, da jeg kjenner en menneske-lig kjærlighet for dere, men Guds Kjærlighet tvinger meg til å si det til dere.

§ 169. Nuvel. Den samme Hellige Ånd, Som virket i Abrahams dager, Som virket i Kristi da-ger, lovet å være her for å gjøre den samme tingen. Han er her. Når jeg nu har fortalt dere Sannheten, er Gud forpliktet på den Sannheten.

§ 170. Dersom jeg ikke holder mitt ord, er jeg ikke mann for mine ord. Dersom du ikke holder ditt ord, er ikke du mann for dine ord. Nuvel, jeg kunne kanskje love deg noe, og så kunne jeg ikke gjøre det, men jeg vil komme og si deg det. Dersom jeg skylder deg noe, og gjemmer meg for deg, er jeg en hykler. Hvis jeg kommer og sier til deg: “Jeg skylder deg noe, men jeg kan ikke betale deg, mer. Jeg skal gjøre det så godt jeg kan,” da tilgir du meg, og hjelper meg. Skjønner?

§ 171. Alle vi, skylder Gud noe. Vi skylder Ham våre liv. La oss være ærlige når det gjelder det. Gå ut, og si ikke: “Vel, hør nu. Jeg er en Presbyterianer. Jeg er Metodist. Jeg er Pinse-venn. Jeg er i ”Church of God.” Jeg er Nasa¬reer. Jeg er i ”Pilgrims Holiness.” Tenk ikke slik. Det vil bli millioner av dem i helvete. Bli du en Kris¬ten, i Kristus.

§ 172. Hvor mange vil si: “Bror Branham, husk på meg i bønn nu; jeg ønsker å reise meg?” Gud velsigne dere.

§ 173. Herre, Du ser hendene deres. Timen er her. Den store Hel¬lige Ånd har brakt stillheten inn i denne bygningen i formiddag. Jeg kjenner Ditt Nærvær. Jeg innser at Du er her for å ære Ditt Ord. “Jeg, Herren, har plantet, og jeg vil vanne Det dag og natt for at ikke noen skulle plukke Det ut av Min hånd.” Du sendte Ditt Ord for å gjennomføre et formål, og Det vil måtte gjøre det, Herre. Skriften sier Du er den samme i gar, i dag, og for bestandig.

§ 174. De kunne ikke tro; de menneskene i Dine dager kunne ikke tro at Den Hellige Ånd var inne i Deg. Og Du, Som var en Mann, gjorde Deg Selv til Gud, der Du var den jomfrufødte Guds Sønn Som kom til jorden for å gjenløse oss fra våre synder. Og fordi de så Guds Ånd inne i Deg forsøkte de på å gjøre det annerledes. Og Du fortalte dem, Herre: “Det er ikke Meg Som gjør Gjerninge¬ne, det er Min Fader Som bor inne i Meg, Han gjør Gjerningene. Dere kal-te Abraham for deres far, Abraham så Min dag.” Ja visst gjorde han den då han stod der ved Ham, så Ham gjøre det, Gjerninger og Tegn. “Han så Min dag, og frydet seg. Dere farer vill på grunn av at dere ikke kjenner Skriften, heller ikke Guds Kraft, hvordan Gud kunne over-skygge en jomfru og frembringe en Sønn ved en jomfrufødsel og Ham selv bo i Fylden av Sin Kraft inne i den ene Mannen.”

§ 175. Og hvordan Han kunne ta det samme Blodet fra det Legemet, Som Han gav Som et Of-fer, og hellige et folk som Han Selv kunne leve inne i, som fortsetter Hans Gjerning til full¬endelsen er over. O, Gud, vekk opp folk til å se det. Innvilg det. Frels hver eneste en som løf-tet sin hånd. Rens deres hjerter. Herre, mine hender er løftet. Rens meg, Herre. Dette er et hus for irettesettelse. Dette er stedet hvor vi skulle bli vasket. La Den Hellige Ånd vaske oss i for-middag, og rense oss fra forgjengeligheten.

§ 176. Vi ber om, Herre, at det ikke vil være en person som går herifra uten å ville være fylt med Din Ånd. Kanskje det ikke vil bli en følelse fra utsiden når det skjer, men Herre, gå på innsiden. Trekk av skallet, og vis oss hva vi er, Herre. Innvilg det. Og fyll oss så med Din Ånd, til et hjerte som er sant og rent. Og i denne tiden med forfølgelser og harde prøvelser, vil Du vokse Deg vennligere og mer kjær for oss mens vi vandrer henover idet vi venter på den dagen. Mens tårene renner nedover kinnene våre på grunn av syndene i byen, måtte Den Hel-lige Ånd se ned og si: “Der er en jeg kan sette merket på. Han er Min, hun er Min.” Innvilg det, Herre. Måtte det bli funnet iblant oss i dag. Vi ber om det i Jesu Navn, amen. “Når jeg kommer til floden ved dagens slutt, og de siste sorgens vinder har blåst, vil der være noen som venter, som skal vise meg veien; jeg skal ikke dra over Jordan alene. Jeg skal ikke dra over Jordan alene. Jesus døde for å sone for alle mine synder. Når mørket jeg ser, vil Han stå og vente på meg. Jeg skal ikke dra over Jordan alene.

§ 177. Jeg ønsker å bli kjent med Ham nu. Ta min hånd, dyrebare Herre: Led meg videre, få meg til å holde ut. La meg stå her, Herre, imot alt som kalles galt, alt som ser galt ut. Jeg bryr meg ikke om hva hvem som helst sier, få meg til å holde ut, Herre. Når jeg har gjort alt jeg kan gjøre, hjelp meg å stå. Ta min hånd, og trekk meg igjen¬nom det, Herre. Gjør noe, la meg få stå. Når de tingene kommer, denne verdens skatter og all dens pomp og prakt, blind mine øyner til det, la meg bare se Ham Som døde for meg. Om det koster meg hver eneste venn jeg har, om det koster meg alt jeg har, så betyr ikke det noget. Jeg overgir det alt sammen på Alte-ret. Det er tingen, la meg stå lojalt. Og en eller annen dag når åndedraget har tatt sitt siste sukk, og jeg vet at mitt hjerte står stille, og mine dager er over, og min time er forbi, og mitt kort er tatt fra kortoppsatsen, ønsker jeg ikke å dra over Jordan alene. Han vil være der. Han skal vente på meg der, jeg skal ikke måtte dra over Jordan alene. Hvis jeg vil stå for Ham nu, vil Han stå for meg, da. Jeg vil leve for Ham Som døde for meg; hvor lykkelig mitt liv da vil bli. Det er måten jeg ønsker å stå på.

§ 178. Jeg går ut ifra at det er syke mennesker her. Gav han dere noen kort? Jeg glemte det. Er det delt ut noen kort? Har noen fått bønnekort? Nei.

§ 179. Det er i orden. Jeg venter bare på Den Hellige Ånd. Dersom du bare tror, bare har tro, tviler du ikke. Skulle Gud åpenbare for meg vanskelighetene dine, hva det enn er, da vet ikke jeg det. Dersom du løfter hånden din, og du ikke kjenner meg, og jeg ikke kjenner deg, hvis Gud da vil åpenbare det her, vil du tro det var den samme Engelen Som kom med Budskapet rett før ødeleggelsen, tilbake der den gangen, at det vil¬le være den samme Engelen Som brak-te det, rett nu, før en ødeleggelse til? Tror du det? Om du skulle ville det, løft hånden din. Helt fint. I orden. Måtte Herren innvilge det.

§ 180. Han sitter nær meg. Der er en annen person som sitter i nærheten av meg, som er fru Snyder her, eller, denne fru Murphy her, hva hennes navn er som sitter, rett her. Jeg kjenner dem.

§ 181. Jeg kjenner ikke denne mannen. Han er en fremmed for meg. Men Gud kjenner ham. Om Gud skulle ville åpenbare det nu, hvor mange vet at det er…

§ 182. Nu, du, se ikke på meg. Å, jeg er en Billy, bondegutt fra Kentucky hva det angår. Jeg har ikke engang nok utdannel¬se, så vidt til å skrive mitt eget navn. Men der er en ting jeg vir-kelig kjenner. Jeg kjenner Ham. Og det er, det er alt jeg bryr meg om å kjenne. Nuvel, ha ikke oppmerksomheten din på det som gjelder grammatikken min.

§ 183. Og du kunne kanskje tenke at talen min i formiddag var helt utenfor alle grenser og alt mulig, men still den opp til Bibelen en gang og se om du ikke er rett på målet. Se om ikke te-leskopet ditt er riktig innrettet når du setter det på der. Trekk ingen linjer med dine egne tan-ker, men still det på linje med hva Han sa: fordi, “Trang er Porten, smal er Veien, og der vil bli få som vil finne Den.” “Bred er veien som fører til under¬gang, og vid er porten, og mange vil gå inn der,” millioner på millioner vil gå inn der. En ut av en million vil muligens være måten det kom¬mer på. Sånn går det. Det er hva Han sa. Nuvel, Han oppgav aldri antallet, men Han sa: “Som det var i Noas dager, åtte sjel¬er. “Som det var på Sodomas tid, tre,” ut av hele tingen; tre ble frelst, ved Ild. Således skal det gå til. Nu, hvis noen er virkelig åndelig, vil jeg at dere skal se på denne mannen som sitter her. Han iakttar meg så tro¬fast som han bare kan. Løftet hånden sin; jeg kjenner ham ikke. Har aldri sett ham, og jeg vet ikke noe om ham. Han bare sitter der og ser på meg. Men, skjønner du, han bevirker en kontakt, han ber. Nu det er riktig. Godt, hvis Herren vil si meg… Den mannen som sitter så langt fra meg, og dette er vårt første møte, og, han sitter der. Om Herren vil åpenbare for meg hva han er… Jeg kunne ikke hel¬brede ham. Ikke jeg. Jeg kunne ikke gjøre det fordi Gud allerede har gjort det. Men det ville øke din tro. Alle ser nu. Han er rett her, akkurat den samme Ånden. Og husk på, Jesus lovet dette før endetiden. Det har alltid vært det siste Tegnet.

§ 185. Her forleden dag satt Leo og jeg, benket ute på ga¬ten, og en eller annen av oss snakket. Og jeg hadde følel¬sen av at der var en forandring som kom, en forandring som holdt på å komme. Da vi snakket om det, ville det ikke bli en forandring i tjenesten min fordi det ikke kan være noe mer, men det skulle bli en forandring inne i meg. Jeg har alltid vært en stakker, og bare latt folk føre an for meg og lede meg, og ble sendt av gårde både den og den veien. Hvis jeg hadde gjort noe av det Herren sa som jeg for lenge siden skulle ha gjort, ville jeg ikke ha vært i den vanskeligheten jeg er i, i dag. Jeg drar ut denne kommende uken for å være alene med Gud. Ja, min herre. Jeg er absolutt nødt til å høre fra Himmelen. Jeg vil ikke være en stakker. Jeg vil stå på mine egne overbevisninger. Den mannen, jeg kommer rett tilbake til ham, han som sit¬ter rett baken til der, fordi den mannen tror; han vir¬kelig tror. Jeg har iakttatt forsamlingen overalt, og den går rett tilbake til den mannen. Han har et behov, han bærer på en bør, men børen er for en eller annen utenom. Det er riktig. Du ber for en eller annen. Du har en eller annen på ditt hjerte. Det er slik det er. Er det ikke? Det er en venn. Hvis jeg fortel-ler deg hva som er i veien med din venn, vil du tro at jeg er Guds tjener? Det er en alkoholi-ker. Det er riktig. Hvis det er riktig, løft hånden din.

§ 187. Tror du? En eller annen her over løftet hendene sine, en kvinne der bak her inne, en eller annen. Ja, jada. Du kjenner ikke meg. Jeg er en helt fremmed for begge dere. Jeg kjenner ikke deg, men Gud kjenner deg. Tror du det? Hvis Gud vil åpenbare for meg det som er på ditt hjerte, vil du tro at jeg er Hans tjener? Lille kvinne. Det du har vanskeligheter med er det barnet der. Det er riktig. Og det barnet har eksem på ansiktet sitt. Doktoren kan ikke gjøre noe med det. Du er en frem¬med her, og du og den du er glad i sitter her. Tror du Gud kan si meg hvem du er eller hvor du kommer fra? Tror du det? Vil du ta imot helbredelsen av barnet hvis Han skulle ville det? (Kvinnen svarer: “Ja.”) Godt, du kan dra tilbake til Somerset, Kentucky, hvor du kommer fra, og tro at det skal bli helbredet; dette eksem¬et vil forlate barnet dersom du kan tro det.

§ 188. Da jeg nevnte det ordet, stod det en fra Somerset, Ken¬tucky, med hjertesykdom og ba der baken til i hallen. Tror dere at Gud vil gjøre dem frisk? Når du tror det av hele ditt hjerte, tror du at Gud ville helbrede og gjøre frisk?

§ 189. Her er, tror jeg en løftet hånden sin rett her borte, rett her. En kvinne. Ja, jeg har sett hånden din. Er jeg en fremmed for deg, kvinne? Jeg vet ikke hvem du er, vi har aldri truffet hverandre. Tror du at jeg er Hans tjener? (Damen svarer: “Ja.”) Gjør du? Du har en bør på ditt hjerte, dvs. et eller annet. Tror du, dersom Gud kan åpenbare det for meg, tror du Den er den samme Ånden Som var i Kristus? Din ektemann, som sitter der, tror han samme tingen også? Vil du tro samme tingen? Det er om deres lille pike som sitter ved siden av deg der. Det er riktig. Hun har kreft. Men tror du at Gud kan helbrede henne? Hvis du gjør det, løft hånden din. Godt. Legg hendene dine over på barnet.

§ 190. Herre Jesus, i Nærværet av Din Ånd fordømmer jeg djevelen som dreper barnet. Jeg plasserer ved Tro Jesu Kristi Blod mellom morderen og barnet. La det leve. Amen.

§ 191. Få Guds Tro. Ikke tvil. “Dersom du kan tro, er alle ting mulig.” Dersom du kan tro, er alle ting mulig. Helt riktig. Noen andre der baken til løftet hendene sine, et eller annet sted. Du, en dame over på enden av benkeraden. Tror du at jeg er Guds tjener? Jeg vet ikke hvem du er, du kjenner ikke meg. Tror du at Gud kan åpenbare for meg hva din vanskelighet er? Vil du ta imot Jesus Som din Helbreder eller Tilveiebrin¬ger, uansett hva det er, hva det enn er? Tror så du det? Godt. Den gangen du hadde det nervøse sammenbruddet, da var det, det du hadde. Hvis det er riktig, reis deg opp dersom det er riktig, bare så folket kan se at det er Sannheten. Det er godt. Det vil forlate deg nu. Dra hjem og vær helbredet. Gud velsigne deg. Du er fra Kentucky også. Du, det er riktig.

§ 193. Damen som sitter ved siden av deg er fra Kentucky også. Hun er også. Jeg kjenner ikke deg. Gjør jeg? Men jeg kan si deg hva som er galt med deg. Hvis jeg kan fortelle deg det som er galt med deg, tar du da imot Kristus Som din Helbreder? Det er i hoften din. Skulle det være riktig, løft hånden din, høyt opp, så fol¬ket kan se. Fint. Gå hjem nu; det vil forlate deg. Din tro gjør deg frisk. Jeg utfordrer dere til å tro. Jeg utfordrer din tro til å tro.

§ 194. Det sitter en dame her. Hun ber. Hun holder lommetørkleet opp til ansiktet sitt. Jeg vet ikke hvem du er. Gud kjenner deg. Du er fra Joliet, Illinois, og du har en svulst. Det er helt riktig. Du kunne kanskje forundre deg… (Ja, det er den kvinnen Rosella kom med. Det er rik-tig. Vent. Hun for¬talte meg om det, men hun visste aldri at jeg ikke kjente den kvinnen. Det er riktig. Det hadde seg bare at kvin¬nens tro er stor.) Jeg skal fortelle deg en ting du vet som jeg ikke vet. Du ber for dette syke barnet som sitter ved enden av ben¬keraden. Det er ditt barn. Det er riktig. Amen. Du vet jeg ikke visste det.

§ 195. Der er Han, Den Hellige Ånd. Tror du Den? Tar du imot Den? Så hvis det er riktig, det jeg sa om “trang er Porten og smal er Veien,” hvis det er riktig, er Jesus Kristus, Guds Sønn rett her nu. Den levende Guds Ånd er rett her. Tror du det er riktig? Den levende Guds Sønn er rett her for derfor å la deg få vite at jeg ikke er noen helbreder. Jeg er ikke en helbreder, men Guds Ånd bare valgte meg til å manifestere Ham Selv. Jeg har ingen utdannelse. Jeg har ikke kjennskap til noen ting. Men det er Hans Ånd Som gjør det, ser du, og Han ønsker du skal vite at jeg har sagt deg Sannheten.

§ 196. Dette er Sannheten at Jesus Kristus gjør hver eneste en av dere friske, rett nu, om dere vil tro det. Akkurat som det nu… Når det virket i Kingston, som misjonærene eller hvem det enn er der baken til så, at Den gjorde det i Kingston på tusener, som ble helbredet, hvorfor vil Den ikke virke her i dette Amerika hvor vi har det på den måten vi har det nu? Hvorfor kan vi ikke tro det? Fordi vi ikke kan dra igjennom den vesle overflaten derover. Tror dere det? Løft hendene deres.

§ 197. Nuvel, de samme hendene, legg dem på en eller annen ved siden av deg. La meg be for ham, rett herifra, og ha ikke mer tvil i hjertet ditt. Dette vil gjøre slutt på det.

§ 198. Å du godeste. Bror Neville! Hvor jeg har ønsket, hvor jeg har bedt, hvor jeg… Du kun-ne tro at jeg var helt ute av meg. Jeg er ikke det. Jeg vet nøyaktig hvor jeg er. Om jeg bare kunne få denne lille tingen over til deg. Er du klar over at Jesus Kristus, Guds Sønn, er midt i blant folket i formiddag, at Han er til stede rett nu idet Han viser Seg Selv? “Vel,” sier du, “Bror Branham, du sa det.”

§ 199. Hvordan sa jeg det? Jeg vet ikke. Der er en annen kvinne med tuberkulose. Du er hel-bredet, Søster. Velsignet være deg. Unnskyld, du ba for en kvinne med tuberkulose for det er en gråhåret kvinne. Ja. Godt, tro det. Nuvel, Han er her. Den er Hans Nærvær.

§ 200. Nu, her er hva Han sa: “Disse tegn skal følge dem som tror. Legger de sine hender på de syke, skal de bli helbredet.” Hvordan kan Han lyve? Se, det er ikke opp til Ham, det er ikke opp til meg, nu er det opp til deg. Nu tror du.

§ 201. Rett nu ser jeg på en liten kvinne som sitter der bak. Hun har en hel del tro. Hun og hennes ektemann kom bare ganske nylig til Herren. Hun sitter rett i dette møtet. Hun hadde et brokk som doktoren skulle operere henne for like før, og barnet hennes var på vel til å bli født. Og doktoren skulle operere etterpå, men barnet ble født, og de kan ikke finne noe brokk mer. Det er helt vekk. Ser du? Hvorfor? Hun satt bare som… hun var aldri oppe på podiet, slik. Hun bare satt der baken til, og trodde det. Er det riktig? Fru Green? Jeg tror det er henne der bak. Det er riktig. Ser dere hånden hennes? Doktoren kan ikke engang finne brokket. Det er forsvunnet. Hvorfor? Hun trodde det. Hadde den riktige innstillingen til det og sa: “Det er rett.”

§ 202. Gjør nu du det samme, og hver eneste lidelse du har vil måtte gå sin vei. Gud, Som kan, Som kan sende dette Noe inn i et menneskelegeme, mot den “skyggen” fra det slangebit-te som var på den mannens fot, som forgifter for å drepe ham, og kan stoppe det, og drepe det, rett der, hvor meget mer kan ikke Han drepe sykdommen i legemet ditt? Grunnen var at den mannen var i nød, og han måtte ha hjelp. Du også må. Får du den ikke, dør du.

§ 203. Hold nu hendene på hverandre. Be ikke for deg selv; be for den personen som er ved siden av deg. Det er å være som en Kristen skal være.

§ 204. Lær dette, lær dette, at, slik du gjør mot andre, gjør du mot Kristus. Når du er god mot en annen er du god mot Kristus. Dersom du behandler en annen dårlig, behand¬ler du Kristus dårlig. Å du og du!

§ 205. Å, om jeg bare kunne få dette til å bli prøvet, om jeg bare kunne la folket se hva jeg ser på og hva jeg fø¬ler, og det som jeg vet går for seg, skjønner du, hvordan Kristus vil hjelpe et-ter det Budskapet i formiddag, for å komme rett ned og inn i hjertene på folket, og skape noe der. Ikke en begeistring, ikke en følelse (det kommer med Den), men det å skape en udødelig Tro Som ikke vil vike en tomme for fienden.

§ 206. Nuvel, Han vil høre min bønn, Han vil høres deres. Dere, be for hverandre nu mens jeg ber for alle dere.

§ 207. Å, Herre, i dette store, avgjørende øyeblikket er vi klar over at dette kommer til å bety forskjellen på død og Liv for mange. Og jeg skjelver i Ditt Nærvær, for jeg vet, Herre Gud, at jeg ”er” absolutt nødt til å be av hele mitt hjerte. Jeg er klar over at selv om der kanskje ikke er en syk i vår midte om 5 minutter, vil hver eneste person her være klar over at Du er her. Her står de i formiddag, Herre. Lot de menneskene som visste at jeg ikke kjente dem, og ikke visste noe om dem, løfte sine hender. Men Din Ånd kjenner dem. Du kjenner hemmeligheten i deres hjerte; hvor meget mer kjenner ikke Du deres plager og deres lidelser. Da, Herre, la det skje i dag, la det skje til og med nu, at Din Ånd vil røre ved deres syke legemer. Innvilg det, Herre. De ber for hverandre.

§ 208. Og jeg ber, kjære Gud, om at Den Hellige Ånd vil gjøre det så realistisk for dem at de aldri vil ha vantro for det igjen. Og der er en annen sykdom, Herre, som er langt større enn denne fysiske sykdommen. Det er en åndelig sykdom. Måtte ethvert hjerte bli åpnet.

§ 209. Herre, hvordan kunne det ha seg at Du stod ved siden av Abraham og gjorde denne selv-samme tingen, sa til Sara som var bak Deg, som Skriften sa: “inne i teltet lo hun,” og Du sa det til henne; og Abraham var klar over at det var Elohim, den store Gud. I løpet av noen få minutter var Du forsvunnet, blitt borte for hans åsyn.

§ 210. Og, Herre, da Jesus stod og gjorde den samme tingen og sa: “Dere kalte Abraham deres far, like¬vel sier dere at dere kjenner Skrif¬ten.” Han sa: “Dere gjør feil; ikke kjenner dere Skrif-ten, heller ikke Guds Kraft.” Og de kalte Ham Beelsebul.

§ 211. Men Du lovet at i de siste dager ville Du øse ut Din Ånd igjen. Profeten sa: “I Aftenti-men skal det bli Lys,” og her er vi.

§ 212. Når denne uekte fødte verden faller om under synd, lik en beruset mann som raver hjemover om natten, snart skal hun eksplodere på midten, og der vil ikke engang være noe vulkansk støv, neppe, igjen av den. Og vi ser timen tikker av gårde.

§ 213. O Gud, ta hver eneste tvil bort fra oss. Før oss inn i den perioden, akkurat nu. Kom, Hellig Ånd. Spre ut Dine store vinger. Rug over denne lille forsamlingen, akkurat nu, og la Deg Selv fylles opp inne i deres hjerter, og la dem få vite at Du er i Guddommelig Nærvær, at Det er Deg: “Jeg er Herren, Som helbreder alle dine sykdommer.” Og måtte Ditt Nærvær gjø-re noe med hjertene deres som vil få dem til å gå herifra i formiddag ved å tro med alt som er inne i dem. Og måtte enhver syk og plaget person bli helbredet.

§ 214. For, som din tjener står jeg og fordømmer enhver djevel, fordømmer sykdommen, for-dømmer Satan.

§ 215. Du har tapt, og du er ikke noen ting annet enn en bløff. Og i Jesu Kristi Navn kaller vi i formiddag på at din hånd er skyldig i det. Og som Hans tjener, som forkynner Hans Ord og forteller folket Sannheten, at å få det rett, og til å komme på linje med Guds Ord. Jeg for-dømmer deg, Satan, i Jesu Kristi Navn. Vik bort fra hver eneste et av disse menneskene som er kommet fra fjernt og nært for å bli helbredet. Vik bort fra denne forsamlingen, og fra dette folket. Jeg besverger deg ved den levende Gud. Og Bibelen sa: “Den virkningsfulle, brennen-de bønnen fra en rettferdig mann har stor kraft i sin virkning.” Og mange rettferdige mennes-ker har sine hender lagt på de syke her i formiddag. Satan, du ville gjerne få dem til å tenke det var meg, da ville du ta æren fra dem. Men det er deres tro på Gud også, de tror Gud. Og du vil måtte flytte deg som følge av deres tro. Så ta turen din bort herifra, og dra inn i det yt-terste mørke hvor du hører hjemme. Jeg fordømmer deg i Jesu Kristi Navn ut ifra Autoriteten i Guds Bibel, mitt Oppdrag ved en Engel. Gå nu, i Jesu Kristi Navn, og la dem gå fri. Amen.

§ 216. Tror dere av hele deres hjerte at dere er helbred¬et? Løft hånden din og si: “Nu tar jeg imot Jesus Kristus som min Helbreder. Alle skyggene er nu forsvunnet fra meg. Jeg aksepte-rer Ham nu i Hans Krafts Fylde, i Velsignelsen fra Hans Nærvær.” Jeg tar imot Ham. “Min Tro ser opp til Deg, Du Golgatas Lam, Guddommelige Frelser; Hør meg nu mens jeg ber. Ta alle mine synder bort, La meg nu heller ikke noen gang gå meg vill fra din side.” La oss nu løfte hendene våre helt uhindret til Ham nu. “Mens jeg trør livets mørke labyrint, og spreder sorg rundt meg. Vær Du min Leder, O Gud. Byd mørket snu til dag, Tørk bort frykt og sorger, La meg heller ikke noen gang gå meg vill fra Din side.

(Bror Branham begynner å nynne min tro ser opp til Deg.”) … rik Nåde.

Oversatt av:

Christian S. Viken og Magne B. Espeland,