SUBSTANSEN, TRO.
.. og i den gamle skranglekassen av en Ford som venter på meg borte i Houston med hele si-den på den bulet inn av knærne mine, der hvor jeg støtte mot med knærne mine slik som dette i forsøk på å holde meg våken da jeg skulle avsted for å be for syke mennesker. Jeg forlot ett møte for å reise til det andre, og man kommer ut på fel¬tet med hånden ut av bildøren og sier: “Gud velsigne dere, Gud velsigne dere,” …i dyp søvn. Jeg kommer aldri til å glemme en dag jeg kom fra Houston. Jeg hørte en bil som fløytet, og jeg visste at jeg var på den gale siden av veien; det var bare det at jeg kunne ikke bli våken, ser du. Jeg var der i 15 dager og netter i bønn for syke mennesker, og ser vidunderlige ting. Men å du og du, venner, skulle mitt liv bli av kort varighet kanskje en eller annen kan føre den saken videre som jeg fører.
§ 2. Og denne fortalte meg han tilhørte en menighet. Jeg vil ikke si navnet her fordi det har ingen hensikt, og jeg kritiserer ikke noen sin religion. Likevel, denne menigheten er min erke-fiende. De påstår at der ikke finnes noe slikt som Guddommelig Helbredelse osv., og jeg var i min menighet, Milton Baptist Menighet, hvor jeg gikk for å holde et vekkelsesmøte. Mange av dere har sett den lille boken som heter “Jesus Kristus, den samme i går, i dag, og i all Evighet.” Der var det en liten pike ved navn Georgie Carter som veide 47 lbs, var 27 år gam-mel og veidet 47 lbs (ca 21,5 kg.) Det var tuberkuløst. Hun tilhørte den samme menigheten. Og hun sa at menneskene i hele nabolaget sa: “La…” hun hadde vært sengeliggende i 9 år og 6 måneder.
De sa: “Gjør henne frisk, og vi skal tro det.”
§ 3. Men, mine venner, hun er pianisten min i Milltown Baptist Menighet i kveld.
Men tror de?
Nei, selv om _en ble oppreist fra de døde, tror de det ikke.
§ 4. Mens jeg husker det, en mann som lå i lik huset, var erklært død av 3 doktorer da jeg gikk dit inn hvor han var lagt. Han kjører et Pennsylvania lokomotiv i kveld og fremdeles tror de ikke. Det er sant. Det er sant. De vil ikke tro timen. Jeg bryr meg ikke om hva… Menneskenes øyne er så. blindet av denne verdens omhu og de andre bekymringene at de kan ikke engang se Gud. Han er mange ganger akkurat midt ibland dem, og de går bare forbi. Som det var da Kristus var her, og de gikk glipp av å se Ham.
§ 5. Og nu, denne kvinnen eller mannen rettere sagt, han sa: “Vil du gå?” Jeg svarte: “Ja.” Han sa: “Kanskje det er best at jeg tar og kjører deg.” V Jeg svarte: “Nei, jeg skal forsøke å hol-de meg våken.” Og fruen begynte å gråte og sa: “Hør nå, kjære deg, du kommer til å falle i søvn et eller annet sted. Jeg svarte: “Nei, jeg skal klare det frue.” Og jeg kom meg inn i den gamle bilen min, og begynte å kjøre nedover. Jeg sa: “Jeg skal klistre blikket mitt fast på ham.” På vei nedover knep jeg meg, og jeg bet meg i fingrene, og jeg tok spytt til å tørke meg over øynene med, og alt mulig annet for å forsøke å holde meg våken. Jeg vet at det høres meget usanitært ut, men jeg gjorde altfor å nå frem til dette barnet.
§ 6. Og vi kjørte omtrent 8 miles (ca 13 km) på en gammel kjørevei oppe i landdistriktet, og der lå en ung pike på omtrent 6… 17 eller 18 år. Og hun lå der i en fryktelig tilstand. Da jeg gikk inn i rommet, ble hun virkelig ner¬vøs, og hun sa: “Åh, er du Bror Branham?” Jeg sa: “Tror du, Søster?” Hun svarte: “Å, ja, jeg tror.” Hun sa: “Jeg tror. Jeg bryr meg ikke om hva min menighet sier.”
§ 7. Hun tilhørte den samme menigheten som denne Georgie Carter tilhørte. Hun sa: “Jeg bryr meg ikke om hva min menighet sier. Jeg tror. Jeg tror.” Også de, mannen, faren kom, møtte meg og tok meg i hån¬den. Han førte meg rundt til sengen og sa: “Min herre, sa han, “Hun kommer til å bli operert denne morgenen.” Og sa: “Jeg tror… Vi er redd for at hun ikke kan ta den turen.” Han sa: “Vi er nødt til å ta henne hele veien til New Albany, Indiana. Det er om-trent nesten 40 miles (65km) til det første sykehuset. Og hun har omtrent 8 miles (12,8km) er bare en krøttervei som kommer nedover slik at det er nesten slik, at bare kjerrer kunne kjøre som kommer ned. Og, vel, jeg har vært til stede og hjulpet til når det blir tale om operasjoner. (Slutt på platen.)
§ 8. ….nye stifter til plateopptak. Hver kveld vet vi nesten ikke hvor vi kommer til å være, og så tror jeg at… det er omtrent den tredje forflytningen på de 4 siste kveldene. Vi får en annen forflytning, tror jeg, i morgen kveld. Det er det som gjør det så fryktelig gale, denne flyt¬tingen rundt om fra sted til sted. Og du kan nesten ikke… Akkurat som et nytt sted hver eneste kveld, og det gjør det meget vanskelig. Jeg stoler på at en eller annen gang, når jeg kommer tilbake igjen at det vil åpne seg ved at vi kanskje for en uke eller to kan få noe make til auditoriet her. Det er da du kan få en virkelig vek¬kelse, og et virkelig møte. Tror dere ikke det? Jeg tror vi kan det også.
§ 9. Ruteopplegget vårt har vært så uregelmessig. Vel, jeg vil si dette at vi er bare en kveld eller to her og så et par hundre kilometer lenger avsted. Nettopp som det synes som om vi har fått et tak på tingen, og fått folket til å falle til ro slik at de kan begynne å se Guds overnatur¬lige virksomhet, da avslutter de møtet og vi må dra til et annet sted, tye, tretti, femti mil lenger borte og begynne på nytt igjen, akkurat når folket er på vei inn i vekkelsesstadiet hvor de kan bli helbredet og mange ting kan bli gjort.
§ 10. Derfor tror jeg at etter at jeg nu kommer tilbake fra Canada om en kort tid, før vi drar til Mexico eller noe annet sted, tror jeg at vi bare skal belage oss på de stedene hvor vi kan ha vekkelsesmøter. Være en måned ad gangen på ett sted, eller noe slikt som det, slik at vi en gang kan nå frem til folket når de, noen av de menneskene som er blitt bedt for, kan vavre der lenge nok, for, vel, de begynner å komme inn og begynner å vitne. Kommer oppløftet tilbake, og i oppløftet tilstand avgir de sine vitnesbyrd.
§ 11. Slik som i min egen hjemby Jeffersonville, Indiana, Ja, jeg hadde ikke sett noen ting hvis jeg hadde … Jeg har sett dem komme, på hundrevis av mennesker strømme i flokkevis inn i byen alle vegne fra fordi du hadde slått deg til ro på ett sted, og er ikke på farten slik som…
§ 12. Derfor, venner, er det at jeg har vært på farten så å si dag og natt i nesten 6 måneder. I dag hadde jeg en vidunderlig dag alene med Gud, og ingen andre var der enn bare Herren og jeg. Og jeg faller selv mer til ro når jeg er alene. Nu har jeg fem møter til før jeg kan vente og få hvile meg litt. Fem møter til, og så i mai måned tar jeg meg en hel måned og drar opp i Rocky Mountains helt for meg selv. Der ser du på en måte ut som… likevel, jeg liker å være alene med Gud. Det er på den måten jeg finner Ham å være så kjær for meg. Og når jeg så kommer tilbake begynner jeg i Canada.
§ 13. Nu har vi ikke så mye tid. Når tid må vi stenge auditoriet? Klokken 23.00? Kl. 23.00 tror jeg de sa auditoriet måtte stenge. Så jeg ønsker å tale til dere i kveld, bare for å ta litt tid, og undervise i Troens Ord, og for at dere skal kunne vite hvordan dere skal nærme dere Gud. Der er mange av disse store, dype emnene som menneskene hevder at de kjenner så godt til, og når det kommer til det siste med å legge kortene på bordet, vet de meget lite om det. Nå er det sannheten, og vi skal forsøke å finne ut en del av disse tingene i kveld. Og mens jeg hus-ker det skal jeg gi en liten oversikt i det andre auditoriet i overmorgen kveld. (Slutt på pla¬ten.)
§ 14. Vil at dere skal bli helbredet. Det er derfor jeg er her. Jeg… Dette, for meg å være her, venner, er et stort offer. Jeg har et hjem, en familie, og jeg er ny. Jeg er bare et spedbarn i Gjerningen. Det er bare noen få måneder siden Helbredelsesgaven kom til meg. Jeg vet ikke… Jeg eier ikke hjemmet mitt. Jeg bor bare i en toroms liten “L”- hytte. Min hustru henter vann fra et sted som er nesten et halvt kvartal borte, og må bære det ut av huset for å tømme det. Jeg er blitt tilbudt vidunderlige hjem i forskjellige byer hvor de sier til meg: “Jeg vil bygge et hjem for deg som er verdt 5.000 dollar, og gi det til deg.”
§ 15. Venner, det er ikke penger som har betydning for meg. Jeg skulle ønske jeg aldri behøv-de å tenke på det noen gang. Og det er grunnen til at mange av dere står her og tilbyr meg ga-ven deres. Jeg – jeg, jeg tar ikke imot den. Grunnen til det er at det ikke gjelder deres finanser; jeg ønsker deres tillit. Jeg er her for at dere skal bli helbredet. Og som jeg sa om det lille hjemmet, hustru og to barn, så ville jeg elske å få være sammen med dem i kveld. Omtrent nu, det er klokken 23.00, er den trofaste lille ene på sine knær idet hun ber for meg nu. Hun vet at det er akkurat på den tiden jeg begynner tjenesten. Min kjære gamle mor hun ber for meg; den vesle gutten, som mistet sin mor da han var bare 2 år gammel, han ber for meg, og på en eller annen måte kan jeg kjenne at deres bønner blir besvart når jeg står på talerstolen. Og jeg vet at Han er nær.
§ 17. Du vet ikke hvor jeg ville sette pris på å få se dem i kveld da jeg forlot dem der ved flyet for å komme hit. For noen få måneder siden holdt de fast i frakken min og gråt. Doktoren i menigheten min fortalte meg at jeg ikke ville kunne leve stort lenger enn et år til. Han sa at med den farten jeg holdt nå ville jeg falle om på talerstolen en eller annen kveld av et hjerte-slag. Den vesle gutten min er redd for det, og han bare gråt og sa: “Pappa, ikke gå.”
§ 18. Men der er noe som er kalt ut til å gå til de syke og li¬dende. Og, venner, jeg kan bare hjelpe dere dersom dere tror meg. Det er måten jeg alltid kan gjøre noe for dere på. Og jeg ville elske å få være der i kveld. Dere vet ikke hvordan jeg ville ha likt.., mange av dere vet hvordan det er å være borte fra hjemmet. Gjør dere ikke? Men jeg, ser du, jeg sier til dere at det er bare en liten hytte, men det er ikke et stort hus som skal til for å skape et hjem. Det er karakteren på innsiden som skaper et hjem, og jeg er takknemmelig for et hjem. Så Gud vel-signe dere. Og dere, be for meg, og jeg skal fortelle mer om det på kvelden i overmorgen.
§ 19. Og nå i kveld, venner, om dere vil, få de små barna til å være så tålmodige som dere kan få dem, og gjør dere det samme. Og gi meg deres udelte oppmerksomhet i bare noen få øye-blikk, og jeg skal forsøke å forklare for dere ut ifra sin beste kunnskap, grunnen til at jeg er her i kveld og hvordan dere er nødt til å nærme dere Gud for å ta imot deres helbredelse.
§ 20. Jeg har lidd meget, og jeg vet hva det er å vavre syk. Og jeg, jeg ønsker å hjelpe dere. Og jeg kan, hvis dere bare vil tro. Jeg ønsker å gjøre bruk av denne anledningen, akkurat nå— Jeg har så mange ting i tankene mine, og er trett og sliten. Men jeg ønsker å få takke forstan-deren–, jeg glemte bare navnet hans, som lot oss få ha dette audito¬riet i kveld. Jeg tenker på at han, Pastor. Jack Walters, overgav sin egen møtevirksomhet.
§ 21. Vi er så takknemmelig for dette i en ny anledning i kveld til å stå fremfor Ditt elskede folk for å tale til dem det som gjelder dagen og timen vi lever i rett før Din elskede Sønn Is Komme, Han Som skal ta bort en Menighet, et utkalt folk, som er Blodvasket, født for annen gang. Og vi er rede til å gå en Hellig Gud i møte. En brolagt vei for dem ved Blodet fra Den Hellige Guds Kristus.
§ 22. Velsign oss sammen i kveld mens vi venter på Din Guddom¬melige tilstedeværelse. Måt-te den Engelen, Som Du sendte inn i rommet den kvelden for å tale til Din tjener, og grunnen til at jeg er her i kveld, måtte Han stå på talerstolen og bekrefte hvert eneste Ord Som blir sagt, cg måtte store tegn og undere følge.
§ 23. Velsign forstanderen, Broder Walker, Far, som gir oss auditoriet i kveld. Han og hans, måtte de bli velsignet. Gi ham suksess i Din tjeneste, en fruktbar gren, og måtte han ha mange trofeer å legge frem for Dine føtter på den store dagen. Velsign forkynnerne som økonomisk har under¬støttet programmet her i denne byen; Broder Moore, og alle de andre forkynnerne, de som har arbeidet sammen med dem. Å Gud, måtte deres menigheter bli til flammer av ild, til vitnesbyrd for Guds Herlighet i disse siste onde dager ettersom vi lever i skyggene, rett før Den Ene Rettferdiges Komme.
§ 24. Åh! Tal i kveld, Far, på en dyp måte til folket, og måtte der være tro, og måtte Den Hel-lige Ånd bevege Sine vinger tvers over dette auditoriet i kveld. Og måtte Kraften komme på en slik måte at mange, mange store mira¬kuløse helbredelser måtte bli gjort for at Hans Ry måtte bli brakt ut gjennom regionene, oppover og nedover Vest¬kysten, som følge av denne tjenesten, for vi ber om det i Hans Navn og til Hans Ære. Amen.
§ 25. Mine venner, som jeg sa så har vi flyttet omkring så mange ganger at jeg undrer meg på om alle dere har hørt om at den Guddommelig Helbredelsesgaven kom. Men den eneste ting-en jeg ønsker at dere skal gjøre i kveld er å tro. Om dere vil tro, skal dere få se Guds Herlig-het. Jeg er helt sikker på det. Suksessen har ikke vært som jeg hadde håpet på den skulle vavre i de siste få kveldene slik at vanføre, lidende, døve, stumme, lamme… Men det går svært sak-te. Det synes å vavre slik etter at vi kom til Vestkysten.
§ 26. Bror Charles Fuller snakket med meg da vi var nede i Long Beach, og han fortalte meg og sa: “Bror Branham,” sa han, “grunnen til det,” sa han, ”er at denne Vestkysten her har alle ting under navnet Guddommelig Helbredelse.” Han sa: “De Har Blå flamme tilbedere, Gud¬dommelig fader tilbedere, alt under navnet av guddommelig helbredelse.” Det er slik en snub-lestein fordi det er …. (Slutt på platen.) (Ufullstendig forts.)
§ 27. … Guddommelig helbreder. Og nu kan intet menneske gjøre et mirakel i Hans Navn og samtidig tale ille om Ham.” Det var det han sa. Så hvis noen kan få mennesker helbredet er jeg takknem¬melig for det. Men sanneligen tror jeg av hele mitt hjerte mens vi går inn i det emnet i kveld ettersom kan¬skje… om Gud bare vil hjelpe oss, at dere vil få vi¬sjonen og virke-lig få se dagen og timen som vi lever i, og da vil du se, og tro.
§ 28. Måtte Gud hjelpe oss mens jeg nu leser noen Skrift¬steder. Over i brevet til Hebreerne, i det 11. kapitel, skal vi begynne å lese de tre første versene. Hør godt etter nå fordi mine ord er bare ordene til en dødelig. De vil svikte, men Guds Ord vil aldri svikte. Det er alltid sant.
1. “Nå er Tro substansen av ting håpet på, be¬viset på ting ikke sett.
2. For ved Den oppnådde de Eldste et godt vit¬nesbyrd.
3. Ved Tro skjønner vi at alt ble skapt av Guds Ord slik at det man kan se ikke ble skapt av de synlige tingene.
4. Ved Tro ofret Abel et langt mer full¬komment offer enn Kain, det som han oppnåd¬de et vitne på at han var rettferdig ved at Gud vitner om Sine Gaver, og ved å være død som følge av det, dog taler.”
(Oversatt etter King James Bibel av 1611.)
§ 29. Høytaleranlegget gjør det litt for høyt. Nåvel. Jeg tror det på en måte kan gjøres bare litt, litt bedre, for det forårsaker et ekko. Nu ønsker jeg å ta min tekst ut ifra det 3. kapitel. Tredje (4.) verset mener jeg, og den siste, en av de siste setninge¬ne:
“ved at Gud vitner om Sine Gaver.”
Og for emnet mitt finnes det i det første kapitel, det første verset heller, unnskyld meg, det første verset:
“Tro er Substansen av ting håpet på, beviset på ting ikke sett.”
Denne tiden vi lever i, den er slik en tid med ustabil fred og ustabil hvile; overalt. Mennesker løper frem og tilbake og søker etter hva de nu enn søker etter. Nesten alle og enhver kan få en tilhenger uansett hva de lærer eller tenker. Noen vil høre på dem. Og det er en tid som profe-tene talte om.
§ 31. Mennesker, når de er sultne, vil de ta imot nesten hva som helst, det samme hvor det kommer fra. Når barn, mennesker, er sultne, vil de som en gang spiste fra et lekkert bord ete fra søppeldunken. Men hvis de er sultne, vil de ete på et eller annet sted. Så jeg tror at virkelig sanne evangelieforkynnere burde vavre oppegående, burde vavre i stand til å gi menneskene de rette tingene, riktig mat i rette tid.
§ 32. Nåvel. Dette emnet mitt fra… Som jeg allerede har vitnet om for dere så er jeg ikke en forkynner. Jeg har så vidt fått den Guddommelige Helbredelsesgaven Som jeg ydmykt sier kommer fra Gud. Jeg har ikke noe å gjøre med at Den kom. (Slutt på opptak)
§ 33. (forts. ufullstendig.) … helbredelse til de syke. Tro, han som kommer til Gud er nødt til å tro at Han er, og en Belønner av dem som i overbevisning søker Ham. Uten tro er det umulig å tekkes Gud. Denne jorden ble skapt ved Tro. Ting er formet ved Tro inn i eksistens. Gud så akkurat den ”duggdråpen” eller hva dere nu enn vil kalle den, henge der ute i luften, og kun ved Tro talte Han og sa: “La der bli lys.” Og det ble lys. Og Han brakte landet frem og tørket det osv. Alt det ble gjort som følge av en Troshandling av Gud. Hele jorden er skapt ved Tro.
§ 34. Dere er her i kveld som følge av tro. Mange av dere sa til deres arbeidsgiver at dere ville komme tilbake til arbeid i morgen. Hvordan vet dere at dere vil? Du fortalte din hustru: “Jeg vil være hjemme etter møtet.” Hvordan vet du at du vil? Du fortalte vedkommende om han kanskje kunne komme og hente deg i en drosje kl. 23.00 Hvordan vet du at du ville være her? Du kan være i Evigheten før kl. 23.00 i kveld, ser du. Men det er alt ifølge Tro. Alle ting er ved Tro.
§ 35. Nå snakker så mange mennesker om dette emnet ”Tro” og vet så lite om det. Hør nu et-ter, venner. Jeg elsker dere, og jeg ønsker at dere skal få ta imot Den. Der er så mange men-nesker som snakker om Tro og som ikke vet et eneste prinsipp om Tro. Nå er dere og jeg sammen, og kanskje vi aldri møtes igjen på denne siden av Evigheten. Men jeg, hvis jeg had-de et sted for dere å være sammen på, kunne jeg gradvis bringe dere opp til dit hvor dere ville være i stand til å se det tydeligere enn hva dere ville gjøre nå fordi mange av dere vil komme til å tenke inne i dere — at kanskje mange av dere vil få det gale inntrykket av meg i kveld. Når jeg forsøker å gjøre mitt beste for å få dette over til dere, vil dere tenke at det er selvopp-høyelse. Men det er det ikke, mine elskede venner. Det er til deres beste hvis jeg bare kan få dere til å se hva Gud har gjort for dere.
§ 36. Nåvel. Noen, mange mennesker, kommer gjennom bønnekøen og de sier: “Åh, jeg har tro til å bli helbredet.” Og, venner, når de passerer forbi, vet jeg at de ikke har nok tro til å få kurert en tannpine. Det er riktig. Og noen som har kreft kommer til meg og sier: “Jeg har tro til å bli helbredet.” De har ikke tro. Min lærdom fra Skriften i kveld sa: “Tro er Substansen av ting håpet på, Be¬viset på ting ikke sett.” Se, Den er en Substans. Den er Noe direkte, Noe Som du virkelig har. Ikke noe som du innbilte deg, noe som du tenker du har, men Den er en direkte, positiv Gjerning Som du har. Ser dere hva jeg mener?
§ 37. Nuvel. Jeg vil gi dere en liten beretning om en som kom for ikke så lenge siden slik at dere kan få se hva Tro er. Tro er i Sitt Selv en Gave. Dere kan kanskje ha en del av Den, men der er en Trosgave. Akkurat slik som når noen av dere salver de syke og ber for dem, og dere får et resultat. Det er ikke en Helbredelsesgave, det er en porsjon av Tro. Men den er ikke di-rekte Helbredelsesgaven for der er kun en direkte Helbredelsesgave, der er kun en ekte Tros-gave. Der er kun en direkte mirakelgave osv. som var der i Skriften. Apostlene hadde Den.
Mange av dem, Filip og resten av dem, hadde gjort mekti¬ge Gjerninger. Men Den var en Hel-bredelsesgave.
§ 38. Som når vi reiser fra byen sier mange mennesker som jeg har lagt merke til på mange steder etter at jeg reiste siste gangen, så sier kanskje 15 eller 20 stk.: “Herren gav meg Hel-bredelsesgaven.” Vel, Gud velsigner hjertene deres. Noen av dem sier: “Bror Branham, vil du legge hendene dine på meg så jeg kan få Helbredelsesgaven?” Skulle ønske jeg kunne. Jeg skulle fått hver eneste en av dere til å passere rett gjennom denne rekken her i kveld, og jeg ville kunne si at der ikke ville være en syk person tilbake i Oakland i løpet av et par uker fra nu av. Det er riktig. Men det er ikke opp til meg å gi Den.
(Slutt på platen. Fortsetter ufullstendig.)
“… Substansen av ting håpet på, beviset på ting ikke sett.” La oss ta den delen av Skriften: “Substansen av ting håpet på.” Der er tre ting: “Håp, Kjærlighet og Tro.” Stemmer det? Nå er Håp ett element. Tro et annet element, og Kjærlig¬het er et annet element. Jeg har sett mange mennesker komme frem, elskelige mennesker, virkelige kristne, men de hadde ikke nok tro til å bli helbredet. Og en eller annen synder passerer gjennom og har tro til å bli helbredet, ser du. Det er helt og holdent et annet element. Det har ikke noe, med hvor godt du tjener Gud, men det har med et element som du eier selv. Nå Ønsker jeg at dere skal se dette fordi det er til deres eget beste.
§ 40. Her for noen få uker siden, for noen få måneder siden, mens jeg var hjemme bare noen få netter, å du godeste, så hadde det samlet seg noe slikt som 300 men¬nesker i hjemmet vårt, og omkring ute på plenen den da¬gen. I 2-tiden om morgenen fikk min kone meg til sengs. Og mens jeg bare lå der tvers over sengen, ja dere, jeg hadde krampe i leggene mine og de smer-tet. Jeg hadde lagt meg ned, og jeg hørte motoren på en bil som kjørte opp foran huset og jeg sa: “Å du, det er noen som kommer.” Og hun svarte: “Vel, hør nu, jeg skal gå ut i døren.” Og mens hun var på vei til døren, sovnet jeg.
§ 41. Og jeg kunne høre en eller annen som sier: “Vel, spedbarnet har vært syk i lang tid.” Og et lite barn skrek inntil det ikke engang låt som menneskebarn. Noe i likhet med det som vi leste om i min lille bok: “Den Himmelske Visjonen.” La oss se nå. Hvor mange har lest “Himmelske Visjoner” her i forsamlingen, noe som var i den retningen der, ser dere.
§ 42. Det vesle barnet var mellom 8 til 10 uker gammelt, og det hadde ikke stoppet å skrike. Og moren sa: “Vel, vi har reist i hele dag og i hele kveld for å komme hit. (Forstyrrelse i opp-taket) …og vi tok med oss ungen.” Å du og du, den stakkers lille tingen.
§ 43. Jeg kunne ikke sove, og jeg gikk dit ut og ba for den lille ungen og jeg satt meg ned, og der delte jeg bare et øyeblikk med å snakke med moren. De var kommet fra det nordlige Ohio, og mens vi satt der, venner, stanset den vesle ungen å skrike. Den hadde skreket dag og natt. Å dere, det er mer verdt for meg enn alle pengene i ver¬den.
§ 44. Og så, så jeg meg tilbake, og moren begynte å gråte store, store tårer som dryppet ned på det lille teppet, og den kjære pappaen sitter der med et par overalls på seg og hadde muligens brukt en god del av sitt utkomme for å komme. Ham kom over og la sin arm rundt meg og sa: “Jeg elsker deg, Bror Branham.” Å du, noen av de beste hjertene som noen gang har banket er dekket av en gammel blå skjorte. Det er riktig.
§ 45. Det er ikke måten du kler deg på. Det er det som er på innsiden av deg som er riktig. Og der, jeg må innrømme det, var det ikke hyklerisk. Han mente det fra hjertet, og han elsket meg. Og jeg så på den lille ungen og moren. Da jeg gikk inn i det andre rommet, gråt hun.
(Slutt på platen. Fortsetter ufullstendig.)
§ 46. …gå til sykehuset. Hun ville komme til å dø før hun nådde frem. Det kan være at det sit-ter leger i medisin her nu, vanligvis er der leger som hører møtet. Og hennes side begynte å hovne opp og bli rød. Blindtar¬men hennes var i ferd med å briste, og den var klar til å sprekke når som helst. Nå har jeg mange ganger gått inn med doktor Adair, doktoren i byen vår, han som kommer til menigheten min. Og vi tok operasjonen og kuttet innsnit¬tet så det ble liggen-de åpent, og den som det var gått hull på lå på bordet. Og noen ganger tar de tarmene ut og dusjsprayer dem, og vasker dem helt rene for å bevare dem fra at bukhinnebetennelse skal set-te inn. Og snitter en slags V-form og legger inn en kanyle der for avløpet. Noen ganger blir de frisk. Men det barnet kunne—, den blindtarmen ville ha sprukket, og hun hadde ca 5 mil eller mer å kjøre og hun ville ha dødd før hun kom der.
§ 47. Nu, venner, piken så på meg og hun sa: “Åh, Bror Bran¬ham, tror du jeg kommer til å leve?” Og jeg svarte: “Jeg tror du vil.” Men hun…
Jeg sa: “Nå, tror du?”
§ 48. Hun svarte: “Åh ja, ja jeg tror. Så sikkert at jeg ikke bryr meg om hva min menighet sier. Jeg tror. Georgie Carter ble frisk.” Hun sa: “Jeg skal også bli frisk. Jeg er redd for opera-sjonen.” Se, akkurat slik som det der. Noen av naboene var kommet, og hadde samlet seg inne. § 49. Se nå her. Her er det som jeg nå ønsker å bringe over til dere mennesker om dette. Piken tenkte hun trodde akkurat slik som mange av dere som kommer nedover i denne bønne-køen, ser du. Vi her tenker dere tror, men hun trodde ikke. Nu har mange av dere kvinnelige plager, og kanskje et eller annet, muligens er det et magesår, og dere, dere må nødvendigvis ta deres tid, at dere kan få litt tid på dere. Men den piken her var nødt til å vavre en nødssi-tuasjon. Hennes liv stod på spill. Et eller annet var nødt til å bli gjort.
§ 50. Så jeg sa: “Søster, jeg har ikke til hensikt å såre dine følelser, men du – du tror ikke.” Nu er det akkurat slik som Broren her sier når du har hodet ditt løftet uansett hvor du er i byg-gingen. Jeg sier ikke dette, venner, annerledes enn at dere skal huske på at jeg bare sier dere dette til deres beste. Det er ikke meg, men Gud. Jeg vet at du hadde hodet ditt løftet. Jeg følte det, enten du nu er bak meg eller hvor du er. Slik som forrige kvelden ved å sitte der oppe med hodet hennes bakom meg. Jeg visste det hele tiden. Og så er det mellom Gud og det en-kelte individ, skjønner dere. Jeg kan ikke hjelpe for det. De er til hinder for folket. Mange ganger blir ting hindret.
§ 51. Så tilbake til denne piken. Hun sa: “Å, jeg tror, jeg tror, Bror Branham.” Vel, hun tenkte at hun trodde. Men se nu, hun hadde håp, men “Tro er Substansen av ting håpet på, Beviset på ting ikke sett.” Ser dere hva jeg mener?
§ 52. Nå sa jeg: “Søster, i et vanlig tilfelle,” sa jeg, “kunne jeg ta meg litt tid, la deg få tid. Det kunne kanskje ta så meget tro og gå ut med den. Men du er nødt til å få øyeblikkelig opp-merksomhet akkurat nu for jeg kommer til å være ærlig med deg. Du kommer ikke til å leve så lenge at du får se sykehuset.” Nå, på det tidspunktet satte foreldrene ikke særlig meget pris på det. “Men jeg vil heller være ærlig med deg. Jeg ønsker _å spørre deg, og heller vise deg, at du ikke har tro.”
§ 53. Hør nå godt etter, hør hvert eneste ord av det. Fra en lysekrone hang det en snor ned i rommet, og i enden av snoren var det festet en liten armbåndslignende ting. Det var en hvit tingest med små røde steiner på den, og hvor et barn muligens hadde lekt inne i rommet med den. Kanskje noen av dere får deres egne barn beroliget ved å svinge noe rundt på den måten for å leke med det, for å more dem. Og jeg så den der lille tingesten som hang ned. Den var… Jeg sa til den unge damen – jeg sa: “Hvor langt vekke er du fra det armbåndet?” Hun svarte: “Sånn omtrent 15 fot.” (Ca 5 mtr.) Jeg sa: “Alle dere andre voksne her nu, alle dere mennes¬ker, snu bare ryggene deres til, riktig… for at hun skal ha myndigheten til selv å bestemme… og det er ikke gjort for å skade noen. Jeg er bare nødt til å snakke med denne piken fordi hun blir nødt til å gripe meningen nå.”
§ 55. Og det er årsaken til at jeg kommer nærmer inn på disse tingene med dere i kveld. Vi har fått to kvelder til, og noe er nødt til å bli gjort. Skjønner dere? Nu ønsker jeg ikke at dere skal gå avsted og si noe galt om dette fordi dere kanskje må avgi svar i dommen for det.
§ 56. Og så sa jeg: “Noe er nødt for å bli gjort øye¬blikkelig.” Og jeg sa: “Nå, dere foreldre, dere bare snur ryggene deres til dette.” Og noen av naboene satt der oppe ved henne. Og alle de snudde ryggene sine til meg, og dreiet stolene sine rundt.
§ 57. Jeg sa til den unge damen – jeg sa: “Fortell meg nu at du har tro til å tro alle ting.” Hun svarte: “Jeg har, min herre.” Jeg sa: “Hvor lenge er det siden du har spist?” Hun svarte: “Om-trent 3 dager. Jeg kan ikke engang beholde vann i magen min.”
§ 58. Og dere vet hvordan en blindtarmbetennelse er, og feber hadde hun også. Og jeg sa: “Om du nå tror av hele ditt hjerte, og du beviser for meg nå at du har fått Tro, se da rett på den der armbåndstingen,” og den hang der midt i luften, “og få du den der armbåndstingen til å svinge rundt og rundt i rommet. Få den så til å svinge frem og tilbake i rommet og så stopp den, og jeg vil tro at du har Tro.”
§ 59. Hun sa: “Åh, Bror Brannham,” og hun sa: “Neimen, hvorfor be meg om en ting som det?” Jeg svarte: “Jeg Ønsket å se om du hadde Tro.” Jeg sa: “Jesus sa: Alle ting er mulig hvis du tror.”
§ 60. Nu gjelder det bare rene troen, venner. Magikere bruker den mange ganger for å lage ondsinnete triks osv., få glass og ting til å knuses. Det vil, hvis du tror. Men jeg forsøker å etablere din… tanken på Tro slik at du vet hva jeg snakker om. Og nu ønsker jeg at du skal sit-te stille så du kan gripe dette, vekke deg selv opp. Så når jeg er ferdig med dette, vil du vite hva det hele dreier seg om. Da sa hun: “Jammen, Bror Branham, ingen kan gjøre det.” Jeg svarte: “Å jo da, enhver som tror, kan.” Og hun svarte: “Vel, jeg tror ikke at enhver kan gjøre det.” Jeg sa: “Jeg trodde du sa du hadde tro for alle ting.” Ser dere hvordan hun ble fanget rett der? Jeg sa: “Du sa du trodde alle ting. Jeg vil du skal be¬vise det.”
§ 62. Og hun svarte: “Jeg tror ikke der er noen som kan gjøre det. Det er j o en helt inn¬lysende ting, Bror Branham.’1 Hun sa: “Kan du gjøre det?” Jeg svarte: “Ja, frøken.” Og hun sa: “Vel, kunne jeg få se det gjort?” Jeg svarte: “Hvis du ønsker det.” Og hun sa: “Jeg ønsker det sterkt.”
§ 63. Da, selvfølgelig, ved å innrette mitt sinn på den fikk jeg henne til å gi akt på den, og ikke på meg, slik som jeg mange ganger på et møte vil ta et skjel øyet barn som dere kunne ha i dette møtet og bringe det opp hit. Uten en gang å be for det, og lar meg bare få se på det, rett inn i øyene, slik som det, får jeg øynene til å komme i rett stilling. Men når jeg snur hodet mitt… (slutt på platen. Fortsetter ufullstendig) …brukte jeg henne som en illustrasjon.
§ 64. Hun gikk tilbake. Hun tenkte hun ikke ville kunne klare å komme seg tilbake gjennom bønnekøer. Hun tenkte det ville ta både to og tre dager før hun nådde tilbake. Da hun kom den gangen, sa hun: “Bror Branham, du sa til meg at jeg skulle komme tilbake i bønnekøen. Det var på hundrevis av mennesker, som det var fullt opp av overalt, som står på … veien tidlig om morgenen, som kommer inn dryppende våt utenfra, som kommer inn for å bli bedt for. Og da, når Gud helbredet øynene hennes der, kom begge øynene hennes i rett stilling, og hun var normal, og hun gikk ut idet hun ropte i fryd. Dere skjønner, det gjelder forskjellen på deres tro og Guds Tro.
§ 65. Så da, selvfølgelig, ved å feste øynene mine såled¬es på den armbåndstingen, noe du kan gjøre selv hvis du ikke vil tvile på det i ditt hjerte, begynte den å bevege seg i sirkel, og den beveget seg frem og tilbake og i sirkel, på tvers, og stoppet den.
§ 66. Hun sa: “Bror Branham, det der er spiritisme.” Jeg svarte: “Jeg tenkte at du kanskje ville si noe slikt som det.” Dere, er det ikke merkelig at mennesker, som påstår at de kjenner Gud, vet så lite om Ham?
Er ikke det riktig? Hun sa: “Vet du at vi tilhører The Church of Christ (Kristi Kirke)?”
§ 67. Unnskyld meg, jeg mente ikke å si det. Unnskyld meg, dere i Kristi Kirkes menighet, jeg mente ikke å si det. Likevel, hun sa: “Vi taler der hvor Bibelen taler, og er stille hvor Bi-belen er stille.” Dere vet dere har det mottoet. Jeg har satt spørsmålstegn ved det noen ganger.
§ 68. Jeg sa: “Utmerket.” Hun sa: “Der er ikke noen slik ting, ikke noen ting som det der, som det kan henvises til i Bibelen.” Jeg svarte: “Jeg tenkte det var det du ville si.” Jeg sa: “Klart det står i Bibelen.” Og hun svarte: “Vel, jeg har aldri sett det. Jeg tror det ikke. “Helt i orden,” sa jeg, “du tror det ikke.” Hun svarte: “Nei, vis du meg hvor det står i Bibelen.”
§ 69. Jeg sa: “En dag passerte Jesus forbi et tre. Han ønsket å finne noen frukter på det. Der var ingen frukt på det. Han la en forbannelse på det, og treet begynte å visne. Og da Han gikk forbi det ved middagstid, var det visnet helt bort. Peter be¬merket det og sa at treet hadde vis-net så fort. Han sa: ”Hvis du vil si i ditt hjerte til dette tre at det skal rykkes opp og kastes i havet, og du ikke skulle ville tvile på det, ville det adlyde deg.” Sa Han det?
§ 70. Nu sa jeg: “Han sa: ”Om du sier til dette fjell: Flytt deg, og ikke tviler på det i ditt hjer-te…” litt etter litt vil det komme til å skje.” Sa Han det? Klart Han gjorde.
§ 71. Jeg sa: “Jeg vet om din vantroende pastor som for¬søker å rettferdiggjøre sin vantro. Han sa det var et fjell av synd. Jeg gikk på skole selv. Han knelte ned ved Oljeberget. Det var Ol-jeberget. Om du sa i ditt hjerte at det skulle flytte på seg, og tviler ikke på det,” sa jeg, “hvor meget mer tro?” Jeg sa: “Hvor meget mer tro?”
72. Og Han sa: “Når du har Tro Som et lite senneps¬korn…” Jeg sa: “Når nå Troen på størrelse med et sennepskorn ville flytte det fjellet, hvor langt mindre tro ville du måtte ha for å bevege den armbånds¬tingen?” Forstår du hva jeg mener? Nå har jeg ofte undret meg på hvorfor Han sa et senneps¬frø. Jeg… (slutt på platen.) (Fortsettelsen følger slik.)
§ 73. Jesus kunne ikke gjøre mange Gjerningene på grunn av hva for noe? Helt riktig. Se hvor lite menneskene kjenner til det, hvor lite men¬neskene vet om Tro. Det er forbausende, venner, å finne ut hvor lite menneskene vet om Den. De snakker så meget om Den, og likevel kjenner de så lite til Den.
§ 74. Og da sa hun: “Vel, åh! Mener du å fortelle meg da… hva rolle Den spiller for Gud?”
§ 75. Jeg svarte: “Hør nå her. Der var en Engel som kom ned i rommet og fortalte meg det, langt, langt tilbake før jeg var født, at jeg var forutbestemt til å ha en Guddommelig Helbre-delsesgave. Og Han kom og fortalte meg det i rommet en kveld at Gud hadde sendt Gaven, og Den var en Guddom¬melig Helbredelsesgave for menneskene. Og hvis jeg kunne få mennes-kene til å tro meg, tro meg, og ville være opp¬riktig når jeg ba, da ville ikke noe kunne stå seg imot bønnen.
76. Jeg sa: “Derfor, etter å ha snakket med dette over¬naturlige Vesenet, tror jeg det av hele mitt hjerte. Og hvis jeg kan få deg til å tro meg av hele ditt hjerte, er det, det som får Gud til å virke, og da er du helbredet. Din Tro har frelst deg. Ser du hva jeg me¬ner? Din tro til å Tro har frelst deg. Ikke hva du forsøkte å prestere og tenkte i ditt sinn, men hva du virkelig vet, sel-veste be¬viset på ting ikke sett. Skjønner du hva jeg mener?” Da sa piken: “Bror Branham, jeg vet virkelig at der er noe der oppe som jeg aldri har nådd opp til.” Hun sa: “Jeg vil forsøke av hele mitt hjerte, og måtte Gud ha Barmhjertighet med meg.” Hun sa: “La meg Tro-.”
§ 78. Og jeg tok tak i hånden hennes. Da var der en vibrasjon som strømte ut fra den sprukne blindtarmen. Hadde bønn om det, og det stoppet øyeblikkelig.
§ 79. Jeg sa: “Gud velsigne deg, Søster. Din Tro har nu frelst deg.”
§ 80. En liten stund senere satt jeg i en stol, og jeg falt i søvn. Solen holdt på å komme opp, og jeg måtte nødvendig¬vis få hvile meg en liten stund før jeg reiste hjem fordi jeg var redd for at jeg ville komme ut av likevekt et eller annet sted på veien og krasje. Og jeg satt der. De ringte opp ambulansen og sa til dem at det ikke var behov for dem. Da jeg våknet på grunn av en i familien, ja da var piken ute av sengen og hadde spist en halv liter iskrem. (Slutt på pla-ten. Begynner ufullstendig.)
§ 81. …er den eneste direkte og positive sansen, og det er den sjette sans. Tro er mer enn sy-net. Tro er mer enn følelse. Du føler ikke Tro. Du smaker ikke Tro. Du lukter ikke Tro. Du ser ikke Tro. “Tro er Substansen av ting håpet på, Beviset på ting ikke sett.” Her, ser dere denne Bibelen? Nå Ønsker jeg den Bibelen. Nå ser jeg på Den. Nå Ønsker jeg Den. “Tro er Substan-sen av ting håpet på. Beviset på ting jeg ikke ser.” Ser dere hva jeg mener?
§ 83. Her i lommen min tenker jeg der er en gammel Barlow kniv, (faldekniv?) som jeg har båret på i årevis. Nå ser jeg ikke den kniven. Jeg føler ikke den kniven. Jeg smaker ikke den kniven, jeg lukter ikke den kniven. Men jeg vet at den kniven er der inne. Hvordan vet jeg det? Forda jeg tror den er der inne. Hvis den nå ikke er der ikke, vil Troen legge den inn der hvis den ikke er der.
Det der fikk du aldeles i vrangstrupen, vet jeg. Men det er sant! Hvis du Tror, er alle ting mu-lig. Dere er redd for å ta imot Gud, venner. Dere er redd.
§ 84. Nå kunne jeg ha latt den kniven bli liggende igjen på toalettkommoden hvor jeg byttet på meg klær for en stund siden. Men, hvis den kniven ligger på toalettkommoden akkurat nå, vil den, når jeg tror av hele mitt hjerte, så sikkert som lås være i lommen min. Det der var vel tungt å svelge. Men Gud er i stand til å legge den der hvis du tror det.
§ 85. Se nå her. Jeg ønsker å vise dere noe. Kom hit, Pastor Kitchen. Er dette Søster Martin? Ja. Vil du reise deg opp et øyeblikk bare? Jeg ønsker å vise dere noe, venner. Vil du stå rett her? Du har ikke noe imot det. Det er ikke for å lage et offentlig show av deg nå, Søster, men det er til Guds ære.
§ 86. Se nå her, venner, jeg ønsker å få vise dere noe. Jeg tror det står en kvinne rett foran meg. Vil du for¬telle meg om jeg tar feil? Bror Kitchen svarer: “Hører du ikke noen kvinne?” “Nei, jeg hører ikke noen kvinne.” “Føler du ikke noen kvinne?” “Nei, min herre. Vet du hvordan jeg vet at der er en der?” “Kan du ikke smake noen kvinne?” “Nei.” “Hvordan kan du si at det er en kvinne der?” “Fordi synssansen sier meg at jeg ser en kvinne.” “Hm, hm, vel, er du sikker?” “Jeg er helt sikker på at det står en kvinne der. Tror du at jeg har rett?” “Ja.” “Dere i forsamlingen, tror dere at jeg har rett?”
(Slutt på platen. Pause, begynner ufullstendig.)
…”hår… Det er en kvinnes hånd. Jeg vet at det er en kvinne fordi jeg føler henne. Tror du at du kan argumen¬tere med meg?” “Nei.”
§ 87. “Nu? Det der er direkte. Jeg vet det, at det var en kvinne. Jeg hadde ryggen min vendt mot henne, men likevel vet jeg at det var en kvinne. Ikke sant? Fordi sansen til å føle forteller meg at det er en kvinne der. Forstår dere hva jeg mener?”
§ 88. Nå forteller synet meg at der er en der nå. Jeg føler henne ikke. Det er synssansen. Jeg vet hun står der fordi jeg ser på henne.
§ 89. Jeg lukker øynene mine. Jeg vet hun står der nå, ikke fordi jeg ser henne, men jeg føler hånden hennes. Jeg vet hun står der. Jeg ser henne ikke, men likevel føler jeg henne. Følelses-sansen sier meg at der er en kvinne som står der. Ser dere hva jeg mener?
§ 90. “Nu er Tro Substansen av ting håpet på, Beviset…” ser dere? Direkte, virkelig. Akkurat det samme som at mitt syn er virkelig, det samme som at mine følelser er virke¬lige, er det Be-viset på ting ikke sett. Akkurat like sa virkelig som det er. Forstår dere hva jeg mener? Der er så mange mennesker som forsøker å arbeide seg selv opp og sier: “Jeg, jeg har fått tro.” Men, venner, den er ikke det. Hvis den var, ville det reagere, ser du. Forstår dere hva jeg mener? Se nå her. Takk Søster Martin, Gud velsigne deg.
§ 91. Se nå her. Nå så jeg kvinnen. Synssansen min sa hun var der. Da visste jeg med syns-sansen min at hun var der. Men jeg lukket øynene mine, og jeg hadde ikke syn. Deretter følte jeg henne, og følelsessansen sa meg at hun var der. Følelsessansen er like så direkte som syns¬sansen fordi den var et direkte bevis.
§ 92. Nå er Tro et direkte Bevis på ting ikke sett, følt, smakt, luktet, eller hørt. Jeg bryr meg ikke, nu kommer jeg til å lukke øynene mine. (Pause.) Det der var appelsinsaft. Bror Kitchen sier: “Kan du ikke se noen appelsiner?” “Nei, min herre.” “Du hører ikke noen appelsiner, du føler ikke noen appel¬siner, og du lukter ikke noen appelsiner.” “Nei, min herre.” “Hva får deg til å tro at det der er appelsiner?” “Fordi jeg smakte det.” “Er du sikker?”
§ 93. “Jeg er sikker på at det var appelsinsaft. Det ville ikke ha vært sitron, det ville ikke ha vært druer. Det ville ikke ha vært grapefrukt. Det var appelsinsaft på grunn av smakssansen. Jeg luktet det ikke, jeg hørte det ikke, jeg følte det ikke, jeg så det ikke, men likevel fortalte smakssansen meg at det var appelsin¬saft. Tror du jeg har rett?” “Du har rett.”
§ 94. “Det er sikkert. Ja, smakssansen beviste at det var appelsinsaft. Uansett hvor meget du forteller meg at det var vann, så vet jeg at det var appelsinsaft. Jeg smakte den, skjønner du. Du kunne smake den også. Og, hvis du har en smakssans, ville du vite at det er den samme. Hvis du har Tro, vil du kjenne den samme tingen som jeg taler om.” Gi nå akt på dette her igjen, pass nå på. (Pause.) Jeg lukter parfyme.
§ 95. Bror Kitchen sier: “Du kan ikke se noen.” “Jeg ser ikke noen parfyme.” “Hører du noen?” “Jeg hører ikke noen parfyme.” “Smaker du noen?” “Jeg smaker ikke noen.” “Føler du noen?” “Jeg føler den ikke.” “Hva får deg til å tro at det er parfyme?” “Fordi jeg lukter den.”
“Amen.” “Det er riktig. Luktesansen forteller meg at det var parfyme foran nesen min.”
(Slutt på opptaket. Fortsettelsen u¬fullstendig.)
… musikk i bakgrunnen. “Musikk.” “Nei, min herre.” “Åh, hva får deg til å tro at det er mu-sikk?” “Jeg hører den, og jeg vet det er musikk.” “Er du sikker på det?” “Jeg er sikker. Da-men spiller; ”Bare Tro!” “Tror du jeg har rett?” “Du har rett.”
§ 96. “Forsøk å motbevise meg om det. Jeg ser den ikke. Jeg smaker den ikke. Jeg føler den ikke. Jeg lukter den ikke. Men jeg hørte den. Var jeg sikker? Vet jeg at jeg har rett? Hvorfor?”
§ 97. Nå, der er kroppens fem sanser. Nå er de reelle. Er de ikke? Du vet når de virker. Du vet. Ser du på en forsamling? Dere vet dere ser på meg.
§ 98. Vel, da venner, Tro, her er Den. “Tro er Substansen på ting håpet på, Beviset på ting ikke sett.” Den er virkelig. Du vet det. Det er ikke nødvendig for noen å komme og fortelle deg noe mer om DEN. Den har manifestert seg like så meget som en hvilken som helst av de andre fem sansene på legemet. Skjønner dere hva jeg mener? Hvor mange har en generell for-ståelse av hva jeg mener? La oss se hendene deres. Se det, se det.
§ 99. Det er ikke hva du forsøker å få deg selv til å tro. Nå for eksempel, forsøker jeg å få meg selv til å tro at jeg hører musikk. Jeg ville ikke kunne klare det. Kanskje jeg forsøker å få meg selv til å tro at jeg lukter parfyme. Den er bare ikke der. Jeg er absolutt nødt til å gjøre det. Forstår dere hva jeg mener? Og Tro er så virkelig. Den er en virkelighetens handling. Dere vet det. Åh du og du! Jeg håper dere ser det, hva jeg mener.
§ 100. Se, Den er Substansen av ting håpet på, Beviset på ting ikke sett. Du ser Den ikke. Du smaker Den ikke. En sier: “Jeg føler meg ikke noe bedre.” Vel, hva er i veien? Hvorfor føler du deg ikke noe bedre? Hvis du har din Tro, i samsvar med din Tro skal det vederfares deg. Er det riktig? Se nå. Uansett hvordan du føler, er du helbredet likevel. Det spiller ingen rolle hva du ser, du er helbredet likevel. Ser dere hva jeg mener? Det er, du vet det. Der er ikke noe som kan ta det ut av hjertet ditt. Du vet det. Det er en virkelig handling rett der. Å du gode Gud.
§ 101. Om dere bare kunne se det, venner, da ville et eller annet finne sted. Om dere bare kunne vite hva jeg snakker om, ville noe reagere rett nu, ser dere. Den er en virkelighet. Den er rett der, like så virkelig som disse andre fem sansene. De tilhører det naturlige mennesket. Troen er av Gud. Det naturlige menneske kan ta feil, men Gud kan ikke ta feil. Åh du store tid!
§ 102. Ja, den ville få oss til å juble. Tenk på det. Og folk forteller meg at de har Tro, og sier meg at de ikke kan tro på Guddommelig Helbredelse. Venner, hvis dere ikke tror på Gud-dommelig Helbredelse er dere fortapt. Det er riktig. Hvorledes skal dere kunne … Om dere ikke kan ha nok tro til Gud til å lappe sammen dette legemet til å ære Ham i, hvor meget mer Tro må dere ha for å Tro at Gud vil ta dette gamle dødelige og gjøre udødelighet av det for å ta det opp? Det er direkte Guddommelig Helbredelse. Å du, det kommer til å bli noen frykte-lige skuffelser på Dommens Dag ved Oppstandelsen. Det er riktig.
§ 103. Tro? Vi er nødt til å komme i en slik tilstand at vi blir bortrykket slik Enok ble det. Det er riktig. Tro, vitnesbyrd, for det behaget Gud. Der hadde … Enok hadde … Det følgende Skriftstedet sier at Enok hadde et vitnesbyrd ved Tro slik at han behaget Gud. Er det riktig? Og Bibelen sa: “Uten Tro er det umulig å behage Gud.” Så dere er nødt til å ha… (Slutt på opptak. Fortsetter ufullstendig).
§ 104. …ikke en Gave til Mirakler skjønt mange Mirakler blir utført rett der sammen med den. Men det er en Hel¬bredelsesgave; menneskene blir friske. Du går ut, ber over det, du kommer tilbake og, herlighet, de er helbred¬et. Vent til jeg drar fra byen, venner. Etter at jeg er reist vil dere i lengre tid høre mennesker som kommer til menighetene sine og sier: “Åh, den kreften? Den er forsvunnet.” “Den døvheten jeg hadde, vet du hva, nå hører jeg.” “Lidelsen min ja, den bare forlot meg.
§ 105. Det er bare så enkelt som det. Det er ikke noe du kan arbeide deg selv opp i. Der er ikke noen sinnsbevegelse. Jeg legger merke til mennesker som kommer i bønnekøen. De vil sette i gang med å la følelsene riste dem selv. “O Gud, Halleluja! Amen, Ære være Gud!” Ikke gjør det. Du virker forstyrrende inn på ting der. Du er til hinder for Gud. Kom opp i ærbødig-het, og legg bare hodet ditt vekk, og Tro. Det er det hele. Tro? Dere kan ikke arbeide dere selv opp til DEN. TRO er allerede Noe Som er i hjertet ditt. Du bare kommer og Tror. Ser dere hva jeg mener?
§ 106. Åh venner, ja, jeg elsker dere. Jeg ville ikke ha talt så rett ut til dere hvis jeg ikke elsket dere. Men jeg elsker dere altfor meget til å ville se dere komme forbi uten å få dette. Skjønner dere? Dere er absolutt nødt til å forstå.
§ 107. Og hør nå her. Nå skal jeg ta for meg teksten min ganske fort så vi kan få skynde på. Gud vitnet om Abels Gave. Gud vitner alltid om Sin Gave. Er det riktig? Nå vil jeg at dere skal legge merke til at når Israels barn var i fangeskap i 420 år nede i Egypt, brakt ned der på grunn av Josef da de drog nedover. Etter som tiden gikk vokste der opp en Farao som ikke kjente Josef. Og da kom folket i trelldom. Og de ble nødt til å lage hus av halmstrå, og leirstein og ting av halmstrå og stubber. Og så begynte de å rope til Gud etter en befrier. Er det riktig? Og de ropte og gråt, og Gud forutbestemte en befrier. Er det riktig? Moses.
§ 108. Og da Moses kom i voksen alder, gikk han ut og så en egypter som mishandlet en heb-reer, og han drepte egypteren og begravet ham. Og neste dag, da han møtte hebreerne som kranglet seg imellom, “Nåda,” sa de, “vil du drepe oss slik som du gjorde det med egypteren?” Hør nu, vær stille folkens.
§ 109. Moses, selveste befrieren, Guds Gave til folket, de forstod ham ikke. Ser dere hva jeg mener? De forstod ikke Moses, og Moses tenkte så avgjort at de ville forstå at han var deres Gave som skulle utfri dem. Men de forstod ikke.
§ 110. Og nu venner, ikke misforstå meg, måtte jeg få si dette med ærbødighet i hjertet mitt ved å vite at jeg er en evighetsbundet person som skal stå for Dommen en eller annen dag. Tusenvis av mennesker går glipp av å gripe Gaven sin. Skjønner? De kan ikke forstå det. Og de vil se og si: “Han er bare et menneske.” Det er sant. Var det Gud eller Moses som utfridde folket? Det var Gud i Moses, ser dere. De ropte på Befrieren, og da Gud sendte Befrieren til dem mislyktes de i å se det fordi det var ved en…
(Slutt på platen. Fortsetter som følger.)
§ 111. … inne i meg. Han er den Ene Som gjør Gjerning¬ene, ser dere. Men Han var Guds Gave til verden. Gud gav Ham for dere og meg. Er dere ikke lykkelige over det? Se, Gud gav Ham. Nåvel, de menneskene som tror at Gud gir Ham, de kan bli frelst. Men de som ikke tror det, de kan ikke bli frelst. Stemmer det?
§ 112. Og der er i det hele tatt ikke noen annen vei til å komme inn i Kongeriket på, kun ved Ham. Er det riktig? Nåvel, hvis dere kan tro det, kan dere bli frelst. Men hvis dere ikke tror det, kan dere ikke bli frelst fordi Han er Guds Gave. Se her. Skriften sier: “Intet Menneske… Vi vet at Gud var sammen med Kristus, for intet menneske kunne gjøre de Gjerningene Som Han gjorde uten at Gud var med Ham.” Er det riktig? Hva var det så? Gud vitnet om at det var Hans eneste fødte Sønn. Er det riktig? Gud vitner om det, for Han sa: “Denne er Min Sønn. Han sa: “Hvis dere ikke tror Meg, tro Meg for selveste Gjerningenes skyld.” Er det riktig? Han sa: “Mennesket vitner om seg selv,” dere vet hvordan Skriften leses, “men hvis han vitner at det som Han sier ikke er sant, da tro ikke Meg.” Men hvis jeg vitner, og at hva jeg sier er sant, vil Min Far vitne om Det.”
§ 113. Og hvis jeg forteller dere om en Guddommelig Hel¬bredelse, og Gud ikke vitner om det, la det være, det er galt. Men hvis Gud vitner om det, tro Det. Guds Gave til deg. Det er riktig. Ser dere hva jeg mener? Jeg hater å bringe dette ut på denne måten, venner. Jeg stoler på at dere kan se på det mellom linjene. Legg nå merke til at det er Guds Gave etter at Jesus gikk bort, etter at Han ble tatt opp. Mange mennesker kom til Jesus. De ble aldri helbredet. Han ba for mange som aldri fikk noen resultater av det fordi de ikke trodde. De trodde ikke at Han var Guds Sønn. De sa: ”Jammen, Han gjør Seg Selv til Gud. Han tilgir synd på jorden. Gudsbespottel¬se. Skjønner dere ikke?”
§ 115. De sier det om Elias. De sier den samme tingen om Moses. “Ja, vi ville heller ha dødd nede i Egypt enn at vi skulle bli brakt hit ut for å sulte i ødemarken.” Skjønner? Guds Budbæ-rer er alltid blitt forkastet. Dere vet hva jeg snakker om. Gjør dere ikke? Jeg håper at dere gjør, venner. Gud velsigne hjertene deres. Jeg ønsker at dere skal det, venner.
§ 116. Nåvel. De kom da i nød etter å få en Frelser. Gud sendte Kristus Som en Frelser til verden. Så, etter at Jesus var borte, ble mange av Guds elskede folk syke og plaget. Gud gav Peter den Guddommelige Hel¬bredelsesgaven. Nu ble folket helbredet fordi Gud vitnet gjen-nom Peter om Gaven til de legemlige tingene. Gud er inne i mennesket.
§ 117. Den Hellige Ånd falt aldri på en organisasjon, Den falt på mennesket fordi at så mange mennesker … de sier: “De hører ikke til min trosretning.” Vel, hvis dere har Kristi Tro, er den jo den samme helt og holdent. Gud bryr Seg ikke om din organisasjon, den betyr ikke noe for Ham. Og folket har fått seg selv opp på det stedet hvor det bare er en svær organisert verden. Og det er grunnen til at jeg heller vil ha et møte i et auditorium.
§ 118. Hvis det er i en Enhetsmenighet, vil ikke treenigheten komme. Hvis det er i en Tre-enighetsmenig¬het, vil ikke Enhetstilhengerne komme. Hvis det er i en Metodistmenighet, vil ikke Baptistene komme. Hvis det er i en Baptistmenighet, vil ikke Metodistene komme. Ett Legeme. En person sa: “Skulle vi la oss døpe om igjen nu for å komme for å bli bedt for?” Gud, vær oss nådig. Det der er så hedensk som vi noen gang har hatt det. Riktig. Nei! “Ved en Ånd ble alle vi døpt inn i ett Legeme.” Det er rett uten hensyn til hvem du er og hvor du er. Det er riktig. Så det gjør ingen forskjell hvilken organisasjon du tilhører. Du må nødvendigvis ikke tilhøre Baptistme¬nigheten eller Metodistmenigheten eller Pinsevennene eller hvem det er. Du må nødvendigvis ha Guds Tro. Det er riktig.
§ 119. Nåvel, og oppriktig talt så må du ikke nødvendig¬vis tilhøre noen menighet. Men hvis du blir helbredet, og går og synder igjen, vil det komme tilbake på deg igjen, verre enn det var første gangen. Du går et eller annet sted og så til menigheten for å tjene Gud. Gud helbreder deg ikke for at djevelen skal bli herliggjort. Han hel¬breder deg for at det skal være Ham til ære.
§ 120. Se nå hvordan folket feilet. Nå følte Moses det, jeg kan tenke meg hvordan han følte det. Han bare hatet å måtte komme rett frem med det og fortelle folket det fordi han tenkte det ville være å opphøye seg selv. Han tenkte fol¬ket ville si: “Se nå på den mannen der.” Vi har hatt en hel del av det i verden i dag. Vi har hatt en hel del mennesker som viser seg og sier: “Gud gjorde dette og gjorde det der.” Men Gud bar ikke vitne om det. Men hvis Gud vitner, vil Han respektere Sin Gave. Er det riktig?
§ 121. Ja, min herre. Gud gav Gaven ære hos Abel. Han gav Gaven ære hos Moses, og Moses trodde at folket ville forstå. Men de forstod ikke. Og i dag ser det sannelig ut for at det ikke er nødvendig for en person å skulle måtte komme nærmer til det enn der dere er nå for å forstå hva jeg snakker om. Nåvel, men det går over hodene på de aller fleste. Og, venner, jeg elsker dere, og jeg ønsker å se at dere blir frisk. Når de nå kalte på en befrier, sendte Gud befri¬eren, og de lyktes ikke å se det. Moses var Guds Gave til Israel. Tror dere det? Videre nedover, Eli-sa, profeten, de var Guds Gave. Mange av dem oppreiste falske profeter. Rett der i Elisas da-ger oppstod der falske profeter, men Gud bekreftet Elisas profeti. Hvis den er av Gud, vil Gud bekrefte den da Elisa var der, og han var Guds Gave til Israel. Tror dere det? Han var til og med Akabs pastor. Han var Jesabels pas¬tor. Hun var ikke villig til å innrømme at han var hen-nes pastor, men han var mannen som fortalte henne hvordan hun levde. Det er riktig. Han var hennes pastor. Hun hatet ham, men likevel var han Guds tilveiebrakte Gave for henne der nede for å la henne få vite om sine synder, og det lyktes ikke for henne å se ham. Dere vet hva jeg forkynner om. Og så kom Jesus.
§ 123. Jesus, hør etter, Jesus var Guds Gave til Israel, til verden. Er det riktig? Jesus var Guds Gave. “Således elsket Gud verden at Han gav Sin eneste fødte Sønn…” Tror dere det?
§ 124. Tror dere at Moses ikke var befrieren fordi det var Moses, hans forstand og intelligens? Men han sa han var en mann sen i sin tale. Det var Gud i Moses. En Gave til folket. Det var Gud i Kristus. Han sa: “Det er ikke Meg det er Min Far Som bor inne i meg.”
§ 125. Det er årsaken til at Martha sa: “Herre…” Vi hadde det fremme i siste kveldsmøtet hvor hun sa: “Jeg vet at Hu er Kristus. Guds Sønn, Som skulle komme til ver-den.” Hun trodde det, og der trodde folket på. Ham.
§ 126. Og se på Peter da han kom vandrende forbi. Ja, han var en dødelig. Han var født av syndefullt kjød akkurat som jeg eller deg. Det er riktig Men folket hadde bruk for en helbreder så Gud sendte Peter til å gjøre den der spesielle Gjerningen. Johannes var Kjærlighet. Peter hadde ikke den Kjærligheten i sitt hjerte som Johannes hadde. Johannes var Guds Kjærlig-hetsagent. Ser dere?
§ 127. Hør her. Da Han tok Peter, Jakob, og Johannes, Håp, Tro, og Kjærlighet, kan dere se det de der begav¬ete mennene, de tre, Håp, Tro, Kjærlighet, så var Håpet inne i Jakob; han var den som satte Menigheten i orden. Tro var inne i Peter, og Kjærlighet var inne i Johannes. Håp, Tro, og Kjærlighet. Det var Guds Representanter på jorden. Og folket lå i skyggen av Peter og ble helbredet. Åh, venner, å du og du, tro ikke at jeg skriker til dere, venner. Dere kunne kanskje tro at jeg er oppstemt, men det er jeg ikke. Jeg forsøker å få mitt poeng over til dere på så kloss hold at dere vil kunne se hva jeg taler om.
§ 129. Nå har Pinsevennene vært i bønn i de siste 30 eller 40 årene etter å få en Helbredelses-gave. Vi lever i de dager hvor vi har fått den beste medisinske viten¬skapen vi noen gang har hatt. Vi har de beste sykehusene som vi noen gang har hatt. Vi har de beste legene som vi noen gang har hatt. Vi har de beste medisiner vi noen gang har praktisert med, og vi har mer sykdom enn vi noen gang har hatt.
§ 130. Der er på tusenvis og hundre tusenvis av dyrebare Guds Hellige som lider i kveld. Og de roper og roper og har ropt i årevis til Gud om å gjenopprette den Guddomme¬lige Helbre-delsesgaven til Menigheten. Og da Gud for 37 år siden satte det hele i gang igjen, og forut or-dinerte Den og sendte Den, er der på hundrevis av mennesker som går forbi uten å gjenkjenne den, venner. Riktig.
§ 131. Brakte det til å skje.., jeg hater å måtte si dette, måtte Gud se til oss i Nåde, se her, venner, ned igjennom resten av landet, over i Phoenix, over i Houston, over i San Antone, nede i Arkansas, nedover tvers over landet, er tusener blitt helbredet, som kommer gjennom der med alle slags sykdommer og plager. Oakland, kjenn din dag!
(Slutt på platen. Fortsettelsen følger slik.)
§ 132. Og jeg skulle inn på et apotek, og da jeg gikk inn, la jeg merke til en mann som ser på meg på en underlig måte. Jeg fortsatte videre inn i butikken, kom tilbake og gikk ut. Jeg had-de fremdeles uniforms lue på og var i uniform, og jeg hadde glemt ham; og han la handen sin på skulderen min og sa på meg og sa: “Min herre,” og han sa: “Jeg ser du er en tjeneste-mann. Jeg tenkte jeg skulle stille deg et spørsmål.” Og han sa: “Du kunne kanskje tro at jeg på en måte er helt sprø nå.” Jeg svarte: “Hva er i veien, min herre?”
§ 133. Han sa: “Jeg levde i Paducha, Kentucky. Jeg har hatt dårlig helse i omkring to år.” Han sa: “I forrige uke hadde jeg en merkelig drøm. Jeg drømte at jeg skulle reise til Jeffersonville, Indiana, og få tak i en eller annen ved navn Branham til å be for meg.” Han sa: “Vet du om det bor noen Branham her eller ikke?”
§ 134. Å du og du. Dere kan ikke tenke dere hvordan jeg følte det. Nå, O Gud, gjør en stadfes-telse av det. Og jeg svarte: “Ja, min herre.” Jeg sa: “Jeg vet det bor Branhams her.” Han sa: “Vet du om det er noen som ber for syke?” Jeg svarte: “Jeg er den personen.”
§ 135. Han så bare slik på meg, og tårene begynte å renne ned¬over kinnene hans. Han bare tok hånden min, og jeg tok hånden hans, tok av meg hatten. La hatten min ned, og re¬volveren ned i hatten, knelte ned på siden av gaten og begynte å be for ham, rett der på gaten.
§ 136. Da jeg reiste meg opp stod der mødre som holdt de små barna sine tilbake, og menn med hattene sine i hendene, tatt av på den måten idet de venter på at bønnen skal bli ferdig. Der har vært gjort mange ting i Jefferson¬ville, og de visste hva som gikk for seg. Og idet vi reiste oss opp, stod de der alle sammen med bøyete hoder etter å ha lyttet til bønnen. Jeg reiste meg opp, og det samme gjorde broderen. Han la armene sine rundt meg, og begynte å klappe meg slik som dette. Opp til denne dag har jeg ikke sett ham igjen. Gud helbredet ham.
§ 137. Og jeg stod nede i Houston, Texas, i Pastor Kitchens møter. Og en formiddag da jeg stod der, å du som jeg tenkte og ba der da de hadde formiddagsmøte. Og det var bare et hund-revis av mennesker som kom i bønne¬køen for å bli helbredet.
§ 138. Og plutselig kom det en dame løpende inn; åh, en bygning på omtrent samme størrelse som dette auditoriet, som gulvet her, og damen løp inn bak i lokalet. Hun hadde en liten gutt i armene sine, og hun satte seg ned. Og sanneligen var hun rastløs, og bønnekøen kom frem¬over på denne måten med omtrent 4 i bredden, og hun reis¬te seg opp og hun sa: “Et øyeblikk bare. Et øyeblikk bare.” Og alle stoppet. Hun sa: “Jeg liker ikke å stoppe den bønnekøen der, men jeg ønsker å fortelle dere …” Hun var sanneligen nervøs og skjelvende og på en måte oppskaket.
§ 139. Hun sa: “Jeg bor over på vestsiden av Houston.” Nå er Houston en ganske stor by i omkrets, flerfoldige km tvers over, og vi var på østsiden. Hun sa: “I morges kom naboen min, moren til dette lille barnet over og sa at hennes far var en gammel Metodist¬forkynner. Hun sier at han har vært død i 20 år, og hun sa at før han døde pleide han å dra omkring og forkyn-ne og sa at en eller annen dag ville Gud gi Gavene tilbake til Hedningenes Menighet før slut-ten på Hedningenes tids¬husholdning, slik Han gjorde det for Jødene.” Og hun sa videre: “Hans datter sitt barn, dette er hennes barn, han er på en måte svakelig. I morges, etter at hun hadde gjort rent i huset, satte hun støvekosten vekk og la seg ned, tvers over nede ved foten-den av sengen og hvilte seg.” Og hun sa: “Plutselig hadde hun en drøm. Hun så en stor, svart sky stige opp.” Og hun sa: “Der kom hennes døde far ut fra den skyen da den begynte å trekke seg tilbake.” Og han sa: “Stå opp, ta barnet, og dra til Houston Gospel Tabernacle. Den Gud-dommelige Helbredelses¬gaven er der.”
§ 141. “Vel, hun tenkte bare at det bare var en drøm. Hadde aldri hørt om Houston Gospel Tabernacle. Så hun ble bare liggende der en liten stund, og så sovnet hun av igjen, og hun drømte det for andre gangen. Den store, svarte skyen kom. Hennes døde far kom gående rett ned¬over og ut av skyen. Hun sa: ”Vel, det var merkelig. Jeg drømte om pappa for annen gang.” Hun sa: ”Han sa, ta barnet.” Vel, hun kom seg opp og fikk seg noe å drikke, og gikk litt rundt i huset og gikk tilbake og la seg nedpå igjen. Og da hun sovnet igjen, drømte hun for tredje gang at den store, svarte skyen kom.”
§ 142. Jeg tror ikke på alle slags drømmer …?…. Så da de ble spurt svarte de: ”Dere unge menn skal se syner, og dere gamle menn skal drømme drømmer.” Og da ringte hun opplys-ningen og han svarte: ”Ja, der er et Houston Gospel Tabernacle langt over på vestsiden på 67. gate.” Og han sa: ”Øst 67. gate.” Og damen, moren, hun var så svak at hun ikke kunne.., ikke at barnet hadde det, men moren hadde hatt barnelammelse. De små benene var forkrøplet, og hun kunne ikke reise med barnet selv.
§ 143. Men hun hadde naboen, og naboen drog avsted og byttet fra busser til trikker inntil hun kom seg over og gikk av en trikk omtrent to kvartaler fra menighetslo¬kalet. Og der stod det en politimann. Og hun sa til ham: “Vet du hvor Houston Gospel Tabernacle er?” Han svarte: “Ja, frue. Rett der, rett ved siden av der hvor de menneskene står på gaten. De har et helbredelses¬møte der.”
§ 144. Vel, den stakkers tingen var så utslitt da hun kom dit at hun… Dere kan forestille dere hvordan hun følte det. Kom rett inn dit, også det hun fortalte meg, og jeg sa: “Bring barnet hit til meg.” Å du store min, dere vet hva som skjedde. Gjør dere ikke? Jo visst. Og jeg tenkte… selv om menneskene, Himmelens Engler vet om det. Gud vil bringe vitnesbyrdet om det. Hans Gjerninger vil bli kunngjort uansett hva folk ten¬ker om dem. Det er riktig. Det er sant, venner. Gud vel¬signe hjertene deres.
§ 145. Her i Camden, Arkansas, Bror Adams.., jeg bare stusser på om Bror Adams er her i kveld. Og han holdt på å dra meg ut fra sitt møtelokale, og der var flere tusen som var på mø-tet, og de forsøkte å hale meg ut av møtet en dag, og jeg hørte hele tiden en eller annen som ropte: “Vis barmhjertighet, vis nåde, åh, hvor står du henne, Pastor?” Og jeg snudde meg. Bror Adams sa: “Du kan ikke stoppe ved den fargede mannen, vet du.”
§ 146. Om du håndhilser på en farget mann endatil i Arkansas, vil de sette deg i fengsel. Så der, der har vi loven som de har der. Du kan snakke med dem, men legg ikke hånden på dem. Nå er ikke det riktig. Det er det ikke. Han er et menneske likeså god som du og jeg er, eller hvem som helst ellers. Det er helt riktig. Jeg vet ikke hva tanker han gjør seg om det, men jeg vil lette min sjel for det. Det er riktig. Ja visst! Jeg er for Abraham Lincoln, og det er i orden. Og se nå…
§ 147. Der stod denne stakkers fargede mann og ropte: “OOHHi Pastor!” Bror Adams sa: “Kom igjen, Bror Branham. Se på den folke¬mengden, de presser på overalt.” De halte meg ut av folkemengden. De prøver ikke å være ublid, men de forsøker å ta… fordi, venner, noen ganger omgår de deg og trakker deg nesten helt flat. Og de bare drar i deg. Jeg elsker dem. Gud velsigne hjertene deres. Jeg ville like å få stå der og ta på hver eneste en av dem, og be for dem inntil jeg er bare …. og pusten vil gå ut av kroppen på meg. Sist kveld, da jeg forlot bygning¬en, måtte de legge meg ut i bilen, nesten da. Til og med hjertet mitt og hele meg, bare ristet og skalv slik som dette.
§ 148. Dere kan ikke forestille dere den påkjenningen det er å holde de der demonene tilbake. Når de kommer ut, er de i rommet, og dere er ansvarlige. Enn om noe skjer i bygningen. Ja, de setter deg i fengsel, og stopper møtene for godt. Er det… Ser dere hva jeg mener? Dere vet ikke hva ansvar der er med det her og da, og likevel så trett etter 6 måneder på farten.
§ 149. Deretter sa jeg: “Vent et øyeblikk.” Han var bare en gråtende, fattig mann. Han holdt hatten sin i hånden, han var gråhåret, og han sier: “Pastor, Pastor.” Konen hans sa: “Du kan ikke nå hen til ham, elskling. Du kan ikke gå frem til ham.”
§ 150. Og jeg sa: “Vent et øyeblikk. Bare et øyeblikk.” Og så kastet jeg et blikk rundt meg, og jeg så på ham. Jeg sa: “Hva er i veien, min herre?” Og Bror Adams og den andre mannen tar meg tilbake der oppe hvor han var.
§ 151. Jeg sa: “Hva er det, det gjelder?” Han svarte: “Pastor, Pastor.” Se, draget var på den måten. Han sa: “Pastor,” idet han la sin hånd over på meg. Jeg svarte: “Jaa.” Han sa: “Bare et øyeblikk, Pastor…” (Opptaket slutt. Fortsetter slik.)
§ 152. Han sa: ” I går natt,” sa han, “min gamle mamma, hun har vært død i 20 år nesten.” Og han sa: “Hun var en kristen kvinne, og jeg har vært blind i mer enn 12 år.” Han sa: “Og i natt, eller i går natt, drømte jeg at Gud hadde sendt Sin Guddommelige Helbredelsesgave, og den var i Camden, Arkansas, og det var for meg ikke å la deg gå meg forbi.” Han sa: “Pastor, vær så snill, gå meg ikke forbi.” Tror dere at jeg kunne gå ham forbi? Jeg bryr meg ikke om hvem han var. Det gjelder Gud. Jeg bryr meg ikke om hvor mye de setter meg i fengsel.
§ 153. Så da jeg stod der ved denne fattige, gamle mannen, tok jeg ta i hendene hans. Øynene hans var blitt blåst ut ved en eksplosjon; grep fatt i hendene hans, og ba for ham, og hans kone gråt tårer som rullet på denne måten nedover kåpen hennes. Hun ble stående der etter at jeg var ferdig med å be. Hun er… Øynene hans… han var så full av forundring, han så seg om-kring, han måtte blunke med øynene sine, og han sa: “Kjæreste, er ikke det en bil som står parkert rett der?” Og det var vår bil som vi satt i. Tårene rant ned fra øynene hans, ut av øyne-ne hans. Han begynte å løfte hendene sine og fryde seg.
§ 154. Åh, Bror, Gud vil gi Sine Gaver til kjenne. Himler og jord kan forsvinne, men Gud kommer til å virke. Det kom¬mer til å være noen som kommer til å motta Den, ja, min herre, hvis du vil komme og respektere det Gud har gjort for deg. Det er riktig. Gud vil gi Sin Gave til kjenne. Nå er akkurat timen til å begynne.
§ 155. Hør etter. For ikke så lenge siden var jeg over i Illi¬nois, og hør etter mens vi snakker om de fargede, kom dette til mitt sinn. Der var det at jeg var inne i et stort museum. Mange vet om det stedet jeg snakker om. Og da jeg så meg omkring der og så forskjellige ting, så jeg en eldre farget mann med en liten ring av hvitt hår rundt hodet sitt. Han kom henover på den-ne måten idet han så seg søkende omkring. Og etter en stund kom han til en, en spesiell ting. Han stoppet. Han tok av seg hatten sin. Han holdt den bak seg. Han bøyet hodet sitt. Jeg så at han ba en bønn.
§ 156. Og jeg gikk bort til ham etter at han var ferdig med å be, og jeg sa: “Sir,” sa jeg, “Jeg er en forkyn¬ner.” Jeg sa: “Jeg så at du ba. Hva var det som var så overraskende med det skrinet der? Han så på meg, skrinne, gammelrynkede, inntørkede kinn, og tårene rant nedover sidene på dem. Han sa: “Pastor,” sa han, “bare se over dit.”
§ 157. Og jeg rettet meg opp og så hen der, og det så ut som en litt gammel drakt som lå der. Jeg sa: “Jeg ser en drakt.” Og det er hva mange mennesker bare ser, de naturlige tegnene. Jeg sa: “Jeg ser bare drakten.” Han svarte: “La du merke til den der særegne sirkelen på den, Pas-tor?” Og jeg svarte: “Ja, min herre.” Han sa: “Kjenn etter, rett der på siden min. Det der er merker fra et slavebelte. Det der er Abraham Lincolns blod.” Han sa: “Abraham Lincolns blod tok slavebeltet vekk fra meg. Hvorfor skulle ikke jeg da ta min hatt av og be en bønn?”
§ 158. Og i kveld tenkte jeg på at når en farget mann kun¬ne ta av seg hatten sin for friheten og sin rett på grunn av Abraham Lincolns blod, hva burde ikke dere Kristne gjøre for Jesu Kristi Blod? Åh, venner, jeg ventet å finne mer tro i Oakland, i Los Angeles også.
§ 159. Jeg kan fortelle dere at folket som fikk den for ikke så lenge siden var de spanske men-neskene i Arizona. De grep tanken ganske raskt. De visste at det var Guds Gave til dem. De kom rett opp på podiet. Jeg så her kjære, eldre spanske mødre besvime og falle og bli trukket ut av bønnekøen før de kunne komme til meg. De trodde det.
§ 160. En av dem kom. Hun hadde til og med en drøm. Hun kunne ikke engang tale engelsk, og hun hadde sett den Overna¬turlige Tingen stå der. Dere har brevet der. Har dere ikke? Bror Branham spør en eller annen på podiet. Mange. Hvorfor? Gud vil…
(Slutt på opptaket. Fortssetter ufullstendig.)
§ 161. … Gud la folk komme i kveld. Akkurat slik som de gjorde det i apostlenes dager. Måtte de komme ved å være klar over at dette er den apostoliske tiden for dem. Dette er timen hvor det de har bedt om er til stede nå. Den Hellige Ånd er tilstedeværelsen i helbredelsen av deres legemer. Innvilg det, kjære Gud. Måtte mange men¬nesker bli helbredet i kveld. Ha Barmhjer-tighet, Far.
§ 162. Og måtte hver eneste en som kommer i kveld komme slik de gjorde det da de passerte Din ydmyke tjener Simon Peter. Og de ble lagt i skyggen fra ham, og ble fullt ut helbredet fordi de gjenkjente Gud i mannen. Måtte de gjenkjenne Gud slik de gjorde det i Moses. Gud var i Kristus idet Han forsoner verden med Seg Selv. Måtte de gjenkjenne Gud i kveld i Hans folk. Innvilg det, kjære Gud. Ha Nåde med oss nå, og velsign hver eneste en av dem.
§ 163. Og, kjære Gud, i denne stund ber jeg for min lille Menighet hjemme. Den hadde net-topp møte i kveld hvor de roper og tigger om at jeg må komme hjem. Åh, Gud, folk fra for-skjellige deler av landet samler seg der. Ta vare på min lille morløse gutt. Vil du ikke, kjære Gud? Åh, jeg er her ute og kjemper, og forsøker å gjøre mitt beste, kjære Gud, for å adlyde det som ble sagt meg at jeg skulle gjøre. Og måtte menneskene forstå hvilket offer det er, og hva Du har gjort for folket. Og måtte de påskjønne denne dagen, og måtte de bli helbredet og bli friske av sine sykdommer, og vitne om det til de hellige. For vi ber om det i det elskelige Navnet til Jesus Kristus, Din elskede Sønn, amen.
§ 164. Åh hvor jeg ønsker at dere kunne se. Jeg vet dere gjør. Gud velsigne hjertene deres. Jeg fikk nettopp tillit til å tro at dere har. La oss alle sammen synge nå mens musikken spiller og alt:
Bare Tro. Stem i høyt, hver eneste en. Kom igjen nå.
Bare Tro Bare Tro
(Forsamlingen fortsetter å synge mens Bror Branham snak¬ker med noen på podiet.)
Bare Tro
All ting er mulig Bare…
Bare et øyeblikk nå. Tror dere, tror dere at Gud er i vår midte i kveld? Tror dere det? Tror dere at Han er sendt til dere mennesker som ropte om utfrielse? Tror dere Han har sendt Hel-bredelse til dere? Tror dere av hele deres hjerte? La oss da synge dette med våre hender over våre hjerter idet vi sier: Herre, jeg tror, Herre, jeg tror, all’ ting er mulig, Herre, jeg tror. Her-re…
(brudd på opptaket) Herre, jeg tror, All’ ting ….
(Slutt på opptaket. Fortsetter slik:)
Nå kommer vi til å få en trompetsolo av min gode venn Bror F. F. Bosworth. Vær så god, Bror Bosworth.
Oversatt av: Knut Å. Nysæther.
Korrigert av Chr. S Viken, og
Magne Espeland.