STOL IKKE PÅ DIN EGEN FORSTÅELSE!
Et Budskap ved
William Marrion Branham
i
Auditoriet på Ramada Inn,
Phoenix, AZ., USA.,
onsdag kveld den 20. januar 1965.
Forsamlingen synger: “Bare du tror.” Bror Branham: La oss bli stående bare et øyeblikk for å be. Hvor mange her inne har en bønn på sitt hjerte, at du ville at Gud skulle gjøre noe spesielt for deg på dette stev¬net? La oss nu bøye våre hoder for Ham.
§ 2. Himmelske Far. Vi er et privilegert folk som er for¬samlet her i den Herre Jesu Navn, i et fritt land hvor vi kan tilbe Deg i samsvar med vår samvittighets påbud ennå, og vi ber, Fader, om at dette må vare lenge. Og måtte vi dra fordel av dette store privilegiet vi har, og måtte vi legge hele vårt hjerte inn i tjenesten i kveld for å tilbe Deg, at det måtte bli sagt at Gud var i vår midte i kveld idet Han velsigner Sitt folk. Frels hver eneste tapt sjel som er her inne i kveld, Herre; og hver eneste frafallen, måtte de komme tilbake til Guds Hus. Jeg ber for hver eneste syk person om at de må bli helbredet, at de hardt rammede kunne gå og de blinde se, de døve høre, og at lovprisning og ære blir gitt til Jesus Kristus blant Hans Folk. Måtte det bli husket lenge, Herre, fordi vi har samlet oss og bedt i Jesu Navn om disse velsignelsene. Amen. Vær så god, sitt ned.
§ 3. Å komme til Ramada Inn synes på en eller annen måte alltid som å komme hjem, på en måte, fordi jeg har vært her så meget inntil jeg tenker de er bare nødt til å begynne å kjenne meg, og jeg er glad for det fordi jeg har funnet en fin flokk mennesker i disse “Ramada Inn”, den i Tucson, og en her. De har vært meget vennlige overfor oss idet de har latt oss få ha mø-ter. For ikke så lenge siden hadde jeg min egen gudstjeneste nede på Ramada Inn, og direktø-ren ville ikke la meg få betale for leien av lokalet. Det var virkelig finfint gjort. Jeg skal huske på det når jeg reiser på kryss og tvers over landet, nu også dem som er gode med Guds Hus-holdning.
§ 4. Nu har vi siden søndag kveld, rettere sagt søndag ettermiddag, hatt noen store stunder i Herren; i hvert fall har jeg hatt det. Jeg har hatt en vidunderlig tid hvor jeg har gledet meg over Hans velsignelser og fel¬lesskapet i Den Hellige Ånd og med Hans Folk.
§ 5. Jeg liker å tenke på at vi sammen tilber Gud. Du er en fast bestanddel av Gud, en del av Gud, når du blir til Guds sønn, og datter. Og Gud er inne i deg idet Han vil Sin vilje, om du vil la Ham gjøre den
§ 6. Så i kveld håper vi at hver person vil glemme de tingene som har vært, dagene igjennom, og legger alt til side, og legger bare våre hjerter rett inn i tjenesten nu; ikke bare for denne kvelden, men gjennom hele stev¬net. Uten tvil er mange representanter kommet hit, og jeg så noen av dem som er ekstra, på podiet i kveld, idet de samles som følge av stevnet som tar til i morgen. Og jeg spurte folket som er her, på grunn av vekkelsen som vi nettopp har hatt, at om det i det hele tatt er mulig, ønsker jeg at dere ville bli værende her for stevnets skyld. Vi kommer til å føre opp noen fine forkynnere. En Bror kunne ikke komme, men vi har mange som vil være her til å ta hans plass. Jeg ønsker å være på hele stevnet selv, for å glede meg over dette fellesskapet.
§ 7. Som dere vet kommer vi hit opp som forkynnere, og vi forkynner, og vi gir alltid ut til folket alt som er inne i oss. Jeg talte over et emne engang hvor Jesus sa: “Se på en lilje, den verken strever eller spinner, og dog sier jeg til Eder at Salomo i all sin prakt var ikke kledd som en av disse.” Og jeg finner ut at liljen må nødvendigvis vokse, dag og natt, spinner og strever, og for å gjøre seg selv strålende fin. Men den får selv ingen velsignelse ut av det. Han åpner seg og forbigående lukter parfymen fra ham. Bien får honningen, rett ut fra hjertet. Han gir alt ut av det som han kjemper seg til, med å ta inn. Nu kalte jeg Budskapet mitt “Pastor herr Lilje” så det er på en måte en underlig tekst.
§ 8. Men den er. Forkynnere utleverer seg selv til folket, og da er det bare godt å sitte ned og høre på andre. Like godt som å varme seg ved bålet. Vi setter pris på å få sitte innved hver-andres flammende ild fra bålet, og varme hjertene våre med Evangeliet Som våre Brødre for-kynner for folket. Og nu er jeg takknemmelig over å ha denne anled¬ningen til å gjøre det. Og nu har jeg tillit til…
§ 9. Billy sa til meg i kveld at han hadde gitt ut alle bønnekortene, og vi kunne ikke få en bønnekø opp her om vi måtte, skjønner dere. Dere ville nødvendigvis måtte gå ut, rundt igjennom der, og gjennom en mørk hall, og komme opp denne veien. Dere ville snuble over alt mulig for å komme inn her, og de som var hardt rammet, og de vanføre, ville komme opp i en fryktelig vanskelighet ved å gjøre det.
§ 10. Men vi vet ikke hva vår Herre vil gjøre. Han kan komme rett i blant oss i kveld, og hel-brede hver eneste en som er her, hver eneste sykdom. Å, jeg ville heller se det enn alle bønne-køene jeg noen gang har hatt i mitt liv, bare nettopp for å se Guds Suverenitet komme i blant Hans lydige barn. Jeg har alltid likt det.
§ 11. Vanligvis, om du har noen egenhendig kontakt med menneskene som f.eks. håndspåleg-gelse, kunne det være, men jeg tror ikke altfor mange ville gjøre det, at de ville si: “Den og den spesielle forkynneren la sine hender på meg og Ære være Gud!’ Det får folket til deretter å se på forkynneren.
§ 12. Men om du bare kan stå her og forkynne Ordet, og la Den Hellige Ånd helbrede hver eneste en, da er det absolutt bare Guds Nåde. Og da får Gud all lovprisning og ære, og ikke en skygge av noen ting til noen annen ellers. Det er måten jeg, i min tjeneste, har som grunn for at jeg ikke kommer til altfor mange, med mindre… Nu sist kveld forsøkte vi å be for så mange som vi kunne, men når det gjelder håndspåleggelse…
§ 13. Og vanligvis om kvelden kommer kanskje nettopp Den Hellige Ånd, rett i blant oss, og går for å manifestere Seg ved å gjøre Seg kjent i blant oss. Og da, som følge av Den, tenker jeg, blir det ekte når Han kan, kanskje, i suverenitet, ser du. Jeg kan ikke si nu: “Denne man-nen, eller denne kvinnen, eller dette barnet,” skjøn¬ner du. Den Hellige Ånd beveger Seg ut i møtelokalet, og taler til hvem Han vil tale til. Se, det er å være su¬veren, og Den bringer så Kunnskapen fordi det er et Løfte fra Gud, og Det bringer kunnskapen om Guds Suve¬renitet og bringer også Hans Nærvær ned i blant oss. Vi skulle se det, og fryde oss. Og uansett…
§ 14. Du sier: “Vel, hånden min var vanfør. Jeg var der sist kveld. Jeg ble ikke noe bedre.” Det har ikke noe å gjøre med det. For deg er det allere¬de fullført. Du ser ikke på hånden din da. Du ser på et Løfte, skjønner du. Og derfor kan du ikke si: “Vel, Bror den og den, eller den og den, ba ikke Troens bønn. Det er Herrens Nærvær som gir deg Tro, ser du, og deretter sendte Han Sitt Ord og helbredet dem.
§ 15. Nuvel. I går kveld brøt jeg løftet mitt igjen. Jeg kommer sikkert til å forsøke å holde det i kveld, om jeg kan. Og nu sa en eller annen: “Du holdt deg ikke til teksten din sist kveld.” Nei, jeg gjorde ikke det fordi, jeg skal si deg hvorfor. Jeg skulle forkynne over et emne, nu glemte jeg bare hva det var, jo. “Men Gud Rik På Barmhjertighet”. Og jeg be¬gynte å forsøke å forklare hvordan Paulus, som taler der, sa: “Vi, som i tiden som var,” en gang, en eller annen gang enn nu, “vi var døde i synd og overtredelser, dem som Gud har ansporet, gjort levende.” Se nu her. Før noe kan levendegjøres må det nødvendigvis være noe der til å bli gjort levende av. Det er riktig.
§ 17. Så du skjønner, dersom du var i Guds forutviten¬het, da blir du til en del av Gud. Og den eneste måten du kan være en Guds sønn eller en Guds datter på er at du måtte være en del av Gud, og Gud blir ikke komplett uten deg. Det er nødt til å være riktig fordi der bare En enste Kilde til Evig Liv, og Det er Gud, og Han alene har Evig Liv. Stemmer? Ja, og du var en del av Ham i så meget som at du er en Attributt, det vil si, i Hans Tanke, i begynnelsen. Og det, fordi Han tenkte på deg i begynnelsen, gir det deg det der lille draget henimot Ham. Det er Det Som nødvendigvis må bli gjenopplivet. Noen av dem vil aldri bli levendegjort; de har Den bare ikke. Det er bare slik.
§ 18. Akkurat slik, at, hvis du ville sette ned et kornfrø i åkeren, uansett hvor vakkert det var, hvis det ikke hadde Livsspiren i seg, kan det aldri bli ansporet. Men, Livsspiren må nødven-digvis være der først.
§ 19. Og jeg hadde den lille beretningen om den ørnen som vandret sammen med hønemor og kyllingene fordi han ble utklekket og født der, men kjente seg bare ikke som de kyllingene. Og, vet du, når mammaen hans kom over og lokket, hørte han en Røst Som låt fryktelig god for ham fordi, husk på, han var en ørn fra begynnelsen av. Han måtte bare nødvendigvis komme for å finne seg selv, for å finne sin plass.
§ 20. Og det er måten enhver Troende er på. Du ble ikke født for denne verden. Du ble skapt i Guds Billede, til å være en Guds sønn. Og du hører ikke til i denne kyllinggården der ute. Du er en ørn.
§ 21. Og du vet, jeg fortsatte med den ørnen, og jeg kunne ikke komme tilbake og finne meg til rette igjen, så jeg gikk bare så altfor langt, og så glemte jeg hva teksten min var, og glemte notatene mine og alt mulig annet. Jeg hadde en skrekkelig stund. Men det var hva det var; det var bare med det, med ørnen.
§ 22. Nu kan den Ørnen, Gud, vet dere, sammenligne Sine profeter med ørner, og Han kaller Seg Selv en Ørn. Han er Jehova Ørn, pappa Ørn.
§ 23. Og grunnen til at Han gjør det, er at en ørn kan fly høyere enn noen annen fugl, og fordi han er skapt annerledes enn noen annen fugl. Nu bygger ikke han redet sitt på marken på samme måte som med kyllinger osv., men han går høyt for å bygge redet sitt.
§ 24. Og en annen ting er at han er en spesielt bygget fugl. Hvis nu en hauk, eller en kråke, eller en åtsel¬fugl, eller en hvilken som helst annen fugl ville forsø¬ke å følge ham opp mot himmelen, ville den falle fra hverandre. Den er ikke skapt for det. Han må nødvendig¬vis være en spesiell person for å kunne gå opp dit. Fjærene hans er tettere enn noen annen fugl.
§ 25. Og øyet hans er skarpere enn noen annen fugls, og jo høyere han går desto lengre kan han se. Vel, når noen av de fuglene kommer så høyt som de er ment å kom¬me, er de blinde som en flaggermus. Og det er måten det er på med … Vel, når de forlater den trosretningen, da vet de ingen ting om Det da. “Miraklenes tid er forbi”, hvorfor? De kan ikke se Det.
§ 26. Men ørner kan gå opp mot himmelen og inn i Himmelens Himler, der oppe. Hva godt gjør det å komme opp dit hvis du ikke kan se? Å, jeg er så glad over at jeg er en av dem, og ferdes i blant et helt rede fylt av dem nu.
§ 27. La oss nu slå opp i Det Gamle Testamentet på Ord¬språkene, skrevet av Salomo, en av de viseste menn i verden utenom vår Herre Jesus. Men Han var ikke nøyaktig lik Salomo i så meget som at Salomo var en mann født av en kvinne, og ble avlet av en jordisk far, David. Men Jesus var en jomfrufødt Sønn, og var ikke i det hele tatt en mann, men Han var Gud, Mannen Gud, og Han var mer enn en mann. Han var en Mann pluss noe mer. Skjønner? Men Salomo var bare en mann, akkurat slik som du og jeg, og han ba Gud om visdom til å styre sitt kongerike med. Og han hadde en visdomsgave, den skarpeste mannen vi noen gang har visst om utenom vår Herre. Han skrev Ordspråkene, og jeg synes de er meget gode.
§ 28. Og vi skal slå opp i Ordspråkene på det 3. kapitel heller, og de første få versene av Ord-språkene i 2., og begynner med 1. Ordspråkene 3 idet vi begynner med vers 1, fortsettelsen av Salomo som gir råd til sine sønner.
Salomos Ordspråk 3:1-7.
1. Min sønn, glem ikke min lov, men la ditt hjerte ta vare på mine bud.
2. For mange levedager og et langt liv og fred skal de gi deg i tillegg. 3. Gi ikke slipp på mis-kunnhet og sannhet! Bind dem rundt din hals, skriv dem på ditt hjertes tavle!
4. Da skal du finne nåde og få god forstand i Guds og menneskers øyne.
5. Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din egen forstand!
6. Tenk på Ham på alle dine veier, så skal Han lede dine stier rett.
§ 30. Å, jeg synes det er det vakreste Skriftstedet. Nu ønsker jeg å ta en tekst ut fra det 5. ver-set: “Stol ikke på din egen forståelse.”
§ 31. Nu er dette en meget fremmed/ukjent tekst i tiden vi lever i fordi det selvfølgelig i dag legges vekt på utdannelse, og på vår egen forståelse av tingene, opp¬læringens tid. Men vi blir klar over at denne underlige uttalelsen, make til andre Skriftsteder, det har sin plass, og vi sto-ler på at Gud vil la oss få se hvor det spesielle stedet er.
§ 32. I dag sender vi våre barn på skolen for å få for¬ståelse. Så etter at de er ferdige med fol-keskolen, sen¬der vi dem til ungdomsskolen for å få en bedre kunn¬skapsforståelse. Så etter at de er ferdige der, er noen barn endog heldig nok til å få gå på gymnasiet, og går til gymnasiet for å fullføre sin utdannelse og sin kunn¬skapsforståelse, hva de har fått lære ved … Mange ganger må du for å få en jobb i det minste ha en ungdomsskoleutdannelse eller en gymnasie-utdannelse osv.
§ 33. Dog fortalte den vise Salomo oss at: ”ikke å støtte oss til den, ikke til vår egen forståel-se, lær ikke av disse tingene,” for vi undrer oss på hvorfor han ville si en slik ting som dette. Det er fordi vår moderne forståelse vanligvis i sin alminnelighet er forståelse basert på men-neskets visdom som er det motsatte av Guds Ord. Og jeg tror det var hva Salomo forsøkte å råde sine sønner til, var ikke å være analfabet, men ikke å stole på sin egen forståelse.
§ 34. Og jeg tror det ville være en formaning i dag om vi sa til våre sønner og Guds sønner at det er i orden å ha en utdannelse, er ikke imot det, men når den utdan¬nelsen er imot Guds Ord, da støtt deg til Ordet, og la din utdannelse gå, ser du, på grunn av Ordet. Og utdannelse vil bli stående og vil gi deg en god jobb, muligens et godt omdømme blant intellektuelle mennes¬ker, men, og det er i orden, men som muligens vil bli til en stor hjelp for deg, hjelper deg i det økonomiske og ditt underhold, gjør levemåten kanskje litt bedre for deg.
§ 35. Men husk på en ting, min sønn. Du må nødvendigvis dø. Uansett hvor meget utdannelse du fikk, hvor meget kultur du er i stand til å akkumulere, så blir du nødt til å møte døden fordi det står skrevet: “Mennesket er absolutt nødt til å dø, og deretter Dommen.” Og Gud, når… Døden er ikke så lei, men å komme til Dommen er den leie delen. Nuvel, du kan dø, men der-etter Dommen, og Gud kommer ikke til å spørre deg om hvor meget skolegang du fikk da du var her på jord, hvor meget kunnskap du akku¬mulerte, om du fikk førstegraden i det historisk filoso¬fiske faget eller hvilken doktorgrad du nu enn kunne ha hatt, endog som prest. Det kommer ikke til å bli forlangt av deg. Men det kommer til å bli forlangt av deg hva du gjorde med forståelsen av Guds Ord. Det er der betingelsen kommer på grunn av at din utdannelse er fin, men Guds Ord er Liv. “Mitt Ord er Liv.” Og til å kjenne Det, er Liv. Og Han sa: “Kjenn Ham.” Han er Ordet. Så du kan bare kjenne Ham ved Ordet for Han er Ordet. Og det er den eneste måten du vil kjenne Ham på; det er ved Hans Ord.
§ 37. En eller annen kunne dukke opp og si: “Dette er Gud,” eller, “Det der er Gud,” eller, “Denne er Gud,” eller “Dette er rett og det der er rett,” men vi kommer tilbake til Ordet, Som er Sannheten.
§ 38. Og Ordet er akkurat lik Nordstjernen. Den er en rettvisende stjerne. Uansett hvilken vei jorden svever, Nordstjernen viser alltid samme retning på jorden. Du retter inn kompasset ditt mot Nordstjernen. Den er alltid i jordens Nordpol. Andre stjerner svever rundt med jorden, men Nordstjernen står fast.
§ 39. Nu er kompasset Den Hellige Ånd, og ditt faste holdepunkt skulle være Nordstjernen, fordi Den Hellige Ånd alltid vil peke hen på Ordet. Den Hellige Ånd vil aldri lede deg til noe annet enn Guds Ord. Så hvordan kan et menneske akseptere en trosartikkel når den er motsatt av Guds Ord, og så fremdeles si han har Den Hellige Ånd? Den Hellige Ånd vil peke deg bort fra det der. Det er Den Hellige Ånd Som må til for å peke deg til Ordet, for Han er Ordet. Han er Ordet, og Det kan bare, slik som med magneten i kompasset, peke mot Nordpolen. Det er den eneste måten Den kan dra på, og når Den Hel¬lige Ånd er Opphavet og Skribenten og som gjør Ordets levende¬, hvordan kan Den lede den personen til noe annet ellers enn Ordet?
§ 40. Så når en person sier de har Den Hellige Ånd, og aksepterer noe som er stikk imot Or-det, viser det at den ikke er den ekte Hellige Ånd de fikk. Den må være en ånd. Jeg ville ikke motsette meg den, men den er ikke Kristi Hellige Ånd. Nuvel. Mange ganger, vet dere, får de hverandres ånd, og den kan således peke, i en og samme gruppe mennesker, på en avgjort ting, men den vil ikke peke på Kristus. Men Den Hellige Ånd peker alltid på Kristus, og Kris-tus er Ordet.
§ 41. Vi ser dette så klart i Bibelen, dvs., jeg gjør. Jeg kunne kanskje ta feil, i tankene mine, men jeg tror ikke det på grunn av dette: “Stol ikke på din egen forståelse av ting.” Dersom du støtter deg til din egen forståelse, kan du være sikker på at du tar av fra den rette veien. Du kan ikke støtte deg til noen annens forståelse når det blir tale om Liv. For å finne Liv er du nødt til å støtte deg til Ordet. Det er Liv.
§ 42. Fra begynnelsen av ser vi dette. Det er så klart gjort kjent for oss fra begynnelsen av, at Gud gav Sin første familie på jorden, Sitt Ord å leve ved. Kun Hans Ord å leve ved. Nu er ikke det å spise mat osv., men de skulle leve evig ved Hans Ord. Og så lenge som de holdt seg til det Ordet, levde de evig. Men da den første lil¬le ordforbindelsen av det Ordet ble malplas-sert, ble hele kjeden brudd, og menneskerasen ble kastet inn i døden. Ser du? Merk deg nu.
§ 43. Eva, som uten tvil var en intelligent person, den første straks etter Adam som var Guds sønn, og Eva, som sikkert, ved å være på det stedet hvor det ikke hadde vært synd, ingen plass for synd, hun var absolutt nødt til å ha hatt en vidunderlig oppfatning av hva Gud var fordi hver eneste aften vandret hun og hennes mann i kjøligheten i Hagen, om aftenen, og talte an-sikt til ansikt med Gud. For en urimelig ting det er at en person som vandrer ansikt til ansikt sammen med Gud hver dag, deretter skulle vende seg til resonneringen av noe som resonnerte henne bort fra Guds Ord!
§ 44. Vi har dem fremdeles. De blir så lett resonnert bort fra Guds Ord etter å ha sittet i Guds Nærvær idet de ser Guds Ord forkynt, Guds Ord manifestert. Dran¬kere og syndere kommer til Alteret, og blir omvendt og gjort til nye skapninger i Kristus, mennesker med dårlig rykte gjort til damer og gentlemen, og vender seg så bort fra den velsignede Tingen Som ledet dem til dette Livet, og blir deretter bedervet i et eller annet slag av en trosretning for å bli mer po-pulær eller for å komme inn i hva de vil kalle en bedre samfunns¬klasse.
§ 45. Jammen, du er jo i den beste samfunnsklassen som finnes, Guds sønner og døtre. Vel, jeg liker det selskapet bedre enn jeg ville det med alle kongene og potentatene og alt annet. Gi meg den ydmyke flokken selv om de ikke vet forskjellen på høyre og venstre. Så lenge de kjenner Gud, og elsker Ham og tjener Ham, for meg er det Himmelens berømte personer. Ja, min herre.
§ 46. Nu er vi klar over at Eva ble lett overbevist av Satan, imot Guds Ord, og hun satte lit til sin egen forståelse fordi Satan hadde kastet frem noe for henne som ikke var hennes egentlige forståelse av Gud, men hun fikk noe annet sagt til seg av fienden, Satan, og hun trodde det.
§ 47. Nu ser vi resultatene av dette. Det styrtet hele menneskerasen i døden fordi den første mor som var jorden støttet seg til sin egen forståelse, imot Guds Ord, og kastet hele mennes-kerasen inn i døden. Nu, tror dere dette? (Forsamlingen svarer: “Amen.”) Det er Ordet.
§ 48. Vel, en kvinne er alltid menighet i Bibelen, er typebestemt som kvinnen. Og en menig-het i dag kan akseptere et helt knippe av dogmer og trosartikler, og kaste hele forsamlingen inn i en atskillelse fra Gud. De menneskene som tar til seg disse tingene i stedet for Guds Ord, er akkurat som Eva. Og det er blitt gjort igjen og igjen inntil det har fått hele denne generasjo-nen kastet bort fra Guds Ord.
§ 49. Og når Ordet gies klart til kjenne, åpenbares Ordet. Det vil de ikke akseptere fordi de ikke vil gjøre det, fordi de stoler på sin egen forståelse: “Denne menigheten ble bygget her. Den har et vakkert område. Den er en stor organisasjon. Den står som medlem av en større enhet. Hvorfor skulle vi ikke tilhøre den? Jeg vil ha tiltro til den.” Ha ikke noen tiltro til din egen forståelse, men ha tiltro til Herrens Ord.
§ 50. Nu endte det til slutt med død for hele rasen som jeg sa. Det er det samme nu for mange mennesker som stoler på sin egen forståelse, sine dogmer og trosartik¬ler osv. De hevder: “Guds Ord er ikke helt og holdent sant, at noe av Det er inspirert og noe ikke.” Hvordan kan du ha tro på en Bibel hvis en del av Den er inspirert og en del ikke? Dersom ett sitat er galt, da måtte hele tingen være gal. Det er nødt til å være riktig, alt nøyaktig riktig.
§ 51. Og noen av disse såkalte perverse bibelskolene som lærer menneskets kunnskap, en opphopning av kunnskap, hvor de kommer sammen og sitter i et råd av mennesker og sier: “Hør nu om miraklenes tid, den stoppet opp på apostlenes tid.” Og mange menn under bisko-pen, eller under de høytstående menn, ville sitte der og si: “Ja vel, om jeg bare kan være enig med ham, kunne jeg kan¬skje bli nestemann i køen til stillingen hans.” Se, da setter du lit til din egen forståelse i stedet for å stå på dine to ben for Guds Ord. Det er den som forårsaker disse tingene.
§ 52. For en tid siden var det en eller annen jeg var i diskusjon med om inntektsskatten. Og en sa til meg, sa: “Jammen dine tillitsmenn er ikke noe annet enn dukker, skulle jeg mene.”
§ 53. Jeg svarte: “Hvis jeg hadde en tillitsmann i styret som hadde en annen mening, og ikke ville reise seg, (jeg bryr meg ikke om hvem som taler om det) og ville gi uttrykk for sine egne syn om det, ville jeg kaste ham ut av styret.” Ja, min herre. Selv om det var det motsatte av hva jeg trodde, ønsker jeg at han skal gi uttrykk for hva han tenker er rett. Det er grunnen til hvorfor jeg hadde ham der for å se hva han sier om det. Men slikt forekommer.
§ 54. Merk deg. Jesus sa i Joh. 10: “Mine får kjenner Min Røst,” ser du. En Røst er selvfølge-lig Hans Ord når Han taler: “Mine får kjenner Min Røst.” “Min Røst” er blitt bevist for dem å være sann. Den er blitt stadfestet at Det er “Min Røst.” Merk deg nu. De undertvinges ikke til å følge noen annen røst. De vil ikke. “Mine får kjenner Min Røst, og et fremmed vil de ikke følge.” Med andre ord, de vil ikke forstå en teologisk røst som lærer imot Ordet. Fåret forstår ikke det noe mer enn ørnen forrige kvelden kunne forstå klukkingen fra hønen. De forstår det ikke fordi han var en ørn. Og det er det samme med det ekte Guds barn, født på ny. De forstår kun de tingene som er av Gud.
§ 55. Nu sier noen: “Vel, se nu, du kunne gjøre dette, tror jeg. Det er ikke på denne måten tror jeg. Jeg tror at miraklenes tid er forbi. Jeg tror ikke at der er Guddommelig Hel¬bredelse. Jeg tror det bare ikke.” For en ekte født på ny Kristen vil det gå hans ører forbi, det vil aldri hindre ham. Han forstår det ikke i det hele tatt. Og hvorledes kunne et menneske som Tror inne i Gud, og kan lese Bibelen og se at Han er den samme i går, i dag, og for bestandig, noen gang ak¬septere en slik ting som det. Jeg forstår det ikke. Derfor stoler de ikke på sin egen forståel-se.
§ 56. Akkurat som et spedbarn. Du, ta et lite spedbarn som nettopp er født og la det en gang få lene seg til sin mors bryst, die av den varme melken hos henne, lene det lille hodet sitt på brystet hennes, selv om det bare er noen få timer gammelt. Etter en dag eller to fra da av, ta det så bort fra moren hans, og gi det over på brystet til en fremmed mor, da vil han sparke de små føttene sine opp i været og skrike. Det er ikke hans mor. Ser du? Det har allerede hatt noe rundt seg fordi det er en del av denne moren, dog har naturen utstyrt det med en måte til å kjenne sin egen mamma på.
§ 57. Og når naturen har gitt et spedbarn en måte å kjenne sin mor på, som det er blitt født av, hvor meget mer har ikke han det, en Guds sønn, som er født ved Guds Ånd. Han kjenner sin Mamma! Han vet, fordi han ble født av Ordet, og han forstår Ordet. Plasser ham på et frem-med sted; så uten tvil kjenner han seg malplassert, han vil komme seg vekk derifra så fort han kan fordi han har, han har ingen tillit til… En eller annen sier: “Vent nu, dette er din mamma nu.”
§ 58. Det er ikke hans mamma fordi han har en måte å vite det på, at han er en del av denne Moren. Hun er hans mor, ingen andre kan ta hennes plass. Han kjenner sin egen mor. Merk deg hvordan det er, hvordan det egentlig er, slik Gud har skapt alt etter sitt slag.
§ 59. Kveget etter sitt slag. Mange ganger når vi kom med kveg vi drev inn, kom vi med hele flokker av kveg, og de små kalvene, nedover. Jeg pleide å undre meg på hvordan de noen gang kunne kjenne sin egen mamma. Nu når de kommer ned fra fjellene, er alt kveget sam-men¬blandet. En ku som er med kalven, kanskje en litt sulten kalv kunne suge litt fra en annen mor hvis den er virkelig sulten. Men når vi stopper dem ute på prærien, begynner den mam-maen å søke gjennom hele flokken av ku¬er og kalver inntil hun finner sin egen, og kalven lø-per til sin mor. Den kjenner den spesielle, lille klynkingen og hennes rauting. Og hun rauter på kalven, og andre mødre rauter, inntil du ikke en gang kan høre deg selv tenke, men den vesle kalven vil finne det der spesielle ropet fra sin mor fordi den er en del av moren.
§ 60. Og en født på ny Kristen fra Himmelen, han er en del av dette Ordet. Riktig. Han vil ikke følge en annen mamma. Han er en del av Ordet. Han blir værende med Ordet. Paulus sa: “Skulle Trompeten gi en usikker lyd, hvem kan forberede seg på kamp?” Han kjenner Ordets Lyd. Merk deg hvordan dette er, Guds forutbestemte hånd følger dem igjennom. Han vet at han var ordinert, han var i Evangeliesann¬heten. Han visste at han var født av Guds Ånd. Han vet at Guds Ånd ikke kan fornekte Guds Ord, så derfor vil han ikke følge en fremmed. Merk deg hvordan…
§ 61. Jeg så her bak på en lapp jeg hadde skrevet ned her. Jeg overså den, men det hadde seg at jeg så hva Skriften sa; tenkte jeg skulle henvise til Den igjen. Merk deg hvordan Hans egne, forutbestemte får fulgte Ham, nettopp i tiden for de største teologer som vi noen gang har hatt. De kom rett frem fordi de kjente Ham. De visste hva Ordet hadde lovet for den tiden. De viss-te hva for en Messias skulle ligne på når Han kom. Og Simon Peter kom til Ham, som bare var “Simon” da.
§ 62. Og Andreas hadde forsøkt å fortelle ham om at “Denne Mannen er Messias.” Vel, Si-mon, selvfølgelig var han kanskje litt sta, og han ville ikke gå. Men da han gikk dit opp, inn i Jesu Nærvær, da sa Jesus:
“Ditt navn er Simon, og du er sønnen til Jonas.” Nu vet vi at Jesus fortalte Sine apostler at Han kjente dem “fra før Universets grunnleggelse av.” De var gjort delaktige i dette særegne Noe Som har Sitt Opphav i Hans Tanker. Derfor, ved å være den Seden Som ligger inne i ham, visste han at Ordet sa, og var blitt lovet, at Messias skulle være en profet. Og da han så det, var det forbi med å være fisker for ham. Han visste da at han ville forlate fiskenettene sine fordi han ville gå og bli en menneskefisker.
§ 64. For nu stod det andre der som så den samme tingen gjort, og klassifiserte det som en ”ond ånd.” Det var teologer fordi det ikke var i smaken til deres teolo¬giske lære, og de stilte seg avvisende til det fordi de stolte på sin egen forståelse som et resultat av deres lære når Je-sus Kristus kom i Løftes Ordets Fylde, og de var altfor blinde til å se Det. De stolte på det som prestene sa, og på hva menigheten sa, i stedet for hva Gud sa.
§ 65. Nu irettesatte Jesus dem for det. Han sa: “Gransk Skriftene, for i dem hevder dere å ha Evig Liv, og de er dem som vitner om Meg. Disse Skriftstedene Som jeg ber dere om å grans-ke, de forteller hvem Jeg Er.”
§ 66. Men de ville ikke sette sin lit til hva Ordet sa, men de stolte på hva deres forståelse var. De støttet seg til sin egen forståelse. Og Skriften forteller oss at de hadde et dekke. Dette dek-ke fra deres egen teologi hadde blindet dem. Dere sier: “Bror Branham, hva er det du hentyder til?” Jeg hentyder bare til dette: “Den tingen skjer igjen.” Derfor vil menn og kvinner og folk lene seg til en spe¬siell menighet som de har sluttet seg til, og tilhører, uten hensyn til hva Guds Ord sier om det. De går bare rett videre med den idet de setter sin lit til sin egen forstå-else, og ignorerer Guds Ord Som om Det aldri hadde vært skrevet. Det er befruktet sæd i menneskelig liv. Den fikk det fysiske livet, men der var ikke noe Åndelig Liv i den som kun-ne bli levendegjort. Dekket lå over ansiktet deres.
§ 68. Merk deg nu. De hadde sine egne tanker om hva Gud skulle være. De hadde sine egne meninger om hva Messias skulle være. Men Ordet sa hva Messias skulle være! Se nu. De hadde sin egen forståelse av hva Han skulle være. Der var ikke noen tvil om noe annet enn det som Ypperstepresten sa: “Alle mine prester under meg; når nu Messias kommer, har vi bygget et stort Tempel her. Vi har gjort alt dette, og Bibelen sa: ”Han vil hurtig komme til Sitt Tem-pel,” og alle disse tingene. Når Han kommer, vil Messias komme rett opp hit, og kjenne Seg igjen sammen med oss, og sier: ”Jeg er Messias. Jeg er kommet. Jeg er den Messias Som dere har sett etter.” Vel, da Han virkelig kom, kom Han på en så helt annen måte enn slik de tenkte den skulle være slik at de ikke kjente Ham. De visste ikke hvem Han var. Men Hans…
§ 69. Og enn om en eller annen hykler hadde gått dit opp og sagt: “Jeg er Messias. Jeg er dr. den og den.” De ville ha akseptert det.
§ 70. Men når de kom til en Mann Som var født med en dunkel fødsel bak Seg, ingen utdan-nelse fra noen skole Han noen gang gikk på for å lære, intet seminar hadde Han, intet med-lemskort, men Han var fremstillingen av Guds Ord, gitt klart til kjenne. “De Gjerningene Som Jeg gjør, for¬teller om hvem Jeg Er. Gjør Jeg ikke de Gjerningene Som var lovet at Jeg skulle gjøre, da tro ikke Meg.”
§ 71. Og kunne vi ikke anvende det på denne tiden? Når Den Hellige Ånd kommer, Han Som de ønsker å anvende på et annen tidsalder, når Han kommer i aksjon og demonstrasjon i Sitt Evige Livs Kraft, ønsker folket å kalle Den for en “vill fanatisme.” Hvorfor? De stoler på sin egen forståelse, og setter ikke sin lit til Herrens Ord. Og, du vet Det er rett.
§ 72. Identifikasjonen, at Guds egen tolking er mani¬festasjonen av Løftet.
§ 73. Kanskje det jeg sa gjør det litt klarere. Når Gud taler Ordet, trenger Han ikke noen mann eller noen kvinne, heller ingen andre ellers, til å si hva Det betyr. Når Han sa, nuvel, “Gud mente dette,” sier du. Gud mener akkurat hva Han sier Han mener. Skjønner?
§ 74. Hvordan tolker Han nu Sitt eget Ord? Ved å oppfylle Det. Bibelen sa: “En jomfru skal unnfange.” Hun gjorde det. Det trenger ingen tolking. Gud sa: “La det bli lys,” og det kom inn i eksistens! Det trenger ingen tolking.
§ 75. Gud sa også at i de siste dager “ville Han øse ut Sin Ånd på alt kjød,” og Han har gjort det. Det trenger ingen tolking. Det trenger bare en akseptasjon, noen til å ta imot hva Gud har gjort. Det trenger ikke en tolking. Gud tolker Sitt eget Ord. Gud lovet de tingene som vi ser dag for dag, at Han ville gjøre det i den siste tid.
§ 76. Folk i dag, som det var den gangen, de stoler på sin egen forståelse: “Min pastor sier at det er fanatis¬me.” Men Bibelen sa det ville skje. Hvem sin forståelse kommer du å sette din lit til?
§ 77. Bibelen lovet at i de siste dager ville Laodikea menighetstid bli så rik, eller komme i en slik, det vil si, egen overflod at “jeg er rik, jeg har ikke behov for noe, jeg sitter som en dron-ning.” Og hun er rik. Og Han sa: “Du vet ikke at du er miserabel,” nu gjelder det hele me-nighetstiden, menigheten, til Laodikea menighet: “Du er naken, blind, fattig, elendig, og vet det ikke.” Sitter på sine rikdommer, 10.000 x 10.000, og tusenvis av medlemmer, verdens rik-dommer i sin hånd, nesten. Setter vi alt det sammen i dag, med den Katolske Kirken og Pro-testantene sammen, da de går sammen, har de verdens rikdommer.
§ 78. Vi har nesten gått fallitt i dette landet. Vi låner på skatt som skal betales 40 år fra nu av, fortel¬ler de meg. Så sa de på “Life Line” (et kjent amerikansk kringkastingsprogram den gangen). Skattepenger som vi bruker nu skal betales 40 år fra nu av. Om Jesus lar vente på Seg, skal min vesle sønnesønn, når han er 40 år gammel, betale skatt som vi bruker nu, og som vi sender i utenlandshjelp, og våre egne indianere og ting holder på å dø av sult idet vi forsøker på å kjøpe fellesskap. Du kjøper ikke fellesskap. Du kjøper ikke en venn. Nei, men det er hva vi gjør. Det er måten vi betaler regning¬en på, skattlegger folk for alt de kan komme til med, skatt, skatt, skatt. Og vi vil ikke komme ut av krigsgjelden på hundrevis av år ennå, antar jeg, som vi er blitt kastet inn i av politikerne. Og nu skulle ikke vi ha det på den måten. Der er ingen grunn for at vi skal ha det på den måten.
§ 79. Men menigheten, de selv, er blitt rike. “Nesten hele verdens rikdom,” sier Bibelen, “lig-ger i den Katolske Kirken.” Det var årsaken til at Russland jaget henne ut, grunnen til at Russ-land bannlyste henne. Det var selveste grasroten i Kommunismen fordi Kirken lærte å være noe den ikke var, heller ikke for resten av ver¬den.
§ 80. Da vi var der oppe i Finland, ble den vesle gutten oppreist fra de døde. Der stod dem russiske soldatene i giv akt, og de sa: “Vi vil ta imot en Gud Som kan oppreise de døde.”
§ 81. Vi har laget konfesjoner, og skoler, og bygninger, og mislyktes i å gjøre hva Jesus for-talte oss å gjøre, som var: “Forkynn Evangeliet!” Vi har forsøkt å utdanne verden. Han sa ald-ri: “Utdann verden. Han som er utdannet skal bli frelst.” De er nødt til å bli født på ny, fylt med Ånden. Det er grunnen til at vi har dumpet så miserabelt over alt. Se, vi fikk rikdommen, vi fikk tingen.
§ 82. Hva vil skje nu? Og når denne kirken, Kirkenes Verdensråd, kommer sam¬men, kan ikke dere se hvem det er som skal forestå ledelsen? Kan ikke dere Metodister og Presbyterianere, og resten av dere, til og med Pinsevennene, forstå det? Dere sier dere ikke kommer til å gå inn i det. Enten går dere inn eller så vil dere brekke opp konfesjonen. Dere vil måtte gjøre enten det ene eller det andre. Det ligger rett foran dere. Dere blir nødt til å gjøre det. Det blir en tvang, Dyrets merke. Og det er helt nøyaktig hva det er. Konfesjonisme, så absolutt, (jeg kan bevise det ved Bibelen) er Dyrets merke. “Hun var en hore, hun hadde prostituerte døtre.” Og vi vet at det er Sannheten. Organisert religion er imot Ordet, og den er antikrist i sine prinsip-per. Ikke alt der inne er antikrist, kun i sine prinsipper. Dens system er antikrist fordi den er imot Guds Ord. Hvert eneste organisert system er på den måten.
§ 83. Der er de, og du stoler på en eller annens egen forstå… til deres forståelse i stedet for å sette din lit til Guds Forståelse, til hva Gud sa om det. Det er grunnen til at det er galt. Unge menn som har god utdannelse, drar avsted til presteskoler, avsted til disse bibelskolene, såkal-te, og kanskje de fikk et kall fra Gud i sine hjerter. Og de kom ut der, og de blir så indoktrinert med ett syn at: “Den og den sa det. Biskop den og den. Denne sa det, den sa det. Rådsmøtet erklærte seg enig i at dette var måten det skulle være på.”
§ 84. Bryr meg ikke om hva noen sier. Jesus sa: “La ethvert menneskeord være en løgn, og Mine være Sannheten.”¬ Uansett hvem sine det er, “Mine være Sannheten.”
§ 85. Hvordan vet vi nu hva Sannheten er? Når Bibelen erklærer at noe skal skje, at noe kommer til å finne sted, og at det skjer på den måten.
§ 86. Godt. Bibelen sa: “I henne var verdens rikdom; gull, sølv.”
§ 87. Når vi nu er på gullstandard, og vi er ruinert, hva kommer nu til å skje? Hva skal skje? Du vet at de rike menneskene i denne nasjonen, disse store fabrikkene, og whiskyprodusente-ne og tobakksprodusentene og slike, kommer ikke til å tåle forandring av valu¬taen. Så den eneste tingen vi nødvendigvis må gjøre er å låne. Og der er bare ett sted vi kan låne det på. Og når vi gjør det, selger vi vår fødselsrett til dett! Det er riktig. Så hva skal du gjøre? Du eies av det systemet. Der er ikke noe annet du kan gjøre.
§ 88. Å godtfolk, tro ikke at jeg… Dere kan kanskje tro at jeg er sinnssyk, men når min Røst er forstummet i døden, vil disse lydbåndene fremdeles bli spilt, og du skal erkjenne at hva jeg har sagt har skjedd. Jeg ville være den dummeste personen til å ta det standpunktet jeg har tatt, for til og med å være imot denne tingen da ville jeg være imot Gud, jeg ville være imot alt som er Gud hvis jeg, hvis det jeg hadde i min tanke og mitt kall, var feil. Tingen ville være imot Gud. Men jeg har tatt mitt standpunkt fordi jeg ser det her i Ordet. Det er Guds Ord. Deretter ser jeg Det blir stadfestet, bevist, at Det er Sannheten. Det er Tolkingen Gud gir av Sitt Ord. Guds egen Tolking av Sitt Ord er hvordan Han stadfester Det og gjør Det sant.
§ 89. Hvorfor var disse Fariseerne blinde? Hva gjorde dem så blinde? Grunnen til det var at de ikke ville akseptere Åpenbaring eller stadfestelse av Ordet.
§ 90. Og det er grunnen til at menighetene er blinde i dag. Det er fordi de ikke vil akseptere Åpenbaring Som er blitt stadfestet når Ordet sier det slik, og Det er åpenbart, og Det deretter er blitt bekreftet. De vil fremdeles ikke akseptere Det.
§ 91. Det er grunnen til at disse jødene, jødene til denne dag, ikke vil. Du kan ikke snakke til dem om Kristus fordi dekket ligger fremdeles over deres ansikt, blindet.
§ 92. Og menigheten, du kan ikke tale til dem om det fulle Evangelium og Guds Kraft fordi denne verdens gud har blindet dem for Guds Sannheter, og de stoler på deres egen forståelse. Når kvinner kommer inn i kirken med kort hårfasong, fordi pastoren forteller dem at: “Å nåda, det er i orden. Den mannen er sinnsforvirret.” Men Bibelen sa at hun har gjort galt når hun gjør det. Gud avslår å svare på hennes bønn! Og noen av de kvinnene begår en annen vanære, og forsøker på å være en forkynner. Da har hun gjort en dobbel ting. Bibelen sa hun ikke skulle gjøre det, ikke noe av det. Men menighetsorganisasjonen vil ta imot det, og ordi-nere henne, og sende henne ut idet de setter sin lit til sin egen forståelse!
§ 93. Ett Guds Ord misplassert eller misforstått, eller ikke akseptert, bryter hele kjeden. “Mennesket skal ikke leve av brød alene, men av hvert eneste Ord Som går ut av Guds munn.”
§ 94. Hvorfor er det, kvinner, at dere hører meg forkynne imot disse tingene, om å ha på seg shorts, og “maling” og frisyrer med kort hårfasong, og alt slikt noe, og så når jeg kommer til-bake hvert år sitter dere fremdeles i den samme tilstanden? Det er fordi dere stoler på deres egen forståelse i stedet for på Herrens Ord!
§ 95. Og, pastorer. Hvorfor renser dere ikke opp i menigheten? Fordi dere går til deres konfe-sjonslære i stedet for Herrens Ord. Det er slik det er. Vel, sett ikke din lit til din egen forståel-se, men til Herrens Ord.
§ 96. De ville ikke akseptere Det fordi de ikke ville akseptere stadfestelsen. Jesus kom med et Evangelium, helt nøyaktig slik Han sa Han ville komme. Endog mange ganger…
§ 97. Johannes ble litt forvirret da han ble kastet i fengsel, og han kom dit ned, og han hadde forkynt at der skulle komme en Messias, Han Som har en kasteskovl i Sin hånd. Han skulle grundig rense Sitt gulv, og brenne agnet med u-utslukkelig Ild, og samle hveten i kornkamme-ret. Guds Ånd gir anledningen idet Den strømmer frem fra Ham som en fontene. Og deretter, da han så Jesus komme på scenen, var Han en liten, myk, ringe sort av en Mann Som blir skubbet omkring, overalt her, på grunn av Sitt Liv. Og der borte, ja de…
§ 98 Johannes kunne ikke forstå det, så han sendte noen av sine disipler for å finne ut hos Je-sus om Han virke¬lig var den Ene. For en vanære mot Jesus! Etter at profeten, som stå der i vannet, med Guds Ord sa: “Jeg visste det var Ham fordi Jeg så Den Hellige Ånd Som en Due, Gud Som daler ned Som en Due fra Himmelen, og går inn i Ham, og jeg hørte en Røst fra Himmelen Som sa: ”Denne er Min elskede Sønn..,” og så sa Johannes: “Gå og spør Ham om Han virkelig er den Ene, eller, skal vi se etter en annen?”
§ 99. Nu sendte aldri Jesus en bok til ham om hvordan han skulle oppføre seg i fengsel, eller hvilken menighet han skulle ha sluttet seg til. Men Han svarte: “Vær rundt omkring her, å se hva som skjer, og gå så til Johannes og fortell om de tingene dere har sett, og som er blitt gjort,” fordi Hans Gjerninger, dem Han gjorde, bekreftet at Han var Messias, Guds Sønn. “Velsignet er han som ikke tar an¬støt av Meg.”
§ 100. Så mange har tatt anstøt. Så mange mennesker blir så lett fornærmet av Guds Ord. Det blir det motsatte, fordi de ønsker å stole på sin egen forståelse. De ønsker ikke å ta imot Her-rens Ord, og de må bare nødvendigvis gå den veien som de er blitt lært å gå. Og den veien som de ble lært, deres menighet støtter seg på den. Uten hen¬syn til om Gud lovet Han ville la det regne om morgenen, så sa menigheten: “Det der er sludder.” De ville tro me¬nigheten i ste-det for Gud, ja da, fordi de er født av menigheten.
§ 101. Men et menneske som er født av Gud, er av Guds Sæd, og Guds Sæd er Guds Ord, og han lever kun ved Det. Det er hans Liv.
§ 102. Nu stolte de på sin egen forståelse, men de ønsket ikke å støtte seg på Guds Ord. De visste bedre. Det var i Skriften. De kalte Det, den Mannen, en “ond ånd”. Hvorfor det? Fordi deres prest sa: “Enhver, som går for å høre denne Mannen forkynne, vil bli jaget ut av syna-gogen,” da en mann, som engang var blind, ble helbredet av Jesus.
§ 103. Endog hans foreldre, så glade over helbredelsen, de var redd for å bekjenne at det var Jesus som hadde gjort det. Jada, de sa… Han sa: “Er denne deres sønn?” Svarte: “Ja.” Spurte: “Hvem gjorde ham frisk?”
§ 104. De svarte: “Jeg vet ikke. Han er gammel nok. Spør ham. Han kan tale for seg selv.”
§ 105. Fordi det var blitt fortalt at: “Enhver som stolte på Hans, Kristi, Forståelse,” i stedet for deres forståel¬se, “ville bli jaget ut av deres menighet.” Er nu ikke det akkurat det samme? Jeg stiller deg et spørsmål som går rett på sak. (Forsamlingen svarer: “Amen.”) Det er riktig. Og de gjør den samme tingen. Uansett hva Gud gjør er det nødt til å være i samsvar med deres forståelse, ikke hva Gud stadfester for å være Sannheten. Nuvel, og den mannen hadde svaret likevel. Han spurte: “Hvem helbredet deg?” Han svarte: “En kalt Jesus fra Nasaret.” Han sa: “Han er en synder. Vi vet ikke hvor Han kommer fra.”
§ 106. Han svarte: “Det var da en merkelig ting. Det ventes av dere at dere er lederne for den-ne time, og her er en Mann Som har åpnet øynene mine, noe som ikke har vært gjort siden jorden ble til, og likevel sier dere at dere ikke vet hvor Han kommer fra.” Å du slette tid.
§ 107. Hvorfor? De stolte på sin egen forståelse i stedet for på Herrens Ord, fordi Esaias sa: “Den blinde skulle se, den lamme skulle hoppe som en hjort, ødemarker skulle bryte frem i glede.” Men du ser, de støtter seg til sin egen forståelse, ikke til Ordet, men til deres eget sys-tem som de hadde utarbeidet.
§ 108. Merk deg nu at dagens menigheter gjør den samme tingen. De har formet en stor super-rase med forståelse av deres religiøse konfesjonssystemer. Siden de har en slik super forståel-se, ønsker de ikke at noen annen skal klusse med den, at ingen kommer inn med mindre de tilhører den gruppen.
109. Kom ikke og fortell meg. Jeg bor i Tucson, Arizona. Jeg kom dit ned for 3 år siden. Jeg traff på rådet av menigheter, og jeg sa: “Jeg kom hit, ikke for å begynne en ny menighet. Jeg kom hit for å ha fellesskap med dere. Jeg kommer for å hjelpe dere. Jeg er misjonær, evan¬gelist, hva jeg enn gjør.” De svarte: “Kommer du hit for å begynne en menighet?”
§ 110. Jeg svarte: “Nei, mine herrer. Jeg kommer hit… Skulle jeg ønske en menighet, har jeg en i Indiana. Jeg kommer hit fordi Herren ledet med hit i en visjon. Jeg kommer til å være her en tid nu med mindre Han leder meg vekk, men jeg kom ikke for å starte en menighet. Jeg kommer for å hjelpe dere, Brødre.”
§ 111. Det var for 3 år siden. Jeg er aldri blitt invitert til ett sted. Hvorfor? Fordi der var en sammenkomst, rett etterpå, og der ble det sagt: “Dersom noen ville ha meg på talerstolen de-res, ville de ekskommunisere den forkynneren.” Hva gjorde de? De lente seg til sin egen for-ståelse, så avgjort, det vil si den såkalte, hvor de former sin egen super forståelse.
§ 112. Såfremt de ikke skriver navnet ditt inn i deres bok, sier de, går du fortapt. En forkynner fortalte meg det. “Å, sier dere, det må ha vært litt av en sjarlatan.” Det var en Pinsevenn.
§ 113. Jack Moore og jeg satt og hørte på dem i Dallas, Texas. “Han kom til å måtte ta et navn vekk i boken,” sa han. Jeg spurte: “Hvorfor?” “Fordi han hadde samfunn med deg.” Jeg svar-te: “Vel, ta det vekk.” Han sa: “Godt, da er han fortapt.” Jeg sa: “Fortapt?” “Ja,” sa han, “når hans navn ikke står der, så!” Jeg svarte: “Mener du at du er en distriktsforstander og tror det der?” Han sa: “Det er sannheten.”
§ 115. Jeg svarte: “Kom deg vekk fra humbugen, mister. Du, det der er ikke Guds Nåde. Ikke det, ikke det der, skjønner du.”
§ 116. “For ved Én Ånd blir vi alle døpt inn i ett Legeme, og blir lemmer på det Legemet!” Jeg bryr meg ikke om hva fabrikkmerke du har på deg. Det har ikke noe med det gjøre. Du blir så helt og holdent en Kristen ved fødsel, og det er den eneste måten. Det er den eneste måten du kan komme til Det på. Ikke ved tilslutning, ikke ved dogmer, ikke ved å oppildne til dette eller ved å lese opp dette, eller noen annen ting, heller ikke ved utdannelse, teologi. Du er en Kristen når du er født på ny og du kan ikke bli født på ny, med mindre du har vært ut-valgt til å bli født på ny. “For intet menneske kan komme til Meg uten at Min Fader drar ham, og alle som Min Fader har gitt Meg, vil komme.” Amen! “Jeg vil oppreise ham igjen på den siste dag.”
§ 117. Disse store, såkalte bibelskolene vi har, de vil si: “Stol på deres egen lærdom.” Å du verden, uten hensyn til hva Ordet sier, kan de så utmerket godt forklare Det, å du, for sitt eget selv, og, får de andres egne selv til å tro det, og de som er av deres slag tror det, at “mirakle-nes tid er forbi. Der er ingen slik ting som profeter, apostler. Der er ikke noe slikt som helbre-delsesgave osv. Den fikk sin avslutning langt tilbake i Bibelens dager.” De kan få seg selv til å tro det.
§ 118. Du vet Bibelen sa: “Du kan tro en løgn, og bli fordømt på grunn av den.” Se, det er helt nøyaktig Sannheten. De former sin egen forståelse, uten hensyn til hva Guds Ord sier, og set-ter sin lit til den. De stoler på den, de tror den, de tenker den er sannheten. Du kan holde på med å tro en løgn, opp igjen og opp igjen, inntil den blir sannheten for deg. Det er slik den er.
§ 119. Men hvordan vet vi om den er Sannheten eller ikke? Gud beviste at Den er Sannhet fordi Den er inne i Hans Ord, og Han stadfester Det. Han gir Sin egen Tol¬king av Det.
§ 120. Hva gjør de for å komme frem til dette? De gjør det ved deres kultur, deres utdannelse, ifra deres forståelse basert på doktorgraden osv., at de er kommet fra en eller annen særskilt presteskole og har lært disse tingene.
§ 121. Men se nu her, venner. Hør etter. Ikke noe sted i Bibelen er vi blidt bedt om å forstå. Vi er ikke blitt bedt om å forstå Det. Vi er bedt om å Tro Det. Tro Det med hva for noe? Med Tro. Om du forstår Det, da gjør det Tro til ingen ting. Du kan ikke forstå Det, men du Tror Det likevel. Dersom jeg kunne forstå Gud, ville jeg ikke måtte Tro Gud. Jeg forstår ikke Gud. Intet menneske forstår Gud. Jeg kan ikke forstå Guds Ord, men jeg tar imot Det, jeg Tror Det. Jeg er ikke blitt bedt om å forstå Det.
§ 122. Jeg gikk ikke på noen presteskole for å få all denne store, menneskelige forståelsen av Det. Jeg vet bare at Bibelen sier: “Jesus Kristus er den samme i går, i dag, og for bestandig,” og jeg ser etter Ham i den samme kategorien. Jeg vet Han lovet hva Han ville gjøre i denne tiden. Jeg ser etter om Han gjør det, og Han gjør det. Det er riktig. Han lovet Nåde. Jeg så et-ter Den, og jeg fikk Den. Han lovet helbredelse, jeg Tror det, og jeg tok imot den, og jeg fikk den.
§ 123. Nu ønsker jeg ikke å ta altfor meget av din tid, men vil be om en ting, om dere vil bære over med meg et minutts tid for å ta i betraktning noen av dem som ikke stolte på sin egen forståelse, noen av Bibelens person¬ligheter, bare noen få, som ikke satte sin lit til sin egen for-ståelse uten hensyn til hva forståelsen av deres tid var.
§ 124. La oss for eksempel ta Noa. Noa levde i en tid med store vitenskapelige undersøkelser. I Noas dager bygget de muligens pyramidene, noe som de ikke kan reprodusere igjen. Nu har vi ikke noen ting å gjøre det med, ingen ting å løfte kampesteinene opp med. I dag kan de ikke gjøre det. I de dager hadde de et slags kjemikalie som de kunne helle i fargestoff for å kunne få klærne til å se natur¬lig ut som i dag. De hadde en balsameringsvæske slik at de kunne lage en mumie. Vi kan ikke lage en i dag, om vi måtte. En hel del av kulturvitenskapen, den har vi mistet, fra den tiden han levde i som var en dyktig, vitenskapelig tid.
§ 125. Jesus henviste til den, at den samme slags tid skulle vende tilbake igjen før Han kom tilbake. “… for som det var på Noas tid…”
Nu vil dere tro det. Vil dere ikke? (Forsamlingen svarer med “amen.”) Tror dere at Jesus sa det? (Forsamlingen svarer med et “amen.”) Tror dere vi er kommet tilbake til den tiden? (”Amen.”) Nu står det i Lukas 17:29.
§ 126. Nu, i Luk. 17:30 sa Han: “Og som det var i Lots dager, da Herrens Engel…”
§ 127. Nuvel, Han leste den samme Bibelen som oss. Gå tilbake og finn ut hva slags tid det var før Noas regn. Gå tilbake og finn ut hva slags dag det var før verden ble ødelagt i Lots da-ger. Finn ut hva det var, og du ser hva Jesus talte om.
§ 128. “På Noas tid; de åt, de drakk, de tok til ekte, og ble gift til ekte, like til den dag Noa gikk inn i Arken, og vannflommen kom og tok dem alle bort.” (Lik 17:26. Ovs.)
§ 129. I Lots dager, rett før verden ble… Ilden brente hedningens verden, Sodomittene. Der var det homo¬seksuelle, perversiteten, alt i verden. Den var en moderne Los Angeles, ikke kun et moderne Los Angeles, men et Forente Stater; ikke bare i USA, men i hele verden. Sikkert at det var perversitet! Menneskene mistet sin naturlige livskilde og deres na¬turlige forståelse av sunn fornuft. Ble perverse av en ond ånd som forandret hele deres naturlige livs forløp, og de ble inntatt av demoniske ånder. Hvis ikke det er bildet på Noas tid, vet ikke jeg, på Lots tid, mener jeg. I Noas dager også. De åt, de drakk, de tok til ekte, de gav til ekte, fullt av skillsmisse saker for retten, og alt mulig. Akkurat slik var det.
§ 130. Men husk på at før verden ble ødelagt ble Abraham sendt til landet og gitt et Løfte om en sønn. Og Abraham møtte Gud i mange stadier, som en forbillede på Menighe¬ten slik Den har møtt Gud. Men rett før ødeleggelsen og den lovete sønnen vendte tilbake, eller kom hel-ler, sønnen som hadde vært lovet kom, kom Gud ned og manifesterte Seg i menneskelig kjød, inne i en Mann, og de, 3 menn, kom ned til Lot; kom først til Abraham, og de satte seg ned. Og Abraham fikk Sitt navn forandret fra Abram til Abraham, Sarai til Sara.
§ 131. Og denne Mannen, taleren Elohim, da Han kom ned for å tale med ham, hva sa Han? Han sa: “Hvor er din hustru Sara?” Abraham svarte: “Hun er i teltet bak deg.”
§ 132. Han sa: “Jeg skal besøke deg i samsvar med timen for liv,” og hun lo i teltet bak Ham. Og Han sa: “Hvor¬for lo Sara?” Ser du? Nu ville Han ha tatt Saras liv, rett der, for å le av Hans Ord, men Han kunne ikke gjøre det fordi Sara var en del av Abraham.
§ 133. Og i dag sa Jesus i Lukas det 17. kapitel og det 30. verset:
“Som det var i Lots dager, slik skal det bli i endetiden når Menneskesøn¬nen…”
Husk nu på at “menneskesønn” er en profet. Jehova kalte Esekiel en “menneskesønn”. Jesus kom i 3 navn: Menneskesønn, Davids sønn, Guds Sønn. Han kalte Seg Selv Menneskesønn slik at folket skulle forstå, for Han var den Profeten Herren Gud ville opp¬reise.
§ 135. Merk deg nu. Hva lovet Han så? At Menneskesønnen ville åpenbare Seg igjen rett før den timen, før Ilden. Og det var det siste Tegnet Som Abraham så før den love¬de sønnen kom, og han ble gjort til en ung mann igjen, og hun en ung kvinne. Merk deg nu at Skriften sier det spesielt, så nu er vi absolutt nødt til å se frem til det!
§ 136. Og så, når vi ser verden i perversitet, og de tingene som er i den i dag, driver avsted på den måten som den gjør det, hvordan kan vi da si det er rett og ikke si dette andre er rett? For-di du setter din lit til den forståelsen som noen har, ikke til den Forstå¬elsen Som Livets Prins har, Han Som var den Personen Som var der ved porten sammen med dem i Sodoma. Nu har vi vår oppmerksomhet innrettet på at vi ikke stoler på vår egen forståelse.
§ 137. Noa satte ikke lit til sin egen forståelse. Det var en stor, naturvitenskapelig tid, men han satte ikke lit til sin forståelse av sin tid. Men han stolte på Guds Løfte, og fikk ved Guds Kraft laget i stand en ark til frelse for seg og sin familie enda det var det motsatte av sunn fornuft. Det var ikke noe vann der oppe, hadde aldri vært. Men han visste at når Gud sa det skulle bli, ville det bli. Så han stolte ikke på sin egen forståelse, men ved Tro gjorde han det som var et-ter Løftes Ordet fra Gud. Ånden drev ham, og han gjorde det.
§ 138. Abraham støttet seg ikke til sin egen forståelse om menneskeliv. Han hadde giftet seg med sin hustru noe sånt som 17 år gammel. Her var han 75 år gammel, og hun var 65 år gammel da hun var 10 år yngre. Men Abraham stolte ikke på sin egen forståelse når Gud sa at Han ville gi ham en sønn med Sara. Men han kalte alt, et hvilket som helst naturvitenskapelig bevis som var motsatt til Guds Ord, enhver lære utenom Guds Ord, at det ikke var slik. Og han gav Gud sterk lovprisning, gav Ham ære. Han tok ikke engang i betraktning det å se på sitt eget legeme eller dødheten i Saras legeme, eller, sitt legeme. Han tok ikke noe i betrakt-ning, men satte sin lit til Guds Løfte. Han stolte ikke på sin egen forståelse, han satte ikke lit til resonneringer.
§ 139. “Jammen Bror Branham,” sier du, “der er en be¬grunnelse for at Gud ikke ville helbrede syke. Vi har fått så mange flinke doktorer.”
§ 140. Bibelen sa: “Vi kaster ned resonneringer.” Vi resonnerer ikke. Tro resonnerer ikke. Tro tror, og tar imot. Merk deg det!
§ 141. Men han trodde i stedet for ikke å tro, og han kalte de tingene som ikke var som om de var, som var absolutt imot all resonnering. Men han resonnerte ikke. Han bare trodde det. Der var ingen resonneringer som kunne bevise at barnet skulle bli født. Den kvinnen var omtrent 20 år forbi overgangsalderen, og hans legeme var så godt som dødt. Og da han ble 100 år, 25 år senere, gav han fortsatt Gud lovprisning imot enhver slags forståelse, men ved Tro visste han at Gud ville holde Sitt Ord. Han lyttet ikke til sin egen forståelse.
§ 142. Enn om Moses skulle ha stolt på sin egen forstå¬else da Gud sa til ham at han skulle ta Israels barn ut av Faraos hånd? Enn om han skulle ha satt lit til sin egen forståelse når han var der ved Ildstøtten da Gud sa: “Dra ned, og jeg skal være med deg.” Enn om han ville ha satt lit til sin egen forståelse når han brakte dem til Rødehavet, og der var de ved vannet, og her had-de Gud lovet dem det lovede Land? Enn om han ville ha satt lit til sin egen forståelse i: “Hvordan skal jeg komme over dit? Vi har ikke tid til å bygge en bro. Her kommer hæren rett bak oss. Her er fjellene på begge sider. Her er vannet, Rødehavet, foran oss.”
143. Dersom han nu hadde stolt på sin egen forståelse, ville han ha strukket armene i været og løpt, falt ned for Faraos føtter og sagt: “Farao, tilgi meg. Jeg gjorde galt.”
§ 144. Men han satte ikke lit til sin egen forståelse. Men han ba, og Gud sa ham å ta skrittet helt ut, frem¬over, og havet åpnet seg, noe som var imot alle reson¬neringer! Men han satte ikke lit til sin egen forstå¬else.
§ 145. Enn om Josva, da han gikk over dit sammen med de andre 10 konfesjonene, og vandret over dit og så det lo¬vede Landet der fra Gud, og ville ha kommet tilbake sammen med dem og sagt: “Nu, vent et øyeblikk. Det er sant. Vi så ut som gresshopper. De er kjemper. Hvordan skal vi noen gang kunne ta dem? Vi har ikke engang sverd, bare hva vi har plukket opp. Hvordan kan vi noen gang dra inn og ta det Landet? Ja, det er totalt umulig.. De er oss tall-messig overlegen, 50 til 1. De er trenede soldater, og vi er ikke noen ting annet enn bare en flokk foregjetere og gjørmesmørere ut ifra Egypt. Hvordan? Vi har ikke engang skjold og ting. Hvordan skal vi noen gang ta Det?”
§ 146. Ja, sikkert at fatteevnen ville bevise at de ikke kunne gjøre det. Enhver militær, noe han, Moses, var, kunne ikke ha satt sin lit til sin egen fatteevne. Men de stolte ikke på sin egen forståelse, men de visste at Gud sa: “Jeg har gitt dere det Landet. Gå og ta Det!”
§ 147. Stol ikke på din egen forståelse. Skulle du sette lit til din egen forståelse i dag når du er syk, sitter kanskje i rullestol, dør av kreft, plaget med hjerte, og doktoren sier du kommer til å dø, dersom du stoler på den forståelsen, vil du dø. Men stol ikke på den forstå¬elsen. Så abso-lutt ikke.
§ 148. Hvordan ble det ved Jerikos murer som de sa de kunne ha veddeløpskjøring rundt på toppen av dem, de der store, svære murene? Gud sa: “Dra dit opp, og marsjer rundt den så mange ganger, og la en trompet lyde, og alle dere sette i et rop, og muren skal falle ned.” Vel, det ville så absolutt være toskete for den kjødelige forstanden. Men Josva, som visste hvor tykk de murene var fordi han hadde bygget mange murer nede i Egypt, han kjente til semen-ten som var i dem, hvor fast den var til at, der kunne holdes hesteveddeløp oppe på toppen, og endog hus bygget på toppen av den. Men han stolte ikke på sin egen forstå¬else. Han trodde hva Gud sa var Sannheten, og adlød Hans Ord, og murene raste ned idet han ikke stolte på sin egen forståelse.
§ 149. Hva ville ha skjedd om han kjempet det slaget, og, som jeg forkynte på søndag, der gikk solen ned, og fienden var slått på flukt. Den natten hadde de samlet seg, og de ville ha kommet med en annen hærstyrke for å drepe mange av hans menn. Hva ville ha skjedd nu om han sa: “Jeg trenger mer dagslys. Jeg er nødt til å ha noe mer sollys. Vent, vent nu et øyeblikk. Skulle Gud sette i verk denne ordren, og solen snur, da snur jorden. La oss nu se. Dersom jeg ville si at solen skulle stoppe hvis jorden nu stopper, da ville den miste tyngde¬kraften, og jeg ville falle.”
§ 150. Han stolte ikke på sin egen forståelse. Eneste tingen han sa var: “Sol, stå stillet og måne, du står hvor du er.” Og de adlød ham! Han hadde ingen tillit til sin egen forståelse, men han stolte på Guds Løfte: “Jeg har gitt dere det Landet. Gå, ta Dett”
§ 151. Han har gitt deg Den Hellige Ånds løfte. Du kan få Den i dette møtet Du kan få Den nu!
§ 152. Støtt deg ikke til: “Du skjønner, jeg er trett. Du skjønner, jeg spiste altfor meget kveldsmiddag. Jeg hater at John skal se meg gjøre det.” Å du slette tid. Du stoler på din egen forståelse.
§ 153. “Løftet er til dere, og deres barns barn, til dem som er langt borte, endog så mange som Herren vår Gud vil kalle på.”
§ 154. “Doktoren sa jeg kommer til å dø. Han undersøkte meg, og sa jeg hadde kreft; at jeg hadde dette,” det være seg hva det nu enn kan være. “Jeg er nødt til å dø.” Ikke stol på den forståelsen. “Gud er Herren din Gud Som helbreder, deg for alle dine sykdommer.” Så stol ikke på den forståelsen, stol ikke på noe menneskes forståelse. Stol på Guds Forståelse.
§ 155. Hva med Samson, ute på det åpne lende, da Filisterne, 1.000 menn kom imot ham. Og der stod han, en bitte liten krøllhåret pusling, omtrent så høy. Vel, han var ikke en som kunne bruke et sverd fordi han visste ikke noe om det. Han hadde ingen trening, militær trening. Han vare en liten kjær, krøllhåret mammadalt, så sånn ut, med 7 hårlokker hengende nedover, mammas gutt, som står der ute, og her kommer 1.000 Filistere. Vel, han hadde ikke noe i hånden sin. Han så ned, og han fant et gammelt, blekt, hvitt kjeveben fra et muldyr, og han tok det opp.
§ 156. Og sa: “La oss nu se. Jeg kan ikke gjøre meget med dette fordi hjelmene, som de har på hodene sine er… De der Filisterne, alle de er soldater, alle de har spyd. De har alle sammen brynjer, og hjelmene deres veier omtrent 6½ kg pr stykk, store, svære menn alle sammen. Vel, om jeg noen gang skulle slå med dette gamle, sprø kjevebenet fra et muldyr på en av de hjel-mene, ja, det ville gå i stykker. Det blir tingen.
§ 157. Han satte ikke lit til sin forståelse. Han tok bare det som var for hånden, og begynte å slå Filisterne. Og etter at han hadde slått ned 1.000 av dem, hadde han fremdeles kjevebenet i hånden! Amen!
§ 158. Jeg bryr meg ikke om hva menneskets teologi sier. Stol ikke på den. Stol på Guds Ord: “Jesus Kristus den samme i går, i dag, og i all Evighet.” Ja visst, han trodde Det.
§ 159. Enn om David hadde lyttet til Sauls teologi? Goliat stod der ute med sitt store skryt, og alle og enhver var skremt, Saul, hode og skuldrer høyere enn alle i hæren. Goliat sa: “La én komme ut og kjempe mot meg. Vi trenger ikke å dø alle sammen. Hvis jeg dreper deg, da skal alle dere tjene oss, og hvis du dreper meg, ja, da skal vi tjene dere,” fordi han hadde overtaket på ham. Det er måten djevelen liker å gjøre det på når han har fått tømt hele sin presteskole, og alle de som er der, når han dukker opp, skjønner du.
§ 160. Kjære, vesle David, som går omkring der med et stykke fåreskinn på seg, rød kinnet, skråskuldret, en bitte liten mann på omtrent 45-50 kg. Han sa: “Mener dere å fortelle meg at den levende Guds Hær, Som er omskåret til en Pakt, vil stå der og la den uomskårne Filisteren håne den levende Guds Armeer?”
§ 161. Saul sa: “Kom her, gutt. Jeg beundrer ditt mot, men miraklenes tid er forbi.” “Vi har ikke noen slik ting som det der, ser du. Og la meg si deg noe: ”Hvilket medlemskort kan du vise meg?” Du har ikke engang en rustning. Du har ikke noe annet enn en slynge i hånden din.” Skjønner? “Du har ikke fått deg en Filosofisk doktorgrad (Ph.D) eller en (LL.D.) Hvor-dan skal du klare deg? Ja, den mannen er en kriger. Ja, han er en (D.D.) lærer i vi¬tenskapen om Guddommelig ting; teologi. Dobbel L; Ph.D., LL.Q. Ja, han har fått så mange doktorgra-der at han kan klistre dem opp over en hel vegg. Og hva er du annet enn en forehyrde?”
§ 162. Han svarte: “Men jeg skal fortelle deg noe. Vet du hva? Jeg gjette min fars får der ute, og en løve kom inn og grep tak i en av dem og løp avsted. Og, skjønner du, jeg tok denne ves-le slyngen og gikk etter ham, og slo ham ned. Jeg tok lammet ut av kjeften på den, og den reiste seg opp imot meg da jeg gjorde det. Jeg tok bare kniven, og drepte den. Jeg skyndte meg tilbake. Og her kom en bjørn inn etter det fåret, og grep tak i det og sprang av gårde. Jeg drepte den også.” Han sa: “Nuvel, Gud, ikke min filosofiske doktorgrad, ikke min egen for-ståelse, jeg kan ikke fortelle deg hvordan jeg gjorde det, jeg vet ikke hvordan det blir gjort, men Gud, amen, Gud, som ut¬fridde meg fra bjørnens labb og løvens pote, hvor meget mer vil ikke Han utfri meg fra den uomskårne Filisteren der?”
§ 163. En biskop, Saul sa: “Du, jeg tror du har fått et kall, gutt. Jeg kan fortelle deg at hvis du vil komme over hit, skal jeg lære deg å duellere, ser du. Og jeg kan fortelle deg at jeg er den som har doktorgraden, så der¬for skal du ta på deg rustningen min. Jeg vil så gjerne få dresse deg opp.” David stod der, og de gir ham en Ph.D, en LL.D., og alt det der, og den stakkers vesle mannen kunne ikke engang bevege seg. Han visste ikke hvordan.
§ 164. Han sa: “Jeg har aldri prøvet dette. Den der geistlige kles¬drakten passer meg ikke. Ta den tingen av. La meg få gå med det som Herren hjalp meg med.” Det var Tro inne i Guds Kraft, og han satte ikke lit til sin egen forstand. Han stolte ikke på hva noen andre sa. Han sat-te sin lit til Troen fordi han visste at når Gud hadde frelst ham fra bjørnens labb hvor meget mer ville han ikke frelse ham fra den Filisteren!
§ 165. Vel, når Gud elsket dere såre nok til å bringe dere ut av synd, og fylle dere med Den Hellige Ånd, hva er da i veien med dere stakkers, holdningsløse svekklinger rundt om i lan-det, vil ikke Han så meget mer fri dere ut av deres lidelse når Han lovet at Han ville gjøre det? Guds Ord sa så. Han vil gjøre det. Helt sikkert befridde Han ham ut av fangenskap.
§ 166 Om hvert eneste en av profetene, hadde satt sin lit til sin egen forstand i deres tid? De ville aldri ha gått til de der prestene og Yppersteprestene, og kalt dem for “hvitkalkede mu-rer,” og alt ellers. De hadde aldri profetert imot dem. De ville ha vært lik de moderne profe-tene; ville ha vært enig, gått i fine klær, og ville ha vært i kongers palasser.
§ 167. Enn om Johannes ville ha forsøkt å stole på sin egen forstand? Men han gikk rake vei-en dit opp.
§ 168. De sa: “Vent et øyeblikk, Johannes. Ikke forkynn du om giftermål og skillsmisse.”
§ 169. Han gikk rett opp mot Herodes kongelige autoritet og sa: “Det er ikke lovlig for deg å ha henne.” “Hør nu her. Vel, vet du hvem det der er? Det er stattholderen.” “Jeg bryr meg ikke om hvem det er!” Han stolte ikke på sin egen forståelse.
§ 170. “Nu vet du at du ikke har så meget. Du er i denne villmarken her nede, og forening¬en vil ikke ta imot deg dersom du setter i gang med å opptre på den måten der.” Han brydde seg ikke om noen forening. Han satte ikke lit til sin egen forstand, men til Guds Forståelse. Ja visst.
§ 171. Der var en mann som stolte på sin egen forstå¬else, og hans navn var Judas Iskariot. Åh, han… Jeg ser ikke hvordan han kunne ha gjort det. Han hadde vandret ansikt til ansikt med Kristus akkurat slik Eva gjorde det i begynnelsen. Han hadde sett stadfestelsen, han hadde sett på Gud, rett opp i ansiktet Hans slik Eva gjorde det i aftenens kjølighet. Eva så på Kristus, i aftenens kjølighet i Hagen. Og Judas hadde sittet i aftenens kjølighet i Getsemane, og mange steder, og hadde sett på den samme Kristus, hadde hørt Ham lære, stadfestet Seg ifølge Ordet, stadfestet å være Profeten Som Moses hadde talt om skulle bli oppreist. Og fortalte dem i Skriften Hvem Han var, og om det alt sammen. De hadde sett det bevist av Gud at Han var, og så stolte han på sin egen forståelse.
§ 172. Hvordan kunne han gjøre det? Det var fordi han for det første aldri hadde hatt det her nede. Han var ikke en befruktet Sæd. Han var fortap¬elsens sønn, født ut ifra fortapelse, vendte tilbake til fortapelse. Vi legger merke til det nu. Men han gikk ut, og han kunne kanskje ha hatt en fornemmelse i sin forstand. Han kunne kanskje ha tenkt at Jesus, at han hadde så me-get respekt for Ham at: “Nu, vet du, kunne jeg kanskje selge Ham for 30 sølvpenger; og der-som jeg gjør det, vil jeg ha noen penger, og jeg kan gjøre noe med det. Og Han er i stand til å utfri Seg Selv.” Se, han visste ikke, ut ifra Skriften, at Han skulle bli oppreist for å ta den selv-samme posisjonen.
§ 173. Og folket er heller ikke klar over i dag hvilken tilstand de er i. Det er bestemt for denne Laodikea me¬nighet at den skal være i denne tilstanden idet de setter Kristus utenfor, på utsi-den. Og Han Som banker på (Bror Branham knakker på talerstolen) idet Han forsøker å komme tilbake inn, dog uten noe samarbeide fra noen steder ved at Han stadfester Sitt Ord i tiden nu, slik som Han gjorde det i enhver tid, og de går rett bort fra Det idet de setter sin lit til sin egen forståelse. Det er alt som kan sies om det.
§ 174. Eller, kanskje, la oss si dette at han tenkte at kanskje, når han solgte Kristus for 30 sølv¬penger, ja, at han ville få et fellesskap med noen av de store konfesjonene på den tiden, Fariseerne og Saddukeerne. Han ville si: “Vent nu, Han kan ta vare på Seg Selv. Jeg har sett Ham i store feltslag. Jeg vet at Han kan ta vare på Seg Selv. Så jeg kunne kanskje gjøre litt penger på det, en slags mindre pensjon, som det f.eks. kunne være. Og så igjen kunne jeg kan-skje få meg en stor anseelse hos disse menighetene i dag dersom jeg ville forråde Ham til dem.” Ser du? Men han stolte på sin egen forståelse i stedet for den forståelsen at det var det stadfestede Guds Ord, og han gjorde mot Jesus akkurat det som Skriften sa han ville gjøre.
§ 175. Og i dag har menighetsverdenen i disse siste dager jaget Kristus ut, helt nøyaktig slik Åpenbaringsboken sa de ville gjøre det. Det er ånden i Judas igjen i form av menighet: “som har en form for gudfryktighet, men fornekter Ordet.” Ser du? Det er riktig. Å du slette tid, hva resulterte nu det i? Død. Akkurat slik det gjorde med Eva. Og den gjør det med alle andre som forsøker å forvrenge Ordet. De setter lit til sin egen forståelse. Til og med nu selger de, ikke for 30 sølvpenger, men blir i stedet kanskje, å du verden, til en eller annen stor offiser med en eller annen slags presteskole erfaring. Ville ikke være verdt 30 sølvpenger, men de selger Det likevel, selger deres forståelse av Gud for en slik ting som det.
§ 176. Hvor forskjellig det er fra å være som den svært lærde hellige Paulus som hadde all den kunnskapen han kunne skryte av. Men han sa: “Jeg har forkastet hele den tingen som er av min resonnering. Jeg møtte en Ildstøtte en dag, på veien til Damaskus.” Og han sa: “Jeg kom aldri til dere med talens fremragende dyktighet fordi, om jeg så jorde, ville dere stole på manns visdom. Men jeg kommer til dere i Den Hellige Ånds Kraft og demonstreringer for at dere skulle sette deres lit til Guds Ord.” Amen. Han sa: “Om en Engel fra Himmelen kom, Som forkynner noe annet, la ham være forbannet.” Gal. 1:8. Det er riktig. Nei, min herre, han gjorde aldri noe slik.
§ 177. Den vesle kvinnen ved brønnen, hun var utuktig. Men hun visste at menighetene hadde ekskommunisert henne, men hun satte aldri sin lit til egen forståelse. Da hun møtte denne Ene ved brønnen, Som fortalte henne om all den synd hun hadde begått, løp hun inn i byen. Nu var det ikke riktig for en kvinne å gjøre det, til å gå inn og si noe, fordi hun var en prostituert. Men da hun hadde møtt Jesus, satte hun ikke lit til menneskenes forståelse i de dager. Hun kom, og sa: “Kom, se en Mann Som fortalte meg om de tingene jeg har begått. Er ikke dette selveste Messias?” Hun stolte aldri på sin forståelse. Nei.
§ 178. Jomfru Maria. Da Engelen Gabriel møtte henne, og fortalte henne om at hun skulle få et barn uten å vite av mann, oi, oi, noe som aldri hadde skjedd før, da stolte hun ikke på sin egen forståelse, at en kvinne ikke kunne få et barn uten å ha en ektemann. Hun stolte ikke på det. Men hun sa: “Se, Herrens tjenerinne, la det skje med meg etter Ditt Ord.” Hun sa ikke: “Hvorledes skal jeg gjøre det? Og når skal jeg gjøre det? Og hvordan skal dette komme til å skje?”
§ 179. Engelen sa: “Den Hellige Ånd skal overskygge deg, og den Hellige Tingen Som skal bli født av deg skal kalles Guds Sønn.”
§ 180. Hun svarte: “Se, Herrens tjenerinne.” Hun brukte ikke sin resonnering som sa det ikke kunne gjøres. Hun sa bare: “Se, Herrens tjenerinne.” Det er riktig. Legg nu merke til følgende.
§ 181. Doktoren fortalte den kvinnen som hadde blodsott, og sa: “Der er ikke noe håp.” Hun hadde brukt alt hun skulle leve av på doktorer, og ingen av dem kunne hjelpe henne. Og hun stolte ikke på det. Da Jesus… Hun gikk rett igjennom menneskemeng¬den, og hun sa: “Jeg tror at om jeg kan få berøre denne Mannens klær, vil jeg bli frisk.” Hun gikk den veien.
§ 182. “Vent nu, doktoren sa: ”Du kan ikke bli frisk.” Hun hadde hatt denne blodsotten i åre-vis. Hun ble svakere hele tiden, og verre. Legene hadde gitt henne opp. Det var hele forståel-sen de hadde.
§ 183. Men hun sa: “Ved tro.” Der var ikke noe Skriftsted som fortalte henne om å gjøre det. Men hun sa: “Om jeg kunne få berøre kanten av Hans kledningen, da vil jeg bli helbredet.” og hun smettet seg rundt, og berørte Ham. Hun trakk seg tilbake, og satte seg ned.
§ 184. Og Jesus snudde Seg og sa: “Hvem berørte Meg?” Han så Seg rundt inntil Han fant henne. Han fortalte henne om hennes blodsott
§ 185. Og på samme øyeblikk følte hun noe i sitt eget legeme. Hun kunne ikke bevise det da, men hun kjente i sitt legeme at blodsotten hennes hadde stoppet. Hun resonnerte aldri: “Når doktoren hadde oppgitt henne, hvordan kunne noe annet hjelpe henne?” Hun gav seg ikke over til resonnering, men hun gikk til Tro.
§ 186. Nu sa Bibelen: “At Han er Ypperstepresten i dag, Som kan bli berørt ved følelsen av våre skrøpelig¬heter.” Er det riktig? (Forsamlingen svarer: “Amen.”) Ikke gå til resonnering, som f.eks.: “Å, det er…” Han sa: “I dag er Han Det. Han er rett nu en Ypperste¬prest Som kan bli berørt ved følelsen av våre skrøpelig¬heter, den Samme i går, i dag, og for bestandig!”
§ 187. Hva tror du, da jeg var der ute som en Baptist¬forkynner, og den Engelen fra Herren møtte meg der ute, og gav meg myndighet til å gå og gjøre dette som jeg gjør nu? Ja, pastoren min sa: “Du er blitt helt galen. Ja, pastoren min sa: “Du er blitt helt galen. Jammen har du hatt et mareritt, gutt.” Jeg svarte: “Det er best du tar medlemskortet mitt, rett nu.”
§ 188. Nu sa han: “Hvordan kan du, som ikke engang har folkeskolen, forkynne rundt om i hele ver¬den? Hvordan skal du kunne be for konger og potentater, og du kan ikke bruke gram-matikken din rett?”
§ 189. Jeg stolte ikke på grammatikken min. Jeg stolte ikke på noen evne jeg hadde. Jeg var bemyndiget. Halleluja Og jeg gikk ikke til resonnering, og dersom jeg hadde lyttet til resonne-ringen, ville det muligens ha vært tusenvis av døde mennesker for mange år siden. Men jeg tok med meg et Budskap rundt og rundt hele ver¬den nøyaktig slik Han sa det.
§ 190. Og jeg kommer til å reise igjen ved Guds Nåde; ikke som følge av resonneringer, men på grunn av bemyn¬digelse. Halleluja! Jeg lyttet ikke til… Du sier: “Du er 55 år gammel.” Om jeg var 95 så betyr ikke det noe. Han er fremdeles den samme Gud Som Han var med Abra-ham. Ja, min herre. Stol ikke på din egen forståelse.
§ 191. Og etter at Tegnet gikk ut, og Røsten Som følger, og menighetene begynner å avvise meg, og lukke sine dører for Læren, at ikke noen våger seg til å stå frem foran meg og si Den er rett eller gal, utfordrer jeg en hvilken som helst av dem. Dere, ikke for å være dyktig, men jeg vet hvor jeg står. Det er riktig. Hva gjorde de? Hva gjorde de?
De lukket hver eneste dør. Hva kommer du nu til å gjøre?
§ 192. Jeg stod oppe på fjellet forleden dag. Jeg sa: “Jeg fikk en åpen dør i hele landet, så vidt jeg vet. Den er i Phoenix, Arizona. Den eneste jeg fikk.” Og jeg begynte å gå ned fra fjellet. Like så klart som jeg noen gang har hørt noen tale, så sa Det: “Hva betyr det for deg? Følg du Meg.” Ikke noe mer av min egen forståelse. Jeg vil sette min lit til Hans Løfte.
§ 193. Å venn, stol ikke på resonneringen. Da vil du rope ut med gamle Eddie Perronet:
Alle, hyll Kraften i Jesu Navn
Får Engler til å falle nesegruse.
Bring frem det Kongelige Diadem,
og kron Ham, alles Herre
Kron Ham, alles Herre
§ 194. Det er riktig. Lit ikke på hva du tenker, hva en eller annen ellers tenker. Ta imot Guds Løfte ved Tro. Vil du gjøre det? Nu har ikke det noe med om andre gjorde det, om de ikke gjorde det, men hva med deg? Hva vil du gjøre med denne Jesus, kalt Kristus, Som gjør Seg Selv kjent i denne tiden, gjør det samme kjent som Han gjorde det i forgangen tid? Tror dere Ham? (Forsamlingen svarer: “Amen.”) La oss be.
§ 195.
Herre Jesus, kongers Konge, herrers Herre, guders Gud, alle potentaters Gud, den Første, den Siste, Alfa, Omega, Begynnelsen og Slutten, den skinnende klare Morgenstjernen, Sarons Rose, Liljen i Dalen, Davids Rot og Avkom, kom, Herre Gud, den samme i går, i dag, og for bestandig.
§ 196. Velsign denne flokken av mennesker, Herre. Denne … (Blankt område på lydbåndet.) … blir bare klar til å begynne i morgen. Vi har hatt et lite møte her, og Du har velsignet oss i det. Du har gjort Deg Selv kjent for oss. Jeg ber om, Gud, at Du fortsetter med å gjøre Deg Selv kjent for oss. Velsign oss i kveld. Hjelp oss nu. Vi er et trengende folk.
§ 197. Og, Herre, Du vet jeg ikke liker å skjenne på folk, men hvordan skal jeg kunne hysje ned Den Hellige, Brannen? Jeg liker ikke å gjøre det, Herre. Du kjenner mitt liv, hjertet mitt. Jeg er absolutt nødt til å gjøre det. Og jeg ber, Gud, om at Du vil hjelpe meg til å gjøre det. Bare gi meg Nåde, og la meg aldri stole på min egen forståelse, men la meg få sette min lit til Ditt Løfte; i Jesu Navn, amen.
§ 198. Jeg ønsker at hver eneste en forholder seg virkelig ærbødig i noen få minutter. I denne flokken av mennesker er der uten tvil mange, mange som sitter her, og som er syke. Hvor mange syke og plagede er det her inne? Rekk hendene deres i været og bare si: “Jeg trenger Gud.” Rekk opp hånden din, rett nu: “Jeg trenger Gud.”
§ 199. Godt. Jeg kjenner ikke svært mange mennesker. Jeg kjenner disse 3 mennene som sit-ter rett her. Jeg kjenner herr Dauch og hans hustru, som sitter der. Jeg antar dette er Søster Moore. Jeg er ikke sikker. Er det riktig, Søster Moore? Foruten det, er formodentlig det alt. Broder Mike, og podiet. Det er så langt som jeg ser det, som jeg vet.
§ 200. Men den Himmelske Far lovet i denne tiden at Han ville stadfeste Seg i denne me-nighetstiden akkurat slik Han gjorde det i Sodoma. Lovet Han det? (Forsamlingen svarer: “Amen.”) Og Han manifesterte Seg. Tror dere det? (Forsamlingen svarer: “Amen.”)
§ 201. Nu, om dere vil be, og med Tro. Ikke forsøk på å resonnere: “Hvordan kan jeg berøre Ham Som Ypperstepres¬ten?”
§ 202, Nu sa Bibelen, Det Nye Testamentet: “Ypperste¬presten, rett nu, Han fortsetter som Ypperstepresten etter Melkisedeks vis. Han er alltid Ypperstepresten. Der er ingen annen Yp-persteprest enn Ham. Ingen annen Mellommann mellom Gud og mennesket enn Hannen Kris-tus.” Det er riktig. Han er den enste Ene, og Han er den samme i gar, i dag og for bestandig.
§ 203. Når Han nu forblir den samme Ypperstepresten, og Bibelen sa: “Vi kan berøre. Ham ved følelsene av våre skrøpeligheter,” akkurat som den vesle kvinnen gjorde det da hun berør-te kledningen Hans, så kan din Tro berøre Ham i kveld, og Han vil handle på den samme må-ten, i menneskekjød, slik Han gjorde det da Han var i mennes¬kelig kjød der ved Abrahams eik. Tror dere det? (Forsamlingen svarer: “Amen.”) Han lovet at Han ville gjøre det. Bare ber nu, enhver som har et behov.
§ 204. Det er som jeg sa. En Gave er ikke noe som er å ligne med det som er å ta en kniv, og hvis du ønsker å kutte dette med den, kan du kutte det; eller kutter du dette, kan du kutte det, eller hva som helst du ønsker. Det er ikke en Guds gave. Skjønner? Nei.
§ 205. En Guds Gave er at du på en, eller annen måte nødvendigvis må få deg selv ut av vei-en; og Gaver og Kall er Guds forutbestemmelse. “Gaver og Kall er til og med uten omvendel-se.” Du blir født med Det. Et lite gir som du bringer deg selv over i, men du kan ikke trø på pedalen. Skjønner? Gud må nødvendigvis lede Det. Du er absolutt nødt til å få deg selv av veien.
§ 206. Din Tro kan gjennomføre det; ikke min, din. Min tar det bare ut av veien. Du Tror med hele ditt hjerte at Jesus lever i dag.
§ 207. Stol ikke på din egen forståelse som sier: “Vel, hør nu. Jeg er i en alvorlig tilstand, Broder. Du kjenner ikke meg. Jeg har vært i denne rulle¬stolen.
§ 208. Jeg bryr meg ikke om hva du har vært, å se om ikke Gud vil komme ned og gjøre nøy-aktig som Han gjorde det da Han var her på jord i et fysisk Legeme. Han vil gjøre det i ditt legeme, i mitt legeme, som en enhet sammen idet du Tror inne i Ham. Han vil gjøre det fordi Han lovet at Han ville gjøre det.
§ 209. Ikke stol på hva en eller annen sier som: “Å, det er tankeoverføring,” som de kaller det. De sa Jesus hadde samme tingen. De sa Han var en spåmann, “en djevel.” Men Han var Guds Sønn fordi Han var i samsvar med det lovede Guds Ord.
§ 210. Nu, som jeg sa, våre oppgaver. Vi må nødvendigvis ikke ha den, å sette i gang med å legge hender på mennes¬ker. Vi la hendene på dem sist kveld. Men den eneste tingen du nød-vendigvis må ha er Tro, og så vedkjenne deg Den. Ifølge Tro tar du imot Det ved Tro. Ikke si: “Vel, hvordan kan nu det bli gjort?”
§ 211. Dersom jeg kunne fortelle deg hvordan det gjøres, da ville det ikke bli mer Tro. Jeg vet ikke hvordan det gjøres. Jeg vet ikke, men jeg Tror det. Jeg vet ikke hvordan Gud frelser en synder, men Han gjør det. Jeg vet ikke hvordan Gud gjør alle disse tingene, men jeg aksepte-rer det. Han gjør det, og det er måten fordi, jeg ikke kan forklare det. Nuvel, det vil aldri bli forklart. Ingen kan det fordi, dersom du gjøre det, da er det ikke mer Tro.
§ 212. Jeg ser ikke hvordan Gud og Kristus kunne være den samme Personen, men de var, sa Skriften. Vel, du kan ikke forklare det, men de var. “Min Fader er inne i Meg. Det er ik¬ke Meg Som gjør Gjerningene, det er Min Far inne i Meg. Hvis jeg ikke gjør Hans Gjerninger, da viser det at jeg ikke er av Ham, men når jeg gjør Hans Gjerninger, da vitner Han Selv om at jeg er av Ham.”
§ 213. Vel, det er den samme tingen nu, nøyaktig den samme tingen. Han er den samme i går, i dag, og for be¬standig, om du vil Tro.
§ 214. Nu sitter det en mann rett foran meg her. Han har mørkt hår. Han har et ur på armen sin, en mørk dress. Han går med briller. Om dere kunne se rett hit, ser dere ham sitte med øy-nene lukket, og han ber. Jeg kjenner ikke den mannen. Den Himmelske Far vet at jeg ikke kjen¬ner ham. Men jeg kommer bare til å se hen på ham bare et kort øyeblikk fordi han ser ut som om han ser så opprik¬tig ut, han som sitter der. Helt siden jeg nevnte ham lukket mannen bare øynene sine, og begynte å be. Mannen er en fremmed for meg, dvs., etter hva jeg vet. Jeg kjenner ham ikke. Gud kjenner den mannen, og Han kan åpenbare ham for meg. Dersom det Løftet i Bibelen er sant, kan Han åpenbare for meg hvorfor mannen har øynene sine lukket, og hva han ber om.
Tror dere det? (Forsamlingen svarer: “Amen.”)
§ 215. Tror du det, herre? Om du vil åpne øynene dine, du som sitter rett her; se rett hit. Tror du det? Godt. Nu vet du at jeg ikke kjenner deg. Vi er fremmede for hverandre. Men Gud kjenner deg. Nu begynte han å gråte fordi jeg nu kan fortelle ham at Gud kommer til å svare på hans bønn, ser dere, fordi det var det som traff ham, akkurat da, det Lyset; fra mørke, for-andret til Lys. Se?
§ 216. Nu, mannen, han ber for en eller annen ellers, og det er denne lille gutten som sitter over her ved ham. Det er hans sønn. Det er riktig. Nu lider denne gutten av en mage som er dårlig, og der er også noe som er galt med innvollene. Det er riktig.
§ 217. Du er ikke herifra. Du er ikke fra Arizona. Du er fra California. Og du er en forkynner, og ditt felles¬skap har du med Assemblies of God. Det er sant, pastor McKeiger, eller pastor Keig; det er rett. Er det sant? Sving med hendene dine slik som dette. Nu kommer den lille gutten til å bli frisk. Din Tro.
§ 218. Hva nu? Nu, der er mannen med hendene sine løftet. Han kjenner ikke meg, jeg kjen-ner ikke ham. Men hva var det? Han rørte ved Ypperstepresten. Se nu, han kunne ikke stole på sin egen forståelse. Hva blir han nu nødt til å gjøre, hva gjør han nu? Han er nødt til å Tro det som ble fortalt ham, Sannheten, fordi han vet han ikke kjenner meg. Det er riktig.
§ 219. Her sitter en kvinne, rett nedenfor her foran meg også. Hun har sørget for å ha hodet sitt bøy¬et. Hun lider under en kreft. Hun kommer også fra California. Jeg håper hun ikke går glipp av dette. Frk. Adams, som er hennes navn, jeg har aldri i mitt liv sett henne. Ja, det er sant.
§ 220. Det sitter en dame rett baken til her ute. Jeg kan bare ikke legge min hånd på henne, men jeg ser et Lys Som henger over henne. Hun er i dype vanskeligheter. For det første har hun plager av med nakken sin. Og for det andre, har hun åndelige vanskeligheter som hun er plaget med. Og hun har en vanskelighet som gjelder hjemmet. Datteren hennes løp nylig hjemmefra. Det er riktig. “Det er sant. Er det ikke?” Hun har rakt opp hånden. Fru Miller, det er riktig. Tror du? Gud vil sende henne tilbake, helbrede legemet ditt. Nu har jeg aldri i mitt liv sett henne. Hun er fullsten¬dig en helt fremmed.
§ 221. Det sitter en dame her i forsamlingen. Hun er ik¬ke herifra. Hun er også fra California. Hun har fått kreft, og kreften er på brystet hennes. Hu har vært operert på ett bryst, og den har forplantet seg til det andre. Det er riktig. Fru Kalin, det er riktig. Tror du at Gud vil gjøre deg frisk? Utmerket, du tror det. Jeg er en fremmed for deg, frue. Jeg kjenner deg ikke. Det er sant, ser dere. Hun er en fremmed foråt, dere måtte vite at Gud er til stede!
§ 222. Det sitter en dame rett ved siden av henne. Hennes navn er fru Harris. Hun er helt og holdent en fremmed for meg. Men da Ånden traff denne kvinnen, var hun også i sympati med henne. Og hun kommer fra California. Det er riktig. Og hun har plager med skulderen sin. Hvis det er sant, rekk opp hånden din slik at folket kan se. En totalt fremmed.
§ 223. Stol ikke på din egen forståelse. Hva kan bevirke det? Du kan ikke forklare det. Det er et paradoks. Det er utenfor rekkevidden av forklaring. Spør de menneskene. Jeg har aldri i mitt liv sett dem, aldri visst noe om dem. Det kunne bare fortsette videre gjennom møtet.
§ 224. Men hør nu. Stol ikke på din egen forståelse. Men stol på hva Han lovet; at Han ville gjøre det; om det ikke er den samme Ånden Som bodde i menneskelig kjød, Som visste at Sara lo i teltet bak Mannen. Er det riktig? Og Han lovet, rett før verden ble ødelagt med Ild, når Menneskesønnen ville åpenbare Seg igjen på liknende måte som Menneske Sønnen (pro-fetisk) ville åpenbare Seg Selv i menneskekjød liksom Han er her hos oss i kveld, slik Han gjorde det den gangen. Hva time lever vi i nu? Ødeleggelsen er like rund hjørnet.
§ 225. Venn, stå ikke her inne som en synder noe lenger. Ta imot Jesus Kristus mens du er i Hans Nærhet. Nu vet jeg det vanligvis er alminnelig for forkynnere å komme med innlegg, og fortelle historier, om mor som er død, og reist videre. Det er i orden. Men vi kommer ikke på det grunnlaget at vår mor er død. Min mor er også død, min far også. Men vi kommer inn, in-tellektuelt, idet vi aksepter Gud på basis av at Han manifesterer Seg Selv i Jesus Kristus, for å ta bort verdens synder. Vi kommer og tror på forsoning¬en. Og mens Han har stadfestet Sitt Ord…
§ 226. Jeg bryr meg ikke om hva menighet du har gått til; Metodist, Baptist, Katolsk, Presby-teriansk, eller ikke noen menighet i det hele tatt dersom du vil innrømme at du har forstått det annerledes, og vet at du aldri har vært født på ny, men at du ønsker å bli det, og ønsker å ta imot det nu, dette løftet nu. Du blir kan¬skje ikke fylt nu, men du vil bli fylt, etter¬som møtene fortsetter. Ønsker du å ta imot det på de grunnlagene, vil du da reise deg og stå, og la meg og gå i forbønn for deg rett der hvor du står. Enhver her inne som vet…
§ 227. Ikke på ditt eget og sier: “Å, jeg talte i tunger.” Nu har ikke det noe med det å gjøre. Jeg tror på det å tale i tunger, også.
§ 228. Men jeg har sett hekser, djevler, og alt mulig ellers tale i tunger, og tolke det. Det er slik det er. Spør misjonærene her nede, vi kan finne ut om det, Broder Creech, og du vet at det er riktig. Jeg har sett dem tale i tunger, og drikke blod fra kra¬niet til et menneske, og kaller på djevler. Så helt sikkert. Jeg har sett dem legge ned en blyant, og den ville stige opp og skrive i ukjent språk, og heksen, trollmannen, står der og tolker det.
§ 229. Så det å tale i tunger er intet tegn på at du fikk Den Hellige Ånd. Hvis så, og om du ta-ler i tunger, og fornekter dette Ordet, er der noe galt et eller annet sted. Riktig, du, du, riktig. Ikke stol på din egen forståelse.
§ 230. En eller annen nu sier du: “Vel, jeg ropte det i fryd.” Det gjør jeg også. Men sett ikke din lit til det.
§ 231. Jeg har sett alle slags demonkrefter rope og skrike. Jeg har sett muhammedanerne rope og skrike inn¬til de arbeidet seg selv opp på et slikt nivå at de kunne slå splinter gjennom hen-dene. I India har jeg sett dem skrike, og hoppe opp og ned, tar kuler med vann med kroker på og skyver den gjennom huden, og går på glødende kull, riktig, idet de fornekter Jesus Kristus.
§ 232. Se, stol ikke på din egen forståelse, men på Guds Ord. Hvis ditt liv ikke makter å Tro hvert eneste Ord i denne Bibelen, og du ønsker å Tro Det, og vil at Gud skal utvirke Sin vilje gjennom deg fordi du kan bli en del av Gud, vil du reise deg og stå og si: “Jeg vil ta imot Det, rett nu, Broder.” Takk skal dere ha. Takk skal dere ha. Gud velsigne deg.. Gud velsigne deg. Gud velsigne deg. Vidunderlig. Gud velsigne deg. Måtte Gud innvilge Det til dere, alle dere oppriktige. Dere sier: “Jeg er bare et menighetsmedlem, Bror Branham, men jeg er egentlig en Pinsevenn, men når det virkelig kommer til det egentlige, å si at jeg kan Tro at hele det Ordet er Sannheten, kan jeg det bare ikke, men jeg ønsker å kunne gjøre det. Du, hjelp meg. Du, be for meg. Jeg øns¬ker å stå oppreist og si: ”Vel, se mens jeg sitter her, eller at jeg har vitne i denne menighet¬en om det jeg var.” Men du vet, nede i hjertet ditt er du det ikke. Gud vet også at du ikke er det, så hvorfor ikke bare stå? Sett ikke din lit til din egen forståelse, men stol på Hans Ord.
§ 234. Bli stående. Noen flere? Er der ellers noen som ønsker å stå? Gud velsigne deg. Gud velsigne deg. Gud velsigne deg, deg. “Gud hjelp meg!” Gud velsigne alle dere. Det var godt. Bare fortsett med å bli stående.
§ 235. Du sier: “Vil det gjøre meg noe godt?” Stå oppreist en gang, og se om det gjør, virkelig å mene: “Jeg ønsker, Bror Branham, at jeg vil ha det rett. Jeg ønsker å få det rett.”
§ 236. Nu sier ikke jeg at du skal forlate menigheten din. Nei, min herre. Bli værende rett der hvor du er. Bli bare en ekte Hellig Ånds fylt person i den menig¬heten. Du sier: “Vel, jeg vet ikke hva min pastor vil si.” Han vil sette pris på deg om du er, om han er en Guds mann. Se, det er riktig.
§ 237. “La ditt Lys skinne således for menneskene slik at de kan se dine gode gjerninger, og herliggjøre deres Far.”
§ 238. Gud velsigne dere. Vel, Gud velsigne begge dere to, og du, og du, Bror, du, Gud vel-signe dere, hver eneste en. Gud velsigne deg. Gud velsigne deg der nede.
§ 239. Nu dere som reiste dere. Hvis dere kjenner dere bedre etter å ha reist dere, rekk bare opp hendene for å fortelle andre at dere kjenner dere bedre etter at dere reiste dere. Se! Hver eneste hånd. Der kan du se. Helt sikkert at dere gjør det. Se, dere er oppriktige. Dere står opp-reist. Si: “Jeg vil være et vitne.”
§ 240. “Han som vil stå for Meg her, ham vil jeg stå for der. Han som skammer seg over Meg, her fremfor disse mennene, ham vil jeg skamme Meg over fremfor Min Fader og de Hellige Engler.” Vær ikke skamfull når det gjelder Ham. Stol ikke på din egen resonnering. Stol på Guds Ord. “Han som vil bekjenne Meg fremfor mennesker, ham vil jeg bekjenne fremfor Min Fader og de Hellige Engler.
§ 241. Er der noen flere, rett før vi ber? La oss da bøye våre hoder. Gud velsigne deg, Søster. Ja visst, Gud velsigne deg, og deg Bror. Selvfølgelig. Er der noen andre mens vi akkurat nu har våre hoder bøyet? Gud velsigne deg, deg. Nu, det er riktig. Dere står fremdeles. Vi skal bare vente et øyeblikk. Gud velsigne deg, Bror. Gud velsigne deg. Du sier: “Betyr det noe å si ‘Gud velsigne deg’? Det har med å uttrykke min velsignelse for deg. Gud velsigne deg.
§ 242. Noen av dere som står langs med veggen hvor dere ikke har noe sted å sitte ned, vil dere bare rekke opp hånden og si: “Meg, Gud, er det meg?” Gud velsigne deg, Bror. Gud vel-signe deg, og deg; og deg, Søster, og deg, min Bror a og deg, min Søster.
§ 243. Å, Den Hellige Ånd beveger Seg så vidunderlig over forsamlingen. Kan dere kjenne det? Gud velsigne deg, unge mann, oppe her på podiet. Gud velsigne deg, over i hjørnet. Gud velsigne deg, unge mann.
§ 244. O, Hellig Ånd, virk friskt i våre hjerter nu. Vis oss vår urett, Herre. Vi vil ikke sette lit til vår egen forståelse, vårt eget resonnement. Men vi sto¬ler på Deg fordi vi vet at vi står i Ditt Guddommelige stadfestede, Løfte for i dag. Du har gjort Deg Selv kjent over, langt over, all resonnering. Vi kunne ikke tenke oss til Det, heller ikke forklare Det. Men Du er kommet rett her ned i vår midte nu, og gjort kjent for oss at Du er her, og menn og kvinner tror det og tar imot det.
§ 245. Gud, ta hver og en av oss inn til Ditt Bryst, og skjul dem i tidenes Klippe inntil bran-nen er over. Vi er bestemt for å bli brent, Herre. Vi vet det, vi er tilbake i Sodoma, men den Rettferdige skal ikke gå fortapt sammen med den skyldige. Du vil kalle på Dine barn, Herre. Du sa til Lot: “Kom dere ut derifra! Kom dere ut” Jeg ber Gud om at hver eneste en som er i den tilstanden i kveld, som er der ute, ikke sikker på hvor de står…
§ 246. Gud, de ville ikke ta sjansen på å gå nedover en enveis gate på den gale måten. De ville ikke ta en sjanse på å løpe mot rødt lys, hvis de er i sitt rette sinn, fordi de kunne bli drept. Så hvordan kunne en person ta sjansen på sitt evige bestemmelsessted ved bare å gjette, anta, set-te på spill, uten den egentlige Autoriteten til å våge seg ut på fordi de tilhører en menighet el-ler et kirkesamfunn? Og de kan virkelig ikke, de kan ikke forstå hvordan Guds Ord kunne være i dag som Det var den gangen, hvor¬dan disse Løftene kunne bli manifestert. “Den Apos-tolis¬ke tiden er forbi.” Hjelp dem, Fader. Jeg overgir dem til Deg i Jesu Kristi Navn. Amen.
§ 247. Mange takk, min Bror, Søster. Jeg er så glad over å få kalle dere min Bror, min Søster.
§ 248. Husk på. Gud vil få meg til å svare for hvert ord på Dommens Dag. Alt jeg har forkynt i kveld blir jeg nødt til å svare for. Jeg er meg det helt bevisst. Hva jeg har gjort som en liten gutt, forkynt dette Evangeliet, og deretter bli en utstøtt.
§ 249. Nu, hvor mange av dere er syke og plaget i kveld, og at dere ønsker å bli bedt for? Rekk opp hånden din. Vil dere nu bare gjøre en ting til for meg? Legg hendene deres over på hverandre. Legg hendene deres på hverandre. Alle sammen bøyer hodene sine nu, og akku¬rat som dere var i menigheten, oppe her på podiet.
§ 250. Kjære Gud, i Jesu Kristi Navn, og i Hans Nærvær, et stadfestet Nærvær, er selveste Ordet blitt forkynt, er blitt bekreftet at Du er den samme i går, i dag, og for bestandig. La Guds Hellige Ånd bevege Seg over denne flokken av mennesker, akkurat nu. Mange av dem har kom¬met, og har talt imot Deg Som deres Frelser; mange frafalne har tatt imot Deg, og kommet tilbake. O, Gud, jeg ber om, i Jesu Kristi Navn, at Du vil helbre¬de hver eneste person. Du sa: “Disse tegn skal følge dem som Tror. Når de legger sine hender på de syke, skal de bli frisk.” Du lovet det, Herre, og de Troende barn har sine hender lagt på hverandre.
§ 251. Satan, du er overvunnet. Kom ut av disse menneskene, i Jesu Kristi Navn. La dem gå for Guds Kongerikes skyld, i Jesu Navn, amen.
§ 252. Alle som nu Tror at Jesus Kristus er din Helbreder, så vel som din Frelser, og du øns-ker å ta imot Ham på de samme grunnlag, reis deg, stå, og si: “Jeg tar imot Jesus Som min Helbreder nu så vel som min Frelser.” Vidunderlig. Pris Herren! Takk Herren. La oss nu løfte hendene i været, og syng for Ham:
Jeg vil prise Ham, jeg vil prise Ham,
Prise Lammet Som for syndere ble drept;
Gi Ham Ære, alle dere mennesker,
For Hans Blod har vasket bort hver flekk.
§ 253. Åh, føler du ikke godt? Sving hendene deres. La oss synge den igjen.
Jeg vil prise Ham, jeg vil prise Ham,
Prise Lammet Som for syndere ble drept
(Husk på, den samme i går, i dag, og for bestandig. Lammet er det.)
Gi Ham ære, alle dere mennesker,
For Hans Blod har vasket bort hver flekk.
§ 254. Elsker dere det? (Forsamlingen roper: “Halle¬luja!”) La oss strekke hendene over til en eller annen og håndhilse. Dette er brytningen av møtet som begynte på stevnet. Si: “Gud vel-signe deg, Bror, pilegrim. Gud velsigne deg.” Det er flott. Det er godt. Vidunderlig. Tror dere nu at vi kommer til å ha et stort stevne etter dette? (Forsamlingen svarer med: “Amen.”) Vi takket Gud for et stort møte. Nu kommer vi til å ha et stort stevne. Alle som tror det si: “Amen.” (Forsamlingen svarer: “Amen.”) Min Tro ser opp til Deg, Du Lam (la oss se opp til Ham nu) på Golgata. O, Guddommelige Frelser, Hør meg nu mens jeg ber. Ta all min synd bort, og la meg fra denne dagen av, helt og holdent være Din. Mens jeg tråkker livets mørke labyrint, og sprer sorg rundt meg, vær Du min Leder. Byd at mørket vendes til dag, tørk bort sorgens frykt, O, la meg fra denne dagen av, helt og holdent være Din.
§ 255. Amen! Forsamlingen sa: “Amen.” Halleluja! Åh, pris Ham, pris Lammet Som for syn-dere ble drept. Gi Ham ære, alle dere mennesker,
For Hans Blod har vasket bort hver flekk, Hvor vidunderlig.
§ 256. Nuvel, skal vi bøye våre hoder for velsignelsen. Jeg vet ikke hvem som er valgt til å gjøre det. Broder Jonny Manadale fra California mens vi har våre hoder bøyet. Glem nu ikke at i morgen kveld er det den første, begyn¬nelsen. I morgen kveld skal stevnet være rett her, rett her i denne salen kl. 19.30.
§ 257. Gud velsigne dere. Har dere gledet dere over Guds Nærvær? (Forsamlingen svare: “Amen.”) La oss nu bøye våre hoder mens Broder Jonny avslutter med bønn.
Oversatt av: Magne Espeland og Christian S. Viken.