Budskapsmenigheten

SHAL0M.
Sierra Vista, AZ.,
Søndag den 12. januar 1964.

§ 1. …glad over å se ham denne formiddagen. Sørgelig å høre om den-ne Broren på sykehuset som fikk kreft, og som var med oss her forrige gang. Vi vet at vi har bare en vei ut av dette, og det er dødens vei. Det vil si at vi alle nødvendigvis må gå den veien om vi er den mest rett-ferdige, den aller helligste av oss, tar vi avskjed med hverandre over hverandres grav. Likevel sa Jesus: “Han som tror inne i Meg skal aldri dø.” Men hva den døden er, er ikke hva vi kaller for død.
§ 2. Som da Jesus talte om Lasarus. Han sa “han sover”. Og de svarte: “Vel, han har det godt hvis han sover.”
§ 3. Da sa Jesus: “Han er død,” fordi Han nødvendigvis måtte fortelle dem det i det språket de kjente. Han sa: “Og for deres skyld er jeg glad jeg ikke var der, men jeg går for å vekke ham.” Ser dere?
§ 4. Og det var da Han kom med den underbare uttalelsen som vi har i Skriften: “Den som hører … den som tror inne i Meg har evig Liv, og han skal ikke komme til dom, men har gått fra død til Liv. Jeg er Opp-standelsen og Livet. Den som tror inne i Meg, selv om han var død skal han dog leve. Og hver den som lever og tror inne i meg, skal aldri dø.” Ser dere? Aldri dø! I virkeligheten er der ingen død for en Kris-ten. Død betyr “evig at¬skillelse.”
§ 5. Og når vi nå dør i det fysiske legemet vi er i nå, skilles vi fra hverandre. Men det er i virkeligheten dette legemet som er den eneste tingen som identifiserer oss for hverandre fordi vi er bundet til fem sanser som er syn, smak, følelse, lukt, og hørsel. Og så lenge vi kan se og føle hverandre, ja da har vi beviset på at vi er her. Hvis en er blind, og ikke kan se, kan man føle hverandre, eller høre hverandre. De jor-diske sansene tilkjennegir oss for hverandre.
§ 6. Men i virkeligheten har vi rett ut sagt aldri sett hverandre. Visste dere det? Vi har aldri sett hverandre. Dere hører noe som taler ut ifra et legeme her, og som utgir seg for å være hva det nå enn er på innsi-den. Så når vi taler med hverandre, snakker vi ikke til legemet. Det er ånden på innsiden vi snakker til, men legemet er tingen som gir til kjenne ånden som er på innsiden. Så derfor, når vi taler med hverand-re, kan vi kvikt oppfatte om vi er Kristne eller ikke fordi der er et fel-lesskap i Ånden Som vi taler ut ifra. Du ser at Den gjennom vibrasjo-nen gir en slags “lyd” til hverandre, om vi er Kristne eller ikke. Derfor har vi aldri sett hverandre.
§ 7. Jesus sa: “Intet menneske har noen gang sett Gud, men Faderens Enbårne har manifestert Ham. Ser dere? Med andre ord legitimerte Gud Seg. Guds Person legitimerte Seg inne i det Legemet som var Herren Jesus Kristus. Derfor var Han Guds uttrykte billede, eller Gud idet Han uttrykker Seg Selv gjennom det billede, ser dere, gjennom en billede som en Mann. Gud gav Seg Selv til kjenne for oss; og Han var Gud. Ikke en tredje person eller annen person; Han var Personen Gud. Han var Gud Selv Som legitimerer Seg slik at vi kunne kjenne Ham.
§ 8. 1. Tim. 3:16:
16. Og det skal bekjennes, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant hed-ningefolk, trodd i verden, opptatt i herlighet.
Er ikke det vidunderlig? Gud! Og vi kunne aldri forstå Gud etter som Han virket gjennom en Ildsøyle osv., slik Han gjorde det. Men vi for-stod Ham da Han ble til en av oss, ser dere, da Han ble til Mann. Da kunne Han tale til oss, og vi kunne kjenne Ham, ta på Ham, berøre Ham. Og som Skriften klart sier det at: “Vi har tatt på Gud, ser dere, med våre hender, berørt Ham med våre hender.”
§ 9. Gud er inne i mennesket. Og Han legitimerer Seg inne i Sin Me-nighet i dag. Inne i den gjenfødte Kristne legitimerer Gud Seg at Han er Gud. Verden utenfor vil bare kjenne Gud etter hvert som de ser Gud inne i dere og i meg. Den eneste måten de vil kjenne Gud på er når vi er skrevne epistler; som epistler fra Den Hellige Skrift leses vi av alle mennesker. Og livet som vi lever gir gjenskinn av det som er på innsi-den av oss. Et menneske legitimerer seg ved de gjerningene som det gjør. Så våre gjerninger skulle være gode, ser dere, alltid gode, fordi vi represen¬terer vår Herre Jesus Kristus.
§ 10. For en vidunderlig ting det er, spesielt når en gammel mann som meg står her og tenker på livet som svinner hen; det som hører forti-den til, og vi står ansikt til ansikt med en Evighetens fremtid. Og ved å vite at hvis dette livet bare er hva jeg håper på, ville jeg være den yn-keligste personen denne formiddagen. Men ved å vite det som er nevnt, har dette livet bare vært en skygge av hva vi har i vente. Det er et gjenskinn fordi det ikke kan være den fullkomne tingen som Gud laget. Gud lager ikke noe som går tapt. Ser dere det? Gud er Evig. Og dette livet som vi lever nå, er bare en refleks av det som ligger foran oss; det ekte som ikke kan dø, det legemet som ikke kan gå fortapt, det Livet Som ikke kan taes. Skjønner? Derfor er Skriften riktig når Den sier at vi har evigvarende Liv; at vi har Evig Liv. Vi skal aldri dø for-di, skjønner dere, at når dere er født på ny, blir dere til en del av Gud. Dere blir evige for Evigheten, og det skal aldri svikte. Du blir en del av Gud fordi du er Hans sønn.
§ 11. Nå kunne jeg kanskje ta et annet navn og si at mitt navn er et el-ler annet, annet navn. Jeg kunne ta min mors navn, Harvey som ville være det som er nærmest for meg. I verden var min mor en Harvey, og da kunne jeg ta Harvey-navnet. Men likevel ville blodet bevise at jeg er en Branham. Ser dere? Fordi jeg er en del av min far. Og så lenge jeg har blod i meg, vil jeg fremdeles være en del av min far. Ikke sant? Det er rett. Og når jeg er født av Guds Ånd, er jeg en del av Gud. Det er det hele. Jeg legitimerer meg sammen med Ham, ser dere, om at Han er min Far. Da skulle Livet mitt gi gjenskinn av Ham slik som mitt liv gir gjenskinn av min jordiske far i den billede han var i. De sier at jeg ligner meget på min far. Derfor er det da hans billede som gir seg til kjenne i meg, og din far, dine foreldre, gjenspeiler seg i deg. Og så gjenspeiler Gud vår Far Seg i oss når vi er født og her gjort ka-raktermessig lik med Hans billede.
§ 12. Nå begynner jeg å snakke og kommer aldri inn på teksten min til det som jeg skal tale om for dere.
§ 13. Jeg har alltid satt pris på et husmøte, bønnemøte i et lite hus slik som dette, mer enn jeg tror folk kunne tenke seg at jeg ville gjøre fordi de fineste møtene og de fineste stundene for fellesskap er vanligvis på et bønnemøte i et lite hus som dette. Der hvor jeg har kjent meg nær-mest Gud er når en liten håndfull troende kommer sammen, og der til-ber vi.
§ 14. Nå antar jeg at vi denne formiddagen sitter en tretti til førti styk-ker her. Tretti tror jeg det er eller noe der omkring medregnet barna. Jeg vet ikke så akkurat. Jeg er ikke så god til å angi antallet ved å kas-te et blikk utover en liten flokk mennesker fordi der er andre rom her, vet dere, som jeg ikke ser og folket i dem. Men når vi kommer sam-men slik som dette, kjenner jeg at vi får en nærhet som vi ikke har når vi er ute i en stor, svær forsamling. Vi kan åpne oss. Det er grunnen til at jeg tenkte på å komme hit ned; grunnen til at jeg ville tale til for-samlingen her denne formiddagen og til dens elskelige, vesle pastor. Jeg er så glad over å se mange av mine venner her, Strickers, og alle dem jeg ikke har sett på en stund.
§ 15. Jeg vil forkynne for dere denne formiddagen mitt nyttårsbudskap som jeg hadde planer om å tale over neste søndag kveld på møtet i Phoenix, i auditoriet der, fordi her inne tenkte jeg at de kanskje der ute gjør et opptak av det. Kanskje den Hellige Ånd ville gi meg en bedre tanke her iblant bare en flokk troende enn kanskje det ville bli i Phoe-nix blant, ja dere vet hvor tro og vantro, og overtro og alt mulig blan-des sammen. Og hvis så brødrene heller ville ha det gjort på den må-ten, og så la lydbåndene komme ut, ville dere få et bedre lydbåndopp-tak herifra. Jeg ba dem om å sjekke akustikken først, og da jeg kom inn denne formiddagen fortalte Bror Terry meg at akustikken var fin. Så det er godt. Så la oss nå først, før vi nærmer oss denne alvorsfulle sak, og jeg vet …
§ 16. Jeg tror de sa at noen av dere kommer til å bli her for lunsj. Jeg vet at dere kommer til å ha lunsj sammen her på stedet, her i huset, el-ler noe i den retningen, så det er fint. Uten tvil setter jeg nettopp pris på å se alle dere komme sammen.
§ 17. Jeg kjenner at budskapet mitt denne formiddagen er rettet mot den levende Guds Menighet, og jeg tror at Menigheten som sitter her denne formiddagen utgjør en del av den. Og nå, før vi kommer til den alvorlige delen av den, la oss bøye våre hoder et øyeblikk i bønn.
§ 18. Vår Himmelske Far; vi er så takknemlige overfor Deg at vi til og med er privilegerte til å henvende oss til Deg Som vår Far for “Far” betyr at vi er blitt født av den veldige Gud Som skapte Himlene og jorden. Og vi er så lykkelige på grunn av dette privilegiet at vi kan tenke i våre hjerter at vi er Dine sønner og døtre. Og så å se at Du helt nøyaktig legitimerer Deg midt iblant oss, at Du er vår Far idet Du for-andrer på våre tanker fra tingene av verden, og forandrer på våre mo-tiver og formål og holdning og ethvert stadium av oss til å elske Deg og tro Deg og å vite at Dine Løfter er sanne.
§ 19. Vi er samlet her denne formiddagen, på dette stedet vi kaller “baksiden av ødemarken,” rettere at jeg kaller det så, jeg tror det. Grunnen til at jeg sier det, Herre, er ikke for å kaste noe tilbake på denne lille flokken av mennesker, men noe som skulle være av en na-tur av å være liten.
§ 20. Men jeg forsøker å tenke på at det var Moses, Din tjener, som var på baksiden av ødemarken, kanskje bare ham og fårene hans, kan-skje konen hans, Sippora, og Gershom, sønnen hans, kunne ha vært med. Det vet jeg ikke, men det var der de hadde en opplevelse som forvandlet den profeten fra å være en feiging som stakk av fra tjenes-ten for Gud Som hadde ordinert ham til jobben der i baksiden av øde-marken. Det var der Ildsøylen manifesterte Seg for første gang i et menneskets liv, som vi vet om. Den Ilden lå i en liten ødemarksbusk, og Den brente ikke. Men det var Guds Herlighet Som gjennom den busken gav uttrykk for Seg Selv slik at profeten Moses tok av seg skoene sine og nærmet seg Den, og ble befalt av Gud til å befri en na-sjon av Guds folk.
§ 21. Må det bli slik igjen, Herre, der i bak siden av ødemarken, at vi nå tar av oss, som det var, skoene våre, hattene våre, hele oss, og leg-ger det ned, ned under Kristi kors og sier: “Her er jeg, Herre, send meg!”
§ 22. Velsign denne pastoren her, vår Bror Isaacson. Vi ber om at Du vil velsigne ham og hans kone og barna hans; Bror Stricker, kona hans og barna, og alle de andre som er til stede her denne formiddagen.
§ 23. Og vi har samlet oss her. Nei, ikke for noen stor ære, Herre, eller for å bli kjent som ledere eller som en embetsmann for noe stort. Vi er bare ydmyke troende. Vi er her fordi vi elsker Deg, og vi elsker hver-andre. Og etter som vi ser hverandre, og etter som vi samler oss, fin-ner vi at det synes som at der er mer av Gud Som samles etter som hver troende samler seg på ett spesielt sted. Og Jesus sa: “Hvis dere vil gjøre dette i Mitt Navn, da skal Jeg være midt iblant dere.” Og vi vet at Du er her.
§ 24. Tal til oss, Herre. Og hvis disse små notatene jeg har nedskrevet og Skriftstedene jeg henviser til, er utenfor den smale vei denne for-middagen, utenfor tanken at Du ville ha oss til å tenke, da, Herre, ute-later vi bare det og gjør som Du forteller oss å gjøre. Velsign oss nå for vi ber om det i Jesu Kristi Navn. Amen.
§ 25. Ved nå å lese Skriften pleide det å være at jeg… Før jeg ble så gammel kunne jeg huske bra. Og i de dager, i yngre dager, hadde jeg ikke lange budskaper. Kanskje de varte 30 minutter eller noe der om-kring. Jeg pløyer rett inn i en tanke, og holder den i mitt sinn. Men grunnen til at jeg holder disse lange møtene nå er fordi jeg tar dem opp på lydbånd. Skjønner? Og dette lydbåndet som de karene der hen-ne spiller inn på, begynner å gå på et bestemt tidspunkt, kanskje nå ved bønnens begynnelse, og det går ut til mange, mange steder, prak-tisk talt rundt hele verden. Så denne formiddagen skal vi tale over hva vi kaller mitt nyttårsbudskap. Jeg forsøkte å ha tre julebudskap, og jeg vet at dere baken til her nede i ødemarken får disse lydbåndene. Det som gikk like forut for mitt siste budskap var om Lyset. Hvis du ikke har fått det lydbåndet, er jeg sikker på at du vil glede deg over det. Jeg gledet meg stort over inspirasjonen i det som Herren gav til meg.
§ 26. Nå i dag, etter som vi står ansikt til ansikt med et nytt år, ønsker jeg å tenke på noe som ikke er fortid; men, jeg ønsker å se mot fremti-den. Ser dere? Som Paulus sa: “Ved å glemme de tingene som ligger i fortiden løper jeg hardt henimot målet …” ser dere, “for det høye kall …” Og det gies uttrykk for som å se bakover gjennom et speil i en bil. Vi ser hva vi har passert når vi ser i speilet som gir oss et utsyn bak-over. Nå forsøker vi ikke på å plassere budskapet i dag som om det skulle være å se gjennom et speil som gir oss utsynet bakover. Det ville ta altfor lang tid, vet dere, når det gjelder de tingene Herren har gjort. Og alle dere er familiære med de store tingene som vår Herre har gjort, og som er noen av de mektigste tingene jeg noen gang har sett i mitt liv, og som har passert bare i de siste få månedene. Vi er takknemlige for det som har vært, men nå ser vi fremover. Vi ser fremover mot det som vi beveger oss henimot og inn i, i dette 1964.
§ 27. Hvis dere nå liker å lese her, eller rettere sagt, jeg vil like å lese noen Skriftsteder fordi alt dette er basert på Guds Hellige Ord.
§ 28. Og det levnes meg nå en time og femten minutter på dette lyd-båndet, og om Herren vil, skal jeg forsøke å få sagt det slik at dere kan nå middagen deres. Jeg er glad for at dere sa til meg at jeg kunne hol-de på til kl. 6 i kveld. Det var meget sympatisk.
§ 29. La oss nå slå opp på to steder i Bibelen. De ligger nær opp til hverandre. Det er i Det Gamle Testamentet. Jeg tar teksten for lesing-en fra to steder. Esaias 62 og Salme 60. Nå skal vi slå opp i Esaias 62, og lese først der. Her minnes vi på vår Herres veldige Kraft, og hvor stor Han er, og hvor mektig vår Gud er.
Jeg beklager, men det er i Esaias 60 i stedet for 62. Godt, nå leser vi dette: Jes 60,1-2
1. Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer! Herrens herlighet stiger opp over deg.
2. For se, mørket dekker jorden, og dypt mørke er over folkene. Men Herren stiger opp over deg, Hans herlighet åpenbares over deg.

§ 30. Dypt mørke over folket. Naturligvis er dette en profeti for den dagen vi lever i nå.
§ 31. La oss nå slå opp i Salmene. Jeg tror jeg må være litt forvirret med hensyn til hvor jeg skrev ned Skriftstedene her, da jeg i travelhe-ten i går kveld skrev dette opp.
Salme 62:1-8
1. Til sangmesteren. Til Jedutun. En salme av David.
2. Alene i håp til Gud er min sjel stille. Fra Ham kommer min frelse.
3. Han alene er min klippe og min frelse, Han er min borg; jeg skal ikke rokkes kraftig.
4. Hvor lenge vil dere gå løs på en mann, dere som selv skal bli slått i hjel, alle sammen, som en hellende mur og et nedrevet gjerde.
5. De rådslår bare om å ta fra ham hans høye rang. De har sin lyst i løgn. Med sin munn velsigner de, men i sitt indre forbanner de. Sela
6. Alene i håp til Gud, vær stille, min sjel, for fra Ham kommer mitt håp.
7. Han alene er min klippe og min frelse, Han er min borg; jeg skal ikke rokkes.
8. I Gud er min frelse og min ære. Min sterke klippe og min tilflukt er i Gud.
9. Stol på Ham til enhver tid, dere folk! Utøs deres hjerter for Ham! Gud er vår tilflukt. Sela
§ 32. Hvis dere nå la merke til i Skriften mens dere leste i Salmene, så fortsatte den med å si “Gud er min Klippe.” Vet dere hva en Klippe representerer i Bibelen? En Klippe her i Bibelen representerer Guds Åpenbaring. Se, “Gud er min Åpenbaring.” Han er, ser dere. Ordets Åpenbaring er Klippen.
§ 33. Det var grunnen at Peter en dag, da Jesus hadde stilt spørsmålet: “Hvem sier mennesket at Jeg, Menneskesønnen, er?”
§ 34. Og en av dem svarte: “Noen av dem sier at Du er Moses, eller Elias, Jeremias, eller en av profetene.” Men det var ikke spørsmålet. “Hvem sier dere at Jeg Er.”
§ 35. Han, Peter, gav uttrykk for sin mening med disse berømte orde-ne og sa: “Du er Den Salvede, den levende Guds Sønn.”
§ 36. Han svarte: “Velsignet er du Simon, sønn av Jonas, for kjød og blod har ikke åpenbart dette for deg, men Min Far Som er i Himme-len. Og på denne Klippe!” Skjønner?
§ 37. Og her sier David: ”Gud er vår Klippe.” Gud er vår Klipe når Gud er blitt åpenbart for oss. Han blir til en Klippe, ser dere. Gud er vår Klippe
§ 38. Nå har min tekst denne formiddagen et underlig ord. Det er “Shalom.” På hebraisk betyr “Shalom” fred. Og det er hva jeg sier til Menigheten denne formiddagen: “Shalom!” Det er Fred. På finsk kal-les det “Jumalan Rauha” som betyr “Guds Fred” over der. “Rauha.” Gud, ser dere. Guds fred, Shalom.
§ 40. Mitt nyttårsbudskap for 1964 er til Menigheten utvalgt i Jesus Kristus. Ikke akkurat menighetsgruppene, men de Utvalgte, Hus¬truen, Menighetsdamen, Kristi Brud, ser dere. Det er henne jeg taler til. I våre to emner som vi leste her, i de to Skriftstedene rettere sagt, står vi ansikt til ansikt med en veritabel kontrast; den ene overfor den andre. I Esaias sies det: “Stå opp og skinn, for Herrens Herlighet er gått opp over deg. Lyset er her.” Og så allerede i neste verset sier han: “Tett mørke er over dette folket.” Og så, når vi er i en blanding av Lys og mørke da er min måte å henvende meg til Menigheten på: “Shalom! Fred!” La oss finne ut hva det er om alt sammen. Vi står ansikt til an-sikt med dette året; både med mørke og Lys. Verden er i en av de mest kaotiske mørketider som den noen gang har vært i og likevel står den, igjen, i det mest velsignede Lyset som den noen gang har skint i.
§ 42. Forskjellen er akkurat som det var i begynnelsen når det var tett mørke over jorden og Guds Ånd svevde over vannene og sa: “La der bli lys!” Og Gud skilte lyset fra mørket. Jeg tror vi lever i den timen igjen når Gud skiller Lyset fra mørket og presser det til den andre si-den av verden for at Lyset skulle kunne bli manifestert.
§ 43. Så grunnen til at jeg vil si “Shalom,” til Menigheten er fordi det er Guds Fred. Det er hva jeg ønsker å bringe til dere for det nye året denne formiddagen idet vi ikke ser tilbake, men vi ser fremover til at en ny dag bryter frem; til at der er noe stort noe som ligger foran oss hvor årene har vært gleden som vi så frem til, presset, på grunn av det sterke Lysets Komme. Og nå kan vi se det gry over horisonten, hori-sontenes Kongerike, av Dets brytning mellom dødelige og udødelig-het. Vi ser det bryter mellom Himmel; og jord, fra en jordbundet syke-lighet og opprørt verden og inn i et udødelig Livs klare og skinnende dag; et udødelig legeme og en udødelig jord som aldri skal forgå. Det er “Shalom,” til Menigheten. Nå blir det Lysets time som kommer til den troende, men et tett mørke til folket.
§ 44. Her forleden dag talte vi sammen, kona og jeg, og vi snakket om tiden vi lever i. Nå, grunnen til at jeg valgte dette stedet var at jeg kjente jeg bare kunne ta det med ro og tal til dere. Ikke sant? Det later til å være en tid som er på menneskeheten som er den mest me-dynkvekkende tiden jeg kunne tenke meg.
§ 45. Jeg har til stadighet gjort mitt beste i å være uenig med mennes-ker angående religiøse standpunkter; men hvis jeg ikke kunne ta ham i hånden etterpå, uansett hvor skarpt det kunne ha vært, og gripe hånden hans og si: “Dette er i Lyset av en bedre forståelse mellom oss,” og fremdeles elsker den personen og ikke bare si det med leppene mine, men fra hjertet mitt, da er ikke jeg i det hele tatt den rette man til å gå dit ut og forsøker å snakke med folk. Fordi vet dere, vi er absolutt nødt til å gjøre det; vi er absolutt nødt til å elske den personen. Ser dere? Og ved å vandre iblant alle slags lag av folket, forskjellige sekter og ætter og religioner m.m., forsøker jeg å stille opp med Bibelen og sier: “La oss ikke diskutere det ut ifra din lære eller fra din etiske bok, men ut ifra Bibelen, da kan det kanskje en eller annen gang hende at en tar virkelig skarpt til orde. Men hvis jeg har en eneste tanke om at jeg ikke likte den personen, da vet jeg en ting. Kristi Ånd har veket fra meg. Hvis jeg kan kjenne at jeg ikke liker den personen, er der noe som er galt med meg.
§ 46. Fordi Kristi Ånd, da de korsfestet Ham, og Hans eget folk i sannhet Hans skapning som Han hadde skapt, drev naglene som Han hadde skapt, inn i Hans menneskelige kjøtt, skrek Han likevel med et hjerte fullt av Kjærlighet: “Fader, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør!”
§ 47. Og jeg er kommet til det punktet at jeg tror at folk ikke vet hva de gjør. Det ser ut for at det kommer til den time hvor mennesker, ser det ut for, er blitt til slik en djevelens undersått inntil det er blitt en medynkvekkende sak. Det later til at der er enn mørk skygge over fol-ket som presser dem.
§ 48. Make til f.eks. denne ene tingen som å reise på kryss og tvers over hele landet og forkynne; og Herren Gud legitimerer Seg og stad-fester Sitt Ord og viser at Det er helt nøyaktig, og aldri lar noe bli sagt uten at det skjer nøyaktig som Han sier Det idet Han taler det rett inn i eksistens osv., noe Han har gjort, og så sitter folket og ser på det og fortsetter bare videre i den samme tilstanden sin. Ser dere?
§ 49. Ikke noen ignorering, vet dere, men mange ganger er det som med våre Søstere når jeg taler til dem om at de går i de der klærne, og klipper håret, og småting ellers. Og til mannen om hvordan de vil fort-sette med sine trosbekjennelser og tjene under de der trosretningene og ting. Og de er gode mennesker, de er fine mennesker, men likevel later det til at de ikke kan forstå; det ser ut som om de ikke kan gripe det. Hvorfor? Drar jeg tilbake etter ett år, i stedet for at det skulle være blitt bedre er det blitt verre. Det fortsetter. Her er en Søster som en gang hadde vakkert, langt hår. Kun klippet seg. En gang var her en mann som så ut til å ha tatt sitt standpunkt og reiste ut fordi, den ting-en var sann. Han er rett tilbake som en bikkje til sitt spy og et svin til stedet for å rulle seg i søyle. Går rett tilbake til det der, ser dere. Det later til at der er noe som har rammet folket vårt, rammet verden, de synes ikke å ha forståelsen av at der er noe som er galt.
§ 50. Akkurat slik som dere kan merke det på mannen i dag. Dere fin-ner ikke den der ektheten i ham. Dere finner dat ikke i kvinnene. Nå taler jeg ikke om … Grunnen jeg baserer dette på er; kom til ”Sha-lom!” Ser dere?
§ 51. Men dere, legg merke til kvinnene i vår tid. Det later til at de ikke har den kvinneligheten de en gang hadde. Det ser ut som om de gjerne vil ha det, men der er noe som ikke vil la dem få det. Det ser ut til at der er en knugende makt. Si dere til en kvinne at hun ikke skulle gjøre den eller den tingen, og hun ser det og tror det; hun ønsker å tro det, men der er noe som presser henne den andre veien. Ser dere? Stakkars tingen; jeg synes synd på henne. Hun er så fanget i slikt et spindelvev av Hollywood og avertissementer på TV, i radio, aviser, av utstillingsvinduene på gaten med moderne klær m.m., og den måten andre kvinner møter henne på. Og det later til at der er noe som de ikke kan trekke seg bort ifra, våre unge mennesker, våre gamle, våre middelaldrende.
§ 52. Det later til å være noe iblant menneskene. Det later til at man-nen ikke har det der maskuline preget som de pleide å ha. Kvinnene har ikke det feminine preget som de pleide å ha. Dere, ta mennene i dag. Mennene ser ikke ut for å være kraftig slik de pleide å være. Det er alt sammen et eller annet slags av … De ønsker å gå med purpurfio-lette sko av semsket skinn, og de ønsker å oppføre seg som kvinnfolk. Nå, det er sant. Det ser ut for å være mer eller mindre som en perversi-tet. En kvinne ønsker å klippe håret sitt, og oppføre seg som et mann-folk, og en mann ønsker å oppføre sag som et kvinnfolk. Ser dere? Og likevel kan man snakke med dem, og de er hyggelige mennesker å snakke med, kjekke mennesker, vennlige omgjengelige mennesker. Hva har forårsaket dette? Der er et tett mørke som dekker folket. Det er noe som har presset dem inn i det.
§ 53. Det er slik som Jødene hadde det i de dager da Jesus kom til jor-den. Esaias hadde profetert om det og sa: ”De skulle ha øyner, men kunne ikke se, og ører og ikke høre.” Det er grunnen til at Jesus ba om tilgivelse for dem fordi det måtte være på den måten for å oppfylle Skriften.
§ 54. Og det der har vendt tilbake igjen, men på oss. Bibelen har talt om denne tiden som vi lever i, og sagt at disse tingene skulle komme som “tett mørke over folket.” Og vi ser det, at der er noe som folket bare ganske enkelt gjerne vil, men de kan ikke.
§ 55. Nikodemus ga uttrykk for det en gang for Herren: “Mester, vi vet at Du er en lærer kommet fra Gud for intet menneske kan gjøre de tingene som Du gjør hvis ikke Gud var med ham.” Men det der mør-ket, eller blindheten over den jødiske nasjon det var at Den Salvede måtte komme og ta en Brud ut av Hedningene.
§ 56. Og “det tette mørket” som ligger over konfesjons menighet og ting i dag, det er å mislykkes i å se Lyset Som skinner. Ser dere? Se, det later til å være et slikt tungt press. La oss ta noen av de mest kjente evangelistene i dag. De roper konstant etter å få en vek¬kelse, og arbei-der rett imot den; forstår ikke, ser dere; er uten forståelse.
§ 57. Og jeg sier ikke dette ut ifra det motivet et jeg prøver på å si: “Nå har vi sett dette, og ære være Gud, de er ikke i det.” Jeg forsøker ikke på å få folket til å tenke: “Vel, Bror Branham, du har den eneste Sannheten der er i verden.” Nei, på den måten er det galt. Ser dere?
§ 58. Jeg sier det der bare i Lyset for timen vi vandrer i, og til nytte for folket som prøver på å finne dette Lyset. Sannelige, Jesus sa: “Intet menneske kan komme til Meg uten Min Far drager det.” Ingen men-nesker vil noensinne se det. Det er for den forutbestemte sæden, og bare den skal få det. Vi er kommet til det punktet igjen. Bibelen sa: “Dere er Lyset i verden.”
§ 59. Profeten sa: “Tett mørke over folket,” over folket i verden på denne tiden. Det er nøyaktig hva vi har fått: “Tett mørke over folket.”
§ 60. Som jeg alltid har forkynt og forsøkt å stå for, viser Gud i Sin store Nåde, alltid Sine begivenheter fra Himmelen. Hans store, og vik-tigste begivenhet skjer i Himmelen før de finner sted på jorden. Han gir gjenskinn av Seg Selv. Med andre ord, før Messias kom inn i stil-lingen hvor Hans tjeneste skulle begynne, viste der seg en stjerne på himmelen som ledet de vise menn til stedet hvor Han var. Slik som dere har hørt det i mitt siste budskap om hvordan Gud beskjeftiget Seg med de vise menn, og at Han i den tiden gav dem, igjennom en drøm, en annen kurs; og igjennom en drøm sa Han til Josef hvordan han skulle ta seg av Hans egen Sønns ve og vel. Han hadde en drøm fordi der var …
§ 61. En drøm kommer i annen rekke, og som fra en side kan være feil fordi folk kan ha drømmer som ikke er riktige. Han hadde en drøm fordi der var ingen profet i landet på den tiden, vet dere. Der var ingen profet. Derfor måtte Gud nødvendigvis bruke det Han hadde til bruk for det. Det lærer oss at Gud kan bruke enhver evne og alt vi gjør hvis det er innviet til Ham. Men det er absolutt nødt til først å være innviet til Ham, meditasjonen din, din ettertanke, som i virkeligheten gjen-speiler drømmen din, ser du, fordi den er din underbevissthet. Om du vil gi akt på en drøm, vil du se at det er noe du har gått og tenkt på, el-ler noe vanligvis lignende til det ser du. Og la så ditt sinn være i Gud så det gir gjenskinn av noe av Ham; og hva du enn er, la det gi et gjen-skinn av Ham.
§ 62. Nå i himmelen der oppe. La dere merke til at jeg ser på dette, Lyset fra foto¬grafiet i Life Magazine, som den Broren som bor i dette hjemmet her har hengt opp på veggen, la dere merke til triangel Ly-set?
§ 63. Jeg fikk det for meg at hvis noen av dere har Lamsa bibelens over¬settelse, Dr. Lamsa som er min venn, min personlige venn, over-satte Bibelen, så om dere vil legge merke til omslaget på den er der et treenighetslys, et trehjørnet lys, liksom en glorie. Det er det gamle hebraiske symbolet på Gud Som den sanne treenighetsmåten Han er på. Ikke tre guder, men tre manifestasjoner av den samme Gud Som Fader, Sønn og Hellig Ånd. Lyset er en hel sirkel av Lys i en triangel-form som betyr at Gud vil bo i tre tjenester: Farskapets, Sønneverdig-hetens og den Hellige Ånds måte å virke på i Sin ledelse, alt den samme Gud.
§ 64. Men la dere merke til hvor vi var før de 7 Seglene ble åpenbart, før det store, gåtefulle Lyset viste Seg der oppe på himmelen over Tucson, Flagstaff. To menn var det, de to mennene var sammen med meg den morgenen. Det var blitt fortalt måneder i forveien det som skulle inntreffe. Begge Brødrene, Fred Sothmann og Bror Gene Nor-man som sitter her denne formiddagen, var der da eksplosjonen inn-traff uten å vite at disse tingene ville finne sted. Han sendte meg tilba-ke og sa at timen var for hånden for disse 7 Seglene, som inneholdt hele Bibelens syv Hemmeligheter, forseglet med disse 7 Seglene og hvordan disse englene, Menighetstidenes budbærere, åpnet for en viss del av det langs med veien nedover. Men i den syvende tiden og for den syvende budbæreren, skulle alle disse Hemmelighetene fullbring-es. Ser dere? Dere vet at den syvende jordiske budbæreren, den enge-len Han taler om da, var på jorden. Med en enge1 menes budbærer, og så, etter det der, så han en annen Engel komme ned ikke den jordiske engelen som var blitt gitt budskapet her, men en annen mektig Engel kom fra Himmelen med en regnbue over seg, og satte foten sin på land og sjø og svor ved Ham som lever i all Evighet: “Tid skal ikke være mer.” Ser dere? Men før Han begynte å bryte Seglene for å åpenbare dem, så viste Han det først på en mirakuløs måte på himmelen.
§ 65. Den dagen tok de fotografier fra tvers over hele det sydlige USA og Mexico. Der henger det nå i Life Magazine, og det er fremdeles et mysterium for dem. Men Han gjør det kjent på himmelen før Han gjør det på jorden. Han gjør alltid det. Han viser tegnene Sine på himmelen først.
§ 66. Til og med i Dyrekretsen. Jeg skal ikke gå tilbake og lære om Dyrekretsen, men jeg viser dere bare at himmelen taler klart om det. I Dyrekretsen, i stjernekonstellasjonen, finner vi at Han gjør hele Bibe-len kjent i Dyrekretsenes konstellasjon. Vi finner der at Han begynner. Den aller første figuren i Dyrekretsen er Jomfruen, og den siste figu-ren i Dyrekretsen er Leo, Løven. Det viser at Jesus først skulle komme til jorden ved en jomfru. Andre gangen skal Han komme som Løven av Juda stamme. Han går igjennom de krysslagte fiskene rett før den der kreftens tid som vi lever i nå. Hele himmelen gir en klar redegjø-relse om Ham, sa Bibelen.
§ 67. Nå, for noen få måneder siden hadde jeg en rekke møter i taber-naklet hvor jeg forkynte om “De Syv Menighetstider”. Alle dere har kanskje hørt dem. Da jeg sluttet med å tegne de Syv Menighetstidene på tavlen, om hvordan Lyset kom inn og hvordan Lyset gikk ut, så an-tar jeg at dere kanskje har det her et eller annet sted; men Det er iblant oss likevel, vet vi. Og det merkelige var at på den siste dagen da den siste Menighetstiden var tegnet, kom denne store Ildsøylen, som er iblant oss, ned iblant hundrevis av mennesker og tok Selv og tegnet der på bakveggen i tabernaklet Menighetstidene med skyggene og Ly-set fremfor disse hundrevis av mennesker, helt nøyaktig hva jeg på den måten hadde tegnet på tavlen. Aldeles gåtefullt.
§ 68. Nå, her forleden dag har vi, i begivenheten fra kirkehistorien, nå hatt¬… I Bibelen representerer månen “menigheten”, og solen represen-terer “Kristus.” I Åpenbaringen, det 12. kapitlet, finner vi at kvinnen som var “Menigheten” ble funnet med månen under sine føtter og so-len ved hennes hode og med 12 stjerner i hennes krone. Den gamle, ortodokse, jødiske Loven var under hennes føtter. Hun hadde krysset over det der og inn i lyset fra solen. Tolv stjerner er de tolv apostlene som brakte budskapet til oss ved den Hellige Ånd. Nå finner vi at må-nen på himmelen skal kaste lyset tilbake fra solen, i solens fravær. Den gir oss lys til å komme oss rundt omkring med. Uansett hvor me-get den kaster lyset tilbake, er det fremdeles ikke det fullkomne Lyset fordi den kaster lyset tilbake, og solen skinner på månen, og månen kaster lyset tilbake i solens fravær. Men når solen står opp, da er der ikke bruk for månen mer.
§ 69. I dag gir Menigheten gjenskinn av Lyset fra den fraværende Guds Sønn. Menigheten er en refleksjon av Lyset fordi Han sa: “Ennå en liten stund og verden ser Meg ikke mer, dog dere skal se Meg for Jeg skal være med dere, til og med inne i dere til verdens ende. De gjerningene som Jeg gjør.” Lys Som Han åpenbarte. Og der er ikke noe Lys uten gjennom Guds Ord.
§ 70. Solen er Guds Ord. I begynnelsen sa Gud: “La det bli lys!” Og da Guds Ord manifesterte Seg, ble det lys. Først talte Gud det. Enn om det ikke hadde gitt Seg klart til kjenne? Da hadde der ennå ikke vært lys. Men Han talte Det, og da Det så manifesterte Seg, at Hans Ord stadfestet Seg, kom lyset inn i eksistens.
§ 71. Nå er det den eneste måten det kan gjøres på. Og det er når Or-det stadfestes, Guds skrevne ord stadfestes. Da viser Lyset Seg. Det er en del som tennes eller slukkes for hver tid. Vi finner det i Me-nighetstidene. Vi finner det i Det Gamle Testamentets menighetstider. Hver gang det kommer en tid for en viss manifestasjon av pilegrims-reisen, kom det en profet til jorden. Og ordet kom til profeten, og Han gjorde det Ordet levende. Og da det Ordet ble identifisert, ga Det gjenskinn av Gud, og der var Lyset. Det er måten Lyset kommer på i dag.
§ 72. Nå har jeg ikke noe imot noe konfesjonsmenneske. Men alt hva jeg kan tenke meg jeg har imot er systemene, fordi de er gale. Og det første systemet som noen gang reiste seg var det romerske systemet fra den Romersk Katolske Kirken. Det var den første organisasjonen som noen gang ble organisert; og det var den Romersk Katolske Kir-ken, i Nikea, Roma omkring 325 år etter Kristi død. I 325 fremstod den Romerske Kirkeorganisasjonen som drev folket sammen og ødela alt annet som var motsatt av den. Det var derifra de fikk sine merkeli-ge læresetninger, og satte i gang med et system som gikk bort ifra Or-det. Og nå har den kirken siden den gangen så helt riktig reflektert mørket fordi den tiden gikk vi igjennom det som vi kaller “Den mørke Tidsalder” i ca tusen år. Den er kjent av alle historikerne og bibellæ-rerne m.fl. som Den mørke Tidsalder og som var når den Romerske Kirken kontrollerte alt.
§ 73. Og denne Romerske Kirken er “skjøgenes mor.” Bibelen sa i Åp. 17 at: “hun er en hore, og skjøgenes mor.” Det er en kvinens umorals-ke og urene levesett. Begge er samme tingen, begge det samme. Så hvis der er en skjøge, ville det måtte være en kvinne. La dere nå merke til at det ikke sa skjøge, men skjøger? Ser dere? Hun er “henne”, i en-tall “hore.” Så konfesjons menigheter kalles “skjøger,” den Romerske horens døtre. Hun er moren til dem alle sammen, moren til organisa-sjonssystemet.
§ 74. Er ikke det der en merkelig ting i denne tiden etter at vi har vært gjennom alle disse tingene, og budskapet har gått på kryss og tvers over hele jorden imot konfesjons systemer. Det har slått til det fra høyre til venstre i denne tiden, og som det har vært sagt siden 1933 da den Hellige Ånd gav meg de visjonene og viste meg endetiden. Syv ting har jeg talt om, og fem av dem har allerede helt fullkomment inn-truffet, og rett der; som med Tyskland og Italia og alle krigene, og de nasjonale tingene… (taler sjeldent til meg om de tingene.) Men de skjedde helt nøyaktig på den måten Han sa de ville skje. Hvorledes Mussolini ville dra til Etiopia, og at Etiopia ville falle for hans fot. Og så hvordan han ville bli til en vanære, bli spyttet på av sitt eget folk og gjort til skamme og hengt opp ned ute i gaten sammen med den prosti-tuerte kvinnen han levde sammen med. Hvordan amerikanerne gikk til krig mot Tyskland. De fikk fryktelig rundjuling ved et sted kalt … Et stort festningsanlegg hvor befest¬ningene var i betong. Jeg tror den kal-les for Siegfried linjen. Og der er en som kalles Maginot. Jeg tror det var ved den franske. Var det riktig? Og Siegfried linjen var den tyske forsvarslinjen, og Herren lot meg se den elleve år før den ble bygget. Og de ville aldri innrømme at de fikk litt av juling der. Amerikanerne ville ikke før enn de nesten hadde mistet hele hæren. Da de gikk inn, hadde tyskerne kanonene sine innsiktet slik at de nesten skjøt dem i senk. Og jeg så det elleve år før, før der noen gang var støpt et funda-ment til Siegfriedlinjens forsvarsverket, eller noe som helst. Og alle disse andre tingene som maskiner og biler, og hvordan det ble helt slik som Han sa det ville, inntil en kvinne, som kanskje er konfesjonsme-nigheten, skal regjere over denne nasjonen. Og så kommer enden.
§ 75. Nå konstaterer vi det i dette, hele denne tingen, og hvordan jeg har langet ut imot systemet; er det ikke merkelig at paven i Rom ville for sin første gang reise fra Rom for å dra tilbake til Jerusalem? Og ved å gjøre dette skal vi være klar over at Jerusalem er den eldste me-nigheten i hele verden.
§ 76. Da Melkisedek møtte Abraham etter at kongene var drept, var Han Jerusalems Konge; en Prest Som var Kristus, Som var Gud. Ingen andre kunne være Melkisedek enn Kristus Selv, Gud Selv heller, ser dere; Gud Selv, fordi Han var uten Far og uten Mor. Ser dere? Jesus Hadde både Far og Mor, ser dere. Så denne Mannen var uten far, uten mor, uten dagers begynnelse eller livs slutt. Og hvem Han enn er så lever Han fremdeles. Og Han var Konge av Salem på den tiden; som oversettes “Fredens Konge, Shalom.” Jerusalems Konge møtte Abra-ham, og gav Ham vin og brød, Nattverd, etter slaget. Et meget vakkert forbillede på det finner vi i Hebreerbrevet det 7. kapitlet. Gav Ham brød og vin etter at slaget var over.
§ 77. Det er den første tingen vi vil ta etter at vi kommer inn i det Nye Kongeriket. Vi vil ete brødet og vinen på ny sammen med Ham i Fa-derens Kongerike. “Jeg vil ikke drikke vinens frukt, heller ikke ete brødet noe mer, før enn jeg eter det på ny sammen med dere i Fade-rens Kongerike, og på den dagen.” Nå.
§ 78. Når vi er klar over at etter Kong Shalom var i … Han kom fra den byen. Senere overtok trosbekjennelsen den; og den har konstant vært trosbekjennelse, men den representerer den gamle menigheten. Og vi har lært i Det Nye Testamentet, og gå ikke glipp av dette, vi læ-res i Det Nye Testamentet at vi ikke er av denne byen, det jordiske Je-rusalem, men vi er fra Det Nye Jerusalem, ovenifra. Så dette er abso-lutt nødt til å være månen, Jerusalem, og ikke Det Nye Jerusalem, ovenifra. Så månen representerer den jordiske menigheten.
§ 79. Og er det ikke merkelig at rett før paven tok reisen til Jerusalem at månen på himmelen fikk en total måneformørkelse bare noen få da-ger før han la ut på turen? Han kommer her også, vet dere. Nå, det har aldri vært kjent, ser dere. Men hva viser det? Han gjør dette for å vin-ne fellesskap etter som han dagen etter at han kom til Jerusalem møtte det Gresk Ortodokse Hierarki. Og hva gir det gjenskinn av? Felles-skap. De ønsker at Protestanter og Katolikker skal slutte seg sammen, som de gjør, og vil gjøre helt og fullt. Og Gud viste dette for oss på månen med en total måneformørkelse. Ved Hans Nåde og Barmhjer-tighet …
§ 80. Så noen av dere avisen hvor de hadde fotografiene av månen? Jeg har den her. Er ikke det der et fullkomment billede på me-nighetstidene helt nøyaktig slik jeg tegnet dem ved hjelp av den Helli-ge Ånd, og som utelater den syvende menighetstiden som ikke er der på samme tid? Der er seks av dem, den syvende er ikke fullført ennå. Månens seks tilstander; hvordan den er i sin klarhet i den første me-nighetstiden, mørkere i den andre, tredje, fjerde, femte og sjette, akku-rat på den måten den Hellige Ånd lot meg tegne dem på tavlen, og deretter identifiserte dem med Seg Selv på veggen i tabernaklet for to år siden. Månen gir fra seg et gjenskinn, og igjen plukker vitenskapen opp bildene av menighetstidene akkurat slik som de tok Lyset høyt der oppe og satte det i Life Magasinet på grunn av åpningen av Seglene gjennom åpenbaringen av den syvende engelens tidsalder. I dagene for hans, den syvende budbærerens tjeneste, skulle alle Guds Hemmelig-heter, det betyr alle Hemmelighetene som har vært igjennom tidsald-rene, åpenbares, stadfestes. Det skulle skje på den tiden. Og Han gjor-de det! Hans Ord slår aldri feil. Er ikke det der en gåtefull ting? Gud “tegner” på himmelen den samme tingen som de sitter med. Selveste Gud lot meg tegne det på tavlen, og deretter ved Ham Selv. Tre gang-er har Han fullkomment identifisert det, og det rett før paven reiser til Jerusalem som.
§ 81. Det var menigheten, månen er menigheten, som representerer menigheten, og fremfor menighetens øyner går verdens skygge over månen. Og skyggen til denne verdens liv, verdslighetens skygge, verdslig menighet, har kommet mellom Gud og Menigheten og har lagt hele Bibelens Lys i et totalt mørke. Verden sperrer for Lyset fra Solen og forblinder derfor Månen. Forstår dere dette? Verden kom mellom Månen og Solen slik at Lyset fra Solen ble stoppet av verden og formørket Månen. Gjenskinnet fra månen, som var gitt lov til å lyse på jorden, ble fullstendig mørklagt. Og Den kom og tegnet bildene helt nøyaktig make til slik Den tegnet bildene, helt og holdent slik Den gjorde det ved inspirasjon, før det skjedde.
§ 82. Nå tror jeg, Søster Simpson, at det stod i Tucson-avisen. Jeg vet at Søster Simpson ikke forstod det den gangen. Hun sa: “Jeg klippet ut noen billeder og noen notater fra avisen for deg,” og gav dem til meg. Og jeg tenkte det var merkelig. Jeg gikk dit inn, tok det frem og så på det. Jeg sa: “Der har vi det, helt nøyaktig, akkurat det jeg har sett et-ter.” Og der stod det i avisen.
§ 84. Søster Simpson kunne kanskje fortelle dere hvilken avis det står i, om dere skulle ønske å få fatt i et eksemplar av den. (Søster Simp-son sier: “Den for 28. desember. Red.) Aftenutgaven for 28. desember. § 85. Ser dere, før han reiste til Jerusalem for å sperre for Lyset, eller hvilken adgangsmulighet det har. Hva time, hvilken posisjon, og hvil-ke rettigheter Det har til å skinne, så sperrer det fullstendig for Lyset av den siste tidsalder, den syvende menighetstid, hvor hun går inn i mørket. Hvilken veldig ting Herren forteller oss. Aldri har det slått feil i noe av det Gud i Himmelen har erklært om det, og sagt om det, og sørget for det, og har her identifisert det og stadfestet det igjen om at det er den absolutte Sannheten.
§ 86. Der er mørke over Laodikea menighetstid. Når Jesus Som er Or-det, står på utsiden av menigheten, banker Han på døren og forsøker å komme inn. Mørke, tett mørke, ligger over dette folket. Hadde Bibe-len rett? (Forsamlingen svarer: “Amen! Red.)
§ 87. Fullkommengjørelsen av Den Hellige Skrift. Ære være Hans sto-re Navn. Pavens visitt var et tegn på menighetens mørklegging av Ham manifes¬tert. Det manifesterte Lyset i verden var Bibelen. Jesus sa at Han var Lyset i verden. Bibelen sa at Han er Ordet, og det mani-festerte, dvs. den stadfestede Skriften er Lyset. Nå vil ikke dere tillates å fullføre det når dette får alt å si. Og vi har sett det bebudet, og gitt gjennom inspirasjon, før det skjer. Varslet om ifølge månen, viser at det inntreffer, og her skjer det.
§ 88. Timen er over oss, mørket, tett mørke. Tett mørke over folket nå er hva det er. Hva betyr det altsammen? Hvor står vi? Hvor nært ”Komme” er vi? “Vel,” sier dere, “når de alle får en vekkelse.”
§ 89. “Frykt ikke, lille flokk, det er deres Fars gode vilje å gi dere Kongedømmet.” Riktig!
§ 90. Hva menes med det? Gud har begynt å atskille Lyset fra mørket. Han presser det bakover, slik Han gjorde det i begynnelsen, for å vise demringen av en ny dag. Menighetstidene svinner bort. Gud presser mørket over på et sted; det må nødvendigvis fullføre det til å få visket ut menighetssystemene, viske ut verden. Verden dekker over tingen, og det verdslige sinnelaget har tatt hele tingen. Så har ikke Gud rett? På grunn av verdslige ting, og verdslig klesmåte, og verdslig opptre-den, og verdslig livsførsel, så er det verden.
§ 91. “Dere er ikke av verden, små barn. Dere er av Himmelen. Dette er ikke deres hjem.”
§ 92. Hvorfor skulle jeg, vi eldre mennesker, forsøke å se tilbake på det å være ung igjen? Vi kan ikke gjøre det. Vi ser fremover, ikke bak-over, idet vi her ser det som har vært, og vi ønsker å vite det som kommer til å skje. Vi ser frem til den timen, haster henimot den.
§ 93. Så mange gode, oppriktige mennesker er i dag fanget av, og ført inn i, disse trosretningene, disse menighetene og organisasjons syste-mer “som har en form for gudfryktighet, men benekter dens kraft,” som 2. Tim. 3. kapitel sier.
§ 94. Tett mørke og blindgjøringen av Israel var for å tenne Lyset for Hed¬ningene. Blindgjøringen av Hedningene nå er for å tenne Lyset for Israel. Det er akkurat som dagen og natten. En side har fått mørke, den andre siden har fått Lys, og så går Lyset over på den andre siden. Så månen, som går veien forbi, som den gjorde, og refleksjonen fra mør-ket i verden som stenger dens Lys ute, er en ettertanke for oss om at Menighets tiden for hedningene er forbi. De utvalgte gjør seg rede, har gjort seg rede over en tid, og det er timen for opprykkelsen. For mør-ket glir over på Hedningene, og demringen vil snart bryte frem over jødene. Solen har beveget seg fra øst mot vest, og vi er på Vestkysten. Lyset kan bare gjøre en ting, og det er å gå tilbake til øst igjen på den andre siden. Dere forstår. Gjør dere ikke? (Forsamlingen svarer med “Amen”. Red.) Lyset kan bare gå tilbake til øst igjen, til dit hvor det begynte, nemlig Israel. Gud blindet dem for en stund, men nå presser mørket seg inn over Hedninger verden idet det har dekket hele tingen. Hedningene vil trakke ned Jerusalem inntil Hedningenes tjenestetid er tilende¬brakt. Jesus sa så. Og nå er den tilendebrakt. Tett mørke er over folket! Gud viste en billede av det på himmelen slik som Han har vist det på jorden før det skjedde. Vi er i det.
§ 95. Gode mennesker er fanget inn i denne tingen. Gode mennesker, opp¬riktige mennesker, som f.eks. jomfru Maria og Josef. De var opp-riktige, vet dere. De tenkte Han var sammen med dem når Han ikke var det. Jomfru Maria og Josef, vet dere, da de var oppe til festen, Je-sus i en alder av 12 år, så tenkte de, ved å tro det, at Han var sammen med dem, men så var Han ikke det. Gode mennesker tenker den sam-me tingen i dag; de, disse menneskene som er organisert i dette Kirke-nes Råd, disse menneskene i disse systemoppsatte menighetene de tror de gjør en god ting. De tror Han er med dem når de ikke er. Mange mennesker tror Han var med dem da de håndhilste på forkynneren og fikk navnene sine innskrevet i en bok, men det var Han ikke. Mange mennesker tenkte da de ble bestenket, konfirmert, døpt i Faderens, Sønnens, og den Hellige Ånds Navn at Han var med dem. De er gode mennesker. Jomfru Maria og Josef var gode mennesker, men faktum var at Han ikke var der! Ikke antar noe.
§ 96. Hva er Lys? Det stadfestede, talte Guds Ord. Utenfor Det er der ikke noe Lys. Ser dere? Dere kan ikke lyse opp jorden med lommelyk-ter. Guds Ord må til, Sønnen, som er manifestert. De var gode men-nesker. Merk dere nøyaktigheten i Hans Ord, hvor fullkomment Det er. La dere merke til hva jomfru Maria sa? Nå til dere kjære Katolik-ker. Jeg har ikke noe imot dere. Det gjelder systemet dere er i. Og for dere Pro¬testanter er det den samme tingen. Det gjelder systemet.
§ 98. “Maria; mor til Gud?” Finn ut av dette, en tolv år gammel gutt, av hennes egen sønn, måtte bringe orden i denne saken. Ikke en eneste gang i Bibelen kaller Jesus Maria for Sin “mor”. Hun var ikke Hans mor. Hvordan kunne hun være mor til Gud? Hun var bare en livmor som Han brukte for å komme til jorden med, for å bli manifestert på jorden. Der er ikke noe med henne i det hele tatt. Ikke ett Skriftsted sa noen gang “mor.”
§ 99. Legg merke til hvor Maria tok så feil, men Hans ord får det til å bli så fullkomment. Hun fant Ham i Templet, en tolvåring, som disku-terer med teologene. Han, en gutt på tolv år, gikk ikke engang på sko-le. Hvis så var, har vi ikke noen nedtegnelse om det. Men en tolv år gammel guttunge gjør Templets vismenn målløse med Sin Visdom. Hun sa: “Din far og jeg har grått og søkt etter deg.” “Din far!” Antage-ligvis har moren selv sagt “Din far Josef og jeg har søkt Deg med tå-rer.”
§ 100. Hva sa Han til henne? “Vet dere ikke at jeg er absolutt nødt til å være involvert i Min Fars gjøremål?” Hadde Han vært involvert i Jo-sefs gjøremål, hadde Han bygget hus eller vært i en tømmermanns verksted. Men Han var ikke Josefs sønn. “Jeg er involvert i Min Fars gjøremål,” idet Han korrigerer disse konfesjonene og trosretningene og ting jeg hører om. Ser dere? “Jeg er involvert i Min Fars gjøremål.” Han innrømmet aldri at Josef var Hans far. Men Maria gjorde det, og Han snudde Seg og rettet på henne. Hun sa: “Din far og jeg har søkt etter Deg.”
§ 101. Han svarte: “Jeg er in¬volvert i Min Fars gjøremål,” og viser så-ledes at Josef ikke er Hans far. Hans Ord er fullkomne, ser dere.
§ 102. Men Maria og de bare formodet det. Vel, se hva det var. Det hadde en sterk innflytelse på henne. Hun ville vise for disse prestene og ting at hun ikke var den typen på en kvinne. Og hun, ved å gjøre det, rev så avgjort fundamentet vekk fra sitt vitnesbyrd, etter at hun hadde vitnet om at en Engel hadde kommet til henne, og sa: ”Du skal unnfange og føde en Sønn idet du ikke vet av mann; en jomfrufødt Sønn.” Og her, fremfor det høye Sanhedrin, sier hun: “Josef, din far her, og jeg, har søkt etter Deg.”
§ 103. Og den 12 år gamle gutten sa: “Jeg er involvert i Min Fars gjø-remål.” Han irettesatte henne med: “Det der er ikke min far!”
§ 104. Se på den systemoppsatte menigheten i dag. Bortført sammen med Konsiler og ting av verden. Nå er hun mørklagt. Gud irettesetter henne!
§ 105. Aldri kalte Jesus henne noen gang for “mor.” En dag kom hun for å besøke Ham på Hans møter; i et hus noe i likhet med dette. En eller annen kom og sa: “Din mor og brødrene Dine venter på Deg utenfor døren der borte.”
§ 106. Han svarte: “Hvem er min mor? Hvem er mine brødre? Hvem er de? Så rundt på disiplene Sine og sa: “De som gjør Min Fars vilje er Min mor, Min Bror, Min Søster osv. Det er hvem det er.”
§ 107. Og ved Korset, da Han var døende, sa Han til den unge disippe-len Johan¬nes: “Se, din mor. Kvinne, se, din sønn. Sønn, se, din mor.” Se, Han gjorde aldri krav på det Selv. Det var ikke hennes sønn. Det var Guds Sønn. Hun var bare en livmor.
§ 108. Dette er et beboelseshus denne formiddagen. Men, det er ikke menig¬heten. Menigheten er inne i dere, Kristus. Ånden i de dødelige som sitter her, kom sammen på Himmelske steder. Det er Kristus, ikke huset. Huset er i orden, det tjener sin hensikt, men det brukes bare som et møtested. Jomfru Maria var bare en livmor Han brukte for å komme til jorden for å legitimere Seg iblant folket. Ikke; “Guds mor;” ikke mer enn dette huset er Guds Menighet. Det brukes bare til det.
§ 109. Ja, mange venner tenker nå, mange mennesker, gode mennes-ker, slike som Maria og Josef; tenkte at Han er med dem ved at dette gjøres. Men som de var den gangen således er de nå; de tar feil. De trodde de var sammen med Ham, men så var de det ikke. Men da de ble døpt kunne de kanskje ha trodd: “Å, jeg tok imot Ham da jeg ak-septerte Ham og ble døpt.” Det er ikke tingen før et talt Ord gir gjen-skinn av Seg Selv.
§ 110. Men, de Utvalgte, hva nå med Lyset? Jeg har talt så meget om mørket, og jeg har brukt opp halvparten av tiden min; kl. 11.30. La oss nå snu og sette den tilbake. Tett mørke ligger over folket. Hva nå med Lyset? Han sa at tett mørke ville ligge over folket, men det skulle være Lys. “Stå opp, og skinn, for Lyset har kommet.” Hvorledes kan der være mørke og Lys? Det er absolutt nødt til å være atskilt, og bare en ting atskiller det; Ordet manifestert atskiller. Det presser det til den andre siden av … Her er mørket over jorden. Men når det manifesterte Guds Ord, solen, som ble talt inn i eksistens ved Ordet, viser seg, lø-per mørket til den andre siden. Det er hva som skjer nå; mørket atskil-ler seg fra lyset. Nå til den utvalgte Menigheten i denne mørke time … Som vi kunne holde på med i timevis. Men jeg tror jeg har sagt nok inntil dere forstår hva Skriften mener når jeg sa: “Tett mørke ligger over dette folket.”
§ 111. Nå sier jeg til menigheten: “Shalom. Guds Fred.” Fred! Enhver sann jøde, når han møter en annen en, hilser han: “Shalom.” Med and-re ord: “God morgen. Gud være med deg. Guds Fred være med deg.” Det er et “God morgen, hvordan har du det?” Det gryr av dag, Menig-het. Der er mørke over folket, men det er “God Morgen” til Menighe-ten. Kristus viser Seg iblant oss. “Shalom! Fred!” Halleluja! Shalom! § 112. Når vi ser mørket slår til, mørket rett før dag, vet vi at morgen-stjer¬nen henger derover for å kunne melde solens komme. Det er da morgen¬stjerner, skinner. Det er Den Som går imellom. Det er alltid mørkest bare noen få minutter før dag. Mørkleggingen kommer, må-nen er ikke i stand til å skinne. Det mørkeste før dag skyldes at Lyset presser vekk mørket, men morgenstjernen kommer frem og sier: “God Morgen. Shalom.”
§ 113. Det er Ham iblant oss, Hans Ord Som legitimerer Seg. Shalom.
Den store dagen er rede til å bryte frem når morgenen gryr for all Evighet, klar og ren, når Hans Utvalgte skal samles i sine hjem bakom sky. Når det ropes opp fra Skriftrullen over hinsides, skal jeg være der. Våre navn står i Hans Bok, og vi skal være der. “Shalom. God Morgen. Fred være med dere.” Mørket skiller seg selv fra Lyset. Gud forårsaker det; Lyset gjør det. Se, Lyset presser Seg frem på en slik måte at mørket samles. De hadde en sjanse til å akseptere Det, men de ville ikke gjøre det. Så det har kondensert seg selv, og de gjør det ved å samle konfesjonene i Kirkenes Råd og forener det med hedensk mørke når de så avgjort ikke kan bli enige med hverandre. Men dog var de nødt til å samles for at natten skulle komme over folket.
§ 115. Esaias 60:1 sier: “Stå opp, og lys, for *Lyset er kommer til deg.”
*(I grunnteksten står: ”Jehovas Herlighet.” Ovs.)
§ 116. Stå opp og skinn. Lyset har kommet. Ordet, Lyset, er blitt stad-festet igjen. Lyset stadfestet igjen, Guds Ord, slik at dere kan se Gud manifestert i Sitt Løfte i Lyset for tiden, eller Ordet gitt til denne tid, ser dere. Disse Løftene Som er gitt til denne tid, disse Løftene Som var sagt ved profetene, og ved Jesus Selv. I denne dag! Hebr. 1: “Mange ganger og på forskjellige måter talte Gud til fedrene deres gjennom profetene, men i denne siste tid gjennom Sin Sønn Jesus Kris-tus.”
Ser dere?
§ 117. Det store Lyset Som hang ute i ødemarken; som var Det Moses gav avkall på Egypten for, idet Han regnet Kristi vanære som større skatt enn Egypt.
§ 118. Den samme Personen Som møtte Saul på veien til Damaskus. Et veldig Lys hang foran ham; det samme Lyset, samme Ildsøylen. Saul, en Hebreer, ville aldri ha tilbedt noen ånd eller noe som helst, el-ler kalle det “Herre”, i den stillingen han var i. Han sa: “Herre, hvem er Du?”
§ 119. Han svarte: “Jeg er Jesus.” (Jesus sa: “Jeg kom fra Gud, og jeg går til Gud.”)
§ 120. Det samme Lyset der har kommet. Hva for? For å manifestere, for å gjøre kjent for folket Løftene Han har kommet med for denne ti-den; det åpenbarte Lyset i tiden. Mørket blir mørkere.
§ 121. Da Han kom, var Han Lyset i tiden. Det var ventet at der skulle komme en Messias. Og Han kom helt nøyaktig på den måten Gud sa Han skulle komme. Og når Han gjorde det, hva var Han? Lyset i tiden. Og Det presset mørket så imot Ham, er det riktig?, at Han måtte gi Sitt Liv for at Lyset kunne fortsette å skinne. Han var Lyset i tiden. Men hvorfor, hvorfor var Han Lyset i tiden? Han var det stadfestede Ordet Som var blitt talt og manifestert.
§ 122. Gud sa til denne mørke, triste, uhyggelige og gjørmete verden som stod uten lys, Han sa: “La der bli lys.” Og der var ikke lys førenn det Ordet der ble manifestert. Da ble der lys.
§ 123. Han sa: “Der skal komme en Frelser, en Messias.” Det ble like-vel ikke manifestert førenn Han kom for å manifestere det Løftet. Og da Han stadfestet det Løftet, sa Han: “Gransk Skriftene, for i dem tror dere at dere har evig Liv, og det er de som vitner om Meg.”
§ 124. De sa: “Vi vet ikke hvor Du kommer fra. Vi er Moses’ disip-ler.” Han svarte: “Hvis dere var Moses’ disipler, skulle dere kjenne Meg fordi Moses skrev om Meg.” Ser dere? Han var manifestasjonen. Han var stadfestelsen av Guds talte Ord, ved Moses.
§ 126. Og tiden som vi nå lever i har Gud kommet på scenen for å stadfeste og bevise Sine Løfter. Så Det er Lyset i timen så vi kan stå opp og skinne. Lyset skinner på oss igjen i dag. Ordet er blitt manifes-tert. Det er Lyset.
§127. Akkurat slik som lyset denne formiddagen skinner der ute, sol¬skinnet. Det er Guds talte Ord. Der er ikke noe annet som kan gi lys slik som det. Intet annet kan gjøre det. Ethvert kunstig lys brenner ut etter en liten stund, det være seg lyspærer og alt mulig annet. Men det der svikter aldri fordi det er Guds talte Ord, manifestert.
§ 128. Små sekteriske trosbekjennelser vil sprenge en lyspære, blåse den ut og sprenge en sikring og alt mulig annet. Men Ordet fra Gud vil aldri svikte. Det vil være Seg Selv, alltid, Ordet.
§ 129. Jeg er redd for at jeg kommer til å gå litt på overtid her. Eller, er det i orden at jeg fortsetter slik at jeg kan slutte av dette budskapet?
Er det ikke? (Menigheten svarer: “Amen.” Red.) Godt.
§ 130. “Stå opp, og skinn, for Lyset har kommet til deg.” Ordet, Lyset, stadfestes.
§ 131. Den eneste måten som Gud var på, var Jesus Kristus, Lyset i timen, manifestasjonen av Guds talte Ord.
§ 132. Døperen Johannes var Lyset i timen. Han var Lyset før Jesus ble Lyset. Profeten Esaias sier: “En Røst fra En Som roper i Ødemar-ken, rydd vei for Herren, og gjør Hans vei rett.” Det var det talte Ordet fra Gud. Det lå der, og var ikke kommet til Liv ennå. Malakias, den siste pro¬feten, sa 400 år før det fant sted: “Se, jeg sender min budbæ-rer før meg for å rydde vei for Herren.” Her kom en ut ifra ødemarken, uten konfesjonsmenighet, uten trosbe¬kjennelser, uten noe som helst som kunne bekrefte hvem han var; bare Lyset hans bekreftet hvem han var. Ordet legitimerte ham. De sa: “Er du Messias?”
§ 133. Han svarte: “Det er jeg ikke! Men jeg er Røsten fra En Som ro-per i Ødemarken, ”Rydd vei for Herren.”
§ 134. Jesus sa: “Dere vandret i hans Lys.” Han var et klart og skin-nende Lys for en tid. Hvorfor? Inntil veien var ryddet. Da gikk hans Lys ut.
§ 135. Dere kan ikke vandre i det Lyset der, dere Baptister. Dette er Lyset for timen. Lyset har kommet. “Stå opp og skinn!” Ordet, Lyset. Ordet, det åpenbarte Guds Ord, er et Lys.
§ 136. Hva med det nye året som vi står ansikt til ansikt med? Vi kun-ne ha mer å si om dette å gå imellom, men nå ønsker vi å komme helt i orden i det nye året. Godt.
§ 137. Nytt År. Nytt år, hva med det? Det bringer meg håp. Vi er ett år nærmere. Vi er en dag nærmere enn hva vi var i går. Vi er en time nærmere enn hva vi var da jeg begynte kvart på elve. Den er kvart på tolv nå. Vi er en time nærmere. Vi ser oss ikke tilbake; vi ser frem-over. Ser dere? Å du og du. Ja dere. Nytt år betyr ikke å begynne med nye forsetter. HM? Nei.
§ 138. Akkurat som det var med mannen en morgen, ble det meg for-talt. En mann stod tidlig opp, gikk ut og tok opp avisen. Kom tilbake, satte seg, la føttene sine opp på divanen, tok brillene på og begynte å lese avisen. Konen hans laget i stand frokosten, og hun sa: “John, er der noe nytt?”
§ 139. Han svarte: “Nei. Samme gamle tingen, bare nye mennesker.” Ja, det er riktig. Mord, voldtekt, og alt mulig. Noen andre gjorde det, ser dere. Så sant.
§ 140. Det er ikke å lese videre på neste side. Det er å vende tilbake til Ordet, se hva Ordet lover for i dag, se hva tidens Lys er ment å være.” Hva vi må gjøre dette året er ikke å gå tilbake til trosbekjennelser og ting, å gå tilbake til våre gamle, navngitte konfesjonsmenigheter, ikke å gå tilbake til gamle, navngitte konfesjoner, men å vende oss til Ordet og se hva slags Lys som er ment å skulle skinne i dag. Å, menighet, vend dere til Ordet; kom tilbake til Ordet. Slå på den rette bryteren. Slutt med å dunke rundt på elektriske lys, ser dere, kunstige og men-neskelagete. Vend dere til Hans Ord, se Løftet for tiden, se så hva Løf-tet er og se i forventning etter dets legitimasjon. Når det er stadfestet, vet dere om dere er i Lyset eller ikke. Se hva Løftet er.
§ 141. Å bytte side eller å bytte kalender forandrer ikke tiden. En del mennesker sier: “Vel, det gamle året er gått; kast den gamle desem-berkalenderen nå og sett opp den andre.” Et nytt år. Det der er hva et nytt år betyr for dem.
§ 142. For meg selv så ønsker jeg å se hva som er lovet for tiden. Jeg ønsker å vite hva Lyset i timen er slik at jeg kan vite hvordan det er å vandre i Det. Jeg ønsker å vite hvor jeg lever, hvilken tid jeg lever i, hvor langt opp på veien jeg er.
§ 143. Som Paulus sa, og jeg kunne stå og sitere det igjen: “Ved å glemme de tingene som er i fortiden, trenger jeg nå på mot målet, det høye kall,” til den fullstendige identifikasjonen, når all tid skal svinne bort, inne i Evigheten, når Jesus kommer.
§ 144. Gjør som David. Legg din fremtid i Hans hender. Se ikke på noe som helst annet, men legg din … David sa her: “Min tid er i Hans hender.” Dere la merke til det her i Salmene hvor vi leste det i den 62de: “Min tid er i Hans hånd, Han er min Klippe.” Hva er Han? Han er åpenbart for meg. Han er den åpenbarte Sannheten. Min tid er i Hans hender. Amen. Å gode Gud! Sånn går det.
§ 145. Min tid tilhører Ham. Jeg er Hans. Jeg er i Hans hånd fordi Han holder tiden. Jeg vet ikke hva fremtiden innebærer, men jeg vet Han holder fremtiden i Sin Hånd. Derfor, Han Som holder fremtiden i Sin hånd, holder meg i Sin hånd. Så hvorfor skulle jeg tenke på å komme med både det ene og det andre for det nye året? Jeg legger bare meg selv i Hans hender, vandrer slik som David gjorde det: “Min tid er i Hans hånd,” og visste at Gud holdt fremtiden i Sitt grep. David visste ikke hva fremtiden var, men han visste at Gud hadde fremtiden. Jeg vet ikke hva fremtiden er; ingen av oss gjør det, men vi vet Han holder fremtiden.
§ 146. Tålmodighet, tålmodighet. Noen av oss får det så travelt. Jeg tror mang en god mann har fått det. Dere kommer inn i altfor meget av et hastverk. Dere ønsker det, ser dere; dere ønsker å gjøre det selv.
§ 147. Og, forkynnerbrødre, dere vet hvorfor jeg sier det. Bare lytt til dette lydbåndet. Jeg snakker til dere. Ikke bare til denne lille forsam-lingen her, men til menn over hele verden.
§ 148. Mange menn drar ut, utålmodige; men ved å tro at timen er nær forsøker dere å gjøre noe for dere selv. Vent på Herren! Tålmodighet er Kraft. Hvis dere kan ha tålmodighet, er det Kraft. Det er Kraft hvis dere … ¬”De som venter på Herren skal fornye sin styrke.” Ikke dem som forsøker å gå foran Herren: “Herre, jeg vet Du vil jeg skal gjøre dette, og ære være Gud, jeg … Gjør ikke det. Vent på Herren. Bibelen sa: “De som venter på Herren skal fornye sin styrke.”
§ 149. Gud brukte tusenvis av år på å oppfylle Sitt Løfte om en Frelser Som skulle komme. Men husk på, Han visste det hele tiden når det skulle komme. Der var mange mennesker som stod frem og forsøkte på å være messiaser. Mange menigheter forsøkte på å produsere mes-siaser, men Gud hadde fastsatt timen for Sin Messias. Han hadde ikke hastverk. Ser dere?
§ 150. Og i mellomtiden viste Han mange forbilleder på Messias. Han viste det hele veien, fra Adam til Messias; den første og siste Adam, en av dem av verden, den andre Personen fra Himmelen. En jordisk, den andre Personen Himmelsk. En kom ned ifra Himmelen, den andre kom utav jord. Men siden en Messias var lovet, tok det Ham tusener av år til å oppfylle det.
§ 151. Viste i Josef nøyaktig hvem Han var. Josef var en billede på Ham.
§ 152. David var en billede på Ham. Da David ble forkastet som konge, gikk han opp på toppen av berget, så seg tilbake, og gråt over Jerusalem som en forkastet konge som var Jesus inne i David. 800 år senere skuet Han ut over Jerusalem Som en forkastet Konge og sa: “Jerusalem, Jerusalem, hvor ofte ville jeg ikke ha ventet på deg som en høne på sitt kull, men du ville ikke.”
§ 153. Se på Josef, født iblant sine brødre, patriarkene; ikke som den siste, men som den nest siste. Benjamin var den siste; men like før den siste, ser dere, like før den. Hatet av sine brødre, elsket av sin far. Han ble hatet fordi han var en åndelig mann. Han kunne tyde drømmer; de var helt i samsvar med Sannheten. Han kunne se visjoner, forutsi ting som ville komme til å skje. Og de hatet ham. Han ble solgt for 30 sølvpenger. Hva hatet de Jesus for? De kalte Ham Beelsebul fordi Han var Ordet, og Ordet kan se tankene som er inne i hjertene. De hatet Ham. Og en solgte Ham for 30 sølvpenger.
§ 155. Han ble kastet ned i et dypt jordhull, Josef ble, under den forut-setningen at han skulle ligge der til han døde. Den blodige kappen hans lå der etterpå, akkurat som Jesu blodige kledning ble det, som ble tatt vekk fra Korset; den kledningen som Han hadde hatt på Seg, for å tilkjennegi Hans død. Men hva gjorde Gud for Josef? Han fikk ham opp og ut av hullet, og satte ham ved Faraos høyre hånd; og intet menneske kunne se Farao, bare se Josef, og når Josef forlot palasset gjallet trompetene og en proklamasjon utgikk: “Ethvert kne, bøy seg; Josef nærmer seg.”
§ 156. Det samme med Jesus. Han ble tatt fra graven hvor det var reg-net med at Han var død, oppstod, og sitter ved Majestetens høyre hånd. “Intet menneske har noen gang sett Gud unntatt Faderens En-bårne. Og når Han drar derifra, skal trompetene lyde, og ethvert kne skal bøye seg og enhver tunge skal bekjenne.” Se, Han er Prinsen for medgang. Se hva Egypt gjorde den gangen. Det reddet hele verden da en tørke slo til. Så, således vil det bli ved Menneskesønnens Komme. “Hvert eneste kne skal bøye seg, og hver tunge skal bekjenne for Ham at Han er.”
§ 157. Hele Ham ble vist forbilledlig; bare Gud visste nøyaktig når Han ville komme. Han visste nøyaktig når Han kom. Uansett hvor mange de hadde før det, Han hadde Sin Messias. Han viste dem i for-billeder hva som skulle komme.
§ 158. Slik som Han helt nøyaktig viste oss de Syv Menighetstidene, hva som skulle komme, helt nøyaktig viste Han oss hva som skulle komme da Han plasserte det Lyset der oppe, i en Åpenbaring om det, for å vise det for verden. Da Han sendte de Syv englene, for å åpenba-re de 7 budbærerne som hadde vært der nede fra begynnelsen til slut-ten, og vise de løse endene; så kommer hver enkelt engel hver sin dag og åpenbarer de løse endene som Luther etterlot, og Wesley etterlot, og Pinsevennene etterlot så alt sammen er representert der i selveste forbilledet og skyggebilledet av den store Shalom, Jehova, JVHU. Ser dere? Så helt nøyaktig. Anbrakte det på himmelen, og der er det me-kaniske øyet og tar et fotografi av Det. Ser dere? Takk Herren.
§ 159. Shalom! Fred! Gå ikke trett, Jesus er her. Hans store Lys har kommet til oss, og vi er takknemlige for Det, ja, Hans Ord, den store Hemmelig¬heten. Her er Han i dag, og manifesterer Seg idet Han gjør det samme som Han gjorde den gangen. Akkurat det samme ved å gjøre den selvsamme tingen.
§ 160. Vi er skapninger bundet til tid. Han er Evighetens Gud. Vi for-søker å presse oss; vi prøver på å utføre noe som er avvikende i måten å gjøre det på, som: “Åh, dette er absolutt nødt til å gjøres.” Husk på at Han vet om det alt sammen. Det kommer til å skje, uansett. La Ham gjøre det. Bare overgi dere selv til Ham.
§ 161. Se opp, og strål med Herrens glede over å vite at dere er privi-legerte, at øynene deres er blitt åpnet så dere ser denne tiden. Stol på Ham for fremtiden. Dere har sett Ham stadfeste Sitt Ord i fortiden, Han Som stadfestet Sitt Ord i fortiden og Som gjorde det slik at alle disse tingene skjedde, nøyaktig på timen som vi lever i, alt helt nøyak-tig i den Syvende engels budskap; viste Det både i himmelen og på jorden, og gjorde at Det ble kjent på tre måter så der kan ikke være begått en feil. Husk det! Han lovet at Han ville komme igjen. Hallelu-ja! Det Ordet skal bli stadfestet, Guds Løftes Ord. Med to tusen års venting skal Han komme i rette time. Bli ikke trett. Han vil komme her. Etter som Han har stadfestet Sitt Ord i hver tidsalder, viser Me-nigheten den samme tingen, åpenbaringen av vår Herre gjennom det Syvende budskap m.m. Gud åpenbarte det, manifesterte det, og be-kreftet det. Og midt iblant oss i dag viste Han seg her sammen med oss, og bekreftet og stadfestet Sitt Ord. Så Han vil gjøre det grundig.
§ 162. Der skal komme et tusenårsrike. De gamle skal være unge der for be¬standig. Sykdom skal svinne bort og død skal ikke være mer. Folk skal bygge hus, de skal bebo dem. De skal plante vingårder, og ete frukten fra den. De skal ikke plante og en annen bo der, at hans sønn tar det. Hans sønn skal leve hos ham. Han skal ikke plante og en annen ete; dø, og noen andre overtar, men han skal leve der. Amen! Ulven og lammet skal spise sammen. Og løven skal spise halm slik som oksen., og et barn skal passe dem. Der skal herske uskyldighet. Der skal ikke være noe som skal kunne forårsake sorg. Vi skal for-vandles fra hva vi er nå til det praktfulle bilde av Guds Sønn Som er udødelig. År kan aldri nå Ham. Alder kan aldri gjøre noe med Ham. Han er den udødelige Guds Sønn. Så vi vet at vi er i endetiden. Vi er ved overgangspunktet. Med alle disse tingene grundig bevist, slik som hevdet, således vil det bli bevist igjen.
§163. Nå. Fremtiden, den holder Han. Hvordan vet jeg når Han kom-mer? Når kommer Han? Jeg vet ikke, men Han vil være her. Det er riktig. Når vil Han gjøre sånn og sånn? Når skal forbannelsen vike bort fra jorden? Når skal disse velsignede refleksjonene fra Guds Kjærlighet med trær som står her og dør ut og blomster og ting, når vil de udødelig vokse? Jeg vet ikke, men de skal. Når skal all ettertanke i menneskehjertene i ønsket om å få leve, om sykehus og operasjoner, om gråt og sorg, når skal det alt sammen ta slutt mot et herliggjort sty-re sammen med Jesus i ett tusen år med Shalom? Når vil det skje? Jeg vet ikke. Han sa det ville komme. Jeg vet ikke hvordan Han vil gjøre det, men Hans talte Ord vil bli stadfestet når Rettferdighetens Sol skal oppstå med helbredelse i sine vinger. Og den delen som gjelder hel-bredelsen der skal ikke være en fysisk helbredelse slik som dere ten-ker dere den, som ved å si at noen har pådratt seg en sykdom og at den skal taes vekk fra dem. Det er hva Han gjør nå, som forbilde. Men, hele skapningen skal bli forvandlet. Dette dødelige skal iklees udøde-lighet. Denne alderdommen skal springe inn i unge år. Amen. Nåvel, men hvordan kommer det til å bli? Jeg vet ikke, men det skal komme.
§ 164. Jeg begynner å bli gammel selv. Dette året, om Herren lar meg leve til å se den 6. april, blir jeg 55 år. En gammel mann. Men jeg ønsker ikke å gå tilbake for å bli en gutt igjen. Jeg ønsker å trenge på mot det målet der hinsides, som er det formålet jeg kom for. I noe slikt som noen og 30 år nå har jeg stått bak denne prekestolen. Fra å være en smågutt på noen og 20, omtrent 21 – 22 år gammel, har jeg prøvet på å forkynne dette budskapet, og jeg har lagt hvert grann av hele min styrke i det. Om skuldrene mine luter, og håret mitt blir grått og faller av, så ser jeg ikke tilbake på det; de vil komme tilbake igjen. Jeg ser hinsides mot demringen av en dag hvor det stadfestede Guds Ord sa: “Ikke ett hår på deres hoder skal forgå, og jeg vil gi livskraft til det igjen i de siste dager.” Hvorledes skal Han gjøre det? Jeg vet ikke, men jeg tror det.
§ 165. Jeg vet ikke hva det nye året inneholder, men jeg vet Han bærer det. Det er det nye årets håp som jeg har. Hvis Ham kommer, amen. Hvis Han ikke kommer, skal jeg fremdeles være i virksomhet, om Han sparer meg. Jeg bare betror fremtiden til Ham. Jeg vet ikke hva den er, jeg bare betror den til Ham. Dere har sett Ham stadfeste Sitt Ord; der-for vet dere at det kommer til å bli gjort; Hans Ord! Dere sier: “Bror Branham, hvordan får du det der?” Nåvel.
§ 166. La meg bare for et øyeblikk komme med noen tanker her. Vet dere hva en symfoni er? Jeg vet dere vet det. Det er et musikk¬stykke, det er et drama. Se, de omsetter det i handling.
§ 167. Nå, dere små barn, når bare dere vil forstå. På skolen, husker dere, tror jeg dere har en … Hva er navnet på den lille russiske symfo-nien; noen ganger slår de den med trommene, vet dere. Den kalles for … Er det ikke om den vesle hakke¬spetten, vet dere, som fløy inn i sko-gen. Og de hadde fløytingen, trommeslåingen og ting. Og dere hører det alt sammen etter som man går igjennom symfonien etter hvert som de spiller den. Jeg har glemt navnet på den “Peter og Ulven.” Det er riktig. “Peter og ulven.” Nå, det der er en russisk symfoni. Se, de har ikke de små skikkelser som løper omkring for å fremføre den, men de spiller den på trommer. (Bror Branham knakker på noe treverk. Red.), og så (Bror Branham knakker på noe annet. Red.) … slåes det på trommene og får til lydene og ting. Den toner det ut, den spiller det. Så, dere vil forstå hva Bror Branham prøver på å si. Ser dere?
§ 168. Nå til dere voksne. Skriften er Guds Symfoni. Ja, halleluja! Bare Komponisten vet hva Den virkelig betyr, og Han åpenbarer Den for dem som hører, som er interesserte i å vite hva dramaet er. Men dere må ha forståelsen av hva en symfoni er først, ser dere. Det er ikke bare noe dere ser, det er forandringen, Ordets, musikkens overgangs-punkter. Den forandrer seg. Noen ganger går den for en stund i en spesiell takt på denne måten; etter en stund skifter den helt om på det. Hva er det? Til dere som ikke ville forstå Den, eller ikke vet noen ting om Den, som ikke er interessert i Den, er det bare et bråk, det er et nytteløst røre. Men for dem som kjenner Den, de venter aktpågivende og for¬ventningsfullt på det; de vet det kommer. Halleluja!
§ 169. Så vi har disse symfonistundene i Guds Ords Symfoni hvor hele dramaet forandrer seg. Dere som er interesserte, hør etter den for-andringen der. Dere vet den nærmer seg mer og mer. Dere hører må-ten trommene slåes på, amen; ønsker at noe skal skje. Dere vet at dette betyr en forandring, ser dere; at det skal bryte ut i et crescendo om noen få minutter. Ser dere? Og dere venter aktpågivende på den. Dere kan høre det på den måten trommene avpasses. O, Gud! Hvis dere kan høre trommene ved avslutningen nå; hvis dere kan høre ekkoet fra musikken i det Himmelske Ordet Som Selv synger ut: “Og det skal komme til å skje i de siste dager,” at symfonien i Guds store drama, som Han spiller, det forandrer Ham, Hans symfoni, ved overgangs-punktene. Komponisten, og dem som er interesserte, hører etter for-andringen. Det er hva alt dette stoffet er for oss. Vi lytter, vi er aktpå-givende. Hver gang Han viser Seg skjer det noe; vi ser timen nærmer seg mer og mer. Da vi for ikke så lenge siden så bakover i tiden, da menighetstidene ble tegnet opp, var vi lyttende. Vi så det stemte over-ens med Ordet, var i takt med Ordet. Hva skjedde etter en stund? Her kom Han, Ham Selv, og stadfestet Det.
§ 170. Vi hørte Ordet si: “I den Syvende engels dager”, i den me-nighetstiden, sa Han bare: “Den Syvende engels budskap skulle være det siste budskapet.” Og så, åh! vi finner det over her i Åpenbarings-boken 10, “I tiden for den Syvende engels budskap skulle Guds Hem-meligheter fullføres”; det Syvende Segl skulle åpnes; det skulle være der. Akkurat da, når det hender, brøt plutselig en visjon frem som sa: “Dra til Tucson. Et kraftig brak skal inntreffe ved denne tid slik at du fullt ut skal forstå, og vite, at det er sendt. Det skal snart rys¬te jorden, svært.” Alle dere vet om det. Det var på lydbånd måneder før det skjedde. Og så skjedde det. Deretter viste Det Seg på himmelen. “Sha-lom!” Hva er det? Det er en forandring av takten, symfonien.
§ 171. Dessuten sa Han en gang om det tredje draget hvordan det skul-le komme på denne måten; deretter ved å kjenne hjertet, og så det talte ord. Jesus sa: “Større ting enn dette skal dere gjøre, for jeg går til Min Far.” Joh. 14: “De gjerningene jeg gjør skal dere gjøre aldeles på samme måte. Større enn disse, for jeg går til Min Far.” Akkurat som jeg sa for en stund siden da Maria forsøkte å gi Ham identiteten som Josefs sønn. Han korrigerte henne. Hans ord kan ikke svikte. Derfor sa Han: “Himmel og jord skal forgå, men Mine Ord skal ingenlunde for-gå.”
§ 173. Når vi hører symfonien runge, at den forandre seg, at den for-bereder seg på en forandring, da er det timen for overganspunktet. Vi legger merke til, etter som Han begynner å gi rytmen, at vi ser: “De gjerningene som jeg gjør skal dere gjøre aldeles på samme måte, og større skal dere gjøre.” “Større!” Han lovet det. Vi undrer oss over hvordan det skal bli.
§ 174. Men da Han gjorde Sitt første mirakel, la dere merke til at Han tok vann og gjorde det til vin? Er det riktig? Han tok vann, som poten-sielt sett en eller annen dag kunne ha vært vin, men det var først vann. § 175. Og, da Han matet de 5.000, hva gjorde Han? Han tok en fisk, som en gang svømte og som var født fra et egg, og Han brøt den, og en annen fisk vokste frem på den skapningen som var den opprinneli-ge skapningen. Han tok brødet, som en gang var hvete, som var et frø og ble til brød; og Han brøt dette brødet, og det skapte ble bare mang-foldiggjort.
§ 176. Men i skogen var der intet som kunne skape et ekorn. “La det bli,” og det stod der uten noen ting å ta det fra. Hvem gjorde det? Den samme Jesus Kristus. Ser dere? “Større ting enn dette skal dere gjøre for jeg går til Min Far.” Ikke å ta noe som var skapt, og ta noe fra det og mangfoldiggjøre en skapning, men så absolutt å skape ved å vise at Han er den samme Jehova Som stod der den gangen og sa: “La der bli,” og det ble. Hans Ord ble manifestert. Da Han ble skapt til kjød på jorden, tok Han Sin opprinnelige Skapning, brøt den tilbake til dens opprinnelige tilstand og mangfoldiggjorde den. Men nå, i de siste da-ger, når Han kommer ned iblant oss igjen, det samme Lyset Som kom ned og sa: “La det bli lys,” Han taler bare skapningen inn i eksistens. “Større enn dette skal dere gjøre for jeg går til Min Far.” Husk på et vi er i disse dager.
§ 177. Og verden forstår ikke noe fordi: ”Det er sludder og vas.” Fordi Det ikke er Metodist, forstår ikke Metodistene Det. Fordi Det ikke er Baptist forstår ikke Baptistene Det. Fordi Det ikke er katolsk forstår ikke katolikkene Det. Fordi Det ikke er etter Pinsevennene forstår ikke Pinsevennene Det.
§ 178. Men Det er for de som venter på Herren, for de som søker. Ikke ett menneske visste om den Stjernen som drog over ifølge beretningen vi har fra ethvert observatorium. Men de vise menn fulgte den hund-revis av kilometer. I to år iakttok de den, og fulgte den. Ser dere hva jeg mener? Det er for dem som lytter til symfonien.
§ 179. Husk på at Komponisten kjenner slutten fra begynnelsen av. Han vet alt om den. Det er grunnen til at Han kunne skrive den ned her. Korrekt! Nå er du absolutt nødt til å begynne med Ham, du er ab-solutt nødt til å begynne. Hvis du ønsker å høre en symfoni, begynner du med Ham slik som musikken i symfoni. Du lytter, du vet hva den forteller, den er i ferd med å bli som symfonien er. Da begynner du å lytte til musikken. Og du vet hva den er; derfor vet du sånn omtrent: “Her er det hvor spesielle, bestemte ting finner sted. Nå er den nødt til å forandre seg.” Til hvem som helst ellers nå som ikke vet noen ting om hva det er; gikk bare inn og satte seg; er den bare en hel del slud-der, raslende støy. Men for den som vet hva den er, spilles der med fremheving av rytme og tempo, trommet ut etter notene, den utbasune-res med trompetene, den blir spilt på harpe, med fiolin, den er takt¬slaget på bassen, den gjaller utover gjennom trompetene, den slåes på trommene. Alt det som er nødvendig, sammen i rytme, og den lager dramaet inntil du kan lukke øynene dine og leve inne i den. Halleluja!
§ 180. Mennesket kan lukke sine dødelige øyner for jordisk syn og leve i Jesu Kristi Nærvær når du ser Hans Ord bli spilt med fremhe-ving av rytme og tempo i den store vekslende symfonien som vi lever i nå. Du er absolutt nødt til å begynne, inne i symfonien. Den eneste tingen du kan gjøre, hvis du er inne i symfonien. Da gir du deg i vei, du begynner å komme inn i rytmen. Det er måten Gud gjør det på. Du står ikke på avstand og ser på den. Du kommer inn i dens rytme. Hvordan kommer du inn dit? Du blir født inn i den, inn i Ordets ryt-me, når du er del av Ordet.
§ 181. Du måtte nødvendigvis ta del i dansen for å komme ut av dan-sen. Du måtte være med på ballspillet, som du var interessert i, for å komme i ett med ballspillet.
§ 182. Du må bli del av Ordet for å kjenne Guds Symfoni. Hans Sym-foni er når Den spiller, forstår du; du marsjerer i tidens takt. Du er på utkik etter det: “De gjerningene som jeg gjør skal dere gjøre aldeles på samme måte, og større enn disse skal dere gjøre,” i disse siste dager. Å gode Gud! Den store tidens forandring. Vi kommer inn i rytmen, or-dets rytme. Finn hensikten Hans, timen vi lever i. Kom inn i rytmen til den, hvorledes Han gjør det. Hvis du kommer inn i Ordet, finner du ut hvorledes Han gjorde det i begynnelsen. Da vet du hvordan Han gjør det hele tiden.
§ 183. Hvorledes sendte Han budskapet Sitt, først? Hva gjør Han? Han beskjeftiger Seg ikke med konfesjonene. Det gjorde Han aldri, så Han gjør det ikke nå. Der er det hvor du, hvis du lytter til Kirkenes Verdensråd, er i mørket. Ikke, hvis du lytter til Ordets rytme.
§ 184. Hva drepte de Jesus for? “Du Som er en mann, gjør Deg Selv til Gud.”
§ 185. Dere fikk budskapet mitt om 3 slags troende. Hvorledes en stod der, og der var de som gjorde seg til troende. De fulgte med for en stund idet de gav seg ut for å være troende. Og en dag sa Jesus til dem: “Hva vil dere tro når Menneskesønnen, Som er fra Himmelen, stiger opp og vender tilbake til Himmelen?” “Jeg kommer fra Himme-len, og jeg vender tilbake til Himmelen.”
§ 186. Ja, mengden trakk seg vekk og sa: “Dette er en sterk uttalelse.” § 187. Så der kommer de som hyklet tro, som vandret sammen med Ham, de sytti; for da de fikk noe som var vanskelig, så de det ikke, de kjente ikke Symfonien. De kjente ikke Løftet, at dette Barnet var Je-hova. “Hans Navn skal kalles Rådgiver, Fredens Prins, den Allmektige Gud.” Og da Han sa: “Når jeg stiger opp til Himmelen, der Jeg kom fra.”
§188. ”Vel, sa de,” dette er sterk kost, hvem kan tåle den? Vi vet at Du bare er en mann. Vi spiser sammen med Deg, vi sover sammen med Deg, vi er i skogen sammen med Deg, vi er ute ved sjøen sammen med Deg. Du er ikke annet enn en mann, og så si at Menneskesønnen vender tilbake, opp dit hvor Han kommer fra? Hva er det Du egentlig vil si? Dette er en sterk måte å si ting på.” Ser dere? De kjente ikke rytmen. De kjente ikke rytmen i symfonien fra Guds Ord, at Han var Gud manifestert i kjød; for Han var det stadfestede Lyset i Ordet for timen. De fikk ikke gripe Det. De sa: “Dette er en hard ting, hvem kan forstå dette?” Og de vendte seg bort. De kjente ikke rytmen, ser dere.
§ 189. Så legger vi igjen merke til at der var Judas som gav skinn av å tro, dvs. en vantroende, som ventet til han fant en feil. Derfor vendte Jesus Seg til disiplene, bare til de tolv, og Judas var en av dem, og sa: “Ønsker dere også å gå?”
§ 190. Da sa Peter: “Hvem skulle vi gå til, Herre?” Du er Komponis-ten. Amen! Du vet hvordan det går videre. Du er den Eneste Som har Livets Ord. Hvor skulle vi vende oss hen? Vi kan ikke vende tilbake for å bli en fariseer eller en saddukeer, eller en Herodianere,” eller hva det nå kunne være. “Du er Den Som har Livets Ord. Vi har ikke noe annet sted å gå. Vi har sluttet oss til denne store konserten. Vi er her inne, vi lytter, og vi er inne i rytmen. Vi tror Du er Guds Sønn, den manifesterte Jehova. Vi er sikker på dette! Vi forstår ikke hva disse store prøvelsene, og vanskelighetene, og lidelsene, og andre ting er, og Du sier: ”Du går for å ofres alt dette og det ene med det andre på den 3. dagen.” Alt dette stoffet forstår vi ikke. Men vi er i det, lytter til Guds symfoni; vi er en del av den. Og vi venter på å få se hva det nes-te blir som skal finne sted, og vi følger med, nær til Deg.” Å, gode Gud! Det er hva jeg ønsker å gjøre; det er et løfte.
§ 191. Hvordan begynte Han? Akkurat slik som Han gjorde det i be-gynnelsen. Ser dere? Han sendte aldri budskapet Sitt til en konfesjon; til denne flokken sendte Han aldri et budskap, Han sendte en mann. På Noahs tid var det Noah. På Moses’ tid var det Moses.
§ 192. Der var andre som en gang tenkte som de sa: “Å, nå Du vil gjø-re deg til den eneste hellige mannen i flokken.” Gud så ned på det der.
§ 193. Moses gikk til Herren: “Jeg har gjort dette; hva blir jeg nødt til å gjøre?”
§ 194. Han svarte: “Skill deg fra dem. Jeg skal ta Meg av resten. Jeg sendte deg; det er Mitt ansvar.” Og Han åpnet opp jorden og slukte Kora og hele tilveksten, hver gang.
§ 195. Johannes og Jesus kunne ikke være på samme tid. Da Johannes så, sa han: “Nå skal jeg avta, Han skal vokse.” Han er det stadfestede Lyset. Således vil dette Lyset gå frem inntil Han fastslår riktigheten av at den fulle og hele stadfestelsen kommer. Det er riktig, det er riktig.
§ 196. Han er Som Han var i begynnelsen. Det er slik dere begynner; hvordan dere begynner å lære hva Gud var. Hva gjorde Han da Han var her på jorden? Hva slags liv levde Han? Var Han enig? Gikk Han med på kompromiss? Gikk Han til konfesjonene? Hvordan legitimerte Han Seg? “Ransak Skriftene for i dem tror dere å ha Evig Liv; og de er dem som vitner om meg.” Se, det er den samme tingen i dag, dvs. i en hvilken som helst tid. Når dere ønsker Lys, se hva Skriften sier for denne timen. Godt.
§ 197. Hvor begynner du så? Hvis det er en synder her, begynner du ved korset når du regner deg selv død med Ham. Da har du gått inn til det store dramaet; du lytter, så ser du på Boksiden din, symfonien, mens du holder den i hånden. Du har en bokside i hånden din som skulle fortelle deg disse tingene, hvor forandringen i musikken begyn-ner, for å få den omsatt i handling. Da ser du hva gjerningen er. Når dere ser Guds Ånd falle på folket, og gjør en bestemt ting, ser dere til-bake og ser hvor det er. Se om det er det, om det er tingen i tiden. Ja, de hadde en bokside av symfonien i hendene sine da Jesus kom. Så sikkert at de hadde.
§ 198. Sier jeg ordet “symfoni” “sympati”, rett? Jeg håper det. Akkurat nå kom jeg bare til å tenke på det. Symfoni? (En i forsamlingen sva-rer: “symfoni.” Red.) Symfoni. Er det rett? Godt.
§ 199. Nå hadde de en bokside i hånden, men hva ville de gjøre? De prøvde på å se tilbake på en rytme som hadde hele … En del var alle-rede ferdigspilt. Det er hva menighetene gjør i dag. De, Lutheranerne, ser tilbake på hva del Luther spilte. De kjenner ikke forandringen i musik¬ken. De, Lutheranerne, vet ikke hva Gud gjør i dag når Han gjør disse tingene. Pinsevennene sier: “Å vi har den.” Dere har en Bokside som ble ferdig¬spilt for femti år siden. Ser dere? Så klart. La oss bare holde dette Ordet i vår stadige kamp, og se når forandringen kommer. Da vil vi vite hva vi gjør.
§ 200. Begynn nå med Ham, ved korset. “Omvend dere, å bli døpt i Jesu Kristi Navn for syndenes tilgivelse og dere skal få …”¬ Musikken, rettledningen, ser dere, Hans Ord, den Hellige Ånd, Som stad¬fester Ordet. Følg så igjennom, sammen med Ordets rytme. Hva enn musik-ken produserer for den timen, produser sammen med den. Skjønner?
§ 201. Mange mennesker spør: “Hvorfor?” De spurte. Noen ganger spør de meg: “Hvorfor? Hvorfor er disse tingene absolutt nødt til å skje? Hvorfor skjedde dette med meg? Hvorfor begynte jeg, og så skjer dette. Og, jeg fikk litt av trøbbel her, og her får dette meg ut av likevekt, og dette mistet jeg her?
§ 202. Noen ganger har jeg spurt “hvorfor?” Da jeg bare var en ung forkynner, var så vidt begynt, hvorfor tok Gud min kone fra meg ak-kurat da, den gangen? Tok barnet mitt. Tok det rett ifra meg, rett ifra hjertet mitt? Hvorfor gjorde Han det? Jeg visste det ikke da, men jeg gjør det nå. Jeg bare holdt hånden min i Hans, og fortsatte med å stole på Ham.
§ 203. Han vet om hvert eneste overgangspunkt. Han vet, rytmen er absolutt nødt til å skje. Han vet hva som må til for å forme deg. Han vet hva slags material Han skal bruke. Ser dere? Noen ganger, baken til i ødemarken, former Gud rettferdige menn til vismenn og profeter. Ser dere? Ikke sant? Det er der mennesker hamres til. Mennesker ban-kes ut, inne i Ordet. Når de har alle slags trosbekjennelser og ting inne i seg, la dem komme til Ordet, og Gud slår det rett ut av dem, former det rett inn i Denne, inn i den store sympatien i Hans Ord. Ser dere? Og da ser de Ordet går frem.
§ 204. Gud vet når rytmen i den nødvendigvis må skifte. Han vet hvordan rytmen går. Jeg vet ikke hvordan den går, men Han vet. Han vet hvordan den går, ikke jeg. Men her ser jeg på den og sier: “Vel, den bare kommer.”
§ 205. “Den rettferdiges lidelser er mange, men Gud utfrir dem fra dem alle sammen.” Ser dere? Gud har beveget Seg gjennom historien med rytmen fra Løftet i Sitt Ord; den samme rytmen i hver menighets-tid idet Han produserer Sitt Ord. Det var slik Gud skred frem ned igjennom historien. Hele veien fra 1. Mosebok til Åpenbaringen har Han beveget Seg gjennom historien med Sitt Ord, med rytmen fra den Hellige Ånds Kraft Som stadfester Hans ord for de Utvalgte. Husk nå på at Han aldri har vært i stand til å røre menigheten som står utenfor. Det gjelder bare de Utvalgte.
§ 206. Se på de prestene som sa: “Denne mannen er Beelsebul. Han er en spåmann. Ja, og han leser tankene deres.”
§ 207. Lite visste de at “Ordet er skarpere enn et tveegget sverd Som åpen¬barer hjertets tanker. Og Han var Ordet.
§ 208. Men denne lille, prostituerte kvinnen, som stod ved brønnen hin dag for å få seg en bøtte vann, hun sa: “Jeg ser at Du er en profet. Vi vet at Messias kommer. Vi har ikke hatt profeter på hundreder av år, men vi vet Messias kommer. Og når Han kommer da er det akkurat hva Han skal være.
§ 209. Han sa: “Jeg er Ham.” Det var nok. Hvorfor? Rytmen kom med ettertrykk. Hun lette etter den forandringen, fra et navn på en menighet til en stadfestet Messias. Og her stod Han, den Messias Som Moses talte om: ¬”Herren din Gud skal oppreise en Profet make til meg.” Der er Han. Rytmen skiftet, den utfridde sæden vedkjente seg den.
§ 210. Og når det egent¬lige Guds Ord faller på det som kreves tilbake, på sæden, og de ser frigjørelsen i Ordet, kjenner de Det igjen. De ser på Ordet, Det kjenner overgangspunktet, de kjenner timen, de kjenner forandringen, de kjenner rytmen slik den skal være for den timen.
Halleluja! De kjenner rytmen, de kjenner timen, den vet hvordan det foregies at det skal gå. Bare dere Utvalgte vet om det.
§ 211. Da Filip så det, kunne han ikke stå imot lenger. Han visste det var Messias. Så han skyndte seg avsted til kameraten Natanael, som han hadde studert Bibelen sammen med, og han sa: “Kom og se en mann. Kom og se hva vi har funnet. Vi har funnet Jesus fra Nasaret Som er Profeten Moses talte om skulle komne.” Vi fant Ham.
§ 212. Han sa: “Hvordan kan det ha seg? Jeg bare … Hvor var Han? Dere, se, han kjente ikke rytmen så helt nøyaktig. De hadde studert sammen, men da han kom dit sa han til ham, gjorde ham kjent med Ordet.
§ 213. Og da han kom dit, sa Jesus: “Se, en Israelitt…” og rytmen be-gynte å få tak; det store dramaet ble utspilt der på podiet, på marken, den dagen. Kanskje stod Jesus på en klippe da Han talte til folket, og da Filip kom opptil sammen med Natanael, så Han over til ham og sa: “Se, en israelitt som det ikke er svik i.” Han svarte: “Mester, når kjente Du meg noen gang?”
§ 214. Han sa: “Før Filip kalte på deg, da du var under treet, så jeg deg.” Å du og du.
§ 215. Han var en del av Det! Han sa: “Du er Guds Sønn! Du er Isra-els Konge!” Uansett hva verdens rytme var, og alle de sparkene på skinnebenet de hadde fått av konfesjonene, så var ikke det den store sympatien fra Gud. Amen. Han sa: “Du er Israels Konge! Der er Du! Jeg ser det! Jeg vet det! Hvorfor? Den utvalgte sæden vet. Det har den alltid; gjennom hver menighetstid vet de det.
§ 216. Så sier dere: “Men Bror Branham, hva med min mor og far? Hva med fa¬milien? Hva med menigheten min? Hva vil de gjøre? De vil jo kaste meg ut.” Hvis dere ikke kan se fremover, se oppover. Prøv ikke på å se fremover. Hvordan det enn er, legg din hånd i Hans. La Ham lede deg. Se oppover. Se ikke fremover. Så sier du: “Jammen, andre gjør narr av meg fordi jeg går med langt hår, at jeg slutter å gå i shorts, og for at jeg melder meg ut av menigheten.” Hå! Å lide for Hans Navns skyld er voksende smerte i Hans Nåde. Ja, å lide for Hans Ord, ser dere, er voksende smerte i Hans Nåde. Ja du. Husk bare på at det er Guds Nåde Som er blitt gitt til deg. Å du og du!
§ 217. Akkurat slik Paulus sa det, halleluja! Han hadde en skavank, noe som plaget ham. Djevelen ville smelle til ham med slag etter slag, så han rådspurte Herren tre ganger om å ta det vekk fra ham. Han sa: “Jeg ønsker ikke dette, Herre. Ta det bort fra meg.”
§ 218. Og så en natt talte Herren til ham og sa: “Saul, dvs. Paulus, Min Nåde er deg nok.”
§ 219. Han svarte: “Da vil jeg glede meg i min skavank. Jeg vil glede meg i den. Jeg vet Du er Helbrederen. Jeg har sett Deg helbrede syke, oppreise døde, kaste ut onde ånder og åpne blindes øyner. Men når jeg har rådspurt Deg, og Du forteller meg at det er Din Nåde Som er meg nok, da er denne djevelen som plager meg voksende smerte i Din Nåde. Da vil jeg glede meg i mine skavanker. Hvorfor? For at jeg ikke skal opphøye meg over Åpenbaringens Rikdom. Ser dere?
§ 220. Se, han hadde noe de andre disiplene ikke hadde. Han så Ham etter Hans død, begravelse, oppstandelse, og oppstigning. Han så Ham. Noen av dem sier: “Vel, jeg vandret sammen med Ham.” Det gjorde alle på gaten. Men etter at Han var død, begravet, oppstått, og faret opp til Himmelen og vendt tilbake i form av en Ildsøyle, talte Han til Paulus. Det var mer enn resten av dem hadde. Amen.
§ 221. Han sa: ”For at jeg ikke skal opphøyes, og ønske å bygge store, svære seminarer og alt mulig annet, og et eller annet stort og svært noe; for at jeg ikke skal opphøyes over Rikdommen i denne Åpenba-ring, lot Gud et Djevelens sendebud holde meg nede ved å slå meg igjen og igjen. Han sa: “Derfor, når jeg er skrøpelig, er jeg sterk.” Amen. Amen. Voksende smerter av Nåde! Amen. Vi kunne holde lenge på med det der. En time og 45 minutter har gått, og vi tåler smerter av Hans Nåde.
§ 222. Å, Han må nødvendigvis tillate korsveier. Han må tillate kors-veier for å prøve oss, for å fullkommengjøre oss til Hans tjeneste. Han må tillate det nå, Menighet, både her og på lydbånd. Han må tillate korsveier på grunn av vår tjeneste. Som Han gjorde med Daniel. Han gav Daniel en liten korsvei en dag. Dere vet, han var en stor mann nede i Babylon. Han gjorde det. Han lot kongen vende seg imot ham, og kastet ham i løvehulen. Det bare gjorde ham mer fullkommen. Så sikkert at det gjorde.
§ 224. Lot jødebarna gå inn i den glovarme smelteovnen. De var fast bestemt på å stå med Hans Ord.
§ 225. Han må tillate slengord; lar dem le av deg for at du går med langt hår. Ler av deg for at du sier hvorfor du ble en “hellig gulvruller” eller hva mer. De kan le av deg for det der. Det er som det skal være. Det er en korsvei; det er et lite overgangspunkt; det er for å prøve noe. § 226. Se, den eneste tingen korsveien gjorde for jødebarna som holdt fast i Ordet, var at den bare løste dem fra lenkene de hadde rundt føtter og ben.
§ 227. Noen ganger må det harde prøvelser til for å bryte verdens len-ker av oss. Noen ganger lar Gud oss få en liten prøvelse, vet dere, for å se hva vi vil gjøre for å ta dere ut av verden. Eller, med andre ord, lar dere få en liten prøvelse, og slår dere rett ut av det konfesjons¬systemet og den ideen at Metodisten er det eneste; Baptisten eller Pin-sevennen, dvs. det er den eneste forsamlingen de godtar: “Hvis ikke dere tror slik min menighet tror, tror dere ikke i det hele tatt.” Noen ganger lar Han en liten prøvelse inntreffe. Kanskje du har et sykt barn; kanskje et eller annet skjer akkurat i dødens time; kanskje en eller an-nen taes fra deg eller noe slikt. Hva skal det bevirke? Det skjer for å rive deg løs, for å vise deg noe; åpne øynene dine. Kanskje du en eller annen gang kom for å kritisere. Kanskje du lytter til dette lydbåndet bare for å kritisere. Kanskje Gud gjør det for å rive deg løs fra noen av de verdslige båndene som fikk bundet deg fast.
§ 228. Akkurat som med en mann som drukner i elven. Du må nød-vendigvis ta mannen opp av elven før du kan få elven ut av mannen. Det er riktig. Du må få ham opp av elven først. Så kan du få elven ut av ham. Noen ganger må Gud gjøre det på den måten. Han tillater overgangspunktene, korsveiene, for å gjøre det. Hold fast i Løftene Hans, Ordet, for de svikter aldri. Fremtiden? Den er i Hans hånd. Stå slik som de gjorde det. Stikk ikke av.
§ 229. Abraham visste på sine korsveier at Gud kunne reise sønnen hans opp fra de døde; hvor han fikk ham fra, ved korsveiene. Abraham kom til sin korsvei etter at han hadde stolt på Gud, og hadde sett alle Guds mirakler. I 25 år ventet han på en gutt, en lovet sønn, og så be-falte Gud ham til å gå og ofre den selv-samme tingen som han hadde ventet på. Å nei og nei, å du slette tid for en stund! Men vaklet Abra-ham? Les Romerne det 4. kapitlet hvor det sies han var “helt overbe-vist.” Amen. Han var helt overbevist om at hva Gud hadde lovet var Gud mektig til å gjøre. Amen. Han tillot korsveien. Han viste oss, ser du, igjennom Abraham, at Han er i stand til å oppreise døde.
§ 230. Abraham sa: “Jeg vil ta imot ham som en fra de døde.” Saras livmor var død. Og han, hans legeme var dødt. Han var en gammel mann. Hun hadde ingen melkeårer til å gi føde til barnet med. Og der var ikke noe. Han var selv steril og hun var steril. Ser dere? Der var ingen måte det kunne skje på i dat hele tatt, og han fikk ham som en ifra de døde. Han sa: “Hvis Gud kan gjøre det, kan Gud reise ham opp ifra de døde. For den selv-samme Gud Som fortalte at barnet skulle komme, og jeg holdt fast på det, og det kom. Han kan reise ham opp fra de døde.” For, Han gjør at alle ting tjener dem til det gode som els-ker Ham. Amen.
§ 231. I de siste dager skulle disse tingene, som vi nå ser, finner sted, Gud lovet det. Hvis Han lovet en sønn, og sønnen kom, hvis Han lovet alle disse tingene som vi ser i hele Skriften, og som Den gjorde, la oss komme inn i rytmen av Det. Han lovet at disse tingene ville skje i de siste dager, og vi ser det. Han lovet at Han ville sende Jesus. Hallelu-ja! Der skal komme et 1.000 års rike! Der skal komme en ny dag. Der skal komme en dag hvor solen aldri mer skal gå ned for vi trenger den ikke mer fordi Lammet er Lyset i Byen som vi går til. Amen.
§ 232. Demringen av en ny dag; kjenner den over hele meg nå! Lyset i en ny dag. Lyset i en dag hvor der ikke er natt, ikke mørke, ingen skygger, ingen glansløse, mørke skyer, ingen midnatt, ingen graver, ingen blomster på gravene, intet begravelsesfølge, ingen doktor, ingen lik hus. Amen. Jeg kan kjenne strålene fra Hans Lys Som bryter igjen-nom til min sjel. Den nye dagen! Den gamle presses vekk. Som jeg kjenner blodet, underlagt død, som strømmer igjennom kroppen min, kjenner jeg det svulmende bølgebruset fra den Hellige Ånd komme inn bakom det: “Stå opp, og skinn!”
§ 234. Noe sa: “Billy Branham, du begynner å bli gammel; du begyn-ner å bli svak. Skuldrene luter, håret ditt gråner og faller av.” Det er riktig. Og mørket, tett mørke ligger over jorden!
§ 235. “Men, stå opp, og skinn!” Jeg kjenner Lysets Bølgebrus fra Jesu Kristi ærefulle Evangelium falle der, og som har gjort meg til en ny skapning inne i Ham. Jeg ser etter den dagen, amen, etter den nye dagen. Jeg vet ikke hva fremtiden blir, jeg vet ikke hva 1964 innebæ-rer, hva det bringer for meg eller noen andre, men jeg holder i hånden til Ham Som eier Evigheten, Han Som er Evigheten. Amen.
§ 236. Abraham visste at Gud kunne reise ham opp igjen. Derfor stolte han på Ham.
§ 237. Så i det nye året, vær fast besluttet på å stå sammen med Hans ord og hva Det har lovet; slik andre Utvalgte gjorde det i andre tider dersom dere er overbeviste om at dere har sett Lyset Som brøt igjen-nom til dere fra Jesus Kristus, Hans manifestasjon i Hans store, Helli-ge Ånd i disse siste dager. Og husk på, igjen og igjen, å stå sammen med Det; det som Han gjorde er at du er en av de Utvalgte; og, det som han, den Utvalgte i andre tider så, som Abraham når han så det, når det var imot alt vitenskapelig bevis. Noa så det, stikk imot alt vi-tenskapelig bevis. Moses så det, og det var stikk imot alt vitenskapelig bevis, stikk imot disse harde tidene som har vært, men den Utvalgte som så det, stod støtt. Amen.
§ 238. Og la oss i fremtiden stå fast på Løftet. Gud gav Det; det er opp til Gud å gjennomføre det. Jeg bare følger rytmen. Når timen slår, og det sies: “Dette er slutten for William Branham på jorden,” da skal jeg gå sammen med rytmen. Deretter skal jeg oppstå igjen, sammen med rytmen, halleluja! Personen Som produserte det, betoner det, og pro-duserer det igjen. Det er Guds rytme: ”Jeg skal reise ham opp i de sis-te dager. Han som tror inne i Meg, har Evig Liv. Den som hører Mine Ord og tror på Ham som sendte Meg, har Evig Liv, og skal aldri komme til dom, men har gått fra død til Liv.” Jeg vil følge Ordets pul-sering. Amen. Ikke, hjerteslagene mine, men Ordets pulsering! Uan-sett hva det er, hvis ikke hjertet mitt pulserer sammen med Ordet, da er det galt med hjertet mitt. Amen. For Han er Ordet! Amen. Bibelen, Guds Ord, forteller oss det.
§ 239. For en tid siden hørte jeg, Billy og jeg, på et program som kom inn, og det gjaldt denne Bibelen. Stunden for det ble kalt “profeti”, ti-men for… Hva ble det kalt? Noe om profeti; “Profetiens Røst.”
Egentlig Syvendedags Adventistene. De har hatt fire eller fem for-skjel¬lige navn. Milleritter er hva de var til å begynne med.
§ 240. Det var de som sa på et møte at: “Jeg påstod å være Jesus Kris-tus, at den Hellige Far, Ildsøylen, var over meg, og at jeg var Jesus Kristus.” Det hadde seg at en venn av meg var på det lille møtet deres. Han reiste seg opp og sa: “Du skal måtte bevise det fordi jeg skal ringe ham opp rett nå. Jeg ønsker at du en eneste gang skal få høre om han noen gang vedkjente seg det der,” ser dere, og på den måten der. Han talte over de forskjellige sektene og ting på jorden.
§ 241. De vet. En gang tok jeg opp spørsmålet om sabbaten med dem. De kjente den gamle tiden, som har gått. Den Hellige Ånd er vår sab-bat. Bibelen sa så: “Kom til Meg, alle dere som strever og har tungt å bære, Jeg vil gi dere sabbat, for sjelene deres.” Ikke en dag. Paulus sa: “Dere som holder dere til en dag, jeg er redd for dere.” Se, det er rett.
Ja min herre. Der gjenstår en hvile. Hebr. 4:9-10
9. Derfor gjenstår det en sabbatshvile* for Guds folk.
<* gresk: sabbatismos.>
10. For den som er kommet inn til Hans hvile, har også selv fått hvile fra sine gjerninger, slik Gud hvilte fra Sine.
§ 242. Men deres forkynnere hadde her for en tid siden et fint pro-gram. Jeg har ikke noe imot dem. Jeg ville gjøre alt jeg kunne gjøre for å hjelpe dem. Tilgir dem endeframt for at de sa det der fordi, de sa noe som ikke var rett. Men det er så. Deres lære er nesten som Jehovas Vitner sin og Christian Science og alle disse andre sektene, vet dere. Samme tingen. Men merk dere at de er helt make til en hvilken som helst annen konfesjon. De har ikke mer galt, skulle jeg mene, enn res-ten av dem. Ordet har alltid rett, ser dere. Det vil sette riktigheten av Seg Selv på prøve. Hør etter.
§243. Men, mens han talte sa mannen: “Vi har årets bok.” Denne for-fatteren, hva var navnet hans; taleren sa det. Han talte for Full Gospel på verdensutstillingen oppe i Seattle for ikke så lenge siden. Og han sa, denne hallomannen sa: “Denne mannen har skrevet den mest frem-ragende boken for dette året.” Jeg er ikke enig.
§ 244. Boken for dette året er Bibelen! Den er Lyset i verden. Den er Gud Selv. Vår Bok for året er Bibelen. Vår Bok for 1964 er Bibelen, og for alle andre år som kommer er vår Bok Bibelen. For alle årene i fortiden har Den vært Boken for årene som gikk, for årene som kom-mer, og den er Evighetens Bok. Den åpenbarer at Den er Gud; ja, Den åpenbarer Gud. For hvert år som kommer er Den årets Bok. Når som helst dere hører Bibelen si noe, er det lovet, gjort krav på, at der en el-ler annen dag skal komme et Evig. Bibelen er Den Som gir oss dette Løftet når dere hører Den si at der kommer en dag når Jesus skal komme, og som jeg nå sier i dag …
§ 245. Jeg blir nødt til å slutte av fordi jeg har vært her i nesten to ti-mer allerede, vet dere.
§ 246. Hør her. Hvis Bibelen forteller oss om disse tingene som skal komme, vitner om alle disse tingene vi har vært igjennom; om Noas dager, som var forutsagt; tiden for alle disse andre som Skriften forut-sa. Martin Luthers tid var forutsagt, Wesleys tid, Pinsevennenes tid, tiden vi lever i var forutsagt, alt skjedde helt nøyaktig på den måten det var. Hva er det? Det er Guds talte Ord Som stadfestes av Gud Som gjør Det til Lyset i tiden. Se, akkurat slik som solen er når Ordet, Or-det Selv, er Lyset når Det stadfestes over den tiden som Det tilhører. Se, Det stadfestes. Da er Det Lyset for timen.
§ 247. Johannes var Lyset. Han hadde mer Lys enn Elias og de hadde; Elias. Han var ikke Elias’ Lys, men han var Elias i en annen form idet han stadfestet Lyset. Se, han var. Og da Jesus kom sa Han at: “Han var et klart og skinnende Lys for en tid. Dere elsker å vandre i Hans Lys.” Ser dere?
§ 248. Og Johannes sa: “Nå er jeg absolutt nødt til å dimme; jeg er ab-solutt nødt til å gå ut nå. Lyset mitt har sluttet å skinne. Jeg er absolutt nødt til å gå ut. Han er absolutt nødt til å vokse. Han er Lyset.”
§ 249. Han sa: “Jeg er Lyset i verden.” Amen. Det er riktig. “Den samme i går, i dag, og i all Evighet.’” Og Han er fremdeles Lyset i verden. Hva for en er Han? “I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud…” Hvorfor var Han Lyset i verden? Hvis Han hadde kommet og sagt at Han var Messias, og ikke gjorde det slik Bibelen sa Messias ville gjøre det, da var Han ikke Lyset i verden. Se, det er det stadfes-tede Ordet Som gjør
§ 250. Det til Lyset i verden, og i denne time vi lever i nå er Det, det stadfestede Ordet for denne time. Dere Pinsevenner sier: “Å tale i tunger …”..osv., at det var Pinse¬festens Dag, at det var tidens Lys den gangen. Nå, dette er en annen tid. Han er Lyset for timen i dag.
§ 251. Med Kristus på utsiden blir alt Lys kvelt i den Syvende me-nighetstiden. Månen, ved at den identifiserer det, kommer hele mørket over jorden. Lyset presser Seg inn nå; begynner å vise hva som skal finne sted. Tingen skal ødelegges, og Lyset skal komme inn og øde-legge det. Og de Hellige skal arve jorden, de ydmyke skal arve jorden. Verden, mørket over månen skal taes bort. Nattens mørke skal dø bort, mørket med sin død og trosbekjennelser, borte fra Guds Ord; forkvak-lede ting som de sier, skal dø vekk, og Lyset skal bryte frem på den dagen.
§ 252. Og husk nå på at når hele Bibelen… Hør etter nå når vi skal slutte av. Når hele denne Bibelen er blitt grundig stadfestet, da skal der være et Evig Shalom, Evig Fred. Ser dere?
§ 253. Han kom og sa Han var: “Fred på jord i mennesker Hans vel-behag,” men verden tok ikke imot det. Ser dere dette? Ikke sant? Han var Fred for hver eneste en som kom til Ham for å få Fred. Ser du det?
Fred på jord i mennesker Hans velbehag, så var Han Freden ved nytt-årets begynnelse. Guds nye dag. Hva for? Han var det stadfestede Ly-set for den dagen. Ser du?
§ 254. Men der er mer av Ordet Som skal stadfestes. Han er nødt til å stadfeste flere Ord. Og når det siste Ordet stadfestes, da er døden opp-slukt i seier, og de døde i Kristus skal oppstå; 1000 års riket skal sette inn, og det skal bli en stor Fred, Shalom. La oss sette kursen for den dagen, Bror, Søster, for denne, store Shalom.
§ 255. Husk nå på at Bibelen er Kilden til all visdom, og Den eier alle de fremtidige håp. Til Menigheten, Shalom! La oss be.
§ 256. Til denne lille flokken som er til stede her nå. Jeg har brukt 2 timer på dette lille nyttårsbudskapet. Dere har vært meget tålmodige. Er der en her inne denne formiddagen, dvs. denne ettermiddagen hel-ler, som ikke har Shalom, den Freden Som talte, Som identifiserte Guds Ord når du og Ordet ble til ett? Når du, om Bibelen sier en ting, sier: “Nei, jeg kan neppe tro at det er rett,” da har du ikke Shalom. Du har ikke Fred med Gud fordi Hans Ord sier en ting og du er ikke enig med Det.
§ 257. Og hvis Ordet sier “Shalom, Fred,” og du har den Freden, at et-hvert Ord Som Gud sier kan du understreke med et “amen,” da tror du Det. Og når du ser Det stadfestet, sier du: “Amen! Det er Ordet!” Men feier en trosretning, et lys, et falsk lys, verden, henover, for å formør-ke Lyset som er blitt reflektert, for å mørklegge i skyggen fra en eller annen troslære som f.eks.: “Nei, jeg tror at det der gjaldt noe annet; det betyr ikke akkurat det der,” og dog sier Ordet Det. Følger da du den skyggen eller viser du deg sammen med dette Lyset?
§ 258. Her og på lydbåndet, hvem som enn hører på det, tenk over det der bare et øyeblikk. Er det en til stede her som gjerne vill, som ikke har det Lyset, men som vil løfte hånden for å gi seg til kjenne om at du er rede til å vandre i det Lyset i dag? Og hvis der er en ute i det landet hvor dette lydbåndet skal gå til, at du ikke har Det, vil du løfte hånden din til Gud, rett der hvor… Stopp båndopptageren et øyeblikk bare når vi ber. Gå på kne og si: “Herre Gud! Jeg har tvilt. Jeg har gjort det. Jeg tenkte: “Vel, fordi menigheten sa at de tingene ikke kun-ne være slik, og dette ikke kunne skje, men jeg ser at det er lovet i Bi-belen, og jeg ser også mange ting. Himmelen til og med kunngjorde det selv. Og disse tingene som er sagt, inntreffer helt nøyaktig, og Gud i Himmelen kunngjør den selv-samme tingen. Så, jeg ønsker å ta imot Det nå. La Guds Ord komme inn i meg, og la meg komme inn i ryt-men; til ikke å lytte til hva menigheten eller forkynneren sier, men la meg komme inn i Ordets rytme og se hva Den sier. Og la Den bringe til meg, i denne store sympatien fra Gud, en utbasunering av Hans vil-je i mitt liv.”
§ 259. Vår Himmelske Far. Vi bringer nå til Deg hver eneste hånd som var oppe overalt. La Guds Hellige Ånd bringe dem Ordets rytme og Dets Sannhet for at de kan formes til Guds sønner og døtre nå, slik at de kan bli gjenskinnet av Guds Lys på jorden. De skal være det ma-nifesterte Ordet; at menn og kvinner skal leve på den måten Jesus lev-de, og til å tro hvert eneste Guds Ord og leve etter Det slik Han gjorde det, for Han sa: “Mennesket skal ikke leve av brød alene, men av et-hvert Ord Som utgår fra Guds munn.” Ikke bare av noen få Ord eller av en del av Ordene, “men av ethvert Ord Som utgår fra Guds munn.”
§ 260. Ordet på Moses’ tid virket ikke i dagene på Jesu tid. Ordet, Or-det i apostlenes dager virker ikke i denne tiden. Det er et lovet Ord for denne dag. De sa selv, og talte Det ved den Hellige Ånd, det som skul-le skje i de siste dager at menighetene skulle være ubesindige, over-modige, at skjøgen skulle reise seg, og at skjøgens døtre skulle være rett der, sammen med henne, og hvordan de ville mørklegge jorden. Og i denne siste menighetstid, Laodikea, skulle Jesus taes helt og hol-dent bort fra konfesjonen.
§ 261. O, Herre, la meg stå sammen med Ham, Ordet, og manifester Hans Lys igjennom alle av oss mens vi med besluttsomhet begir oss ut i dette nye året uten å vite hva dette nye året innebærer. Men vi holder fast i Ham, Ordet, Som kjenner hele symfonien fra begynnelse til slutt. Han kjenner hvert eneste skritt og hvert overgangspunkt. Og, Herre, vi bare ser på Ham, holder våre øyner på Ham, Ordet. Da, når vi ser at disse tingene viser seg, vet vi at vi er rett inne i Ordets rytme. Innvilg det. Frels enhver tapt sjel, Herre, som er her, og hver eneste en som lytter til lydbåndet. Vi overgir dem til Deg for Ditt Kongerikets skyld, i Jesu Kristi Navn. Amen.

Talen er oversatt og trykket ved Brødrene i Bergen.

Med Broderhilsen fra: Leif Litsheim.
Budskapsmenigheten i Bergen.

(Anm.: Syvendedags Adventistene har hatt fire eller fem forskjellige navn. Milleritter er hva de var til å begynne med. Millerittene har sitt utspring fra den amerikanske forkynneren William Miller (1742 – 1849) som lærte at Kristi annet Komme og begynnelsen på 1.000 års riket skulle inntreffe i den nærmeste fremtid. (Første gang i 1843.))