Budskapsmenigheten

RETTSSAKEN

Ved

William M. Branham forkynt i Tampa, Florida, U. S. A.,

den 19. april 1964.

Jeg ønsker å lese Markus det 16. kapitel og begynner med det 9. verset. For en vidunderlig tekst. Den handler om Oppstand­elsen.

9. Nu da Jesus var oppstanden tidlig den første dagen i uken, viste Han Seg først for Maria Magdalena, som Han hadde kastet syv djevler ut av.

10. Og hun gikk og fortalte dem som hadde vært med Ham, da de sørget og gråt.

12. Deretter viste Han Seg i en annen skikkelse for to av dem mens de spaserte, og gikk utover på landet.

13. Og de gikk og fortalte det til de andre, men de trodde heller ikke dem.

14. Etterpå viste Han Seg for de elleve mens de satt til bords, og bebreidet dem deres vantro og hårde hjerte fordi de ikke trodde dem som hadde sett Ham etter at Han var oppstanden.

11. Og de, da de hørte at Han levet, og var blitt sett av henne, trodde de ikke.

15. Og Han sa til dem: ‘Gå dere ut i all verden, og forkynn Evangeliet for all skapning.

16. Han som tror, og blir døpt, skal bli frelst, men han som ikke tror skal bli fordømt.

17. Og disse tegn skal følge dem som tror: I Mitt Navn skal de kaste ut djevler, de skal tale med nye tunger,

18. de skal ta opp slanger, og dersom de drikker noen dødelige ting, skal det ikke skade dem. De skal legge sine hender på de syke, og de skal bli helbredet.

19. Så deretter, etter at Herren hadde talt til dem, ble Han tatt imot oppe i Himmelen, og satte Seg ved Guds høyre hånd.

20. Og de gikk ut, forkynte overalt, mens Herren virket med dem, og stadfestet Ordet med tegnene som fulgte med.”

Amen. La oss be. Herre Jesus, sier vi, nu mens vi nærmer oss Faderens Trone. Og i Ditt Navn tror vi at dette er Ditt Ord. Vi tror at dette er de siste Ord Som kom fra Dine lepper før Du steg opp. Og vi spør Deg om Du vil velsigne Dem i samsvar med våre hjerter, denne ettermiddagen, for de sykes skyld. Vi takker Deg fordi Du kalte mange til Din Trone i går kveld, og vi så disse lange køene av mennesker, menn, kvin­ner, fedre, barn, mødre, som kom nedover i køen og gikk inn i bønnerommet. Vi tak­ker Deg for det, Fader. Og nu ber vi om at Du vil gi til dem Ditt Kongedømmets Rikdommer, og måtte der være tro i blant oss denne ettermiddagen slik at Guds Ord kan bli en realitet for oss. Og Du er den Eneste Som kan gjøre det, Fader, så vi spør om det i Jesu Kristi Navn. Amen. Vær så god, sitt.

Jeg ønsker å ta min tekst for denne ettermiddagen nu, og den høres litt merke­lig ut. Og, jeg ønsker å ta den på grunn av at jeg i går møtte en av de fineste mennesketypene ved frokost­bordet. En sakfører. Og nu sitter han rett bak meg. Og, vi snakket om Retts saken, og den var mer eller mindre en fingert rettssak, eller noe slikt noe, som vår Herre var blitt utsatt for. Og jeg tror, helt sikkert, at den mannen skulle bli en bedre mann til å stå her og være et eksempel på landets rettsvesen siden jeg snakket om Ham etter at jeg møtte ham. Og, de forteller meg at han er en vidunderlig sakfører så jeg vet at han ville gi Ham en rettferdig, rettslig behand­ling, og, fordi Jesus aldri fikk den riktige formen av en rettergang. Og Han er Ordet. Vi er alle enige om det. Han er Ordet. Av denne grunn har jeg lest Hans Ord, og vi skal stille Ordet for Retten denne ettermiddagen. Ordet stilles for Retten.

Saken gjelder: “Guds Ords Løfte kontra verden.” Årsaken til Anklagen er: “Brudd på Løftet.”Jeg tror at den Offentlige Anklageren alltid repre­senterer lagnad (skjebne). Jeg tror det er riktig. Og, Satan er den Offentlige Anklageren. Han representerer verden i denne rettssaken. Og, den Anklagede er Gud, og den Anklagedes Vitne er den Hellige Ånd. Så vil jeg gjøre menigheten, forsamlingen, både til Jury og Dommer. Og la oss høre på Prosedyren nu_, mens vi lar sceneteppet gå opp for å bli klar over hvor vi befinner oss. Nuvel.

Glem nu ikke at hva vi ser her er det som gir støtet til denne Rettssaken Som gjelder Guds Ord kontra verden. Årsaken til Anklagen er et brudd på Løftet. Det vil si at verden påstår at Gud gav et Løfte Som ikke er sant. Det er et Løftebrudd. Han holder ikke Sitt Løfte. Og, den Offentlige Anklag­eren i denne saken er Satan som representerer verden. Og, den Anklagede er Gud Selv, og Anklagerens Vitne er den Hellige And. Og nu er Retten satt. Nu skal den Offentlige Anklageren (Aktor) kalle sitt første vitne til vitne­boksen for å ta ham i ed. Og nu har han 3 vitner denne ettermiddagen som jeg ønsker å bruke… som han ønsker å bruke, rettere sagt, i denne Rettsaken. Og disse vitnene er: “Herr Vantro.” Den neste er: “Herr Skeptiker,” og den neste kalles: “Herr Utålmodighet.” Nuvel. I denne saken hevder disse vitnene at Gud ikke holder Sitt Ord. At Hans Ord ikke er sant. Og vi kan se, før vi begyn­ner Rettsaken, at så mange i verden forsøker å si at Guds Ord ikke er sant. For eksempel, det som jeg nettopp leste. Jeg leste fotnotene i Sco­fields Bibel, og jeg tenkte på en historie som ble for­talt meg en gang. Jeg tror ikke at jeg noen gang har sitert den, spesielt i dette møtet. Men, en kvinne hadde engang en fin, ung gutt. Han ønsket å bli prest. Hun Ønsket at gutten hennes skulle få den aller beste skolering og opp­læring som han bare kunne få, skjønt, hun var en kvinne i fattigslie kår. Det er noe som enhver mor ville ønske for sin gutt, der­som han var kalt til noe slikt som det. Det måtte bli å gi ham den beste ut­dannelsen som kunne fåes. Ja visst ville hun at han skul­le   få det. Altså sendte hun ham til det aller beste religiøse seminaret som hun visste å sende ham til. Vel, en dag, da han hadde vært der ca. ett år, ble hans mor meget syk. Det stod virkelig dårlig til med henne. Og de holdt på med å ringe og sende telegram­mer. Hun bodde alene, slik at han kunne bli kalt hjem fordi hun fikk en riktig kraf­tig forkjølelse. Den utartet seg til en dobbeltsidig lungebetennelse, og det førte til kongestion i lungene, og hun regnet med at hun skulle dø. Hjertet hennes viste seg å være for dårlig. Selv om den trofaste legen gjorde alt han kunne for å redde kvinnens liv, ble hun stadig verre. Derfor sendte legen et telegram til den unge mannen og sa: “Gjør deg klar med en gang. Bestill deg plass på flyet slik at du kan komme til din mor når som helst fordi, det ser ut som om hun lig­ger for døden.” Og da fikk gutten, som var helt oppskaket, pakket klærne sine, og ordnet med å ta et fly.: Da kom et tele­gram rett tilbake fra hans mor: “Ikke kom, sønn. Jeg er blitt frisk.” Så omtrent ett år senere, eller seks måneder senere, tror jeg det var at han kom hjem. Og etter å ha hilst på sin mor, og de satt og snakket sammen, sa han: “Mamma. Der er et spørsmål som jeg fremdeles går og tenker på.” Han sa: “Da du var så syk, skrev du aldri til meg, og fortalte meg om detaljene. Du bare sa at du ble frisk, og du gav meg aldri detal­jene om hvordan dette hendte.” Hun svarte: “Sønnen min. Husker du at den gamle kolonialforretningen pleide å stå på et bestemt sted her nede i gaten?” “Ja.” “Der nede, i den lille bygningen, er der en flokk mennesker som dyrker Gud.” “Ja,” sa han. “Jeg husker dem. De er Pinsevenner.” Hun sa: “Ja, det stemmer. Da jeg var på mitt aller verste, var der en fin dame som kom hit opp til meg. Og hun sa: ”Søster, vi var der nede på bønnemøtet, og vi forstod at du var meget syk, og at du hadde en gutt som var borte på seminar for å bli prest. Og mens vi var i bønn, åpen­barte Herren for oss at vi skulle komme for å be for deg,” og sa: ”Vel,” sa hun, ”det ville være fint.” Har du noe imot at pastoren vår kommer og ber?” Hun svarte: “Nei, så absolutt ikke, frue. Det vil glede meg.” Legen sa at det var helt i orden. Så kom pastoren, og han leste dette Skriftstedet her i Markus det 16. kapitel, og han sa: “Det er hva Bi­belen sa.” Så la han sine hender på kvinnen, og ba. Gikk ut, og han sa hun ble frisk, fortalte hun. “Ahh,” sa han. “Mamma!” Hun svarte: “Er ikke det underbart, sønn? Tenk på det!” “A, mor,” sa han, “det had­de naturligvis ingenting å gjøre med din helbredelse. Muligens at noen av medisin­ene, som legen hadde gitt deg før, ikke fikk sin virk­ning i tide.” Hun svarte: “Å, nei, sønn. Legen hadde i to dager slut­tet med å gi meg medisiner. Han sa at der ikke var noe han kunne gjøre. Han bare la meg i et surstofftelt, og sa at der ikke var noe han kunne gjøre. Og jeg ble stadig verre.” “A nå,” sa han. “Mamma, det var ikke det der. Disse er uvitende mennesker, skjønner du. De forstår virkelig ikke. De bare leser Bi­belen.” Og han sa: “Er du med?” Hun svarte: “Vel, ventes det ikke av oss at vi tror Bibelen, sønn?” “Jo, helt sikkert,” sa han, “det ventes av oss at vi tror Den, men på skolen, skjønner du, lærte vi at det som han leste fra Markus 16, fra det 9. verset og videre, det er ikke engang inspirert.” “Du slette tid,” sa hun, “Ære være Gud!” Han sa: “Men Mamma da, du oppfører deg som de der menneskene. ja visst, det ante meg!” Hun svarte: “Vel, gutten min, jeg bare tenkte.” Han sa: “Hva tenkte du på?” Hun svarte: “Dersom Gud helbreder meg med den delen av Ordet Som ikke er inn­blest av Gud, hva ville Han da gjøre med det som virke­lig er inspirert av Gud?”

Vi tror altså at Det er in­spirert. Derfor nu dette. Vi skal la Anklageren kalle inn sitt første vitne, det første, til anklagebenken for å vitne imot. Historien jeg nettopp fortalte har sin årsak i at jeg leste hva herr Scofield hadde notert i margen om, at manuskriptene ikke har det med, da jeg nettopp leste denne teksten. Men det er slik. Så herr Vantro kommer til vitneboksen, og avgir nu sitt vitne for å vitne imot Guds Ord – for å vitne imot Det. Og når han nu skal være det første vitnet i rek­ken av vitner, så er vi klar over at, etter at han er tatt i ed, er hans klagemål dette, at, Løftene i Guds Ord ikke er helt sanne. Alle disse vitnene, som Anklageren kommer med, hevder å være troende. De hevder, alle sammen, å være troende. Dvs. de avgir en vitneforklaring om dette, som at, vi ville aldri ha besøkt slike møter dersom vi ikke var troende. Derfor sier de at de er tro­ende.

Og anklagen, som herr Vantro kommer med, mot Guds Ord, er at han hevder at Markus 16 ikke er sant fordi han sa han hadde vært syk over en tid, og nu kom­mer han med sin vitnefor­klaring om at han var syk over en tid, og at han gikk til et såkalt “Hellig – Ånds” møte hvor folk la hendene på de syke, og de hevdet at de var blitt helbredet. Derfor gikk han inn i den bønnekøen, og når han gjorde det, hadde han vært meget syk i lang tid. Og, han ble bedt for av denne Hellige – And – flokken av men­nesker som ropte, og gjorde nummer av det, og som hev­det at de var helbredet. Og, herr Vantro gikk med i den køen, og fikk hender lagt på seg. Det var for mer enn to måneder siden, og der har ikke vært ett tegn på helbredelse. Derfor sier han: “Den delen av Guds Ord er ikke sann.” Nu tar så Anklageren sitt første vitne ned, og han bringer sitt neste vitne opp til vitneboksen. Det neste vitnet, som kommer opp, er herr Skeptiker. Han taes i ed, og han møter som vitne.

Nu hevder han at han er en troende, og han hørte i byen at de hadde en menighet hvor de hadde en troende pastor, en såkalt gudfryktig mann. Det sier forsamlingen. Og denne annen trodde Skriften. Det sier han. Og han ba for syke, og salvet dem med olje. Og han leste kapitlet over dette i Bibe­len, i Jakobs brev det S. kapitel, det 14. verset: “Er noen i blant eder syk, la dem kalle til seg menighetens eldste, og la dem salve dem med olje, og be over dem. Troens bønn skal redde de syke, og Gud skal reise dem opp.”

Derfor, sa han, gikk han inn fordi han er en syk mann som var blitt oppgitt, at han noen gang kunne komme over den alvorlige febersyk­dommen som han hadde. Og legen sa at han ikke kunne komme seg av den. Der var ingen mulighet for ham. Så han tok Gud på Hans Ord, og han fant denne såkalte gudfryktige pastoren; og hele forsamlingen, sam­men med ham, hadde alle slags vitnesbyrd om at de var blitt helbredet osv. Og denne gudfryktige pastoren ba for ham, og salvet ham med olje, ifølge Guds Ord. Han tvilte ikke på mannens oppriktighet, han tvilte ikke på menighetens oppriktighet, dessuten gjennomførte pas­toren befalingen akkurat slik Bibelen sier det; salvet ham og ba for ham. Og det var mer enn seks måneder siden, og han har ikke kun­net påvise ett eneste tegn på helbredelse. Derfor gir han den vitneforklaringen. Nu går det andre vitnet ned. Deretter fremstiller Anklag­eren sitt neste vitne som heter herr Utålmodig.

Han fremstiller ham, og han blir tatt i ed for å avgi vitneforklaring mot Guds Ord, at Det ikke er sant. Denne mannen kommer frem, og han hevder at han er en troende, og en dag leste han i Markus det 16. kapitel, rettere sagt, det 11. kapitel, og begynner med det 22. verset hvor Jesus Selv ..,

Han hevder at han hadde en Bibel med røde bokstav­er, og at de røde bokstavene var nøyaktig de Ord Som Jesus Selv sa, og at i denne røde bokstav – Bibelen i Markus det 11. kapitel, hvor Jesus talte, kom han med dette sitatet: “Ha tro inne i Gud, for sannelig, sannelig sier Jeg eder: ”Dersom dere sier til dette fjell “bli du kastet i havet,” og ikke tviler, men tror at det du har sagt skal skje, kan du få hva du har sagt.” Og han hadde vært en krøp­ling, sier han her, i mange år, helt fra han var en gutt. Han hadde vært lam i føt­tene sine. Han måtte gå med krykker. Så han aksep­terte det som Guds ufeil­bare Ord, og han sa i sitt hjerte, som han hevder, at han ville vitne om det nu. Han sa: “Jeg vil gå,” og aksepterte Jesu Kristi Ord. Han sa at han skulle gå fordi Jesus sa: “Dersom du vil si til dette fjell: “flytt deg,” og når du godkjenner det når du ber, tro at du får det du ber om, og du skal få det.” Og han spurte om det, ba om det. Han sa han skulle få det, og det var for fem år siden. Og, han er fortsatt lam i føttene sine. Han er ikke blitt noe bedre. Nu kommer Anklageren frem etter at vitnene hans har gitt tre forskjellige sitater fra Skriften, som i jødisk rett er et vitneutsagn som avgir 3 vitnesbyrd fra Skrif­ten Som ble skrevet i Guds Bibel. Forutsatt at Jesus Kristus sa Det, Han Som er Guds Sønn, Gud inkarnert i kjød idet Han bor i en Mann, selveste Ufeilbarligheten. Og Anklageren kommer frem nu for å slå fast påstanden for dere. Husk nu på at dere er Jury­en, og dere er Dommeren. Derfor vil Anklageren at dere skal vite nu, mens han slår fast påstanden igjen, at disse menneskene hevder at de er troende, akkurat som resten av dem hevder. Derfor forlanger, og også ønsker han, Anklageren, at dere skal vite at Gud ikke er ærlig ved å sette slike overilte Ord i Sitt Ord når Han ikke bakker Det opp, fordi, Han gir dette til Sine troende barn for at de skal kunne kreve dem. Og ved at de krever det, blir de til skamme, og blir vanæret ved å henvise til Ordene Som ikke er sanne. Anklageren, nu: “For Han har sviktet i å oppfylle Løf­tene til disse tre vitnene, noe som er blitt gjort nøy­aktig etter Guds Ord.” Og han ønsker, Anklageren ønsker, at dere skal vite at Gud har sviktet i alle tre tilfellene med å gi den minste tilkjennegivelse av å holde Sitt Ord. Han slår det fast for dere, og for disse som hevder å være troende. Så ønsker Anklageren igjen å gjøre dere oppmerksomme på noe annet. Han, Som er Gud, lovet at alle ting var mulig for dem som trodde. Han lovet det. Anklageren ønsker at dere skal vite det. Og disse såkalte troende har forsløkt å holde dette Ordet, og Han klarte ikke å holde Det. Derfor er Han saksøkt for brudd på Løftet.

Ennu en gang ønsker Anklag­eren å gjøre dere oppmerk­somme på et annet Guds Ord. Han hevder at Han lever etter Sin død. Jesus hevder å være i live etter Sin død. Og Anklageren ønsker dere skal vite at han ikke har sett noen mann med naglemerker i hendene sine, og med arr over hele sin kropp fra piskeslagene, og med naglemerker i føt­tene sine. Heller ikke har han sett noen tornekrone på noen manns hode, og allikevel hevder Han å være i live, etter Sin død. Han hevder også, og det er i Hebreerbrevet 13,8, at Han lever, og, det er ikke slik. Han hevder også, i Lukas det 17. kapitel og det 30. verset, at Han ville åpenbare Seg i disse dager, som vi lever i nu. Som Han var den gangen, slik ville Han være. Han, Anklageren, hevder også ved at han nu har slått fast sin påstand i saken, at når den syvende engel i Åpenbaringen 10 begynner å lyde, er det engelen til menigheten i Laodikea som skal kalle menigheten tilbake til fedrenes tro. Så når denne engelen høres, skulle på den tiden alle Guds Hemmeligheter bli åpenbart. Han hevder også at i Mala­kias 4 profeterte de hellige profeter at der skulle være en profet som skulle stå frem på den tiden for å gjøre disse kravene til en virkelighet. Og, der eksi­sterer ikke noe av det der på den måten der. Han hev­der også at Himmel og jord skal forgå, men at Hans Ord skal aldri forgå. Nu har Anklageren en på­stand her. Han slår den fast. Nu overgir han den til dere tilhørere, til dere som er både Dommer og Jury. Nu har vi hørt hans versjon. Vi har hørt vitnene. Vi hører hva de sier om det. Vi hører hva Anklageren øser inn i Ordet, og nagler det fast fra begge sider. Av alle de Løftene Som Gud har gitt, så langt han kan se, er der ikke Ett Som er sant. Så han forsøker å bringe en anklage mot Gud, og imot Ham Som gir slike u­besindige Løfter fordi Løf­tene Som Gud har gitt, er absolutt mindre veloverveid. Løftene Som Han bringer for denne tiden er så avgjort ukloke. Og Han holder dem ikke! Nu har vi hørt hans versjon. La oss nu derfor be Anklag­erens vitne, og Anklageren, om å gå ned. Og nu vil vi føre Forsvarer­ens Vitne frem Som vitner for den Anklagede. Og nu er Forsvarerens Vitne den Hellige And. Han kom­mer nu og møter som Vitne for den Anklagede. Nuvel. For det første vil Han gjøre denne Retten oppmerksom på, halleluja! At Anklageren tolker Ordet galt for men­neskene, akkurat slik han gjorde det for Eva i begyn­nelsen. Husk på, han var hennes tolk. Gud sa hva de skulle gjøre. Da ville der aldri ha vært død, sorg, eller noe, og han gikk omkring og tolket Ordet galt. Derfor, når mennesker for­later Guds Ord, hva kommer de inn i? Det blir ikke be­skyttet av Gud. Men, ser du, Satan var Ordets tolker for Eva. Hun ville ikke høre på sin mann, og på Gud, men hun tok imot Anklagerens tolking av Ordet. Og han har ingen rett til å gi en tolking, og heller ikke har noe menneske en rett til det! Gud er Sin egen tolk. Han har ikke bruk for oss. Han holder Sitt Ord; vi tror. Nu vil Han gjøre dere opp­merksom på at den samme tolken, av de første Guds Ord Som ble talt, er Anklag­eren som forsøker å bringe en anklage inn for denne Retten i ettermiddag. Han er den samme personen, og han har tolket Ordet galt. Det er det første Forsvar­erens Vitne ønsker å si. Nuvel. Han ønsket å gjøre dere oppmerksom på dette, at han var Evas tolk, og han forklarer Ordet feil. Først og fremst ønsker Han å gi dere denne tanken at Løftet bare er for de tro­ende. Ikke for dem som gjør seg til troende, de som er skeptikere eller vantroende. Det er bare for dem som tror!

Nu ønsker Forsvarerens Vitne, den Hellige And, at denne Retten skal være klar over at disse Løftene bare er for de troende. Så, under kryssforhøret sa han: “Disse er troende!” Og nu skulle Forsvarerens Vitne Selv vite om de er troende eller ikke fordi, Han er den Personen Som leven­degjør Løftet. Kan dere komme forbi det? Det er sannelig litt av en varm Rettssak Som pågår. Hvordan skal dere komme igjennom den? Den Hellige And skulle vite det fordi Han er Livet Som er inne i Ordet. Han er den Personen Som levendegjør Ordet. Akkurat som din ånd levendegjør ditt legeme, og Legemet levendegjøre av Anden. Uten ånden er le­gemet uten virkning, legemet er dødt. Og Ordet er dødt uten Anden. Anden må til for å frembringe Ordet for å få Det til å leve. Og Han er Den Som levendegjør Ordet, og Han er Forsvar­erens Vitne for den Anklag­ede. Amen. Hvordan skal dere klare å komme forbi det? Jeg ønsker at denne Retten skal forstå, helt klart, at Han er Den Som gjør le­vende. Han vet. Han gjør Ordet levende. Han ønsker ennu en gang å gjøre denne Retten opp­merksom på Løftesordet Som er dratt i tvil. Han har aldri satt noen be­stemt tid for dem til å bli helbredet i. Han sa: “Troens bønn skal redde de syke, og Gud skal reise dem opp.” Han sa ikke “akkurat da.” “De skal legge hendene på de syke, og de skal bli hel­bredet.” Han sa aldri dagen, måned­en, året. Han sa bare: “De skal!” Forsvarerens Vitne Ønsker dere skal vite det, at Han ikke sa at der skulle gjøres et mirakel. Han bare sa: “De skal helbredes!” Tolk Ordet rett! “De skal helbredes!” Han satte aldri noen bestemt tid. Og, det vil si, at dersom de er troende, hvis de er troende, skal de helbredes. “De skal legge hendene på de syke, og de skal helbre­des,” enten det er nu, om en uke, måned, år, tye år, femti år. “De skal helbredes.” Slik sa Han det. Det vil si, dersom de kan holde fast på sin tro. Nuvel, det der er Forsvar­erens Vitne. En annen ting. Forsvarerens Vitne ønsker å gjøre denne Retten oppmerksom på i ettermiddag at Ordet også er en Sed, og Seden må falle i fruktbar jord for at Den skal kunne gjøres levende. Seden vil ikke vokse på bart fjell. Seden må ha fruktbar­het! Og Ordet må falle i tro, som er fruktbarheten, som får Ordet til å virke. Nu kunne Forsvarerens Vitne i denne stund, vi, kunne ennu en gang komme med ting som kunne sies. Men vi Øn­sker ikke å holde dere altfor lenge. Vi har en lang bønne­kø. Jeg vil at dere, Retten, skal høre etter. Forsvarerens Vitne vil nu kalle inn Sitt Vitne. Forsvarerens Vitne har rett til å kalle inn et vitne, skjønner dere, fordi Anklag­eren i sin tur kalte inn et vitne. Forsvarerens Vitne skal nu kalle inn et vitne, og For­svarerens Vitne ønsker å presentere for denne Retten i ettermiddag profeten Noa. Tre fram, Noa, og avgi ditt vitnesbyrd. Nu forstår jeg at du har et vitnesbyrd angående et Guds Ord Som ble gitt deg. “Ja.”  Vitnet ønsker å si til denne Retten i dag at han bare var en alminnelig mann, og han trodde Gud. Og han levde i en vitenskapens tids alder hvor de trodde at mi­raklenes tid aldri hadde eksi­stert. Det hadde aldri vært regn på jorden, men en dag møtte han Gud, og Gud fortalte ham at han skulle bygge en ark til frelse for folket. Og, alle som ville komme inn i denne arken, skulle bli reddet.

Og vitnet ønsker å si at han høyt og hellig trodde det av hele sitt hjerte. Og han drog avsted for å forkynne det. Og han drog avsted, og ikke bare forkynte han det, men for å få sine gjerninger til å vitne om sin tro, begynte han å bygge arken. Og vitnet ønsker å peke på herr Vantro, og på herr Skeptiker, og på herr Utål­modig. De plaget meg dag og natt med: “Når skal det der reg­net komme? Ja, du sa det der for et år siden, og der finnes ikke noe regn der oppe. Vi gikk til vitenskaps­mennene, og de beviste at der ikke finnes noe regn der oppe.” Og de påstod at jeg var gal, og de spottet meg, og sa til meg at jeg var helt latterlig og naiv som kunne tro slikt et drøyt Løfte Som det der, som stod imot de vitenskapelige undersøkel­sene. Men han sa: “Jeg arbeidet videre med programmet fordi jeg holdt rett kurs, og fordi jeg visste Det var Guds Ord, og Det kan ikke slå feil. Jeg bygget arken.”

Og etter at arken var fer­dig, gikk spotterne daglig rundt og rundt arken mens jeg stod i døren og forkynte for dem. Og de sa fortsatt: “Det der var for 120 år siden. Hvor er regnet ditt? Du ser jo at arbeidet ditt har vært forgjeves,” sa de. “Våre vitenskapsmenn har rett, og der finnes ikke en ting som det der. Og du er helt og holdent ikke noe annet enn et gammalt naut som tror på et slikt drøyt Løfte Som det der.” Og så kom dagen da jeg en morgen skulle til å gå ut av arken min. Plutselig, og uten at en hånd rørte den, lukket døren seg rett i ansiktet på meg, og jeg ble forseglet på innsiden. Hva skjedde nu? Da klatret jeg opp leideren, som jeg hadde laget, og kom opp på toppen og trakk igjen gluggen (vinduet). Og jeg kunne høre herr Vantro, som sitter der; herr Skeptiker, og herr Utålmodig, si uten­ifra: “Hva skjedde nu? Han har fanget seg selv i en felle!” Og jeg trodde sannelig at da skulle regnet komme. Og dagen jeg gikk inn var den 27.; rettere sagt, den 17. mai ble døren lukket rett i ansiktet på meg. Jeg kalte folket mitt sammen og sa: “Gjør dere klar. I de neste få minuttene vil regnet begynne å falle.” Og herr Vantro, og herr Skeptiker, og herr Utålmodig gikk rundt og rundt arken min hele dagen lang og kri­tiserte meg og sa all slags ondt om meg. Men jeg sa til min forsamling: “Ta det med ro. Gud gav Løftet!”

Den 2. dagen stod solen opp, strålende klar. Ikke noe regn, ingen torden, og ingen lyn. Det samme på den 3. dagen, den 4., den 5., den 6. Men om morgenen den 24. mai, etter at 120 år var gått, kom der en flom av fossende regn ned fra himmelen, og alle de som var salvet av herr Skeptiker, Vantro, og herr Utålmodig, omkom på utsiden. Forsvarerens Vitne sa: “Stig ned, Noa. Jeg vil kalle inn et annet vitne.” “Herr Abraham!” “Jeg vil at du avgir et vitnesbyrd.” Herr Abraham kommer opp og sa: “Jeg arbeidet på min gård, rett utenfor Ur, i lan­det Kaldea. Og, jeg hadde giftet meg med min halv­søster. Hennes navn var Sarai, og mitt navn var Abram. Og, jeg møtte Gud, og Gud fortalte meg at jeg skulle få et barn med Sara. Og, Sara var på den tiden 65 år gammel, og jeg var 75 år gammel. Og Gud for­talte meg_, at jeg skulle få et barn med Sara, og på grunn av dette barnet skulle hele verden bli velsignet, og jeg skulle bli mange na­sjoners far. Jeg skyndte meg tilbake på grunn av denne gleden som var inne i mitt hjerte. Jeg har alltid elsket barn, og jeg trodde jeg aldri skulle få noen. Men da Gud sa at jeg skulle få det, trodde jeg Ham. Jeg gikk til en lege for å gjøre forberedelser. Han jaget meg ut av kontoret. Herr Vantro satt der. Og jeg gikk ut på gaten, og myndighetene ville sette meg inn på grunn av mental forstyrrelse. Og så, mens årene gikk, plaget herr Utålmodig meg dag og natt. Etter at den første måneden hadde gått sa jeg til min hustru Sara, som hadde pas­sert klimakteriet for lenge siden; hun hadde det ikke mer på kvinners vis, og jeg sa til henne: “Elskling. Vi har jo alle de små spe­ barnssokkene, og alle bleiene, og sikkerhetsnålene. Vi har alt klart. Har vi?” “Ja, alt er klart.” “Det kommer til å skje nu.” Og på slutten ved den 28. dagen sa jeg: “Hvordan står det til med deg, skatten min?” “Der er ingen forandring, Abraham.” “Vel,” sa han, sa jeg, “vel­signet være Gud! Tvil ikke på det, Sara. Gud sa det. Vi skal få det likevel!” Slik fortsatte det opp igjen­nom årene. Og etter som årene gikk gjorde herr Skep­tiker, herr Vantro, og alle de der narr av meg. Men 25 år senere, da jeg_. var 100 år gammel, ble barnet født. Gud fortalte meg ikke at jeg skulle få barnet neste dag. Han sa jeg skulle få det! Og jeg brydde meg ikke om hvor lang tid det tok. Gud lovet det. Jeg ventet i 25 år. De trod­de jeg skulle bli så gammel at jeg skulle dø, men jeg sa: “Jeg kan ikke dø. Løftet er for meg. Gud sa så!” Og hvordan fikk ikke herr Spotter, herr Vantro, herr Skeptiker og herr Utålmodig salvete mennesker til stadig å komme forbi og si: “Abra­ham, nasjoners far, hvor mange barn har du nu?” Men jeg holdt rett kurs fordi jeg aldri tvilte på Guds Ord i vantro. Jeg visste at Gud var i stand til å holde ethvert Ord Han har lovet.

Jeg tok ikke i betraktning mitt eget legeme, som til og med var dødt, og Saras utdødde morsliv, men jeg trodde på Gud. De sa: “Vel, jeg trodde du sa at for 25 år siden skulle du få et barn.” Jeg sa det for 25 år siden, men herr Utålmodig der sa: “Vel, 25 år har gått. Se på deg nu. Kinnskjegg nesten helt ned på knærne. Se, du er en gammel mann.” Jeg lot ham forstå at Gud ikke hadde sagt til meg når jeg skulle få dette barnet. Han sa: “Du skal få det med Sara,” og det avgjorde saken! Jeg holdt rett kurs. Nuvel. Ordet sa aldri “når”. Det sa “det skulle bli!” La oss kalle frem et annet vitne, litt fort. Vi har ikke mye tid. Vi kan kalle frem på hundrevis av dem.

La oss likevel kalle frem et annet vitne, Moses, og la ham avgi et vitnes­byrd. “Ja,” sa han, “jeg ble opp­lært i egypternes hele vis­dom. Jeg var en professor for den som ikke ville ha den.” Men en dag møtte jeg Gud, på den andre siden av ørk­enen, da jeg var 80 år gam­mel. Og Han var i et tegns form, og Han var en flammende Ild i en busk, der baken til. Og Han fortalte meg at Han hadde hørt stønnene fra Sitt Folk, og Han husket Sitt Løfte om å befri dem. Og Han sa: “Jeg sender deg.” Og jeg svarte: “Hvem er jeg? Jeg kan ikke snakke ordentlig. Jeg er ikke – jeg er ikke – jeg er ikke en teolog. Jeg kan ikke gå.” Han sa: “Du skal bli gitt to tegn. Ett av dem skal være i din hånd, det andre skal være med en stav. Og dersom de ikke vil høre på Røsten fra dette Tegnet, da øs noe vann ut på jordet, og det skal bli til blod. Da skal det avgjøre det.” Da jeg tok Tegnet mitt, Som Gud gav meg, og gikk ned til Farao forsøkte han, pastor Farao, å gjøre det slik at gaven min så på en måte skrøpelig ut. Han sa: “Nesten alle tarve­lige spåmenn eller egyptere kan gjøre det der. Nesten alle tarvelige magikere kan gjøre disse triksene.” Og han fikk ut to karer ved navn Jannes og Jambres, og de etterlignet faktisk alt som jeg gjorde. Men det stoppet ikke meg fordi Røs­ten, Som sendte meg, var en bibelsk Røst, og jeg holdt meg til Den. Det var Guds Ord. Det var et bibelsk Tegn, og en bibelsk Røst: “For Jeg husker Løftet Mitt, og timen er nær.” De hadde ikke hatt profeter i Israel på hundrevis av år. I 440 år hadde de ikke hatt profeter i Israel. Men Han sa: “Jeg sender deg for at du skal være en.” Og han gikk. Og Han sa til og med at, “som et Tegn vil Jeg komme tilbake, og bringe barna til dette fjell.” Det tok lang tid, men jeg gjorde det. Jeg holdt meg rett og sant sammen med Ordet, og da Jambres, og disse kjødelige etterlignerne, forsøkte å spotte Det, visste jeg likevel at uansett hvor mye spott de kunne gi … Vet dere at det skal gjenta seg i de siste dager? Jesus sa så. Bibelen sa: “Som Dannes og Jambres stod Moses imot, slik skal disse mennene, etterlignerne, for­søke å handle på samme vis, etterligne dette i de siste dager. Men, han sa: “Jeg holdt meg i ro fordi jeg visste Røsten var en bibelsk Røst.” Dog var der to av dem, og bare en av Ham. Men han drog ned, og det viste seg å være sant. Han gikk med en gang tilbake til det fjel­let som Gud hadde sagt til ham. “Stig ned, Moses.” La oss få et vitne til, litt fort. Josva! Josva sa: “Da vi nærmet oss Landet, kom vi til Kades Barnea. Og Moses, Guds tjener, gikk og tok en ut fra hver stamme; en ut fra hver konfesjon, og han sa: “La oss gå over og utspio­nere Landet.” Og vi gikk over, to av oss, og kom tilbake med beviset på det. De var ekte Pinsevenner. Så de kom tilbake med be­ viset om at Landet var godt. Men da det kom til å skulle innta hele Landet, sa de: “Vi kan ikke gjøre det. Vi kan ikke gjøre det. Vi klarer det ikke.” Og folket var helt ute av seg. De visste ikke hva de skulle gjøre, hvilken organi­sasjon de skulle gå til. Og jeg roet dem ned og sa: “Husk, det er et Løfte fra Gud!” Gud sa: “Jeg har gitt dere dette Landet. Og hva Gud lover, vil Han gjøre!” Jeg fikk folket roet ned. Neste dag sier dere: “Skal vi dra?” Neste dag: “Drar vi?” Det skjedde 40 år etter, men vi inntok Landet!

Ett vitne til, litt fort. Får jeg lov til å kalle Esaias frem til vitneboksen. “Esaias, vil du vitne for For­svarerens Vitne, og gi oss et forsvar for den Anklag­ede?” “Jeg vil.” Jeg var en profet. Jeg var en stadfestet profet. Hva jeg sa var ikke det … Jeg visste ikke hva jeg sa. Men Gud gjorde det slik at hva jeg sa skjedde. Alle begynte å tro det. Hele menigheten, de begynte å tro det. Og det hendte noe rart en dag. Herren sa til meg: ^°‘Israel søker tegn, så Jeg ønsker at de skal gjøre det. Men Jeg vil gi dem et supertegn, og det skal være for en super – tid når de har supermarkeder og super jet­fly, og super … og alt er supert. Jeg vil gi dem et supertegn; en jomfru skal unn­fange!” Og jeg, som er en stadfestet profet, bevirket at enhver liten jomfru hadde sine små spedbarns – sokker klare, og alt ellers. Hun skulle få barnet; ja visst, hun var den som var kalt av Jehova. Alle slags ting gikk for seg. Ja, min herre. “Vel, vi venter nu på at datteren min skal unnfange. Denne personen tenkte det ble henne. Hver eneste ung­pike hadde sine forventninger om det. Ar gikk. Noen klødde seg i hodet, og sa: “Den der gamle, falske profeten.” Men det fant sted 800 år senere. Han sa ikke når hun skulle unnfange. Han sa hun skulle unnfange! 800 år senere ble en jomfru fruktsommelig.

Nuvel.

Som det siste vitnet, om dere vil unnskylde meg, kan jeg få være det siste vitnet? Det blir ikke langt tilbake i Bibelen, det er nu. La meg, i noen få minutter bare, være det neste vitnet før vi begynner med bønne­køen. Og hør godt etter. Jeg ønsker å bli kalt til vitneboksen og løfte hånden min for å bli tatt i ed, og da for å si Sannheten, og ikke annet enn Sannheten. Jeg vil gjerne få si: “Hvor­dan ble jeg noen gang en Kristen?” Min far og mor, bestefar og bestemor, på begge sider, var syndere alle sammen. Og min natur var som et krokfrøs. Så hvordan skulle jeg bli ett hvetekorn? Men en morgen, den 6. april 1909 klokken 5 om morg­enen, slik sa min mor, og jordmoren, det i en liten tømmerhytte nede i Ken­tucky da Gud’ Herren tok meg inn i verden, var der et Lys Som stod ved det vesle vinduet. Og da de åpnet vinduet der bak, og mor lå på en liten feltseng for å finne ut hva slags barn hun hadde< kom et Lys virvlende inn. Og folkene i fjellbygden visste ikke hva de skulle tro om Det. Jeg var altfor liten til å vite dette. Og som et 8 års – 7 eller 8 års gammelt barn, hentet jeg vann til et hjemmebren­neri som min far eide. Og på en varm september ettermiddag, mens jeg satt og gråt, kunne jeg ikke gå og fiske i dammen sammen med kameratene, og de kun­ne ikke gå fordi jeg måtte gå og hente dette vannet. Jeg hørte noe som var som en virvelvind i treet, om­trent halvveis opp. Det er stille over alt ellers i In­diana i september, virkelig stille, dødsens stille. Og ut fra denne virvelvinden oppe i trekronen kom der en Røst Som sa: “Ikke røk, ikke drikk, og besmitt aldri ditt legeme.” Det er å omgåes med kvin­ner. “I det hele tatt, gjør ikke noe som det der for der er en gjerning du skal gjøre når du blir eldre.” Og min mor tilkalte legen. Hun trodde jeg var så ner­vøs. En uke deretter så jeg i en ”Trance Municipal Bridge” (By broen) som jeg kalte den, så jeg Bybroen som går tvers over elven Ohio. Jeg så 16 mann miste livet på den. Fra den dagen av, 22 år senere, krysset “Bybroen” det samme stedet, og 16 mann mistet livet på den. Ved Greens Mill en kveld visste jeg ikke hva alt dette skulle bety. Senere ble jeg pastor for å tjene Herren. Ved Greens Mill en kveld. Jeg fortalte dem om at jeg var i stand til å se ting, og pastoren min, og de andre, fortalte meg at det var av djevelen. Og jeg, som en Kristen, ville ikke ha noe med djevelen å gjøre. Ikke i det hele tatt. Så en kveld gikk jeg opp til Greens Mill, og sa: “Herre. Jeg kan ikke gå gjennom livet slik som dette.” Og jeg var ved et lite sted der ute, langt borte, ved en leir for fiskere, og ba. Etter som Herren hadde talt til meg ved et tre, slik ‘Han gjorde det til Moses, da kom der en kveld en Mann inn i denne Greens Mill og for­talte meg at jeg ikke måtte forsøke å bli kvitt dette, at det var en gave sendt fra Gud, og som skulle taes til folkene på jorden, og lot meg få vite, ved Skrif­ten, at alle disse tingene, som var blitt lovet ifølge Bibelen, var absolutt nødt til å gå i oppfyllelse da timen var for hånden.

Og , jeg gikk tilbake , og for­talte det til pastoren min. Jeg gikk avsted, og fortalte ham det , og han sa: “Billy , hva har du spist ? Har du hatt en drøm ? Var det et mareritt ?” Men for meg var det Mala­kias 4. Han sa: “Hvordan skal du gjøre det ?” Det var Lukas 17,30. Det var også Åpenbaringen 10. Det var også alle disse Skriftstedene Som er blitt lovet for de siste dager. Jeg så det ikke oppfylt akkurat da. Folk undret seg på: “Når skal dette skje ?” Men jeg bare holdt meg til det. Ved elven en dag døpte jeg 500 mennesker da dette samme Lyset kom , Det Som kom inn da jeg var en liten gutt. Og jeg hadde fortalt folket at jeg hadde sett Det. De sa jeg drømte , og at det var en eller annen slags mental forestilling jeg had­de. Men i 1933, klokken 1400 om ettermiddagen , kom denne Skyen ned fra him­melen foran mer enn 2.000 mennesker , og Som sa disse Ordene: “Som døperen Johan­nes var bemyndiget til å være forløperen for Kristi første Komme , sånn skal din tjeneste gå forut for Kristi annet Komme ,” hvor tusener ganger tusener av mennesker fikk høre om det, og avisene brakte vitne om det. Jeg vil si , og jeg ønsker å gjøre den blinde anklageren oppmerksom på dette , han som leter rundt omkring etter en eller annen mann som har merker etter torner og nagler , og alt mulig slikt noe: “Den sier ikke det! Den gir ikke et slikt Løfte.” Vi leser her i Lukas det 17. kapitel og det 30. vers­et, hvor Jesus taler: “Som det var i Sodomas dager , slik skal det være når Men­neskesønnen skal åpenbares.” Når Han skal bli åpenbart! Jeg vil gjøre dere oppmerk­som på dette i bare et par minutters tid , dersom dere kan bære over med meg i bare noen få minutter til. Vær i rett ærefrykt bare et par minutter til. Vær oppmerksom på at Jesus bar tre Navn. Menneskesønn, Davids Sønn , Guds Sønn. Han hadde tre Navn , alle den samme Personen, men med tre Navn. Akkurat som Fader, Sønn , Hellig And, alt den samme Gud , tre Egenskaper.

Akkurat slik som med meg. Min hustru kaller meg ekte­mann. Mine barn har ingen ting med meg å gjøre ifølge “navnet” ektemann. Jeg er deres pappa. Mitt lille barnebarn, som sitter der borte , har ingen ting med meg å gjøre ved “navnet” pappa , ingen ting med “navnet” ektemann å gjøre. Han er mitt barne­barn. Og det gjelder alt den samme personen. Og vi legger merke til at da Jesus kom og forsøkte å åpenbare Seg Selv Som Menneskesønn, gå ikke glipp av dette-, da Han åpenbarte Seg Selv , og stadig kalte Seg Selv “Menneskesønn” ble Israel blindet. De visste ingen ting om hva “Menneskesønn” betydde. Men de sa: “Davids Sønn” da blinde Bartolomeus løp frem og vedkjente seg Ham. David betyr “Konge.” Husk , Menneskesønn, Davids Sønn , Guds Sønn Som var Herre. Denne jøden fikk hva han ba om fordi han nærmet seg Ham i Davids Sønns Navn , Kongen. Han var ikke Frelser , men Han var Konge. Men da den greske kvinnen , den syrofønikiske, nærmet seg Ham i Davids Sønns Navn , tok Han til og med ingen notis av det. Hun had­de ikke noe krav på Ham i Davids Sønns Navn. Han var ikke Davids Sønn for den syrofønikiske kvin­nen, men da hun sa: “Herre” , snudde Han Seg. Han var Herren. Ser du? Herre. Han var Herre! Ingen Davids Sønn for hen­ne. Nuvel.

Hvorfor ble Han ikke aner­kjent som Menneskesønnen? Menneskesønnen var den Åndelige Åpenbaringen, en profet. Menneskesønn betyr “profet.” Dersom dere nu vil slå opp i Biblene deres, i Esekiel det 2. kapitel og det 1. verset , vil dere bli klar over at Esekiel var profeten , Guds Ord , for den tiden. Og selveste Jehova Selv kalte ham menneskesønn. Jehova kalte ham et men­neske, menneskesønnen, like­ledes som Jesus åpenbarte Seg Selv Som Menneskesønn. Hva var det? Det lovede Ord , for den timen , Som ble manifestert. Den samme Gud! Gud på Esekiels tid , Gud på Jesu tid , Menneskesønn. På den tiden var Han Menneskesønnen fordi Han var kommet for å åpenbare Seg Som en profet for Isra­el, og de forkastet det. Og det var profetien at de skul­le motta Ham i Menneskesønnens Navn , en profet , fordi det var ifølge Ordet. I 5. Mosebok 18,15: “Herren din Gud skal reise opp en profet som ligner på Meg.” Og da Han kom , identifiserte Han Seg i Sin tjeneste som et menneske. Ikke som en Guds Sønn , men som Menneskesønn! Gud er en And, og Han åpenbarte Seg Som Menn­eskesønn, det som Han hev­det å være. Og de ble blin­det, og kunne ikke se det. Men nu åpenbarer Han Seg for Hedningene, og nu som Guds Sønn Som er den Hel­lige And. Nu sa Jesus: “… som det var i Sodomas dager!” Jeg vil at denne blinde an­klageren skal forstå dette. Han forblir en blind tolker av Ordet. Han tar sine orga­nisatoriske ideer om det, og han vet ikke mer om det enn ingen ting. Han gjør det for å bedra , fordi han er en bedrager fra begyn­nelsen av. Jesus sa: “På den tiden åpenbares Menneskesønnen slik som det var i Sodomas dager.”

I Sodomas dager ble Sønnen, Som var Gud, åpenbart i menneskekjød, Han Som en gang ble kalt Melkisedek, Faderen. Melkisedek hadde på den tiden ingen far og ingen mor, og ingen dagers begyn­nelse, dvs. ingen livs slutt. Hvem Han enn var så forblir Han den samme. Jesus har far og mor, men denne Mannen hadde verken far eller mor. Og Han, Elo­him, Jehova, viste Seg for Abraham i en Menneske­sønns skikkelse. Den nåværende Menigheten har stått ut sin tjeneste i den Hellige Ånds Dåp gjennom menighetstiden. Men Jesus sa her, for å gjøre Malakias 4 og resten av Skriften virkelig for dere, så forstår` dere at: “I de siste dager, rett før Kom­met, skal verdens miljø være likt med det som var i So­doma, og Menneskesønnen vil åpenbare Seg Som Menneskesønnen på en måte som ligner på det Han gjorde i Sodomas dager.” Blinde anklager, kan du ikke se det? Hans Ord er sanne. Ingen arr etter naglemerker og torner. Det er Guds Sønn, personifisert i Sin Menighet, Som Menneske­sønn. Det må nødvendigvis fullføre Malakias 4 og resten av den Hellige Skrift! Jeg påkaller Rettens opp­merksomhet til å se meget, meget nøye på det som er Menneskesønn, Gud Fader, Gud Som Sønnen, Gud Som den Hellige And. Det er den samme Gud; tre for­skjellige Egenskaper av den samme Gud. Nuvel.

Dette er Davids Sønn, Menneskesønn, åpenbart den gangen Som en profet, Sønn av David, Kongen. Og nu Guds Sønn til Menig­heten idet Gud ikke er men­neske. Gud er en Ånd, og Åndens Sønn er den Hellige And Som åpenbarer menig­hetstiden, men lovet, her i de siste dager, at Men­neskesønnen skulle bli åpen­bart! Blinde anklager. Fikk du tak i det!? Og jeg vil du skal vite, du blinde anklager, at vi ser Det, vi tror Det, at disse Ordene oppfylles fremfor oss, og vi vet at DE er Sannheten. For jødene var Han Davids Sønn. For grekerne var Han Herre. For oss er Han Herre. Og nu, i de siste dager, skulle Han vende til­bake igjen som Menneskesønn fordi Malakias lovet oss at der skulle reises opp en pro­fet i de siste dager som skulle vende Folkets hjerter tilbake til, bort fra de der organisasjonene, tilbake til det Originale Ordet, Fedre­nes tro, den opprinnelige Pinsen! Og da Han gjorde det, Johannes 14,12- skulle de gjerningene Han gjorde også bli gjort. Åpenbaringen 10 bar løfte om hele Hem­meligheten. Hvordan skal Han åpenbare Hemmelighet­ene? Se på hva Luther stanset med. Se på hva Wesley stan­set med. Se på hva Pinse­bevegelsen stanset med, og åpenbarer deretter hjertenes hemmelighet for å gjøre det til den samme Gud gjen­nom hver eneste menighets­tid, Han Som ikke er noe annet enn Guds Ord Som nok engang er vendt tilbake, manifestert som Menneske­sønnen igjen.

Vi ser ikke etter nagle­merker, vi ser etter Ordet, manifestert.

Legg merke til at Gud lovet disse tingene nu, og Han gjør det nøyaktig slik Han sa det. Jeg kunne si mer, men vi forlater emnet. Det begynner å bli sent. Herr Anklager. Jeg vil at du skal vite at jeg kunne kalle frem på tusenvis av vitner her denne ettermid­dagen. Jeg vil du skal vite at de tingene, som Han sa Han gjorde, er vi vitner på at, “Han holder Sitt Ord!” Der er et ekte Hellig – Ånds – møte! Der er en ekte Guds Kraft! Og der er et ekte Løfte om at de skal bli helbredet når de legger hendene på de syke. Jeg vil du skal vite det. Jeg vil du skal vite at Han sa: “Som det var i Sodomas dager, slik skal det være i Menneskesønnens Komme.” Jeg er en fremmed, og jeg vitner bare om det som Bibelen sier er sant. Dersom dere legger merke til det, hadde Herrens Engel, Som var kommet i kjøds lignelse, vendt Sin rygg mot teltet, og Han fortalte Abraham hva Sara tenkte. Jesus sa det skulle skje igjen. Nuvel. Dersom jeg har fortalt Sann­heten, la da Gud bekrefte at det er Sannheten. La Han åpenbare det. Da er det ingen Hemmelighet. Da vet vi. Jeg forlater denne retts­salen i ettermiddag med denne kjennelsen for at dere skal ta et standpunkt til den.

La Gud, Som gav Løftet, ikke det fra gamle dager, for det ble stadfestet, men la Gud som gav Løftet, si det samme, og stadfeste det i dag. Tenk i deres hjerter, noen av dere, be til Gud for din sykdom eller din plage, og se om Gud vil åpenbare hjertets hemmelighet. Jeg utfordrer dere, fra den ene side til den andre, om å gjøre det. Hør her. Ville jeg våge å gjøre en ting som det der­som jeg ikke stod helt nøy­aktig på det som Skriften sier!? Jeg ønsker at denne Retten får se at Han er den samme i går, i dag, og i all Evighet, at, Han holder Sine Løfter! Og Han lovet at Jesus Kris­tus skulle bli åpenbart i de siste dager som Menneske­sønnen. En mann som sitter her lider av hemoroider. Jeg har aldri sett deg i hele mitt liv. Dersom det er rett, løft hånden din. Tror du at jeg vitner om Guds Ord? Det er din hustru som sitter ved siden av deg. Hun lider også. Svulst på hodet. Det er riktig. Løft opp hånden din. Tror du at Gud kan fortelle meg hvem dere er? Dersom Han fortsatt er Ordet, vet Ordet hjertets hemmelighet. Dere er herr og fru Hunt. Hvis det er riktig, løft hendene deres. Hvorfor tror dere ikke det? Her sitter en mann, rett her, med bøyet hode og grå­ter, og ber for seg selv og også for sin kone. Hun er ikke her. Hun er ikke med deg i ettermiddag. Hun li­der. Tror du at Gud kan fortelle meg hva hun lider av, og hvorfor hun ikke er her? Tror du det? Gjør du? Jeg er en fremmed for deg. Stemmer det? Din hustru har en kvinnesyk­dom. Dersom det er riktig, løft da opp hånden din, høyt opp, så vi kan se den. Og ditt navn er herr Smith. Tror du at Gud vil helbrede henne? Hvis det er riktig, sving da frem og tilbake med hån­den din på denne måten. Jeg utfordrer deg til å tro at Jesus Kristus er åpenbart i menneskesønns skikkelse. Og til dere som tror, er det Guds Kraft Som kjenner enhver tanke. Her sitter en kvinne som ser på meg. Hun lider av høyt blodtrykk. Tror du at Gud kan fortelle meg hvem du er? De kaller deg “Daisy.” Hvis du …  Stemmer det? Løft hånden din. Tro nu av hele ditt hjerte. Jesus Kristus vil gjøre deg — vil gi deg ditt dype ønske. Som du ser er Han den samme i går, i dag, og i all Evighet. Tror du det? Her sitter en mann, rett bak, som ser på meg. Han har nød i sitt hjerte. Det er for sin sønn. Sønnen er diabetiker. Tror du? Det var din hustru som be­gynte å gråte, rett der ved siden av deg. Hun har nød i sitt hjerte. Det er for hen­nes søster. Hennes søster har vanskeligheter med hjertet; komplikasjon. Dere er herr og fru Sickles. Hvis det er rett, sving hån­den deres frem og tilbake slik som dette. Dersom jeg helt og holdent er en ukjent for dere, reis dere. Reis dere dersom jeg er en fremmed for dere, og ikke kjenner dere. Hva er det?

Oppfyllelsen av Guds Ord i de siste dager! Anklager, jeg vil du skal vite at Guds Ord er sant! Gud fortalte meg det for 33 år siden. Jeg har ventet hele denne tiden, men det er oppfylt rett her, denne ettermid­dagen. Gud holder Sitt Ord! Han er den samme i går, i dag og i all Evighet! Gud velsigne dere. Gå nu og ta imot deres dype ønske. Din sjel er Juryen. Juryen må ta en beslutning. Og måten dere handler på, fra nu av, vil fortelle eller vise Folket hva deres kjennelse er. Er Han skyldig eller er Han ikke skyldig? Tror dere at Han ikke er skyldig? At Han virkelig holder Sitt Ord? Det er oss som har … ­Hører vi på listige Utål­modig, herr Vantro, og herr Skeptiker? Men vil du nu tro at Gud holder Sitt Ord? Din sjel er Juryen, og måten du handler på heretter vil bevise for Folket hva din kjennelse er. Skjønner du det? La oss bøye våre hoder. Jeg har sagt dere den nakne Sannheten. Om vi hadde tid til å være her, finnes der ikke ett Skriftsted i Bibelen uten det som vil vitne om den samme tingen. Jeg har vært ærlig. Å være ærlig, vet dere, er til visse tider ikke noen lett sak så lenge Gud er der. Det var ikke lett for Luther, Wesley, heller ikke for noen av de andre. Det er ikke lett for deg eller for noen annen som avgir et vitnesbyrd. Men denne ettermiddagen blir du abso­lutt nødt til å vise hvor du står. Han sa: “De skal legge hendene på de syke, og de skal bli helbredet.” Hvis dere tror det, da bryr jeg meg ikke om det hender rett her, om det hender neste uke, om det hender om 20 år fra i dag. Dersom du absolutt tror det, er det absolutt nødt til å skje. Som jeg har forstått er der en lege tilstede nu. Jeg ønsker å takke ham. Jeg var hos en pasient ­for å se til hans pasient på et sykehus for en stund siden, tidlig i dag morges, en som er på vei til å dø. Slik tror de det. Hun er så oppspist av kreft. Og denne lille kvinnen sa til meg: “Kirurgen min har vært til stede på ditt møte, og han er enig med deg. Og ikke bare det, men, Bror Branham, jeg vil du skal vite at han ber sammen med deg i bønn for meg.”

Hvis jeg trengte legehjelp, ville jeg ønske at han, en mann som kan stole slik på Gud, skulle gi den til meg! Ja, man finner dem i alle samfunnslag, i alle slags yrker. La oss huske på at kjennel­sen er deres nu. Herre Jesus. Jeg har bare forsøkt å forklare Ordet. Du har stadfestet at Det er Sannheten. Dine vitner, vi kunne ha kalt inn hun­drevis, likevel så har vi ikke tid. Her ligger også lommetørklær som går til de syke og plagede. De lig­ger presis her hvor den Hel­lige And vitner om at Jesus fortsatt lever. Vi kjenner Ham ifølge Hans Liv, Livet Som Han levet, tingene som Han gjorde. Og hvis vi ber, Gud, nu mens jeg legger hendene på disse lomme tørk­lene at enhver som de be­rører må bli helbredet. Jeg ofrer min bønn med tro, sammen med den andre flok­ken av troende, for disse som ikke er i stand til å være til stede her. Måtte de få glede seg over Guds storhet. De kan kanskje være syk, og kan ikke komme. En eller annen stakkers gammel far som forholder seg rolig og avventende i et rom mens han småban­ker på en liten, hvit stokk i kveld idet han venter på at dette lomme tørkledet skal komme tilbake. Barnet, som ligger der på sykehuset, glovarm av feber, og noen venter på å bringe lomme ­tørkledet til det. La den Allmektige Guds Kraft gå med dem. Salv dem med den samme Salvelsen Som har vært på møtet denne ettermiddagen, og måtte de bli helbredet, Herre. Vi ber denne bønnen på deres vegne fordi de ikke var til stede. Men Du er Allesteds Nær­værende. Måtte Du være der for å stadfeste Ditt Ord gjennom Jesu Kristi Navn. La sannelig nu den Hellige And, og ikke sinnsbevegelse, ikke bare et slags halvhjer­tet håp, men måtte en ufor­falsket kjennelse bli avsagt over dette, det som jeg i ettermiddag kaller “Retten.” Måtte hver eneste en av dem gi sitt vitnesbyrd mens de tar sine bønnekort, og holder dem i sine hender, mens de går over podiet. Måtte de bli hjulpet i sam­svar med Markus det 16. kapitel: “De skal legge sine hender på de syke, og de skal bli helbredet,” mens Din utvalgte tjener står her. Og når vi legger våre hender på dem, Herre, måtte det avgjøre det for alltid. Måtte de gå ut herifra, bare så glade, og glemme at de noen gang hadde noen vanskelig­heter fordi de er sikker på, slik Abraham var det, at Gud er i stand til å oppfylle Løftene Som Han gav. Vi ber i Jesu Navn. Amen.

Jeg elsker Ham, Jeg elsker Ham, Fordi Han elsket meg først, Og kjøpte min Frelse på Golgatas tre. Hvor mange har fått sin kjennelse ferdig? Løft hånden din: “Jeg har min kjennelse klar.” Utmerket, Rett, du vil bli behandlet i samsvar med Guds Hellige Ord: “Disse tegn skal følge dem som tror.”

Jeg vil ikke la dere sitte her og tro at bare på grunn av denne gaven, at den gjør noen større enn hvem som helst ellers. Dere har gud­fryktige pastorer her. De er her. Vi skal spørre dem om å stå sammen med meg på podiet. De vil legge sine hender på, på samme måte som jeg gjør det. De fikk oss til å komme hit, og de er her som deres — som Guds vitner. De avlegger vitnesbyrd for Sannheten. Nu kan de ikke si: “Bror Branham la hendene sine på,” fordi mine hender ikke mer enn deres eller en hvilken som helst an­nens. Det er din tro, din kjennelse, som du gav til Guds Ord Som Gud holder. Hvis Gud kan holde den delen av Ordet, og beviser Det for deg, da er du alle­rede helbredet fordi vi ble helbredet i Hans sår fra piskeslagene. Nu Ønsker jeg alle, som fikk bønnekort i denne avdel­ingen, over hit. Stå langs med veggen på den siden der. Nuvel.

Alle som har bønnekort i denne avdelingen her, stå midt etter midtgangene med ansiktet i den retningen der. Og alle som har bønnekort i denne avdelingen her, i denne — denne avdelingen her, gå nu tilbake den andre veien, og, gå tilbake denne veien. Snu dere den andre veien fordi jeg ønsker en rett linje. Alle som er i denne avdel­ingen, kom ut denne veien og se i den retningen. Og alle som har fått bønnekort i denne avdelingen her oppe, kom ut denne veien med ansiktet vendt i den retning­en der, og bønnekøen vil bli kontinuerlig. Alle med bønnekort på bal­kongen, som ønsker å bli bedt for, kom rett ned og gå rett inn bak denne neste avdelingen, etter som de kommer. (Bror Branham snakker med forkynnerne på podiet. Red.)

“Ønsker dere at jeg kaller frem andre forkynnere? Er det i orden å gi vitnesbyrd? Er det i orden for dere alle sammen? Hva er deres kjen­nelse i Rettssaken?” (Broderen svarer: “Jeg vet at disse tingene er Sannhet­en,” Red.) Fint.

Pastorene ønsker å vite … Ønsker fellesskap med andre forkynnere. De ønsker at en hvilken som helst forkyn­ner her inne , som tror inne i Gud , og tror på å legge hendene på de syke hvis deres kjennelse i denne ettermiddag er denne: “at det er sant ,” de inviterer dere som deres kollegaer å komme hit og stå på po­diet sammen med oss mens vi ber. Alle pastorer som er fylt med Guds And, og din kjennelse nu er at du tror at Han er den samme i går, i dag , og i all Evighet , at dere tror at Markus 16 er Sannheten, disse pastorene her ønsker å invitere dere til å komme hit opp nu som deres kollegaer i Evangeliet. Kom opp hit , og stå på pod­iet sammen med oss mens vi stiller opp disse bønnekø­ene som det skal bees for. Før dem rett opp hit denne veien , alle pastorene i bygningen , uansett konfesjon. De bare ba meg om å spørre dere. Kom opp hit dersom dere Ønsker å komme i den­ne stund , og still opp bønne­køen, som det skal bees for , for å be for de syke , og for å legge hendene på de syke. Hvor mange er det her inne som ikke er – som er friske nu og ikke trenger å bli bedt for , men som er tro­ende? Rekk hånden din opp. Vil dere love meg at også deres bønner vil gå opp med oss pastorers mens vi ber for disse menneskene ? Enn om det var din mor som stod der borte ? Enn om det var din hustru ? Enn om det var din bror eller søster? Husk på at det er en eller annens mor. Det er en eller annens bror. Det er en eller annens søs­ter. Det er en eller annen mors gutt eller pike , at det er en eller annen sin. Og vi vil gjøre mot andre som vi ønsker at andre skal gjøre mot oss.

Nu ønsker jeg at dere alle er i ærefrykt, og i bønn. Og mens de nu omtrent har fått køene sine stillet opp slik at de kan begynne å komme, da ønsker jeg at forkynnerne kommer hit nu og stiller seg i en dobbel rekke rundt på podiesiden her. Still dere oppover og nedover, denne veien, på to rekker, slik at Folket kan passere. Jeg setter den­ne mikrofonen tilbake. Herr Borders vil stå her og lede sangen.

Det er riktig. To rekker opp og ned denne veien slik at Folket …

Til hver eneste en nu av dere som står i køen , for å gjøre det dobbelt klart for Satan , anklageren , at deres beslutning er tatt , selveste det faktum at dere tror at hva dere trenger er Guds Ord , og Det er Sannheten. Og dere kommer i denne køen for å få hender lagt på dere. Og det vil motbevise det gale. Din handling skal bevise hva din kjennelse var. Løft hånden din og si: “Jeg lover Gud det,” alle som er i den køen.

La oss nu be.

Vår Himmelske Fader. Denne flokken av mennesker er blitt behandlet som en Rett denne ettermiddagen. Jeg kjenner , Herre , at Du har fått en real behandling. Pila­tus gav Deg aldri en korrekt rettslig behandling. Han had­de falske vitner. Men Du var sterkere enn det falske vitnet. Forsvarerens Vitne, den Hel­lige Ånd, kom for å bekrefte Ordet fremfor Folket. Du har fått en rettferdig, retts­lig behandling, og Folket har gjort seg opp sin mening. De avla sin kjenn­else i dag, og de kommer for å bevise for verden at de tror at Ditt Ord er slik. De har vært her i menighet­ene. Noen av dem sier: “La meg se at Du gjør dette; la meg se at Du gjør det der.” Det er ikke etter Ditt Ord. Ordet sa: “De skal bli hel­bredet.” Og vi har brakt vitner til podiet for å bevise at det er det Du sa. Du gjør ting på Din egen måte. Nu ber jeg, Fader, at Du vil innvilge disse velsignels­ene på Folket denne etter­middagen. Som Din tjener, og med alle dine andre tjen­ere, der er hundrevis av dem her, ofrer vi våre bøn­ner for disse menneskene. Salv disse fine pastorene, Herre. Kommer Skeptikerne noen gang forbi, eller en Vantro, eller herr Utålmodig, eller en hvilken som helst av de kritikerne, av de spot­terne som har, vært gjennom hver eneste tid, om de kommer til disse mennesk­ene, måtte denne Retten, denne ettermiddagen, runge ut sitt vitnesbyrd imot det, at, uansett hvordan det var i Noas dager, eller, som det var på Sodomas tid, går det inn i tilintetgjørelse. Hvor de spottet og drev ap. Men det gjorde ikke noen forskjell. Den troende holdt seg rett til Ordet. Og vi er rede til å holde oss til Ordet denne ettermiddagen, Fader. Som Ditt Ord nu sa, med Dine andre pastorer til å legge hendene på disse menneskene, måtte den All­mektige Guds Kraft, Som vi vet er til sted nu, stad­feste Ordet. Gjør hver eneste en av dem frisk ved Jesus Kristus, vår Herre. Amen. Vil du komme til podiet, Broder Roy?

Ethvert hode bøyet nu. Alle ber, og synger. Dersom du ikke ber, syng: “Bare du tror.”

Mens dere passerer , tror dere at Han er her. Det er det samme hva du sier eller gjør. Det blir opp til deg. Hvis du vil rope høyt , så rop. Og om du ønsker å gå din vei , samme hva det er , bare tro Gud. Gå , og si: “Det er avgjort i mitt hjerte.” Akkurat som når du gikk til bassenget for å bli døpt. Det avgjør saken , dersom du tror det. Du er en Kristen så lenge du tror. Er det riktig ? Og du vil bli helbredet så lenge som du tror. La oss alle sammen be. La oss synge sammen: “Tro , bare tro.”

(Sangen er ikke kommet med på lydbåndet, men slutten høres): “Bare du tror.”

Inntil vi møtes! Inntil vi møtes! Inntil vi møtes ved Jesu føtter; Inntil vi møtes! Inntil vi møtes! Gud være med dere, inntil vi møtes igjen!

Jeg forkynner Guds Ord for dere.  Jesu Kristi Navn , måtte hver eneste en av dere få ta imot det dere har bedt om.

“Dersom du sier til dette fjell: ‘flytt deg’ og ikke tvi­ler i ditt hjerte, men tror at hva du har sagt vil kom­me til å skje, kan du få hva du har sagt.

Når du ber, tro at du får hva du ba om, og det skal bli gitt til deg.”

Jeg forkynner i Jesu Kristi Navn.

Jeg tror at vår kjennelse er satt opp og overlevert, og våre handlinger beviser nu at vi tror; og vi vet at Han helbreder.

Hvis jeg aldri ser dere igjen på denne siden av elven, skal jeg møte dere på den andre siden. Da skal den store Hellige Ånd, Som har vært vår gjest denne uken her sammen med oss, og Som har tjent oss, Han skal vitne for dere da, at jeg har fortalt dere Sannheten. Innen den time,

Inntil vi møtes!

Inntil vi møtes!

Gud være med dere

inntil vi møtes igjen!

La oss nu bøye våre hoder. Meget rolig og blidt begyn­ner Bror Branham å nynne: “Inntil vi møtes.”

Måtte vi på den dag vi står foran Deg, i Ditt Nærvær….

(Ordene på kassettbåndet svinner bort og kan ikke oppfattes.)

Denne talen er oversatt av:

Bror Petrus van der Geest.

Korreksjoner ved: Bernt E. Eriksen, Magne Espeland, Chr. S. Viken.