Budskapsmenigheten

NÅR KJÆRLIGHET BRYTER FREM …

William M. Branham forkynner

i Edmonton, Canada, 5. august 1957.

God aften, venner.

I kveld vil jeg tale til dere over emnet: “Når Kjærlighet bryter frem, tar Nåde over.” Jeg vil ta min tekst fra Joh. 3. Kap. og det 16. ver­set: “For så elsket Gud verden at Han gav Sin eneste fødte Sønn for at hver den som tror inne i Ham ikke skal fortapes, men ha Evig Liv.”

Dette Skriftstedet har med Kjærlighet å gjøre, og vi vet at der ikke finnes noen kraft, eller lære, eller herre­dømme som vil kunne komme opp imot den Kristne Kjær­ligheten inne i Gud. Ingen kan forklare Guds Kjærlighet selv om mange har forsøkt. Poeter og sangkomponister har ikke klart det, og vi som forkynner, forkynner Guds Kjærlighet, men vi kan ikke helt ut forklare Hans vidunderlige Kjærlighet. En poet skrev om Guds Kjærlighet slik: “Om alle hav var av blekk, Og Himmelen laget av per­gament, Og hvert eneste strå på jord var en penn, og hvert eneste menneske en skribent, Å skrive Guds Kjærlighet fra Oven, ville tørrlegge alle hav, Heller ikke kunne perga­mentet inneholde det hele, selv om utstrakt fra Him­melbryn til Himmelbryn.”

Jeg har ofte tenkt på den store poeten som skrev dette. “Helt siden ved tro jeg så den strøm som Dine sår oss gav, forløsende Kjærlighet har vært mitt tema, og skal være det til jeg dør.” Jeg tror at en ting som er nødvendig i Guds store, uni­versale kirke i kveld er Kjær­lighet. Vi trenger ikke våre gaver og våre følelser så meget som vi tror vi gjør selv om de er underfulle, og vi priser Gud for at vi har dem. Men hvis disse gavene ikke er styrt av Kjærlighet, er de ikke effek­tive. Kjærlighet skulle styre hjemmet. Et hjem som ikke er disiplinert ved hjelp av kjærlighet, er Ikke meget av et hjem. Hvis ikke mann og hustru høyt og hellig els­ker hverandre, kan de ikke stole på hverandre. Husk at kjærlighet er den sterk­este kraften i verden, og i stedet for å la vår tro hvile på en eller annen føl­else, som er godt, eller på en eller annen gave, som også er godt, som f.eks. å rope i fryd, å tale i tun­ger med mer, skulle vi la vår tro hvile på Guds Kjær­lighet. Vi er absolutt nødt til å komme tilbake til dette prinsippet, først Kjærlighet; deretter de andre tingene. Hvis vi gjorde det, ville våre menigheter gjøre fremskritt langt fortere for Gud er Kjærlighet. Nu har kjærlighet to for­skjellige betydninger, og to forskjellige ord til å betegne den med. På gresk blir en kjærlighet kalt “phileo.” Det er den naturlige kjærligheten som du vil ha for din hustru mens “agapao” betyr Gud­dommelig Kjærlighet, og disse to kjærlighetene er svært forskjellig fra hver­andre. Den kjærligheten, som du har for din hustru, som f.eks., hvis en mann ville krenke henne, ville du drepe ham på flekken. Det ville være phileo kjærlighet. Men med agapao kjærlighet, eller Guddommelig Kjærlig­het, ville du be for mannens fortapte sjel. Det er for­skjellen. Jeg er nesten sikker på at mange av oss er blitt be­dradd med å ha phileo kjær­lighet, og tenker at det var agapao kjærlighet. Phileo­ kjærlighet er intellektuell mens agapao kjærlighet der­imot kommer fra hjertet. Menneskelig kjærlighet, eller hengiven kjærlighet, er fra tanken. Guds. Kjærlighet er fra hjertet. Nu vil phileo kjærlighet alltid tvile, og spørre, men aga­pao kjærlighet vil alltid hvile, og har fred. Menneskelig kjærlighet vil alltid resonnere; Guds Kjær­lighet gjør aldri det. Gud­dommelig Kjærlighet eksi­sterer ved enhver mulighet i Dens tillit, og Den produ­serer tro når du virkelig elsker med Guds Kjærlighet. Mange som er her i kveld kunne kanskje si: “Mener du at du bare vil lese dette lille verset fra Skriften, og at det er alt?” Ah, mine venner. Der er nok i dette lille Skriftstedet til å sende deg til Himmelen eller fordømme deg til hel­vete for alltid. Din holdning overfor dette lille Skrift­stedet vil forsegle ditt evige bestemmelsessted. Så la oss nu tenke på det Skrift­stedet en stund. På samme måte, som Skrift­stedet er lite, er der mange små ting vi må gjøre i dette livet, men Jesus sa: “Om du bare gir et glass kaldt vann i Mitt Navn, vil du få lønn for det.”

Jeg er så glad over at Han ser de små tingene vi gjør. Kjærlighet er en mektig Kraft, og når Kjærlighet har brutt ut, og når den kommer på slutten av Sin styrke, da vil suveren Nåde ta over derifra, og vil gi vedkommende det Kjærlighet har bedt om. Det er grunnen til at vi har en Frelser i kveld. For så elsket Gud verden, og Hans Kjærlighet, Som brøt frem mot verden, frembrakte en Frelser. Gud ønsket så sterkt å se deg frisk at Hans Kjærlighet brøt frem, og Den skaffet til veie en Forsoning for din sykdom så vel som for dine synder. Det var Guds Kjærlighet Som drev Ham til å gjøre det. Ingen ting er større enn Kjærlighet. Den bringer trøst, Den bringer tro, Den bringer Nåde. Kjærlighet har ingen frykt. Kjærlighet kaster frykten ut. Jeg har funnet ganske meget frykt iblant de kristne. Det er ikke riktig, og det skulle ikke være slik. Frykt er mangel på tillit, men hvis du elsker, og har tillit, vil du kaste frykten ut. Gud Ønsker at du skal ha Kjær­lighet og tillit til Ham. Det vil kaste frykten ut, og få deg til å tjene Ham med en større Kjærlighet. Kjærlighet er ikke basert på loviskhet overfor Loven, Som vi må holde. Kjærlighet er basert på tro til hver­andre, tro på Gud, stole på Gud, tillit til Gud. Og jeg skal fortelle dere dette, mine venner, at når Guds Kjærlighet kommer inn i ditt hjerte, vil dere ikke gå rundt og såre andre eller bli såret. Når du tror Gud, og virkelig tror Ham, og blir gift med Ham, dør du ut til tingene av denne verden. Da utstrål­er Gud Sin Kjærlighet, og Hans Kjærlighet gjør deg til det du er jeg vil gjerne gi dere et personlig vitnesbyrd om noen av mine erfaringer med Kjærlighet.

Mitt liv er ikke så mystisk slik folket tenker det er. Det er ikke det. Det er Kjærlig­het. Den er hovedtingen. Det er å elske Kristus. Ikke bare å si at du gjør det, men å elske Ham ifra hjer­tet. ditt. Jeg har sett de grusomste djevler beseiret. Jeg har sett ville dyr legge seg ned i Guds Kjærlighets Nærvær. Kjærlighet kaster frykten ut. Kanskje kan noen av dere her i kveld huske den kvelden i Portland, Oregon, da den avsindige stod ansikt til ansikt med meg, og spyttet på meg, og forbannet meg. Mange av pastorene sprang fra podiet. De var redd for ham. Der var dem som tenk­te at lovens håndhevere skulle tilkalles, og med makt skulle binde ham og føre ham til fengslet igjen. Men i stedet for å hate mannen, elsket jeg ham. Jeg tenkte: “Den stakkers mann ønsker ikke å skade meg. Den mannen har sann­synligvis en familie som han elsker, som han liker å spise sammen med og ha samfunn med, og være en god borger, men det er djevelen i ham som gjør ham til dette.” Jeg tenkte: “Den stakkers borderen!” Han gikk tett opp til meg og sa: “Jeg skal vise deg om du er en Guds mann eller ikke.” Vel, jeg sa ingenting, jeg bare så på ham. Alt var stille. Så sa mannen: “Du slange, i gresset!” Jeg sa ingenting. Men husk på dette. Jeg var ikke redd, for jeg stod der med Guds Kjærlighet like fremfor ham. Da han løftet knyttneven for å slå til meg, sa jeg: “Satan, kom ut av den man­nen.” Og han spant rundt, og falt utstrakt over føttene mine, og klemte dem fast mot gulvet. Vær ikke redd mine venner. Elsk i stedet. Husk at djevelen vil prøve deg på hver tomme jord du gjør krav på som din, Men hvis du elsker Gud, er der ingen frykt tilbake, og du kan stå på det du tror uten å bli beseiret. Jeg husker dette. Da jeg var i Mexico i fjor, ble det meldt at vi ikke kunne få noe sted som kunne huse menneskemengden slik at alt folket som kom til møtet måtte samles ute på en åpen mark. Der var ingen stoler å sitte på, men de støttet seg til hverandre for å høre Guds Ord. Der var unge og gamle sammen, og de som var meget trette hadde kanskje gått hele dagen for å komme på møtet. Da jeg så dem stå der i kulden, tenkte jeg: “Hvor de må elske Herren.” Hvor de på Dommens Dag vil skille seg ut fra de selv­bestaltede menighetsmed­lemmer som ikke engang ville kaste skygge på døren ved et slikt møte. Da møtet var i ferd med å skulle avsluttes en kveld, begynte regnet å pøse vold­somt ned, og vi ble gjen­nomvåte alle sammen da en stor forstyrrelse begynte å gjøre seg gjeldende i folkemengden. Min sønn Billy Paul kom hen til meg og sa: “Pappa, der er en liten mor nede i tilhørerskaren. Barnet hen­nes er dødt, og hun kjemper seg forbi vaktene. Hun skri­ker høyt for å komme frem til deg, og ingen av oss er i stand til å stoppe henne.” Jeg svarte: “Si til Bror Moore at han skal gå og be for henne.” Dermed banet Bror Moore seg vei gjennom tilhører­skaren, henimot den vesle meksikanske kvinnen som nu nesten hadde presset seg helt frem. Mens han gikk hen til henne, så jeg en visjon av et lite barn som blir oppreist. Den lille moren så på meg, og ropte: “Padre! Padre! (Fader! Fader! Også: Prest, Feltprest, Bås, Sjef. )

Jeg sa: “Bring det lille barnet hit.” Jeg la merke til at det lå urørlig under et regnvått ullteppe. Hun fortalte meg at det hadde dødd for flere timer siden, men hun ville ikke etterlate det hos doktorene eller begravelsesbyrået, men brakte det til meg så jeg kunne be for det. Jeg la hendene mine over på det lille barnet, og da jeg ba en enkel bønn til Gud, og Gud er mitt vitne, satte det lille barnet i et vræl, og begynte å sparke så hardt det kunne. Det alarmerte hele Mexico. Når en mors kjærlighet drives frem, tar Guds Nåde over. Amen. Neste kveld brakte de en meget gammel mann til meg med et ansikt som var fullt av rynker, og klærne hans var så fillete. Da han stod foran meg, tok han frem en rosenkranssnor, og be­gynte å be. Jeg sa: “Legg den vekk, min Bror. Du har ikke bruk for den nu.” Ah hvor jeg elsket den gamle mannen, og jeg kjente slik en medynk for ham. Deretter så jeg de dårlige føttene hans, uten sko, og buksene hans var så fillete. Med alt dette i mannens disfavør, kunne jeg bare ikke tro at også naturen skulle være imot ham, men han var stokk stein blind. Idet jeg så på dette, gav mitt hjerte etter for en stor bølge av Kjærlighet og Med­lidenhet, og jeg ropte til Gud i Himmelen: “Jesus, vær så snill, ha Nåde for denne gamle, blinde pappaen. Vil Du hjelpe ham, Fader!?” Og jeg hørte mannen rope “Glory a Dios!” (Ære til Gud!), og hele synet hans kom tilbake. Hva var det? Det var å gå Inn i felles­skapet med hans lidelse. Dere er absolutt nødt til å gjøre det! Hvis jeg noen gang hadde lykkes i å be for noen, var det år jeg kunne gå inn i fellesskapet med dem, kjenne deres skrøpeligheter, kjenne deres tilstand. Da gir noe gjenklang inne i deg som er utenfor all resoner­ing, og du ber troens bønn for den syke. Du er nødt til å ha medføl­else for et menneske. Du er nødt til å vise forståelse for det. Du er nødt til å være som ham, før du kan hjelpe ham. Da går du inn i en slags dybde. Det er Guds Kjærlighet, Den Som overgår den menneskelige kjærligheten. Jeg skal fortelle dere noe annet. Dere kan kanskje klassifisere meg som en fanatiker etter dette, men jeg vil fortelle det til dere likevel. Hele min tjeneste har vært svøpt i Kjærlighet. Hvis jeg kan elske, eller, ha medføl­else med hva jeg enn har foran meg, skjer noe. Da jeg var skogvokter for noen år siden, var jeg ute i skog og mark. Mens jeg passet arbeidet mitt, husket jeg at ikke langt fra der hvor jeg patruljerte var en venn som var syk og trengte meg. Jeg tenkte jeg nu bare ville gå til denne vennen mens jeg var så nær. Så jeg be­gynte å gå over en mark som var inngjerdet, da jeg visste dette var den korteste veien. Så jeg la geværet fra meg på setet i laste­bilen, hoppet over gjerdet, og begynte å gå tvers over marken mot huset til min venn. Da jeg var ca. 200 meter eller så fra gjerdet, så jeg en stor, svart okse reise seg opp fremfor meg. Å nåda, hvor kom den fra? Da husket jeg det var en drapsokse som var blitt tatt fra Burks gård. Bare noen få måneder før hadde den drept en mann, men da den er en virkelig fin avlsokse, hadde de solgt den til denne gården, og jeg had­de glemt at den var her. Der stod den, ikke mer enn ca. 30 meter fra meg. Jeg tok etter geværet, men det var der ikke. Det var i lastebilen hvor jeg hadde lagt det fra meg. Å, dere, jeg er glad for at jeg la det fra meg der ellers hadde jeg drept oksen, og deretter gått og betalt for den. Den stampet litt i bakken, og begynte å komme mot meg. Jeg visst gjerdet var altfor langt borte, og det eneste som var i nærheten var den vesle, elendige eiken som den hadde ligget bakom. Å du og du. Hva skulle jeg gjøre? Uansett hvor jeg vendte meg så hadde den meg. Det var døden! Da tenkte jeg på min Herre, og i mitt hjerte sa jeg: “Jeg vil gå til min død bare så tappert som jeg kan gå, idet jeg stoler på Jesus Kristus.” Ikke før hadde det kommet fra mitt hjerte og vær så vennlig ikke å ta dette som noe ungdommelig kjekkas­aktig før noe skjedde. Å, dere, jeg skulle ønske det ville skje, rett nu! I disse tilfellene skjer “dette Noe” alltid. I stedet for å hate den oksen, fikk jeg medlidenhet for den. Jeg elsket den. Og jeg var ikke mer redd for det dyret enn når jeg står her sammen med Brø­drene mine. All frykt hadde forlatt meg, og jeg tenkte: “Stakkers dyr. Jeg er på ditt område. Du er et dyr, og du kjenner ingen for­skjell. Du vet bare å beskyt­te dine rettigheter.” Så sa jeg disse ordene høyt til oksen: “Å du Guds skapning. Jeg er en Guds tjener, og jeg er på vei for å be for min syke Bror. Jeg bek­lager at jeg forstyrret deg, men i Jesu Navn gå, og ligg deg ned.” Da det var blitt sagt, sleng­te den hovene fremover og ned i skitten, og bråbremset. Jeg stod der, akkurat så rolig som jeg er nu. Den store drapsoksen hadde stoppet ca. 2 meter fra meg i sitt fremadfarende angrep for å drepe meg. Den ble så forvirret at den så hit og dit. Så snudde den, og gikk bort og la seg. Og jeg passerte den på ca. 2 meters avstand, og den flyttet ikke engang på seg. Å, dere, når Kjærlighet blir satt på prøve, vil Den seire over enhver fiende og lidelse som er på jord. Den Gud Som lukket løvenes gap i løvehulen, lever fremdeles i dag, min Bror! Min kone, som er et eller annet sted her i kveld, var alltid etter meg for at jeg Ikke hadde skjorten min på meg når jeg klippet gress­plenen. Der hvor jeg bor har jeg omtrent 2 mål gressplen. Litt av en plen foran huset så vel som baken til. Mens jeg bruker gressklipperen, blir jeg altfor varm i det klare solskinnet. Derfor vrenger jeg av meg skjorten mens jeg er i hagen baken til, og kjører i vei med gress­klippingen alt jeg er kar for. Så fort en syk skulle ringe på, og komme inn, ville jeg løpe inn i huset og skifte fra dongeribukse og svette klær, og i løpet av noen minutter å kunne vise meg igjen mer presen­tabel. Nuvel, dette ville fortsette Inntil gresset på plenen foran huset ville ha vokset opp igjen før jeg ble ferdig med gressplenen baken til, for jeg kunne bare klare noen få runder hver dag. En varm ettermiddag var jeg i hagen baken til, og ingen var omkring til å kun­ne se meg. Så jeg trakk av meg skjorten, og kjørte hardt og kvikt i vei med gressklippingen. Jeg hadde glemt at i hjørnet av gjerdet var der et vepsebol, og jeg kjørte gressklipperen, bang ­inn i bolet. Og, venner, Gud er min Dommer, i noen få strakser ble jeg tildekket av veps over det hele. Nu vet dere hvor farlig et vepsestikk er. Det kan drepe deg, og der stod jeg uten noen skjorte på. Da skjedde noe! Kjærlighet! Det er Den Som trenges. I stedet for å hate de der vepsene, tenkte jeg: “Stak­kers små Guds skapninger. Jeg har ikke noe imot dere. Det er deres hjem, og jeg forstyrret dere.” Så sa jeg høyt til vepsene: “Jeg er så lei meg for at jeg glemte at hjemmet deres var der, og jeg skremte dere, og forstyrret dere. Vær vennlig å tilgi meg for det.” Det der høres barnslig ut, men jeg tror det er bedre at vi er som Guds barn i stedet for alltid å gå om­kring og opptre som voksne ved å ta tingene over i våre egne hender så meget. Vepsene var over hele meg, men jeg var ikke redd for dem, og jeg sa: “Små skap­ninger, gå tilbake til bolet deres. Jeg vil ikke skade dere.” Og så sant Gud lever, så svirret vepsene rundt meg 3 eller 4 ganger, og gikk strake veien tilbake til bol­et. Det skyldtes Kjærlighet. Å, Kjærlighetens Kraft, mine venner. En annen gang, da Kjær­lighet viste Seg, og fikk meg til å gripe inn i na­turens ting, var denne: I fjor sommer satt jeg på verandaen sammen med mine gode venner Leo og Gene, og lærte dem Guds Ord. Vi hadde vært inne i en dyp undervisning som gjaldt em­net “En mors kjærlighet.” I avisen den formiddagen var der en beretning om en vakker, ung negerpike som hadde født et uekte barn, og hun hadde tatt det til broen over Ohio elven, og inntullet i et ullteppe, kastet hun det i vannet. Drosjesjåføren rapporterte det til myndighetene, og de foretok en etterforskning, og fant ut at det var slik. Vi hadde diskutert denne saken om at den kvinnen uten tvil ikke hadde kjærlig­het. Hun var et hunkjønn som gav fødsel til et barn, men hun var så avgjort ingen mor. I samme øyeblikk så vi en pungrotte som kom oppover oppkjørselen min. Den hadde passert andre hager, som ikke var inngjerdet, og kom til min, som var helt inn­gjerdet, som om den visste hvor den skulle gå for den forsøkte ikke på å krype under gjerdet. Den kom til oppkjørselen, svingte inn og gikk videre oppover mot verandaen. Jeg sa til mine to venner: “Den er nødt til å ha fått hunde­galskap, eller noe slikt, for pungrotter går bare ute om natten. De kan nesten ikke se om dagen.” Vi gikk et stykke nedover oppkjørselen for å se på den. jeg tok opp en hage­rive, som Bror Woods hadde lagt etter seg der i går, og la den forsiktig over henne. I stedet for å simulere død, som hun skulle ha gjort, begynte hun å gnage på riven. Dette overrasket meg for, på det minste tegn til fare, vil de alltid simulere død. Det er opprinnelsen til ut­trykket “opossum” (å simu­lere død.) Jeg snudde henne over på ryggen, og ble klar over at hun var hardt skadet. Hun hadde et brukket ben, og den ene siden av hodet hennes var blitt kvestet, og var fylt med størknet blod. Fluene hadde gjort såret verre ved å gi gro­bunn til at der var begynt å danne seg makker i det, og det luktet som tilgriset, råttent kjøtt da det var hardt infisert. Etter som hun lå på ryggen noe få øyeblikk, åpnet pungen seg hvor hun bar ungene sine, fordi musklene hennes var så trette og avkreftet at hun Ikke kunne holde pungen lukket mer. Der var 9 små unger, og hun hadde ammet dem. Å, bare tenk på det, om du vil! I sin døende pust og styrke ammet hun sine små, og forsøker å beskytte dem. Jeg sa til Leo og Gene: “Se her karer. Her er en ekte mor. Hun bruker sin siste pust til å kjempe for ungene sine hvor derimot den farg­ede kvinnen kastet sitt i elven. Her er den ekte morskjærligheten for sitt avkom. Å, hvor det rørte mitt hjerte! Akkurat da forsøkte hun å komme seg opp igjen. Jeg lot henne gjøre det, og hun begynte å gå oppover inn­kjørselen, henimot huset mitt, mens vi stod og iakt­tok henne. Pungrotten gikk rett opp til hovedtrappen, og falt sammen. Hun tok ikke ett skritt til. Vi gikk over til henne, og akkurat da kom Bror og Søs­ter Woods opp. Søster Woods, som selv er en vete­rinær, sa til meg: “Den er altfor meget skadet til å kunne leve, så du må ville drepe den Bror Branham.” Åh?” sa jeg. “Jeg kan ikke!” Og hun sa: “Men hun kom­mer til å dø, og ungene vil sulte i hjel.” Hun sa: “Bare ta ungene og drep dem, fort.” Hun forsikret meg om at det ville være bedre å drepe dem enn å la dem lide. Men, å nei, jeg kunne ikke gjøre det. Så hun sa: “Vel, gå og få fatt i en pistol, og skyt den stakkers tingen, Bror Bran­ham.” Jeg svarte: “Nei, jeg tror Ikke det, Søster Woods. Jeg kan bare ikke.” Da sa hun: “Du er en jeger. Er du ikke? Og jeg svarte: “Jo, men jeg er ikke en morder.” Da sa hun: “Vel, fa mannen min til å gjøre det da.” Men jeg kunne ikke godt se at den planen skulle lyk­kes heller. Så jeg sa: “Vel, la oss vente en stund.” Dagen hellet, og den kvelden drog jeg ut på en tur med familien. Da vi kom tilbake, gikk jeg for å se om pung­rotten fremdeles var der. Ja, så visst var hun der, nærmere døden enn noen gang før. Jeg visste at om hun hadde hatt noen styrke i det hele tatt, ville hun ha flyttet på seg så snart som det ble mørkt for de ferdes ute om natten. Men hun lå der, og ungene hennes forsøkte fremdeles å bli ammet. Å, jeg kjente meg så be­drøvet over det stakkers, sårede, vesle dyret som lå der døende. Tidlig neste morgen kom datteren min, Rebekka, hen til meg. Det var omtrent klokken 6 om morgenen, og jeg hadde nettopp gått til arbeidsrommet for å tenke på Herren. Hun sa: “Pappa, jeg kan bare ikke få den der gamle mor av en pungrotte ut av tank­ene mine.” Jeg svarte: “Jeg kan heller ikke, Becky.” Så vi bestemte oss for å ga å se på henne, og mens vi stod der over henne tidlig om morgenen, så hun verre ut enn noen sinne. Pusten hennes var så svak at man kunne neppe merke den. Becky begynte å gråte så vi gikk inn, og jeg sendte henne tilbake til sengs. Jeg gikk tilbake til arbeids­rommet, og satte meg. Jeg tenkte: “Å Gud, hvor den stakkers pungrotte er nødt til å lide. Hvor hun må elske de ungene. Jeg håper jeg ikke får se henne drept.” Og mens jeg satt der, sa noe til meg: “Du talte om henne i går. Du brukte henne til teksten din.” Jeg sa: “Det er riktig.” Du sa hun var en virkelig mor.” Jeg sa: “Det er riktig.” “Men jeg sendte henne til din dør, og hun holdt seg i 24 timer ved døren din som en dame som venter på sin tur til å bli bedt for, og du sa aldri et ord.” Jeg sa: “Vel, jeg gjorde ikke..; hvem taler jeg med? Snakker jeg med meg selv?” Jeg kom meg opp i en fart, og jeg tenkte: “Å, er det deg, Gud?” Jeg bøyet hodet, og utbrøt: “O barmhjertige Gud. Tilgi din ydmyke tjener for å være så uvitende. Jeg be­klager, kjære Herre, for at jeg er så dum, og mangler sånn visdom, ber jeg, tilgi meg, kjære Herre.” Dermed skyndte jeg meg avsted til den gamle pung­rottemoren, og idet jeg kne­ler ned ved henne, løftet jeg hodet mitt til Gud i bønn om hennes helbredelse. Jeg la hånden min på hennes nesten livløse legeme, og ba i ærbødighet. Da jeg stod oppreist igjen, begynte livet å komme til­bake til legemet hennes på nytt. Hun kom seg kvikt på benene, så opp på meg, som om hun ville si: “Mange takk, vennlige herre,” og begynte å gå over gress­plenen mot oppkjørselen. Hun gikk nedover oppkjørs­elen, deretter snudde hun og gikk rake, strake veien nedover, samme veien som hun kom, og videre inn i skogen. Hvor jeg frydet meg. Å, hvor jeg priste Gud! Han hadde ledet en gammel, døende pungrotte til min dør for å bli bedt for, og hadde reist den opp til liv, et dyr som ikke engang har en sjel som den Hellige Ånd kan bo i. Likevel, Gud ledet den ved Sin mektige hånd. Så vidt jeg vet lever hun i dag, og har alet opp sin lille familie. Dersom Gud, ved Sin Hellige Ånd, kunne lede en stakkers, dum pungrotte til meg for å bli bedt for, for at livet hennes kunne bli spart, hvor meget mer verd er du enn en pungrotte? Har ikke dere også kommet hit i kveld for å bli bedt for, mine kjære Brødre? Dersom Gud så sik­kert kunne reise opp en pungrotte, kan Han reise opp dere. Å, dere, la oss se til Ham av hele vårt hjerte! Dere som ligger her syk, vet dere ikke at kong­enes Konge våker over dere? Vær ikke bekymret, vær ikke redd. Du kan kanskje si: “Å nå, men jeg er av så liten be­tydning for Gud.” Men jeg sier dette: “Dere er Hans barn, og Gud vil gjerne ha dere. Han elsker dere. Han elsket dere slik at når Hans Kjærlighet brøt frem, tok den suverene Nåden Dens plass, og sendte en Frelser for å gjenløse dere, og bringe dere tilbake til Seg Selv. Inne i denne Frelseren ble Han såret for våre overtredelser fordi Han elsket dere. Gud så Sitt folks lidelser, og med Sine sår fra piskeslagene ble dere helbredet. Guds Nåde lager en vei, for Hans Kjærlighet måtte ha det. Og når Hans Kjærlighet brøt frem i Hans følelser, kom Kristus for å ta Hans plass. Der forlangtes noe for å ta plassen. Alene Hans Kjærlighet var ute etter dere, og Nåde skaffet et Offer for dere. Nu blir dere bare spurt om å tro det. “Hver den som tror inne i Ham skal ikke gå fortapt, men ha Evig Liv.” Jeg har tillit til at dere får gripe dette. Kjærlighet er et av de største virke­midlene som er i Guds System. Gud er Kjærlighet. Bibelen sier Han er Kjærlig­het, og når du blir til ett av Hans barn, blir du til en del av den Kjærligheten, en del av Guds System; du blir til en undersått i Hans Kongerike. Når du blir det, blir du til en Guds sønn eller en Guds datter, og Han sa Han ville gi deg Evig Liv. Nuvel. Det ordet som på gresk bru­kes for Evig Liv er “zoe” som betyr “Guds Liv.” Så Guds Kjærlighet, gjort håndgripelig for deg, gjør deg til en del av Ham, etter din omvendelse; da blir du til et barn som er “født av” eller “kommer fra”, og det setter deg i slektskapsforbindelse med Gud så meget at du nu er en sønn eller en datter. Gud, Som er Skaperen, skap­te alle ting med Sin Kraft gjennom Sitt talte Ord, og alt som er Guds Ord kom­mer i Sin manifestasjon. Hele universet ble skapt av Ham, og hvor vi gjør feil er når vi forsøker å ignorere Guds Ord, eller, forsøker å begrense Guds Makt med vår egen inn­bilning. Selveste jorden vi står på i kveld er ikke noe annet enn Guds Ord Som er blitt til en virkelighet. Gud skapte universet med Sitt talte Ord. Å du og du! Hvorfor har du kommet hit i kveld for å bli bedt for? Mitt spørsmål er: “Hvor står din sjel for Gud?” La oss bøye hodene våre nu mens vi taler til Ham. Og husk på, kjære venner, at om dette skulle bli det siste budskapet jeg noen gang forkynte, er Mitt Ord sant fordi Bibelen sier Det er Sannheten. Den Hellige Ånd, Som virker i min tjeneste, beviser at det er Sannheten, og ver­dens lærdom vet det er Sannheten for Den er vitter­lig blitt fotografert. Tro, og se, at Gud virker iblant dere, for, jeg tror at Lyset, Som er her nu mens jeg ber for dere, er det samme som Det Som ble fotografert på møtet i Houston n, Texas. Jeg tror også, fremfor Gud min Ska­per og Frelser, at Det er den selv samme Ildsøylen Som ledet Israels barn, med Moses som deres leder. Jeg tror at Ildsøylen, Som er her nu og vil åpenbare men­neskehjertets hemmeligheter her i kveld, er den samme Ildsøylen Som kom ned, og ble til kjød og bodde iblant oss i form av Guds Sønn, Jesus Kristus. Jesus sa: “Jeg kom fra Gud, og Jeg vender tilbake til Gud.” Og jeg tror at da Han vend­te tilbake til Gud, vendte Han tilbake til dette Lysets Form, den samme Formen Som Han viste Seg i for Moses, og for de andre pro­fetene gjennom hele Bibelen. Jeg tror Det er det selv­ samme Lyset Som Paulus så på veien til Damaskus, selv om de som var med ham ikke så noe. Jeg tror at Lyset, Som er her ved siden av meg nu, er det samme som Det Som ledet Peter ut av fengselet. Han er her, rett nu, idet Han besvarer bønnen til en liten kvinne som sitter rett her. Hun er en liten svarthåret kvinne som lider av nerver. Mannen, som sitter, ved siden av henne, lider av ryggsmer­ter. Dere er mann og hus­tru. Løft hendene deres hvis det er sant. Jeg kjenner dere ikke, og har aldri sett dere, men Herren Jesus Kristus gjør dere frisk. Dere er helbre­det, begge to. Amen. Jeg ser at Lyset beveger Seg nu til en mann som har lidelse i galleblæren. “Min herre, ditt navn er Clarence, og du kommer fra et sted kalt Grand Prairie.” Det er riktig. Er det ikke? Fint. Din lidelse i galleblæren er over, min herre. Du kan reise hjem, og være frisk. Amen. Dere sier: “Bror Branham, du sa den mannens navn.” Sa ikke Jesus Kristus, da Han var her i et kjøttlegeme, til Simon at hans navn var Simon, og at hans fars navn var Jonas, og at han skulle kalles Peter fra da av? Riktig! Han er fremdeles den sam­me. Amen. Ildsøylen er nu over en kvin­ne som lider av høyt blod­trykk. Ditt navn er fru Fishbrook, og du er fra denne byen. Du bor i en gate som kalles 125. gate. Husnummeret ditt er 13104. Hvis det er riktig, løft hånden din. Fint. Dra hjem. Du er helbredet, kvinne. Jesus gjør deg frisk. Å, jeg utfordrer dere men­nesker til å tro. Se hen til Gud og lev, og tro! Lyset kommer nu ned over denne damen her på første benkerad. Frøken Pharr, du har hjerte­vanskeligheter. Har du ikke? Tror du at Gud vil gjøre deg frisk? Din far, ved siden av deg, har åndelige problemer. Dere er ikke fra denne byen. Dere er fra Statene, fra et sted som har fjell. Det er War­ren, Pennsylvania. Hvis det er riktig, løfte hånden deres. Dere er helbredet nu, begge to. Jesus Kristus gjør dere frisk. Amen. Jeg skal gjøre noe nu. Enhver som i sitt hjerte er blitt kald mot Herren Jesus Kristus, alle som er langt borte fra seier i kveld, alle syndere, kom nu til Kristus Som nu nettopp har gitt Seg, klart til kjenne for dere. Kom nu til Herren Jesus, alle som ønsker å bli fri fra sine skyldige flekker. Kristus er her! Kom frem nu mens Han er her. Vil du gjøre det? Kom syndervenn, frafallen, kald, lunken, likegyldig, kom fra balkongene. Vi gir dere denne anledningen nu til å komme og ta imot denne Herren Jesus Som tar brod­den ut av døden. Ja visst vet jeg hva jeg snak­ker om. Han ville ikke la meg gjøre disse tingene uten å stadfeste at Han er her. Ønsker du å bil løst fra dine skyldige skampletter? Kom, hver og en, rett ned nu.

Hva er i veien med dere, Kanadiere? Hva er i veien? Det er en god ting å være konservativ, men bli ikke altfor stiv. Dere vil volde den Hellige Ånd sorg slik at Han går vekk fra dere, og dere vil ikke få en vekk­else. Hør på meg. Jeg taler i Herrens Navn. Bryt i sønder den der sta­heten og den der stivheten som er iblant dere. Kom dere ned på knærne. Dere vet dere trenger synds­bekjennelse. Jeg taler i Jesu Kristi Navn! Hvis dere ønsker å få en vekkelse, varm hjertene deres hos Gud. Jeg er en Guds tjener, en Guds pro­fet, og der er de iblant dere her i kveld som trenger å stå rundt dette alteret. Det er best du får det rett med Gud for timen kommer når du kommer til å skrik­rope etter å få finne dette, og du skal ikke finne det. Det er “Så Sier Herren!” Det er Gud Som taler. Fin din vei til dette alteret du som er likegyldig, du skam deg! Når den Hellige Ånd kommer, og gjøre de tingene Han gjør rett her midt iblant dere, og så sitter dere her som om dere er frosset i hjel! Kom dere opp fra stolsetene deres, og kom hit opp til alteret! Omvend dere, eller, gå for­tapt! Jeg vet ikke hvorfor sier dette, men noe sier til meg at jeg skal si det. Jeg gir dere en advarsel. Denne kan kanskje bli den siste også! Vend om! Jeg bryr meg ikke om hva menighet dere tilhører. Hvis ikke dere har omvendt dere, og Guds Kjærlighet ikke er inne i hjertene deres, er dere syndere og på vei til helvete! Det er “Så Sier Herren!” Den samme Gud, Som skiller mellom åndene her, og med­deler dem deres tilstand, taler rett nu. Jeg taler i Jesu Kristi Navn. Løp fort­ere enn fortest avsted til alteret. Få fatt i din om­vendelse, og det kvikt, før Gud snur bladet på den andre siden, og vender Seg mot deg, og du blir stående, for alltid, redningsløst for­tapt! Det er: “Så Sier den Hellige Ånd”, Som er midt iblant oss nu! Det der er å gå rett på sak, men Det er Ham. Jeg kan bare si det. Gud vet jeg ikke ville si disse tingene av meg selv for alt i ver­den. Noe grep tak i meg og sa at jeg skulle si det. Jeg bare adlyder Gud. Mens vi synger et vers til av “Der er en Kilde fylt med Blod,” er det best dere kommer. Å du og du hvor dette landet trenger å brytes i stykker. Dere må nødvendig­vis ha en i sønderslåing før dere kan bli formet på nytt igjen. Dere har gått på møter så lenge at dere er blitt mosegrodde og stive når det gjelder Det. Dere trenger en omvendelse. Du trenger en gammeldags opp­levelse av Guds Kjærlighet i hjertet ditt. Husk på at min Røst vil hjemsøke deg så lenge som du er dødelig! Det er sant! Jeg taler i Jesu Kristi Navn! Amen.

La meg si en annen ting. Hvis du har noe imot noen, er det best du gjør det opp, rett nu! Det stopper mørket i denne bygningen. “Min Ånd vil ikke alltid stride med mennesket!” Jeg tror jeg ville reise meg rett opp fra plassen min, og gå frem hvis ikke mitt hjerte nettopp ble oppvarmet hos Gud. Jeg ville ha banet meg vei til alteret. Venner, jeg har ikke sett dette skje på mange år. Jeg hadde aldri en slik følelse som den som kom over meg for bare noen Øyeblikk siden. Da jeg så at det så ut som svarte natten, som bølget gjennom denne bygningen, var det noe som slo meg, og de Ordene var ikke mine ord, heller ikke viljen min bak mine Ord. Gud vet det er Sannheten. Der er noe som er galt. Husk akkurat på det. Hør etter venner. Jeg er ikke en som går med på kompromisser, heller ikke en som er vankelmodig. Jeg sier Sannheten, og Gud stad­fester at jeg sannelig sier Sannheten! Dere blir bare så kirkelige at dere utelater Kristus! Jeg er så glad over å se at dere erkjenner dere skyl­dige, og over å se at dette alteret blir fylt med ærlige hjerter. Det viser at Gud virker. La oss alle sammen be nu, og kalle på Herren mens Han vil høre oss., Gud vil gi Edmonton en vekkelse dersom dere vil adlyde. Kom, la oss kalle på Gud. Og husk på dette at vi tren­ger en vekkelse, og deres blod er ikke på meg på Dommens Dag. Jeg taler i Jesu Navn! Ville dere like å se en annen Pinsenatt? Det er opp til dere. Giveren av Pinsen, den Hel­lige Ånd, er her. Be. Kall på Gud! O evige Gud. Jeg kommer i Jesu Kristi Navn. Nu er djevelen blitt irettesatt. Syk­dommer er blitt omgjort til helbredelse. Evangeliet har vært forkynt, og Guds Kraft fjernet hver eneste demonmakt fra denne utstil­lingsbygningen. Å, Herre, bryt ned hver eneste skillevegg. Riv ned konfesjonismen. Riv ned idealer av det slaget, og la den Hellige Ånd komme, akkurat nu, Som en fremad­farende, mektig vind til et­hvert hjerte. Fyll denne fine, store tilhørerskaren her med den Hellige Ånds belysende Makt. Sett en ild­flamme inn i ethvert hjerte. O evige Gud, Som kjenner menneskenes hjerter, Som åpenbarer Deg Selv Som en flammende ild, tilgi enhver synd. Ta bort overtred­elser, og gjør disse men­neskene rene og hvite. Inn­vilg det, Herre. Velsignet være Herrens Navn. Løft hendene deres, dere mennesker. Gi Ham ære, gi Ham lovprisning!

GA DU OPP IGJEN …

Møteopplevelser.

(Profetien uten menneskelig medvirkning.)

(Vitnesbyrd.)

Jeg vil gjerne dele med dere kjære lesere noen få linjer jeg har skrevet ned 1 all hast fra tid til annen angå­ende noen enestående hend­elser i William Branhams forkynnergjerning.

Som alle dere uten tvil vet skulle Bror Branham reise utenlands på en 4 måneders tur rundt verden. Underretning ble mottatt om at Statskirker og Regjerings­medlemmer ønsket denne reise hjertelig velkommen. Holland, Tyskland, og Sveits gjorde klar forsamlingslokaler med sitteplasser til 25.000 for å skaffe plass til den mangfoldighet av mennesker som var regnet med ville komme. Irlands Kongelige Regjering sendte fra sitt Regjeringssete sin egen komité for å ønske ham vel­kommen. For det naturlige mennesket kunne ingen planer eller arrangementer ha vært bedre, ingen anledning så stor, men Bror Branham gjør bare som Gud leder til, og Herren advarte ham om ikke å reise denne gangen. Gud åpenbarte for ham mørke skyer som lå over byene han hadde planer om å besøke. Det var virkelig vanskelig for ham å fortelle sine kjære venner om at han ikke kunne reise. Meget verre var det å for­telle Guds nødlidende folk at han ikke kunne reise. Ikke desto mindre fortalte han dem om det, og når han gjorde det, vendte han hjem.

Men han vendte hjem meget bedrøvet for han var tynget av sorg i sitt hjerte. Han følte at mange ikke ville forstå, at mange ville bli såret og skuffet, og det var dette som gjorde det så tungt for ham. Men vår kjære Bror Branham vet, over all jord og him­mel, makter og krefter, hva det enn måtte være, at Guds vei er best, og det som Gud sier er endelig. Uansett hva man kan tenke eller si, Han er absolutt nødt til å adlyde Gud. Hvilken Nåde det er å hvile l disse Ordene: “Blind vantro vil uten tvil ta feil, og gransker Hans vei forgjeves. Gud er Sin egen tolker, og Han vil gjøre det klart.” Hvor skuffende øyeblikket enn er, eller, hvor mørk timen er, intet menneske vet akkurat hvilket øyeblikk Gud møter opp, og alt blir forandret. Og slik var det her. Innen få dager nådde en telefonoppringing Bror Bran­ham. Det var hans gode venn Bror Sothmann fra Canada som tenkte at et møte i Tacoma ville være på sin plass. Senere på dagen telefonerte pastor Å. W. Rasmussen, pastoren i Bethel Tempel i Tacoma, Bror Branham, og det lå dypt på hans hjerte at han skulle invitere Bror Branham til å komme til Tacoma på den tiden for å holde et møte. Her er to hengivne Guds menn. En anmoder, og den andre inviterer! Men som alltid er det Gud Som bevirker tildelingen! Derfor er Han absolutt nødt til å tale! For hva kunne Bror Branham si til dem etter å ha sagt nei til tusener rundt hele verden, og deretter si ja til så få? Hva kunne han si i egen kraft, og være rettferdig? Ikke ett ord. Men når et ærlig hjerte i rene hederligheten trenger et svar, da har Gud akkurat det rette.

Hvor vidunderlig, hvor edelt, hvor det er akkurat lik Gud å tale. Hør på Hans Ord mens Han taler til Bror Branham: “Gå du opp igjen, til Tacoma.” Seks små Ord. Hvor lite som skal til for Gud å si noe, Han Som talte universet inn i eksistens. Så kort, og så klart. Uten instrukser, uten å nevne suksess, ingen veiled­ende ord, intet mønster, bare seks Ord sagt i all enkelhet. Man ville tenke at Gud ville beskjeftige Seg fullkomment i store trekk med hele turen. Men for ethvert opp­drag, uten hensyn til hvor enkelt det er sagt, skaffer Gud en overflod av tro til veie som den tjeneren kan trekke ut fra, og en ube­grenset Kraftens Bank Som det i Hans Navn kan taes ut enorme mengder fra hva oss angår. Når Gud taler på denne måten, blir det så klart for meg at ved tro vil vi, mens vi går steg for steg, bringe Hans Plan inn i manifestasjon. Gud vil gjøre hele Sin Plan likeså klar som Sine talte Ord mens vi for vår del tror Ham, og handler ut ifra det med enkel tro. Med vedvarende bønner, og ofte faste, ble Tacoma hørt av Gud. Han sendte tjeneren Sin for å fornye dem i Ånden, for å helbrede deres sykdommer, og for å legge til Menigheten, til sitt Legeme, slik bare Han kunne gjøre det over Sin tjeners lepper. Jeg ble holdt fanget av den herlige Kristi Ånd iblant Tacomas Hellige, og andre som hadde kommet fra for­skjellige byer for å slutte seg til denne store møte­serien. Jeg var på møter hver dag fra kl. 13 til 22.30 om kvelden. Jeg satt ved bokdisken bak I bygningen. 19 ½ time hver dag snak­ket jeg, og hadde fellesskap med, folket som kom sam­men, og svarte på deres spørsmål. Ikke en av dem var uvennlig eller urett­ferdig. Hver eneste en syn­tes å være så myk og venn­lig, full av glede, og fred­full. Hele møteserien var en blanding av tro og enhet i Ånden. Ingen syntes å være seg selv til lags, men heller å være for sin Bror. Der var ingen lærebetonte vitnes­byrd om fantastiske tegn eller uekte gjerninger. Sannelig, Gud kom ned for å oppholde Seg på møtene. Det var de mest sammen­smeltede møter jeg noen gang var på. Åndens Frukter gjorde Seg gjeldende, og Åndens Gaver virket I for­samlingen, som profeti, tungetale og tolkinger, hel­bredelse, og mirakler. Tør jeg si, kjære leser; hvor mange har jeg hørt, på de mange moter, i de siste. 4 årene? Jeg har hørt og sett mange slike manifestasjoner ved Guds sønner og døtre på forskjellige steder til forskjellige tider, men aldri har jeg sett dem mottatt med slik ærbødighet og re­spekt, og hellig ærefrykt, som disse profetiene og tungetalene med tolkingene ble det -å- dybden, kjærlig­heten, den fullkomne tilstan­den, når Gud sannelig taler iblant Sitt folk. Det er mitt Ønske å dele med deg en profeti som det bør leg­ges nøye merke til. Bror Branham hadde nettopp sluttet å tale over: “Vi ville se Jesus,” og forsamlingen var i dyp stillhet. Nei, ikke en beveget seg, ikke en hvisking hørtes. Når Gud skal tale, påkaller Han hellig stillhet! Til og med Bror Branham, som hadde snakket dempet, stoppet plutselig.

Da med ett hørtes en Røst fra galleriet lengst borte. Der var intet behov for en mikrofon, for det viste seg at Gud åpnet hvert øre. Lydbølgene bar det klart til øret og hjertet hos alle som var til stede. La meg sitere det nøyaktig, Ord for Ord, slik det ble tatt opp på båndopptageren min:

“Ja, sier Herren, til dette Mitt folk, at Min tjener, som Jeg har sendt, endog selv til Eder, selv til denne generasjon, han er absolutt nødt til å tale djervt, helt som Paulus, for å overbevise disse som Jeg har sendt ham til. Ja, for Jeg har sendt ham, min tjener Branham. Jeg har lagt Mine Ord i hans munn. Slik som Jeg sendte Min Sønn for å dø, og Mitt folk forkastet Ham, til og med slik har Jeg sendt Min sønn Branham, endog i denne Eders dag, til disse har han kommet. Ja, de har kommet sammen med hverandre, de har møtt hverandre i sine hemmelige kammer, Mitt folks ledere har holdt råd sammen. De har avsagt dom, til og med over ham. De har sagt i sine hemmelige kammer: ‘Vi skal fornekte ham, vi skal lete etter feil hos ham. Vi skal finne mange feil hos ham, og vi skal bringe meddelelse om det til vårt folk. Vi skal fortelle dem at dette også er Beelsebub. Ja, at det ikke er Herrens Ånd Som har sendt ham. Derfor skal Jeg dømme Eder, nettopp ved Min tjener Branham som Jeg har sendt til Eder. For Jeg vil legge Min Ånd i Mine tjenere, og hvis 1 ikke overgir Eder til Min Ånd, skal i knekkes. Men dersom Den skal ramme Eder, dersom Herrens Ord skal ramme Eder, skal 1 bli knust og Eders hus skal lates Eder øde. Dette er Klippen. Ja, dersom i skal angripe Den, skal i sønderslåes; men hvis Den virkelig angripe Eder, skal Den male Eder til støv. Og, Så Sier Herren, nettopp til Eder som har kommet sammen med hverandre; Så Sier Herren til Eder som oppkaller Eder selv etter de som er blitt fylt med Min Ånd, for I har vært Mitt folk. Jeg har velsignet Eder. Jeg har salvet Eder, men I har kommet sammen og har for­nektet Gud Herrens tjener som Jeg har sendt til Eder. Og nettopp ved å sende ham, skal jeg dømme Eder, og Eders hus skal lates Eder øde, nettopp i denne dag, og i denne time. For I skal rope om vekkelse, men Her­rens Øre skal ikke gi akt på Eder, for da Jeg kalte på Eder, kjente I Meg ikke. I ville være et fremmed folk for Meg da Jeg ville tale til Eder. Ja, I er til og med blitt som Mitt folk da Jeg stod og drev ut onde ånder, og helbredet syke, og brøt brødet, og mangfoldiggjorde det for Eders Øyner. I sa: ”Han er besatt.” Men til ham som har øre, la ham høre hva Ånden sier til menighetene, for jeg vil tale til Eder. Jeg vil sende Mine tjenere til Eder, og de skal velsigne Eder, og I skal bli brakt til Meg. I skal bli mektig velsignet, som I aldri før har vært. Kast fra Eder menneskenes måte å tenke på, og men­neskenes måter å være på, og vend Eder til Herren.”

Denne mektige profetien taler for seg selv! Og denne gangen skal jeg la analysen være din. Gud, Som i profeti taler til oss, advarer oss, er jeg sikker på, om nåværende farer så vel som farer som ligger foran oss. La meg nu fortelle deg Guds Budskap, imidlertid ved en noe annen gave enn tunger og tydninger. Da jeg kom til Tacoma, fant jeg at mang en ild brand fremdeles etter det siste møtet, seiersild som brenner for å herlig-gjøre Gud i jordiske kar. Et slikt kar jeg taler om, var fru John Lewin, 1313 Hood Street, Aberdeen, Washington. Hun fortalte meg denne beretningen, og i hennes egne ord var det som følger:

Sommeren 1946 ble jeg så svær at mine venner og bekjente tenkte jeg skulle bli mor igjen. Jeg gikk da til vår doktor. Han sa ikke noe. Omtrent 2 uker senere hadde jeg en fryktelig blødning. Jeg gikk tilbake til doktoren, og undersøkelsen hans viste at der var en stor svulst. De Hellige og jeg begynte straks å be, men jeg ble stadig verre. Til slutt sa doktoren til meg at jeg var dødsdømt på grunn av kreft, og at legemet mitt var ille oppett.

En venn fortalte meg om Bror Branham som skulle komme til Portland, Oregon. Vi ba desperat om at Gud ville gjøre det mulig for meg å dra, og Han gjorde det. Jeg ble bedt for om ettermiddagen. Bror Branham sa jeg hadde kreft, og sa: “Innen 72 timer skal dette forlate deg.” Jeg ble syk neste dag under møtet. Da jeg gikk til rom­met mitt, ble jeg sykere. Jeg ble tømt for kreften, og mens jeg gjorde det, var stanken fra den nesten ikke til å holde ut. Magen min var stor en nu i noen måneder. Så en mor­gen var den så normal som den kunne bli. Jeg gikk til doktoren for noen måneder siden, til kontroll, og han sa at der fantes ikke noe spor av kreft i kroppen min. jeg er frisk i dag. Det er nu 11 år siden jeg ble bedt for. Jeg er så takk­nemmelig for min helbred­else, og for Bror Branhams Kjærlighet og trofasthet med å være en sann Guds tje­ner.”

En ting som fru Lewins vitnesbyrd opplyser oss om er måten helbredelsen hennes skjedde på. Hadde det vært et mirakel, hadde hun blitt øyeblikkelig frisk, men hel­bredelsen hennes strakte seg over en tid. Sant nok kom hun over kreften innen 72 timer, men helbredelsen av de ødelagte vev, og gjen­oppbyggingen av cellene, forløp i en gradvis prosess. Likevel kunne man si det var et mirakel for enhver bønn som stopper døden, og bringer liv tilbake, er ikke noe mindre enn et mirakel. Dog tror jeg at et mirakel er en manifesta­sjon som gir seg øyeblikkelig klart til kjenne hvor derimot en helbredelse er en gradvis gjenoppbygging av cellene i legemet i løpet av en viss tid. Nu vet vi at et mirakel er den øyeblikkelige dannelsen, og gjenoppbygging av, døde celler og legemsvev. Jeg skal illustrere hva jeg mener. Det har å gjøre med en liten indianergutt på 9 år. Hans adresse er:

Toni James, Route 1, Box 326, Shelton, Washington.

Vesle Toni James kom til møtet stokk stein blind. Det var tilstanden hans fra han var 8 måneder gammel av da han falt ned fra barne­sengen sin, og en blodpropp dannet seg på innsiden av begge øynene som et resul­tat av fallet. Senere hen utviklet der seg arr vev, og til slutt, etter mange forsøk, gav doktorene opp alt håp, og fortalte Tonis mor: “Sønnen din vil aldri kunne se igjen. Ta gutten din hjem, for det er håpløst.” Doktoren sa også til henne at det meste han noen gang ville se ville være en skygge av lys på ett øye. Det andre var helt ødelagt. I en alder av 6 år begynte Toni på Washington State School for blinde. Imidlertid hørte Tonis far om profeten i denne vår generasjon hvis navn var William Branham. Han hørte om de mange helbredelsene og miraklene Gud hadde gjort ved denne mannens hender. Det sprang opp et håp i farens hjerte ved ny­hetene om disse gode bud­skapene. Som tiden gikk fikk Tonis far en dyp respekt og beundring for denne pro­feten som han aldri hadde sett. Han ønsket velkommen alle meldinger angående ham, og hans tro vokste, og det gjorde også vesle Tonis tro. Begge to trodde at en eller annen dag ville Gud la ham få se. Da nyhetene nådde frem til Tonis far om at Bror Branham skulle komme til Tacoma, hadde han i sitt hjerte til hensikt å bli den første der. Og onsdags kveld, den første kvelden den store kampanjen be­gynte, var herr James og hans sønn der, de første der på den første benkerad­en. Alt de hadde hørt, som gjaldt Bror Branham, var sant. Nu ble det til en lev­ende sannhet fremfor deres øyner. Med overstrømmende glede l sine hjerter skyndte de seg hjem med de gode nyhetene om hva de hadde vært vitne til. Torsdag kveld var Toni og hans far blant de første der igjen. Denne kvelden hadde de med seg Tonis mor og bestemor. Da timen kom til å hjelpe de syke, var enhver helt stille. Etter noen få sekunder begynte Bror Branham å kalle frem folk fra forsamlingen. Å, så mange som ble kalt, og enda flere, for troen var sterk iblant folket.

Endelig falt Bror Branhams øyner på Toni. En dyp stillhet falt. Så, ved å se rett på Tonis mor, sa han: “Bring den blinde sønnen din til meg.” Fort brakte fru James Toni på podiet. Ved å stå fremfor Bror Branham kom hun med sin sønn til en profets armer. Bror Branham holdt gutten varsomt med sine armer inn mot brystet sitt, og ba i dyp ærbødighet.

Øyeblikkelig, i et blunk for Tonis øyner, ble synet gitt tilbake, og vesle Toni så med sine egne øyner Guds profet til denne generasjon. Bror Branham stod deretter og talte til moren, og sier:

“Du lider i smerter, og leger kan ikke hjelpe deg. Du er også helbredet.” Så vendte han seg til Tonis far og sa: “Min herre, du er også helbredet.” Da han vendte seg igjen, stanset han ved Tonis bes­temor og sa: “Din tro har helbredet deg også.” I denne stunden svaiet for­samlingen under Guds Kraft. Folk ropte i fryd, og gråt, og lovpriste Gud. Da falt Guds Helbredelseskraft på folket i store bølger. Jeg stod bak i salen, og tårene rant nedover kinnene mine. Jeg husker jeg sa selv: “Kjære Herre, kjære Herre, intet under at det står skre­vet: ”Et lite barn skal lede dem.” Fra blindhet til fullkomment syn, i sannhet et mirakel. Men til og med dette hadde en skeptisk tvil. Fru James beste venn kom til henne og sa: “Det kan ikke være slik. Du arrangerte dette på forhånd.” Fru James irettesatte skarpt sin venn og sa: “Se på øyne­ne til min sønn.” Da den skeptiske vennen så inn i Tonis øyner, så han at han ikke kunne nekte på hva Gud hadde gjort, og gikk sin vei. På veien hjem den kvelden gjennomgikk fru James kvel­dens hendelser på nytt i sine tanker. Hun kunne bare ikke gjøre det klart for seg at det hadde skjedd alt sammen. På en eller annen måte begynte hun å tvile, og da talte Gud til hennes hjerte og sa: “Ikke tvil. Ellers vil helbredelsen din gå tapt, men tro.” Kvelden etter fant denne underfulle tolkingen sted, og fru James kjente sannelig dens verdi: “Se, sier Herrens Ånd til dette folk. Har Jeg ikke lovet å være med Eder, endog til verdens ende? Har jeg ikke lovet Eder at jeg skal stadfeste Mitt Ord med tegn og under ved at de følger tjenesten? Ja, sier Jeg, til Mitt folk: ‘Om I oppløfter Eders hjer­ter, og bare tror, for Mitt Løfte er til Eder, og I skal se Herligheten i det Jeg har lovet Eder fra universets grunnvoll ble lagt. Det er Min Ånd Som skal gå frem, og Som gjør den gjerningen som Faderen har befalt å gjøre.’ Ja, sier Jeg, til Mitt folk: Se hen til Meg, og bli frelst.” Jeg sier: ”Mitt folk, se hen til Meg, og bli helbredet.”

Venner, denne tolkingen var så kraftig at de hellige som var til stede var i hellig stillhet da de tok imot den. Åh, for en styrke for våre trette hjerter, når Gud taler. Jeg er så glad for at Han talte de Ordene, for vår tro på sitt beste er svak, og vår styrke ynkelig. Men, å, det er Hans Nåde Som skal tåle prøven.

Mange mennesker visste da at Gud hadde talt, og at de alle sammen skulle tro. Fru James var blant dem som visste at å tro var noe Gud forlangte. Derfor regnet Guds vidunderlige velsignelse ned igjen på Tacoma. Åh, for en profet å få høre Gud si: “Gå Du Opp igjen.” Hvilken betydning har det ikke å vite at vår generasjon ikke er uten en Gud sendt profet!? Og sannelig fryder vi oss alle over å se Gud gi Seg Selv klart til kjenne i vår midte, i Kjærlighet, ved å bringe oss inn l troens en­het. Jeg tror jeg vet fullt ut hva jeg kan vente meg når Gud taler, og sender Sin tjener inn i en by. Vi kan vente oss å høre fra Himmelen. Jesus Kristus, den samme i går, i dag, og I all Evighet. Hvor sant dette er. Jeg vil regne det for et privilegium å fortelle til dem som er syke eller lidende at Jesus Kristus helbredet meg mens medisinske autoriteter Ikke kunne gjøre noe. Priset være Gud! Menneskets yttergrense blir Guds anledning. I 1952 begynte jeg å få hodeverk. De bie hyppigere etter som tiden gikk, og jeg begynte å få anfall av bevisstløshet som kom uten å vite om noe på forhånd. Min balansefølelse forlot meg, og jeg led mer og mer av hodeverk. 1 løpet av denne tiden rådførte jeg meg ofte med vår familie­lege. Han foreslo at jeg skulle søke råd hos en øyelege, og få en grundig undersøkelse av øynene mine. Dette ble gjort, men øyelegen kunne ikke finne noe som kunne ha med hode­verken og øynene mine å gjøre. Flere ganger foreslo doktoren vår at jeg burde gå til en god klinikk, og få en grundig fysisk undersøkelse. Til slutt sa han til meg, i juli 1954, at han ikke kun­ne gjøre noe for meg, og ba meg innstendig om å gå til Mayo-klinikken i Roch­ester, Minnesota. Jeg var fryktelig trett hele tiden, og anfallene kom oftere. Jeg måtte slutte med å kjøre bilen vår på grunn av anfallene og svek­ket syn. Meget av min tid tilbrakte jeg til sengs, men det virket som om jeg aldri fikk hvile. Til slutt gikk jeg, i oktober 1954, til Krigsminneshospi­talet i Soo, Michigan. Jeg tilbrakte 8 dager der, og gjennomgikk en fullstendig fysisk undersøkelse. Doktoren vi hadde, mens jeg var på dette sykehuset, var en jeg hadde kjent i mange år, og jeg hadde tillit til, og res­pekterte, hans dyktighet. Da han slapp meg ut fra sykehuset, foreslo han også at jeg skulle gå til en kli­nikk for å få en diagnose. Han sa han følte det var alvorlig. I desember 1954 samtykket jeg i å dra til Mayo-klinik­ken. Der ble avtalt tid, og jeg tilbrakte nesten 2 uker med gjennomgripende under­søkelser mens jeg var under observasjon. Den siste prøven på den medisinskvitenskapelige av­delingen bestod i opptak av et elektroencefalografi som vanligvis kalles hjerne­bølgeprøven.

To eller tre dager senere ble jeg sendt tilbake igjen til den medisinskvitenskape­lige avdelingen hvor elektro­encefalografien ble tatt under innflytelse av et akti­viserende medikament som har navnet metrazel. Det var deres mening, som et resultat av de kliniske undersøkelsene, at jeg hadde en svulst på hjernen hvor presset forårsaket anfall av bevisstløshet. Jeg reiste tilbake syk og motløs. Mannen min, som så ofte hadde hørt meg fortelle at Jesus Kristus helbreder på samme måte som i Bibelens dager, utfordret meg til å tro Gud for min helbredelse. Han hadde aldri gått i en menighet som lærte om Gud­dommelig helbredelse, men mange ganger hadde jeg fortalt ham om mine venner som stolte på Gud i alt. Han var rede til å tro Gud for min helbredelse. Han sa til meg at han ville ta meg til et hvilket som helst sted om vi bare kunne finne ut hvor der ville bli et møte. Jeg var ofte blitt fortalt om en forkynner ved navn pastor Wm. Branham, som ba for syke. Vi fant ut at han skulle forkynne i Fila­delfia Menigheten i Chicago den 12. januar 1955. Dersom bare Gud ville spare mitt liv, da kunne jeg reise til de møtene. Min bror og hans kone kom hjem fra California for å hjelpe, og for å oppmuntre oss. Der var også en kjær, Gud hellig, som bodde. her mens mannen hennes hadde overoppsynet med arbeidet som ble gjort på Mackinac Straits Bridge (Mackinac­-stredet’s Bro).

Navnet hennes var fru J. Å. Hightower fra Memphis, Tennessee. Hun var blitt helbredet for kreft, så hun kunne snakke av erfaring. Hun fikk en spesiell interesse for meg, og hun ba, og opp­muntret meg til å stole på Gud. Tre eller fire av mine venner ville komme hjem til meg og be for meg, og Gud ville møte oss på slik en dyrebar måte. Hvor jeg takker Gud for bønnens krigere. På denne tiden gikk jeg ned nesten 1/2 kg i vekt for dagen. Den 10. januar 1955 reiste vi hjemmefra til Frelse og Helbredelses møtene som skulle være under led­else av Bror Branham, i Chicago.

Naboene våre tenkte det ville være en tåpelig tur; at mannen min ville ta meg over en slik distanse i min tilstand. Vi bor omtrent 800 km fra Chicago. Det tok oss 2 dager å kjøre. Mange ganger tenkte jeg døden skulle ta meg før vi kom frem til vårt bestemmelses­sted.

Ca. kl. 10 den 13. januar kom vi til Filadelfia Menig­heten. Mine hjemmefra spur­te etter Bror Branham, og ble fortalt at vi ikke kunne treffe ham før kveldsmøtet. Et par unge menn, som gikk på menighetens bibelskole, foreslo at jeg skulle bringes inn i menighetens bønne rom hvor jeg kunne hvile til kveldsmøtet. Om ettermid­dagen kom bibelskolens overhode inn, og da han så tilstanden min, ba han om at Gud ville spare livet mitt inntil kveldsmøtet. Da møtet begynte, ble jeg plassert på en feltseng ved siden av alteret. I mine Øyeblikk av bevissthet ba jeg Gud om Han ville frelse mannen min, og hel­brede mitt legeme. Det virket som om jeg var bare halvt bevisstløs. Legemet mitt kjentes kaldt og num­ment. Kaldsvetten sprang frem over hele mitt legeme.

Etter at Bror Branham hadde brakt budskapet sitt, kalte han frem bønnekøen. Mens han ba for menneskene i bønnekøen, begynte Gud å vise ham noe. Han ba forsamlingen om a være i dyp gudsfrykt og ærbødighet. Han sa: “Jeg ser en stor bygning med et stort, tårn­høyt spir. Denne bygningen er i en by, og byen ligger i en dal. Det er Mayo-klinik­ken i Rochester, Minnesota. Jeg ser en kvinne som taes til denne klinikken av en som har henne kjær. Hun kommer fra Michigan. Hun ble hjemsendt fra denne klinikken. Hun har en hjerne­sykdom som bevirker et press.” Bror Branham så seg deret­ter rundt om i forsamlingen, og ser meg på feltsengen og sier: “Gud velsigne deg, Søster, på den båren. Det gjelder deg. Reis deg, ta din seng og gå. Jesus Kristus har helbredet deg. Dra hjem. Du er frisk, og Gud velsigne deg.”

Mens den Hellige Ånd talte gjennom Bror Branham, kjente jeg det som om en hånd ble lagt på mitt hode. Jeg kan aldri beskrive hvor­dan jeg følte det. Ord kan ikke beskrive den berøringen. Det var som om en rensende lid gikk fra issen og gjennom fotebladene mine. Herrens Kraft og Nærvær kom over meg. Der gikk styrke gjen­nom legemet mitt, og jeg ble gjort fullstendig frisk. Hvor jeg lovpriser Gud for Hans Godhet mot meg.

Den kvelden tok mannen min imot Herren Som sin Frelser, og det er vårt ønske å tjene Ham inntil Han kal­ler oss hjem. Jeg skriver dette vitnesbyr­det 3 år etter min helbred­else, og jeg ønsker å takke Gud da jeg aldri mer har hodeverk eller smerter av noe slag i hodet mitt. Jeg kan sannelig si Jesus Kristus er min Frelser, Helbreder, Døper, og Venn. Han er mitt Alt i alt. Det er min bønn at dette vitnesbyrdet må få hjelpe en eller annen til å ha tillit til Gud Som gjør alle ting vel.

Deres Søster i Kristus Fru Wesley Eveleigh, 890 No. State St., St. Ignace, Mich.

Forkynnelsen, Profetien,

og Vitnesbyrdene, er oversatt av:

Magne Espeland, og Chr. S. Viken.