Budskapsmenigheten

MENIGHETSFORORDNINGEN eller

(Menighetens Autoritative Veiledning)

CHURCH ORDER

Jeffersonville, Ind., 26/12-63.

Brødre, vi har kalt sammen til dette møte heri kveld i den hensikt å få vite hvorledes den le-vende Guds Menighet skal funksjonere, den som vi tror vi er en del av. For det første øns¬ker jeg å si at på mine reiser rundt om i verden er, så vidt jeg vet, denne, et av de mest åndelige steder hvor man kan kjenne Guds Ånd mer enn noe annet sted jeg vet om. Jeg tenkte på to andre steder til hvor det pleide å være slik, men inntil nå synes det som om vi ikke ser de ste-dene. En av dem har gått inn i konfesjonssystemet, og den andre har på en måte løyet av.

I går fikk jeg en telefonoppringning, og det ble sagt meg at dere alle sammen ønsket å ha et møte for å stille meg spørs¬mål angående pliktene deres i denne Menigheten. Det er derfor jeg er her i kveld for å sette Menigheten i sin rette skikk eller for å gi de tingene til dere som jeg tror skal være nok til å få denne Menigheten til å fortsette videre.

Brødre, jeg er sikker på dere er klar over at dette er et Åndelig sted etter som jeg har kommet med en bemerkning om det. Det er ikke det største stedet i verden, og vi har ikke den tingen at det synges, skrikes eller ropes mest eller at det her tales mest i tunger, og ting ellers. Det er ikke det som er tingen, men det som teller her er den Ånds kvaliteten som virker i dette Ta-bernaklet. Og så langt ønsker jeg å anbefale Bror Neville og takke ham, og dere Brødre her, tillitsmenn, og diakoner, og søndagsskolelederen, og alle sammen for hva dere har gjort ved å hjelpe til med å holde dette på den måten. Det har vært en av mine bønner over lengre tid, og et ønske fra jeg var en ungdom av å få se Menigheten satt, og holdt, i sin rette skikk. Nå. Vi innviet menighetslokalet, og jeg fortalte til dere at “jeg hadde noe å tale med dere om, litt se-nere”, om hvordan denne tingen skulle settes i sin rette skikk, måten den skulle drives på. Og dere begynte … Etter å ha reist herifra hadde vi forkynnere osv. Men så, ved at Bror Neville var bare så ung da han kom iblant oss, tenkte jeg det ville være best for Bror Neville å bli sterkere grunn¬festet i troen før jeg kom frem med sånne ting som dem jeg er i ferd med å fremlegge nå. Men så, etter at jeg har sett at han er blitt grunnfestet i troen, og forstår hva læ-ren er, og har vist seg å være et trofast vitne for Kristus og holder fast på hva vi tror å være Sannheten, så tror jeg timen er inne nå, og at det er den rette stunden, til å bringe ham nærme-re inn iblant dere eldre og tingene her i Menigheten, at dere vil gripe disse forordningene, og huske dem. De er, frem¬for Gud, de beste jeg vet om. Og så stoler jeg på at dere gjennomfører disse tingene på den måten jeg sier dem fordi en nødvendigvis må være lederen her omkring. Nå. Jeg forsøker ikke å tilrane meg noen autoritet eller noe som ligner på det, skjønner dere, som et menneske, eller hvem det nå enn er, med to i ledelsen. Det vet ikke hvordan tingene skal gjøres. Gud hadde aldri to i ledelsen for Sin Menighet. Det var noe Han aldri hadde. Der er bare en Leder. I hver eneste generasjon har Han, etter som vi har funnet ut av det gjennom Skriften, alltid handlet igjennom en person. Grunnen er den at får dere to, da har dere to me-ninger. Det er nødt til å komme til et ubestridelig faktum, og mitt uimotsigelige faktum er Or-det, Bibelen. Og som en pastor for Menigheten her er Ordet Det Som er mitt ubestridelige faktum, og jeg vet dere er Brødre. På en måte ser dere på meg som at jeg er deres uimotsigeli-ge faktum til det så lenge som jeg følger Gud. Slik som Paulus sa det i Skriften: “Dere følger meg, slik som jeg følger Kristus.”

Og så venter jeg av dere Brødre at, skulle dere til en hvilken som helst tid se at jeg ikke holder meg til Skriften, at dere kommer til meg privat og forteller meg hvor jeg hat tatt feil. Jeg bryr meg ikke om at du er en av tillitsmennene eller om du er vakt¬mesteren, eller hvem du enn er, for du er forpliktet til overfor meg, som en Bror i Kristus, å fortelle meg når jeg skriftmessig har feil. Og skulle der være et spørsmål, la oss da sitte oss ned å få det oppklart, sammen. Det er grunnen til at dere kommer til meg i kveld, antar jeg. At dere fikk meg hit er fordi det lig-ger et spørsmål her som i deres sinn synes å ville spørre ut om tingene som jeg har her. Husk nå på, Brødre, at jeg ilske vet. De slippene jeg har her er ikke underskrevet med noen navn, og de er håndskrevet, og jeg vet ikke hvem som har skrevet dem, og jeg står her for å besvare dem på aller beste måte. Og husk på at Gud ser til at jeg holder meg til ordet. Jeg har tillit til at dere gjør alvor av ordet i denne Menigheten, forstår dere. Ikke sant? Og hold det Åndelige for, husk på at alle kreftene fra Satans mørke kongerike vil bli vendt imot dere etter som dere be¬gynner å vokse i Herren. Og dere er absolutt nødt til å være soldater, ikke bare helt ferske rekrutter. Dere blir tilårskomne soldater nå, og blitt trenet opp til å kjempe. Satan vil komme inn iblant dere, og får dere til å strides mot hverandre, om an kan. Avvis ham med en eneste gang for dere er Brødre, og det der er fienden. Og vi er her for å holde et banner i den grad oppe i denne Aftenlysets time når verden formørkes og kon¬fesjonenes domene går inn i Kir-kenes Verdensråd. Og ganske snart vil de forsøke å feste et skilt på denne kirkedøren med or-dene “Stengt!” Da må vi møtes andre steder, fordi de selvfølgelig vil stenge disse Menighete-ne en av disse dagene hvis vi ikke tar dyrets merke. Og vi stoler på å forbli lojale mot Gud inntil døden setter oss fri, og det er det vi akter å gjøre. Så, nå går vi videre. Jeg vil be om, hvis det noen gang blir reist et spørsmål angående disse tingene, at dette lydbåndet spilles av på møtene for dere som hører til denne Menigheten ikke sant? Eller forut for møtet, altså like før møtet begynner. Sett dette lydbåndet på, og spill det. Og må forsamlingen her se meningen i at disse hellige, er, ifølge deres edsavleggelse i denne Menig¬heten, forpliktet overfor Gud å hjelpe til med å overholde disse fundamentale Sannheter. Dere vil kanskje være uenige i dem, men hvis jeg lot dere styre det, da ville jeg være uenig med dere. Vi er nødt til å ha en kilde et eller annet sted hvor det nødvendigvis må være et ubestridelig faktum. Og det beste jeg vet er at jeg gir det over til den Hellige Ånd ved å la Ham være ditt Opphav. La dette lydbåndet være ditt Opphav som svar på disse spørs¬målene. Nå. Det første spørsmålet er:

220.

HVORDAN SKAL MENIGHETEN STILLE SEG OVERFOR ANMODNINGEN OM Å GI PENGER TIL MAT OG KLÆR? HVORDAN SKAL MENIG¬HETEN REAGERE?

Nå erkjenner vi at Menigheten er ansvarlig for dets egne, for dem som hører til denne Menig-heten. Vi er helt og holdent ansvarlige så langt som vi har de nødvendige tingene til å kunne gi dem. Vi er ansvarlige for våre egne, det vil si de stabile, Tro¬faste familiemedlemmene av Tabernaklet som kommer hit og tilber sammen med oss. Vi er forpliktet overfor dem, som våre Brødre og Søstere, som har bevist at de er våre familiemed¬lemmer i denne forsamlingen. Nå. Vi er klar over at der er på millioner i kveld som er uten mat, uten klær, og vi ville elske å være i stand til å hjelpe alle dem, til å gjøre alt vi bare kunne, men finansielt sett kan vi ikke gjøre det. Vi kan ikke hjelpe hele verden. Men vi er for¬pliktet til å hjelpe våre egne. Og jeg tror, i og med dette, at hvis vi så har noe til overs som dere skulle ønske å dele ut til folk som ikke er familiemedlemmer i denne Menigheten, noe som dere ville ønske å gi til dem, da skal det legges frem for diakonrådet til avgjørelse. Diakonene er dem som må hamle opp med det-te motstridende problemet, eller dette problemet, heller, fordi i Bibelen, da diskusjonen opp-stod angående mat og bekledning osv. i Apgj., da innkalte de apostlene for at de skulle si sin mening om det, og de sa: “Gå og finn dere syv menn med ærbart rykte, og fulle av den Hellige Ånd for at de kan ta seg av disse tingene fordi vi uavbrutt vil overgi oss selv til Guds Ord, og holde ved i bønn”.

Det er ikke pastorens plikt til å se etter eller å passe på dette med mat osv. Det skal være in-nenfor diakonenes område. Det gjelder ikke tillitsmennene. Det er diakonenes tjenesteområde å ta seg av det. Husk på fra Bibelen at hvor det argumentet opp¬stod at en fikk litt mer enn den andre, gav de til sine egne, det være seg greker og jøde. Men det var mennesker som hadde solgt alle sine eiendeler, og hadde gitt det til Menigheten for å støtte den for så å bli delt ut likelig iblant dem. Og dermed oppstod en liten diskusjon, og det var der vi fikk våre første diakoner. Det er en av deres plikter å ta seg av det. Jeg tror, at, etter som det er vårt eget folk skulle vi ta oss av dem. Og enhver klage skal leveres inn til formannen for dia¬konrådet, og deretter skal det fremlegges for diakonrådet for å se hva det er i stand til å gjøre med det. Og alle de tingene som vedgår bekledningen, og mat, og økonomisk hjelp, eller hva det nå enn er, skulle det gå gjennom diakonene. Når så diakonene bestemmer hva de skal gjøre med det, skal det deretter forelegges for kassereren for å se om kassereren akkurat da er i stand til å be-tale dette spesielle pengebeløpet eller ¬ er i stand til å kjøpe denne bekledningen eller hva det nå enn er det gjelder. Men diakonrådet skal møtes for å behandle saken, og den går ikke til tillitsmannsrådet eller til pastoren. Det er en diakon sak, alt sammen. Nå.

Så har vi spørsmål nr. 2:

221.

ER DET TILSTREKKELIG Å SI ÅPENT FRA TALERSTOLEN AT TUNGETALE OG TYD¬NINGER SKULLE SKJE (foregå) I ET MØTE FØR GUDSTJENESTEN?

Det er det andre spørsmålet på denne papirlappen jeg har her, og som er et lite kort. Nå. Dette skulle vedrøre pastoren her. Ikke sant? Fordi, når alt kommer til alt, er han lederen for den Ånde¬lige delen. Diakonene er politimennene for å holde orden i Menigheten, og å ta vare på disse tingene, og fø de fattige osv. Tillitsmennene har med økonomien å gjøre og bygningen, og det er hva de skal se etter. Men pastoren har med ledelsen av den Åndelige delen å gjøre, og dette gjelder for deg, Bror Neville. Nå. En gang for lenge siden ble forordningen fastsatt for Menig¬heten. Jeg tror på tungetale og tydning, og alle de herlige Ånde¬lige gavene som er ordinert av Gud til å være i Menigheten. Men vi lever i en tid nettopp slik det var på den bi-belske tiden, da Menigheten …. Nå. Dere merket dere Paulus. Han grunnla Menigheten i Efe-sus, nemlig Efesermenigheten, som var en veletablert Menighet. Var dere oppmerksomme på det? Vi tror Paulus, og han sa selv at han talte i mange tunger, og vi vet at han hadde tungeta-le¬gavene. Ikke slik at han hadde lært seg det selv, men det var de som var Åndelig gitt til ham på grunn av slik han taler om det hos Korinterne. For å spare tid er det best jeg går til Bibelen, og leser det for dere bare for at dere skal kunne se det klart. Det ville ellers få vårt opphold her til å trekke i langdrag ut¬over kvelden etter som jeg ikke har altfor god tid. Nå. Paulus måtte aldri engang tale til Efesermenigheten eller til Romermenigheten eller til noen av de andre Menighetene om deres Åndelige gaver, om hvordan de skulle bringe dem inn under forord-ningen. Men han måtte sannelig stadig snakke til Korinterne om det fordi de laget et nummer av det hele tiden. Paulus sa, mens han var iblant dem, at, hvis de så en hadde tungetale, og en hadde en salme, da takket han Herren for alle deres storartede gaver, og slike ting som det. Hvis dere har merket dere i Korinterbrevets første eller andre kapitel, for¬talte Paulus dem, plassmessig sett, hva de var inne i Kristus, hvordan de stod plassert i Kristus. Derfor, etter at han fortalte dem det, begynte han liksom en far med å la svepeslagene falle ned over dem og sier: “Jeg hører at der er strid iblant dere, og jeg hører at dere drikker dere full ved Herrens bord”.

Han sa ikke at de ikke var Kristne. Og, dere Brødre, gjør ikke det. Si ikke at de ikke er Kristne for det gjelder måten de opp¬fører seg på i Guds Hus. Det er der det ligger. Nå. Jeg ville si det-te, det som vår Kjære Paulus langt tilbake i tiden sa, at: “Når dere kommer sammen, om en taler i tun¬ger, la en annen tyde. Hvis der ikke er noen til å tyde, ti da stille. Men hvis der er en til å tyde. . .” Nå har jeg iakttatt Menigheten her, og jeg har sett dere vokse opp, og jeg har sett mange Åndelige gaver virke iblant dere. For å si det rett ut som det er hadde jeg en med et Ord fra Herren som vedgikk Bror Neville for å irettesette ham i noe han gjorde. Så hvis den Hellige Ånd har satt meg til å være en leder for flokken, da er det min plikt å fortelle dere Sannheten. Og jeg er Bror Neville meget takknemlig, for han gav nøye akt på Sannheten. Jeg kan bare si Det (Ordet) slik som Han (den Hellige Ånd) sier Det til meg. Etter som jeg, når det gjelder dette, har lagt merke til at Menigheten deres vokser, ja, da merket jeg meg det. Og her var måten vi først hadde det på i Menigheten, og det er måten vi ønsker å ha det på igjen. Nå. Hvis dere ikke passer på når spedbarn. . . Den første tingen et spedbarn gjør er å forsøke å snakke når, det ikke kan snakke. Ikke sant? Det lager en hel del boblesnakk, og støy, osv. men det tror at det på det stadiet kan gjøre det langt bedre enn forkynneren. Vel, vi finner ut at det er slik, ikke bare i det naturlige livet, men vi finner at det skjer i det Åndelige livet også. Det er jo et lite barn. Hvis dere forsøker å rette på den lille, og gir det en liten irettesettende klaps fordi det lager uekte lyder, og forsøker å snakke, da kan dere gi barnet en knekk. Ser dere det-te? Og dere vil komme til å skade det. Det er best å la et spedbarn vokse over en tid inntil det vitterlig kan si ordene sine rett, og så fortelle det når det skal sies. “Ikke når pappa snakker eller når mamma snakker”. Men når den rette stunden er inne, la det da få snakke. Forstår dere meg? Nå. La det få snakke når barnets stund kommer til å få snakke i. Hvis jeg noen gang har hatt noe som har vært en torn i mitt kjød, så er det når jeg er ute på møter og står og taler og en eller annen reiser seg opp og kommer med et budskap i tun¬ger, og på den måten bryter av Ånden. Nå nylig kom jeg fra et møte i New York, og fra forskjellige steder, hvor forkynnere lar det der gjenta seg, gang på gang, og så skaper det ikke noe annet enn forvirring. Dere skjønner, når Gud vil frembringe tanker som følger en bestemt retning, og det så kommer noe som plutselig bryter det av, ville Han forpurre Sitt eget formål med dem (Sine tankeretninger) hvis Han forsøker å nå frem til deg eller til dem i forsamlingen for å skape en frem¬kalling til alteret. Som f.eks. på denne måten: ”Vi sitter ved et bord og snakker sammen, og vi snakker om Herren. Så kommer junior stormende inn til bordet, og tar all oppmerksomheten bort fra det vi holder på å snakke om, og han brøler og skriker ut: “Pappa! Mamma! Aaaa – - Ah! Jeg slo ballen så dundrende langt av gårde at jeg klarte å løpe hele veien rundt for laget! Og, vi klarte å få det der til, og mye annet!”

Det inntraff altså når vi var i ferd med å tale om et så tvert igjennom hellig samtaleemne. Nå.

At han klarte å slå ballen på den måten at han kunne løpe hele veien rundt, det var OK i en baseball lek. Det er all right. Men han kom så helt malplassert med det, ved å bryte inn i et samtaleemne som det vi hadde for oss. La ham vente til hans time kommer, og så fortelle oss hva han gjorde under baseball¬kampen. Nå.

Det er akkurat den samme tingen vi ser finner sted med gavene i dag. Det er grunnen til at Gud ikke kan betro altfor mange Åndelige gaver til folket. De vet ilske hvordan de skal ha kon¬trollen med dem. Det er hva som er feilen i dag, som er grunnen til at vi ikke har mer enn vi har. Så oppdager vi at der er en hel del etterligning av de Åndelige gavene. Men jeg tror ikke det er slik her i vår Menighet. Jeg er takknemlig for det. Jeg tror ikke der er en etterlig-ning i det hele tatt. Jeg tror vi har ge¬digne gaver, men vi er absolutt nødt til å vite hvordan vi skal ha kontrollen med de gavene. Og så, når dere går for å gjøre et eller annet godt, akkurat på samme måte som når dere arbeider for en sjef og dere begynte på den første arbeidsoppga-ven deres og dere er villige til å ta imot ordrer, da får sjefen deres tillit til dere, og Han vil hele tiden fortsette med å forfremme dere og gi dere en bedre stilling. Jeg tror timen er inne for Branham Tabernakel til å ta imot gavene som Gud gir oss, at Gud kan betro oss noe som til og med er større enn hva vi har fått. Ser dere en mann som dere alltid må gi noen advarende ord til osv., husk da på at Skrif¬ten sier: “Profeters ånder er profeter lydige”. Når dere møter en mann som dere er nødt til å irettesette, eller en kvinne, og den personen ikke skikker seg etter forordningen og dere så forteller vedkommende Skriftens Sannhet, da viser det at ånden som er på dem ikke er av Gud fordi Bibelen sier: “Ånden i profetene” eller “profetering” vel å merke, vitnemål, forkynnelse, tungetale, eller hva det enn er fordi tunger tydet er profeti, er derfor profeten lydig, og ordet er profeten. Derfor forstår vi at når en mann eller en kvinne spret¬ter opp for å bringe et budskap i tunger når forkynneren står på talerstolen, er helt uten-for, uansett hvor meget de ønsker å gjøre det.

Nå gir jeg til kjenne dette for Branham Tabernakel når det gjelder gavene våre som vi erfarer, og vi har noen meget fint begavede mennesker her, at hver eneste en av de gavene er en tje-neste for seg selv. De er gaver akkurat på samme måte som det å forkynne er en gave, på samme måte som helbredelse er en gave, og på samme måte som andre ting er gaver. Alt dette er gaver, de er tjenester hver for seg. Og hver eneste hellig er be¬falt til å vente på sin egen tje-neste. La derfor Branham Taber¬nakel fungere på denne måten, og la det skje nå, spesielt i denne tiden etter som vi har hatt så mye (jeg ønsker ikke å si dette, men) så mye hyklertro. Vi ønsker ikke hyklertro. Ingen hellig, ingen ærlig person ønsker å ha hyklertro. Hvis vi ikke kan ha den ekte, la oss da ikke ha noe i det hele tatt. La oss vente til vi får den ekte. Nå. Jeg tror dere hellige vil være enige i det. Vi ønsker ikke noen hyklertro. Brødre, vi kan ikke starte noe med hyklertro, og si farvel til denne verden. Vi er nødt til å ha det som er det virke¬lige og ekte. Hvis vi ikke har fått det, la oss vente til vi virkelig får det, og si da noe om det. Ikke sant? Nå vil jeg si: “La alle disse hellige menn og kvinner som taler i tunger, og profeterer, og bringer et budskap, komme, og jeg tror, sammen med dere hellige, at de er ekte”.

Bibelen har sagt: “Prøv alle ting, og hold fast på det som er godt”.

Og over i Esaias: “For med stammende leber og andre tunger vil jeg tale til dette folk, dette er hvilen som jeg sa at de skulle komme inn i”.

Jeg vil anbefale dette slik at helligdommen bare blir betjent med en gave ad gangen for det bringer oss rett tilbake til for¬ordningen igjen, til hva jeg forsøker å si: “Når en taler, la ånden i profetene være pro¬feten lydig”.

Forstår dere dette? Nå. La dem som har en tjeneste i Kristi Legeme og nå er det sagt, la det nå bli gjort, la dem som har en tjeneste i Kristi Legeme vente på sin tjeneste fordi det er en tje-neste fra Kristus til Menigheten. Men dere kan ikke alle tjene på samme tid, der er nødt til å være en ad gangen. Branham Tabernakel skal bli slik som dette. La dem som taler i tunger, og dem som tyder tunger, og dem som har profetisk gave som skal gies til Menig¬heten, la dem komme sammen innbyrdes, tidlig, før møtet begynner. La dem samles i et rom som er utpekt til det for å vente på tjenesten fra Herren. Etter som pastoren må gjøre seg selv rede før han går inn i salen, blir han absolutt nødt til å ta Bibelen, og i sitt roms stillhet lese i Ånden og bli salvet for å komme ut og stå frem¬for forsamlingen for å tale. Gjør han ikke det, vil han bli for¬virret når han kommer dit ut.

(La hver hellig mann og kvinne med en Åndelig gave komme frem for Herren).

Og siden pastoren har en eneste tjeneste, er han en profet. Det engelske ordet “forkynner” be-tyr “profet” som altså er en som bringer frem Ordet. La dem som har tjenester, som nødven-digvis må være en del av en annens tjeneste, som f.eks. at en taler i tunger og en annen tyder, at de sammen venter på sin tjeneste. En kan ikke opp¬holde seg i et studieværelse og tale i tunger, og deretter komme og fortelle den andre hva han sa fordi han ville ha både tunge¬tale og tydning. Ikke sant? Nå. Hvis han har det, flott altså, da ønsker vi å ta imot det på den må-ten. Og vi ønsker at Menigheten skal høste fordeler av disse gavene som er i vår Menighet. Gud sendte dem til oss, og vi ønsker at vår Menighet får gagn av disse Åndelige gavene. Så la det mennesket som taler i tunger, og den som tyder, og den som profeterer, la dem komme sammen før Menigheten enda¬til møtes. La dem komme sammen i et rom, og for seg selv, hvor de venter på Herrens tjeneste for Menigheten. Er det forstått? Og så, liksom dette, om Bror Neville sier … Nåvel, la meg nå. . .

Unnskyld. La meg si dette. Hvis Bror Collins taler i tunger og Bror Hickerson gir tyd¬ningen, da har de en tjeneste sammen for Menigheten. Nå. Det der er ikke Bror Nevilles tjeneste, det er deres tjen¬este for Menigheten. Jeg gir dette som et eksempel. Da skulle dere Brødre være akkurat like så interesserte i å få deres tjen¬ester på sin plass i Guds Hus, som pastoren er in-teressert i å få sin, fordi det er tvingende nødvendig at dere gjør det. Men du kan ikke gjøre det innenfor ditt eget roms fire vegger dersom du taler i tunger og tyder. Dere er nødt til å komme sammen. Kom sammen, over i et rom for dere selv i møtelokalet, fordi dere har en fortrolig tjeneste. Det er ikke en åpenlys tjeneste. Det er en som er for å hjelpe Menigheten. Ser dere dette? Det er noe som skal være til hjelp for Menigheten, men det skal ikke gjøres i hele Menighetens påsyn, kun på den måten jeg forteller dere at det skal gjøres. Er dere med? Så, som et eksempel, hva som helst Bror Collins taler i tunger og Bror Hickerson kommer med tydningen av, la en Bror der¬etter skrive det ned, nemlig hva det er. Nå. Vi vet alle sam-men at Herren kommer. Vi er klar over det. Hvis Bror Neville reiste seg hver kveld og sa: “Se, Herren kom¬mer! Se, Herren kommer!” så ville det være helt i orden, ser dere. Men han (pastoren) sier det fra talerstolen for han har fått Ordet for det. Og hvis han er en pastor, en profet for Menigheten, eller en pastor heller, så må han nødvendigvis ha undersøkt i Herrens Ord for å fortelle dere hva som er skrevet i Herrens Ord om Herrens Komme, og dere blir ad¬vart ved Det. En tjeneste på annen måte (til Menigheten), som han ikke har tilknytning til, er tungetale, tydning av tunger (som er profeti), eller profets tale som er noe som ikke er skrevet i Ordet. Det som står skrevet i Ordet må han bringe frem, men det som ikke er skrevet i Ordet er hva du skal fortelle ham. Som f.eks.: “Si til Bror Wheeler, SÅ SIER HERREN: i morgen skal han ikke gå til sandtaket sitt fordi en lastebil kommer til å velte der”, eller noe lignende, og det er nødt til å bli etterkommet. Og du har gitt det i tungetale, og den andre har tydet det, og legg det deretter opp på talerstolen etter at deres tjeneste er avsluttet, det vil si, la dem komme frem med hva for en profeti det enn er som har vært gitt, etter at lovsangen i kvelds-møtet er sunget og hvis deres tjeneste er avsluttet.¬

Hvis dere tror dere har noe, legg den da inn dit. Når disse menneskene kommer sammen, la dem som har vis¬dom få det som de første fordi, forstår dere, at hvis en taler i tunger og bring-er tydningen til å være i overensstemmelse med Skriften, da kan ikke det taes imot uten at det prøves av to eller tre personer. Det vil si to eller tre vitner (ikke sant?) må nødvendigvis be-krefte det, at de tror det er Herrens Ord. Noen ganger i disse mindre tjenestene, akkurat som i en hvilken som helst annen tjeneste, får dere forførende ånder. Dere, de vil fare dit inn, og vi vil ikke ha noe av det der. Nei. Vi vil at disse tjenestene, hvis de skal avsløres, at de avsløres per omgående. Bekymre dere ikke over å få det avslørt fordi alt fra Gud vil bestå prøven hvis det er fra Gud. Akkurat som med pastoren. Hvis noen utfordrer ham når det gjelder Ordet, trenger han ikke å fire på det. Han vet helt nøyaktig hvem han snakker til, og sier: “Ta ikke den, her oppe!” Stemmer det? Og akkurat som med disse andre tjenestene er det nødt til å være på samme måte. Noen mennesker taler i tunger når de kun “oppbygger seg selv”, sier Bibelen. De har seg bare en herlig stund. De føler de vil tale i tunger, og de taler virkelig i tunger. De taler vitter¬lig i tunger, og det er ånden som gjør det. Men hvis den sitter der ute i salen og taler i tunger bare for å oppbygge seg selv, da er ikke det noen fordelaktig ting for Menigheten. Mannen eller kvinnen, eller hvem det nå enn er som taler i tunger, opp¬bygger seg selv. Ikke sant? Å tale i tunger er en Guds gave til oppbyggelse, slik Paulus sier det i Skriften at “det er for å oppbygge Menigheten”. Så, det måtte nødvendigvis være et eller annet umiddelbart budskap fra Gud til Menigheten, utenfor det som står skrevet i Bibelen. Ikke sant? Hvis en kom til å spørre meg: “Bror Branham, hvordan er jeg absolutt nødt til å bli døpt?” Da kan jeg si deg det med en gang. Man behøver ikke å tale i tunger for å fortelle meg det. Det står skrevet rett her i Bibelen hva som skal gjøres med det. Stemmer det? Man behø-ver ikke å stille spørsmål angående det, og ha noen til å tale i tunger for å si det til en. Dere skjønner, det står allerede skrevet. Men hvis en sier: “Bror Branham, hva er jeg nødt til å gjø-re. Jeg står overfor en avgjørelse her som jeg nødvendigvis må ta, om jeg skal bestemme meg for denne Menigheten eller om jeg skal gå til en annen menighet,” eller noe lignende til det, “eller skal jeg gjøre det slik eller sånn?” Nå. Det der ville måtte komme fra Gud. Dere skjøn-ner, Gud må fortelle oss det. Men det måtte nødvendigvis komme igjen¬nom en annen tjeneste fordi Ordet ikke sier: “La Orman Neville forlate Branham Taber¬nakel og reise til Fort Wayne Gospel Taber¬nakel.” Dere skjønner, Ordet sier ikke det her, forstår dere, så det er grunnen til hva gavene er for. På samme måte som når en person kommer hit opp og sier: “Tror dere på Guddommelig helbredelse?” Vi forkynner det, vi tror det, vi tror på det å salve med oljen. Men her er så en som sier at: “Han kan ikke bryte igjennom, hva er i veien?” Da må Gud til for igjennom tungetale, tydning, gjennom pro¬feti eller på en eller annen måte å nå inn i det menneskets liv og trekke frem den tingen som det har gjort, og fortelle vedkommende om det. Det er en tjeneste som ikke tilhører pastoren, den tilhører disse gavetjenestene. Men de skal ikke gjøres der ute iblant tilhørerne. Skjønner? Paulus måtte ikke engang fortelle noen ting om det der til dem i Efesermenigheten. De hadde det i orden, også Menig¬heten i Rom. Han fortal-te ikke noen ting om det til noen av de andre Menighetene. Dette gjaldt bare Korintermenig¬heten, og de kunne aldri få seg selv… Nå.

Paulus trodde på det å tale i tunger. Han hadde talt i tunger i Efesermenigheten, og det samme gjorde han i Korinter¬menigheten. Men han kunne tale større ting til Efeserne enn akkurat det som bare gjaldt tungetale og tydning av tunge¬tale. Hvis en eller annen skriver ned et budskap som har kommet i tunger eller gitt i profeti, og legger det frem på talerstolen, er det absolutt nødt til å bli lest opp av pastoren før møtet begynner i: “Så Sier Herren” fra disse som talte i tunger og tydet det. Og, hvis det de sa skjer nøyaktig på den måten tydningen sa det, vil vi løf-te våre hender i takksigelse til Gud for at Hans Ånd er iblant oss. Hvis det som ble sagt ikke skjer, gjør da ikke det mer førenn den onde ånden er ute av deg. Gud lyver ikke. Han er alltid Sannheten. Så dere skjønner, dere er gamle nok til å handle som en vok¬sen, ikke som barn med søt pludring. Du er nødt til å si noe med mening i. La nå Menigheten, etter som den kommer i orden, komme inn i denne forordningen. Hvis det kommer en iblant dere som er ukyndig, og dere taler i tunger, vil dere være en bar¬bar for ham. Han vet ikke hva dere taler om. Ikke sant? Og i denne tiden da det sanneligen har vært så meget forvirring omkring dette, forårsaker det en snublestein. Men, la en tale i tunger og en annen tyde det og gi budskapet, og la det bli opp¬lest rett her fra talerstolen om hva som skal finne sted, og når det så inntreffer, ser dere hva som skjer. Si f.eks. til dem at: “I morgen til en bestemt tid, eller til en bestemt tid i neste uke, skal det og det inntreffe.” Så tvileren, som sitter der og lytter til det, ser (hører) at det fortelles om det på forhånd, før det inntreffer. Man vet da hva slags ånd som virker iblant dere. Det vil være Guds Ånd. Det der er det som Paulus sa: “Hvis en kan profetere og åpen-bare hemmelige ting, vil ikke da den som ikke tror falle ned på sine knær, og si: Gud er midt iblant dere!?”

Stemmer det? “Da vi var barn,” sa Paulus, “oppførte jeg meg som et barn.” Der talte han til Korinterne. “Jeg snakket liksom et barn”. Han hadde et barnesinn. “Men da jeg ble voksen, la jeg vekk de barnaktige tingene.” Nå sier jeg det til dere alle sammen. Nå. For noen få år siden var dere barn med disse gavene, idet dere lekte dere med dem, både frem og tilbake. Men dere har gått igjennom en lang skole nå. Det er tid å bli voksen for at disse gavene ikke skal brukes bare til å leke med. Disse gavene er hellige, de er av Gud, og dere leker dere ikke med dem. La Gud bruke dem. Det er hva din tjeneste skal være. Det er måten Branham Tabernakel skal settes i tjeneste på, og hvis der noen gang oppstår tvil om dette, la da dette lyd¬båndet stå som et vitne om at det er måten det skal gjøres på i Branham Tabernakel. Hvis det skulle komme inn en ukyndig, ikke for det, dere har dem hele tiden, så er dette et Tabernakel som står midt imel¬lom de forskjellige konfesjonsretningene. Folk kommer hit inn som ikke har denne gode opplæringen. De har den ikke, og de vet ikke bedre. Og de ville jo ha reist seg opp fra plassen sin og talt i tunger hvis det gjaldt deres egen pastor, og avbrudd budskapet som han brakte, og ødelagt kallet om å komme frem til alteret, akkurat ved det å tale i tunger og alt mulig på den måten. Dere er hellige personer som er bedre opplærte enn som det der. Ikke sant? Derfor, ved møtets slutt, hvis en eller flere ikke holder seg til reglene, da er det diakonens oppgave å gå til dem. La ikke pastoren din måtte gjøre det uten at det kommer til et punkt når det ikke er dia-koner til stede. Men det ventes av en diakon at han ser til det. Ikke sant? Nå. Hvis en person bare reiser seg og bringer et budskap, skulle pastoren ønske å stoppe bare for et øyeblikk for så å fort¬sette, all right, det er opp til pastoren. Men la diakonen rett etterpå, før den personen det gjelder forlater møtelokalet, ta ham eller dem til sides og snakk til dem om det. Og hvis de betviler det, la dem få høre dette lydbåndet og si: “Dette er det som biskopen, eller Menighe-tens høyeste Åndelige Leder sier.” Altså, han som er biskop, det vil si en hvilken som helst for¬stander. Det er hva som i Bibelen kalles (”bishopric”). Altså forstanderens tjeneste, så han er Menighetens høyeste Åndelige Leder, forstår dere. “Dette er forordningene og måten vår Menighet gjør det på. Vi elsker at du kom¬mer, og bringer ditt budskap, men hvis du har fått et budskap av Herren, bring det så ved at du kommer hit opp med det og legger det på talersto-len, og så vil vår pastor lese det opp for Menigheten, som et budskap til denne Menigheten.” Men det er absolutt nødt til ikke bare å være en fremsiing av Skriftsteder og ting make til det. Det er absolutt nødt til å være et direkte budskap til folket av noe som gjør seg klar til å skje, eller noe de skulle gjøre. Er det forstått? Godt. Nå.

¬

222.

ER DER NOEN BEDRE MÅTE Å HOLDE ORDEN PÅ I MENIGHETEN ENN VED STADIG Å MINNE FOLKET PÅ DET SOM DIAKONENE ETTER REGLENE GJENTAR GANG PÅ GANG?

Nei.

Jeg forklarte det jo nettopp. Det var spørsmål nr. 3.

Diakoner. Deres oppgave er at dere med godhet og vennskape¬lig sinnelag holder orden i Me-nigheten. Og dere er satt til å ta dere av tingene hvis noen i Menigheten skaper uro eller om noen kommer inn i påvirket tilstand. Eller at en kommer inn slik som da den forkynneren her forleden kveld ble skutt ned da han stod på talerstolen. Dere hørte om den der fylliken som kom inn med en dobbelt¬løpet hagle. Han ropte på konen sin, og skulle ha fatt i henne, og gikk oppover mot pastoren. Og pastoren viste ham at hans kone satt der. Men så skulle han til å skyte henne, rett der i menigheten, og pastoren begynte å parlamentere med ham. Og isteden for at …

Mannen med haglen snudde seg helt rundt, og skjøt pastoren ned fra talerstolen, skjøt så sin kone, og deretter seg selv. Nå. Hvis det hadde vært noen diakoner der da mannen kom inn dø-ren med haglen, ville de ha kunnet få slå armene rundt ham, og tatt haglen fra ham. Ikke sant? Dere ser at det er slik diakoner skal være. Og disse tingene har nå tatt den retningen som de gjør, og dere kan vente dere nettopp litt av hvert. Men husk på at diakonene er Guds politi-menn i Guds Hus uansett hva hvem som helst ellers tror. Noen ganger ønsker ikke en vanlig politimann å gå avsted og arrestere noen, kanskje en av sine venner, men han har avlagt ed til en tjeneste så han er nødt til å gjøre det uan¬sett. Det er hans plikt for byen sin. Ikke sant? Det er en diakons plikt for Menigheten. Og hvis en eller annen får det travelt med å reise seg opp, og begynner å avbryte pas¬toren med et eller annet i en eller annen retning, og forstyrrer pasto-ren i fremføringen av sitt budskap, da skal diakonene, 2 eller 3 stykker av dem gå over til den eller de personene det gjelder og si: “Kan vi få snakke litt med deg, Bror?” Ikke sant?

Få ham med dere ut av møtelokalet og inn på et kontor, hit inn, eller inn på et eller annet kon-tor, og snakk med ham om tingene og si: “Du må ikke avbryte.” Som dere vet er der ifølge loven en stor mulkt som i ethvert til¬felle kan ilegges en person for å ha forstyrret en gudstje-neste. Stemmer det? Men noen mennesker, slike som er kriminelle individer og lig¬nende eller en eller annen religiøs fanatiker, sitter seg ned iblant dere og begynner å lage bråk. Hvis dia-konene ikke synes å være i stand til å få kontrollen med det, da kan tillitsmennene eller hvem som helst ellers i Menigheten, komme ham til hjelp. Dere vet da det.

Og la meg nå stille spørsmålet igjen her:

ER DER NOEN BEDRE MÅTE Å HOLDE ORDEN PÅ MENIGHETEN ENN VED STADIG Å MINNE FOLKET PÅ DET SOM DIAKONENE ETTER REGLENE GJENTAR GANG PÅ GANG?

Nå. Til sine tider tror jeg at pastoren rett ofte … Rettere sagt, spill dette lydbåndet, og la det stå som et vitne. Diakonene er politimenn, og deres ord er lov og orden. Ikke sant? Og de har myndigheten fra Menigheten, og endatil fra landets lover, til å få Guds Hus til å være det ste-det som det er ment det skal være. Enhver som går imot en diakon på det viset, risikerer å bli dømt ifra to til ti års fengsel. Hvis du ber noen, eller en eller annen som opptrer uordentlig om å gå, og de ikke gjør det, eller noe som ligner på det der, da vet ikke han hva han utsetter seg for. Han utsetter seg selv for å bli ilagt mulkt, ut¬setter seg for hva som helst. Og så, hvis det kommer til et punkt at en … Nå. F.eks. hvis en plutselig reiser seg og forårsaker uro, kanskje akkurat det å tale i tunger eller noe lignende, så vil jeg ikke være med på noe slikt. La dem gå fordi de er fremmede. Hvis de er av våre egne, få da dere diakoner, neste gang vi har møte, fatt i dette lydbåndet og si: “Nå skal vi spille menighetsforordningen før møtet begynner.” Jeg vil at hver eneste en skal forstå den. Og dere pastorer, alle dere, kan samarbeide på den måten. Nå.

223.

BROR BRANHAM, HVA MED SØNDAGSSKOLEN? BROR BRANHAM, hva med søn-dagsskolen? (godt). SKAL DEN HOLDES FØR MOTET BEGYNNER?

Ja.

Vi har alltid hatt det på den måten. Ha søndagsskolen før gudstjenesten. Det gir de små som går på søndagsskolen en sjanse til å få tillatelse til å gå hjem. De små forstår ikke, men skulle de først høre prekenen og der¬etter gå på søndagsskolen, da ville de ha blitt utslitt. La søn¬dagsskolen komme først. Sett en bestemt tid. Sett nettopp en fast tid når søndagsskolen skal begynne. Lederen for søndags¬skolen skal se til det, nemlig at den er ferdig til et bestemt klok-keslett. Hele søndagsskolen gies en viss tid på grunn av det, og slutt så av.

224.

SKULLE LÆREREN I KLASSEN FOR DE VOK¬SNE VÆRE EN ANNEN ENN PASTO-REN?

Hvis det er avtalt slik. Hvis pastoren ønsker å være søndagsskolelærer, og deretter bringe bud-skapet, da er jo det bare finfint, om han skulle ønske å gjøre dobbel tjeneste. Men, hvis han ikke gjør det, ha da en voksen søndagsskolelærer (ikke sant?) i klassen for de voksne. Og så, hvis pastoren har en annen i tan¬kene, og vedkommende ønsker å gjøre det, ta deg da 30 til 40 minutter med søndagsskolen, eller så lang tid som du mener den bør være. Det burde plasseres en ringeklokke her. Når den ringer, eller når menighetshusets kirkeklokke slår, da betyr det at søndagsskolen er ferdig for dagen. Og når klokken ringer, betyr det at alt, akkurat da, skal komme i orden. Der vil dess¬uten være akkurat så meget tid for en lovprisningssang eller to, hva dere nå enn ønsker å synge. Ta ikke altfor lang tid, for dere vil trette ut folket ved å holde på med det altfor lenge. La klokken ringe bare et øyeblikk, syng en lovsang, eller hva dere nå skal gjøre, og send så klassene til klasserommene deres. Straks tiden er inne for at søndags-skolen er over, la oss si at det er f.eks. kl. 10 eller 10.30 eller 10.15, la da bare klok¬ken ringe et kort øyeblikk, og hver eneste lærer gir klassen til¬latelse til å gå, og kom så hit inn til for-samlingen. Avlever innberetningen, søndagsskolerapporten, og gi tillat¬else til at alle kan gå, og la alle dem som ønsker å bli igjen til gudstjenesten være det neste. Da er det i orden, ser dere. Noen spørsmål?

HVOR MANGE HAR MED ANDRE ORD EN DELT KLASSE?

A jada, det skulle dere ha. En treåring kan ikke forstå hva en fjortenåring forstår. Jeg tror jeg har noe mer om dette.

225.

HVOR MANGE KLASSER SKAL DET VÆRE?

Dere skulle sette opp klassene deres i f.eks. en klasse for de små hvor de ønsker å ha billeder på flanellograf. Det blir jo litt for drøyt for en 14-årig gutt eller jente. Ikke sant? Dere skulle ha en eller annen til å ta en klasse for smårollingene. En eldre mor, eller noe i den retningen, som vet å kunne ta seg av dem. For andre klasser tror jeg der skulle være en som mer kan fremlegge Ordet. Ikke sant? Og der skulle være, bare for å nevne det, i det minst 3 klasser. Der skulle være en klasse for de aller minste, som skulle gjelde barn fra 5 år. Alle andre under den alderen skulle være hos moren, og bli tatt til småbarnsrommet i møtelokalet hvis det blir nødvendig under forkynnelsen forutsatt at de fortsetter med å forstyrre. Det er det mødre og småbarnsrommet der bakerst i salen er laget for. Jeg tror at klassene må inndeles med en for barn fra ca. 5-6 år og opp til 8 eller 9 år, ti, noe i likhet med det. Så dem som er 10 år gammel og opp til 15 skulle være i tenårings klasse. Og så klassen for de voksne som er over 15 fordi, hvis de er gammel nok, kan de nå til dags få seg en jobb, og de er nesten gammel nok til å stemme, så de skulle være i stand til å høre Ordet. Men kom inn i møtesalen og få det.

226.

HVEM SKAL VÆRE LÆRERE?

Der har vi det. Det er opp til dere å velge hvem som skal være lærere. Og dere skulle gjøre det. Få dere noen. Velg dem. Møt Menigheten og si: “Hvem er det her som kjenner seg ledet av Herren?” Og få så en kvalifisert lærer. La så det bli gjort. Det er nødt til å skje i største al-vor, Brødre. Hvis læreren ikke er skikket til det, skift ham da ut med en annen.

Når timen under Guds Ledelsen kommer, hvis jeg da er av den oppfatningen at Norman Ne-ville ikke lenger er skikket til å kunne være pastor her, skal jeg si fra til Menigheten. Når jeg ser en ting her, at jeg tror dere diakoner ikke er skikket til å være diakoner, skal jeg si ifra til Menigheten om at “jeg får åpenbart at der er en spesiell diakon her som gjør noe han ikke skulle gjøre, og at han ikke overholder sin tjenesteplikt” osv. slik, eller en tillitsmann eller hva det nå er, så kan ikke jeg være for eller imot ved å avgi min stemme. Menigheten må nødven-digvis gjøre det, men jeg er ikke i tvil om at jeg skal legge det frem for Menigheten. Ser dere det? Fordi, det er hva den skulle gjøre. Det er hva jeg som leder skal gjøre. Jeg skal se, for å se, hva som går for seg. Vi skal dra til Himmelen, og ikke til en eller annen sammenkomst her ute, eller noe lignende, for å ha leker, spille baseball, og ha mye moro. Vi er her etter som vi eier Nåden, det aller nødvendigste som finnes på jorden, nemlig Guds Ord, og Det skal bæres på gudfryktig måte.

HVEM SKAL VÆRE LÆRERE?

Det er opp til dere å plukke dem ut. Men jeg ville, når det gjelder de små, ta en eldre kvinne til å gjøre det. Men for ten¬åringene ville jeg ha en lærer som er nøye, og som ikke bare drar ut til et eller annet sted for å kjøpe stekte wienerpølser. Det ville være all right hvis de ønsker å dra ut på noe slikt, men la en som er i stand til å holde Ordet legge alle ting frem for Ordet. Slik skal det være. Denne Menigheten står ikke for pølser og små turer ut i naturen for å kom¬me sammen og kjenne fellesskapet er all right. Det er finfint. Det er hva dere skulle gjøre for å more barna. Mat taes med. Men på dette stedet, her inne, så er dette Guds Ord. Stekte pølser kan der være når dere kommer sammen, eller noe som det, men ikke inne i dette Guds Hus. Og disse vet, ja selvfølgelig vet vi, at vi ikke tror på denne her toskeskapen med selskaper og ting som det rundt om¬kring her. Dere vet bedre enn som så.

227.

HVEM SKAL VÆRE OVERHODET FOR SØN¬DAGSSKOLEN FOR AT DEN SKAL FUNGERE SOM DEN SKAL?

Lederen for søndagsskolen. Og det er det som er hans sak. Han skal ikke ha noe å gjøre med diakonene, tillitsmennene, pastorene eller noen som helst, han har fått sitt eget arbeidsområde. Den som er deres søndagsskole¬leder kjenner jeg ikke. Men den søndagsskolelæreren skal se etter at hver klasse er på sitt sted, og at hver lærer er til stede, eller også å ha vikar for den læ-reren som er fraværende en dag. Mens undervisningen pågår skal lederen for søndagsskolen gå innom hver klasse og ta med seg offergavene, søndagsskole¬kollekten, som er samlet inn der og rapporten over hvor mange som var til stede, hvor mange Bibler de hadde i de tilstede¬værende klasser, osv. og avgi en rapport om det. Og deretter, når han (søndagsskolelederen) gies en anledning til det, skal han stå foran forsamlingen (Menigheten) like før gudstjenesten, og avgir da søndagsskolerapporten etter at søndagsskolen er over, og forteller hvor mange læ-rere der er, hvor mange elever som var til stede, og hvor mange søndagsskolen utgjør totalt sett, alt som kom inn i offergaver, osv. og på den måten der. Diakoner, tillitsmenn, pastorer skal ikke gjøre det. De har ingenting med det å gjøre. Det der er søndagsskolelederens jobb. Hvis han ser at søndagsskolen trenger til forskjellige ting, da skal han legge det frem for til-litsmannsrådet, og tillitsmen¬nene samles til et møte om det, først. Det kan kjøpes dersom til-litsmennene finner ut om der er tilstrekkelig med midler osv. hos kassereren. Hvis han ønsker et eller annet av littera¬tur, eller hva det kan være, noen Bibler eller noe i den ret¬ningen der, at en Bibel ønskes kjøpt til den som kan finne de fleste ordene, og sitere de fleste bibelversene, at den ønskes kjøpt igjennom Menigheten som en premie eller noe i den retningen, og som skal gies som en presang, la så det legges frem for diakonene, og la dem finne ut om der er midler i kassen. Skjønner? Og så tror jeg at det skulle ta seg av de fem spørsmålene som gjel-der det der. Nå.

Over til det neste som er:

228.

BROR BRANHAM, MED HENSYN TIL MENIG¬HETSFORORDNINGEN HAR VI FOR-SØKT Å GJENNOMFØRE DEN I SAMSVAR MED MÅTEN VI FORSTÅR FORORD-NINGEN BLE GITT VED INNVIELSEN AV DET NYE MENIGHETSBYGGET. OG, VED Å GJØRE DET SLIK ER NOEN BLITT SINTE OG HAR FORLATT MENIGHETEN. DER ER ANDRE SOM IKKE VIL HØRE PÅ NOE AV DET VI SIER, SPESIELT BARNA VI HAR SNAK¬KET MED FORELDRENE OM BARNA DERES, OG DE VIL IKKE TA SEG AV DEM. NÅ, HAR VI MISFORSTÅTT FORORDNINGEN ELLER GRI¬PER VI DET FEILAKTIG AN? TAKK.

La meg nå svare på dette i den rekkefølgen det kommer.

MED HENSYN TIL MENIGHETSFORORDNINGEN HAR VI FORSØKT Å GJENNOM-FØRE DEN I SAMSVAR MED MÅTEN VI FORSTÅR FOR¬ORDNINGEN BLE GITT VED INNVIELSEN AV DET NYE MENIGHETSBYGGET.

Det er korrekt, dere gjør det riktig. Nå. Dette må være diakoner, antar jeg, fordi det er rett her i ar¬beidsområdet til diakonene. All right.

OG VED Å GJØRE DET SLIK HAR FOLK OFTE BLITT SINTE PÅ OSS.

Det blir de på meg også. Det vil de bli på enhver Hellig. En person som blir det, ja, da er det noe galt med den per¬sonen. De har det ikke rett med Gud for Kristi Ånd er under¬lagt Kristi lære, Kristi Hus, Kristi Forordning. Ikke sant? Enhver mann eller enhver kvinne, eller en hvilken som helst person, barn, som blir sinte på en gudfryktig diakon som sier til dem hvor-dan de skal være eller at foreldre blir sinte på en diakon, vet dere hva? Vi vil gjerne ha alle vi kan få inn i Menig¬heten. Men hvis det ellers bare skaper vanskeligheter et eller annet sted, da er der en torn, eller rettere sagt “ugler i mosen”, som vi pleide å si det. Den personen har det ikke rett. Hvis de går ut fra oss, da er der bare en ting å gjøre. La dem gå, og be for dem. Ikke sant? Så går kanskje en eller annen av diakonene for å oppsøke dem i hjemmet deres senere hen en gang for å finne ut hva som er galt. Se da om du kan forsone dem. Hvis du ikke kan, ta da 2 eller 3 vitner med for at vedkommende skal kunne innse ting. Så hvis en ikke blir for-stått, da blir det meddelt fremfor Menig¬heten, forutsatt at de er et lem i Menigheten her. Og så, hvis de ikke er lemmer i Menigheten, naturligvis er de ikke lemmer i denne Menigheten, skulle de belage seg på lydighet. Dere skjønner, de blir nødt til å høre hva våre for¬ordninger her er fordi dette er Menighetens forordninger. Dette er ting vi ikke ønsker å gjøre, ting som jeg ikke liker å gjøre, men det er ting som er absolutt nødt til å gjøres. Og jeg avslører Meg Selv ved å si her på dette lydbåndet at, det er Meg. De kan høre Meg tale, og vet at det er Meg, ikke dere Hellige. Dere har stilt Meg disse spørsmålene, og Jeg gir dem (svarene. Ovs) til dere på den beste måten Jeg vet ut ifra Guds Ord. Nå.

HVIS DISSE MENNESKENE BLIR SINTE, OG FORLATER DERE, HVA SIER SKRIF-TEN OM DET, BROR BRANHAM?

“De gikk ut fra oss fordi de ikke var av oss.” Og det avgjør saken. De forlot Menigheten. Det var hva de gjorde. Det var det.

ANDRE VIL IKKE HØRE PÅ NOE AV DET VI SIER, SPESIELT BARNA.

Barna antaes å vite hva disiplin er. Det skulle de få i hjemmet. Men selv om det gjelder mine, at mine egne barn når som helst de kommer hit inn og begynner å forstyrre, det være seg Sara, Rebekka, Josef, Billy, eller hvem det nå enn måtte være, da ønsker ikke jeg at dere skal gjøre noen forskjell. Si det til meg så skal jeg ta meg av det. Hvis de ikke kan oppføre seg skikke¬lig, da skal de holde seg borte fra Menigheten inntil de virkelig lærer å oppføre seg. Dette er ikke en arena, dette er Guds Hus. Dette er ikke et sted for lek og til å fare rundt omkring i, skrive lapper, le, og spille klovn. Dette er Guds Hus, og her skal det gjøres alvor av å være gudfryk-tig. Dere kommer hit for å dyrke Gud, ikke en gang for å småsnakke med hverandre. Dette er ikke et utfartssted. Dette er ikke et sted for besøk, dette er den Hellige Ånds besøkelsessted, og hør på hva Han har å si, og hør ikke på hverandre. Vi kommer ikke hit for å ha fellesskap med hverandre, vi kommer hit for å ha fellesskap med Kristus. Dette er tilbedelsens hus, og barna er absolutt nødt til å være disip¬linert av sine foreldre. Hvis de er det, la det bli kjent! Hvis barnas foreldre ikke vil høre på hva diakonene sier, da skulle disse foreldrene selv bli irettesatt.

VI HAR SNAKKET TIL FORELDRENE OM BARNA DERES, OG DE VIL IKKE TA SEG AV DEM.

Hvis de er med i denne Menigheten, da skulle en ta to eller tre med seg og innby foreldrene til en privat samtale inne på ett av kontorene. Jeg bryr meg ikke om hvem det gjelder, om det er meg, om det er Bror Neville, om det er Billy Paul og hans lille gutt, om det er Bror Collins og ett av hans barn, eller noen iblant resten av dere. Vi elsker hverandre, men vi er Gud for¬pliktet, og forpliktet, til å etterkomme dette Ordet. Om det er Doc, uansett hvem det er, så skal vi innkalle hverandre og være ærlige med hverandre. Hvordan skal Gud noen gang kunne ha med oss å gjøre hvis ikke vi er ærlige overfor hverandre? Hvor¬dan skal vi da kunne være ær-lige overfor Ham? Ikke sant? Dette er en befaling. Vi er absolutt nødt til å holde orden i Guds Hus. Og diakonene skal vite hvorledes det gjøres. Ikke sant? Det er grunnen til at jeg nå for-teller dere om å fortsette med å sørge for at de hele tiden fungerer som de skal. Og om det skulle være slik at du forteller dette til foreldrene, og de ikke vil høre på det, at de ikke vil lyt-te til hva du sier, gå da og få med deg en annen diakon eller en av tillitsmennene, eller en eller annen av tillitsmennene, eller en eller annen pålitelig person fra denne Menigheten. Sammen-kall diakonrådet, få alle diakonene sammen og si: “Bror Jones, Bror Henderson, Bror Jackson, eller hvem det nå enn kan være, deres barn forårsaker uro, og vi har fortalt dem både 2 og 3 ganger om barna deres, og de vil ikke høre på oss”. Kall så Bror Jones inn eller Bror hvem-somhelst og si: “Bror Jones, vi har innkalt deg her til et møte. Vi elsker deg (med Guddom¬melig Kjærlighet) og du er en del av oss, du er en av oss. La meg bare få sette på dette spesiel-le lydbåndet, og lytt til hva Bror Branham sa om tin¬gene. Vi har bedt deg om at du må få bar-na dine til å oppføre seg skikkelig. Stemmer det? Hvis de ikke vil det, og du ikke kan få dem til å oppføre seg ordentlig i Menigheten, overlat dem da til noen mens du går på møtet inn¬til de lærer hvordan de skal oppføre seg ordentlig i Guds Hus. Skjønner du? Dette er en befaling, og den er nødt til å bli etterfulgt!” Ser dere dette? Nå.

De andre spørsmålene fortsetter slik:

HAR VI MISFORSTÅTT DETTE?

Nei. Dere har ikke misforstått dette. Det er helt korrekt gjort. Jeg sier det igjen, dere har ikke misforstått forordningene. I hæren spør de deg ikke på denne måten: “Vi1 du gå og gjøre en spesiell ting?” Hvis du er i hæren, blir du nødt til å gjøre det. Ikke sant? Og det er måten det er på… Jeg er nødt til å forkynne Det Glade Budskap. Jeg blir nødt til å stå for dette uansett hva en annen mann eller en av mine Brødre m.fl. sier om Det. Jeg er nødt til å gjøre dette. Jeg må nødvendigvis såre følelser og tilføye det kalte mennesket knu¬sende nederlag. Dere ønsker ikke å bli som Oswald. (Anm.: Antagelig vedkommende som ble anklaget for å lia drept pre-sident Kennedy).

Ikke sant? Hvis ikke du kan være uenig med en om en ting, og du fort¬satt har de samme følel-sene overfor ham etter at dere har gitt hverandre hånden, da er der noen galt med deg. Hvis ikke jeg kan være uenig med en (og det bitterligen, fra den ene siden til den andre) og likevel tenke likeså meget om ham som Kristus ville, da er der noe galt med min ånd. Jeg har ikke Kristi Ånd.

Ikke sant? Hvis en sier: “Vel, Bror Branham, jeg tror at din lære er snart det ene snart noe an-net”. All right, Bror, la oss komme sammen for å drøfte det, du og jeg. Vi skal snakke ut om det. Vi går inn i dette værelset her for å være for oss selv. Vi skal ta og tenke igjennom det.” Og så tilføyer vedkommende meg bare et knusende nederlag, og jeg må nødvendigvis gi ham svar tilbake. Hvis jeg i mitt hjerte ikke kan kjenne det samme for ham, altså at han frem¬deles er min Bror og at jeg forsøker å hjelpe ham, da vil jeg aldri kunne hjelpe. Der er ingen måte for meg å hjelpe ham på. Hvis jeg ikke elsker ham, hvilken nytte er der da å gå inn i rommet sammen med ham? Si til ham: “For å begynne med det første, Bror, så er jeg slettes ikke glad i deg. La meg få det ut av hjertet mitt, rett her, før vi går inn dit, fordi, jeg ikke kan hjelpe deg før enn jeg elsker deg (med Guddommelig Kjærlighet. Osv.)” Det er riktig, og det er veien å gå. Fortsett med det. Dere har gjort det hele rett, og det er måten det skal gjøres på. Dere har aldri misforstått det. ¬

¬

GRIPER VI DET FEILAKTIG AN?

Nei. Det er den rette måten å gjøre det på. Hold ro og orden! Nå. Småbarn og mødre, sped-barn og den slags, de vil skrike, og hvis de skriker for meget og forstyrrer pastoren deres, husk da på at dere er hans livvakt, dere er hans evangeliske livvakt. Skjønner? Hvis de for-styrrer Herrens budskap, da er dere diakoner. Og hva skal dere gjøre? Akkurat som en mann som taler i tunger. Han er forpliktet til det. Og, en mann som forkynner, han er forpliktet til ordet. Han har det som en plikt. Hver eneste en av dere er forpliktet til å utføre en tjeneste, og det er akkurat hva vi er her for å gjøre. Nå. Vi ønsker ikke å vente altfor lenge, og jeg vet at jeg har en avtale om noen få minutter, så jeg vil måtte skynde på så fort jeg kan.

229.

BROR BRANHAM. . . .

Der er 3, 2 spørsmål på dette pappstykket her. BROR BRANHAM. HVORDAN SKULLE FREMGANGS¬MÅTEN VÆRE NÅR DET GJELDER Å SAMLE INN OFFERGAVENE I MENIGHETEN TIL FOLK? HVORDAN SKULLE DETTE GJØRES?

Jeg tror at når det gjelder å samle inn offergaver i Menigheten til folk så skulle ikke det gjøres uten at det er til deres pastor. Jeg tror at hvis en eller annen kommer inn for en barmhjer¬tighetsgjernings skyld eller noe lignende til det, eller en som er vanskelig stillet kommer inn, liksom en av våre tilhørere her i forsamlingen, som for eks. kan vi jo ta en av Brødrene våre og at han var oppe i vanskeligheter. Vel, da tror jeg det skulle bli gjort kjent fra talerstolen, og la pastoren gjøre det for jeg tror det er hans oppgave å gjøre det. Altså, når en Bror er vanske-lig stillet, og trenger hjelp, la så han (pas¬toren. Ovs) forelegger det for Menigheten hvis det ønskes å bli gjort på den måten. Hvis der er en som er vanskelig stil¬let, og du ikke ønsker å samle inn offergaven til vedkommende som har det trangt, la da styrene komme sammen og bli enige om en bestemt sum som de ønsker å gi til denne per¬sonen utav kassen. Men skulle der være lite i kassen akkurat da, slik at de ikke har råd til å kunne gjøre det, da må det samles inn. Nåvel, la det bli behandlet i styret som så gir be¬skjed til pastoren, og la pastoren be om denne spesielle tin¬gen. Som eksempel kan vi nevne: “I kveld ble vår Bror Jones utsatt for en fryktelig ulykke. Huset hans brente ned. Som Kristne i kveld står vi sammen til hver eneste en av oss har gitt et skrift¬lig tilsagn om gave, det som vi kan gjøre for å hjelpe Bror Jones med å få seg hus igjen.” Eller hva det enn er, skjønner dere. Vi vil gjøre det. La det bli sagt fra taler-stolen. Det er måten å gjøre det på. Og la så tilsagnet på gavene bli innlevert, og gi dem til Menighetens kasserer. Og disse tilsagnene betales igjennom Menighetens kasserer, og gi det til dem, gi personen en kvittering for det for jeg vet ikke om det er fradrag i skatten eller ikke. Jeg antar det er for noe som det der. Nå. Men når det skjer at en fremmed kommer inn, at en fremmed kommer inn, som at han f.eks. er… At en mann kommer inn og sier: “Vel dere skjønner, jeg er på en reise, og jeg fikk en punktering på ett av dek¬kene mine, og jeg trenger et nytt dekke. Ta opp en kollekt til meg i kveld til et nytt dekke.” Nå, det skal ikke gjøres. Nei, det skal ikke gjøres. Hvis det synes å være en ting som har noe for seg, og som vedgår en dere kjen¬ner, da kan styret komme sammen og angi et bestemt penge¬beløp som skal utbetales fra kassen til å kjøpe et nytt dekke for, eller hva det nå kunne være, til vedkommende. Eller hel-ler, hvis der er lite i Menighetens kasse, og det er bestemt av styret at disse… Nå. Pastoren skal ikke ha noe med dette å gjøre. Diakonene eller styremedlemmene, skal gjøre dette, ser dere. Og hvis der nå er enighet i styret om saken, meddel pastoren om det så han kan kunngjø-re det og få offergaven samlet inn. Men merk dere at hvis det er en fremmed, og det gjelder en nødssituasjon, at en person trenger noen kroner, og du kjen¬ner at det er ut ifra en god grunn (og nå er dette min opp¬fatning) hvis det er for en virkelig god grunn, og du vet at det er slik… Nå. Hvis dere for det første vil gå opp og se i bøkene mine hjemme hos meg om folk som kommer innom og sier: “Jeg er den og den pastoren fra den og den menigheten, og, jeg kom opp i litt vanskeligheter her nede på veien, og jeg trenger nye dekk på hjulene,” og så vet de at jeg nettopp var kommet hjem etter et møte og hadde med meg et gaveoffer, rettere sagt noe i likhet med det, var jeg like ved å gi det til ham for at han kunne gå av¬sted og få seg nye dekk. Men undersøkes forholdene hos de rette personene, var der aldri slik en forkynner som det, og der bodde heller ikke en på et slikt sted. i bøkene er der fra 10 til 20 tusen dollar ifra disse årene som jeg har gitt bort, og vet ikke noe om hvor de ble av. Kom til å avsløre det ut ifra det andre forkynnere sa, som: “Vet dere hva? Han snøt meg for så og så meget, og det ene med det andre.” Nå. Menigheten står ikke ansvarlig. Den er ansvarlig, kun for sine egne. Det er riktig. For sine egne er de ansvarlige. Men hvis der synes å være en vektig grunn, og så, hvis dere tillitsmenn kanskje kom til å si: “Vel, ta det med ro et lite øyeblikk her. Der nede står denne mannens bil. Den tilhører ham, og noe har skjedd med den.” Så kommer denne tingen at det ikke angår vår Menighet. Men det er akkurat hva det gjør. Så, hvis de (tillitsmennene. Osv) vil gjøre det slik og vil si noe spesielt om en utenforstående, ikke om våre egne nå, ikke om våre egne folk, våre egne tar saken opp med sine egne Brødre rett der, skjønner dere, men hvis der står en eller annen utenfor, og en person sier han er sulten og en eller annen stikker hånden i lommen for å gi ham noen kroner, da er det opp til deg. Men jeg taler om når det gjelder at Menigheten gir noe. Og så, hvis folket i Menigheten blir bedt om å gi, da. . . Nå. Hvis dere fikk en evangelist, selvsagt til å forkynne her inne, men dette må forståes der hen at det er før han kommer skjøn¬ner dere, da vil dere ta opp et offer og gi ham, eller at dere be¬taler ham et avtalt beløp eller ifølge slik som han ønsker det skal gjøres. Men som det neste, hvis denne personen sitter her, og at han ut ifra en berettiget grunn ber om hjelp, og rådet ønsker å ville samtykke og sette pastoren inn i situasjonen, la så pastoren si: “Det sitter en spesiell per-son her. Vi kjenner ikke vedkommende, men han kom hit, og han spurte oss om. . .” La oss f.eks. si at barna hans er sultne. “Vi har ikke fått tid til å undersøke på¬standen.” Skjønner? Hvis noe slikt som det der inntreffer, og hvis det er noe som er iblant våre egne, da skal våre egne diakoner gå og undersøke de påstandene. Skjønner? Hvis det da er berettiget, gjør da det. Hvis det ikke er berettiget, ikke gjør det. Da må dere ikke gjøre det. Men, hvis det nå er en mann her, la da pastoren si: “Tillitsmannsrådet sa til meg at de ikke kjente denne personen, men vedkom¬mende sitter her og han sier at hans navn er Jim Jones.” Eller hva nå navnet kan være, “og han sitter rett her. Vil du reise deg opp, herr Jones? Herr Jones, ved møtets slutt, still deg da opp ved utgangsdøren mens folket går ut. Hvis noen i sine hjerter kjenner å ville gjøre noe for denne mannen, gi det da til ham mens dere går ut.” Nå, er det forstått? Fikk dere det inn på… Til dere som tar opp på lydbånd. En av dere, Bror Collins, fikk det ikke inn på sitt lydbånd. Jeg ønsker å få de ordene inn på lydbåndet igjen hvis… Fordi han er en av diakone-ne. Hvis der inntreffer noe som dette, at et menneske kommer inn og trenger øyeblikkelig hjelp og ønsker et offer fra Menigheten, la da diakonene og tillitsmennene komme sammen og ta denne avgjørelsen. Fortell da pastoren at det skal kunne gjøres slik som dette. La pastoren si at: “Det mennesket det gjelder,” og nevn vedkommende ved navn, “kjenner vi ikke. Vår fremgangsmåte her er å undersøke før vi ber om et offer til noen fra våre egne. Men dette menneske her sier han er uten midler, at han har vært oppe i den situasjonen at han trenger øye¬blikkelig hjelp, at han har syke barn, at han forsøker å få tak i medisin til barna,”

Eller hva det nå enn kan være, at der er behov for øyeblikkelig hjelp. Nå. Han sitter rett her. “Vil du reise deg opp?” La ham reise seg, og si så: “Nå ser dere hvem han er. Ved møtets slutt vil denne personen stå ved utgangs¬døren, og når dere går ut, og kjenner at du ønsker å yte ditt, da er du fri til å gjøre det. Vi har bare gjort det kjent i Menigheten.” Man sanksjonerer det ikke, man gjør det bare kjent. Dere for¬står, det der er å vise gjestfrihet overfor en fremmed. Skjønner? Forstår dere det nå? Godt. Jeg tror det skulle ta seg av det spørsmålet.

230.

HVA MED LYDBÅNDENE?

Hva med lydbåndene? Nå har det spørsmålet et spørsmålstegn etter seg. Mange skriver til kontoret, og klandrer dere for den måten dere gjør det på med lydbåndene. Det nevnes også om andre rundt omkring Menigheten som selger lydbånd, om herr Maguire skal betale royal-ties på dem (dvs.: skal betale en avgift for retten til å bruke dem.) All right. Lydbåndene er ifølge en kontrakt. Jeg vet ikke helt nøyaktig når kontrakten utløper, unntatt tillitsmennene, for dette sor¬terer under tillitsmennene, ikke diakonene, men tillitsmennene. Ikke pastoren, men tillitsmennene. Etter hva jeg forstår skriver tillitsmennene svært ofte en kontrakt, og, hvis denne er feil, da korrigeres det av tillitsmennene. Tilllitsmennene har en overens¬komst med den personen som spiller over lydbånd, og lyd¬båndene haes på konsesjon. Ingen andre kan lage lydbånd hvis ikke tillatelse gies for det av vedkommende som har konsesjon, og de kan ikke selges hvis ikke vedkommende som eier konse¬sjonen gir tillatelse til det fordi det er lo-ven, skjønner dere, at konsesjonen eier det. Skjønner?

Hvis den personen som eier konsesjonen ønsker å la den eller den bestemte personen lage lydbånd, da er det opp til ham. Hvis han ønsker at enhver skal lage lydbånd, så er det opp til ham. Ønsker han at enhver skal kunne selge lydbånd, da er det opp til den personen som eier konsesjonen. Han skulle ha et lite, skrevet brev undertegnet av konsesjonseieren om å få lage og selge lydbånd fordi han da går klar for loven, fordi, hvis han ikke gjør det, den personen som eier konsesjonen på det ville da selv være pliktig til… Hvis der skulle være en mindre bra person som ønsker å skape vanskeligheter, da kunne den personen gjøre en virkelig¬het av det. Går du utover den konsesjonen, fordi den er å ligne med beskyttelsen av en opphavsrett, skjønner dere, for det er samme tingen, da har du ikke tillatelse til å gjøre det. Du kan bli ilagt en stor mulkt for å gjøre det. Så hvis folket lager lyd¬bånd, da har de kanskje en avtale med herr Maguire som trekker royalties på lydbåndene. Jeg kjenner ikke til det fordi jeg ikke er nok sammen med dere til å vite hvordan disse tingene er, og hvem det skulle henvises til. Jeg antar at herr Maguire frem¬deles eier den fordi der ute hvor jeg er, i California eller Arizona, forstår jeg at Bror Sothmann, herr Maguires sviger¬far, som er vår Bror her i Menigheten, fremdeles kjøper lyd¬bånd fra California. Jeg tror herr Maguire eier konsesjonen på det frem-deles. Og nå har det vært klager, hele tiden, på la¬gingen av lydbåndene. Hvis de klager på noe som vedrører denne Menighetens finanser, er det tillitsmannsrådet plikt å se til at ting blir av-klaret. Skjønner? Der skulle for all del ikke forekomme noe som helst. Nå ser dere at det på kortet sies at: “De skriver til kontoret og klandrer dere”. Rett ut sagt så har jeg hatt mange brev om det, og de ønsker å få vite hvorfor de ikke kan få lydbåndene sine. Nå vet dere om overenskomsten deres med den som eier konsesjonen, etter hva jeg forstod. Jeg ønsker ikke selv å ha noe å gjøre med lydbån¬dene. Hvis noen kan bruke lydbåndene for å hjelpe frem Det Glade Budskap, Amen! Men, Bror Roberson og de begynte først å lage dem. Bror Beeler og noen av dem begynte å lage dem, og endatil de to ungdommene Bror Mereier og Bror Goad laget dem i årevis. Når hver eneste en av dem hadde laget dem, har der selvsagt vært klaget på hvert bånd. I den senere tid synes det å ha vært store klager over at de ikke får lydbåndene sine. Folk over hele landet har ringt til meg. Og så en annen ting som gjelder lydbånd som er trukket tilbake. De spiller en ting i et minutts tid, og spiller så over i noe annet som er en an-nen ting, og så kan dere ikke en gang forstå hva de inneholder. Nå. De som betaler for disse lydbåndene skulle få et skikkelig lyd¬bånd. Jeg bryr meg ikke om hva de nødvendigvis må gjø-re for å få det til. Etter som de er våre kunder og Brødre osv., ønsker vi å se at de så absolutt må få førsteklasses lydbånd. Dere tillits¬menn ser til det slik at disse menneskene tilfredsstilles. Hvis de ikke blir fornøyd, er det absolutt nødvendig at pengene deres sendes tilbake til dem, og det på øyeblikket.

Noen ringte til meg og sa at de har ventet i månedsvis på lyd¬bånd. Jeg vet ikke hvordan Bror Maguire steller med dette. Jeg kjenner ikke noe til det fordi jeg ikke vet noe om det. Og jeg har ingenting med å vite noe om det. Det blir hans sak overfor dem og tillitsmennene. Jeg for-søker ikke å blande meg opp i det, men jeg forteller dere bare hva loven sier om det. Skjøn-ner? Loven om det er at disse lydbåndene skal være underveis en dag eller to, innen 3 eller 4 til 5 dager fra den dagen bestil¬lingen på lydbåndene ble sendt. De er nødt til å ha kommet i posten innen den tiden ellers kan konsesjonen på en hvilken som helst tid bli annullert hvis disse bestillingene ikke etter¬kommes. Skjønner? Hver sjette måned eller hvert år skal denne overenskomsten fornyes. Du blir nødt til å møte frem på den spesielle dagen som denne kon-sesjonene sier du skal. Og da er det ment å være på denne måten, dvs. at på den dagen kan også andre innfinne seg, og det ventes av deg at du underretter andre som har bedt om å få lydbånd å komme med sin forståelse av det, og sitte ned og snakke sammen om saken. Nå. Disse bestillingene er absolutt nødt til å bli effektuert. Ikke sant? Og de må effektueres riktig fordi der er klager på dem. De har klaget til Leo og Gene. De har klaget over det til enhver, og der er klaget på det overfor Bror Maguire, og det vil bli klaget på det overfor andre, men la oss finne ut hva de klager på. Men når nå lydbåndene begynner å tårne seg opp, i hope¬ vis, og dusinvis av brev strømmer inn, og de…

Dere skjønner, det slår ikke tilbake på dem som lager lyd¬båndene, det slår tilbake på meg. Be-standig skjeller de meg ut for det. Nå er det min plikt som en Kristen å se til at folket får hva de betaler for, og jeg vil at dere tillitsmenn ser til at de får det. Hvis det er slik at de nødven-digvis må legge ut mer for å få bedre lydbånd, for å få en bedre maskin, da ønsker vi å ha noen som kan lage lydbånd, og som gjør det riktig! Det er vi interessert i. Lydbåndet er abso-lutt nødt til å lages riktig! Kunden er absolutt nødt til å bli fornøyd. Hvis ikke, slutt med det alt sammen. Da vil ikke vi ha noen lydbånd. La da bare hvem som helst som ønsker det få lage dem. Men hvis de skal forlange noe for dem, se da til at de får hva de betalte for dem fordi det er Kristendom. Det er ikke mer dere. Og når de kom¬mer hit for å lytte til Det Glade Budskap, da ønsker jeg å få gi dem det beste som jeg vet å kunne gi til dem (ikke sant?), og når de kommer hit, ønsker jeg at dere ser til at enhver gjør som han skal, og får tingene utført. Det er grunnen til at jeg for¬teller dere diakoner, tillitsmenn og pastorer heri kveld at dere er absolutt nødt til å gjennomføre dette på bokstaven fordi folket kommer hit for å finne Gud, og vi er nødt til å ha disse tingene i orden. Lydbåndene er dessuten absolutt nødt til å bli plassert på sitt sted. Hvis selgeren av lydbåndene forlanger mer, og hvis dere har fått 2. klasses lyd-bånd og det gåen, få da fatt i bedre lydbånd. Hvis dere nødvendigvis må forlange mer for dem, forlang da mer, og la personen få hva han betaler for. Jeg er ikke det minste interessert i så meget som en flik av royalties, ikke en øre av den, og Tabernaklet er heller ikke interessert. Jeg ønsker ikke at dere skal være det. Bli ikke interessert i det der, i royalties. Hvis de ville betale noe, tror jeg dere ville måtte ta en liten royalty på grunn av at de blir laget her. Jeg tror det var noe han sa til herr Miller og de, som gjaldt loven, at vi må ta en bestemt royalty osv. Det er opp til alle dere å se til det. Jeg har ikke noen ting å gjøre med det unntatt det som…

Det er slik det henger sammen, at alle dere tar dere av det, jeg kan ikke ta meg av det. Jeg bare sier til dere den måten det skal være på, og slik det er absolutt nødt til å gjøres. Og som dere forstod så sa jeg: “Det er absolutt nødt til å gjøres slik!” Så vi vil at dette løper riktig av. Hvis dere nødvendigvis må ha en bedre maskin til å ta det, få dere en bedre maskin hvis det må være slik. Nå. Jeg sa til dem: “Enhver forkynnelse som jeg bringer ut på misjonsmarken vil jeg, når det gjelder hvilket emne jeg skal tale over, under¬rette dere om før jeg reiser, noe jeg alle¬rede har. . .”

Og jeg lovet dere alle sammen, det som jeg kommer til å spille om igjen søndag kveld, at “før jeg forkynner noe nytt budskap, burde det komme fra dette Tabernaklet først, da det ser ut for at det gjøres et bedre opptak her.” Husker dere det?

Så, når jeg kommer for å bringe budskapene mine, gå da og si fra til vedkommende som gjør opptaket om hvilke emner det er. De spør meg: “Hvilket er det? Hva skal du tale over?” Så forteller jeg ham at: “Denne kvelden vil jeg ta det og det for meg, og denne kvelden, som den neste, ta for meg dette,” slikt at de kan få det gjort, og innspillingen være klar for kunden slik at kunden kan ta den (en kopi. Ovs) med seg med en gang, således får et bedre opptak med seg enn det som de hadde kart å kunne få til ute i møtet fordi det er innspilt her i Taber¬naklet hvor akustikken er god. Ikke sant? Nå. Jeg skal nå inn i denne store evangeliseringen, den og ting ellers, som jeg nå skal gjennomføre i de oversjøiske land. Så, jeg kan ikke love, skjønner dere, jeg kan ikke love at jeg kommer til å forkynne mitt første budskap her. For når en er rundt omkring og forkynner budskapene, mister de sin friskhet hos dere, og det er ikke til å unngå at det mister sin friskhet for dem som lytter til det. Dere blir nødt til å gjøre noe i den retning som er anner¬ledes og bring bare budskapet slik det er der. Men la dem sette opp en maskin på feltet, eller hva den nå enn kalles, som vil gjøre innspillingen perfekt. Og gjør et godt opptak, og spill hvert lydbånd om igjen og sjekk det før det går ut. Hvis ikke kan dere bare stoppe det hele, ikke ha noe med det å gjøre, og la hver og en gjøre sine egne opptak. Skjønner? Men få det gjort riktig slik at disse klagene stopper. Vi ønsker ikke å få klager i det hele tatt. Skulle det komme en klage, la oss ta oss av den for da kan vi få ordnet opp i det. Nå skal jeg skynde på så fort jeg bare kan. Billy har noe slikt som 2 spørsmål til her, eller 3, og så skal vi slutte av.

231.

BROR BRANHAM. HVOR LANGT KAN, ELLER SKULLE, EN DIAKON GA FOR Å HOLDE ORDEN I MENIGHETEN? SKAL VI HOLDE ORDEN EL¬LER VENTE TIL BROR NEVILLE SIER TIL OSS HVA VI SKAL GJØRE?

Det der er ikke Bror Nevilles jobb. Det er deres jobb. Skjønner?

Dere forteller ikke Bror Neville hva han skal forkynne, og hvordan han skal forkynne det. Det er deres oppgave. Dere diakoner skal ta dere av det. Dere tar dere av det. Det har intet å gjøre med Bror Neville. Det der er deres jobb. Ser dere det? Nå. Hvis en politibetjent ser en mann stjele noe fra en bil ute på gaten, skulle han da ringe til byens ordfører og si: “Herr Ordfører, Deres Ærede, jeg arbeider for deg i politistyrken. Nå har jeg opp¬daget en mann oppe i gaten her, og han stjal noen dekk fra en bil i går kveld. Jeg undrer meg nå bare på hva meningen din er om det? Å du og du! Ser dere dette? Dere skjønner, der finnes jo ikke noen fornuft i det. Er der? Nei du. Hvis vedkommende gjorde noe galt, gå og arrester ham. Og hvis et menneske gjør et eller annet galt her i Menigheten, det være seg hvem som helst, stopp dem, snakk til dem. Vær ikke hovmodig, men hvis de ikke vil høre på deg, tal på en måte slik at de vet hva du sier. Ikke sant? På samme måte når du f.eks. sier til et barn som oppfører seg dårlig: “Gå ned dit!” Diakoner, stå på deres post! Der er 4 stykker av dere. Stå da 2 fremme (i møtesalen. Ovs) og 2 bak, henne ved hjørnene eller et eller annet sted i nærheten. Ha et våkent og vakt-somt øye fordi frafalne og andre forstyrrende elementer kommer hit inn på den måten, vet dere. Vær dere på vakt, og kom dere på post og bli værende der. Dere kan sitte der eller stå henved veggen, og merk dere enhver som kommer inn. En diakon passer på Guds Hus. Kommer noen inn, snakk litt med dem. Vær der for å hilse på dem, å håndhilse på dem. Altså, du er politibetjenten som sier: “Kan vi få vise dere garderoben?” Eller: “Ønsker du å finne deg en plass? Kan vi få gi deg en sangbok?” Eller noe slikt. Eller: “Nå håper vi dere får glede dere her, og be, og vi gleder oss over at dere er sam¬men med oss i kveld.” Før dem hen til en plass og si: “Ville dere like å sitte lenger fremme eller vil dere foretrekke å sitte her bak?” Eller hva mer det kunne være. Det der er gjestfrihet. Militærpolitiet (eller diakonen) er Hærens politi-mann i høf¬lighet, men dog med autoritet. Ser dere dette? Dere vet hva en mann i militærpoli-tiet er. Hva han faktisk er hvis han utfører sine plikter. Jeg tror han er å ligne akkurat med en feltprest. Ikke sant? Det gjøres i høflighet osv., men likevel har han autoritet. Dere skjønner, dere er absolutt nødt til å rette dere etter ham. Når disse nykomlingene av rekrutter slipper utenfor (leiren. Ovs.) og drikker seg full, da tar han seg av dem. Og således gjør diakonen det for å ta seg av dem (våre forstyrrende elementer. Ovs). Husk nå at diakonen er en politi¬betjent, og en diakons tjenesteutførelse er faktisk mer nøye enn nær sagt en hvilken som helst tjeneste i Menig¬heten. Jeg vet ikke om en tjeneste som er mer streng (nøye) enn diakonens tjeneste. Det er riktig fordi han har fått en uforfalsket jobb, og han er Guds mann. Han er Guds mann akkurat så meget som pastoren er en Guds mann. Selvfølgelig er han det. Han er Guds tjener. Når det gjelder tillitsmennene, da er den eneste tingen den at de er under forplik-telse overfor Gud til å ivareta finansene og ta seg av de tingene som bestyres slik. Jeg fortalte dere om lyd¬båndene og om andre ting som forvaltes, om bygningen og re¬parasjoner, og å ta seg av finansene og ting forøvrig. Det er det de er tillitsmenn for, som: eiendommen, finanse-ne og eiendeler. Diakonene har ingenting å gjøre med det. Heller ikke har tillits¬mannen noe å gjøre med diakonens tjeneste. Hvis nå diakonene ønsker å be tillitsmennene om å hjelpe til med noe, eller tillits¬mennene ber om hjelp fra diakonene, da arbeider dere sammen, i fore-ning. Med tjenestene deres i seg selv er atskilte. Skjønner? Godt. Så spør nå ikke Bror Nevil-le. Hvis Bror Neville spør dere i høf¬lighet og kjærlighet osv. om å gjøre noe, da er han deres pastor. Hvis han skulle si: “Bror Collins, Bror Hickerson, Bror Tony, eller en eller annen, vil du se etter hva galt som går for seg i hjørnet der bak?” Og da, med en gang, å være på post, skjønner dere, som en ekte Guds mann. Husk dette. Du arbeider ikke for Branham Taberna-kel. Du ar¬beider heller ikke for Bror Neville eller meg. Du arbeider for Jesus Kristus. Stem-mer? Det er Ham dere gjør det for, og Han respekterer din lojalitet nøyaktig på samme måte som Han respekterer pastorens eller lojaliteten til hvem som helst ellers. Han forventer Seg din lojalitet! Og vi ønsker og viser vår lojalitet. Nå. Noen ganger er det hardt. Det er hardt for meg i felten. Som f.eks. når en forkynner sitter i salen, og som jeg elsker av hele mitt hjerte, og så bare være nødt til å si ham Sannhetens ord. Men på en kjærlig måte, vet dere, har jeg strukket ut hånden min for å hjelpe ham. Ser dere dette? Og de kommer til meg og sier: “Bror Branham, du er en så vidunderlig person. Hvorfor kan du ikke gå med på et lite kompromiss på det der med dåpen, og på dette og det der og litt til, det om sikkerheten og slangens sed?” Jeg svarer: “Bror, jeg elsker deg, men la oss nå ta Skriften for å se hvem som har rett eller galt. Du skjønner, jeg er absolutt nødt til å være i stand til. . . .”

(Så sier vedkommende. Ovs): “Å neida. Bror Branham, nå kan jeg for¬telle deg at du har helt galt.” Skjønner? Han farer opp. “Å nå,” sier jeg, “vel, kanskje det. Så, hvis jeg har galt, da vil du uten tvil kunne fortelle meg om det. Du vet hvor jeg har tatt feil. Så, vis meg hvor jeg har tatt feil, og jeg er villig til å forstå, ser du”.

Slik er det også med: “Hei der, du har ingenting med å si til det barnet at det skal sette seg ned.” Nå. Diakonen er vokteren av Guds Hus. Stemmer det? Han passer på Guds Hus, og hol-der ro og orden i det. Nå, det er hva Skriften sier, og hvis dere fikk noe annet som en diakon skulle gjøre, kom da dere og fortell meg det. Dere, der har dere den samme tingen, men det er din plikt til å gjøre det. Jada, bare følg opp. Og dere skulle ikke spørre noen. Det der er deres oppgave. Bror Neville spør ikke noen. Menigheten må ikke spørre . . . ., jeg mener, tillitsmen-nene må ikke gå og spørre Bror Neville om han ønsker at taket skal legges på Tabernaklet. Ikke sant? Neida. Det har ikke Bror Neville noe med å gjøre. Det har ikke jeg noe med å gjø-re, det der er for dere. På samme måte for pastoren. Ingen kan si: “Hva skal du tale over?” Og at: “Jeg ønsker ikke at du skal tale over det.” De har ingenting med å si det. Han, pastoren de-res, står under Gud, skjønner dere. Og så, hvis Bror Neville, når han bringer et budskap som Herren har gitt til oss, da er vi alle sammen innbefattet i det. Og hvis jeg forteller Bror Neville noe som er galt, da holder Gud meg ansvarlig for det. Det er riktig. Sa Gud er Sjefen for det alt sammen. Ikke sant? Og vi virker bare som Hans ambassadører, ser dere, i disse tjenestene her nede.

232.

VÆR SA VENNLIG. . . (Dette er det neste spørs¬målet, og så tror jeg vi har ett til og deretter skal vi stoppe.)

VÆR SÅ VENNLIG A FORKLARE AKKURAT HVORDAN TUNGETALEGAVENE SKAL FUN¬GERE I VAR MENIGHET.

Det har jeg fortalt.

NÅR KAN MENIGHETEN SETTES I STAND SOM …. , RETTERE SAGT, HVOR ER DET BARE AT GAVENE SKAL VIRKE?

Vi har nettopp forklart det.

233.

AKKURAT HVOR MANGE C-H-R-S-T-M-A …. Kan du lese hva det der er? (Billy Paul svarer Bror Branham: “instrumenter.” Red.)

Å nå, instrumenter.

HVOR MANGE INSTRUMENTER SKAL VI HA I MENIGHETEN UTENOM ORGEL OG PIANO?

Vel, det beror på om dere har strengemusikk eller hva dere nå enn har, skjønner dere. Jeg vet ikke hva dere legger i dette, hva dette betyr. Jeg forstår det ikke. Men orgelet og pianoet er Menighetens eiendom. Nå.

Hvis sanglederen skulle få lyst til å gjøre bruk av trompeter og kornett osv., at noen som står i et musikkorps og kan spille på disse instrumentene er kommet med i Menigheten, ja da blir det en sak for dere tillitsmenn. De må ta saken opp med tillitsmennene for å få vite om de fikk penger til å kjøpe instrumentene for som de trenger osv. eller hva det nå enn er på den måten. Jeg tror spørsmålet var ment slik. Men, hvis de har egne instrumenter, flott altså. Hvis de ikke har egne instrumenter, og de står som medlem av et musikkorps her, og ikke bare som en som kommer innom og spiller sånn av og til og renner så av gårde igjen, er det nødt til å være for et orkester som er tilknyttet Menigheten. Menigheten vil ikke kjøpe en trompet til en person som spiller på den her og i morgen kveld spiller på den et eller annet sted, og så et annet sted igjen, og som kommer innom her sånn av og til for å spille litt. Nei du. Der er nødt til å være et musikkorkester rett her, et ordnet orkester sammen med lederen og så Menigheten. Snakk med dem om å kjøpe instrumentene.

234.

VÆR SA VENNLIG Å FORKLAR HVORDAN VI NETTOPP SKAL … HVORDAN VI DIAKONER KAN HOLDE FOLKET NETTOPP INNE I TABER¬NAKLET FØR ELLER ETTER … VÆR SA VEN¬NLIG Å FORKLAR. (Billy Paul leser spørsmålet for Bror Bran-ham: “HVORLEDES SKAL VI KUNNE FÅ FOLKET TIL Å VÆRE STILLE I TABER¬NAKLET FØR OG ETTER MØTET?” Red.)

Å nå. Godt.

Jeg vil forslå dette, Brødre. Vel. Det ligger en stor ting her, og jeg skulle ønske vi hadde litt mer tid til å bruke på det for det betyr noe for oss, ser dere. Nå. Hvis dere ønsker å spille dette lydbåndet en eller annen kveld, og spiller det, eller bare denne delen av båndet om ikke mer, før møtene, la da kun dette bli spilt for at folket skal kunne forstå det. Spol, på grunn av en spesiell ting, frem til en hvilken som helst del av det som dere ønsker å få spilt, inntil dere finner det, og spill så det. Skjønner? Det er fordi det gjelder spørsmål. Nå. Som jeg sa er Me-nighetens diakoner vokterne i Menigheten. Men Menigheten er ikke et alminnelig møtelokale for samfunn, og vennskap, og munterhet, Menigheten er et Guds Tabernakel! Hvis vi ønsker å møtes, la da meg få komme til ditt hjem eller at dere kommer til mitt hjem, eller at dere går til hverandres hjem og treffes der. Men akkurat det å gi uttrykk for lettsindig munterhet rundt omkring over hele møtelokalet, og prater og det, på den måten, det er ikke riktig, Brødre. Når vi kommer hit, må vi få alt slikt noe vekk fra vårt tanke, følelses- og viljes¬liv. Se det på den måten vi pleide å gjøre det for mange år siden. Søster Gertie var pianistinnen. Da jeg virket som pastor her, og, jeg måtte nødvendigvis være pastor, diakon, tillitsmann, og alt annet på samme tid, vet dere, så måtte jeg nødvendigvis gjøre det. Nå må ikke dere gjøre det på den måten, vet dere, fordi dere har folk til å gjennomføre det. Men da jeg virket som pas¬tor her, hadde jeg plassanvisere sittende nede ved døren, slike som Bror Seward og alle dem. De had-de bøker stablet opp rundt om der nede ved inngangsdøren, og satt på en stol eller et eller an-net slikt noe. Og når noen kom inn, viste en dem et sted hvor de kunne henge frakken sin, og hjalp dem til å finne en plass for dem. Gav dem en sangbok, og ba dem om å “være i bønn.” Og så satt alle på sine plasser og ba i stillhet inntil tiden for møtet skulle begynne. Ser dere dette? Og så, en stund før møtet begynte, gikk pianistinnen, Søster Gertie, opp til pianoet og begynte å spille mens folket var i ferd med å samles. Jeg vil foreslå at orgelspilleren bringer med seg virkelig god musikk når han går opp for å spille. Hvis ved¬kommende ikke kan kom-me, ha det på lydbånd og spill det da. det eller noe annet. Og ha musikk, virkelig vakker, Ån-delig musikk gående. Hvis folk bidrar til det med å prate og driver på slik, la da en av dia-konene gå opp til mikrofonen oppe ved eller på talerstolen og si:

“Hysj – hysj – hysj -” på den måten der. Si så: “Her i Tabernaklet ønsker vi å komme sammen for å tilbe. La oss ikke lage støy nå, men lytt til musikken. Finn plassen din, sitt deg ned, vis ærbødighet, be, eller så les i Bibelen. I Tabernaklet her er det at Herren oppholder Seg. Og vi ønsker at enhver skal være i dyp Ærbødighet og Tilbedelse, og ikke å farte rundt omkring og snakke med hver¬andre før gudstjenesten begynner. Kom hver og en i flokken sammen for dere har kommet hit for å tale til Herren. Skjønner? Vær enten i stille bønn, skjønner dere, el-ler les i din Bibel.” Da jeg gikk inn i (The Marble Churclh) Marmorkirken, der oppe vet dere, ved …. Dere har hørt om Norman Vincent Peale. Ikke sant? Han er en stor lærer i psykologi, vet dere. Jeg gikk inn i kirken hans. Jeg tenkte bare at: “Jeg skulle ønske mange i mitt Taber¬nakel ville gjøre det etter.” Med det samme du kom inn stod diakonene like ved inn¬gangsdøren. De gir deg som en selvfølge et lite stykke papir hvor søndagsskoletemaet står oppført, og så tar en deg til der hvor du vil sitte. Tre ganger tømmes kirken. Den rommer om-trent fire til fem hundre, vet dere, og New York er en stor by, og han er en populær mann. Jeg tror de måtte ha en klasse kl. 10, og en kl. 11, og det var det samme emnet hver gang, nøyak-tig den samme tjenesten og samme stykke papir. Men når folk skulle gå ved møtets slutt, og jeg tror de hadde fem minutter til rådighet for å være nøyaktig, da kunne ingen komme inn før enn de andre hadde gått ut. Da først laget diakonene en vei inn, og kirkelokalet ble fylt for an-nen gangs møte. De hadde disse gamle kirkestolene, vet dere, som de går inn i på denne må-ten. Sitter seg ned i kirkestolene, slike som en må åpne en dør i for å komme inn. Det er gammeldags, men den gamle Marmorkirken har stått i omkring 200 år, antar jeg. Dere kunne høre en knappenål falle hvor som helst i den kirken, og alle var i bønn i minst 1/2 time før den første tonen fra pre¬ludiet ble spilt på orgelet, og alle var rett og slett i bønn. Jeg tenkte: “Hvor underbart det er!” Jeg antar de spilte et pre¬ludium i omtrent 3 til 5 minutter, som f.eks.: “O Du Store Gud”, eller noe i likhet med det, og videre på den måten. Og så, da de gjorde det, stop-pet enhver å be og lyttet i stedet til preludiet. Dere skjønner, det brakte en forandring, fra bønn til preludiet. Og så, da de spilte det, dirigerte korlederen koret. Så sang forsamlingen og koret en sang. Deretter var de rede for søndagsskoleundervisningen. Ser dere dette? Og så, når det var over, var der ikke noe annet som gikk for seg enn guddommelig tilbedelse, hele tiden, og det var det vi kom der for. Jeg tror det ville være en god ting for vår Menighet, og jeg sier bare dette for at vi skal gjøre det. Ikke sant? La oss gjøre det. Og, jeg tror det ville være en god ting. Hvis det er en god ting, la oss gjøre det. Skal vi?

Vi ønsker ikke å legge vekk det som har noe for seg; for det er noe vi vil gjøre, tross alt. Ikke sant? Og, bare sett i gang og stå der oppe, og hvis folk begynner å bli utidig foretaksomme en formiddag, eller når det skulle være, la da bare noen, rettere sagt en av diakonene, eller noen av dem gå opp der og en si: “Det er blitt gjort til en regel her i Taber¬naklet. . . ” Jeg vet ikke om de gjør det. De gjør det kanskje, kanskje de gjør det. Jeg er aldri her, vet dere, før møtene, så jeg vet ikke. Når de kommer inn, og begynner å prate sammen, la en gå opp og si: “Hysj – hysj – hysj, vær rolige en stund nå.” Skjønner? Få fatt på en liten Søster. Få henne dit opp til å spille musikk. Hvis ikke, få det spilt inn på lydbånd, og la orgelmusikken tone ut. Og si: “Der er nå en ny regel i Taber¬naklet. Når folk kommer hit inn, skal vi verken hviske eller snakke med hver¬andre, men dyrke Gud. Skjønner? Om bare noen få minutter nå skal møtet be¬gynne. Inntil det begynner leser dere enten bare i Bibelen eller så bøyer du hodet ditt i stille bønn.” Og ved å gjøre det noen ganger på den måten, vil de alle lære seg til å gjøre det. Ikke sant? Skjønner? Hører dere noen snakke, og det der liksom kommer og går på den måten en stund, da vil dere ganske snart merke dere det stedet hvor noen sitter og prater mens ingen ellers snakker sammen. Da skal en av diakonene gå rolig dit hen og si: “Vi ønsker at dere skal dyrke Gud under møtet.” Forstår dere dette? Dere, dette er ikke et sted til å prate i, det er et hus til å dyrke Gud i. Forstått? Jeg tror det var alt.

“Vær så vennlig å forklare. . . (Ja. La meg nå se. Jo da.) “Vær så vennlig å forklare hvorledes. . . dia¬konene skulle. . . i Tabernaklet”. (Jo da, det var alt. Det er riktig. Det var det hele).

Godt. Nå.

Her er det siste spørsmålet.

235.

BROR BRANHAM. NÅR VI VED BEGYNNELSEN AV MØTET HAR HATT ANLED-NINGER, ER JEG. . ER JEG … KLA …

Det er skrevet med så små bokstaver.

OG JEG HADDE KLAGER ….

Er det ikke så?

(Billy Paul svarer: ”Nå, nå”, og fortsetter med å hjelpe Bror Branham med å lese den små skriften. Red). . . .

HADDE KLAGEMÅL OVER SLIK BEGYN¬NELSENE PÅ MØTENE VAR. VI HAR. . .

(La oss se). VI HAR SANG, VITNE¬MÅL, OG BØNNER, OG BØNNEBEGJÆR, OG SPE-SIELL SANG, OG KOMMER KAN¬SKJE INN I BUDSKAPET KL. 11 ELLER SENERE. MEN HAR IKKE ALTFOR GOD TID FOR ORDET. NOEN BLIR UROLIGE, OG MÅ NØDVENDIGVIS GA FØR MØTET ER OVER. VÆR VENNLIG Å SI HVOR MANGE SANGER DER SKAL VÆRE, OG TIL HVILKEN TID BUDSKAPET SKAL BEGYNNE. NOEN GANGER HAR VI BØNNEBEGJÆR, OG SÅ ENDER DET HELE MED Å BLI ET VITNEMØTE NOE SOM PÅ EN MÅTE IKKE SYNES Å VÆRE RETT AKKURAT DA.

Nå håper jeg at jeg har fått tak i liva det gjelder. Billy forsøker å hjelpe meg her. På lydbåndet må nødvendigvis dere, noen iblant oss, kanskje i møtet vårt, høre hva dette var. Det er Billy som forsøker å hjelpe meg å lese det fordi det er skrevet med en meget, meget lett hånd. Der-for kunne jeg ikke finne ut av det. Jeg har fått et samlet inntrykk som er:

HVOR MANGE SANGER SKAL VI SYNGE FØR MOTET BEGYNNER, OG PA HVIL-KET KLOKKE¬SLETT SKULLE GUDSTJENESTEN BEGYNNE?

Nå.

Det første jeg vil gjøre her er å komme med en bekjennelse. Når jeg har feil, ønsker jeg å inn-rømme at jeg har feil. Ikke sant? Og jeg vil gjøre en bekjennelse her om at jeg virkelig er le-de¬ren for det. Grunnen er at det er meg som virkelig har holdt disse lange møtene osv. Det er det som har brakt Menigheten inn i denne rutinen (ikke sant?) med å gjøre det slik, men det skulle ikke være slik. Og husk nå, jeg forteller det til dere alle sammen at jeg på søndag kveld, om Herren vil, på søndag kveld skal jeg fra da av forsøke, om jeg skal måtte holde på i en uke mer, å la min forkynnelse i gudstjenestene mine i det meste til å være av en 30 til 40 minutters varighet etter som jeg har funnet ut dette at hvis et møte drar i langdrag, og budskapet er gitt i Kraft, hvis en da går altfor langt, sliter en ut folket og de får ikke tak i det. Grunnen til at jeg kommer med det er at jeg har visst det hele tiden. Skjønner? De talerne som lykkes best er ak-kurat dem som har … Nå. Jesus var en mann av få ord. Merk dere Hans prekener. Merk dere Paulus’ (Peters. Ovs) preken på Pinsedagen. Den tok ham muligens 15 minutter, og han slo det inn der, noe som sendte 3000 sjeler over i Guds Kongerike. Dere, det var så helt nøy¬aktig rett på saken. Stemmer? Og jeg er skyldig. Fordi, årsaken til at jeg har gjort dette var, ikke fordi jeg ikke visste bedre, men jeg taler det inn på lyd¬bånd, og disse lydbåndene vil bli spilt i hjem i time etter time. Men som dere vil finne ut kommende søndag så er grunnen til at jeg har gjort det, årsaken til at jeg har gjort disse tingene, og jeg kunne si det rett nå og få det inn på lydbåndet, at år¬saken til at jeg har gjort dette er på grunn av denne veldige byrden jeg har på meg for budskapet til denne time, og til å få Det ut. Når nå budskapet har kommet ut, vil jeg under de nå¬værende omstendigheter bruke en 30 minutter eller noe slikt, fra årets begyn-nelse av, hvor som helst jeg skulle ha møtene mine, og endatil forsøke å sette klokken min på 30 minutter, i det meste ikke over 40 minutter, og drive budskapet ut med kraft og kalle frem til bønnekø, og ikke bruke så meget tid fordi en sliter ut folket. Jeg vet det. Men se nå her. Jeg antar at vi på ett år ikke har sett at ett dusin mennesker har reist seg og gått ut, for noen ganger har jeg holdt dem her i 2 til 3 timer. Stemmer det? Det er riktig. Årsaken til det er disse lyd-båndopptakene som sendes ut over hele verden (skjønner?), og til folket der ute. De vil sitte i timevis og lytte til Det, og forkynnere m.fl. i Tyskland, Sveits, Afrika, Asia, og over alt skjønner dere, vil lytte til Det, men som dere forstår vil de lytte til Det for kirken sin del, for menighetens skyld. Og det er godt. Hvis dere er her for å gjøre et lydbåndopptak, og dere har en 2 timers spole, ta opp et to timers budskap på det, men hvis dere ikke gjør opptak for noe slikt som det, da beskjær et budskap, skjær det ned. Jeg skal fortelle dere hvorfor. Det er noe som lett fyller opp, noe som langvarig fyller opp, skjønner dere, på den måten der. Og, dere er nødt til å være på den gyllne middelvei, imellom det der. Og nå. Mange ganger ødelegger vi våre møter på grunn av et langtrukket vitnemøte, som jeg vet jeg er skyldig i. Og dere gikk avsted når vi pleide å ha gatemøte og lot en eller annen eldre Bror stå der ute og ba ham om å komme med en bønn. Og så ville han be for byens ordfører, og for Statens Guvernør, og for De Forende Staters president og på den måten for enhver, og alle pastorene rundt omkring, vet dere, og regner opp hver eneste en, og Søster Jones på sykehuset og slikt noe, og av folk som gikk forbi ble noen stående under gatemøtene, men fortsatte så bare videre. Ser dere dette? Han trettet dem jo bare ut. Dere, hovedtingen er at dine bønner, den viktigste og lange bøn-nen, skal bees i hemmelighet. Gå inn i lønnkammeret og lukk døren. Det er der dere ønsker å be hele dagen, hele natten, eller i to timer. Be der. Men når en her inne har fanget folkets oppmerksomhet, la da bønnen din være kort, og vær fort med den. Gjennomfør hele tjenesten din, og la ordet få meste¬parten av møtetiden. Det er hovedtingen! Slå ordet inn så kraftig som du bare kan, og få Ordet til folket. Nå.

Her er mitt forslag. Husk nå på at jeg har bekjent at jeg har skylden for å ha fått dette til, men så har jeg fortalt dere hvorfor jeg ledet det inn i dette. Grunnen var at jeg fikk gjort 2 timers lydbåndopptak av et budskap, som skal sendes til utlandet og hvor som helst ellers. Men Me-nigheten skulle ikke ta det budskapet her i Tabernaklet som et mønster etter de 2 timers lyd-båndopp¬takene som skal sendes ut til de forskjellige stedene, at det går ut på den måten. Nå. Her er det som er deres forordning. La meg bare få gi dere et eksempel, et forslag. Skulle ikke det være i orden? Jeg vil si at møtelokalet skulle få åpnet dørene til en bestemt tid. La folkene få komme inn, la sangmelodiene tone dempet ut. La enhver komme inn for å tilbe. Ikke for å småsnakke med hverandre, og la dem ikke småsnakke med hverandre etterpå, men si til dem: “Gå utenfor, og gå hjem. Ikke småsnakk med hverandre. Hvis dere ønsker å prate så har dere hele området utenfor. Men, dette er helligdommen. La den bevares ren.” Nå. Hvis Herrens Ånd er virksom her, la oss bevare forordningen i Herrens Ånd. Skjønner? Og Den vil fortsette å virke. Hvis dere ikke gjør det, og Merk dere mine ord, kommer det til å dø ut. Uten tvil vil det, det. Og la oss overholde den. Det er vår plikt, og det er derfor jeg er heri kveld. La oss holde denne tingen på linje med disse reglene. Se nå her. Jeg vil gjerne si dette. Som regel, hvis vi ikke sier det spesielt, fortell Menigheten at dere skal ta opp budskap på lydbånd. Skjønner? Nå. Hvis Bror Neville har et budskap her som han skal … at han har et budskap el-ler noe han ønsker å få ut på lydbånd til folket, si da: “Neste søndag kveld skal vi ha et lyd¬båndopptak på 2 timer,” et 3 timers lydbånd eller hva mer det kunne være. “Vi skal sende ut et 2 eller 3 timers lyd¬bånd,” eller hva mer det skulle være, “neste søndag kveld.” Da vet folket om det. Og når de så kommer inn, si da: “I kveld skal vi ta opp et budskap på lydbånd. Jeg har et budskap, og det er ett som jeg ønsker det skal gjøres et lyd¬båndopptak av, og bli sendt ut. Jeg kjenner meg ledet til å sende ut dette budskapet, og det taes opp, og det vil kanskje strek¬ke seg over 2 timer,” eller 3 timer eller hvor meget mer det nå kunne være. Si det. Men gjør det vanligvis slik som jeg gjør det når jeg reiser til et sted. Gjør det på samme måte som på ett av Forretningsmen¬nenes møter. Eller hvis jeg, når jeg er ute i mine møter og har en bønnekø, skulle jeg stå der og bringe et 3 timers budskap på en kveld før jeg har helbredelsestjenesten, ser dere da hvilken tilstand jeg kommer opp i? Skjønner dere dette? Og hva så? Jo, folket. For neste kveld er forsamlingen din halvparten av hva den var. Ikke sant? Grunnen til det er at de kan bare ikke klare det. De er jo nødt til å gå på arbeid osv. Nå. Jeg merket meg Bror Neville da han forkynte i går kveld. Det var et alarmerende budskap. Jeg noterte meg ting som jeg har i lommen min. Jeg kan bruke det i andre av mine egne budskap. Så sant. “Veien til Redning” var et vidunderlig budskap, vet dere. Så dere hvor kvikt han fikk det gitt? Det tok omtrent 35 minutter, og dermed var det over. Stemmer? Nå, det var fint. Vanligvis er Bror Nevilles bud-skap på den måten. Se, det er ikke lenge. Ikke sant? Men det som dreper møtet ditt er alt det der langtekkelige stoffet som går forut. Ikke sant? Nå. Og hvor dere gjør det, og hør nå, jeg vet at jeg ikke sier det til dere tillitsmenn eller til dere diakoner for å gjøre skam på dere, eller til pastoren, men jeg bare sier til dere: “Se det som er Sant, og dette er slik det absolutt er nødt til å være.” Hva bevirker så det?

Alle sammen, alle dere, er snille. Hver eneste en av dere som er kalte er godmodige. Hvis det ikke var slik, måtte jeg si: “Alle sammen unntatt den og den Broren har ikke fått en god natur så vi ber for ham alle sammen.” Men dere har virkelig gode naturer, og dere er langmodige, varsomme; en stillferdig mennesketype. Det er godt, men bli ikke en blautfisk av den grunn. Jesus hadde også en god natur, men da det kom stunder at Han måtte si ting, sa Han: “Det står skrevet: Min Fars Hus er laget som et bønnehus, og dere gjør det til et tilholdssted for tyver.” Ser dere dette? Han visste når Han skulle og ikke skulle si noe. Det er hva vi er nødt til å gjø-re. Ikke sant? Aldri var der en person som Jesus. Han var Gud. Og husk på at Han til og med …. Snakk om å være diakon i Menigheten. Han tok over! Han flettet noen rep sammen, og Han ventet ikke med at Han skulle være forsiktig med å få dem til å gå sin vei, men Han pis-ket dem vekk og ut av Guds Hus. Stemmer det? Og Han representerer en diakons tjeneste for å stå som et eksempel for dere diakoner. Se, Han var ditt eksempel. Og nå,

“Det står skrevet: Min Fars Hus er laget som et bønnehus.”

Husk så på at Jesus var en diakon der. Dere vet jo at Jesus opptrådte som en diakon. Da Han kom til en pastors tjeneste, hva sa Han? “Dere blinde Fariseere, ledere for den blinde!”

Se, Han opptrådte som en pastor den gangen. Og, da Han fortalte dem hva som skulle skje, opptrådte Han som en profet. Ikke sant? Og da de forlangte at det absolutt skulle betales skatt, opp¬trådte Han som en tillitsmann, som: “Peter, gå ned og kast kroken ut i elven, og den første fisken du drar op har fått et pengestyk¬ke i munnen sin. Betal dem (ser dere), betal den gjelden vi skylder.” Han sa også: “Gi Cesar (Keiseren) hva (Keiserens) Cesars er, Gud hva Guds er.” Han var både pastor, profet, tillitsmann, og diakon. Så sikkert at Han var! Så da ser dere hva Han gjorde, og la det være ditt eksempel her i huset, i dette Branham Tabernakel, at vi ønsker å være et hus som Han vil bli æret i, i alt, i hver eneste tjeneste, på hvert et sted slik at der blir ingen tilbakeslag. Der blir mildhet, og godhet, og vennlighet. Men, hold dere rett på kursen, hver eneste mann på post i sin tjeneste. Skjønner? Det er veien. Det er måten Han ønsker det skal være på. Aldri gjorde Han noe som var bortkastet. Når tiden var inne til å si det slik som tingene virkelig var, da sa Han det. Når timen kom til å vise vennlighet, da viste Han vennlig-het. Han var blid, vennlig, forståelsesfull, men streng (nøye på tingene. Ovs), og alt var så helt på prikken hos Ham, og Han gjorde det for å stå som et eksempel for dere. Nå. Den Hellige Ånd gav meg akkurat det der. Jeg har aldri tenkt på det før at Han var en diakon, men Han var det. Skjønner dere dette? Han handlet som en diakon. Nå sier jeg dette, at, hvis møtene deres begynner kl. 1930, om det skulle være tiden for det, åpn dørene til motelokalet deres en halv time før, altså kl. 1900. La pianisten ….. Si til organisten …. Si meg, betaler dere henne for det? Betaler dere alle sammen organisten? Får hun, altså pianistinnen, sin betaling? Hun gjør det frivillig. Spør henne i all vennlighet, selv om hun ønsker å få betaling for det, og gi henne så noe for det. Si til henne at vi ønsker henne en halv time før møtet. Og skulle hun si: “Vel, jeg kan ikke gjøre det,” eller noe slikt, en innvending, la henne da bare komme hit og ta så opp på lydbånd noe fin orgelmusikk. Skjønner? Og sett det på. Hun behøver ikke være her for hver gang. Gjør bare lydbåndet klart for avspilling. OK? La en av diakonene, en av tillitsmen-nene eller hvem det enn er som åpner dørene, vaktmesteren, sette båndopptageren opp der med lydbåndet på, og la den spille mens folket innfinner seg. Skjønner? For hvis diakonene ikke er her, at ikke noen av dem er her, la en tillitsmann eller en eller annen være her for å gjøre det. La en av dem sørge for at opptaket spilles i en halv times tid. Men la den klokken oppe på toppen av møtelokalet ringe sine slag nøyaktig kl. 1930. Er dere med? Har dere frem-deles klokken der ute? Ja vel, godt. La klokken slå 1930, og det betyr at vi ikke skal vandre frem og tilbake i møtelokalet og håndhilse på Jones’ sine og alt det der. La sanglederen stå klar for jobben! Hvis der ikke er noen sangleder, la diakonene se til at der er en til å begynne å lede sangen når den klokken begynner å slå. “Slå opp i sangboken på det og det num¬meret.” Skjønner? La det skje nøyaktig på slaget 1930. Godt. La så Menigheten synge en sang, og så kanskje en til. Få der¬etter en eller annen som allerede er nevnt (om du kan) til å lede i bønn. Nå. Pastoren skal ikke være der. Sanglederen skal gjøre det der. Det er Bror Capps, antar jeg. Han vil vite hva han skal gjøre. La ham få en eller annen til å lede i bønn eller at han selv gjør det. Be Menigheten om å reise seg for bønn, bare å reise seg opp, og la en lede i bønn. Nå, hvis dere ikke passer på. . . Vel vi tror at alle skulle kom¬me til Guds Hus og be. Det er stedet for bønn. Men når dere er i helligdommen, ta godt vare på tiden. Skjønner? Ber du dem om å komme frem rundt alteret, vil du finne ut at der vil være noen som blir stående der i 15-20 minutter, og tiden løper helt fra deg. Som du forstår, bønnene dine ber du hjemme. Jesus sa: “Når dere ber, stå da ikke slik som hyk¬lerne gjør det,” og kanskje er det en lang bønn hvor det sies både dette og hint, og alt det der på den måten for å ta seg bra ut. Stemmer det? Han sa: “Når dere ber, gå inn i lønnkammeret, lukk døren bak dere, be til din Far Som ser i lønn¬dom, Han skal åpenlyst belønne dere.” Nå, det er måten å ha bønn i lønndom på. Det er måten Han sa det skulle gjøres på. Men når de har kommet inn, begynner sanglederen møtet med å si: La oss synge nr. OSV. Etter den første sangen, la så en eller annen be, hvem det nå enn skulle være, bare å be en kort bønn. En reiser seg ikke opp og ber for alle guvernørene osv., på den måten der. Hvis der er bønnebegjær, la dem bli bekjentgjort. La de bli levert frem, få dem inn-levert. Skriv det. Si så her: “Under bønnen i kveld husker vi på å be for den eller den Søsteren, for den eller den Broren som ligger på sykehuset, og for både den ene og den andre. Husk dem i deres bønner mens dere ber. Bror Jones, vil du lede oss i bønn. La oss stå.” Skjønner? Legg bønne begjærene frem på talerstolen. Si det til dem, og la dem bli vant til at: “Hvis dere har et bønnebegjær, legg det da frem her, frem hit.” Si det ikke på denne måten: “Hvem har et bønnebegjær nå? Vil så du la det bli kjent ved. . .” Og så, før du vet ordet av det, vil en eller annen reise seg og si: “Priset være Gud! Dere vet. . .” Og så setter vedkommende i gang på den måten der, og før du har fått sukk for deg har det noen ganger tatt en halv time før ved-kommende setter seg ned. Stemmer det? Vi står ansvarlige for denne Menigheten, ikke and-res. Dette er vår ansvarsfulle kompetanse fremfor Gud. Disse tjenestene er ens ansvar overfor Gud. Forstått? Grunnen til at jeg står heri kveld og forteller dere alt dette er at det er mitt an-svar overfor Gud, det er deres ansvar å gjennom¬føre det. Ikke sant? Nå. Og når noe er på den-ne måten, la en eller annen lede i bønn, og når en gjør det, er det godt. La en lede i bønn, og sitt der¬etter ned. Hvis dere har en spesiell … Nå. Jeg vil ikke si dette for jeg ville ikke gå med på det. Og, hvis en har en spesiell sang som vedkommende ønsker å synge personlig, bekjent-gjør det for Menigheten. Si til dem at: “Eventuelle spesielle sanger utenom, eller noe som ønskes sunget, de som har det for seg skal gå til sanglederen før møtet i det hele tatt begyn-ner.” (Om en skulle komme, kunne f.eks. svaret bli: Ovs. ) “Vel, jeg beklager, Bror. Jeg ville uten tvil like å la deg få gjøre det, men jeg har en ekstra sang for i kveld. Om du vil si ifra til meg at du kommer til å være her en bestemt kveld, skal jeg sette det opp på programmet for deg. Du skjønner, jeg har programmet mitt ferdig oppsatt her.” La Bror Capps, eller den som til enhver tid leder sangen, altså, ha en sangleder uansett hvem det er, men, den som til enhver tid leder sangen må ikke stå der oppe og drive på som om han skulle være en forkynner, skjønner dere. La ham stå der oppe og lede sangen. Det er det som er hans oppgave. Det er pastorens oppgave å forkynne, vet dere. Ikke til å lede sangen. Han skal ikke lede sangen. Sanglederen leder sangen. Han er ansvarlig. Pastoren skal komme forfrisket ut fra kontoret der inne, eller fra et eller annet sted, under salvelsen fra den Hellige Ånd når tiden er inne for ham. Han behøver ikke en¬gang å være på podiet når sangen pågår. La ham oppholde seg på kontoret der baken til, eller baken til her, eller hvor det enn kan være. Høytalersystemet vil bringe det inn til ham når hans tid er inne, nemlig når han hører den der siste og tredje sangen hos dere som kan være en ekstrasang, f.eks. en solosang eller en duett, og lignende. Det vil si at dere har hatt to sanger som alle har sunget, så bønn, og offer (hvis der skal taes et offer), og la hver mann stå på sin post. Si: “Mens vi synger denne siste sangen nå, om plasshenviserne vil, la så de komme frem for å ta opp kveldens offer.” Ser dere dette? Og like før de slutter å synge, skal plasshenviserne stå her. Si f.eks. “Nå skal vi ha bønn, og la oss be for dem som vi har på hjertet og dem som har bedt om bønnebegjær,” osv. på den måten, skjønner dere. Godt. Hver eneste en står. “Bror, vil du lede i bønn.” Så er vi ferdige med det. For å pointere noe her, så, når den andre sangen synges, eller, det vil si det som dere synger, ta deretter opp offe-ret hvis dere skal ta opp et offer. Jeg ville for min del først ha en sang for deretter å ta opp kveldens offer for så å fortsette med neste sang og videre hele veien igjennom. Og så snart som den siste sangen er sunget, begynn så å spille preludiet på orgelet og pastoren kommer inn. Som dere skjønner går alt for seg i orden, alle er rolige. Der er ikke noe ellers som skal sies. Hver eneste diakon er på post. Pastoren står der. Han har kommet frem, hilser sin Me-nighet, innretter sin opp¬merksomhet på Bibelen sin og sier: “I kveld leser vi fra Bibelen”. Mange ganger er det en god ting at du sier: “I respekt for Guds Ord, la oss reise oss og stå mens vi leser Ordet.” Si f.eks.: “I kveld leser jeg fra Salmene,” og les så hva det nå enn kan være. Eller, la heller en annen lese det, sanglederen eller en hjelpepastor, en eller annen som er sammen med dere der. La ham lese hva det nå en er, men det ville være best om du leser det selv, hvis du kan. Les det så på den måten, og kom så med emnet du skal tale over. Skjøn-ner? I løpet av den tiden har dere brukt omtrent 30 minutter, og akkurat da skulle klokken være omtrent 20 (8 om kvelden). Fra kl. 20 til ca. kvart på ni la så de, i noe mellom 30 og 45 minutter, få ete Ordet, akkurat slik som den Hellige Ånd gir Det til deg akkurat på den måten, og plasser Det under Salvelsen rett dit inn og på den måten Han sier du skal gjøre det. Kall deretter frem til alteret og si f.eks.: “Er det noen her i dette møtelokalet som ønsker å ta imot Kristus som sin Frelser? Vi spør dere, og vi inviterer deg til å komme frem til alteret rett nå. Reis deg bare opp.” Skjønner? Hvis der ikke er noen som reiser seg, si da f.eks.: “Er det noen her som søker å få bli døpt, og som allerede har bekjent syndene sine og ønsker å bli døpt i vann for syndenes tilgivelse? Hvis dere ønsker å komme frem, gir vi anledningen til dere nå. Vil dere komme mens det fremdeles spilles på orgelet?” Ser dere dette? Hvis ingen kommer, si da f.eks.: “Er det noen her som aldri har mottatt Dåpen i Den Hellige Ånd, og som skulle ønske å få den i kveld, og som skulle ønske at vi ber for deg?” Nå. Kanskje noen kommer frem. La da to eller tre legge hendende på dem, og be for dem. Send dem så rett tilbake til et av rom¬mene hvor noen er sammen med dem for der å gi dem opp¬lysninger om hvordan de skal bryte igjennom med Den Hellige Ånds Dåp. De er tatt helt vekk fra folkene i forsamling-en ellers. Hvis noen ønsker å ta imot Kristus, og som blir stående ved alteret for å bli bedt for, la dem be. Og, når de gjør det, si så bare: “Bøy nå hodene deres for vi skal be sam¬men”. Og si: “Tror dere?” Om der skulle være en hvilken som helst liten ting som skulle forsøke å for-sinke møtesamværet på noen som helst måte, send dem derfor rett inn i bønnerommet. Gå dit inn sammen med dem eller send noen inn dit sammen med dem. La det bli slik at forsamling-en bare fortsetter møtet videre, skjønner dere. Ikke på noen måte har dere da forsinket dem. Ikke sant? Og så, hvis det da etter en kort stund ikke kommer noen, sier du £eks.: En svarer f.eks.: Han svarer f.eks.: “Skulle det være noen syke her som ønsker å bli salvet med olje i kveld? Vi ber for syke her.” “Vel, jeg skulle gjerne snakke med deg personlig Bror Neville.” “Vel, du treffer meg på kontoret. Snakk med en av diakonene, han vil ta seg av det.” “Og”, sier f.eks. en annen, “jeg har noe jeg gjerne vil si til deg, Bror.” “Vel”, svarer Bror Neville, “en av dia¬konene her vil følge deg til kontoret. Jeg skal snakke med deg like etter møtet.” Vi skal nå reise oss og slutte av. (Det vil si: “Gi oss nå, Gud. Din tillatelse til å gå. Ovs). Det hele, ser dere, har ikke tatt mer enn ca. 1 time og 45 mi¬nutter. Stemmer? Etter en time og 30 minutter omtrent, er møtet over. Det der lille, kvikke boksestøtet har dere fått. En la i det, det som er gjort. En har gjort det, og alle sammen er fornøyd, går hjem og kjenner det gjorde godt. Ikke sant? Hvis ikke, da skjønner du, at hvis du lot… Hør litt, man mente det godt, for-står dere, men dere skjønner at for meg er dette noe sånt som det 33te året at jeg har stått på talerstolen. 33 år, og vært rundt hele verden. Man lærer, uten tvil, lite granne på så lang tid. Ikke sant? Hvis ikke, er det best å slutte. Så derfor, forstår dere, har jeg oppdaget dette. Hvis man har kun med Hellige å gjøre, da kunne man være oppe hele natten om man ønsket det. Men dere for¬står at man har ikke bare med dem å gjøre for en forsøker å fange disse som står utenfor. Her har man dem som man fanger. Man må nødvendigvis virke på deres plan. Ikke sant? Bring dem hit inn og la så ordet greie det, og deretter, vet dere, er der ikke noe som det kan klages på. Hvis der er noe som de ønsker å snakke med en om, godt, fint, ta dem rett inn på kon¬toret på en måte som ikke oppholder Menigheten. Dere vet også at der er dem som vil reise seg og si: “Vel, vet dere hva? La oss ha et godt vitnemøte.” Ikke sant? Nå mener jeg ikke å komme med noen kritikk av det, jeg mener bare å si Sannheten til dere. Forstått? Jeg mener bare å si Sannheten til dere. Ikke sant? Jeg har funnet ut at vitnemøter somme tider gjør mer skade enn godt. De gjør virkelig det.

Nå. Hvis noen skulle ha et brennende vitnesbyrd i en vekkelsestid, at dere har en vekkelse, et møte, og noen blir frelst og ønsker å si et ord, nå, la oss prise Gud for at vedkommende får tømme sjelen sin. Hvis han ønsker å gjøre det, nettopp i en vekkelsestid, si f. eks: “Jeg bare ønsker å takke Herren for hva Han har gjort for meg. Han frelste meg for en uke siden, og hjertet mitt brenner av Guds Herlighet. Lovet være Gud,” og sitt så ned. Amen! Det der er fint. Fortsett. Det der er helt i orden, unntatt når en f.eks. sier: “Nå, kom igjen. Hvem vil være den neste? Er det ikke flere her? La oss nå høre et ord. La oss høre litt av et vitnesbyrd”. Har dere bestemt dere for et vitnemøte, at dere skal ha en be¬stemt kveld for det, da skal dere gjør det. Som f.eks.: “Neste onsdag kveld skal det være et vitnemøte i stedet for bønnemøte. Vi ønsker at alle kommer, og det skal være et møte for vitnesbyrd.” Og så, når man kommer til stedet hvor vitnesbyrdene skal avgies, les ordet, be, og si så: “Vi har bekjentgjort at dette er kvelden for vitnesbyrd.” La så folk få vitne i 1 time, eller i tre kvarter, eller i en halv time. El-ler noe der omkring, og gå så i gang med det på den måten. Og jeg tror det vil hjelpe Menig-heten din, alt vil det hjelpe, alt sammen, hvis dere gjør det på den måten. Nå. Det er blitt sent, Bror. Brødre, disse svarene er de beste jeg vet. Jeg ser hva som ligger dere på hjertet. Dette er det beste jeg vet å kunne bringe dere som svar på de spørsmålene dere har stillet. Fra nå av vet dere dem. Hvis det noen ganger skulle oppstå spørsmål i tankene deres, bruk da lydbåndet. Lytt til lydbåndet. Det er for dia¬koner, tillitsmenn, eller hvilken det enn er. Spill lydbåndet. Spill det for Menigheten, om de ønsker å høre det. Godt. Og det er så vidt jeg vet Guds Vilje for dette Tabernaklet Her på 8de gate og Penn, og det er måten jeg befaler dere Brødre til å gjøre dette på i all Vennlighet og Kjærlighet under den Hellige Ånds Ledelse, og at dere som Kristne viser deres barm¬hjertighet overfor folk. Og med Kristne menes ikke en baby som kan bli skubbet rundt omkring hvor som helst. Det betyr “en Hellig som er full av Kjærlighet, bare nettopp så full av Kjærlighet til Gud som han er til Menigheten.” Ser dere hva jeg mener? Er der spørsmål? Lydbåndet er på nippen til å løpe ut her, og jeg har noen som venter på meg der henne. “Hva tid skulle han være her?” (”Billy Paul svarer: “Rett nå”. Red.) “Rett nå. Kommer han selv?” (Billy Paul svarer: “Jeg skal gå og hente ham”. Red.) “Fint. All right.” Jeg vet at vi går herifra nå hvis dere ikke har noe mer som skal komme frem. Hvis ikke, godt, la oss slutte av og gå hjem. Ja? Ja, Bror Collins? (Bror Collins sier: “Det kunne ha vært bedre om dette lyd¬båndet hadde vært slått av” Red.) All right. (Blankt område på lydbåndet. Red.) Vel, Brød-re, jeg har satt pris på å få være sammen med dere og Bror Neville, og diakonene, og tillits-mennene, og lederen for søndagsskolen, dere alle sammen, i kveld. Vi tror at Herren vil hjelpe dere nå til å gjennomføre disse forordningene for Guds Kongerikes skyld. Grunnen til at jeg har sagt dette er fordi jeg tror dere har vokset, fra barn til voksne. Da dere var barn, snakket dere som et barn, og dere forstod som et barn, men nå er dere Hellige, så la oss handle som voksne i Guds Hus, opp¬føre oss ordentlig og ære Gud våre tjenester, og ære enhver oppgave. La oss sette enhver gave Gud har gitt oss i dens rette skikk, og ær Gud med våre gaver og våre tjenester. La oss be. Himmelske Far. Vi takker Deg i kveld for denne sammenkom¬sten av Hel-lige som er satt inn i tjenestene her for å gjennom¬føre Herrens arbeide som har vært gjort her i denne Menig¬heten i Jeffersonville. Gud, måtte Din hånd vavre over dem, måtte Du hjelpe dem og velsigne dem. Måtte tilhørerne og fol¬ket forstå, og vite, at dette er for å forbedre inn-vendig Guds Kongerike slik at vi kunne bli forståelsesfulle Hellige og kjenne Guds Ånd, og vite hva som skal gjøres. Innvilg det Far. Gi oss nå, med Din velsignelse, tillatelse til å gå, og må den Hellige Ånd passe på oss, og lede oss, og beskytte oss, og Må vi stadig finnes å stå trofaste i våre tjenesteopplegg. I Jesu Kristi Navn ber jeg. Amen.

Oversatt av Magne Espeland og Christian S. Viken.