Budskapsmenigheten

MENIGHETEN OG DENS TILSTAND.

Et Budskap

av William Marrion Branham i

Jeffersonville, søndag formiddag den 5. aug. 1956.

§ 1. …en meget sjelden sykdom hos et barn som spesielt skulle huskes i bønn i formiddag noe vi alle så sikkert ønsker å gjøre. Legene vet ikke engang hva det er. De gir den et eller annet slags navn, men jeg tror de bare fant på å gi den ett. De visste ikke hva det var.

Men Kristus vet hva den er.

Jeg kan si dere hva det er. Den er en djevel. Det er riktig

Djevelen.

Hva navn de ønsker å gi ham, ja, det er opp til dem. Men den er hva han er; han er en ond ånd.

La oss nu alle sammen, en gang sammen nu, Only Believe, alle begynner samtidig:

Tro bare tro,

Tro bare tro,

All’ ting er mulig,

Tro bare tro;

Tro bare tro,

Tro bare tro,

All’ ting er mulig,

Tro bare tro.

§ 2. Herren helbreder deg, Søster. La oss be for piken nu mens vi bøyer våre hoder.

§ 3. Vår Himmelske Far. Jeg kan tilsynelatende ikke få det bort fra tankene mine. Den lille piken der, som er døende, er noen sin kjære skatt. Hun er Din skapning, og Satan frarøver henne hennes unge liv. Jeg ber i Kristi Navn om at Du vil stanse dødens hånd, og drive den fienden tilbake. Du, Herre, Som kan få Rødehavets vannmasser opp som en mur på begge sider, og gi Israels barn en sikker reise tvers over havet og inn i Det Love­de Land, Din Arv, Gud, vi ber i dag om at Du vil ta vekk enhver hindring, og la barnet få leve. Det er blitt gitt oss å spørre, og som en flokk mennesker som tror Deg, ber vi i Jesu Navn om helbred­else for barnet. Amen.

§ 4.

Idag er det jeg kommer i den Herre Jesu Navn med et takknemmelig hjerte til dere igjen. Jeg kom hjem fra Louisianna litt tidlig. Tenkte på at om jeg kanskje kunne komme hit før søndag, kunne jeg ha søndagsskole. Og så var det så fryktelig varmt i været der at vi …, dette som er her er å betrakte som å være mildt,, kjølig, denne formiddagen mot hva det er i Louisiana. Der ville du aldri sitte i et lokale som dette med bare en vifte. Det måtte være luftavkjølet ellers ville du besvime.

§ 5. Og så kommer jeg slik at jeg bare kan få meg en dag eller to dagers hvile før jeg i neste uke drar av­sted igjen til det nordlige Saskatchewan, og det blir oppe ved Prince Albert. Det er så langt veiene går på kontinentet fra den andre siden av. De går strake veien tvers over hele kontinentet uten noen flere veier, og ingenting annet enn indianere og eskimoer inne i det in­dre av landet, forbi der vi går denne gangen. Så vi har mange mennesker fra hele Canada som vil være med på dette møtet. Noen vil komme direkte fra Vestkysten, sier de som kommer over. Og jeg ønsker nettopp bønnene fra dere om at Gud vil møte oss, og gi oss mer enn et riktig og stort møte, Ham til ære. Det har vært noe slikt som 4 eller 5 år siden jeg var i Canada, og jeg har noen virkelig kongelige venner der som er særs bra mennesker.

§ 6. Og slik er de meget lojale med å gå til kirke.

Uten hensyn til hvor kaldt det er, vil de pakke seg inn i et ullteppe og kjøre med hest og slede 30 miles (vel 48 km.) for å gå i kirken. De vil dra gjennom snøfokk og alt ellers, ung og gammel. De går sammen i grupper. Og en familie kommer sammen, og de begynner å gå, og de går. Det er et personlig offer de gjør som er det som får dem til å få så meget som mulig ut av gudstjenesten. Når det

3 ikke blir noe offer, blir det ikke særlig meget med gudstjenesten. Du må nødvendigvis anstrenge deg, og gjøre noe som gjør virkelig vondt; nødvendigvis å måtte legge til side noen ting, holde opp med arbeidet, og gjøre både det ene og det andre for å kunne komme til kirke, og vise Gud at du elsker Ham, og at du gjør et offer med å gå. Det er da du får noe ut av det.

§ 7 Det er akkurat slik som med barna mine. Billy Paul, jeg tenkte jeg skulle—.

Jeg fikk ikke noe da jeg var et barn. Mamma pleide å få kanskje en pose med snop, og så ville hun dele det ut, 2 eller 3 biter til hver. Til jul fikk vi kanskje et lite tinnhorn eller en liten lekepistol, eller noe slikt. Og jeg så andre barn med kjelker eller sykler og ting, gode klær o; varme jakker. Og jeg–, det fikk meg bare til å bli så lei meg. Jeg sa: “Skulle jeg noen gang få barn, skal jeg gjøre hva jeg kan for dem.” Vel, jeg ville være villig til å gå sulten for å skaffe noe til barna mine. Og da jeg levet — da Billy bare var en liten gutt fikk jeg fatt i en liten trehjuls sykkel, og jeg fikk fatt i alt mulig til ham. Og Meda ville forsøke alt mulig, å ‘gi avkall på egne klær og ting for at han skulle få noe. Men vet dere hva vi begynte å bli klar over?

Jeg fikk fatt i en liten trehjuls sykkel til ham, og en liten bue og pil, og alt mulig. Så fant jeg ham ute i hagen baken til med en skje, rettere sagt, en på … som han grov med et sted. Ser du? Jeg sa: “De neste skal ikke bli slik som det.” Skjønner? Gir du hvem som helst bare noe rett opp i hendene på dem, har de ikke noe ønske om å få det. Det må være noe du nødvendigvis må gjøre noe for for å få fatt i.

§ 8. Og det er måten Frelsen er på. Det blir et fullstendig offer. Det er, Broder Roy. Det er et offer du blir nødt til å gjøre hver eneste dag, noe som vil få deg nærmere til Gud, og for å gjøre noe. Og jeg vet det er et offer for alle dere i formiddag til å sitte i dette varme lokalet. Mens vi sitter her, la oss innrette våre sinn på det største Offeret Som menneskeslekten noen gang ble gitt å gjøre Som var Jesus Kristus da Han ble utfordret til å komme til jorden for å dø i vårt sted. Ikke bare det, men Hans Sjel steg ned i helvete, og var der i 3 dager og netter, og på den 3dje dag oppstod Han, og steg opp til Himmelen, og sitter ved Gud’s høyre hånd i Himmelen idet Han går i forbønn med våre bekjennelser til Hans Forsoning og Hans Nåde Som er blitt skaffet til veie for oss.

§ 9. Dit opp som vi nu skal dra avsted til, vil det være mange mennesker, virkelig fattig, virkelig fattig. De må selge en av kyrene sine, 2 eller 3 av fårene sine, eller noe slikt noe, for å komme til møtet. Den gamla eskimoen vil muligens måtte bringe med seg noen av skin­nene sine, og selge dem, det som han sanneligen kunne trenge til familien sin for å kunne klare seg. Den omreisende indianske skreppekaren vil nødvendigvis måtte gjøre noe liknende. Nu kan vi i det minste be for de menneskene. Kan vi ikke? Og vi ber om at Gud vil gi dem en stor ting.

§ 10. Det er varmt, og jeg ønsker ikke å holde dere her lenge. Og, jeg ønsker vi skal innrette våre sinn på ‘menigheten og dens tilstand’ i formiddag, rett før vi har bønn for syke. Og nu vet jeg at jeg for noen dager siden fikk et Budskap til menigheten, og som ble gitt meg i Shreve­port, Louisiana, og jeg tror det gjelder menighetens tilstand. Og vi skal stå ansikt til ansikt med Gud i formiddag og be, og spørre om Gud vil hjelpe oss. Sikter ikke inn på å ta den samme fremgangsmåten, men be Gud om å hjelpe oss i denne dag som vi lever i. Og rett før…

Dette er den opphøyede, kjære Bibelen, men nettopp inne i Den ligger det Evige Livets Innhold. Og husk på at Ordet er Gud. Gud er ikke mere enn Sitt Ord, og vi er ikke mere enn våre ord, og dersom vi gjør—. Selvfølgelig, nu er du og jeg av en annerledes mening. Selvfølgelig kan vi si: “Å, jeg vil gjøre en bestemt ting.”‘

Vi mener det i våre hjerter, men det kan oppstå omstendigheter som gjør at vi ikke kan — vi kan ikke gjøre det som vi sa vi ville gjøre. Men Gud kan ikke gjøre det fordi Han er uendelig, og Han vet alt og alt som noen gang var og det som vil bli. Det vil si at Han kan ikke komme med en uttalelse med mindre Han vet Han kan stå bak den.

12. Og Abraham, da han var 100 år gammel, kalte han de tingene som ikke var som om de var. Nu sier jeg dette som en oppmuntring for dem som det skal bees for, de syke. Abraham kalte de tingene som ik­ke var som om de var idet han regnet med at Han Som had­de gitt Løftet var i stand til å gjennomføre Det, eller, å holde det som Han hadde lovet. Nuvel. Da Gud sa til Abraham, da han var 75 og Sara var 65, at de skulle få et barn, ja, da var jo det så helt umulig. Og han trodde det, og så frem til å få barnet, og regnet barnet for å være så godt som der i 25 år før barnet overhodet kom. Og Abraham var 100 da barnet ble født, og Sara 90 fordi han trodde Ham. Og han kalte de tingene som ikke er som om de var.

§ 13. Nu var det for de syke og plagede som det skal bees for. Uten hensyn til hva dine vanskeligheter er, om du er … ­hva slags sykdom du har, hvor elendig det står til med deg, når du aksepterer Kristus, Hans Ord, da kaller du de tingene som er som om de ikke var dersom de er mot­satt til Guds Ord.

Nuvel. Gud sa: “Troens bønn skal frelse den syke.” Vel, når Gud sa det, så avgjør det det. Så la oss sette “vare sinn, håp, i aksjon, og handle som om det allerede vå gjordt. Det er bare allerede fullbrakt når vi aksep­terer det.

§ 14. Frelsen er på samme måte. Vi tror det, vi aksepterer Den, tror det inne i våre hjerter, går opp fremfor Gud og tar imot Kristus Som vår personlige Frel­ser, og aksepterer Ham. Hvis du er her i formiddag, og en synder, og ikke frelst, og du ønsker å bli helbredet, at du er syk, søk først Herren. Aksepter Ham Som din Frel­ser. Da vil den sykdommen falle rett ut. Hva det enn er, innrett all din tanke i alt som du har, på hele Mannen Kristus Jesus, da vil alt annet komme i orden.

§ 15. Så hold nu ditt sinn innrettet mot det, fordi, jeg sa disse ordene til dem som er syke og plagede. Således skal jeg tale i formiddag til menigheten og om tilstanden, for jeg kjenner den selv om Guddommelig Helbredelse er vidunderlig. Men da jeg var i Shreveport, hadde jeg omtrent bare 3 helbredelsestjenester da jeg var der nede, 3, eller kanskje 4 i det meste, på 11 dager.

Det er mer nødvendig å forkynne til menneskesjeler enn å ta så megen tid til Guddommelig Helbredelse. Selv om folket er sykt, og i nød, så kan Gud helbrede dem. Og det er allerede blitt stadfestet over hele verden at Han gjør det. Men hovedtingen er nu for sjelen som aldri vil dø. Legemet skal dø. men sjelen vil aldri dø, og vi er absolutt nødt til å holde det nivået, og være oppriktige med Gud.

§ 16. Jeg har ofte sagt dette. Jeg ønsker alt gjort, men når jeg kommer ned til elven den morgenen, ønsker jeg ingen vanskeligheter der. Jeg ønsker å ha billetten i hånden min mens jeg venter på navnet mitt. Og jeg ønsker å si som Paulus ifra gammelt av, Broder Creech, “jeg kjenner Ham i Kraften fra Hans Oppstandelse.” At, når Han kaller frem av dem som er blant de døde, skal jeg komme ut fra støvet. Jeg ønsker å kjenne Ham i Kraften fra Hans Oppstandelse.

§ 17. Så nu Han Som er Bokens Forfatter, la oss bøye hoder og hjerter bare et øyeblikk for Ham.

§ 18 Og Gud, vår Fader, vi kommer til Deg nu for å be om at Du vil åpne Ditt Ord for oss. Vi kan bla om bladene, men bare Den Hellige Ånd kan åpne Ordet. Så åpne Det for oss i formiddag, Fader, og gi oss den overstrømmende Rikdom­men fra Din Nåde. Vi venter på Deg, og måtte Den Hellige Ånd komme inn i Ordet, og gi Det ut over menneskelige leber til menneskehjertene, og måtte Han ta Det og plassere Det i hvert eneste hjerte alt etter som vi har trang til Det. Og når tjenestene er over, er vi klar til vende tilbake til våre hjem. Vi vil ydmykt bøye våre hoder, og gi Deg takk og Ære for alt som vi har lært av Deg, og hva Du har gjordt for oss. I Kristi Navn ber vi om det, amen.

våre

§ 19. Lesingen av Ordet er over i Johannes det 1. kapitel, og dere som har Bibler, og gjerne ville lese det sammen med meg, noter det som en tekst.

Og vi skal lese teksten fra ordet, og la oss så De om at Den Hellige Ånd vil ta sammenhengen ut fra Ordet for å gi det til oss. Vi kan lese Det, vi som er i stand til å lese kan lese Det, men bare Gud kan bringe ut sammenhen­gen. Teksten kan leses fordi Den er Hans Ord, men så må sammenhengen bli gitt av Gud. Nu i Johannes det 1. kap. og la oss begynne på det 28. verset, og lese ned til og med det 32.

28. “Disse tingene ble gjort hinsides Jordan hvor Johannes døpte.

29. Neste dag så Johannes Jesus komme henimot seg, og sa: Se Gud’s Lam Som tar bort verdens synder.

30. Og Denne er Ham Som jeg har sagt om: ‘Etter meg kommer en Mann Som er langt større enn meg, for Han var før meg,

31. og jeg kjente Ham ikke, men at Han skulle bli gitt klart til kjenne for Israel. Derfor er jeg kommet idet jeg døper med vann.

32. Johannes bærer vitne ved å si: ‘Jeg ser Ånden stige ned fra Himmelen Som en Due, og Den ble værende over Ham.”‘

Jeg vil lese det en gang til, det siste verset, det 32. verset:

Og, “Johannes bærer vitne ved å si: ‘Jeg så Ånden stige ned fra Himmelen Som en Due, og Den ble værende over Ham.”‘

20. Godt. Måtte Herren føye Sin velsignelse til Ordet.

Jeg ønsker at dere vil forsøke på å gripe ethvert ord om vi kan. Kan dere høre meg ordentlig helt der bak? Kan dere der bak høre meg? Om du kan, løft opp hånden din. Det er godt.

§ 21. Nu vil jeg i formiddag tale til dere i lignelse som på en eller annen måte endog den mest ukirkelige per­sonen her inne skulle være i stand til å forstå.

Nu kommer vi til kirke for å forbedre oss. Vi kommer for å bli bedre mennesker, bedre Kristne, bedre borgere, bedre fedre, bedre mødre, bedre naboer. Vi kommer fordi Kristus har sagt til oss at om vi ville komme, be om hva som helst i Hans Navn. Hvor vi er samlet, så mange som 2 eller 3, skulle Han være med oss og gi det til oss. Så hva kunne være noe mere – noe bedre for oss i dag enn å vite at vi er i menigheten for å bli mer ekte i oss selv, for å utvide vår forståelse. Hvor mange ville si: “Er det, det jeg er her for?” La oss se. Jeg ønsker en bedre forståelse, og jeg kan ikke få en bedre forståelse uten det…

Og, hvis vi skal få en forståelse av Gud, er den absolutt nødt til å komme fra Guds Ord for Ordet er hva Gud gav oss til å mate våre hungrige sjeler med. Og Den Hellige Ånd ble sendt for å ta Guds Ord for å mate oss med Ordet. Skjønner?

Se, Den Hellige Ånd er sendt fra Gud for å ta Guds Ord og gi Det til oss ettersom vi har trang. Nu er jeg så glad over at Gud laget et forråd på den måten. Er ikke du det? At Han ville mate oss.

§ 22. Vi er får på Hans gressganger. Vi skal tale over det -fåret- om en liten stund.

Og vi er det trefoldige vesenet fra Gud, og når Han kan få den fullstendige kontrollen med oss, kan Han lede oss, og rettlede oss.

§ 23. Nu behaget det Gud således at da Han sendte Jesus til jorden behaget det Ham å representere Ham Som et dyr, og det dyret var lammet. Langt tilbake i begynnelsen, i Edens Hage, i varslene om Jesu Komme, ofret Gud et lam til å være et stedfortredende Offer i bebudelsen om Kristi Komme. Nu har jeg ofte undret meg på hvorfor Gud ville bære bud om Kristus Som et dyr, som et krøtter, men vi kom til å finne ut at lammet, årsaken til at Han

valgte et lam, var fordi lammet er det mest ydmyke og snilleste av alle dyr som er på jorden. Der er ikke noe ydmykere og snillere enn et lite lam, så uskyldig, ikke selvtilfreds. Det er ikke arrogant. Det er en vennlig og ydmyk liten skapning. Og da Gud skulle fremstille Kris­tus for verden, fremstilte Han Ham Som et Lam.

§ 24. Nuvel. Men når Gud, Gud Fader, Jehova, skulle fremstille Seg Selv fra Himmelen, ble Han representert i den mest sakt­modige og beskjedne av alle fugler som flyr under him­melen, og det er duen. Der er ingen snillere fugl enn duen.

Jeg har foretatt litt av et studie av fuglelivet og av villmarkslivet, og duen er en menget underlig fugl sett i relasjon til en hvilken som helst annen fugl som flyr under himmelen. Duen er en – en – en elsker. En due er snill. Og duen har ingen galle. Den er den eneste i fuglefamilien som er uten galle. Det er grunner til at du aldri ser en due noen andre steder enn rundt omkring der hvor det er korn og frø.

§ 25. Nu var der en due i Arken, og duen fremstilles på mange steder i Bibelen. Den symboliseres som Den Hellige Ånd. Og, også lammet fremstilles på mange steder i Bibelen som Kristus; i Åpenbaringsboken, og hele veien tilbake til Skapelsesberetningen, og slik er det med duen.

§ 26. Og, i Skapelsesberetningen var duen i Arken da den sitter på vaglen sammen med resten av luftens fugler. Og en av dem var en ravn, en var en kråke. Og kråken er en av de tarveligste fugler som finnes. En kråke og en nøtteskrike antar jeg er omtrent de tarveligste fugler som finnes. Kråken har et meget langt liv, og det påstås at den lever opptil to eller tre hundre år. En papegøye lever lengre enn det.

§ 27. Men en due er en fugl som ikke har galle. Nu kunne krå­ken sitte over her og ete på et dødt åtsel. Du vil aldri få se duen rundt det døde åtselet. Hun klarer det ikke, klarer ikke stanken av det i nesen sin. Hun kunne ikke tåle det. Det ville gjøre henne syk. De kan ganske en­kelt ikke tåle noe som går i forråtnelse, som er råttent. De kan ikke tåle det. Derfor kan hun ikke ete det. Om hun åt det, ville det drepe duen med en gang fordi det som fordøyer maten er overfloden av gallen inn til magen som fordøyer maten. Og når der ikke er noen galle som kan gå inn der for å få det gjort, da ville det drepe duen. Derfor vil du alltid finne duen omkring der hvor det er noe som er rent, noe som er gagnlig.

§28. Nuvel. Kråken er annerledes. Merk deg nu bare kråken som et billede på hykleren. Kråken kan sitte over der på døde skrotter og ete nettopp så meget som han ønsker, og flyr så rett ut på marken og eter hvete også. Men duen kan ikke ete hvete og deretter flyge over på den døde skrot­ten

§ 29. Derfor kan et menneske være en hykler, og ete både åndelige ting, og gode ting og dårlige ting. Men en virkelig født på ny Kristen kan ikke tolerere de tingene som er gale, og kan bare ete av de gode tingene. Merk dere det. Når du ser en medvandrer, som kan gå på dans, går ut og drikker, og går ut og lever i synd, kommer tilbake til menigheten og roper kanskje i fryd akkurat like så meget som en som er Hellig, hva er egentlig det? Han er en åtselfugl. Han kan ete i seg både råtne og gode ting, men den ekte Kristne han stoler ikke på seg selv fordi han ikke kan hjelpe seg selv.

§ 30. Her for en tid siden gikk jeg over en beitemark da jeg var ute på patruljering, og jeg fant et lite lam. Alle de andre var på en eller annen måte kommet bort fra det, og det hadde tuklet seg helt inn i noe piggtråd. Og den stakkers vesle tingen lå der og blødde og breket.

Og jeg kom forbi, og jeg så langt oppover, omtrent 800 meter oppover, var der en hel fåreflokk. Nu hadde det ligget der, og kråkene ville ganske snart ha begynt å pikke på øynene til det hvis vi ikke hadde fått det ut. Men jeg fikk den lille tingen løs, og tok det opp på armen min. Det strittet ikke imot. Det lå helt rolig. Jeg fikk det opp i armene mine. Kanskje det var første gangen et menneske noen gang hadde hatt sine hender på det, men det var snilt. Det var villig til å bli ledet. Det var villig til å bli hjulpet. Jeg håper du ser det.

Det var villig til ikke å forsøke på å stå imot eller til å sparke eller til å bite. Lam slår ikke tilbake, de biter ikke, de bare ydmyker seg. Og denne lille tingen tok jeg med meg opp, og satte det ned iblant de andre fårene. Etter noen få minutter fant mammaen det. Hvor glad det ble. Nu, hvor typisk det er for Gudslammet.

§ 31. Du vet hvor de går for å drepe får. Du vet hva som leder fåret opp til avretterblokken. Det er en gjeit. Men gjeiten vil lede fåret rett opp til transportrennen på slaktehuset, og så, akkurat i det øyeblikket han får fåret til å komme på transportrennen, da vil han hoppe av. Men, å du verden, sier de når de forsøker å drepe geiten. Da sparker han opp en storm. Skjønner?

§ 32. Og det er måten djevelen vil gjøre det på. Han vil for­søke å lede Guds barn rett inn i det mest ondskapsful­le, men når det kommer en tid for ham å dø, da bråker han sanneligen som en storm. Det er måten djevelen gjør det på. Og det er måten noen ganger en eller annen liten pike med et yndig utseende, eller en eller annen liten snicklefritz av en gutt med en pakke sigaretter eller en flaske whisky, vil lede en liten pike utfor, et lam med en eller annen sitt esel ute på gale veier: “Å, det er i orden. Der er ikke noe i alt det der dydelige stoffet rundt om i menigheten.” Men la døden slå til den der velkjente karen en gang. Da hører du ham hyle opp idet han remjer over hele området. Og det er måten djevelen gjør det på.

§ 33. Men et lam er så snill at det kan ledes. Og det er grunnen til at Gud fremstilte Kristus Som Lammet, og Seg Selv Som Duen. Og på den dagen Johannes døpte Jesus i i         elven Jordan, en av de største hendelsene som noen gang har funnet sted, fant sted rett der. Merk deg hvor vakkert det er. Lammet, det mest saktmodi­ge av alle jordens skapninger, og duen, den mest saktmo­dige av alle himmelens fugler.

Nu var det den eneste måten de noen gang kunne bli fore­net på. Det var den eneste måten Duen noen gang ville komme på Lammet. Når nu Duen kom ned, så Johannes Jesus, og han sa: “Se Guds Lam Som tar bort verdens synder.” Og Johannes sa:

“Jeg bærer vitne idet jeg ser Guds Ånd komme ned som en Due, og Den ble værende over Ham.” Halleluja! Der har du det! Duen og Lammet forenet.

Det var da Gud og Mann ble til En. Det var da Himmel og jord omfavnet hverandre. Halleluja! Det var da Gud ble til kjød, brakte det med Seg, som var da Gud kom ned, fra Åndelig Form, og bie til en Mann, og bodde iblant oss. Det var da hele Evigheten omfavnet hverandre. Det var, når den falne menneskerasen fra Adam av og Jehova Gud og hver eneste Engel kom sammen, når Gud og mennesket ble til en på den store minnedagen da Johannes døpte Jesus. Nuvel, enn om det skulle ha vært en ulv? Den kjærlige kurringen hos Duen ville aldri ha vært i stand til å være hos en ulv.

§ 34. Hva er vakrere i en sen aftentime enn å høre de kjære turtelduene sitte der ute og kurre en stund? Etter at jeg mistet min hustru og barnet mitt, ville jeg ikke la en eneste en få vite hva jeg gjorde. Jeg pleide å sitte meg inn i den gamle bilen min, og, kjøre ut, tvers over veien her, og dra ut til Walnut Ridge gravplass, og sitte meg ned der oppe ved siden av et tre og se ned på graven. Jer kunne bare ikke gi av­kall på dem. Det virket som om jeg ikke kunne kle re å holde det ut noe mer. Der lå mitt lille barn på 8 måneder; hvordan hun pleide å holde hendene sine, og, strakk dem ut mot meg, og jeg tutet i bilhornet eller sa noe til henne, og hun ville si: “goo-goo”, og strekke frem de små hendene sine. Og spesielt når det lakket mot kveld, ville jeg sitte meg ned ved siden av et tre. Og der pleide det å være en kjær due som satt ute i bus­kaset, og hun begynte å kurre. Å gode Gud. En gang undret jeg meg på om det var mitt barns udøde­lige sjel som var kommet tilbake for å forsøke å tale til meg.

‘Der er ikke noe blidere enn kurringen fra duen. Hvor hun elsker. Hun kommer med nyheter. Hvor hun forsø­ker å skape fred. Står tidlig opp en morgenstund og går ut i skogtykkningen nær opp til hvor jeg bor; for en fredfull ting det er å lytte til. Sitter oppe i det sto­re, høye treet hvor duene kurrer til hverandre.

§ 35. Her forleden dag, nede hos Bror Cox sine, var det en gammel due mor som hadde 2 små unger. Og de satt rett oppe på toppen av bygningen så kattene kunne ikke nå dem. Og den gamle due moren ville mate dem. Deretter ville hun komme ned og bli med dem, og få dem til å komme seg opp i treet, og de ville sitte der med halsene sine om hverandre og kurre og elske hele dagen lang, 2 små, snille dueunger.

§ 36. Og jeg tenkte på hvordan Gud (duen er slik en elskelig fugl) og, Duen -Gud- Som ønsker å elske Sine menneske­barn. Gud ønsker å bli elsket, Gud ønsker å elske deg. “For således elsket Gud verden, at Han gav Sin eneste fødte Sønn slik at enhver som tror inne i Ham, ikke skulle fortapes, men ha Evig Liv.”

Velsignet være Herren!

Så Gud, Som ønsker å elske, Han måtte gjøre noe elske­lig. Han måtte nødvendigvis gjøre litt av en person mild og vennlig som Seg Selv. Han måtte skape noe som kunne bli elsket. Han måtte skape En make til Sin egen Natur.

§ 37. Du kunne ikke elske noe som ikke var av din egen natur. Kjærlighet må forenes med Kjærlighet. En ektemann og en hustru må nødvendigvis elske hverandre om de noen gang skal kunne klare det. Foreldre og barn må elske hverandre om de skal kunne klare å nå frem. Noen å elske. Du søker overalt for å finne en kvinne som skal være din hustru, og som du elsker. Hun søker etter en ektemann som hun kunne elske.

§ 38. Og Gud søker etter å finne en sjel Han kan elske. Derfor fremstilte Han Seg her på jorden som en saktmodig Due og et saktmodig Lam. Om det Lammet bare i ett minutt noen gang ville ta på seg naturen fra en snerrende ulv, ville den Duen ha tatt til vingene øyeblikkelig. Hun ville ha kommet seg vekk.

§ 39. Men lammet, det har ikke noen store tanker som er dens egne. Et lam er en ting når det har gått seg bort; da har det gått seg håpløst vill. Et får kan ikke finne veien sin tilbake. Det er grunnen til at geiten leder det til dets død.

Et får, som har gått seg vill, kan ikke finne veien til­bake. Det er grunnen til at Gud sammenligner oss med får. Når vi har gått oss vill, har vi gått oss bort. Der er ikke en eneste måte vi kan finne oss selv på. Og der er bare en måte å gjøre det på. Den er å underkaste oss Fårehyrden for flokken, og Han foretar ledelsen.

§ 40. Nu som jeg merket meg dette lammet og fåret sammen, Lammet og Duen rettere sagt, sammen utgjorde de En. Legg så merke til hvordan Duen ledet Lammet, Gud’s Sønn. Hvor ydmyk Han var, og Han visste at Han skulle gå for å bli slaktet. Hvor ydmyk Han var til alltid ikke å virke ut ifra Seg Selv, ikke å forsøke å være Seg Selv nok. Han sa: “Jeg gjør ikke noe førenn Faderen viser Meg det først, og Faderen bor inne i Meg.”

§ 41. Nu, en annen ting lammet er. Lammet er villig til å un­derordne Seg Sine rettigheter. Nu ønsker Gud at vi skal være lam, men det er så ofte vi ikke ønsker å overgi våre rettigheter, miste våre ret­tigheter. Så mange av dere sier: “Vel, jeg har fått rettigheter, Bror Branham.” Det er sant, men er du villig til å miste dine rettig­heter? Er du villig til å ofre dine rettigheter slik at Gud kan lede deg? Det er det som i de aller fleste til­feller er i veien med våre menigheter i dag, i storparten av dem, at Guds Lams tiltalenhet—.

15 Det ventes av oss at vi skal være lam. Vi er blitt til alt annet enn lam, og det er grunnen til at så snart vi inntar den holdningen, tar Duen i Den Hellige Ånd til vingene, og flyr vekk.

§ 42. Dersom Guds Lam ville ha gjort den første snerringen, akkurat som en ulv, eller ville ha gjort noe som var motsatt til hva den Gode Duen ville ha tillatt, ville Duen ha tatt til vingene, og fløyet sin vei. På et øyeblikk ville hun ha fløyet sin vei.

§ 43. Og det er grunnen til at vi i dag undrer oss over “Hva er i veien med Pinsemenigheten?”

Den er, fordi vi har tatt inn en annen natur slik: vi har tatt inn en annen natur som er: “Vi ønsker våre rettigheter; vi kommer til å gjøre hva vi vet er det rette å gjøre.”

Og så blir vi arrogante. Vi blir fiendtlige. Vi blir li­kegyldige. Vi lar temperamentet komme inn. Vi lar egen­nytten komme inn.

§ 44. Et lam. Når tiden er inne eier det sin egen ull. Det er dens rettighet. Det eier ullen sin, men de tar lammet, kaster det opp på blokkene og binder føttene på det. Det sparket aldri, det gjør ingen opphevelser. Du tar bare dets rettigheter rett fra det, fordi det er et lam. Det kan ikke gjøre noe annet fordi det er dets natur. Men kryss en gang en Kristens sti, da vil du finne ut om han er et lam eller en gjeit. Du vil finne ut hva han er. Kryss hans planer en gang. Og det er grunnen til at våre menigheter er i den tilstanden de er i i dag.

§ 45. Vi har kalt oss selv Guds lam. Kvinnene og menne­ne, sammen, er begynt å oppføre seg helt annerledes enn det å være lik Guds lam. Se på dem når de går nedover gaten med kortklippet hårfasong overdådig krøllete hår. Og, for noen få år siden kunne man ikke betalt dem for å gjøre noe slikt. Og så undrer du deg på: “Hvorfor er menigheten i den til­standen den er i.” Det er fordi dere har tatt naturen til en ulv eller en geit i stedet for å bevare den myke skånsomheten.

Og dere sier: “Det er mitt privilegium, Bror Branham.” Jeg vet det er ditt privilegium. “Barberer klipper hår, og så lenge barberen vil klippe hår, har ikke jeg rett til det?” Det er riktig. Det er ditt amerikanske privilegium. Men er du villig til ofre det for å være et lam? Er du villig til å underkaste deg selv?

§ 46. Og dere kvinner ville for ikke så lenge siden gå nedover gaten—. Det er latterlig å se hvordan kvinnene kler seg i dag. Og jeg taler om presbytere og metodister, jeg taler om dere hellighetskvinner. Går nedover gaten, og det

er …

§ 47. Jeg har et lite kors som henger fremme i bilen min, og en eller annen sa til meg: “Billy, vet du at det der er et katolsk emblem?”

§ 48. Jeg svarte: “Når fikk katolikkene eneretten til korset?” Aldri! Det er ikke et emblem på katolsk tro. Det er emblemet på Kristen Tro. En katolsk tro er en liten, død hellig, en Maria. eller en annen død person, som de tilber. Vi tilber ikke døde mennesker. Vi tilber ikke St. Cesilia og alle disse for­skjellige hellige. Det er katolisisme, som er en høy form for spiritisme. Men korset fremstiller Ham Som døde og oppstod igjen.

§ 49. Og jeg sa: “Jeg har det her foran samtidig som jeg ser på gaten. For 25 år siden, eller 30, da jeg ble nesten blind, lovet jeg Gud at om Han ville helbrede øynene mine, ville jeg se på den rette tingen.” Og jeg sa: “Overalt hvor du ser, er det så ugudelig. Kvinner halvpåkledd, og nakne kvinner som ligger i ha­gene og overalt. Jeg ser i stedet på korset for å se, og huske på, hva Kristus gjorde for meg, og snu hodet bort fra tingen. Den er av djevelen.” Halleluja! Og der, folk sier ikke det er “presbyteriansk, katolsk,” det er Pinse! Amen. Du sier: “Jeg har rett til det, Bror Branham.” Det er riktig, men dersom du var et lam, ville du ofre dine rettigheter. Og når du begynner å handle på den måten, tar Den Hellige Ånd, den ydmyke Duen, til vinge­ne, og flyr vekk. Hun vil ikke bli vanæret sammen med deg. Nei, å neida. Tenk aldri at du kan handle på den måten og beholde Den Hellige Ånd.

Du kan ikke gjøre det! Bibelen sa det slik. Du er nødt til å miste din… Vel, si nu. “De andre kvinnene gjør det.”

§ 51. Og du mann, du fattige, lille, beinløse, pysete tingest, du som vil la din kone gjøre en slik ting, det viser hva du er laget av. Det er grunnen til at du ikke har Den Hellige Ånd, slik du hevder at du har, ellers ville du ha nok av noe omkring deg til å få henne til å opptre som en dame så lenge som hun likevel skulle leve sammen med deg. Amen. Det der låter gammeldags skjærende. Men det er hva me­nigheten trenger i dag, nemlig en gammeldags, Hellig Ånds utrensing, og henge den ut og tørke den helt, og glatte den ut med Den Hellige Ånd. Javisst!

§ 52. For en tilstand verden er kommet inn i. Hvordan de går ute på gaten og skaper seg til. Og er det ikke slik at du sitter deg ned og sluker fjernsynet en onsdagskveld og ikke vil gå på møtet? Hvordan at du— ja, der er ikke et barn i hele landet som ikke —vet. alt om hvem David Crockett er. Og så den skitne løgnen som sier han drepte en bjørn 3 år gammel. Du vet det er løgn, men du lar barna dine få hodet fullt av det. Og, der er ikke 1 % av 100 som noen gang visste noe om Jesus Kristus. Og grunnen til det er at verden er blitt så vanhellig! Denne nasjonen, så meningsløs og så langt borte fra Gud, har forkastet Den Hellige Ånd.

§ 53. “Å, nå,” sier du, “Jeg går da på møter, og roper i fryd.” Du kunne kanskje gjøre det, men inntil det Gode Guds Lam slår seg ned i hjertet ditt, og får deg til å rense opp livet ditt, og handle som en annerledes person, vil det ikke gjøre deg noget godt med å etterligne Kristendommen. Du er nødt til å ha Den. Amen.

§ 54. Jeg gikk inn i et hus her for ikke så lenge siden for å besøke en syk mann, og en dame satt der. Og en kjær, liten Oswald kom inn med luen litt på snei og sa: “Mamma, er middagen klar?”

§ 55. Hun svarte: “Gutten min, vi har ikke hatt tid i formiddag til å få fatt i noen middag. Jeg skal smøre et smørbrød til deg. Der er noen appelsiner.”

§ 56. Han gikk dit hen, og fikk tak i en appelsin. Så på den, bet i den, og kastet den mot veggen så hardt han bare kunne slik at saften rant nedover, og sa: “Hvis det er alt du har her, da vil neimen ikke jeg være her.” Slik som det der.

§ 57. Jeg tenkte: “0 Gud, han skulle ha vært min i ca 5 minutter.” Å du, jeg skulle ha “revet skinnet av ham” på en måte som han aldri hadde kjent det revet av! Men de glatter bare over, og synes synd i, og forkjæler. Hva han trenger er en god gammeldags flåing av- rampe­guttmanerene i seg. Det er hva vi trenger; noen gammel­dagse hjem igjen, og noen forkynnere som vil stå på talerstolen og forkynne Sannheten, og legge Den til der hvor Den skal være. Amen. Det er riktig. Å du og du!

§ 58. Vesle Maria trosser med å stampe i gulvet med de små føttene sine, og stikker den der små nesen opp og snur den bitte lille rosakulørte trutmunnen, farget med lebestift fra Max Faktor, opp i været, kneiser med nak­ken, og går med hodet hevet ut av huset. For en vanære. Hvor ulydig barn er blitt! Bibelen sa de ville bli slik. Skriften sa de skulle være slik; hvordan de ville oppføre seg, hvordan de ville gjøre det, og de tingene som går for seg i verden i dag er slik fordi de har voldt Den Hellige Ånd slik sorg at Den har trukket Seg vekk.

§ 59. For noen få år siden… Om noen få dager nu kommer jeg til å feire første gangen Den Hellige Ånd falt i Amerika. I år er det 50 år siden at de på møtet i gamle Azusa Street, på et Pinsevennmøte i Los Angeles, opplevet for første gang at Den Hellige Ånd kommer over dem da folket kom sammen. Da Kristus kom ned iblandt disse menneskene, ble de så gode, bare så fredelige. De levet livet i Gudlikhet. De levet et over­gitt og innviet liv. De var villige til å gi etter; de var villige til å la seg bli ledet av Den Hellige Ånd. Brydde seg ikke om hva folk sa. Om de var “gammeldagse”, om de sa de var “sinnsyke” eller hva det nu enn kunne være, så var de villige til å bli ledet av Den Hellige Ånd.

§ 60. Men i dag, å du all verden, med en pudderkvast og en smin­kepose, og med et par shorts på, og ut på gaten, ja, det er en vanære! Og påberoper seg å ha Den Hellige Ånd. “Å nå,” sier dere, “men jeg talte i tunger.” Ja, det gjør djevelen også. “Å, jeg ropte i fryd.” Og, det gjør djevelen også. Djevelen kan etterligne alt Gud har unntatt Kjærlighet, og, han kan ikke etterligne Kjærlighet. Neimen om han kan.

§ 61. Så, den første tingen dere vet, da dere begynte med å gjøre disse tingene, var at dere lot stengslene falle, og dere begynner å gå med på kompromisser. Deretter begynte menigheten å få små klikker inne iblant seg, og denne ene sa: “Du skjønner, pastoren er bare slik og slik,” eller, “diakonen er slik og slik.” Og som det aller første så hører dere på det. Og det er årsaken til at dere har så mange vanskeligheter fordi dere begynte å høre på djevelen, og fikk en snerring i stedet for å lytte til den ydmyke Duen, Den Hellige Ånd, Guds Due, Som vil lede dere og rettlede dere, og elske dere og velsigne dere.

§ 62. Når du første gangen får en av disse heftige temperementsanfallene, flyr Duen rakt avsted og vekk. Det er slik. Hun kan ikke tåle det. Hennes natur er annerledes. Å du, hun kan ikke tåle det der i det hele tatt. Og går du og begynner og snakke om naboen, da tåler hun det ikke. Hun vil bare ikke gi sitt samtykke til det. Hun tar bare til vingene, og flyr sin vei. Han kan bare ikke klare det lenger. Duen er god, Duen er saktmodig, og Duen klarer ikke å holde ut med noe med mindre det har den samme slags natur.

§ 63. Hør nu. Gud kan skape en annerledes natur inne i deg, det være seg mann eller kvinne. Han kan gi deg en annen natur. Og du sier: “Godt, Bror Branham, hvordan skal vi forholde oss til det?” Bli bare til et lam igjen. Der er bare 2 dyr som noen gang vil forene seg med hverandre. Det er duen og lammet. Duen vil ikke komme til noe annet enn et lam. Og hvis du er blitt til en geit, se da å få av deg den der gamle geite ånden. Det er slik det blir riktig. Hvis du er blitt til noe annet, se å komme deg vekk fra det dersom du er begynt med å bli en pratmaker.

§ 64. Her en gang i en bestemt by forkynte jeg så hardt jeg bare kunne, og der var tusenvis av mennesker der. Jeg gjorde en fremkalling til Alteret. Jeg tenkte jeg hadde avdekket hele syndens område; jeg hadde brakt frem alt jeg kunne tenke meg. Etter at møtet var over den kvelden kom en meget per­tentlig, liten kvinne forbi og hun sa: “Godt, Bror Bran­ham, sannelig er jeg glad for at du ikke hadde noe å utsette på meg i kveld.” Jeg tenkte: “Det der må være en ekte Kristen.” Hun sa: “Du hadde ikke noe å utsette på meg i kveld.” Jeg svarte: “Vel, jeg er sanneligen glad over å høre det, kvinne, du må være nær Guds Konge­rike.”

§ 66. Og hun hilste adjø. Jeg spurte en annen liten dame som stod der: “Du, kjenner du henne?” “Ja.” Jeg sa: “Hun må være en ekte Kristen.”

§ 67. Hun svarte: “Der var en ting du mislyktes i å trekke frem i kveld, Bror Branham, og det var sladder. Hun er sjefs­sladderen i landet.” Der har vi det. Nettopp der har vi det.

§ 68. Men når du kommer til en av disse tingene, enten det nu er forkynnere som kommer med det fra talerstolen eller ikke, når du ser de der kjødelige tingene av verden, og så lenge som du finner deg i det sammen med dem, er du borte fra Gud, og Den Hellige Ånd vil holde seg borte. Det er grunnen til at møtene ikke er som de pleide å være. Det er grunnen til at teltatmosfæren ikke blir tålt i tabernakelet i formiddag. Det er årsaken til at de store teltmøtene ikke er rundt om i landet mer. Det er fordi vi har voldt den gode Guds Due sorg slik at Den har gått Sin vei. Det er slik det er. Han vil ikke være hos, oss så lenge som vi er så likeglade, og så lenge som vi taler ondt om vår neste i “Vi vil ha det på vår måte.”

§ 69. Nu vil jeg du skal merke deg at Lammet var et stille Lam. Bibelen sa: “han åpnet ikke Sin munn. Han var som fåret, taus overfor saueklip­perne.” Han åpnet ikke Sin munn. Han var ikke En Som ville ha det på Sin måte. Nei, min herre.

Han var villig til å miste Sine Rettigheter. Han var en stille Mann.

§ 70. Men i dag. Å du slette tid, hvor vi ønsker våre u­overensstemmelser. Å du verden! “Jeg kan fortelle deg, at, la du bare en eller annen si noe til meg, skal jeg gå rett hen og gripe tak i ham. Jeg skal flå ham levende. Jeg skal fortelle det til den der gamle hyklersken når jeg ser henne. Vent du bare til jeg ser henne! Lovet være Gud, halleluja! Å du å du.” Duen tar bare til vingene og flyr Sin vei. Det er slik det er. Den Hellige Ånd er ikke med deg noe mer så lenge som du føler det på den måten. Bare noter deg det i boken din. Den vil aldri gjøre det. Den Hellige Ånd vil ikke være der hvor den slags ånd er. Den er nødt til å være en Lamme ånd, en vennlig Ånd, ellers vil Den ikke være der. Det er alt som kan sies om det hvis den ikke er en vennlig, saktmodig en, ledet av Den Hellige Ånd. Og skulle noe dukke opp, legger den ikke engang merke til det, går bare videre. Skjønner? Og i samme øyeblikk den bøyer av, skjønner du, det er selveste—, når du gikk i en annen retning.

§ 71. Du vet, den første synden begynte med _en person som bare i et øyeblikk av tid bøyet av. Visste du det? Bibelen sa det. Eva bøyet av bare i et øyeblikk for å høre på hva Satan hadde å si, og han malte en billede så vakkert for henne inntil hun faktisk trodde det var Sannheten. Og hun hørte på ham.

§ 72. Og den eneste tingen djevelen ønsker du skal gjøre er nettopp å bøye av bare for noen få minutter. Han kan male billedet, f.eks.: “Hør nu her. Du vet Broder, du vet Søster, hvis de var. den riktige sorten mennesker, ville de ikke gjøre dette dersom de gjorde dette rett her, skjønner dere.” Han kan “gjøre det så virkelig for deg inntil det blir en virkelig sannhet. Riktig. Men husk, det er djevelen.

§ 73. Jeg bryr meg ikke om hvor lavt ned de er kommet, hvor langt ned de har fornedret seg i synd. Det er din oppgave å legge en arm rundt dem, og løfte dem opp ved hjelp av Guds Kjærlighet. Hvor var du når djevelen—. Løftet Gud deg opp av den gjørmete leiren? Det blir din oppgave, min venn. Denne verden holder på å dø i lengsel etter en liten bit av Kjærlighet.

§ 74. Jeg vil du skal legge merke til dette dyret også, dette lille dyret. Det var et taust Lam fordi, når Han ble utskjelt, gav Han ikke igjen med samme mynt. Han raste ikke, og drev ikke på med å lage vrøvl og ubehageligheter med mere. Han gjorde ikke det. Når Han ble utskjelt, gav Han ikke kjeft tilbake. Han åpnet ikke Sin munn.

§ 75. Men skulle en eller annen gjøre noe mot deg, eller meg, å du, vi blåser oss opp som en sleip padde som eter store skuddsalver av bly, blåser seg opp som en – som en gammel gås: “Jeg skal si deg, rett nu, at han trådte meg slik på tærne igjen at jeg vil aldri gå tilbake til den der gamle menigheten igjen. Å nei du! Lovet være Gud! Halleluja! Nasareermenigheten vil ta imot meg. Pilgrims Hellige vil ta imot meg. Halleluja! Jeg behøver ikke å gå der noe mer.” Javel, men Duen tar til vingene og flyr Sin vei.

§ 76. “Vet du hva? Skulle den der gamle hykleren gå til den menigheten, kommer ikke jeg til å gå der noe mer. Lovet være Gud. Jeg vil aldri gjøre det!”

Når den tingen der treffer deg, den der gamle, snerrende ulven, tar Duen til vingene og flyr vekk. Riktig. Da er Den Hellige Ånd borte.

§ 77. Da undrer du deg på hva som er i veien med deg. Du undrer deg på hva som er i veien med menigheten. Du undrer deg på hva som er i veien med dere. Hvorfor har du ikke seieren slik du pleide å ha den? Du har forandret, naturen din. Du er blitt til en geit i stedet for et lam. Du er blitt til noe utenom et lam.

§ 78. Du blir nødt til å få den ekte, saktmodige Ånden: “La Den Hellige Ånd lede meg til ‘,:vor som helst. Gud, jeg elsker hver synder, uten hensyn til hvor de er.” Får noe som det en plass i menneskehjertet, da kommer du, din sjel, til å se noe skje.

§ 79 Så sier du: “Godt, Bror Branham. Er der noen løsning på det?” Ja, bli bare til et lam. Det er alt. Du svarer: “Jada, Bror Branham.”

§ 80. Nede i Shreveport møtte jeg en ung dame her forle­den kveld. Billy og jeg gikk til et sted for å få oss et smørbrød etter at møtet var over. Det kom en ung, vakker pike inn der, muligens en ungpike, eller, kanskje 20 år eller der omkring, pent kledd. Hun satte seg. Jeg merket meg at hun var opptatt med å se tvers over i en spesiell retning. Jeg fortsatte bare med å spise. Etter noen få minutter kom det en dame inn. Hun sa: “Hvordan går det?” Talte med henne. Og jeg vet at damen var Søster Davis der nede, og hun og en annen dame fra Life Tabernakel. Jeg kjente dem godt. Hun kom over og talte med meg, og gikk videre. Så den unge damen, som sitter tvers over her, hun sa,. “Bror Branham, det var et godt Budskap i kveld.”

§ 81 Jeg svarte: “Hvordan har du det, Søster?” Jeg sa: “Mange takk.” Og jeg sa: “Er du medlem av Life Tabernakel?”

§ 82. Hun svarte: “Ja, det er jeg.” Hun sa: “Du skjønner Bror Branham, jeg kunne ha sunget i koret, men de tar et for­behold der nede.” Hun sa: “Jeg hadde -å- så mange år med sangøvelser, og alt ellers. Jeg sang solo, og jeg sang spesielle ting. Men jeg kunne ikke få synge der fordi de har – de tar det forbehold at kvinner som smin­ker seg kan ikke få synge i koret.” Jeg svarte: “Vel, priset være Gud for Life Tabernakel.”

§ 83. Hun sa: “Vel, jeg kan fortelle deg, Bror Branham,” sa hun, “at jeg er en Kristen.”

§ 84. Jeg svarte: “Da, Søster, gå hjem og vask ansiktet ditt med hva du nu enn gjør det med. Mener du å fortelle meg at du vil la en slik liten ting, som å gå med litt av den sminken på ansiktet ditt—,

85. — og jeg kan bevise for deg at det kom fra dje­velen. Jeg kan bevise for deg at ikke noe i–. Opprinn­elsen til det kom fra hedningene. Og så lenge som du går med det, er det et merke på en hedning. Nu kom jeg net­topp tilbake fra Afrika, og jeg har vært i hottentott­jungelen og funnet ut, helt nøyaktig, hvor øreringer og alt det stoffet kommer fra, og alt dette, en hel del smykker hengt rundt halsen og i ørene og alt mulm , hvor det kommer fra. Det kommer fra hedningene. Og Bibelen ønsker ikke at en Kristen skal være en hedning. Og du ønsker ikke—, jeg sier ikke at du er en hedning fordi du gjør det, men du får deg selv til å se ut som en. Det er fordi pastoren din ikke fortalte deg Sannheten. Bibelen sa det slik.

86. Og nu sier du: ”Bror Branham, jeg tror at hvis jeg har kort hår, gjør det meg mindre varm og alt slikt.” “Det er riktig. Men hvis du har langt hår, vil det gjøre deg langt mindre varm. Det må taes bort fra nakken alt sammen, rulle det opp, slik at det blir rett gjort.

§ 87. Ja, vet du hva Bibelen sa? Jo, at en mann har rett til å separere seg fra sin hustru og skille seg fra henne dersom hun klipper håret sitt. Hvis hun klipper håret sitt, viser det at hun lever usannferdig overfor ham. Bibelen sa så, 1. Kor. 12. Finn ut om ikke det er riktig. En kvinne som klipper håret sitt vanærer sitt overhode, som er ektemannen hennes. Og dersom hun er vanærende, skulle man skille seg fra henne, og til å komme vekk fra. Det er riktig. Men, ser du, pastoren forteller deg aldri de tingene, og det er årsaken til at du gjør det på den måten du gjør det.” Og mannen, sa Bibelen –­

§ 88. Her for ikke så lenge siden var det noen som skrev inn og sa: “Bror Branham, disse blusene som kvinner har, ja,”‘ sa hun, “det er slik at du vanskelig kan finne bluser noe mer, og ville det være i orden for oss Kristne kvinner å gå med disse “dacron” “nylon” eller overhodet hva det er som det der er?”

§ 89. Jeg svarte: “Hør her, Søster. Der er en ting å gjøre med det. Her er virkelig en måte å gjøre det på. Hvis du ikke kan kjøpe en, så selger de symaskiner, og så kan du sy deg en. Det gir bare uttrykk for seg selv.” Så jeg sa: “Det er riktig. Å få deg til å se ut som–. Jeg tror du vet hva som er i hjertet ditt, som er det som taler sitt eget språk. Måten du gjør det på, og måten du handler på, det viser hva som er inne i deg.”

§ 90. Det er årsaken til all denne snerringen, og alle opphev­elsene, og baktalelsene, og bitende svar på tiltale, og fører det videre rundt om i menigheten, det er det som splitter menigheten. Det viser at djevelen er kommet inn i deg, og det viser at Den Hellige Ånd gikk vekk. Nu vet jeg det brenner bare tjæren ut av noen av dere, men det skal gjøre det. Det skal! Derfor er det sagt, ikke for å være rappkjeftet, ikke for å opptre durkdrev­ent, men for å si deg hvor feilen ligger, for en eller annen dag skal jeg stå og gi et svar for deg. Og, selveste begrunnelsen for måten du gjør det på, og måten du handler på, så viser det hva du er. Hvis du bare har et gammelt temperament som bare flyr av håndtaket bare en liten stund, og kommer ut her og kjører i vei, eller kritiserer eller er vulgær, og ting som det, det viser hvor det kommer fra.

§ 91. Nu er der bare en ting å gjøre. Få den tingen ut derifra, og Duen vil komme tilbake til ditt hjerte. Da duen fløy ut av Arken, ble hun sluppet ut. Men hun kom tilbake og “knakket” på den beksvarte døren inntil Noa lukket henne inn. Den Hellige Ånd er her. Den Hellige Ånd ønsker å komme inn. Det er grunnen til at Den Hellige Ånd i dag ikke har gått fra deg for bestandig. Den sitter der ute på tregrenene et eller annet sted, klar til å flyge seg tilbake, og til å komme inn i deg, og gi deg Kjærlighet, og Fred, og Glede, slik du brukte å ha det. Sikkert at Den er. Han er rede til å gjøre det. Han ønsker å gjøre det. Han lengter etter å få gjøre det, men du vil ikke la Ham få gjøre det.

92. Nu taler jeg ikke til dere fremmede. Jeg vet ikke hva din pastor —-. Jeg taler til Branham Tabernakel. Jeg taler ikke til dere folkens fra andre menigheter. Jeg taler til Branham Tabernakel. Det er det som er situasjonen her omkring.

§ 93. Det er tingen som får Duen til å flyge Sin vei.

La bare en eller annen begynne med noe lite noe rundt om i menigheten, og med en ang: “Å jasså? Er det sik? – gjorde? Du mener ikke det vel!”

27 Den klarer bare ikke en ånd av det slaget. Straks den Lammenaturen forlater deg, da er Den Hellige Ånd borte. Det er akkurat slik det er. Og det er det som er i veien i dag. Det er grunnen til at folk er i den til­standen de er i fordi de lar den gale ånden komme inn i deres hjerter, inn i deres liv. Nu er det grunnen til at vi fikk–.

§ 94. Bibelen sa at det var årsaken til at der er så mange syke og plagede iblant oss, og det er som en følge av slike ting. Vi er absolutt nødt til å være gode. Vi er absolutt nødt til å være fredfulle. Vi er absolutt nødt til å være et lam slik at Duen kan ha Sin bolig hos oss.

§ 95. Husk nu på at Duen vil komme. Han sa: “Å, Bror Branham, kom ikke og fortell meg at jeg aldri fikk Den Hellige Ånd. Halleluja! Nede der den kvelden, en kveld -å- da Han kom inn, kunne jeg bare vandre—.” Sikkert at Den var Ham. Helt sikkert, det var Den Hellige Ånd.

§ 96. Men, du ser grunnen til at Han ikke kunne bli værende der. Du var et lam da, men når du ble en ulv, måtte Han nødvendigvis ta til vingene. Ikke noe galt med Duen. Det er deg når du lar den ånden komme til deg.

“Tillot jeg den, Bror Branham?”

“Å, jeg følte så godt, jeg følte det som om jeg kunne få hver eneste liten fugl ut av treet og trykke dem inn til meg og elske dem. Den vondeste personen for meg, som noen gang hadde gjort noe imot meg, jeg følte det som om jeg kunne legge armen min rundt ham, og omfavne ham. Å, Bror Branham, slik som jeg følte det.”

Akkurat da går Den Hellige Ånd. Den flyver Sin vei. Ja, når du gikk hen for å høre på den sladderen, når du lyttet til den løgnen, når du gikk for å si: “Vel, jeg har en rett til det.”

§ 97. Du har ikke noen rett! Du er kjøpt med en Pris Som var Prisen på Gud’s Sønns dyrebare Blod. Du har ingen legal rett. Halleluja!

Den eneste retten du har, er: Kom til Kilden fylt med Blod, trukket fra Emanuels årer; når syndere kaster seg inn under dets flod, mister de alle sine skyldige flekker.

Ja, min herre.

Det er den eneste retten du har som er en overgitt egenvilje til Gud, og så foretar Gud ledelsen, fra da av. Det er det som fører til at møtet—. Det er det som fører til så mange underlige ting. Den Hellige Ånd vil gå til et sted. Den Hellige Ånd sa: ”Dette er ikke riktig. Stopp møtet, gå over dit.” Jeg vil også stoppe det, Bror, fortsett rett videre. Det er slik det er fordi du er nødt til å bli ledet av Guds Ånd. Og den eneste måten til å bli ledet på av Guds Ånd er å være god, ikke å vite en hel del.

§ 98.

“Å,” tenker du, “jeg vet en hel del.” Ja, du får hele forstanden din oppblåst, og så kan den ikke engang funksjonere selv. Du kjenner alle bøkene, og alle svarene, og all gresken og hele det hebraiske, og har ikke noe sted for Duen til å vagle seg på. Det er slik det er. Men du vet det alt sammen, og da kan ikke Duen lede fordi du vet altfor meget.

§ 99. Lammet gjør ikke krav på å vite noen ting. Den er nødt til å ha en annen til å lede seg. Ære være Gud. Der har vi det. Vet ikke noe! Amen! Den eneste tingen jeg vet er: “Kristus Jesus døde for å frelse meg.”

§ 100. Nedover gjennom California kom det en mann. Han hadde et skilt på fremsiden av seg som sa: “Jeg er en tosk for Kristus,” og på ryggen sa det: “Hvem sin tosk er du?” Det er slik det er. Ble til en tosk for verden, at du kunne bli ledet av Den Hellige Ånd fordi Guds sønner og døtre ledes av Den Hellige Ånd. Rom. 8,1 sa: “Der er derfor ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, Som ik­ke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.”

Ikke å vandre etter ulven, men etter Duen. Amen.

§ 101. Doc pleide å synge en sang

Fyll min vei hver eneste dag med Kjærlighet,

ettersom jeg vandrer sammen med Den Himmelske Duen,

La meg gå hele tiden, med en sang og med et smil,

Fyll min vei, hver eneste dag med Kjærlighet!

For en fredfull dag det vil bli for Branham Tabernakel, eller en hvilken som helst annen menighet, eller ethvert individ, når de vil miste sitt liv for å bli til et lam. “Hva er så spørsmålet, Bror Branham?”

§102. Kom tilbake, og bli til et lam. Kom tilbake for å bli vennlig, kom tilbake til ikke å vite noen ting, kom tilbake til nettopp å underkaste deg Kristus. Ikke forsøk – forsøk ikke på å vite noen ting. Gå kun i saktmodighet, stille, ydmykt, vennlig, og Duen vil lede deg. Men hver gang du går for å høre på sladderen, når som helst du går for å få det der temperementet til å stige opp, hver gang du begynner å tenke på at du har en rett til Ø gjøre både det ene og det andre, da tar Duen til vingene. og fortsetter med å trekke Seg vekk. Da har du Den ikke noe mer. Hør her. Hun er ikke langt borte fra dere i dette formid­dagsmøtet. Hun sitter rett der ute på fresgrenen og ven­ter på at din natur skal forandre seg. Amen!

§ 103. Hva du trenger i dag er i lydighet å kaste av deg alt du mener er rett; hva du trenger i dag er å la Gud legge deg ned og barbere vekk alle dine rettigheter. Kan du forestille deg hvordan et kjært, lite lam har det med all ullen hengende på seg? Det er den retten det har. Jada, (Bror Branham imiterer et lam som stønner,) går en på nervene, og legges så bare opp på klippebordet. De vet hva som er best for det. Tar fra det hele den retten det har, og klipper det vekk alt sammen. Å hvor avkjølt og lett det løper avsted. Å du godeste! Det er lykkelig, og hopper omkring, og har en stor stund. Ja, min herre. Om du skulle ville miste all din rett, det er hva du får. Men du er absolutt nødt til å ofre dem, og la Guds Ord barbere hele verden av deg, ta alle verdens vaner bort, og du blir til en ny skapning i Kristus.

§ 104. Her, over i Afrika, for en tid siden, snakket jeg med en gammel, hellig mann. Han sa: “Bror Branham, jeg vet du tror på det Overnaturlige.” Jeg svarte:  ”Ja, så absolutt, min Bror.”

§ 105. Han sa: “For mange år siden trodde jeg at jeg var litt av en størrelse. Jeg tenkte jeg var en ekte Kristen.” Og han sa: ‘Så oppe i menigheten vår—, jeg måtte nødvendigvis komme meg opp­over en bakke hvor jeg stoppet den små bilen min.” Og han sa: “Jeg måtte gå oppover en åshøyde, noe sånt som 300 eller 400 og komme meg rundt noe buskas og ting for å komme meg opp.” Og han sa: “Vi hadde bønnemøte der oppe.” Og han sa: “Jeg tenkte jeg var virkelig en Kristen.” Han sa: “Jeg kjente hele Bibelen. Jeg studerte alt det hebraiske. Jeg studerte alle de riktige uttalelsene av Ordet. Enhver som kom over til meg kunne jeg –­(Bror Branham knipser med fingrene) snakke med, akkurat slik, om Bibelen. Jeg visste hva jeg snakket om. En kveld gikk jeg opp til menigheten. Der hadde vært en hel del konflikter i menigheten vår. Der var små grupper som stod hverandre imot, du vet hvordan de provoserer hverandre.” Jeg svarte: “Ja, min herre.”

§ 106. Han sa: “På veien jeg gikk, oppover åskam­men, ble jeg meg med en gang bevisst at en eller annen fulgte etter meg.” Og han sa: “Jeg tenkte jeg skulle vente, bare en liten stund, slik at hvem den nu enn var kunne nå meg igjen, og jeg kunne da få snakke med vedkommende en liten stund mens vi gikk oppover veien.” Du vet, det er litt av en god ting. Du bare venter en liten stund. Og Han sa: “Da jeg gikk oppover bakken, kunne jeg tydelig høre en mann komme opp­over.” Og han sa: “Han hadde et knippe på ryggen sin som var langt større enn man­nen.” Og han sa: “Han bare pustet og peste, og tok bare noen små, korte steg idet han forsøkte å komme opp. Og jeg sa: ”Venn, kan jeg hjelpe deg med å bære den børen opp bakken?” Han svarte: ”Nei, jeg må nødvendigvis ta den selv.” Han sa: “Jeg så på hånden hans,” og sa: “da visste jeg det var en visjon. Han hadde arr på hånden sin. Jeg falt på kne, og jeg sa: ”Herre, bærer Du verdens syn­der i den sekken?” Han svarte: ”Nei, jeg bærer kun dine. Bare så jeg får deg opp bakken, bare så du kan komme deg op.”

§ 107. Det er måten det er på. Om vi bare ville se oss omkring ville vi bli klar over at Han bærer våres. Får ikke det deg til å kjenne deg liten, vårt onde, grufulle hjerte, fordi vi kun kan gjøre det?

§ 108. Her for en tid siden var jeg på jakt. Som du vet elsker jeg å gå på jakt. Og det var en ond mann i den staten; han var en ond fyr. Og han pleide å gjøre narr av meg fordi jeg ikke ville skyte dådyrkoller og dådyrkalver. Jeg sa: “Det er brutalt. Hvorfor kan du ikke være en ekte og uplettet jeger og skyte de gamle bukkene og ting som er gamle og rede til å dø? Gud gav dem til oss, og la de unge mødrene og ting være.”

§ 109. Han svarte: “Ah! Du er umandig, forkynner!” Holdt på med å fortelle meg slike ting som det der.

§ 110. Jeg svarte: “Hør nu her. Hvis jeg var sulten, og jeg ønsket å få meg, en av de dådyrkalvene, tror jeg Gud ville la meg ta en. Ikke bare for å skyte den for bare å gjøre det, for å vise hvor flink man er.” Vel, han ville ha fylt en hel vogn. Og han gikk avsted og laget en kalle låt med en slags fløyte, og han kunne blåse i den fløyten, og lage en låt som bare var helt make til den kallelyden en liten dådyr kalv lager. En dag var vi oppe i krattskogen. Jeg gjorde ham skamfull. Jeg sa: “Jeg ville skamme meg over meg selv.” Om han kunne, ville han ha drept 8 eller 10 dådyrkalver en gang, og han gjør alt bare for å kjekke seg. Kutter av kanskje bakparten og lar resten av det ligge. Jeg sa: “Det der burde du ikke gjøre.” “Ah,” svarte han, “dere forkynnere er altfor u­mandige.” En dag stod han bak i krattskogen. Han hadde tatt tak i denne fløyten, og han skrek, og det låt som en liten dådyr kalv som skrek. Akkurat da han gjorde det, stakk et vakkert dådyr hodet sitt frem og kom stampende ut. Du kunne se de store brune øynene hennes som så. Hun var oppskremt. Hun så seg omkring. Jegeren tok geværet sitt, la det an for å skyte dådyrkollen, og, hun så jegeren. Men vet du hva? Skriket fra dådyrkalven gjorde at hun ikke la merke til geværet. Hun så etter dådyrbarnet. Det var i vanskeligheter. Du skjønner, den der utfoldelsen av ekte “moderlig omsorg og morskjærlighet, at hun ville gjøre front mot geværet og trosse døden idet hun så på den i geværmunningen, vet du hva? Det demonstrative skue var så stort at det bøyet ham slik at han kastet geværet fra seg. Han trakk seg kvikt tilbake, grep meg om armen, og sa: “Billy, be for meg. Jeg har hatt nok av dette!” da han så morsheroismen utfolde seg.

§ 112. ÅÅH, når verden ser Guds Kjærlighet utfolde Seg, og det strålende i vårt menneskehjerte, for en forskjell det vil bli når vi lar Guds Due komme til vårt hjerte og gjøre oss gode, gjøre oss ringe.

§ 113. Ved at jeg stod der baken til i krattskogen og ba for den kjære Broren, ledet jeg ham til Herren Jesus. Fra da av ble han en god og hederlig jeger.

§ 114. Sikkert at han trodde at han hadde en rett; han ville gjøre hva han ønsket å gjøre. “For, de ferdes på mitt område, de eter min alfalfa der om de skulle ønske det.”

§ 115. Jeg svarte: “Det er riktig, men det er umenneskelig å gjøre det. Du er nødt til å ofre dine rettigheter. 0 Gud, ha barmhjertighet, at vi vil.

§ 116. Her for en tid siden – åh,- for omtrent 100 år siden, var der en stor Kristen som bodde i den sydvest­lige delen av USA. Navnet hans var Daniel Curry, en vidunderlig mann, en Gudhengiven mann, en hellig mann, en ekte Kristen, en mann som alle tenkte så meget om, en slik en vidunderlig person. Og historien forteller at han døde, eller gikk inn i en transe, og han sa—, ettersom han drog opp til Himmelen selvfølgelig da han døde, — da han kom til Perleporten at Portneren kom til døren og sa: “Hvem er du?”

§ 117. Han svarte: “Jeg er evangelisten Daniel Curry. Jeg har vunnet tusener av sjeler for Kristus, og, jeg ønsker å komme inn i formiddag. Mitt livs reise er avsluttet på jorden, jeg har ikke noe sted å gå til nu.”

§ 118. Det er måten det kommer til deg på en eller annen morgen, synder. Det er måten det kommer til deg på, du som er en frafallen. Det er måten det kommer til deg på for deg som har voldt Den Hellige Ånd sorg, og fått Den bort fra dem ved at du ikke var god og tander med dem noe mer. Du har ikke grått på mange år. Du har ikke rødmet på aldri så lang tid av det jeg vet, og all sømmelighet er borte fra deg. Ja visst!

Men det kommer til å komme til din dør en av disse morgenstundene. Og når Den Gode Hellige Ånd kommer og banker på, hvorfor lar du Ham ikke bare få komme inn?

§ 119. Så da Daniel Curry kom til Porten, gikk han inn. En sa: “Vi skal se om du har navnet ditt her.” De så overalt. De kunne ikke finne noe navn. Så de sa: “Nei, det er ingen Daniel Curry her.”

§ 120. “Å?” sa han, “Jovisst!”

Han sa: “Jeg er en evangelist.”

Han sa: “Jeg har vunnet sjeler for Kristus. Jeg har forsøkt å gjøre den tingen som er rett.”

§ 121. Portneren sa: “Min herre, jeg beklager å måtte si deg det, men det er ingen Daniel Curry her. Jeg skal si deg hva du kunne gjøre. gjøre. Vi har ingen rettigheter her til å ta din sak. Men ønsker du å anke sa­ken din? Du kan anke den til Den Hvite Trones Dom, om du skulle ønske det.”

Sa bare: “Vi har ingen barmhjertighet her for deg i det hele tatt fordi vi ik­ke har deg her. Der er ingen barmhjer­tighet for deg.”

Han sa: “Ønsker du å anke saken din?”

§ 122. Han sa: “Vel, da kan du gå til Den Hvite Trones Dom og anke saken din der.”

§ 123. Daniel Curry sa at han kjente seg som om han gikk gjennom verdensrommet i omtrent en time. Han sa han kom inn på et sted hvor det ble lysere, lysere, lysere, lysere. Han sa at jo lengere avsted han gikk, desto lysere ble det. Det var 100 ganger tusener av ganger lysere enn solen noen gang skinner, og han sa at han skjalv, skjalv. Og han sa at da han kom inn i dette Lyset, hørte han en Røst si: “Var du fullkommen på jorden?”

Den kom ut fra Lyset.

Han svarte: “Nei, jeg var ikke fullkommen;” fikk skjel­vebyger.

Den sa: “Var du alltid ærlig med alle?”

§ 124. Han svarte: “Nei.” (Sa noen få ting jeg kom til å huske som jeg ikke var akkurat helt ærlig med.)

Han svarte: “Nei, jeg, jeg, jeg, var saktens ikke ærlig.”

Den sa: “Sa du Sannheten i enhver sak i ditt liv?”

§ 125. Han svarte: “Nei. Jeg husker noen ting jeg har sagt som ikke var – som var fordekt. Jeg-jeg-jeg­jeg var aldri så helt og holdent sannfer­dig.”

§ 126. Den sa: “Da, tok du noen gang noe som ikke tilhørte deg; det være seg hva som helst, penger, alt ellers, som ikke tilhørte deg?”

§ 127. Han sa han tenkte at han på jorden var svært så god, men han ble fordømt.

Han svarte: “Nei. Nei, jeg har tatt ting som ikke til­hørte meg.”

Han svarte: “Hva annet kan jeg gjøre enn å anke saken min?”

Han sa: “Da var du ikke fullkommen.”

Han svarte: “Nei, jeg var ikke fullkommen.”

§ 128. Han sa han ventet hvert minutt på at det der voldsomme skulle komme fra det store Lyset, fra der hvor Duen hvilte. “FORDØMT!”

Han sa at han akkurat da hørte en Røst bak seg, som var skjønnere enn noen mors stemme han noen gang hadde hørt. Han sa han snudde seg for å se. Og det fagreste ansikt han noen gang hadde sett, vakrere enn noen mors ansikt, stod foran ham. Så sa han at Han sa: “Fader, Daniel Curry stod for Meg nede på jorden. Det er sant, han var ikke fullkommen, men han stod for Meg. Han stod for Meg på jorden, nu skal jeg stå for ham i Himmelen. Ta hele hans synd, og før den på min konto.”

§ 129. Hvem kommer til å stå for deg på den dagen, Bror, dersom du volder Ham sorg, og driver Ham bort fra deg i dag? Jeg kan bare ikke forkynne noe mer. La oss bøye våre hoder.

§ 130.- Kjære Gud, kjære døende Lam, saktmodig, ydmyk, beskjeden. Fuglene hadde reder, og revene hadde huler, men Du hadde ikke ett sted, og det endog selveste Herlighetens Herre. Da Du ble født, hadde de ingen klær å ha på deg. 0 Gud, hva godt gjør mine klær meg da? Hva godt gjør mine biler meg? Hva godt gjør et pent hjem for meg? Hva godt vil det gjøre. for meg på den Dag? Du var uten venner. Ikke en ville tilhøre Deg. Det syntes som om ikke noen ønsket å gi Deg en hjelpende hand. Du sa den dagen, Du sa: “Jeg var sulten, dere gav meg ikke mat. Jeg var naken, dere ville ikke kle Meg.” Hva godt vil alt som vi har fått, gjøre for oss på den Dagen, Herre? La oss stå for Deg slik at jeg blir trygg når jeg vandrer inn i Hans Den Allmektige, Allesteds­nærværende Nærvær all—. 0 Gud, når vi hører den Duen med Sine vinger foldet tilbake der i det edle Lyset, vil Det lyse gjennom hele Evigheten hvor Du bor i Lys.

§ 131. Når jeg må stå der alene, min bror er borte, min pastor er borte, min mor er borte, pappaen min er borte, min hustru er borte, barna mine er borte, 0 Gud, hva skal jeg da gjøre, Herre? Hva skal jeg da gjøre? Og det kan skje før solen går ned i kveld. Men hva skal jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre? 0 Kristus, jeg vil stå for Deg nu! Jeg vil ta mitt valg i dag Jeg vil miste retten til all min tale om andre mennesker. Jeg vil legge av hele mitt temperament. Jeg vil ofre alle mine uenigheter. Jeg vil ofre alt. Beskjær meg, Herre, ta alt jeg har. Ta nettopp meg, Herre. Jeg – jeg – jeg ønsker å stå i Ditt sted. Jeg ønsker å bli beskåret. Jeg vil at all egenkjærlig­heten, all stoltheten, all likegyldigheten, at nettopp alt sammen blir tatt bort fra meg. Da ønsker jeg å stå for Deg som et klippet lam idet jeg er villig til å oppgi alle nytelsene av hva de kaller for livets nytelser; all dansing, alle selskaper, alle de veldig vulgære klærne, sminke, leppestift, neglelakk, all denne likegladheten som er som verden. Du sa: “Oppfør Eder ikke som verden.” Kom ikke engang sammen med verden. “Kom ut fra å være iblant dem.” 0 Gud, hjelp meg, Herre. Beskjær meg idag. Ta meg som et lam, og la meg være dum, ikke å åpne min munn, ikke å si noe om det, bare stå og bli beskåret.

§ 132. Å Gud, for en forskjell det gjør. Jeg husker da Du engang beskar meg. Tok min hustru, barnet mitt, og pappaen min, og min bror, renklippet meg bare. Likevel, i mitt hjerte visste jeg at jeg elsket Deg. Hvor Du har velsignet meg, og hvor god Du har vært. Alt det jeg er, alt det jeg kunne ha vært, alt det jeg noen gang ville være, det er Deg -Gud- det er Deg. Jeg bekjenner alt det gale jeg har gjort. Jeg bekjenner alt det jeg noen gang har gjort eller tenkt. Bare beskjær meg, Herre. Jeg vil være Ditt lam.

§ 133. Ikke bare det, Herre, men ta hver eneste person her inne i formiddag, ethvert får, og dem som ville ønske å bli får, beskjær dem alle sammen i formiddag, Herre. Plasser de små føttene deres rundt Evangeliets Trær. Måtte Den Hellige Ånd lede dem til omvendelse akkurat nu, at de vet at de har vært likegyldige overfor Gud. Og måtte Han klippe vekk all likegladheten, hele verden og alle tingene av verden. Klipp det av alt sammen i formiddag, Herre, slik at vi kan stå rolige og stille foran Deg som født på ny Kristne. Innvilg det, Herre.

§ 134. Jeg elsker Deg. Jeg ønsker å gå, uten hensyn til om det er brennende varmt vær, om jeg føler for det eller ikke, jeg ønsker å gå. Jeg ønsker å stå for Deg fordi jeg ønsker at Du skal tale min sak på den Dagen og si: “Vel, han stod for Meg, nu vil jeg stå for ham.” 0 Gud, innvilg det i dag.

§ 135. Og mens ethvert hode er bøyet, og ethvert hjerte bøyet, undrer jeg meg på om det i formiddag bare er en eller annen her som innser at han har forsøkt å få sin egen vei, at du gjorde de tingene som du ikke skulle ha gjort, og at du i formiddag kjenner at du gjerne ville at Herren bare skulle beskjære deg og si: “Gjør meg til et ekte lam,” vil da du løfte hånden din. Gud velsigne deg, kvinne. Gud velsigne deg, Bror. Gud velsigne deg, Bror. Noen flere som vil si: “Beskjær meg, Herre, som jeg står; jeg er et lam. Jeg vil ikke engang åpne min munn. Jeg bare vil at Du skal skjære vekk fra meg hele verden.” Gud velsigne deg, Bror. Gud velsigne deg, kvinne. Gud velsigne deg, gutten min. Gud velsigne deg, kvinne. Og Gud velsigne deg, Søster. “Beskjær meg, Herre,” Søster Gertie…(pianistinnen.) Og, Gud velsigne deg, kvinne. Og Gud velsigne deg, Søster. Beskjær meg nu, Herre. Jeg ønsker alle tingene av verden—, jeg ønsker å stå for Deg i formiddag. Jeg ønsker å stå som et klippet får. Jeg ønsker at alle tingene av verden klippes av meg. Jeg ønsker å være Din, og Du være min. Vil Du ta imot meg, Herre, mens jeg løfter hånden min til Deg?

Gud velsigne deg, kvinne. Gud velsigne deg, herre. Gud velsigne deg. Gud velsigne deg, herre. Gud velsigne deg, herre. Gud velsigne deg, kvinne. Gud velsigne deg, kvinne jeg ser din. Gud velsigne deg, min Bror. Gud velsigne deg, lille kvinne der bakentil. Gud velsigne deg der bak, mor. Gud velsigne deg, Søster.

Det er riktig. Vær bare ærlig. Jeg ønsker at Gud tar bort alt fra meg som bare ikke er lik Ham, alle egoistiske motiver som jeg har, all like­gladheten som jeg har. Jeg vil at Han i formiddag skal beskjære hele meg. Jeg ønsker å være lik Ham. Jeg bryr meg ikke om om de er rettigheter eller ikke. Jeg har ikke noen rettighet. Har bare en rettighet, og den er: “Kom til Ham. Han tar resten.”

§ 136. Er det en synder her som aldri en gang har bekjent Kristus, aldri blitt frelst, og du ønsker å bli husket i denne bønnen i formiddag, vil du løfte hånden din synder­venn? Gud velsigne deg. En annen, løft hånden din, si: “Husk meg, Bror Branham. Jeg er ikke en Kristen, og jeg vet bare ikke hva tid jeg kommer til å møte Gud. Og jeg øns­ker å bli husket, rett nu, i et bønne­ord mens du slutter av.”

Vel, vil du løfte hånden din slik at jeg kan be for deg? Han ser. Gud velsigne deg, lille kvinne. Gud velsigne deg. kvinne. Gud velsigne deg, herre. Noen flere? Jeg ønsker å være—, Jeg ønsker…

§ 137. Hvor mange her er frafalne?

“Å nåda,” sier du, “jeg vil ikke innrømme det, Bror Branham.”

Men hør nu. Hvis saktmodighetens Due har gått fra deg, Bror, er der noe som er galt. Der er noe galt når dere ikke kan vise overbærenhet med hverandre. Når du ikke kan tilgi enhver person fra selveste dypet i ditt hjerte, uten hensyn til hva de har gjort eller hva de har sagt, dersom du ikke kan tilgi dem fra de dybdene, sa Jesus: “Hvis ikke dere fra deres hjerte tilgir ethvert menneske for deres overtredelser, da vil heller ikke deres Himmelske Far tilgi dere.”

§ 138. Og enn om, i dette varme været, enn om Gud skulle kalle på deg i dag? Mens der er en Kilde åpen, en menighet rede, Den Hellige Ånd sitter her på gavlkanten på denne bygningen rede til å komme rett ned, og komme tilbake i hjertet ditt, og gjøre deg god og fredfylt. “Hva blir jeg absolutt nødt til å gjøre, Bror Branham?” Bli bare til et lam. Den Hellige Ånd vil komme rett ned når du blir til lam. Men hvis du har de gale motivene, gal mening, ønsker å ha din egen vei, og ikke villig til å gi slipp på den, da vil Den Hellige Ånd aldri komme.

§ 139. Nu med våre hoder bøyet undrer jeg meg på om noen av dere som løftet hånden deres—, nuvel.

Jesus sa i: Joh. 5,24. “Han som hører Mine Ord, og tror på Ham Som sendte Meg, har Evigvarende Liv og skal aldri komme til doms, men har gått fra død til Liv.”

Men hvis du nu gjerne vil komme frem til Alteret og knele ned her, la oss be sammen inntil den gode, fredfylte følelsen du engang hadde, eller gjerne skulle eie, kommer til deg igjen. Mens vi holder hodene våre bøyet mens vi synger:

Der er en Kilde fylt med Blod,

ønsker jeg at dere skal komme, knele ned, og be. Enhver nu som ønsker å komme, knel ned her ved Altergjerdet og be en stund.

Der er en Kilde fylt med Blod,

tappet fra Emanuel’s årer;

Og syndere kaster deg inn under,

Gud velsigne deg, kvinne; kom rett opp og knel ned.)

Mister…

§ 140. Med hodene deres bøyet, håper jeg dere har det slik i deres hjerter. Vet dere hvem det er som baner veien opp til midtgangen i formiddag? Burde få dere til å skamme dere over dere selv. En negerkvinne, stakkers tingen, med oppsvulmende ankler, grått hår, tar sin vei ned til Alteret.

§ 141. Her for lang tid tilbake, i tiden for negerslaveriet, ble en gammel neger frelst. Og da han var frelst, gikk han og fortalte sjefen sin at han var fri. Han svarte: “Du er hva for noe?” Han sa: “Jeg er fri.” Da gjorde han ham fri.

§ 142. Her kommer en annen flokk av mennesker ned til frelse i formiddag. (Sa han var fri.) Alle i bønn, og be innstendig, om du vil, mens Den Hellige Ånd handler med mennesker som tar sin bestemmelse. Han sa: “Moses, sa du at du var fri? Han svarte: “Ja, herre sjef, jeg er fri.”

§ 143. Han sa: “Hvis du er fri, skal jeg gjøre deg fri også. Gå og forkynn Evangeliet.”

§ 144. Da han var rede til å dø, kom mange av hans hvite Brødre inn for å se til ham. Og da de gjorde det, sa han at han trodde han hadde vært bevisstløs. Da han kom til bevissthet, sa han: “Jeg trodde jeg var død.” (Gud velsigne deg, min Bror. Knel rett ned.) Han sa: “Jeg trodde jeg allerede var død.” De sa: “Hva så du, Moses?”

§ 145. Han svarte: “Da jeg gikk inn Porten, så jeg Ham. Jeg stod og så på Ham.” Og han sa: “Der var en Engel som kom hen til og sa: ”Kom an, Moses. Du har forkynt Evangeliet i mange år. Du har en Kledning og en Krone som venter på deg.” Han svarte: ”Tal ikke til meg om Kledning og Krone. Jeg ønsker ikke å ha noen Kledning og Krone. Jeg ønsker bare å se på Ham.” Jeg tror det er den holdningen vi også deler.

§ 146 Her for en tid siden var jeg langt overfor, utenfor Chicago på et koliseum, et museum heller, og jeg så meg rundt der inne. Jeg så en gammel neger med en liten rand av hvitt hår rundt hodet sitt, og han vandret omkring der med hatten i hånden

Jeg så på ham. Han kastet et blikk henover mot et lite sted, og han rygget tilbake, og tårene begynte å renne nedover de gamle, mørke kinnene hans. Han begynte å be. Jeg gav akt på ham en liten stund. Han så dit hen igjen, og begynte å gråte igjen. Jeg gikk over til ham og sa: “Sir.” Han svarte: “Ja, hvite venn.” Jeg sa: “Jeg ser du er—. Hva var det som gjorde at du kom i en slik rørt tilstand? Hva var det du ble så beveget over?”

§ 147. Han svarte: “Sir, om du kunne ha følt på den ene ryggsiden min. Jeg fikk hard hud rundt den. Jeg var en gang en slave.” Han sa: “I denne lille glassmonteren her ligger det en dress.” Jeg sa: “Jeg vet det er en dress, men hva er det som er så eiendommelig med den?

§ 148. Han svarte: “Den flekken der,” sa han, “det er Abraham Lincolns blod. Det blodet har tatt sla­vebeltet av meg.” Han sa: “Nu, hvite mann, ville ikke det på en måte bevege deg også?”

§ 149 Jeg la armene min rundt hans gamle nakke, og jeg sa: “Gud velsigne deg, Bror. Jeg kjenner et annet Blod Som gir meg å bli beveget.” Han svarte: “Jeg kjenner det Blodet også, mister.”

§ 150. Jeg sa: “Han tok et slavebelte av meg. En gang gikk jeg ut om søndagen, og raste av gårde og drev på, og fortalte skitne historier. Og, 0 Gud, at jeg kunne gjøre det? Fremdeles er der arr nede i hjertet mitt hvor jeg gjorde det. Men jeg er glad for at Han tok beltet av meg. Det er vekke alt sammen nu. Han tok min plass.

§ 151. Jeg så på en kvinne her for en tid siden, og hun var så vulgær at jeg ønsket å fordømme henne. Og Gud rar meg en visjon. Da ba jeg for henne for jeg så at mine synder var akkurat like så store som hennes. Og jeg gikk hen til henne, og satte meg ned ved siden av henne, og gjorde henne skamfull; fortalte henne at jeg var en forkynner. De 2 kjærestene hennes — hun var noe slikt som 65 eller 70 år — hennes 2 kjærester knelte ned der, og det gav alle sine hjerter til Kristus. Å du for en forskjell.

§ 152. Vil ikke du? Har du bare syndet så meget i formiddag? Har du bare fått hjertet ditt så svart og svinsk inntil endog Den Hellige Ånd ikke kan røre ved det? Kanskje Duen har tatt til vingene for bestandig, at Den har fløyet Sin vei for alltid.

§ 153. Gud velsigne deg, skatten min. En liten pike som kommer gående opp. Gud velsigne deg, lille venn. Du sier: “Den lille piken der vet jo ikke noe.” Å jo da, det gjør hun. Hun har bare ikke lest så mange ukeblader, og gamle kjærlighetshistorier, som alle dere har. Det er det som er saken. Hun er tander. Jesus sa: “La de små barn komme til Meg…”

§ 154. Er der noen flere som gjerne vil komme, og forene seg med oss her oppe i formiddag? Alteret er åpent. Bare et øyeblikk til. Så skal vi synge en gang til, og så skal vi ha bønn mens disse botferdige synderne ber.

“Den døende tyv frydet seg over å se, Den Kilden i

(Ja visst, alt var borte, den stakkers mannen var ferdig;)

Og der må jeg selv så motbydelig som han—.

§ 155. Vil ikke du komme opp nu? Vil ikke du komme frem du som vet bedre? Bibelen sa: “Når du vet å gjøre godt, og ikke gjør det, er det for deg mer enn synd.” Vil ikke du komme? Du vet du gjør galt. Ta veien opp hit, knel rundt Alteret, og si til Gud at du er bedrøvet over den måten du har behandlet Ham på. La Den Hellige Ånd få komme tilbake og gjøre deg saktmodig og god og stille igjen. Vil du ikke? Husk på at når du dør, og Han er borte for deg vil der ikke være noen som kan tale din sak. Han ønsker at du skal stå for ham i formiddag. Gud velsigne deg, min Bror.

§ 156. Jeg venter. Er dette alt? Bare 15 i menigheten som virkelig kjenner at de er blitt fordømt? Har du levet et fredfullt, saktmodig, vennlig, og rolig liv? Nu er dette ledet av Den Hellige Ånd. Er du tilgivende, har ingen fiender ved å ha levet over denne forbannelsen i fortiden, syndere? Dere lever ikke som hedninger, dere lever annerledes. Ditt liv har et helt annet mønster. Sitter Den gode Hellige Ånd på Tronen i ditt hjerte ved å få deg til å leve fredfylt, og rolig, og kjærlig rundt om alle mennesker? Vet alle dine naboer og alle dine venner at du er en vennlig, rolig, saktmodig, ydmyk Kris­ten? Er Guds Due med deg? Er du sikker? Dette kan kanskje være din siste anledning. Nuvel.

§ 157. Så til dere her ved Alteret. Gud velsigne dere. Dere vil ikke måtte bli dømt nu. Den Hellige Ånd har brakt dom til dere. Og dere forsøkte ikke på å holde på deres rettigheter ved å si: ”Jeg har vært en Kristen len­ge nok. Jeg må ikke gå.” For noen av dere er det første gang dere noen gang har stått ved Alteret. “Jeg kan fortsette som en synder om jeg ønsker det. Det    er min rettighet.” Ja, det er riktig. Du har myndighet til fritt å handle på en hvilken som helst måte du skulle ønske det. Men du ofrer din rettighet her i formiddag.

F.eks.: “Hva vil de si om meg som bekjenner meg til Kristendommen, og går så opp til Alteret? Hva vil de si?” Men hva sier Gud? Han sa det gjaldt for deg å komme, og du gjorde det. Nu har du mistet dine rettigheter. Du er kommet for å få Den gode Hellige Ånd til å ta Sin plass i ditt hjerte i dag. Jeg vet Han vil gjøre det. Jeg vet Han vil. Han lovet at Han ville.

Der.

Den kan bare ikke hjelpe for at Den kommer. Han er beden­de, ropende, døde, og alt ellers etter et sted å komme til idet Den ønsker å komme til deg.

§ 158. Og i dine dødstimer når dødsengelen sitter ved fotenden av sengen, i stedet for å se ut dit på skjulte ting, og vite at du en gang avslo å komme, og da ble din sjel svart og svinsk, da kommer det aldri mer noen tid uansett hvor hardt du har ropt. Esau syndet vekk sin nådes dag, og fikk ikke en sjanse. Han gråt bittert, og forsøkte å finne et sted hvor han kunne få gjort det rett, men han kunne ikke gjøre det. Gud kalte på ham for siste gang.

§ 159. Men du mister alle dine rettigheter, og alle dine venner, og alle dine følelser og alt mulig i formiddag for å komme her. Du mister dine rettigheter med å knele ned her, og snakke til Gud. Jeg sier deg ved Herrens Ord det Kristus sa: “Han som kommer til Meg vil jeg ingenlunde kaste ut.” Nu mens dere er der på Alteret, vend om, si Ham at du er lei deg over at du gjorde hva du gjorde.

§ 160. Det er tingen som gjør at folk ikke får Den Hellige Ånd når de blir døpt. I bunn og grunn så omvender de seg ikke fra sin synd. Gud forsøker å gi dem Den Hellige Ånd. Han ønsker at du skal være saktmodig, god, stille. Det er grunnen til at du kommer opp med den samme egoismen i hjertet ditt. Å, du kunne komme opp, rope i fryd, tale i tunger, eller, likegyldig hva, det ville ikke få deg til å ha Den Hellige likegyldig Du er nødt til å komme opp derifra som et annerledes menneske. Du er nødt til å komme opp derifra, god, stille, og saktmodig, ydmyk, og Guds Ånd bor hos deg. Se tilbake, nedover i fotefaret neste år, og se hvor langt de er kommet, du ser at du har vunnet terreng hele tiden. Det er Den Hellige Ånd. Den, Hellige Ånd er Kjærlighet, Glede, Fred, Langmodighet, Saktmodig­het, Godhet, Tålmodighet, Tro. Bekjenn nu bare din synd, og si til Gud at du ønsker å få det rett nu, virkelig å være god.

§ 161. Vesle pike, du der, vennen min, gjør du den samme tingen. Velsignet er du. Din mor står med sine hender på deg.

§ 162. Denne kjære, eldre, fargede Søsteren her, som bøyer seg ved Alteret, du kunne kanskje ha vært nødt til å ete maisbrød og grove maisgryn. Du måtte kanskje nødvendigvis bo i en bakgate for alt det jeg vet, Søster. Gud velsigne ditt hjerte. Der er et palass beredt for deg i Herligheten denne formiddagen. Riktig.

§ 163. Ser henover Alteret, og ser en dame som er blitt grå, en ung kvinne med hodet sitt bøyet, en fullstendig hvithåret kvinne, 0 Gud! Ser mennesker som kneler, for­skjellige mennesker langs med her. Bare omvend dere, og si til Ham at du er lei deg. Si til Ham at du ikke vil gjøre det mer. Ved Hans Nåde vil du fra i dag av la alle dine avvikelser bli gjort opp. Du ønsker å være god og stille. du ønsker å være ydmyk, og gå dit hvor Han leder deg.

§ 164. Når folk sier noe, uansett hvor riktig det ser ut kommer du til å miste dine rettigheter til å snakke om naboen din. Du kommer til å tale, du kommer til å tale om Jesus. Du kommer bare til å gjøre den tingen som er rett. Du går ikke ut som en morder. Du går ikke ut for å slå ned på den uvitende. Men du ser det strålende herois­ke spillet av ekte Kristne, og du ønsker å være lik dem. Du må ikke fortelle noen at du er en Kristen. Hvis du er en, ser de det bare, og vet det etter hvert som du snak­ker. Du er forseglet fra innsiden av og ut.

§ 165. Nu mens dere ydmyker hjertene deres, omvend dere nu. Si til Gud at dere er lei dere, at dere ikke vil gjøre det mer, at dere skammer dere over dere selv, den måten dere har handlet på. Og så skal jeg be for dere. Og jeg tror at rett da vil Freden slå Seg ned over ditt hjerte, akkurat Freden vil komme flommende ned som en elv til din sjel. Du måtte ikke rope i fryd, du måtte ikke tale i tunger, du måtte ikke hoppe opp og ned, men du vil gå fra dette Alteret med noe inne i deg, dette Noe Som vil forankre deg til det gamle ærverdige kors så lenge du lever. Be nu mens jeg ber. Omvend dere.

§ 166. Vår Himmelske Far, uverdige skapninger i dette varme, tunge lokalet i formiddag, svettekassen, men Gud, Du holdt ut pinen for oss. Den Hellige Ånd kom ned, overbeviste folk om at de hadde galt. De syndet. Deres ånder var arrogante. De ble fiendtlige, stakk nesen opp i andres saker, vet det alt sammen, ikke villige til å omvende seg, ikke villige til å tilgi folk som har gjort ting imot dem. De var ikke villige til det, men i dag tok Den Hellige Ånd Guds Ord og plasserte Det rett inn i deres lydige hjerter og sa: “Ønsker dere nu å komme tilbake til hvor dere var første gangen dere kom til Alteret? Å komme tilbake til hvor dere elsker enhver, og dere elsker Meg med en udødelig Kjærlighet? Da reiste dere dere bare opp og kom frem til Alteret.” De gjorde det, Herre.

§ 167 Nu ber jeg om at Du nu vil hellige tankene deres, Herre, hellige hjertene deres, og gjøre dem gode og fredfylte. Måtte de reise seg fra dette Alteret nu etter at de har omvendt seg idet de gir sine liv over til Deg, og går tilbake til sine hjem. Uten hensyn til hva som enn ellers finner sted, om ektemannen blir helt opprørt eller hustruen blir opprørt, eller naboen blir rystet, eller noen du arbeider sammen med eller omgåes med, “så vil jeg bare være god som en Due.”

§ 168. Når alt kommer til alt, “Din hevn tilhører Deg, Jeg vil gjengjelde, sier Herren.” Hvor vi har funnet det å være slik, Herre. Bare å stå stille, være gode, å se Gud tar —kommer rett ned til Sine lam. Helt sikkert. Ja visst. Denne Gode Hyrden gir Sitt Liv for dem. Han kom rett ned til Sine får, og Han vil lede dem. Ve dem som gjør dem imot! Ve den som sier ett ord imot dem! Det sa: “Det ville være bedre om en mølle­sten var hengt rundt din hals, og druknet i havets dyp. Deres Engler skuer alltid Min Faders Åsyn, Han Som er i Himmelen.” Ser du? 0 Gud, vi ønsker—. “Og slik dere gjør mot dem, gjør dere mot Meg.”

§ 169. Så Gud, jeg ønsker å være god. Jeg ligger meg selv på Alteret også i formiddag, ikke bare denne formid­dagen, men hver eneste formiddag, og hver eneste dag. Jeg ønsker å være stille og god, og lik Jesus. Innvilg det, Fader. Hjelp oss til å bli slik nu. La Kjærlighetens bunnløse bølger rulle over vår sjel. Fred, Fred, vidunderlige Fred, Som kommer ned fra Faderen ovenifra; (Kjenner dere Den ikke nu i våre hjerter?)  …, over min ånd for bestandig. (Halleluja! Halleluja!) Fred, Fred, vidunderlige Fred!

§ 170. Søster Gertie sa: “Si til hele menigheten at jeg er for­dømt også, men hun gjør pianoet til sitt Alter. Siden Alteret—, pianoet er hennes Alter, sa hun: “Si til menigheten: ‘Be for meg,” ettersom hun sitter der og tårene renner ned på brillene hennes. Denne talerstolen er mitt Alter. Jeg har også omvendt meg. Bibelen min er våt. 0 Gud! Fred, Guds Fred, Som kommer ned fra Faderen ovenifra; (AH! Halleluja!) … over min ånd for bestandig.

§ 171. Gud, hvis jeg har syndet imot noen, imot Deg,ta da Du det bort, Herre. Ta synden vekk fra min lille menighet.

§ 172. Hvor ‘mange kan bare kjenne at Gud har tilgitt de-re, og at Fredsduen sitter på hjertet ditt igjen? Hun fløy tilbake akkurat nu, og gikk inn på Sin plass. Den Hellige Ånd fløy bare tilbake og sa: “Mitt barn, jeg har hele tiden ønsket å få elske deg. Du ville bare ikke la Meg få gjøre det. Jeg kan ikke bo sammen med din gamle egoistiske ånd. Men nu da du har overgitt den, er jeg kommet tilbake til hjertet ditt i formiddag.” Hvor mange kjenner det på den måten? Løft hånden din.        Løft hånden din. Det er slik det er. Alle langs med Alteret, å, det er fint. Hvor mange ute i salen kjenner det på den måten? Løft hånden din.  Å du og du!

(Bror Branham sier til pianisten: “Å være lik Jesus.”)

§ 173. Vår Himmelske Far, vi takker Deg for denne stunden med myk innvielse, som å ta et eple i hånden og knuser det, maser det i stykker inntil det blir bløtt, så bløtt at et lite barn kunne sitte seg ned og spise det. Det er måten vi ønsker våre hjerter på, Herre. Ta det i Din naglemerkede hånd; bare knus det og si: “Barn, ser du ikke at du har gjort meg vondt? Du gjorde meg vondt da du slik holdt på å fly i flint. Du gjorde meg vondt -å – hjertet Mitt blødde £ or deg, barn, da jeg så du gjorde både den og den tingen. Men nu når jeg har fått hjertet ditt i Min hånd, ønsker jeg å gjøre det helt saktmodig. Jeg ønsker å gjøre det slik at jeg kan bruke det, og leve inne i det. Jeg ønsker å fly tilbake på vaglen i formiddag, Jeg ønsker å fly tilbake og ta bolig, danne Min bolig sammen med deg.” Innvilg det, Herre. Vi elsker Deg. Innvilg det, Deg til ære. Vi ber om det i Jesu Navn.

“Å være lik Jesus, Å..

(Elsker du ikke bare å få tilbe på denne måten? Å, min sjel bare bader seg.)

På jord jeg…

(Å se Ham komme ned i tilbederne slik som dette, kjennes ikke hjertet ditt virkelig godt? Hjertet mitt slår bare fort.)

Reisen fra jord til Herlighet Jeg bare ber om å bli lik Ham.

Vil dere løfte hendene deres mens vi synger den?

“Å være lik Jesus, Å…

(Joe, vil du komme opp og be i formiddag, Bror?

Gud velsigne deg. Finn deg en plass her ved Alteret,

Bror Joe. Gud velsigne deg, min Bror.)

Reisen fra jord til Herlighet,

Jeg bare ber om å bli lik Ham.

§ 174. Jeg vet det er varmt, venner. Jeg vet det er. Men jeg håper dere kjenner dere slik som jeg gjør det.

H, jeg kjenner det bare som om jeg kunne flyge avsted. Hvor Kjærlig Han er.

Hva kunne jeg gjøre? Hvor skulle jeg ga.

Å – Gud! Hvor går jeg? Hvor blir jeg styrt hen? Hva kommer det til å bli? Hvor kommer jeg til å være 100 år fra nu av? Enn om jeg ikke hadde Ham? Hvor – hvor er noe annet fristed?

“Fra Betlehems krybbe kom det en fremmed.

På jord lengter jeg etter å være lik Ham. Gjennom hele livets reise, fra jord til Herlighet;

ber jeg bare om å bli lik Ham

Alle sammen nu.

“Å være lik Jesus –­

(Priset være Gud! Ja, Herre! Ja, Herre! Ikke verden. Lik Deg.)

… å være lik Ham. Gjennom hele livets reise fra jord til Herlighet; ber jeg bare om—”

§ 175. Mens dere holder hodene bøyet, kommer jeg til å be dere om noe. En eller annen her inne mishager Den Hellige Ånd. En eller annen er blitt kalt. Jeg taler i Den Herre Jesu Navn, som Hans profet. Jeg kan kjenne at hjertet Hans er såret. En eller annen der ute som skulle ha kom­met, adlød Ham ikke.

Vil ikke du komme nu?

“Gjennom hele livets reise

fra—­

(Ja, Søster, men der er flere enn deg.)

— Herlighet, Jeg bare ber om å bli lik Ham.

Bare å være lik Jesus—

­(Det er hele mitt dype ønske, saktmodig,

og beskjeden, ydmyk, bli lik Ham.)

På jord jeg—

(Vil du ikke komme hit opp nu?

Gud ønsker å se deg ta et skritt; der er flere av dere.)

Gjennom hele-­

§ 176. Jeg visste dere ville komme. Gud velsigne deg. Gud vel­signe deg. Gud velsigne deg.

Akkurat. Der har vi det.

Jeg så utover denne forsamlingen, og den frykteligste svarte skyggen jeg noen gang har sett som henger der. Den Hellige Ånd er her nu. Den er på meg, rett nu.

“Volder Den Hellige Ånd sorg.”

“Å bli lik Jesus—.

§ 177. Hva gjorde Han? Gikk der hvor Faderen ledet Ham. Gud velsigne deg, Bror. Gud velsigne deg, min Bror. Det er riktig. Gå videre opp hit og knel ned.

På jord lengter jeg–”

§ 178. Nu er stunden for den gammeldags bekjennelsen idet dere rydder opp i tingene og får det rett. Kom an! Kjenner fremdeles at det er mer der inne.

Gud velsigne deg, kvinne. Gud velsigne deg, kvinne. Gud velsigne deg. Gud velsigne deg. Gud velsigne deg. Det er riktig. Den Hellige Ånd har alltid rett. Kom an!

Det er riktig, skrid rett frem.

“…Ham, å bli lik Jesus, å bli lik, ja, Jesus.

På jord jeg—

(Å du, det er riktig! Det er måten.

Fyll bare opp midtgangene, kom rett ut og be.)

Gjennom livets reise,

fra jord til Herlighet,

(Bare bekjenne. Si til Gud at du er lei deg.

Det er alt du nødvendigvis må gjøre.)

… å bli lik Ham.”

§ 179. Ønsker dere fortsetter med å komme nu. “Å—.” Det er riktig. Riv deg bare helt løs. Kom an, opp hit.

“Å bli lik—”

§ 180. Hva kommer du til å gjøre? Hvem skal stå for deg, kanskje i kveld? Hvem skal stå for deg når døden kommer lastende? Uten hensyn til hva du har gjort, så sitter Den Hellige Ånd, rett der, tett opp til deg. Det er Han Som ønsker at du skal komme.

“Gjennom hele livets reise, fra jord til Herlighet…

§ 181. Bare vend om. Si: “Gud, jeg er lei meg. Jeg ville ikke ønske å gjøre det. Du vil ikke stå for meg hvis jeg ikke står for Deg nu. Og jeg ønsker at Du skal stå for meg, og jeg står for Deg fra i dag av. Jeg skal leve som en Kristen bør gjøre. Jeg skal forandre mine veier. Jeg skal være god og stille. Jeg kommer til å la alle få ha sin egen tale, alt. Jeg kommer bare til å leve saktmodig og stille fremfor Deg.”

Uten hensyn til hvor lenge du hevder å ha vært en kristen, hva menighet du hørte til, det har ikke noe å gjøre med det. Kom bare frem. Gud velsigne deg. Fortsett rett videre, barn.

(§ 182.) Gud taler til dere nu. Dersom dere tror at jeg er Hans tjener, talte Den Hellige Ånd til meg i formiddag og sa: “Gjør den fremkallingen. Det er mange der nede.” Dette er dagen, dette er timen. Der er omtrent 5 eller 6 flere der baken til som virkelig skulle komme nu. Husk på, Bror/Søster, jeg ser rett på dere. Jeg ser de mørke skyggene som henger over dere. Det er best dere kommer med det samme.

§ 183. Å bli lik Jesus; ønsker dere ikke å bli lik Ham? God, Stille, Saktmodig, Ydmyk? Gud velsigne deg, unge mann. Gud velsigne deg pappa med barnet. Gud velsigne deg, Søster. Gud velsigne deg, syndervenn. Det er riktig. Gå rett opp, Søster. Kom bare rett og frem, bare finn deg selv en plass. Gud velsigne deg.

§ 184. Kjære Søster. Du fikk en hel del å være takknemmelig for. Ved å ligge bundet til en seng, døende, her går du ned til Alteret,. Gud velsigne ditt tandre hjerte.

§ 185. Den Hellige Ånd taler igjen nu: “Omvend dere!” Rop bare rett ut til Gud, bare be din egen bønn. Du er den som har begått synden, nu er du den som ber bønnen. Si til Gud at du er lei deg over hva du har gjort. Bry deg ikke om hvem det er som er rundt deg. Bare si: “Gud, tilgi meg. Jeg mente ikke å være slik. Jeg ønsker å være god. Jeg vil aldri mere baktale, og lage vrøvl mere.”

§ 186. Å Gud! A hvor jeg elsker det, Himmelske Far, for hver botferdig nede ved Alteret nu, som bøyer seg på sine knær, bedende. 0 Gud, måtte mødre, fedre, barn, far’er og morter, hva enn mer, naboer, menighetsmedlemmer, diakoner, tillitsmenn, 0 Gud, i denne gammeldagse omforenings-stunden, idet de sitter i dette varme lokalet i formiddag kommer Den Hellige ånd rett ned og taler Fred. 0 Gud, jeg ønsker å stå den dagen og høre Deg si vennlig: “Ja, dere kom opp og viser at dere vil stå for Meg. Nu vil jeg vise at jeg står for dere.” Jeg vil så gjerne at Du skal legge Freden inn i hvert eneste hjerte her i dag, Gud. Stille og vennlig ønsker jeg at Du skal gjøre det. Jeg ønsker bare at Du beveger Deg inn dit med slik en følelse at Du aldri mere vil forlate dem fra denne dagen av. Måtte hjemmene bli som nye, måtte menneskene bli til en ny person, måtte alt bli nytt i dag ettersom disse menneskene har ydmyket seg. Du sa: “Dersom folket, som er kalt ved Mitt Navn, vil ydmyke seg, og be, da vil jeg høre fra Himmelen.” Og jeg vet du gjør det i formiddag, Gud. § 187. Og jeg ber om tilgivelse for dem som ble sittende på sine plasser, og som skulle ha kommet. Gud, tal til dem, og måtte de ikke få mere fred på jord før enn de har tatt den bestemmelsen, Herre, om å komme for å få det rett med Deg. Innvilg det, Herre. Velsign hvert og en nu. Måtte Din Vennlighet og Din Barm­hjertighet alltid bo i hver sjel som har gjort bot og bøyet seg i denne menigheten i formiddag.

§ 188. Fader Gud, jeg har gjort dette på Din Befaling. Jeg har kalt disse menneskene; de har stått. Du sa: “Den som vil vitne for Meg fremfor mennesket, ham vil jeg vitne for fremfor Min Fader og de Hellige Engler.” Mange av disse har vært kristne i årevis, men de står i formiddag for å vitne om sine synder, at de har tatt feil. De var ikke blitt i stand til å Elske. Den Hellige Ånd har gått fra dem. Og mange ganger kan de ikke kjenne den gode, elskelige, saktmodige følelsen som de burde kjenne. Mange av dem er syndere som er kommet for første gang. Men, Fader, de ønsker den vidunderlige følelsen, Freden Som overgår all forståelse. Gi Den til dem i  denne dag, Herre Gud, og måtte de alt i alt bli Elskelige og full av Din Ånd når de går fra dette stedet i dag for å gå til sine respektive hjem for å leve et anderledes liv, og til å være et annerledes folk. Vi ber om dette i Kristi Navn.

§ 189. “Plass ved Kilden.”

Godt. Dere som er ved Alteret, reis dere opp, se opp til Herren Gud, snu dere og håndhils med hver og en rundt dere.

Å, vi skal synge, alle sammen nu, mens vi bare står et øyeblikk før helbredelsestjenesten.

“Plass, plass, ja, der er plass,

Der er plass ved Kilden for deg.

Plass, plass, ja, der er plass,

Der er plass ved Kilden for deg.”

Alle sammen nu.

“Plass, plass, ja, der er plass,

Der er plass ved Kilden for deg.

Plass, plass, ja, der er plass,

Der er plass ved Kilden for deg.

Plass, plass, ja, der er plass,

—–ikke noe på lydbåndet—­

§ 190. EN TRO!

Husker du forleden dag, Bror, da din hustru ringte forat det skulle bli bedt for deg? Gikk rett inn i værelset, og Den Hellige Ånd sa til meg: “Frykt ikke.” Amen.

Er ikke Han virkelig? Vidunderlig!

Vel, pris Herren! Jeg kjenner meg bare slik at jeg kunne rope ut Seieren.

Nuvel.

“Og Hans Blod vasker hvitere—­

(Det er hva Han sa.)

Jesus frelser!

§ 191. Godt. Bror Neville. Og Bror Slaughters har et ord å si.

(Bror Slaughter sier noen ord.) Priset være Herren.

(Bror Neville sier: “Jeg tror alle har tatt imot denne formiddagen.”)

Ære være Gud. Halleluja! Halleluja!

(Bror Neville taler, og så sier han: “Husk møtet i kveld. Vi har fotvask og Nattverd.” Han spør Bror Branham: “Vet du om du kommer nedom?”)

Jeg vil muligens være her i kveld også. Ja, så vidt jeg vet. Jeg kommer til å være her hvis jeg ikke blir kalt ut til et eller annet sted ellers.

Oversettere:

Magne B. Espeland og Christian S. Viken.