Budskapsmenigheten

LEVENDE, DØENDE, OPPSTANDEN,

BEGRAVET, KOMMER.

AV:

Bror William M. Branham i Jeffersonville, IN., 29. mars 1959.

§1. … å gi uttrykk for i menneskelig språk om hvordan våre hjerter føler i dag mens vi er sam-let her i denne så alvorsfulle og innviede morgenstunden. Denne morgenen re¬presenterer ti-men da vår religion ble gjort til en virkelighet fordi den brakte atter inn i eksi¬stens oppstan-delsen av Ditt dyre¬bare Barn Som kom for å gjenløse hele menneskeslekten. Og vi er her den-ne morgenstund for å høy¬tideligholde denne uforliknelige timen, Herre, som gjorde oss til mer enn seierherrer over både døden, helvete og graven. Og vi takker Deg for at vi fremdeles sam¬les grytidlig denne Påskemorgenen etter at alle disse årene har gått, for å tilbe Ham fordi vi tror Han skal komme igjen. Og vi vil be om at Du vil tilgi oss alle våre synder, og våre over-tred¬elser, som er nedtegnet om oss idet vi ydmykt bekjenner hva vi har gjort galt, og tar imot Hans forsoning for vår synd. Helbred sykdommen som er iblant oss, Herre. Hjelp oss mens vi leser Ditt Hellige Ord Som er funda¬mentet for alle Sannhetene Som Du har overlatt til oss å leve etter, og å tro.

§3. Og vi ber ikke bare for denne flokken som er samlet her, men for alle rundt hele verden for med år¬våkne Øyner og lengtende hjerter ser vi etter Hans tilbakekomst. Vi står i mørke i dag, i et kaos, for når som helst kan en eller annen fanatiker fare opp over en eller annen ting, skru på en liten knapp, og hele verden kunne blåse i fillebiter etter som det er blitt oss fortalt av store autori¬teter på området at krigen bare vil vare noen timer om det noen gang skulle skje igjen. Å du og du, vi står helt på randen av en krig til. Så Menigheten står på randen til den herligeste opp¬standelse for vi skal taes opp sammen med de hensovnede hellige for å møte Herren i luften, og for å være sammen med Ham i all Evig¬het. Vi har kommet sammen for å tilbe Deg, Herre; og ta imot oss i dag. Velsign lesingen av Ditt Ord, syngingen av sanger, Evangelieforkynnelsen. Ta imot de botferdiges bønner. Hør bønnen for de syke, og bring ære til Deg Selv for vi ber ydmykt i Jesu Navn, Din Sønn, amen.

§5. Til deg som gjerne skulle vite hva vi denne morgenen skal lese som vårt Skriftsted, bekla-ger vi at … over å vite at vi ikke har sitteplasser til denne fine flok¬ken av mennesker som har kommet tidlig denne morgenen for å tilbe sammen med oss; fra forskjellige menigheter og forskjellige stater, og til og med fra forskjellige nasjoner, som har kommet sammen her i Ta-bernaklet i denne så her¬lige tilbedelsen av Herren. Jeg vil be dere om å slå opp i Salmenes Bok på salme 22. Jeg vet det er et heller uvanlig sted å lese fra på en Påskemorgen, men Gud er uvanlig.

§8. Etter dette møtet skal vi, etter en times tid, komme sammen igjen for at dere skal kunne gå og få dere frokost. Så skal søndagsskole¬møtet begynne kl. 0930. Og kort etter søndagsmøtet skal vi ha dåp her i bassenget, og deretter skal det i kveld kl. 1800 bli delt ut bønnekort for helbredelses¬tjenesten, og hvis dere har noen kjære som er syke og i. nød, husk da på å bringe dem ut i kveld for det vil bli siste gangen vi kan ha dette på en stund, i alle tilfel¬ler.

Jeg reiser i morgen kl. OS til Los Angeles og Vestkysten for å ha en rekke møter der.

§9. Nå skal vi lese den 22. Salme: 2-32

2 Min Gud, Min Gud, hvorfor har Du forlatt Meg? Hvorfor er Du så langt borte fra å frelse Meg og fra Min klages ord?

3 Min Gud, Jeg roper om dagen, men Du svarer ikke, og om natten, men Jeg får ingen ro.

4 Men Du er hellig, og Du troner på Israels lovsanger.

5 På Deg stolte våre fedre. De stolte på Deg, og Du utfridde dem.

6 Til Deg ropte de og ble utfridd. De satte sin lit til Deg og ble ikke til skamme.

7 Men Jeg er en mark og ikke et menneske. En hån blant mennesker, og foraktet av folket.

8 Alle som ser Meg, spotter Meg. De åpner munnen på vidt gap, de rister på hodet og sier:

9 “Han stolte på Herren, la Ham redde Ham! La Ham utfri Ham, siden Han har behag i Ham.”

10 Men Du er Den som tok Meg ut av mors liv. Du gjorde Meg trygg ved Min mors bryst.

11 På Deg ble Jeg kastet før Jeg ble født. Fra Min mors liv er Du Min Gud.

12 Vær ikke langt borte fra Meg, for trengselen er nær, og det er ingen hjelper.

13 Mange okser har omkretset Meg. Basans sterke har omringet Meg.

14 De gaper mot Meg med sin munn, lik en brølende løve som river i stykker sitt bytte.

15 Jeg blir utøst som vann, og alle Mine bein skiller seg fra hverandre. Mitt hjerte er som voks. Det har smeltet inne i Meg.

16 Min kraft er tørket inn som et potteskår, og Min tunge henger fast ved ganen. Du legger Meg i dødens støv.

17 Jeg er omringet av hunder. De ondes forsamling har omsluttet Meg. De har gjennomboret Mine hender og Mine føtter.

18 Jeg kan telle alle Mine bein. De ser, ja, de stirrer på Meg.

19 De deler Mine klær mellom seg, og om Min kjortel kaster de lodd.

20 Men Du, Herre, vær ikke langt borte! Min Styrke, skynd Deg å hjelpe Meg!

21 Utfri Min sjel fra sverdet, Mitt Eneste fra hundens vold!

22 Frels Meg fra løvens gap og fra villoksenes horn! Du har svart Meg.

23 Jeg vil forkynne Ditt navn for Mine brødre. Midt i forsamlingen vil Jeg love Deg.

24 Dere som frykter Herren, lov Ham! Alle dere Jakobs etterkommere, gi Ham ære! Og ha ærefrykt for Ham, alle dere Israels ætlinger!

25 For Han har ikke foraktet eller avskydd Den elendiges elendighet. Og Han har ikke skjult Sitt ansikt for Ham. Men da Han ropte til Ham, hørte Han.

26 Fra Deg kommer Min lovprisning i den store forsamlingen. Mine løfter vil Jeg innfri fram-for dem som frykter Ham.

27 De ydmyke skal ete og bli mette. De som søker Ham, skal love Herren. Må deres hjerter leve til evig tid!

28 Alle verdens ender skal minnes dette og vende seg til Herren. Og alle folkeslagenes stam-mer skal tilbe framfor Deg.

29 For riket tilhører Herren, og Han hersker over folkene.

30 Alle de mektige på jorden skal ete og tilbe. Alle som farer ned til støvet, skal bøye kne for Ham, selv den som ikke kan holde sin sjel i live.

31 En etterslekt skal tjene Ham. Det skal bli fortalt om Herren til neste slektsledd.

32 De skal komme og forkynne Hans rettferdighet til et folk som skal bli født, at Han har gjort dette.

§10. Måtte Herren føye Sin velsignelse til lesingen av Sitt Ord. På grunn av begivenheten denne morgenen Ønsker jeg å bruke 5 Ord, og omkring de 5 Ordene vil jeg så prøve å gi ut-trykk for det som ligger på mitt hjerte for dere tilbedere denne morgenen. Jeg har bruk for dis-se 5 Ordene:

“Levende, Døende, Begravet, standen, Kommer.”

Jeg tror poeten gav et glimrende uttrykk for det i sangen, i det jeg skulle ønske å si da han skrev sangen:

”Levende elsket Han meg, døende frelste Han meg. Begravet bar Han syndene mine langt bort. Opp¬standen, rettferdiggjorde Han meg frivillig for all tid. En vakker dag kommer Han; å, for en strålende dag!”

Aldri har der eksistert et liv som noen gang ble levd slik som Hans fordi Han var Gud mani-festert i kjød da Han ble født. Han gav ut¬trykk for hva Gud Fader er. Og fordi Gud, Faderen, er Kjærlighet var Jesus derfor det hele og fulle uttrykket på Kjærlighet. Han var Kjærlighet fra den aller første stunden Hans små barnehender strøk over Sin mors vakre kinn. Han var Kjær-lighet. Og i dag tror jeg det er der mange mislykkes i å bli klar over at Han var Kjærlighet.

“Gud er Kjærlighet, og de som els¬ker er født av Gud.”

“Gud så elsket verden, det er de som ikke kan være kjærlig, at Han gav Hans ene bårne Sønn, at hvem enn som tror i Ham skal ikke gå fortapt, men skal har Evig Liv.”

§15. Han utrykte Hans kjærlighet på så mange forskjellige måter da Han var her på jorden, inntil det var udiskutabel at Han var den mest hengivende person som noensinne har levd. Og jeg tror at Han utrykte Gud da Han levde her. Og den eneste måte man kan utrykke Gud på er gjennom Kjærlighet. Og Han gjorde spesielt dette da Han traff på muligens en av de mest mo-ralsk fordervede kvinn¬folkene som var på Hans tid. De fant henne å være skyldig, og der var ingen annen utvei når hun ble funnet skyldig i hor. Og de drog henne opp og frem for Ham og sa: “Hva sier Du skal gjøres med henne?” Og da Han vendte Seg til henne, sa Han: “Jeg for-dømmer deg ikke. Gå, og synd ikke mer.” I stedet for å overgi henne til folkehopen for å bli dradd utenfor til en flokk ulver for å steene henne og ta hennes liv, så gikk Hans Ømme, vennlige og elskende hjerte langt ned og inn i den synden hun var i og sa: “Jeg for¬dømmer deg ikke. Gå bare, og synd ikke mer.”

§18. Og da Han var på vei ned til Lasarus’ grav, da tror jeg det også var en stund hvor Han gav ut¬trykk for hva Gud er for men¬nesket. Han er ikke bare en Gud Som kan tilgi den laveste synden som kunne begåes, og ta den skyl¬dige og gjøre ham uskyldig på grunn av Kjærlighe-ten Hans Som gir benådning, men etter at døden har lagt oss til ro har Han fremdeles omhu for oss. Jeg tror Han gav et godt uttrykk for det på veien ned¬over sammen med Marta og Ma-ria da Han kom til det huset hvor døden hadde slukket livet til en elske¬lig person. Og på veien henover til graven, dog ved å være Gud, og var Seg bevisst at Han skulle opp¬reise ham fra de døde, og visste at det var blitt sagt til Ham at i Hans selv-samme Ord lå Kraften til å reise ham opp fra graven, så likevel, da Han så at Marta og Maria og de som elsket Lasarus gråt, sier Bibelen at Han gråt. Hva var det? Det var Hans store, elskende hjerte. Da Han så det, og Han visste at Hans venner hadde tunge stunder, hadde Han det tungt sammen med dem.

§19. Jeg er så glad for at Han finnes blant de sønderknuste av hjerte. Og vår Gud vet. Han er ikke En Som ville forlate oss. Han står hos oss når alt har vært forgjeves. Og når de siste håp etter en jordisk, hjelpende hånd har nådd sin slutt, er Han frem¬deles Gud, og Han elsker oss. Han var Den Som gav uttrykk for hva Gud er. A-, hvor jeg tror at Han lengter etter at Hans folk skal bli så sal¬vet av Hans And at vi kunne gå til hverandre i prøvelser og vanskelig¬heter, og gi uttrykk for Hans sym¬pati som strømmer ut fra våre hjer¬ter som er blitt født av Hans And, for å gi gjenskinn av den levende Guds Kjærlighet i Menigheten. Det kom godt til ut-trykk det Han sa; rettere sagt, det poeten sa: “Levende elsket Han meg.”

§21. Og viste hva Han, Gud, gjorde mot hele men¬neskeslekten, måten Han repre¬senterte Seg Selv på inne i Jesus Kristus. Han gav uttrykk for Sin mening til menneskeslekten, å tilgi og å elske dem som ikke kunne elske. Denne Påskemorgenen undres jeg på hvor lite vi har etter-fulgt det. Vi kunne elske dem som elsker oss, men Han elsket dem som ikke elsket Ham. Han var den største, den første pre¬sentasjonen på Kjærlighet Som noen gang kom til jorden, og Han ble foraktet av dem som levde på jorden, dem Han elsket. Intet menneske kunne noen gang elske slik som Han, og intet menneske ble noen gang hatet slik som Han. De hatet Ham og for¬aktet Ham, men det stoppet ikke Hans Kjærlighet. De lo da Han hang på korset, etter at det livet Han hadde levd ikke hadde gjort noe annet enn godt. Tilgav de skyl¬dige, helbredet syke, og gjorde gode ting. Da Han lå utstrakt på korset med forhånelsens spytt¬klyser farende gjennom luften fra dem som stod nær ved, og som Han hang der ropte Han ut fra Sitt Hellige ansikt, og med et hjerte fullt av Kjærlighet: “Fader, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.”

§23. Han kunne forstå. Ved å være Gud, forstår Han. Det er årsaken til at Han kunne elske når vi ikke kunne elske fordi Han er Gud, og Han forstår. Levende elsket Han meg. Aldri har et Liv vært levde slik som det fordi det var omspunnet av Kjærlighet. Døende, frelste Han meg. Den gangen i Edens Hage forlangte Gud, Jehova, en død. Straffen for synd er død, og der kunne ikke gjøres noen forandring. Den kunne ikke bli tatt hånd om på noen annen måte fordi Gud er den aller Høyeste, og Han er uten begynnelse og slutt, og Himmelens og jordens Dommer. Syndens straff er døden, og der fantes ikke noen som kunne sone denne straffen for en annen. For ethvert menneske, selv om det kunne dø for et annet menneske, så var det skyl-dig fra begynnelsen av. Der var ikke en av oss som kunne hjelpe den andre fordi vi var alle skyldige. Vi er født i synd, formet i urettferdighet, kom til verden og taler bare løgn. Og der var ikke en stråle av håp noen steder. Vi var dømt til døden av Gud, og enhver skap¬ning som noen gang har gått på jorden, var under denne fordøm¬melsen. Rettferdige menn kunne frem-stå, og gjøre store ting, men han var en synder fra begynnelsen av.

§25. Der var bare en måte den kunne betales på, og det var selveste Guds død. Da Gud, Som er And, ikke kunne dø, kom Han ned i et kjød legeme, og gjennom et Liv i Kjærlighet gav Han Selv uttrykk for, villig å ta all den godheten Han var og gi den som et aller høyeste Offer for at Han kunne ta den skyldiges skyld. Da vi alle er syndere, var der ingen måte i hele ver-den vi noen gang kunne bli frelst på. Han kom ikke bare for å bli sett på jorden, men Han kom for å dø som et Offer. Abel gav uttrykk for det da han offeret et større offer enn Kain, da han brakte med seg det vesle lammet til klippen med en kvist fra vintreet… (drue treet)… snurret rundt halsen på det.. Han la det vesle dyret ned på klip¬pen, trakk den vesle haken bak¬over, og slo på den vesle halsen med en stein; og det breket og døde, og blodet sprutet ut, og den lille, hvite klippen ble badet i blod. Det gav uttrykk for Golgata.

§27. Da Guds Lam, drept fra før ver¬dens grunnleggelse av, kom for å ta den skyldige synde-rens plass, og ble kveistret og slått og hånet og gjort narr av, og døde en død som ingen annen skapning kunne dø unntatt Gud Selv, og Hans blodige lokker hang nedover skul¬drene Hans med Blodet dryppende ned på jorden, gav det uttrykk for hvilken fryktelig ting synden er etter som Han måtte dø for å forløse mennesket fra et liv i synd. Intet kunne dø slik. Ikke noe kun-ne holde stand mot døden der. Den fortalte at “da de gjen¬nom boret siden Hans, kom der Blod og Vann ut.”

§28. For en tid siden talte jeg til noen om dette. Der var en viten¬skapsmann som sa: “Der er bare en måte det kan ha skjedd på, og det var ikke på grunn av det romerske spydet at Han døde, og heller ikke var det på grunn av Blodtapet at Han døde fordi, der var fremdeles Blod i Legemet Hans. Hva Han døde av var ikke på grunn av det romerske spydet eller nag¬lene som ble drevet inn i hendene Hans eller tornekronen de satte på hodet Hans, men Han døde av sorg fordi Han kom til Sine egne, og Hans egne tok ikke imot Ham. Han døde av et sønderknust hjerte. Han visste at de selv-samme menneskene på den tiden, dem som Han ville dø for å for-løse, hadde spyttet Ham i ansiktet, og Han ble for¬kastet av mennesket.”

§29. Åtte hundre år før det skjedde ropte David med den samme røsten som Han ropte med på Golgata: “Min Gud, min Gud, hvorfor har Du forlatt Meg?” For en forferdelig ting synden gjør. Den skiller mennesket fra Gud! Og Han var syndofferet Som måtte ofres for våre synder, og Han ble skilt fra Guds Nærvær. Synden hadde atskilt Ham. Gud la våre synder på Ham, og Han bie at¬skilt fra Gud, og det er grunnen til hvorfor Han ropte: “… hvorfor har Du forlatt Meg?” Og fordi Han ble forlatt, og hadde tatt denne plassen og sett Sitt folk som Han var kommet å bli deres Frelser for og for å gi dem Liv, så hadde de fornektet Ham. Det gav Ham slik sorg inntil Han ble så sønder¬knust av hjertet at Blod og Vann, kjemikaliene i Hans Lege-me, skilte seg.

§31. Mennesket får aldri vite hva det var. Det er grunnen til at der ikke kunne være noen and-re som noen gang kunne dø slik som det. Jeg bryr meg ikke om hvor meget du kunne bli pint, hvordan de kanskje kunne plassere føttene dine i gape¬stokken eller sage deg i stykker tomme for tomme eller brenne deg opp tomme for tomme, så kunne du ikke dø den døden der fordi din karakterstøpning ikke er slik. Han måtte nødvendigvis være Gud. Han måtte være mer enn en mann. I den karakterstøpningen døde Gud. Han døde av et sønderknust hjerte med slik en sorg for verden at en kjemisk reaksjon fant sted i Legemet Hans, noe som ikke kunne skje i ditt. Du kan ikke lide på den måten. Der er ingen mulighet for deg å ha en slik sorg. Derfor var der bare En Som kunne gjøre det, og Han gjorde det.

§32. Der hang det dyrebare Livet Som ikke visste av noe annet enn Kjær¬lighet, og det å gjøre godt. Han hang der mellom Himmel og jord, ble hevet dit opp, kledd naken, så pinlig berørt. Tenk på hvordan det ville ha vært for deg å bli kledd naken. Du ville ikke ha kjent den pinlig¬heten som den som Gud hadde da Han hang der. Jeg vet krusifikset har en liten ting som dek-ker Ham, men de gjorde aldri det. Det er bare plassert der fordi kunstneren gjorde det. De trakk klærne av Ham. Han hadde en kjortel på Seg, og de rev den av Ham og spilte hasard om den. Han bie til det ytterste pinlig berørt. Dog, ved å være Gud, måtte Han tåle det, og syndere spyttet Ham i ansiktet. Dog, for at det skulle være av den dypeste barmhjertighet, måtte Han dø fremfor offentligheten, helt avkledd. En slik virkning hadde det på Ham at det skilte vannet fra Blodet. Ikke til å undres…; jeg mener dikteren gav et godt uttrykk for det da han sa: “Blant revnende klipper og for¬mørkede skyer, bøyet min Frelser Sitt hode og døde. Men det åpnede forheng åpenbarte veien til Him¬melens Gleder og endeløse Dag.”

§33. Uten tvil måtte Han gjøre det. Forhenget hang mellom mennesket og Gud, og det åpnede forheng åpenbarte veien til Himmelens Gleder og endeløse Dag. Golgata betyr noe, betyr noe langt mer enn vi kan gi uttrykk for. Så avgjort. “Levende, elsket Han meg. Døende, frelste Han meg, begravet, bar Han syndene mine langt bort.” Den er blitt fordømt nå. Syn¬den har ikke noe tak mer. Da Han ropte på korset: “Det er fullbrakt!”, døde synden. Nå er den død. Det er gjort helt slutt på den. Den er maktesløs. Den er livløs. Tenk på det, folkens. Synden, menneskenes fiende, er død og livløs. Den har ikke lenger noen virkning. Den kan ikke. Da solen sluknet, ville ikke stjernene skinne, jorden ble mørklagt, det ble alt sammen ut¬fridd. Nå er den død, den er begravet, den er livløs. Den har ikke lenger liv i seg så den var absolutt nødt til å bli be¬gravet. Hva ble begravet? Guds legeme ble begravet for Det var syndofferet. Det var det brente Lammet. Det ble brent opp av urettferdighets ild, det Lammet Som ikke hadde synd. Det visste ikke av synd; Gud, Som ikke visste av urett, Hans Liv var blitt gitt, og der hang synd¬offeret. Begravet, bar Han syndene mine langt bort. Han var absolutt nødt til å bli begravet. Legemet, syndofferet, var absolutt nødt til å bli be¬gravet.

§36. Det er grunnen til at mange etter en stund vil gå, en etter en, til dette bassenget for å bli døpt i Jesu Kristi Navn. Hvorfor? Noe har skjedd. Den Anden, Som kom ut av det Legemet har, da Han ropte “idet er fullbrakt,” fordømt synden i våre legemer. Og vi er absolutt nødt til å begrave det for at det ikke skal huskes mer. Jeg er så glad for at det er. Når noe er be¬gravet, er det gjemt. Det er ute av syne. Og, begravet bar Han syndene mine langt bort. Gud kan ikke se synd¬ene våre mer for de er begravet. Hvor er de begravet? I Glemselens Hav. Tenk, et Glemselens Hav! Gud kan ikke huske dem mer fordi de er både død og begravet, De kan til og med ikke huskes mer. De er ute av Guds hukommelse.

§38. Han ble også begravet i dette som Han presenterer i Det Gamle Testamentet. De hadde to. De hadde et synd¬offer ved renselsen av helligdom¬men. Det syndofferet var at de tok to geiter. En geit ble drept, og den andre geiten fikk syndene som var lagt på den døde geiten. De ble lagt på den levende geiten. Husk at Jesus var et får, Han var et Lam, men i dette tilfellet var Han en geit. Han var rettferdig fordi Han var Gud, Fåret. Men Han ble til en geit, til synd, for at Han kunne bli syndofferet for meg og for dere; fra et får til en geit.

§40. Og Jesus var representert i begge dyrene, begge geitene … For det første døde Han. Han døde på grunn av at der måtte bli en forsoning. For det andre, at syndene fra for¬soningen ble plassert på geiten som unnslapp, og den geiten tok folkets synder og gikk langt inn i Ødemar-ken for å bære folkets synder. Hva var det? Det var vår Herre Jesu død og be¬gravelse. Døen-de! Levende, elsket Han meg. Døende, frelste Han meg. Begravet, bar Han syndene mine langt bort. Han tok folkets synder på Seg, og bar dem loddrett ned i helvetes aller laveste. Han var syndofferet. Han vant over synden i folket. Han døde for dem. Og syndene var også lagt på Ham, og Han tok våre synder langt vekk, så langt at Gud aldri mer kunne se dem. Tenk på det! Å! Menigheten skulle rope ut et “Halleluja!” for en Frelser Som det der.

§41. Ikke bare er våre synder tilgitt, men de er begravet i Glemselens Hav for aldri mer å kommes i hu. Begravet, bar Han syndene våre langt bort. Aldri mer kan de kom¬mes i hu, for de er borte. De er borte fra Guds Øyner. De er para¬lysert. De er skilt ut. De er lagt bort. Gud husker dem ikke lenger. Hva? Menigheten burde fryde seg denne morgenstunden over å vite at våre synder aldri mer kan kommes i hu. De er lagt i Glemselens Hav, over i graven, uten en mulighet for å komme til live igjen. De er for all tid døde, og glemt. De er som om de aldri hadde hendt. Døende, frelste Han meg. Men, be¬gravet, bar Han syndene mine langt bort. Han bar dem så langt avsted til de gikk ned i Glemselens Hav. Åh! Vi vet at disse tingene uten tvil blir trodd iblant oss, og de er så helt sikkert Sannheten. De er Guds Sannhet. Alle de store ting¬ene der lå utenfor all menneskelig uttrykksmåte. Vi kunne aldri gi uttrykk for vår takk-nemlighet for slike ting.

§42. Men, ååå! den Påsken! Oppstanden, rettferdiggjorde Han meg frivillig for all tid. Leven-de, elsket Han meg. Døende, frelste Han meg. Begravet, bar Han syndene mine langt bort. Det var slik det var. Men idet Han oppstår, rettferdiggjør Han. Hva var Oppstandelsen? Det var Guds kvittering på at regningen var betalt. Oppstanden, rettferdiggjorde Han meg frivillig for all tid. Å, for en Frelser! Oppstanden! Hva hadde Gud gjord? Et menneske kan lide. Et men¬neske kan dø. Et menneske kan be¬graves. Men, Påsken ble det stør¬ste for dem alle for den var Guds underskrift på at Min Lov er blitt fullbyrdet; Mine for¬langender er blitt imøtekommet ved Ham. Han oppreiste Ham fra de døde! Oppstanden, rettferdiggjorde Han meg frivillig for all tid. Velsignet være Hans hellige Navn!

§44. Ikke til å undres over at det bringer følelser. Ikke til å undres over at menneskets hjerte ikke kan inneholde det. Å, med vår seirende tro kan vi stå hin¬sides og si: “Vi er rettferdig-gjort, frivillig, for all tid, fordi Han døde og ble be¬gravet, og Gud reiste Ham opp igjen Pås-kemorgen.” Så Gud viste at Det var godkjent, alle de tingene Han gjorde. Alt var frivillig be-talt. Du kan gå fri nå! Oppstanden rettferdiggjorde Han meg frivillig for all tid. Å, ingen kan noen gang kjenne, kan noen gang forestille seg den store dagen da Han oppstod, og Englene i Himmelens Himler sang Guds pris og frydet seg mens Det Gamle Testamentes Hellige i Pa-radis oppstod. Halleluja! Oppstanden, rettferdiggjorde Han …; Himlene ristet, jorden skalv, Paradis ristet, og Helvete skalv. Da Han hørte en kraftig Røst runge, opp av graven reiste Han Seg! Oppstanden, rettferdiggjorde Han meg frivillig for all tid. Å du og du!

§45. Da kan de Hellige som dør i Ham synge dette når vi ser denne vi¬dunderlige Nåden, det som Han fullbrakte her nede. Se, Gud tok Hans likhet: “Om en liten stund og verden vil ikke se Men mer. Like¬vel, dere skal se Meg for jeg skal oppstå fra de døde, og være sammen med dere, til og med inne i dere, inntil verdens ende,” som en be¬kreftelse, som en godkjennelse av hva Gud sa er sant, og hva jeg sier er sant for det er Jesus Som sier det: “Jeg vil komme i den Hellige Ånds form. Jeg vil forme Min bolig sammen med deg og leve med deg i all Evighet.” Så de Hellige som har oppstandel¬seshåpet i sine hjerter kan synge dette:

“På den klare og skyfrie morgenen,

når de døde i Kristus skal oppstå,

å dele Herligheten fra Hans Opp¬standelse.

Når Hans Utvalgte skal samles i sine hjem, hinsides..

(med fullkommen forvissning, med Guds Segl,

med en skriftlig kvittering fra Gud Selv)…

Når listeoppropet foretaes der hinsides, skal jeg være der.”

Å, bare tenk på, fra den ene som sa: “Levende, elsket Han meg. Dø¬ende, frelste Han meg. Be-gravet, bar Han syndene mine langt bort. Å, oppstanden, rettferdiggjorde Han meg frivillig for all tid.”

§46. Synder tilgitt. Alle disse ofrene kunne ha vært mytiske; alle disse ofrene kunne ha mis-lykkes, men da Han oppstod Påskemorgen, beviste Gud at Han godkjente det. Ikke til å und-res over at det bringer et halleluja til mitt hjerte. Ikke til å for¬undre seg over at det får men¬nesker til å holde stand mot dødens ansikt, får folk til å kalle de tingene som ikke var som om de var! Men hvorfor? Oppstanden, rettferdiggjorde Han. Hvordan vet du at Han er oppstan-den? Fordi Han har oppstått i våre hjerter, rettferdiggjort, fri¬villig for all tid!

§47. Førti dager etter, da Han stod og snakket med barna Sine, begynte tyngdekraften å løsne sitt tak. Gjerningen var avsluttet, straffen var sonet. Han hadde kvitteringen i Sin hånd. Det var Guds kvittering. Han hadde barna, Menigheten, de troende. All synd var beseiret. Den smale vei var gjort klar. Han kunne ikke være på jorden mer. Hva holder oss her? Tyngde-kraften. Tyngdekraften begynte å gi seg, og den løsnet sitt grep. Hvorfor? Da var alt over. Hva skjedde? Han begynte å lette fra jorden.

“Gå ut i all verden og forkynn Evangeliet for hver eneste skap¬ning,” kom det over Hans lep-per. “Den som tror og er døpt, skal bli frelst. Den som ikke tror, skal bli fordømt. Og disse tegn skal følge dem som tror. I Mitt Navn skal de tale i nye språk. Hvis de skulle ta opp slanger, eller drik¬ker dødelige ting, skal det ikke skade dem. Hvis de legger hendene sine på de syke, skal de bli hel¬bredet … Fordi Jeg lever, har tyngdekraften frigjort seg fra Meg. Syn-den hadde et grep, og jeg døde for dere. Gud har bevist det, og gir kvitteringen for Oppstan-delsen. Og fordi Jeg lever, lever også dere! En vakker dag skal Jeg komme til¬bake.”

§49. En vakker dag kommer Han. Å! Vidunderlige dag! Så når … LEVENDE, DØENDE, BE¬GRAVET, OPPSTANDEN, KOMMER, er det Menighetens håp i dag. Levende, elsket Han meg. Døende, frelste Han meg. Begravet, bar Han syndene mine langt bort. Opp¬standen, rett-ferdiggjorde Han meg, frivillig, for all tid. En vakker dag kommer Han. Å, for en vidunderlig dag! Hva var det? Fem ting i fem bokstaver: JESUS.

Levende, elsket Han meg. Døende frelste Han meg. Begravet, bar Han syndene mine langt bort. Opp¬staden, rettferdiggjorde Han meg, frivillig, for all tid, En vakker dag kommer Han. A-, for en vidunderlig dag!

Vi ser etter Hans Komme, og på en eller annen av disse klare og skyfrie morgenene når de døde I Kristus skal oppstå og dele Herligheten fra den oppstandelsen der; når Hans Utvalgte skal samles til sine hjem hinsides, når liste¬oppropet foregår hinsides, skal jeg være der. Jeg har fått kvitteringen. Han oppstod! Hvordan vet du det? Han lever i mitt hjerte. Han lever i hjertet til Sine små. Tenk på det, venner. Om bare noen øyeblikk skal bas¬senget stå klart med varmt vann for dåp så snart vi kommer til¬bake. La oss bøye våre hoder et øye¬blikk. I dag und-res jeg på om der er en iblant oss, eller flere, som ennå ikke har satt pris på dette Offeret, nok til å ta imot Det, og at du gjerne ville bli husket i bønn; at Gud vil tale fremmedartet til ditt hjerte, at du vil ta imot Hans Offer, renselsen av din sjel.

§53. Og husk på at i dag høytidligholder vi bare ikke stunden for å gå med nye hatter og nye klær, noe som kan være all right i og for seg. Det er et symbol på noe nytt. Gud gjorde noe nytt. Det er for så vidt i orden, men det er ikke bare det. Påske betyr ikke det. En kanin—påskeharer eller påske¬kanin, påskeegg og små, hvite (gule) kyllinger osv. det er ikke det som er meningen, Bror.

Påske er en triumf. Den er seieren Gud gav over jorden, at Han opp¬reiste Sin egen Sønn fra de døde. “Og hver den som tror på Ham skal ikke fortapes, men ha Evig Liv.”

§55. Oppstandelsen må være i ditt eget liv. Har du ikke fått Den, ville du da løfte hånden din til Ham denne morgenstunden mens dere har hodene bøyet, og si som dette: “Gud, husk på meg. At Oppstand¬elses livet må få komme inn i hjertet mitt.” Vil du løfte hånden din og si: “Be for meg, Bror Branham, mens jeg løfter hånden min.”

Herren velsigne deg. Herren vel¬signe deg. Er der en til som vil løfte hånden sin og si: “Be for meg, Bror? Jeg ønsker å ta imot dette oppstandne Livet.” På den klare og skyfri morgen.., (tenk på det mens vi. synger)… Skal Kristus oppstå, og dele Herligheten fra Hans Oppstandel-se, når de Utvalgte skal samles til sine hjem, bakom Himmelen, hinsides.

Når listeoppropet foregår der hin¬sides, skal jeg være der.

Når listeoppropet foregår der hinsides,

Når listeoppropet foregår der hinsides,

(Nå, hvis dere ikke er sikker, få det i orden nå.)…

foregår der hinsides;

når listeoppropet foregår der hin¬sides, skal jeg være der.

Når listeoppropet foregår der hinsides,

La oss virke for Mesteren fra… (den samme tingen)… sol. La oss tale…

Nå, dere som er Kristne, vil ikke dere avlegge et løfte for Gud om å arbeide og virke? Ja? Noen andre? Løft hånden din til Ham.

Når listeoppropet foregår der hinsides, skal jeg være der.

Når listeoppropet foregår der hin¬sides,

Når listeoppropet foregår der hinsides,

Når listeoppropet foregår der hinsides, skal jeg være der.

§57. Kjære Gud. Du så hvert hjerte her inne, og Du kjenner motivene og formålene. Og jeg ber om barm¬hjertighet. Gud, innvilg det. At barmhjertighet skal vises disse menneskene. De har kommet denne morgenstunden til denne time i tilbedelse. De har kommet til dette stedet for å høre Ditt Ord, og slik som vi har talt Det. Da Du levde, var der ikke ett Liv make til Ditt. Døende, var Du den Eneste Som kunne dø på den måten. Da Du ble begravet, bar Du syndene våre langt bort for Du hadde folkets synder på Deg, og Du tok dem til Glemselens Hav. Men idet Du oppstår, rettferdiggjorde Du frivillig, for all tid, og i dag står vi og venter på Ditt Komme.

§59. Gud, velsign dem. Hjelp oss. Vi, er klar over at vi ikke har stort mer tid igjen for den står akkurat for døren. Og om en time fra nå av kunne det skje at nasjonene ikke eksisterte mer i¬følge vitenskapsmennene. Og vi ber, Gud, mens vi står denne Påskemorgenen på terskelen til Hans Komme, Menighetens Håp, ber jeg om at Du vil tale til oss. Mange tusen ligger hinsides i jordens støv idet de venter på timen, med sine sjeler under alteret som roper: “Hvor lenge, Herre? Hvor lenge?” Og la oss u¬ansett huske på at hva vi noen gang gjør her på jord, er det så lite. Og den eneste tingen vi kan gjøre nå er å vente på Ditt Komme, og fortelle det til enhver. Det haster med Budskapet. Må vi få Det ut til folket, kvikt, om at Du kan komme når som helst. For disse bombene som de snakker om, og disse rakettene, som kan komme som i en skur på tusenvis til å dekke jorden med i løpet av noen minutter, før det skjer har Du lovet å komme, Herre, for å hente Ditt folk. Det skal bli på den måten, Herre. Så nesten hvert minutt nå kunne der skje en opp¬standelse, en Påske for Menig¬heten, en oppstandelse fra dette synde-fulle livet til et Evig Liv, gjennom Kristus. Hør vår bønn.

§60. Og I dag som vi fortsetter videre inn i andre møter, inn i søndagsskolemøtet, O Herre, tal igjen, og måtte mange hjerter bli varmet på en ukjent måte. Og måtte de komne i dusinvis til. dette bas¬senget denne morgenstunden, denne Påskemorgenen, for å bli begravet med Herren Jesus idet de tar imot Hans Offer. Uansett hvilken menig¬het de har tilhørt eller religiøs sekt som de har fellesskap med, så betyr ikke det noe; men har de tatt imot Offeret? Bekjenner de at de ikke er noe god, at Jesus var den Eneste gode Personen? Han døde for oss i vårt sted. Og Han tok syndene våre og begravet dem, og vi står alene, inne i Ham. Våre menigheter kan ikke begrave våre synder, vårt eget liv kan ikke begrave syndene våre, men Kristus begravde syndene våre i Glemselens Hav. Gud innvilg nå at disse tingene vil bli ærefulle for Ditt Åsyn.

§61. Så i kveld, Herre, måtte Du komme i Kraften av Din Oppstandelse, og ryst dette lille ste-det på en måte som det aldri før er blitt rystet. Måtte tegn og under vise seg. Gjenta det slik det var for et par søndager siden, Herre, da de syke og plagede ble så vidunderlig helbredet. Vi ber om at det vil skje igjen i kveld, Deg til ære, Herre. Tilgi oss våre overtredelser nå, Her-re, og måtte dette bli en ekte Påske for noen av oss, en ekte Påske for oss alle. Og noen av dem som ikke vet hva Påskevelsignelsen var, måtte det skje i dag at Kristus oppstår i deres hjerter med et nytt håp, med et nytt Liv. Rett dem inn mot Golgata for vi ber om det i Jesu Navn, amen.

(Blankt område på lydbåndet. Red.)

§63. Hvor mange av dere elsker Herren? Løft bare hånden din. Å du og du! Det er vidunder-lig! Jeg hører du har barnet som skal innvies, Bror Mc Dowell. Kan du være tilbake her til søndagsskole møtet? Ok. Det er fint! Der er noen som vil innvie barna sine. Vær tilbake da, om du ikke har noe imot det; om det er i orden. Nå vil vi gi dere anledningen til å gå slik at dere for en kortere stund kan få dere frokost. Kom så tilbake igjen. Vi er glade over at dere var her. Og, le oss nå reise oss. Vi tar den samme sangen som vi had¬de i sted.

“På den klare og skyfrie …”

Hvor mange har fått det håpet inn i seg? La oss se dere løfte hendene deres. Amen.

“På den klare og skyfrie morgenen når de døde i Kristus skal oppstå, og dele Herligheten fra Hans Opp¬standelse, når de frelste på jord skal sam¬les over på den andre …”¬