Budskapsmenigheten

Lære om Moses

ved William Marrion Branham i

Jeffersonville, IN., 13. mai 1956.

Takk Broder Neville. Okay. God morgen, venner. Jeg må se etter av og til for å bli klar over om det morgen eller kveld. Vel, er glad over å være her denne morgenen. Det er varmt og jeg fikk sanneligen en ­varm mottagelse. Vi har ikke vårtid lenger, vi har bare sommer og vinter her. Har vi ikke? Alt synes å være likevekt på et vis.

Vel, det som gjorde at jeg ble sen var at jeg gjorde rent i huset. Og, jeg var stiv og øm denne morgenen. Og jeg stod opp i meget god tid, men jeg var ikke klar over at en kvinne hadde så mye å gjøre. De har det med å få tre barn klare, og der­etter dra avsted til søn­dagsskole.

Å du store min. Masse å gjøre, mer enn jeg tenkte måtte gjøres. Og jeg tenk­te: “Vel, nå, i går kveld arbeidet jeg… jeg kom inn fra det evangeliske virke­feltet. Hjalp bare til der. Du store min! Er det ikke råd å få tak i arbeidsfolk? Hm! Jeg tilbød trettifem dollar (ca. kr. 250, Ovs.) for å passe babyen, og ingen ville gjøre det.

Jeg tok et lite stykke papir her for ikke så lenge siden. Dette har selvføl­gelig ikke noe med det å gjøre. Han sa han var her oppe­, han var en eller annen slags politiker her oppe i Kentucky. Han sa han had­de vært i hæren to ganger, var blitt såret tre ganger, og som en helt hadde han bodd som en borger i nabo­laget. Han hadde gjort mange ting. Reddet livene til to barn, en fra en bekk og en fra noe annet. Jeg har glemt alt han måtte gjøre.

Og han tenkte til slutt: “Vel, de må holde nabola­get i orden,” så han ville stille seg på valg til et embete. Og da han gjorde det, fikk han fem stemmer utav hundre tusen mennes­ker. Han spurte menigheten om han kunne få et avsaget gevær til å hjelpe ham å komme seg ut av nabolaget med. Han sa: “Det er enda­til farlig å bo i nærhet­en.” Han hadde ikke nok venner til å hjelpe seg med å kom­me ut av byen.

Det er amerikansk takknem­melighet, dog. Er det ikke? Det er riktig. Jo mer du gjør i Amerika, desto mer ventes det av deg at du skal gjøre. Det stemmer. Det forventes mer av deg. Vel, jeg ønsker å frem­føre mine komplimenter denne morgenen om hvor rent menighetslokalet ser ut. Og da jeg kom dit opp, had­de de fått seg en dør der for å gi bedre sirkulasjon. Så det er virkelig fint hvem det nå enn er fra til­litsmannsradet som hjalp til med å sette dette i gang. Det var sannelig rik­tig fin fint, og det er et pent og velgjort arbei­de. Herr Hall gjorde det, tror jeg, om jeg ikke tar feil. Det er et meget pent arbeide. Nå, det er litt sent, men dere vet hvordan hel­lighetsfolk er. Se, der er ikke noen fastsatt tid for det. Har vi det, Broder Slaughter, Broder Deakman? (De Brødrene og andre sier: “Nei.” Red.)

Ganske enkelt, alt etter som vi tar det. Hadde underbare møter sørpå, men for bare noen få dager siden kunne jeg ikke snakke. Jeg forkynte i fire måneder i ett strekk, og jeg hadde ikke engang stemme til å viske med engang. Jeg måtte bare lik­som gjøre tegn til min kone, vet du, om hva jeg ønsket, og det er liksom et… Og dessuten deretter, da jeg kom tilbake oppover hit hvor det liksom er noe av dette hykleriske været som vi har hatt, kaldt en dag og varmt den neste, pådro jeg meg en ekte, ekte gammeldags influensa. Og jeg stod opp for noen dag­er siden og kom i gjenge igjen. Og så er vi takknem­melige til den gode Herre, likevel, for all Hans god­het og Nåde mot oss, og­ hvor god Han har vært.

Hadde underbare møter der nede, og Herren velsignet overmåte rikelig. Og nær midnatt i går kveld ba Bror Woods meg om å komme ned til seg i hans hjem, og Bror Argenbright var på telefonen. Ville at jeg skulle begynne i Sveits. Så det blir mye farting for en gammel mann. Så nå begynner vårt neste møte den ellevte i neste måned, i Cadle Tabernacle i Indianapolis; fra den ellevte til den femtende. Og deretter til Indianapolis og derfra til Minneapolis med de Kristne Forretningsfolkene.

Nå, jeg tror Bror Neville ringte til meg, og jeg had­de ønsket å få vise… få uttrykke at jeg satte pris på at han og Neville trioen kom ned og sang til den begravelsen som jeg hadde i forgårs. Og jeg spurte Bror Neville siden jeg ikke hadde noen sangere. Liddick familien… herr Liddick hadde reist hjem til Her­ligheten. Og selvfølgelig ville jeg, om hans sønn… Jeg ser ham ikke her, og jeg fant ut senere det var en fostersønn. Ved å vite at pappaen hans var døende, og ufrelst, løp han hjem for å få tak i meg før enn… og pappaen hans ble frelst før han døde. Så den største tingen den gutten noen gang gjorde var å komme og få tak i noen til å be for pappaen sin før han gikk bort. Og Neville trioen kom ned og sang helt vidunderlig for dem. Og så spurt Bror Neville meg om jeg ville tale denne formiddagen, og denne aftenen også. Så man legger merke til at Skriften sier: “Be rikelig, at dere…” Så Bror Neville er utvil­somt bibelsk i disse ting­ene, svært meget! Og så vil jeg gjøre mitt beste. Nå, jeg sa denne morgenen at etter som det er Mors­dag ønsker vi å tale til de små barna. Jeg tenkte denne formiddagen ville være en god stund for små barn.

§ 14. Nå synes jeg at Morsdagen­… Nå, der finnes ikke noe søtere på jord, som vi kjenner til, enn en virkelig ekte mor. Gud vel­signe hennes edle sjel, en virkelig ekte mor. Men vi har så mange erstat­ninger i dag som blir kalt “mor,” og som ikke er en mor. De er bare kvin­ner som har barn, men er ikke en mor. En gammeldags mor er en som har omsorg for sin familie, og ikke legger ut på disse salong­ene og dansene, og røyker og drikker hele natta lang og kommer inn. Hun for­tjener ikke det hellige navnet “mor.” Hun er bare en kvinne som oppfostrer et barn. Det er det hele. Men ikke en mor fordi det ligger en annen betydning i ordet “mor.” Nå, jeg tenker hvis dere…

Nå på Morsdag ønsker jeg å uttrykke meg riktig godt. Jeg har selv en gam­mel, gråhåret mor som sit­ter her. Jeg mener det kan være i orden med en dag, men hver dag skulle være en Morsdag, ikke bare en gang om året. Og grunnen til at disse Morsdagsting­ene foregår nå—.

Og jeg ser vi bare har en håndfull her, og alle vi kjenner hverandre. Vi er hjemme, folkens, og det er grunnen til at vi skal til å snakke på denne måt­en. Jeg synes en mor, en vir­kelig mor, burde bli res­pektert på samme måte hver dag. Det er riktig. Og, men denne dagen de kaller Morsdag er ingen ting i verden annet enn et stort forretningsmes­sig tøv. Den er bare til for å tømme folk for penger. Og den er en vanære for mor å ha en Morsdag en gang for året. “Vel, vi reiser ikke for å besøke henne, men vi vil sende henne en liten blom­sterbukett og det må kunne greie seg.” Slik er ingen mor! Du slette tid! En ekte mor er en kvinne som oppdrog deg, og du elsker henne, og du besøker henne og snakker med henne hele tiden, og du gir uttrykk for din kjærlighet for henne hele tiden, ikke bare en gang i året. Men rett før jeg begynner på mitt lille drama, vil jeg gjerne bare få uttryk­ke dette og gjenoppfriske dette for noen av dere. Og mange av dere har dødd bort, mange av dere har gått bort siden dette ble gjort. Det var i 1933.

Så dere avisen for noen kvelder siden hvor den kvinnen drepte den mannen? Kastet ham ut på innkjør­selen hennes, og rygget bare frem og tilbake over ham med bilen sin inntil hun hadde knust ham helt på veien. Og de sa, advo­katene osv. sa: “Fordømmer ikke det din samvittighet”? Hun sa: “Gud og jeg blir trett av den måten kvinner blir behandlet på.” Huh! Ja, hun er en avgud. Det stemmer. “Blir trett.” Hvor lavt kan denne nasjon­en fornedre seg? Jeg undres. Hvor langt kan vi gå uten Guddommelig Dom? ”Gud og jeg?” Hvis Gud var skyldig i alt det tullet som tillegges ham, ville Han ikke være Gud. Det er det hele. ”Gud og jeg?” Du store min! Gud har ingenting å gjøre med noe slik som det. Undrer meg på når hun er hinsides i pinen, hva hun vil tenke da? Åh! Amerika! Nå, husker dere, om dere ikke har fått dette ned­skrevet, skriv det ned. Dette er min forutsigelse. Skjønner?

I 1933 når vi hadde møter her nede hvor den gamle, jeg tror Kristi Kirke er der nå. Det pleide å være den gamle, det er rett over her, Bror Nevil­le, strake veien nedover. Charlie Kurn pleide å bo der. Er det der? Barnehjemmet for foreldre­løse her på Meigs Avenue.

I 1933. Jeg hadde nettopp fått en 1933 modell Ford, og jeg innviet den til Herren den morgenen. Og før jeg drog hjemmefra så jeg et syn. Jeg har det nedskrevet på gammelt, gulnet papir som fremdeles ligger og venter i en Bibel. Jeg så Endetiden komme. Og, dere, hvor mange kan huske hvordan en 1933 bil så ut tilbake der i den tiden? På en måte bulnet den ut i formen liksom dette, stakk høyt opp bak og hadde en nedfelling som reservedekket skulle henge på. Jeg så et syn, at, “før Herrens Komme, at biler skulle se ut som et egg.” Hvor mange husker den forutsigelsen? Er der noen tilbake, her inne? Bror Steward er borte, an­tar jeg. Det var i 1933 da vi hadde møter over her. Jeg antar at nå har så å si alle fra den gangen gått bort. Og jeg forutsa at “Amerika, deres gud nr. 1 ville bli kvinner.”

Det er hva det er. Alt er tilpasset etter Hollywood. Jeg har ting nedskrevet fra FBI-arkivet som ville ryste dere i fillebiter ved bare å fortelle dere akkurat hvor, og om skan­dalen til disse filmstjern­ene. Der er nesten ikke en av dem som ikke er pro­stituert. FBI avslørte det ganske nylig. Jeg har det fra deres eget arkiv. Og så lever alle dem et borte ­liv, til og med disse film­stjernene; hvor de beviste at de gikk inn og plukket dem opp; lever med menn for 25 og 50 dollar natten, pr. mann, oppover og ned­over i Hollywood, omkring overalt; hadde private hjem og menn inne bak dit hvor de skulle sende dem ut til disse menneskene. Og det er det vi ser på fjernsyn, og her ute på disse film­lerretene og ting, og lar våre barn kalle det en for­billede. Og så kalle det der “mor!” Det er langt fra å være mor. Det der er skittenhet.

Det er helt riktig. Og likevel slår de an tonen i tiden. Vel, la dem det. Den slags klær går de i. Legg merke til at de ameri­kanske kvinnene kler seg opp akkurat make til dem, i alt. Utvilsomt. Og Amerikas gud er en kvinne. Ikke Jehova. De har vendt seg bort fra Den.

Ikke til mor nå. Legg det til sides. Det er en hellig ting vi skal tale om; men jeg mener, kvinne. Og husk jeg forutsier at før denne store, totale tilintetgjørelsen, som jeg ikke sier Herren har sagt til meg, men jeg tror der vil komme til å skje noe enten mellom nå eller på den tiden i 1977. Det kan komme akkurat i denne time. Men mellom nå og 1977 forut sier jeg enten en stor øde­leggelse eller en total tilintetgjørelse av hele jorden mellom nå og 1977. Jeg forutsa det i 1933. Jeg forutsa at kvinnene ville fortsette med å demo­raliseres, og nasjonen vil­le fortsette å falle, og at de ville fortsette med å henge seg opp i mor, dvs. som mor på den måten der inntil en kvinne blir til en avgud. Og etter en stund, at; “Amerika skulle bli styrt av en kvinne.” Noter det, å se om det ikke blir rett. En kvinne skal ta en Presidents plass, eller noe lignende, plassen til en eller annen stor, høy makt i Amerika. Når–.

Jeg sier dette med respekt, damer. Når en kvinne forlater kjøkkenet, er hun utenfor sin plass. Det er riktig. Det er der hun hører hjem­me. Utenfor det har hun ingen oppgave. Og nå, og det er hardt for dem, men jeg bare sier det som er Sannheten og hva Bibelen sier. Det pleide å være slik at mannen var husets hode, men det var i bibel­ske dager. Han er ikke det noe mer. Han er nikkeduk­ken eller barnevakten eller noe annet. Og nå; nei, de ønsker å ta seg av en hund, praktiserer fødsels­kontroll, og bærer en liten, kjær hund med seg i armene sine hele tiden slik at dere kan fly rundt hele natta. Jeg snakker ikke om en mor. Gud velsigne dem. Det som holder nasjonen halvveis sammen er en ekte, god, hellig, Gud­ frelst mor. Det stemmer. Men skammen er, over hvor forringet våre kvinner er!

Jeg har et avisutklipp, som jeg klippet ut, etter denne siste, 2. Verdenskrig som sa: “Hvor er det blitt av moralen til de ameri­kanske kvinnene, at, etter seks måneder i oversjøiske land ble fire av fem sol­dater skilt fra sine koner. De hadde giftet seg med en eller annen, annen mann.” Og de kunne til og med ikke vente på dem til de kom tilbake fra oversjøiske land, på soldater over der som døde på slagmarken! Den personen som gjør det er ikke verdig til å bli kalt med det hel­lige navnet “mor.” Nei, det er den ikke. Så jeg er bestandig blitt kalt “kvinnehater,” men det er jeg ikke. Jeg synes en kvinne er en vidunderlig ting, og en mor, spesielt. Men de skulle holde seg på sin plass og ikke ta mannens plass, og ikke ta Guds plass. Og denne morgenen hørte jeg en hellighetskirke som sier at “En mor styrer Himmelens stjerner,” og alt dette. Jeg kan forstille meg at katolikkene gjør det på den måten med jomfru Maria osv. på den måten som å tilbe døde kvinner, Sankt Cecilia og alle som det der, som er den høyeste form for spiritisme. Det er alt det er. Hva som helst som går i forbønn for de døde er spiritisme. Så der er bare en Mellom­mann mellom Gud og mennes­ket, og det er Kristus Jesus.

Det er riktig.

§ 29. Ingen annen hellig, ingen annen, utenom Herren Jesus Kristus. Han er den eneste Ene Som er Forbederen mel­lom Gud og mennesket. Når jeg ser menighetene, ved til og med å komme bak talerstolen, er all hellig­het tatt fra Kristus og ført over på mor. All hel­lighet tatt, og så setter de i gang, og der er dere. Så, men der er en ekte mor tilbake. Pris skje Gud! Akkurat som når du ser en hykler så er der en ekte Kristen som virkelig lever Livet. Hvor du har en for, har du en imot. Det stemmer helt nøyaktig. Og nå, den slags mor og den slags barn ønsker vi å tale om nå i Bibelen. Nå undrer jeg meg på, hvor mange smågutter og jenter har vi her denne for­middagen? Hvis dere hørte Bror Nevilles kringkasting i går, hvor mange smågutter og jenter ville gjerne komme hit opp, og sitte på den fremste stolraden mens jeg taler til dere? Ville dere gjerne komme hit opp? Der er en, to, tre, fire, fem stoler her, en her er seks, og noen mindre stoler langs med her. Ville dere like å komme hit opp? Kan noen av dere små gå uten å ha mammaen sin med seg, og som gjerne ville komme hit opp? Dere er mer enn velkom­men. (En sier: “De er her baken til i søndagsskolerommet.” Red.) Over i søndagsskolerommet, vel, det er fint. Vi skal vente i noen minutter mens vi snakker sammen, og så vil de være ute om noen få minutter. Og vi skal bare ha dem samlet rundt om her oppe, små gode mørke, og brune, og blå øy­ner, og snakke med hver og en av dem. Nå, hvor mange elsker Her­ren? Si: “Amen.” (Menigheten sier: “Amen!” ­Red.) Godt. Nå ønsker jeg å tale til mødrene og barna, og det blir rettet til dem. I kveld, om Herren vil, øns­ker jeg å tale over det første underet Jesus utfør­te, og hvordan det ble gjort, og med hvilken Kraft, og hva Han gjorde da Han utførte det. Hvor mange vet hva det første underet var som Han gjorde? Si det, alle sammen. (Bror Branham og Menig­heten sier: “Gjorde vann til vin.” Red.) Det er riktig; det første miraklet Han gjorde. Nå, om det var Herrens vilje, mens jeg forsøkte å få noe denne morgenen, kom det bare opp i mitt sinn. Jeg ser vi har vår gode venn herr og fru Yeker der baken til, tror jeg, denne formiddagen. Jeg kom bare til å legge merke til ham da jeg dreiet rundt stolpen, denne veien. Her forleden dag var jeg til en legeundersøkelse. Jeg må være klar til legeunder­søkelse når det gjelder tjen­este i utlandet. Og da jeg kom ut, hvem andre møtte jeg enn herr og fru Yeker som satt der ute på kontoret der. Doktor Scheen i Louisville er en veldig fin Kristen Bror. Jeg skal si dere at jeg møt­te sannelig et ekte mann­folk der, virkelig en som trodde på Gud, og setter sin lit dit. Vet dere hva? Jeg kan fortelle dere at jeg finner flere doktorer som tror på guddommelig helbredelse enn hva der er forkynnere som gjør. Det stemmer. Man prater med dem. Jeg sa: “Utvilsomt.” Og da han… ­da jeg skulle gå tok han meg i hånden. Han sa: “Bror Branham, du gjør mer for menneskeheten enn hva jeg noensinne kan gjøre.” Han sa: “Det stemmer.” Han sa: “Du kan hjelpe mennesker som jeg ikke engang kan være bort i.” Sa: “Det stem­mer.” Jeg sa: “Vel, du kan naturligvis sy dem igjen, sette sammen et ben eller noe slikt som det, men Gud bevirker helbredelsen.” Han sa: “Det er korrekt.” Amen. Å, jeg liker å se vidsinnede, forstandige tenkende menn­esker. Og jeg tror en kir­urg, og en medisinsk dok­tor, og en kiropraktiker, osteopatiker, guddommelig helbredelse, og alt sammen, at hvis det kan hjelpe noen så er jeg for det. Og når man tar en doktor som for­dømmer en forkynner, og forkynneren fordømmer en doktor, og en osteopat for­dømmer–fordømmer en kir­urg, og kirurgen fordømmer en medisinsk doktor, da kan dere tenke dere at der fin­nes et egoistisk motiv et eller annet sted. Det er rett fordi hver eneste en av dem har bevist at de hjelper en eller annen. Det er helt nøyaktig rett.

§ 39. Nå, saken er den, tror jeg, at dersom våre motiver er rett, og våre hjerter er rett overfor folket, burde vi alle sammen arbeide sam­men for å hjelpe, og gjøre livet lettere for våre med­mennesker, og da er dine motiver uegoistiske idet du gir lovprisning til Gud Som gir alle ting gratis. Amen. ja, min herre. Å, vi skulle ikke ha noen egoisme noe sted, det skulle være fullkomment. Hvis kiropraktikken kan hjel­pe denne, osteopatien hjelpe denne, kirurgien hjelpe den­ne, og noe annet hjelpe den­ne, la oss be for det alt sammen, amen, om at Gud bare vil hjelpe Sitt kjære folk til å være friske og lykkelige fordi vi ikke har så veldig lenge igjen å være her; bare noen få dager, og vi er underveis, dratt avsted til et annet sted. Så det vi forsøker å gjøre er, bare å gjøre livet litt lettere så dere kan få en bedre tid mens dere er her. Amen. Nå, med denne tanke, la oss bøye våre hoder før vi åpner Bibelen og snakker til vår underbare Frelser.

Vår gode, Himmelske Far. Vi kommer så ydmykt denne formiddagen inn i Ditt Nær­vær, og takker Deg mer enn alt som noen gang var på jord eller noen gang skal komme, for den Herre Jesus Kristus, Den Ene Som brakte mennesket og Gud sam­men, og forlikte oss stak­kers, uverdige, ugudelige utlendinger, borte fra Gud etter valg ut ifra oss selv. Vi tok vårt eget valg, og gikk bort fra Ham. Og Han var så god at Han kom, og mens vi var vemmelige for Gud, mens vi var synd­ere, borte fra Gud, forlikte Han oss, tilbake til Faderen, ved utgytelsen av Hans eget Blod. Hvor vi takker Deg for Ham! Og i dag står Han Som en Mellommann, den eneste Ene mellom Gud og mennesket, Han Som kan få en bønn til å komme inn i Guds Nærvær gjennom Plattformen av Hans eget Blod Som Han utgjøt fra jord til Herlighet. Han kom inn i denne verden via en stall, født i en krybbe, og gikk ved dødsstraff ut av verden. Verden ville ikke ha Ham, Himmelen kunne ikke motta Ham fordi Han ble en synder; Han hadde våre synder på Seg. Verden ønsket Ham ikke, de forkas­tet Ham: “Bort fra en slik person!” Han hadde til og med ikke et sted å fødes på eller et sted å dø. Og Han hang mellom Himmel og jord. Himmelen kunne ikke motta Ham, og heller ikke ville jorden ha Ham. Og Han døde uansett for å frelse oss fra synd, for å helbrede vår sykdom, for å gi oss glede og en underbar til­værelse mens vi var her på jorden. For en Frelser! Å, hvor vi takker Deg for Ham!

Å Gud, la all vår tilbedel­se i vårt hjerte bli tømt ut på Ham, og Ham alene. Må all respekt og all tilbed­else, alt som kommer fra våre lepper eller hjerte må det bli lagt på Ham Som er alt sammen verdig. Han Som satt på Tronen en dag med Boken i Sin hånd, og ikke noe menneske i Him­melen eller på jorden var verdig, eller i stand til, en gang å se på Boken eller til å løsne Seglene Som hadde forseglet Den. Og dette Lammet Som var slaktet fra verdens grunnvoll av, kom, og tok Den ut av Hans hånd, åpnet Seglene og løste ut Ordet til folket. Og Far, vi ber om i dag at Hans Hellige And skal løse våre hjerter fra alt dets mørke, løse våre tunger fra alt som er motbydelig; tilgi alle våre synder, og ta bort alt mørke og flytt inn i våre hjerter denne formid­dagen. Og Gud, velsign spe­sielt disse barna mens de sitter her denne formid­dagen med sin elskelige mor. Gud, hvor vi takker Deg for moderskapet, for virkelige kvinner! Midt i alt dette mørket og avguds­dyrkelsen, og motbydelig­het, og verdens bedervelse, har vi fremdeles virkelig ekte mødre. Hvor vi takker Deg for dem, ung og gam­mel, begge ens. Vi takker Deg, Far, for ekte moder­skap, og vi ber, Gud, at Du vil velsigne dem. Ser mange av våre Brødre og Søstere sitte her denne formiddagen, og de har røde roser eller hvite nelliker på seg og blomster som be­tyr at deres kjære, fromme mor har gått gjennom for­henget på den andre siden. Hun er ikke død, men hun lever i all Evighet. En dag skal også de komme ned til Floden, og der skal de få se henne igjen på den andre siden. Mange bærer røde roser. Deres mor er fremdeles her. Vi takker Deg for det. Ber om at Du skal velsigne oss sammen mens vi gran­sker Ditt Ord for vi ber om det i Kristi Navn, amen.

§ 49. Nå, måtte Herren velsigne dere. Vi begynner med å gå rett inn i Ordet denne formid­dagen. Nå, først, før dette drama­et, tenkte jeg at mødrene og småbarna– og kanskje de hører meg fordi denne tingen har litt av et lydvo­lum. Og jeg kommer til å gi et lite drama for jeg har lagt merke til på møtene mine at det noen ganger hjelper med en hel del dra­maer. Synes ikke dere det? De små forstår det bedre. Jeg ser på et par små klarøyde gutter som sitter og ser på meg nå, og som vil bli morgendagens menn om det blir noen morgen­dag. Og nå, før vi har noe drama eller noe annet som foregår i Menigheten, er det absolutt nødt til å ha den bibelske bakgrunnen, amen. Det er absolutt nødt til å ha den bibelske bak­grunnen. La oss først bla over til Matteus det 16. kapitel og det 25. verset, og vi skal lese disse vers­ene først. Mens vi leser, og gjør oss klar, vil mulig­ens smårollingene være ute her på den tiden. Nå, Matteus 16:25 og vi leser dette:

25, “For den som vil berge sitt liv skal miste det, men den som mister sitt liv for Min skyld, skal finne det.”

Nå, dette er et veldig vik­tig Skriftsted. La oss lese det sammen. Hva sier dere? Alle sammen, barn og alle i kor nå. (Bror Branham og Menighet­en leser det følgende Skrift­stedet sammen. Red.)

“For den som vil berge sitt liv skal miste det, men den som mister det for Min skyld skal finne det.” Dere vet gutter og jenter, og jeg vet de eldre vil glede seg over dette akkurat på samme vis som barna vil. Men det Skriftstedet er så viktig! Og noen Skriftsteder var så viktige at Gud satte dem i alle de 4 Evangeliene: Matteus, Markus, Lukas, og Johannes. Men dette er så viktig at Han setter det 6 ganger i Evangeliet! Seks ganger kom dette fra Hans, Jesu, egne lepper.

Nå, over i Markus, vi skal bla over dit, til det 8. Kap. i Markus, og begynner med det 34. verset, og, jeg skal lese noe der. Og jeg vil at dere på nytt skal legge merke til her, sammen med en liten fortsettelse av det­te, hvor Jesus sa det. Og husk, Han satte det 6 gan­ger i Evangeliet for at det skulle være sikkert. To er et vitneutsagn, men Han satte det 3 ganger det, ser dere, så det skulle være sikkert at dere husker det.

v.34: “Og Han kalte folket til Seg tillike med Sine disip­ler, og sa til dem: ”Den som vil følge etter Meg, han må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge Meg.”

Nå, en av bibeloversetterne setter: “ta sitt kors opp og følge Meg, daglig.” Nå. Nå det 35. verset. Hør etter:

35. “For den som vil berge sitt liv skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, og for Evangeliets skyld, han skal berge det.

For hva gagner det et menn­eske om han vinner den hele verden, og tar skade på sin sjel?

(KJ.: “mister sin egen sjel”?)

For hva kan vel et menn­eske gi til vederlag for sin sjel?” Nå, la oss ta det 35. verset og sitere det sammen nå. Fint.

Nå, la oss si det i kor. Vi skal ta Markus 8,16. Nå, la oss si det sammen, Markus 8,16– om forlatelse. Markus 8,16– 35. Nei, jeg har det fremdeles feil. Markus 8, unnskyld meg. Markus Evangelium 8. kapitel 35. vers.

Nå, la oss prøve det nå. Markus Evangelium det 8. kapitel 35. vers. Nå har vi det. La oss lese det.

(Bror Branham og Menighet­en leser det påfølgende Skriftstedet sammen. Red.)

“For den som vil berge sitt liv skal miste det, men den som mister sitt liv for Min skyld, og for Evangeliets skyld, han skal berge det.” Er det ikke vidunderlig? Nå skal vi bare gå rett i gang med vår lille fortel­ling, og når ungene kommer vil de innta sine plasser. Vaktene skal holde øye med dem mens de roer dem ned. Se om dere kan få dem inn her mens vi kommer med vår lille fortelling.

§ 58. Vi skal basere dette på et drama denne formiddagen. Her for noen dager siden talte jeg på de Kristne Forretningsmennenes Fro­kostmøte, og jeg tror Bror og Søster Wood var sammen med meg på det møtet. Og jeg kom med et drama om Sakkeus oppe i sykamortreet­, og hvordan han fikk tak i et søppelspann, (for å dra­matisere det, skjønner dere) og kom seg opp i et tre for å se Jesus når Jesus kom forbi. Og forretnings­mannen sitter oppe i treet, vet dere, og skjuler seg for Jesus som om Jesus ikke visste hvor han var henne, skjønner dere. Og da sa han: “Å, de forteller meg at denne Mannen vet ting, og kan forutsi ting, og vet hvor fisken hadde en..; jeg tror det ikke.”

Og Jesus gikk rundt treet. Og han sa: “Han kan ikke se meg. Jeg sitter oppe i et tre.” Jesus stoppet, så opp og sa: “Sakkeus. Kom ned.” Han ikke bare visste at han var der oppe, men Han viss­te hvem han var. Så jeg tror et lite drama av og til hjelper gamle mennesker, gamle gutter og jenter, på samme måte som unge.

Så nå kunne dere kanskje spørre meg, etter at dette er over: “Bror Branham. Hvor får du denne informa­sjonen om disse personene og navnene fra?” Med noen av dem har jeg fått hjelp av min gode venn Bror Booth Clibborn, og en annen, den store historiker­en Josefus. Og dessuten fra historiebøker hvor jeg har lest om denne begivenheten osv., og det er slik jeg får min informasjon til det vi skal komme med som et drama for dette denne for­middagen. Jeg ser de små kommer ut nå til denne fortellingen som vi skal gi denne formid­dagen. Nå dere smågutter og jen­ter, om dere kan, så kan så mange som måtte ønske det komme rett opp her foran. Vi har 5 eller 6 tom­me stoler. Dersom dere gjerne vil komme rett opp hit, ville vi bli glade over å ha dere her. Dere kom­mer inn akkurat i tide for det lille dramaet her ute. Og, nå, det er hvordan jeg kom til å få fatt i denne informasjonen, hvordan jeg kom til å finne den. En el­ler annen kunne pirke rundt på det og si: “Vel, jeg leste aldri den delen i Bibelen.” Men hvis du ikke gjorde det, samlet historien det opp, skjønner du. Så det er alt sammen den samme fortellingen. Det er bare det at den gies bare i form av et lite drama. Og dessuten er det slik. Det er tingen. Er det din lillebror? Åh, han ser utvilsomt ut som deg. Og han er en fin gutt. Det kan man si ved bare å se ham. Godt.

Nå, vil dere komme hit opp og sitte her? Dere to små­piker, eller tre småpiker. Å, det der er bare helt fin fint, og så ønsker jeg… Denne lille fortellingen den­ne formiddagen er for små jenter og gutter. Fru Collins, jeg tror det er deg som er der, og den andre vesle søsteren. Vil du gå rett over dit og sitte ned, kjære søster. Ja, jeg tror der er en plass rett der, om damen ville flytte vesken sin. Og dessuten, like over her er et par stoler, her henne. Jeg vil ha alle disse gutt­ene og jentene opp her fremme slik at jeg kan tale til dem. Her, her. Vi har noen stoler her. Vi bare passer på at dere får tak i noen stoler. Ja du. Noen av dem vil hjelpe oss rett her så vi skal ikke miste anledningen. Er bare for disse små guttene og pikene. Å du og du. Er ikke det fint? Jeg tror du må få tak i noen få til, Bror Neville. Jeg ser et par til som kom­mer nedover. Og nå er det helt fint! Hvor mange mødre er her? Løft hånden din. åh, det er vidunderlig! Nå, det er helt finfint. Nå, hvis dere småpiker i bakgrunnen ønsker å komme hit opp så bare kom frem her, om du er gammel nok til å være borte fra mam­ma. Og ønsker mamma å bringe deg opp hit, vel, si til henne at hun skal bare komme. Det er for mamma også. Nå, fint. Jeg sier til dere barn, vi leser bare ett vers. Vil alle dere gjerne sitere dette ver­set sammen med meg? Skulle dere alle ville sitere dette verset sammen med meg? Nå, det finnes i Mat­teus det 16. kapitel og det 25. verset, det som vi skal tale om. Disse små nå… Hver eneste liten gutt og jente denne formiddagen siter dette sammen med meg nå.

§ 65. Si: “Matteus” (Guttene og jentene sier:) “Matteus det 16. kapitel” 25. verset.”

Nå, siter sammen med meg: “For den som vil berge sitt liv” (’For den som vil berge sitt liv’) “skal miste det,” (’skal miste det, ‘) “men den som mister sitt liv for Min skyld, skal berge det.”

(’men den som mister sitt liv for min skyld, skal ber­ge det.’) Skal berge det! Ja, la oss si det igjen. “Den som” (’Den som’) “mis­ter sitt liv” (’mister sitt liv’) “for Min skyld” (’for Min skyld’) “skal berge det.” (’skal berge det.’) Vidunderlig!

Nå gutter og jenter, vet dere hva? Der er en meng­de av ting i verden som er virkelig verdifulle. Og en av de tingene er – du har den med deg i dag, det er sjelen som er på inn­siden av det legemet. Og den er den mest verdifulle tingen i verden for deg. Er det rett, mødre? Si: “Amen.” (Mødrene sier: “Amen.” Red.) Den mest verdifulle tingen som du har, er din sjel. Nå, hvis du beholder din sjel for deg selv, da skal du mis­te den. Men hvis du mister din sjel, da skal du berge den, hvis du mister din sjel til Jesus, ser du. Med andre ord, hvis du tror på Jesus, blir du Hans disippel. Og hvis du så gir ditt liv til Jesus, når du er ung, slik som dette, og da skal Han frelse det til Evig Liv. Men dersom du vil beholde den for deg selv, skal du miste den. Ja, du skal miste den. Hvis du vil oppføre deg som disse andre jentene og guttene rundt om her, og går ut og gjør som de gjør, da skal du, er du i ferd med å miste den. Men hvis du vil gi ditt liv til Jesus, da står du i begrep med å berge den for Evigheten og alltid. Nå, dere husker det nå at det som er den mest verdi­fulle tingen i hele verden er din lille sjel. Og hvis du beholder den for deg selv, vil du miste den. Hvis du gir den til Jesus, berger du den. Kan dere si det sammen med meg?

Hvis—. Si: “Hvis jeg holder den for meg selv,” (Guttene og jen­tene sier: ‘Hvis jeg holder den for meg selv, ‘ Red.) “vil jeg miste den,” (’vil jeg miste den, ‘) “og hvis jeg gir den til Jesus,” (’og hvis jeg gir den til Jesus,) “skal jeg berge den.” (’skal jeg berge den.’) Det er tingen! Nå har dere det. Er ikke det—. Alle mødre som synes det var fint sier amen. (Mødrene sier: “Amen.” Red.) Å, det er fint! Det er godt. Nå, ser du, der er en ting du kan gjøre nå. Du, kjør i vei. Hvis de vil oppføre seg som den, og få sine verdslige ønsker, hvis guttene og jentene vil gå dit ut og gjøre ting, og fortelle hi­storier og si ting som er gale, og– og jukser og stje­ler, og– og gjør ting galt og skriver av etter hveran­dre på skolen og ting, kjør i vei; de taper, de mister den. Men hvis de vil gi den til Jesus, vil de ikke gjøre det, og da skal de berge den. Det er hva dere ønsker å gjøre. Er det ikke? Nå skal vi begynne på vår lille historie. Nå, det der er vår bakgrunn. Dere, husk nå på det. La oss nå begynne med vår lille historie.

Nå, til de gamle mennes­kene, og til fedrene og mø­drene, hør etter, dere også; nå, dere, spesielt dere mødre og pappaer. Nå bare—; og vi skal be­gynne. Liker dere små fortellinger? Gjør dere? Å, jeg simpelthen elsker dem, spesielt nå. Dere leser en mengde for­tellinger som ikke er sanne. Men denne fortellingen er sann, absolutt Sannheten, hvert eneste Ord av den. Den står i Guds Bibel, så den må være Sannheten, ser du, fordi det er Guds Ord. Guds Ord er Sann­heten.

§ 76. Han sa: “Nå, du vet jeg er så trøtt. Jeg er trøtt nok til å dø.” “Vel,” sa hun, “hvorfor går du ikke ovenpå og ligger deg? Ligg deg ned på køy­en, sofaen, der oppe og gå til sengs.”

Han sa: “Men, jeg er altfor trøtt.” Han sa: “Å, skatten min, om du hadde sett hva jeg så i dag! Å, jeg vil ikke engang ha noe aftensmat! Å, det var grusomt det sy­net som jeg så i dag!” Hun sa: “Vel, hva var det du så?” Han sa: “Jeg kan ikke si deg det når barna hører på. Å, det er altfor forferde­lig! Å, kjære folk, det var forferdelig!”

“Vel, hva var det du så?” “Vel, jeg går ovenpå, og ligger meg nedpå for en stund, og så etter kveldsmaten, når vi får alle ungene til sengs, da skal jeg fortelle deg hva som hendte i dag.” “Det er greit,” sa hun. Og han gikk ovenpå. Han la seg nedpå. “Å, jeg er så trøtt! Å kjære folk!” Dere vet hvordan pappa er når han blir trøtt, nett­opp virkelig trøtt! Og den vesle jenta med det klare blikket, hun begynte etter en stund å løpe rundt på gulvet, og snakker litt høyt. Moren sa: “Hysj-hysj, ikke gjør det. Du vek­ker pappa. Og, åh, han er så trøtt at han ønsket å dø. Han ønsket ikke å leve lenger. Og hvis pappa er så trøtt, vel, vi skulle la ham sove en liten stund. Ikke vekk ham opp.” Og vesle Miriam, hun går over og sitter seg ned for virkelig å være stille. Og etter en stund hadde hun kveldsmaten helt ferdig så hun lister seg opp trap­pene og hun kaller på ham: “Amram?” Og han sa: “Ja, kjære Joke­bed. Jeg kommer ned.” Så de gikk ned trappene, vet du, og de hadde et godt kveldsmåltid. Så etter at de hadde spist kveldsmat, og den vesle gutten og den vesle piken hadde spist all kveldsmaten sin, jo, da la moren alle tingene vekk, og hun puttet dem til sengs. Og så går hun inn i rommet, hun og mannen hennes, og de sitter seg ned. Hun sa: “Nåvel. Nå, hva var det du så i dag, Amram, som gjorde deg så– så opp­skaket i kveld at du ikke ønsket å leve?”

“Å,” sa han, “elskling, jeg kan bare ikke begripe det.” Han sa: “Jeg så–, vel, vi ser det hver dag, men spesielt i dag.” Han sa: “Åh, jeg har sett det mest redselsfulle syn jeg noensin­ne har sett. De stakkers gutter våre, noen av dem er ikke over 12 år gammel, halte på den svære vogna med rep på dette vis rundt nakken sin. Og disse stak­kers gutter hadde halt de svære steinene som lå bakpå oppover den svære, store stigningen inntil de ikke ork­et å hale lenger, og, de kun­ne ikke gå lenger. Og etter en stund begynner vogna å knirke og gå så smått, og etter en stund stoppet den. Nedover veien kom en mann. Å, han var helt avsin­dig! Han brølte ut: “Hvorfor stanser dere denne vogna? ‘Wham!’, sa det, da han pis­ket dem over ryggen med de store, svære, gamle slan­gepiskene så blodet’ spratt ut fra ryggene deres, og rant nedover på dette viset. Og disse stakkers unger klomholdt på dette repet og skrek.” Han sa: “Å, Jokebed! Hva skal vi gjøre, mor? Vi er Guds folk. Gud velsignet oss. Vi er Abrahams, Isaks, og Jacobs barn. Og hvorfor vil vi måtte være slaver for disse tingene her nede? Å! Det var fryktelig hvor­dan disse stakkers gutter skrek. Å, og jeg ber og jeg ber og jeg ber, Jokebed, og det ser ut som om Gud ikke engang hører meg. Jeg ber og jeg ber, og Han later som om Han vender det døve øret til. Han hører meg ikke i det hele tatt. Han later som om Han ikke bryr Seg noe mer.” “Nå,” sa hun, “hør Amram, det der høres ikke ut som deg. Du er en virkelig pap­pa, og du– det der høres ikke ut som deg fordi du alltid oppmuntrer oss ved å si til oss at vi skal ha tro på Gud.” “Å, men kjære deg, når jeg ber så mye, og fremdeles hører ikke Gud meg, og det ser ut som det bare blir verre hele tiden. Jo mer jeg ber, desto verre blir det.” Men, dere smågutter og jen­ter, hører Gud bønn? (Guttene og jentene svarer: “Han hører bønn.” Red.) Han hører bønn. Svarer Gud på bønn? (Ja.”)

Svarer Han veldig kvikt? Ikke alltid. Gjør Han? Nei. Noen ganger lar Han oss vente. Stemmer det? (”Ja.”) Men, Gud svarer på bønn. Gjør Han ikke? Og bare på grunn av at alt går galt, er ikke det noe tegn på at vi skulle slutte å be. Vi bare fortsetter med å be, uansett. Gjør vi ikke? Det er rett. Nå, dere svarte rett. Gud svarer på bønn. La oss si det sammen. (Bror Branham og Menighet­en sier: “Gud svarer på bønn.”) Ja. Det er det samme hvor­dan omstendighetene er, Han svarer, uansett. Godt. “Vel, går du ovenpå for å be igjen?” ”Ja.”

Og pappa hadde et hemme­lig rom helt oppe på loftet hvor han gikk for å be. Så han går dit opp den natta, og kneler ned ved senge­kanten. Han sa… Nå, han sa: “Jokebed, nå går du etter og går til sengs du også, hos barna; for, ikke forstyrr meg. Jeg skal kan­skje be hele natten, i natt.” Så han kneler ned på sine knær, og han ber og han ber. Jeg ser ham løfte opp hendene sine og sier: “O Abrahams, Isaks, og Jacobs Gud, kom i hu Løfte Ditt til Ditt folk! Her er vi, langt her nede i Egyp­ten, og vi er i trelldom. Og, åh! Våre grusomme slavedrivere driver oss til å gjøre ting, slår oss og jager oss omkring, og vårt stakkers folk blir kledd nakne, og de piskes med en svepe. Og vi er Ditt folk. O Gud, uten tvil vil Du høre bønn! Uten tvil vil du svare på bønn! Og jeg ber og jeg ber og jeg ber, og det ser ut som om Du ikke engang svarer meg. Men Gud, jeg tror at Du er Gud, og Du vil svare på bønn til slutt.”

Og han fortsatte med å be på den måten nesten hele natten. Og neste morgen, ca klokken 3 eller 4, kom­mer han ned de små trappe­trinnene. Og han ser over dit hvor hans elskelige, lille kone, lille Jokebed lå. Hun lå og sov i sengen. Og lille Aron og vesle Miriam hadde på den tiden vært lagt til sengs så de var bare så rolige som de kunne få blitt, og sov bare videre. Nåvel. Hun sa: “Det begynner å bli sent, og du har nettopp kommet inn?” “Ja, jeg ba hele natta.” Og Joke … (blankt område på lydbåndet. Red) …gjennom­vetet av tårer fordi han ropte for sitt folk. Og hun sa: “Hør nå, Amram, du skulle ikke gå for hardt på med det.” “Nå,” sa han, “hør, skatten min. Det kan nok være så. Men hør nå. Du har 2 barn å oppdra her. Og byrden er min. Hvis en eller annen ikke ber for vårt stakkers folk, hvordan skal det da gå med dem? Hva kommer til å skje om ikke en eller annen får lagt folket sterkt på hjertet? En er nødt til å be.” “Vel,” sier hun, “byrden lig­ger ikke bare på deg.” “Vel,” det ser ut for å være slik. Og hvordan det enn går vil jeg be likevel, hele tiden!” Han går på arbeide den dagen. Og hver dag kommer han og går, og han har det samme gamle slitet. Og han hadde en hard jobb. De tømte mørtel ned i svære, digre støpeformer, og han måtte stå der, der ved den svære ovnen. Når de skulle åpne den, å kjære folk, holdt den forferdelige varmen nesten på å ta knekken på huden hans! Han skulle skyve de leirsteinene dit inn og brenne dem, og få dem ut til bygging av store, svære veier, og svæ­re, høye tårn, til avguder og alt mulig. Og denne ekte, Kristne mannen der nede arbeidet på den måten for fienden. Men han var en slave, han var i trelldom. Han måtte gjøre det. Og hver kveld han kom hjem ville han be, og gikk opp trappene igjen, og ba og ba og ba, og kom ned igjen. Det ble ikke bedre, det ble bare verre. Og en dag hørte han et ryk­te over på arbeidsplassen. Han sa: “Hva er det? Hva er det? Fortell meg!” En eller annen hvisket til en annen. Og etter en tid, før dagen var omme, var det over hele landet hva som skulle skje. Hva var det? Et råd skulle komme sam­men til et møte den kvel­den. Gamle kong Farao, den grusomme, ondskapsfulle kon­gen, var i ferd med å sam­menkalle folket sitt, og ha et stort rådsmøte til. Så de hadde dette store råds­møtet der nede. Derfor, da han gikk inn den kvelden, åh, var han bare helt på bunn. Han gikk inn, og kona hans sa: “Kjære Amram.” Hun møtte ham i døra, kysset ham og sa: “Jeg har kveldsmaten din her, virkelig god og varm. Men du er så blek, kjære,” sa hun, “hva er i veien?” Han svarte: “Åh, Jokebed, om du bare visste hva som foregår! Åh, det er verre enn noensinne.” “Hva?” “Hysj, barna er her, jeg kan ikke si det. Vent til etter kveldsmaten så skal jeg for­telle deg om det.” “Okay.” Så, hun hadde kveldsmaten ferdig, fikk kveldsmåltidet unnagjort, og tok alle bar­na og la dem til sengs. Et­terpå gikk de inn. Han sa: “Jokebed, jeg vil fortelle deg noe. En av de mest redselsfulle tingene skjer.” “Hva?” Han sa: “De skal ha et nytt rådsmøte i dag, i kveld. Og, når de gjør det, har de tenkt å legge en eller an­nen ny byrde på oss som folk. Så la oss derfor gå over til kongens slott. Kong Farao har satt dem stevne alle sammen der ute, og sa: “Ja visst, alle dere generaler! Hva er i veien med dere her rundt omkring? Det er meg som gir ordrer her om­kring! Dette folket former­er seg hele tiden! Hva er i veien? Kan vi ikke stoppe dette? En eller annen dag vil der komme en annen hær hit inn. Og alle disse fiendene våre der ute fra Gosen, disse israelittene, vil slutte seg til denne hæren og de vil overvinne oss, og vårt store statssystem vil bli revet overende, og vårt kongedømme vil bli øde­lagt. De vil ta oss! Hva er i veien med dere? Snakk ut, en eller annen! Har dere ikke noe å si?” Åh, han var ondskapsfull og tarvelig. Alle generalene skalv. En av dem stod frem og sa: “Lenge leve kong Farao.” “Vel, si hva du har tenkt å gjøre.” Han sa: “Lenge leve kongen. Deres Høyhet, herre,” sa han, “jeg skulle ønske du ville legge flere byrder på folket.” “Ønsker du å få øynene deres skåret ut?” “Du har allerede lagt tem­melig mange byrder på fol­ket, og likevel formerer de seg.” “Nå, du! Hvis det er alt du har av ideer, så hold det bare for deg selv!” Åh, han var røff. Etter en stund var der en som stod frem. Han hadde et digert, svært smil på an­siktet sitt på samme måte som djevelen. Og han sa: “Lenge leve kong Farao.” Og han sa: “Jeg har ideen.” Han svarte: “Godt, snakk ut! Stå ikke på den måten!” Han sa: “Jeg skal fortelle deg hva du kan gjøre.” Og sa: “Du vet, disse folka formerer seg så fort.” “Ja, det er riktig!” Han sa: “Noen av dem, noen av deres folk, har til og med så mange som 14 barn, noen ganger har de 20 barn, og vårt folk har kanskje en.” Han sa: “De formerer seg så fort; de dekker sim­pelthen hele landet.” Se, Gud gjorde noe. Se, Gud kaster alltid blår i øyene på djevelen, ser du. Ikke sant? Han vet hva Han gjør. Ikke sant? Og alle disse kvinnene fikk bare massevis av barn. “Jo,” sa han, “lenge leve kongen! Vel, jeg skal si deg noe her. Hver gang en kvin­ne føder et lite guttebarn… Gå ut her i landet og få tak i noen kvinner, som ikke er mor, skjønner du, kvinner som aldri hadde barn, kvinner som ikke øns­ker barn og som ikke elsker barn, gamle langnesete hek­ser, skjønner du, jo lengre nesen er desto bedre, gamle, lange fingrer, oppmalte fjes, og, få tak i dem. De vet ikke hva morskjærlighet er. Så når et guttebarn blir født, ja, la dem gå og få tak i det vesle guttebarnet, og, bring ham ut og knus hodet hans mot veggen og kast det på den måten inn i huset, tilbake til moren. Kast ham ned i en stor brønn. Åh, bedre enn som så. Ta ham ut, bind hendene og føttene og kast ham utpå til å gjø opp krokodillene med. Det er måten å bli kvitt dem på. Da vil de ikke formere seg noe særlig mye fordi der vil ikke være en mann tilbake. Drep alle guttebarna.” “Åh,” sier Farao, “det der er fine greier. Det der er en god ide.” Ser du hva djevelen er? Han er ond. Er han ikke? Han sa: “Så det er tingen å gjøre! Gå og få—. Fikk du—. Nå, siden du hadde den ideen, vil jeg gjøre nett­opp deg til oppsynsmann for det. Du, dra avsted og få tak i alle de gamle kvin­nene som du vet om, som ikke har vært mødre, og ikke er de glade i barn.” Og de er… Ja, du skjønner, der skal en mor til for å elske et barn. Husker du hvordan mor elsket deg? Vel, en mor elsker spedbarna, forstår du. Men de måtte få tak i noen som–det gjorde ikke de som ikke hadde noen barn, som ikke ønsket barn; nettopp bare virkelig gamle, ondsin­nete kvinnfolk. Og han sa: “Gjør dem til politi. Og når du gjør dem til politi, gi dem da ordrer om at de kan gå inn i et hvilket som helst hus de måtte ønske, ta hvert ene­ste spedbarn ut, og knuse dets hode mot en vegg og gi det til å bli én av kro­kodillene. Hvert eneste spe­dbarn!” Å, hvor grusomt! Vet du så hva de gjorde? Utmerket, det er godt! Så neste dag, da Amram var der nede og jobbet, hørte han at den avgjørelsen var blitt tatt. Og, åh, han går hjem. Han sa: “Å Jokebed! Åh elskede, la meg fortelle deg noe. Vet du hva den ordren gikk ut på? Å drepe alle små guttebarn.” Og han sa til henne, han sa: “Å, jeg holder det bare ikke ut.” Igjen gikk han ovenpå for å be. Den natta ba han som aldri før. Er det meningen at vi skal fortsette med å be? Åh, fortsett med å be! Er det riktig? Bare fortsett med å be uansett hva som går for seg. Fortsett med å be! Nå, og som det aller første, vet dere, ba han hele natta: “O Gud, vær nådig! Hjelp, Gud! Vi ber om at Du vil hjelpe oss på en el­ler annen måte.” Ved daggry kom han ned igjen. Det varte dag etter dag, og, åh for et hyl som gikk over landet. Hver en­este dag hørtes mødre som gikk oppover og nedvover i gatene og skrek. De tok deres spedbarn ut av armene deres, dvs. små, bitte små guttebarn. De onde heksene gikk dit inn, tok tak i deres små føtter og smelte dem mot veggen og drepte dem, og kastet dem til krokodillene. Den stakkers mor falt på sine knær, og hun skrek: “Aååh, ta ikke barnet mitt! Ta ik­ke barnet mitt!” Og, åh for en tid de hadde! Du vet hvordan mor elsker små barn, hvordan hun leg­ger ham opp til kinnet. Du husker hvordan mor ville ta deg og vaske deg, og kysse deg, og ville si hvor pen du var. Og hvor­dan hun la deg til sengs om kvelden, og, å, om du ville… om en liten dør skul­le stå åpen og en liten trekk kom igjennom, noe slikt som det, å du hvor kvikt hun ville være der og lukke døren, og dekker til det lille barnet; og du vet hun gjorde det. Hun el­sket deg. Ser du? Hun var glad i deg. Å, hun elsket den stakkers, vesle tingen som Gud hadde gitt henne, som var hjelpeløs, og det kunne ikke hjelpe seg selv. Så hun elsket det lille spedbarnet. Og hun ville bare kysse sine små barn, og leke med dem fordi hun var en virkelig mor. Ser du? Men disse onde kvinnene, som drepte spedbarna, de visste ikke hva morskjærlig­het var. De var ikke mødre. Alt de tenkte på var ting av verden; i sine sinn hadde de det bare veldig moro. Derfor ville de gå inn og drepe de små spedbarna.

Dere er altfor unge til å forstå, men det går frem­deles for seg. Det er riktig. Nå, dere voksne vet hva jeg snakker om. Det er rik­tig; der er altfor mye av det!

“Å,” sier du, “jeg ville ikke ta …” Men abortsaken er samme tingen. Det skal jeg love for, men du ser, de vet ikke hva morskjærlig­het er. Nå vet dere hva jeg mener når jeg sier “virkelige mø­dre!” Det er riktig. Ingen forskjell, det er den sam­me djevelen! Slik var det der den gangen, og–og tenk bare på de tusener ganger tusener ganger tusener, år­lig. Det er like gale som det var i Egypten, eller ver­re.

§ 122. Der! Den gangen kom de inn, og de hadde ikke en mors kjærlighet. Derfor tok de, de små spedbarna og drep­te dem. Og det ble bare verre og verre. Og en dag kom der et annet rykte. De skulle ha et nytt rådsmøte. Farao kalte hele sitt råd sammen, alle dem samlet, og han kom dit og sa: Helt opplagt at de formerer seg fremdeles! Hva skal vi gjøre med det, nå? Denne samme onde, slimete hullet av en kar med djevle­ansikt reiste seg og sa: “Lenge leve Kong Farao. Jeg har ideen. Hør, du har mennene til å gjøre arbeid­et. Du, tving dem til å pro­dusere en ovn full av teglstein, så og så mange for hver dag. Tving dem til å lage dem utav stubber. Du har drept de små barna og ting, men de formerer seg fremdeles. Tingen du bør gjøre er å sette kvinnene i arbeid også. Hvis du setter kvinnene i arbeid, da vil de ikke…” Nå, det er ikke en kvinnes plass. Nei. Derfor sa han: “Men du, sett kvinnene i arbeid, og plasser dem der ute, og la dem lage teglstein også. Og da vil de være så trøtte når de kommer inn at de­ kan ikke tilberede kveldsmaten for mannen sin.” De kan ikke være en god mamma, skjønner du. Og derfor, hvis de skal arbeide, og fortsette slik, vil de ikke være i stand til å gjøre det. Så du, sett dem i arbeid også.” “Det er godt! Du store min, du er en vis mann.” Så han setter alle kvinnene i arbeid. Og her kommer stakkers gode Amram. Han kom inn den kvelden og sa: “Å Joke­bed, jeg vet ikke hva vi skal gjøre. Nå setter de alle kvinnene i arbeid. Jeg skal si deg at, åh, jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre! Vi er bare, vi er slaver, og får det verre og verre. Jeg forutsier dette at hvis Gud noen gang gjør noe for oss, vil det bli etter at vi er døde alle sammen.” Nå, Gud venter ikke på den måten. Gjør Han? Nei. Gud bare iakttar oss noen ganger. Gjør Han ikke? Godt. Så den natta sa han: “Jeg går ovenpå og ber som jeg aldri har bedt før!” Nå, det er måten å be på. Er det ikke? Be som du aldri har bedt før, ta det virkelig alvorlig. Du skjønner, hvis du bare går ovenpå og sier: “Herre, velsign den og den og den, da viser ikke Gud stor inter­esse for det. Men når du virkelig tar det alvorlig, når dere små gutter og jen­ter ber, ta det alvorlig! Gjør dere det på skolen? Dere, ber dere Gud hjelpe dere på skolen? Når dere skal gå til skolen, og dere ikke får gode karak­terer, går dere inn og sier: “Gud, jeg vil at Du skal hjelpe meg?” Ber dere? Hvor mange smågutter og jenter ber? La meg se hendene deres? Å, det er fint. Nå, det er godt. Har dere et hemmelig sted, hvor dere går for å be, hvor ikke engang mamma og pap­pa ser dere? Ber dere på den måten? Dere, ber dere ikke slik? Ha et lite sted, gå dit og be, og fremsi din lille bønn. Sier du den hver kveld før du går til sengs? Når du står opp morgenen, da? Å, det er godt. Hvor mange andre smågutter og jenter er det som ber? Løft hånden din, overalt her inne i bygningen. Å, er ikke det fint! Vel, nå, det er godt. Det viser at du har en virkelig mamma og pappa som lærer deg å gjøre disse tingene. Nå, nå. Når du virkelig kommer i nød, er det best du ber opp­riktig. Skulle du ikke? Så, lille Amram, opp trap­pene går han. Du slette tid! Han ville ikke ha noe kveldsmat. Han sa: “Det er altfor galt! Å du slette tid!” “Å,” sa hun, “du er nødt til å ete kveldsmat, pappa.” “Kan bare ikke gjøre det, Jokebed. Jeg kan bare ikke gjøre det. Jeg–jeg…” “Å,” svarte hun, “men du går ned i vekt, og du er nervøs, og du er bleik i an­siktet ditt. Du kaster opp maten din og ting.”

“Å, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Men, “sa han, “kjære, hvis ikke noen får folket lagt på sitt hjerte, hvis noen ikke ber for fol­ket, hva skal vi gjøre? Vi får det verre. Sikkert at Gud en gang vil høre!” Ja, det er riktig. Det er riktig. Gud vil høre. Ta det alvorlig og bli bare værende der! Å, denne gangen går han opp” trappene på en annen måte. Når han går ovenpå denne gangen, kneler han ned, han strekker hendene sine opp i luften og roper ut: “Gud, jeg snakker med Deg nå!” Amen. Nå er det alvor! “Gud, Du har ører, og Du kan høre. Du har øyer, og Du kan se. Du har hukom­melse, og Du vet om Ditt Ord. Du vet om Ditt Løfte. Jeg bønnfaller Deg, Gud, se hit ned!, Abrahams, Isaks og Jacobs Gud, for Ditt folk er i nød, og de dør. Gjør noe for oss, Gud! Vi er nødt til å ha deg, med en gang! Vi er nødt til sim­pelthen å ha Deg ellers går vi til grunne. Vi er absolutt nødt til å ha Deg. Vi er bare nødt til det om vi skal leve.”

Det er når du virkelig ber. Ååh, han ba! Mennesker, når de ber, vet dere, blir de en eller annen gang trøtte. Blir de ikke, mamma og pappa? Å, de blir så trette! Bror Branham blir av og til så trett at jeg nesten besvi­mer når jeg er i bønn i lengre tid. Blir bare svak; går uten å spise, og ting, i dagevis, og ber og ber og ber, og forkynner. Kom­mer jeg bare til et sted, holder jeg nesten på å be­svime. Og av og til får folk det slik. Det er ikke timen til å gi opp. Fortsett med det! Gud vil svare! Ja, du. Fortsett med å hol­de fast i det! Ja, du. Så han går opp den vesle, gamle, knirkete trappa, og jeg ser Jokebed komme forbi og si: “Å, Amram, ikke gjør det, skatt, jeg­, jeg tror…” “Nå, Jokebed, hør her. Du er en fin, nydelig…” Hun var en vakker, pen liten mor. Og han fortsatte, fort­setter med det, klappet henne på denne måten, og sa: “Nå, mor, du går tilbake og legger Aron og lille Miriam til sengs, og jeg går opp for å be. Og nå, kom ikke opp hvis du hører at jeg gråter.” “Vel, men, Amram, hva skal du gjøre, skatt? Du er nesten død.” “Ja, men jeg har folkets byrde på mitt hjer­te. Jeg er nødt til å gjøre noe med det. Jeg er nødt til å ligge på mine knær. Og så alle folkene…” Han sa: “I dag, senest i dag, var jeg der nede på tegl­steinshøyden og sa til stadig­het: “Vel, barn. Gud vil høre!” Og en stor, ond mann kom hen, satte hendene i siden og sa: “Når vil Han høre? Når vil Han høre?” Ser du hvordan folk til og med blir bitre? De går imot Gud fordi de ber og ber og ber, og ingenting skjer. Og vedkommende ber og ber og ber, og ingenting skjedde. Og alle prestene sier: “Miraklenes tid er for­bi, og eneste tingen vi kan gjøre er bare å gå rett ned til disse fæle slavedriverne som tilber hedninger dvs. hednings guder osv. Og hva kan vi gjøre? Men han sa: “Men jeg tror på Jehova! Amen. Jeg tror Han svarer på bønn frem­deles!” Tror dere det? Tror dere det? Amen! Alle dere som tror det, si: “amen.” (Menigheten sier: “Amen!” Red.)

Svarer fremdeles på bønn! Godt.

Han, et lite, utslitt, skrøpe­lig legeme, som har gått mye ned i vekt, går opp den knirkete trappa. Går dit hen og kneler ned, og han sa: “O Jehova!” Å, han ba som han aldri før hadde bedt! Han sa: “Jehova, se hit! Du er en virkelig Gud. Vi tror at Du har ører. Vi tror Du har øyer. Og Du vet alle ting. Og vi tror Du er He­breernes Gud, og vi er Løftesfolket. Vi tror Du hol­der Ditt Ord. Se på disse hedningene her ute, hvordan de bruker vår billige arbeids­kraft og bygger store, svæ­re veier og avguder med, og alt mulig. Du Jehova, ville Du sitte i Himmelen og la hedningene herske over Deg? Jeg tror ikke Du vil gjøre det.” Amen! Jeg tror fremdeles ikke at Han vil gjøre det! Amen! Når djevelen kommer inn, er Gud fremdeles Gud! Riktig! Han vil ikke tillate djevelen å gjøre det. Jeg tror det er tiden at, når moter og sludder, og alt dette våset foregår, at fremdeles, fremdeles regjerer Gud, og Han er fremdeles Gud! Riktig!

Hva vi trenger er en som Amram, som bærer byrden på sitt hjerte, som vil stå der og be det igjennom inntil Himmelen åpnes opp hinsides og Gud kommer ned og svarer på bønn. Amen!

§ 144. “Nå, se hit,” sa han, “Gud, lar Du hedningene håne Ditt folk på denne måten? Uker og måneder og år har gått. Vi ber konstant. Tårene strømmer…” (Blankt område på lydbån­det. Red.) “O Gud, vil Du tillate slik en ting?” Jeg undres i dag når hundre­vis av små spedbarn kastes i elver og kloakker og til­lates ikke å leve, og abort­saker og alt mulig annet begåes, O Jehova, vil Du tillate og la slike greier fortsette? I dag, når whisky og øl, og natteliv og alt mulig roper ut; og endatil er prekestolen blitt så svak at de er redd for å si noe om det; Jehova, vil Du tillate at slikt tøv fortsetter? Han vil svare en dag. Åååh, Hans vrede er fryk­telig når den kommer. Ja, min herre. Kvinner går ut, og forår­saker at deres små barn dør; asken fra et askebeger faller ned, og alt mulig. Og folk tar sine små barn med ut på ølsjapper, små jenter og gutter som sitter der, 6 eller 8 år gammel, og drikker, og ting slik som det. Og ved at nasjonen gjør det lovlig, er det i orden. Å du slette tid. Tror dere ikke Jehova ser det? Når de endatil driver ap med folk som virkelig har det rett med Gud. Alle disse tingene går for seg idet de driver ap. Hold på med det, bare fortsett med å holde på med det der! Jehova vil svare. Vær ikke bekymret for det. Godt. Vi skal gå litt videre.

Vi finner ham der oppe i bønn, og han blir bare så trett; han tar en hvil. Han bare ber inntil han bare fal­ler ned på gulvet. Han kan ikke klare å fortsette, og han tok seg en liten lur. Han våkner opp. “Hva står på? Se rundt om­kring her! Hvor kommer det Lyset fra? Ååh, se, i hjør­net står noe.” Der stod en Engel. Sverdet Hans hang der ved Hans side. Åh, han så på ny, og han gnikket seg i øynene sine. Han kom seg opp på knærne sine, og han sa: “Herre. Åh, åh, hva ønsker Du av meg?” Han sa: “Amram, Jeg er Guds Engel. Jeg har blitt sendt fra Himmelen for å fortelle deg at Gud hørte dine bønner. Og jeg er kom­met for å fortelle deg at Han skal sende en befrier. Han kommer i hu alle Sine Løfter.” Jeg ser Engelen, nå. Se på Ham; Han trekker dette sverdet ut. Han peker med det mot nord. Amram kikket. Han sa: “Nettopp i dette sverdets retning ligger. Løf­tenes land. Og Jeg lovet dine fedre, Abraham, Isak, og Jakob at dere som folk skul­le arve det landet. Jeg har hørt folkets stønning. Jeg har hørt barnas skrik, og Jeg er kommet ned. Og Jeg vil du skal vite at du skal spille en stor rolle i dette, Amram, fordi du var trofast i bønn. Du var trofast i ditt hus. Og omtrent ved denne tid neste år skal Jokebed, din vakre, lille hustru om­favne et lite guttebarn. Og det lille guttebarnet skal bli en befrier.” Gud være lovet! Han svarte: “Åh, ja. Ja. Å ja. Ja. Å, Han er så vak­ker.” Han kikket, og Engelen be­gynte å stige oppover. Det så bare ut som om hele Himmelen åpnet opp, og Han gikk ut av rommet. Han ventet litt. Han sa: “Å, det har ikke gått rundt for meg.” Han gikk nedenunder, svært så kvikt, og sa: “Jokebed! Jokebed, kom fort!” Hun sa: “Ja, hva står på kjære?” Han sa: “Stå opp!” Og måneskinnet skinte inn gjennom vinduet, og hun så skjønn ut. Og han sa: “Jeg har nettopp sett en Guds Engel, og Han fortalte meg alle disse ting­ene.” “Å, hvordan så Han ut?” sa moren. “Hvordan så Han ut?” Han svarte: “Å, Han var vakker. Han hadde en skin­nende, fotsid kappe på Seg. Øynene Hans skinte, og Han hadde et sverd i Sin hånd, og Han pekte med det mot nord.” Det er veien, vet du, Løftes landet ligger fra Egypt; opp den veien, Palestina.” Han sa: “Han pekte med det mot nord, og Han sa at vi skulle få et barn om­trent på denne tiden, neste år. Og dette barnet skulle bli født og bli en seier­herre, og skulle befri Hans folk. Å, halleluja, Jokebed!” Og han merket hun ble taus. Ansiktet hennes, øynene hen­nes skinte, hennes store øyner så. “Jokebed, hva er i veien?” “Å, Amram! Nei, nei, nei! Skal vi få et guttebarn?” “Ja.” “Åh, du, det kan ikke skje. Vet du hva? Å, om du aldri ville ha hatt dette synet. Vet du hva? Farao dreper alle de små spedbarna.” “Ja, men, vet du, hvis Gud gir oss dette barnet, vil Gud ta vare på barnet. Amen! Gud lovet. Gud vil ta vare på ham.” Vel, neste dag går han ut på arbeid. Og alle karene der oppe, dem legger merke til Amram. I stedet for å komme inn, vet du, krok­rygget og nedkjørt, hadde han skuldrene oppreist, og sa: “Rekk meg flere tegl­steiner. Kom an, la det gå unna!” “Hva er i veien?” “Gud være lovet! Gud skal svare på bønn.” “Å, nei.” Du vet, det gjør at du kjen­ner det godt når du får et svar. Kjenner ikke vi til det, pappsen og mamsen, når Gud gir et svar? Du trenger ikke å se et syn. Bare vet at svaret er der; det er det hele. Det er det hele. Nå, hør nøye etter nå. Hør her, hør hva som skjedde. Nå, vet du, etter en stund sa en: “Greit nok, Amram, men hva feiler det deg?” “Gud er i ferd med å svare på bønn! Gud er i ferd med å svare på bønn!” “Vel, hvordan skal Han sva­re på bønn?” “Det spiller ingen rolle. En gammel gubbe kom hen og sa: “Nå, når tror du Han noensinne vil svare på bønn?” ” “Jeg har ikke tenkt å si deg det fordi du under alle omstendigheter er en van­troende. Rekk meg flere tegler.” Å skyte det inn der slik, nei, min herre. Du bryr deg ikke; du må ikke fortelle vantroende alle ting. Gjør du? Spiller ingen rolle. Nei, dere, selvfølgelig ikke. “Rekk meg flere tegler. Halleluja! Er i ferd med å svare på bønn!” Det er slik man kjenner det når man vet det skal hende. Er det ikke? Jo, dere. “Vel, hvordan skal han gjøre det?” “Du vet ikke det, likevel, så bare fortsett med å sende tegler.” Legg dem der inne alle sam­men, stable de gamle teglene opp der inne. Og den kvelden gikk han hjem, og sa: “Å Jokebed, tenk deg, vi skal få et barn! Å, han skal bli befrieren! Gud skal sende ham. Å, det blir vidunderlig.” “Å, men jeg er så…” “Å, kvitt bekymringen! Kvitt deg med bekymringen! Å kjære folk! Gud er i dette, Gud er i høre enden nå. Gud har ører, Gud kan høre. Gud har hender, Han kan befri.” Så, ååh, han hadde masse­vis av tro. Du vet, når du ber deg igjennom, får du et svar. Du får–du får en masse tro da. Åh! Ba du noen gang om noe som du vet Gud skal gjøre for deg? Gjør dere småjenter det, og dere smågutter? Ja. Sikkert. Det er når du vet det kommer til å hende. Godt. Et helt år går. Og, som det første, forstår du, her kommer Amram inn fra arbeidet en dag. Hva har funnet sted? Den søteste, lille babyen; å, han var en liten skatt, omtrent så lang. Og så tar hun ham opp og gir ham til Amram. Og han kysser ham, vet du. Han elsker ham, skjønner du. Og moren holdt ham. Å for en rikdom! Hun sa: “Jeg er så redd, likevel, vet du. Dette lille barnet, han er slik en søt liten ting.” Og vet du hva? Bibelen sa han var det peneste, lille barnet som noensinne var født. Nå vet jeg mødre vil være uenige med meg i det­te. De tenkte.., din mor, tenkte du var det peneste, lille barnet. Gjorde hun ikke? Ja, hun har rett til å synes det. Men Bibelen sa dette var et pent, lite barn. Å, han var en juvel. Gud holdt Sin hånd over ham, vet du. Så, ååh, han var den dei­ligste lille tingen! Han lå der, og han–han kunne sim­pelthen lage et bitte lite smil, uten tenner. Har dere noen lillebror, eller en slik en, som når han ikke hadde en bitte liten go-tann kunne smile slik som det? Og som det aller første, vet dere, “Whæ!” “Å du slette tid! Huttetu! En masse hekser skjuler seg!” “Hva er i veien? Hva gjør du?” “Tar ham nedenunder. Du vet hva befalingen er. Du skjønner, hvis de onde, lang­neste heksene kommer forbi her, vil de ta barnet vårt og slå det i hjel. Det er rik­tig. Vi kan ikke la det skri­ke.” Så, å du, det trengte noe frokost eller kveldsmat. Så moren tar det over i hjørnet; hun am­mer det, skjønner du. Og da ble alt bra med ham. Så et par kvelder etterpå lekte de med ham. Og “Whææ,” der begynte det igjen, skjønner du; han satte i gang med å skrike. Og hun forsvant veldig fort avsted og gjemte, og gjemte ham så fort som bare det på den måten. Og i kjelleren hadde Amram gjort i stand et lite sted, langt bak, inn mot veggen, hvor han kunne gjemme barnet. Og så hører de plutselig noen i etasjen over som går … (Bror Branham banker på prekestolen. Red.)

“Huttetu! Kom an!” Alle spredte seg til sitt sted og sa: “Det er dem. Det er de onde heksene.” De onde, langfingrete, ma­lte fingerneglene! Og de onde heksene kikket dit ned, og det så de da de så ut av vinduet. Og de sa: “Ja, det er dem. De står der.” (Bror Branham banker på prekestolen. Red.) “Lukk opp!” Gode Amram gikk ut, åpnet døren og sa: “Hva vil dere?” “Du har en baby her inne, og vi vet det. Og vi skal ta det.” “Vi har ikke noen baby å gi dere.” De gjorde det ikke. “Vi kommer inn og kikker i alle tilfeller. Vi er politi­kvinner. Se våre politiskilt!” Og, det er–; skal en kvinne være noe slikt? “Men vi er politikvinner. Vi har fått våre rettighet­er fra myndighetene!” Du vet, vi har dem her nå. Og så gikk de inn og kontrollerte. De går inn og snur sofaen, åpner alle skuffene, og kaster alt ut på gulvet, og tar og rister ut alle sengklærne, og går ovenpå og finner hvor pappa hadde et lite, hemmelig sted. Så overalt, men de kunne ikke finne barnet. Kunne ikke finne barnet, så de gikk hen til kvinnen og forhørte henne. Vel, stakkers Joke­bed står der, og hun var hvit i ansiktet. De gikk hen og sa: “Se nå her! Vi vet at du er en mor. Vi kan si det på grunn av ditt utseende. Vi vet at du er en ammende kvin­ne, og vi vet at barnet er her. Vi kommer tilbake. Vi skal få tak idet.” Ut døra gikk de. Small døra igjen, og ut gikk de. Hun sa: “Ååh, ååh, hva kan vi gjøre? Hva kan vi gjøre?” Så Amram sa: “Be.” Er det tingen å gjøre? (Guttene og jentene svarer: “Ja.” Red.) Er det tingen? “Be! La oss be.” “Aå, åå, å! Jeg vet ikke hva–hva jeg skal gjøre. Åh!” Så han. Sa: “Nå, hør, ta du det med ro, og gå og amm barnet igjen. Jeg går ovenpå og ber.” Så han går ovenpå. Han ber. Han sier: “Jehova, Du har ører. Jehova, Du har øyer. Jehova, Du kan høre. Du kan svare på bønn. Du gav oss dette barnet. Du gav oss Ditt Løfte. Og Du vil holde Ditt Løfte, og Du vil bevare det barnet. Og jeg er tillitsfull! Etter at han hadde bedt, ble han virkelig trøtt, og han falt overende slik som dette, og sovnet. Han var så trøtt! Arbeidet hele dagen og ber hele natta. Han var trøtt. Og vet du hva som hendte deretter? Han sovnet, og han hadde en drøm. Du vet, Gud taler i drøm­mer også. Gjør Han ikke? Soleklart Han gjør det. Ja, Han gjør. Han kan. Ser du? Og Han taler i drømmer. Åh, han våknet opp og sa: (Bror Branham knipser med fingeren sin. Red.) “Der har vi det. Jeg burde ha tenkt på det. Det er det jeg bør gjøre. Jeg vil bare ikke si noen ting om det.” Ned i etasjen under går han. Han sa: “Jokebed!” “Ja, kjære?” “Åå, jeg er så trett. Jeg kan ikke sove.” “Å, legg deg til å sove. Legg deg til å sove. Det er over alt sammen.” “Hvordan vet du det?” “Å, jeg bare vet. Jeg har bare tillit.” I stedet for at pappa gikk ovenpå for å be den kveld­en, gikk han ned i kjel­leren. Han var opptatt der nede. Jeg undres på hva han gjorde. La oss liste oss ned og se på ham. Jeg ser han holder på med å banke der nede…(Bror Branham begynner å nynne, og banker mens han imiter­er byggingen av noe. Red.) “Bank, bank, bank.” (Bror Branham nynner.) Han tar dette røret av siv og ser over det, vrir på det for å se om det er bra. (Bror Branham nynner.) Lille Aron gikk ut den dagen, samlet et helt lass på armen, og la dem ned i kjelleren, vet du. (Bror Branham nynner: “Gud tar vare på deg.”) (”Den gammeldagse religionen, den er helt nødt til å være sann!”) (Bror Branham banker på noe.) … larmer i vei. Hun sa: “Amram, hva er galt med deg?” “Halleluja! Ingen ting, kjære. Fortsett.” (Bror Branham nynner “Det er den gammeldagse religionen.” Red.) (Bror Branham banker på ny. “Det er den gammeldagse religionen.”) Han bringer dette over hit, vet du. “Det er den gammeldagse religionen.” “Shsh,” forsegler den helt. “Og den er god nok for meg! Gi meg denne gammel­dagse…” Han gjorde noe. Du skjønner, etter at en uke eller to hadde passert, undret de seg plutselig over hva han gjorde, for­står dere. Så en natt mens de alle sov, lister han seg opp, og bringer denne lille tingen med seg ovenpå, forstår du, og tar den opp på denne måten. Og han bringer den opp. Han løfter opp forhenget hvor Jokebed hans kone sover, og han skyver den inn under for­henget. Og vesle Aron og vesle Miriam sov, vet dere. Å, hun, den vesle piken, var en søt liten ting, og det var lille Aron også. Så han la den inn under der. Han sa: “Jokebed, kjære.” Hun svarte: “Har du vært i kjelleren og bedt på denne tiden av natta, Amram?” Han sa: “Nei, jeg har vært i kjelleren og prist Gud.” Hun sa: “Hva har du gjort?” Han sa: “Jeg skal fortelle deg. Nå, du vet at de onde heksene kommer igjen.” “Ja.” Og jeg ønsker å fortelle deg hva vi skal gjøre. Vi har hatt barnet i tre måned­er nå, og vi er nødt til å bli kvitt det.” “Åh, Amram! Hva er det du må?” Vi må bli kvitt babyen.” “Bli kvitt babyen?” “Ja.” “Å, du er grusom!” “Nei, jeg er ikke grusom. Nei, nei, nei. Jeg vet hva jeg gjør.” “Hva mener du; ja, skal du bli like så fæl som Farao? Kommer du til å kvitte deg med vår baby?” “Ja, kommer til å kvitte meg med babyen.” “Å, vi kan ikke!” “Lytt nå. Hvis vi beholder den for oss selv, kommer vi til å miste den. Og hvis vi gir den til Den Som gav den til oss, skal Han finne den.” Stemmer det? “Nå, hvis vi beholder den, skal vi miste den!” “Hvordan skal du miste den?” “Jo, de gamle heksene kommer til å komme innom og tar den.” Og hør, hvis du beholder den sjelen for deg selv, og fortsetter med å leve som verden, skal du miste den. Heksene fra helvete er ute etter deg. Og det er riktig. Hele denne verdens onde tåpelighet og ting der ute, det er helt riktig ute etter deg. Hvis du holder på det, skal du miste den, men hvis du gir den tilbake tit Den Som gav den til deg, skal du finne den og berge den. Hva dreier det seg om nå? Hvis vi beholder den for oss selv, hva gjør vi da? (Barna sier: “Mister den.” ­Red.) Mister den. Hvis vi gir den til Kristus, hva da? Berger den. (”Berger den.”) Amen!

Det er godt. Nå svarer dere rett. Nå, han sa: “Jokebed, vi kommer til å miste den hvis vi beholder den. Så hvis vi bringer den bringer den tilbake til Ham Som gav den til oss, da skal vi berge den.” Nå, du har en sjel. Og dere mamma og pappa, har det samme. Men hvis du beholder den for deg selv, skal du miste den. Det er riktig. Helvetes hekser vil ta den. De er alle sammen ute etter den! Men hvis du gir den tilbake til Den Som gav den til deg, skal du berge den til Evig Liv. Halleluja! Amen!

§ 190. Unnskyld meg, barn. Jeg er bare gammeldags nok til å juble. Hvis du beholder den for deg selv… La oss si det alle sammen.

(Bror Branham og menig­heten sier sammen: “Hvis du beholder den for deg selv, skal du miste den. Hvis du gir den tilbake til Den Som gav den til deg, skal du berge den.”­ Red.) Amen.

Husk nå; gi den til Ham. Nå, la oss følge med. Å, hun begynner å gråte, og hun sa: “Å, hva skal du gjøre med det?” “Hør her. Jeg skal vise deg noe. Hva har du der under sengen min?” Han sa: “La meg få vise deg.” Og han trakk den ut. “Å, det er en liten kurv. Det er et lite skip. Det er hva det er. Har ikke noe ror, og det har ikke noe seil, og det har ikke noen kanoner på seg, og allikevel skal det føre den mest verdifulle lasten som noensinne ble ført av et skip, opp til den tid. Hør dette! Det har ikke noen kaptein eller noe mannskap. Bror, jeg vet om et skip for voksne som er slik, også! “Åh,” sa hun. “Am, la meg bare få se på det. Amram, la meg se.”

Hun går over hit. Han sa: “Se her. Jeg har et lite lokk på det. Se, du løfter opp det lille lokket.”

Hun sa: “Fy a meg! Det stinker! Oh! Fy da! Du slette tid!” Han sa: “ja, det stinker.” “Hvorfor?” “Jeg tømte den full av tjære. Den er helt beket, over det hele.” Bek er tjære, vet du, så de la bek på den overalt. Det var det han kokte der nede, og tømte ut på toppen av disse rørene. Han hadde bek på det. Han sa: “Du skjønner, van­net kan ikke komme inn i den da. Du ser, den er forseglet over det hele.” Og sa: “Og det, ­det kan bare ikke trenge inn i den, vannet kan ikke. Jeg hadde bek på den.” Hun sa: “Huttetu, det lukter ille!” Dere barn vet hva tjære er når de gjør i stand gatene; så går de og sier: “Åh, den forferdelige lukta!” Men den bevarer, den tetter til alle sprekkene i gata. Og det er hva dette gjør. Det stenger ute alt vannet. Og det er hva bønn gjør for den troende. Det er hva som daglig holder verden borte fra deg når du kaster deg ned på dine knær og sier: “Herre Jesus!” Og Blodet kommer ned og forsegler deg over det hele slik at djevelen ikke kan ta deg. Se, det er riktig. Ikke sant? Så derfor går mange mennesker mange ganger rundt og sier: “Det er fryktelig.” Men det gjør ingen ting; Det holder deg i sikker forvaring. Ikke sant? Det er hovedtingen; i sikker forvaring, Det sies: “Du er gammel­dags,” men, det gjør ingen ting; Det holder deg i sikker forvaring. “Vel,” sa hun, “hva skal vi gjøre?” “Godt,” sa han, “jeg skal fortelle deg hva vi skal gjøre. Vi skal ta barnet, og vi skal ha en liten av­skjed. Og vi skal ta barnet og legge ham inn her, og sette ham ut på elva Nilen.” “Åh! Nei! Nei! Nei! Amram, du kan ikke sette vårt barn ut på elva.” “Jo visst! Ja visst! Jeg vet hva jeg gjør.” Han hadde hatt en drøm; han visste hva han skulle gjøre. Du skjønner, Gud hadde rettledet ham. Han visste hva han skulle gjøre. Han bygget denne, og han så den var selveste forbil­ledet på arken som frelste Noa; Noa, langt der tilbake i hans tid. å han sa: “Se her, jeg har kuttet et lite hull rett her på toppen av den, slik at han kan puste. Du, se, han kan få solskinn gjennom der.” Og du vet at Arken i den Gamle Bibelen, langt der tilbake i tiden, den var laget på samme vis. Og den hadde et hull oppe på toppen av den så man kunne se inn, skjønner du, og så ville han måtte se oppover. Så derfor hadde dette stakkers, lille, navne­løse barnet ikke engang et navn, et lite navneløst barn, og likevel det søteste, lille barnet i verden. Da de kom inn neste kveld, ventet de til omtrent klokka 3 om morgenen, og da de– og da han var ferdig med å be, går han over, og han sa: “Nå kom an, Jokebed, stå opp!” Og så vekket de vesle Aron og vesle Miriam. Å, hun kom hen og la sine armer omkring og sa: “Pappa!” Vesle Miriam, hun sa: “Du skal vel ikke ta lillebroren vår, babyen? Skal du?, å plassere den ut på Nilen hvor alle de stygge krokodillene er?”

Og han strøk det vesle håret hennes bakover, slik. Hun hadde vakre øyner, og et vakkert lite hår. Og så kysset han henne på kinnet. Han sa: “Vennen, det gjør meg også vondt. Det gjør meg også vondt, men vi er absolutt nødt til å gjøre dette.” Dere skjønner, småjenter og gutter, noen ganger må vi gjøre ting som på en måte sårer oss, men vi er absolutt nødt til å gjøre det, uansett. Når jentene sier: “Hei, har du noen gang røkt en sigarett?”, sier du: “Nei.” “Vel, prøv en! Å, jeg er din venninne, vet du. Ja, du, prøv den.” Men du, det kunne kanskje såre deg litt, men si: “Hø. Jeg vil ikke ha den. Nei, jeg vil ikke ha den.” “Si meg, vil du komme­–vil du gå med meg til showet i kveld?” “Nei, nei. Hø, jeg går ikke på show.” Du, det kunne kanskje såre aldri så lite, forstår du. “Å, du er bare en gammel fjøsnisse.” Du, ikke tro det. Det kan kanskje såre aldri så lite. Bare snu hodet bort fra det; det er den rette tingen å gjøre, ser du. Gjør det bestandig; gjør den rette tingen. Det er bra. Og nå, når pikene lærer denne lille, betagende todansen, og greier som det der, og vil at du skal gjøre det, da skal du bare si til dem: “Nei, nei.” Du, gjør det ikke, ser du. “Aåh, vel, det er en masse gøy.” Du bryr deg bare ikke om hvor gøy det er. Du vil gjøre det som er rett; derfor gjør du alltid det som er rett. Nå, du, husk bare på det nå. Du vil ikke glemme det. Vil du? Nå. Nå, hva gjorde de? De tok så det lille barnet og gikk dit opp. Og lille Aron kom opp. Han sa: “Pappa, hva skal du gjøre med babyen vår?” Han sa: “Aron, sitt her på fanget mitt, vennen min.” Og sa: “Hør Aron. Hvis vi beholder babyen for oss selv, hva er vi i ferd med å gjøre da?” (Menigheten sier: “Mister den.” Red.) “Mister den. Men hvis vi gir barnet tilbake i hendene på Ham Som gav det til oss, hva kommer vi da til å gjøre?” (”Beholde det.”) “Vi kommer til å beholde det.” Det er riktig. “Men hvordan skal du gjøre det, pappa?” “Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvordan det skal gjøres, men Gud skal gjøre det.” Skjønner dere? Og så la de da spedbarnet inn dit, og slik drar han. Og her går de nå; de går mot døra; de går ned til døra. Han kikker denne veien nedover gata, og den veien nedover gata. Der er ikke en; ingen kom­mer. Han sa: “Kom an, Jokebed. Kom an, Aron. Ja, kom, kom an, Miriam. La oss gå.” De tar sin lille ark, og går ned til sverdliljene ved elvekanten. Åh, det er lenge før daggry. Og her bakenfor kommer vesle Aron som holder vesle Miriam, lillebror og lillesøs­ter, de gråt. Og stakkers vesle Jokebed, hun går avsted på dette viset… (Bror Branham imiterer Jokebed som gråter. Red.) “Hysj-sh-sh.” De passer på, ser du. “Vær forsiktig. Hysj!” Ja, de fortsetter nedover gata. “Hysj-sj-sh, vær forsiktig.” Bar på den lille babyen. Og moren bar på babyen, og–og pappa bar på arken. De kommer ned til elven. Åh, det er en stor, svær elv, den nest største i verden. Ja, det er en av de enormt svære elvene som bruser nedover, bare full av digre, svære, stygge krokodiller og alligatorer. Å, de var tjukke og feite. Huttetu!

§218 De hadde matet dem med alle de små barna. De var bare helt tjukke. Og hun sier, Jokebed sier, til Amram, sin mann: “Aåh, enn om alligatorene får tak i den? Hva om krokodillene her inne rører den?” Han sa: “Vær ikke bekym­ret. Hvis de noen gang stikker nesa si bort i den tjæra, stikker de rett av går­de, ser du. Det er grunnen til at den stinker, ser du. Den vil stikke nesa si opp, og den kunne ikke lukte menneskekjøtt; derfor vil den holde seg borte. Den tjæra vil stinke så fælt at de vil komme seg unna. Det vil gå helt bra. Ikke vær redd.” Og Amram setter ned den lille arken. “Nå ammer du barnet.” Så moren tar barnet og ammer det, og hun ammer barnet inntil det får sin frokost tidlig på morgenen. Og så…(Bror Branham lager en kysselyd. Red.) …kysser hun det.

Og hun sa: “Nå Aron kan du kysse det.” Og Aron kysser det. Og tar det deretter over til Miriam, og hun kysser det. Og moren kysser det, og: “Åh,” sa hun, “jeg bare–. “Hysj-sj-sh! Hør nå etter. Vi er nødt til å være soldater. Ikke sant? Vi er nødt til å være sol­dater. Ønsker alle dere nå å kysse det på ny?” Alle kysset det igjen. Så la de det dit inn. Og moren gjorde i stand et lite teppe og la det om det; en liten pute, og la det på den. Hun sa: “Mitt elskede, lille barn, Gud velsigne deg.” “Hysj-sh-sj. Gud vil ta Seg av det. Ikke bekymre deg.” La på det lille lokket, og som det første, vet dere, begynner faren å ta av seg jakken sin, tar av seg skjorten sin, og her går han vadende ut i vannet. Hva tror du går for seg oppe i Himmelen i denne stund? Halleluja! Du vet, når ting går for seg her nede, er det noe som fore­går der oppe også. Amen! Jeg kan se Gud reise Seg fra Sin Trone, går over og sier: “Gabriel! Gabriel! Hvor er du?” Gabriel sier: “Her er jeg, Herre.” “Kom inn. Jeg ønsker å vise deg noe.” Og sa: “Alle dere Engler, kom rundt her, Jeg skal vise dere noe. Jeg har folk som tror Meg. Ja, Jeg har folk som stoler på Meg. Kom hit! Det er godt for alle dere Engler. Ta en titt på dette! Se!” “Hvor er det henne?” “Rett der nede. Se etter.” “Ja, jada. Ja, jeg ser det.” “Kikk rett ned der. Se kanten på de sivene der, de sverdliljene og det der?” “Ja.” “Se der!” “Hva er det?” “Der er en mann med hend­ene sine opp i lufta; på sine knær påkaller han Meg. Der er en gråtende mor, og to små gråtende barn. De stoler på Meg til siste slutt. Gabriel, husker du da du gikk inn? Husker du den mannen?” “Ja, jeg møtte ham på rommet den natta, og snak­ket til ham. Mmmhm. “Han stoler fremdeles på Meg. Jeg har folk som tror Meg! Jeg har folk som stoler på Meg til siste slutt! Ser dere ham? Se på ham. Han har levd det så tappert!” Faren går og vasser i van­net, og begynner å skyve den lille båten ut. Jeg kan høre Ham si: “Gabriel!” “ja, Herre?” “Kall ti tusen Engler frem på skueplassen. Gi dem marsjordre med en gang. Kall ut Himmelens Hær­skarer. La dem sveve alle sammen opp og ned og langs med Himmelens balustrader, og plasser dem alle sammen oppover og nedover Nilen. Jeg befaler at ingen krokodille skal røre den lasten! Ingen ting skal røre den! La ikke engang et stykke rekved komme nær den.” Halleluja!

§232. Gabriel sa: “Det skal bli gjort. “Godt, blås i trompeten!” Ti tusen Engler kommer kampberedt! Lederen: “Hvor skal Du være, Herre?” “Jeg skal være i den andre enden.” Han er alltid på mottager ­enden. “Jeg skal vente nede i den andre enden. Jeg har en hensikt. Når mennesker vil stole på Meg, har jeg noe, en hensikt. Det skal gå bra med dem.” Godt. Han går ned til den andre enden. Jeg ser Moses, rettere sagt, lille Aron, og de går gråtende tilbake oppover gata. “Hysj-sh-sh. Pass på.” Og lille Miriam, hun står fremdeles og passer på. Hun sa: “Å–åh.” Han sa: “Kom an, Miriam, det begynner å lysne. Kom an, hanene galer dagen inn. Kom an, det begynner å lysne. Kom nå, vennen min, la oss gå!” Hun sa: “Å pappa, pappa! Vær så snill. Bare en gang til. La meg bare stå; bare la meg få holde øye med den, og la meg få se hva som skjer. Jeg kommer hjem om en stund.” “Åh,”…(Bror Branham knip­ser med fingeren sin. Red.) …det er en god ide, Miriam. Det kunne kanskje være bra. Bare stå du, og følg med i det som finner sted.” “Det er greit, jeg skal holde øye med den.” “Nå, skynd deg hjem om en stund. Du, bare se hva som finner sted, og så kommer du og bringer oss nyheter om hva som går for seg.” “Det er greit, pappa.” Og de gikk avsted, hjem­over; måtte skynde seg. Lille Miriam, hun står, og hun passer på. Som det aller første, vet du, begynner det å lysne. “Å, åh, oh, hva er det som kommer der oppe? Vel, det er bare noe rekved. Nei. Er det en alligator? Å, den snudde.” Ha–ha! Hva så den? Den så, hva en masse mennesker ikke ser. Ser du?

§263. Den lille lasten fløt gjennom der. De tenkte den ikke hadde noen los; de tenkte den ikke hadde noen kaptein. Den hadde. De stod samlet, hele veien rundt. Her kommer en liten kro­kodille. Hun sier: “Åh! Se der!” Her kommer den. Den flyter opp på denne måten. “Går den sin vei?” Åh, nei! Nei, nei! Du kan ikke komme nær den lasten.” Der inne stod frigjøreren, befrieren, for å utfri en million jøder som trengte utfrielse. Alle djevler i helvete kunne ikke røre ham idet han flyter nedover elva i denne vesle, gode, tjærebelagte arken. Den første tingen som skjer, vet dere, er at den kommer inn i en virvelstrøm. “ÅH!” så Miriam, “Åh! Å, se der! Den virvelstrømmen, se på den! Se på den! Også slik en da!” Det første som skjer, vet dere, er at den med en gang bare beveget seg ut av den. Det er måten det skjer på. Vi kommer inn i en virvelstrøm i blant, denne vesle barken. Bli ikke bekymret. Der er En Som passer på. Guds Engler er leiret rundt de som frykter Ham. Har ti tusen av dem på marsjlisten nå. Vesle Miriam, hun går nedover. Hun klatrer opp over denne digre klippe­steinen, og hun titter over den, slik som dette. Og hun ser nedover; hun holder øye med arken. Og går videre ned gjennom her, og går gjennom denne meng­den av sverdliljer. Og, etter en stund setter den seg fast der utpå. Hun sier: “Å! Åh, jeg undrer meg på hva nå?” Og pappaen hadde sagt til henne: “Nå, la ikke noen se at du passer på den. Hvis noen dukker opp skal du bare late som om du ikke engang ser på den; gå bare videre i en annen retning. Ikke­–ikke gi inntrykk av at du passer på den i det hele tatt. Bare fortsett å gå.” “Det er greit,” sa hun. Den fortsetter nedover langs med elvebredden, og den setter seg fast. Det første som skjer, vet dere, er at den fanger oppmerksomheten til en flokk fiskere. Og hun lot bare som om hun var en liten pike som vandret nedover. Det var rundt klokken ti på formiddagen nå, vet dere, så hun bare vandret videre nedover elva, og hun er opptatt med å se seg bakover og til siden og ser hvor den går hen. Etter en stund passerer hun en gruppe til. Holder stadig et øye med tingene, og fortsetter et stykke videre. Går stadig videre, og går litt lenger. Etter en stund kommer hun til en stor, svær mur. “Å kjære folk, den går inn bakom denne muren!” Hva kan hun gjøre? Hun vet ikke hva hun skal gjøre. Så, hun kan ikke komme over muren. Derfor vader hun bare ut i vannet, og stiger over, slik som dette, og kryper over top­pen. Hun kommer seg over dit, og hun fortsetter å gå. Det første som skjer nå, vet dere, er at hun er i en vakker hage. Blom­ster blomstrer overalt, og det er så vakkert. Hør nå bare etter et lite øyeblikk. Nå, følg med, småpiker. Vakre blomster, og, å, alle trærne er vedlikeholdt. Det så, så vakkert ut! Det er en park. “Å,” sa hun, “se der, se på det der! Å kjære folk! Jeg er i slottsparken til Faraos slott; i parken. Hva har jeg å gjøre her? Hvis de noen gang tar meg her inne, å du slette tid, hva ville de gjøre med meg da?” Og hun passet på. Der seilte den lille arken avsted, og, den liksom stoppet der ute i vannet, og fløt bare i ring ute på vannet. Jeg lurer på, hvorfor? Og hun hørte noen snakke. Hun snek seg tilbake, under buskene. Hun satt og tittet ut, slik som dette, skjønner du, lille Miriam. Men hun titter ut, og ser den. Så med ett, vet du, her kommer noen store, svære, sterke, mørkhudede menn bærende på en baldakin, slik som dette. Og tjeneste­pikene fulgte med, og de synger. Og her kommer en kvinne, og hun hadde et stort gullbånd rundt hodet sitt med en svær slange fremme med kjeften sin åpen, slik som dette. Hun er en kvinne med et pent utseende, og hun kommer nedover. Hun har virkelig elegante klær og ting på seg, og jeg hører en av tjenestepikene si: “Deres Majestet, tror De vannet vil være varmt denne morgenen?” Miriam sa: “Majestet? Å, det er nødt til å være kongelig, så jeg må nød­vendigvis være i den parken. Og hvis de fakker meg her inne, hva kommer de da til å gjøre med meg?” Nåvel, hun kommer nedover, og disse store, mørkhudede mennene bærer på denne tingen; holder den liksom slik, og går ned til vann­kanten på dette viset, og hun smetter skoene sine av seg. Og en tjeneste­pike har håndklærne, og en annen har såpen. Og hun gikk ned til sitt morgen­bad. Så hun går dit ned, og hun begynner å gjøre seg klar til sitt bad. Hun smetter av seg skoene sine, og så: “Jeg vil stikke tærne mine i vannet for å se om det likevel er varmt. Å, det er nydelig, akkurat… Hva er det som er der ute?” “Ååh!” Miriam, lille Miriam sa: “Å du og du! Mm, åh, hun har sanneligen fått øye på den.” “Å,” sa hun, “er det en krokodille?” En av de store, sterke mennene sa: “Et øyeblikk, bare. Jeg skal finne det ut.” Plask, plask, plask sa det da han gikk ut i vannet. Løftet den opp på denne måten og går inn med den. Han sa: “Deres Majestet!” Gir den til tjenestepiken, og tjenestepiken bærer den over, og gir den til henne, slik som dette, og hun setter den ned. Hun sa. “Hva er det? Fy a meg, det stinker! Den har tjære overalt. Se her, den har et hull oppe på toppen.” g Miriam sa: “Å, åh, det blir slutten på lillebroren min! Der er det ute med min lille bror!” Og så åpnet de den opp, på denne måten. “Åh, det var en baby!” Og den begynner… Det peneste, lille barnet i verden! Og, å, en Gud Som kunne bevirke hat, kunne bevirke kjærlighet, og all den kjærlighet som Han kunne legge i et men­neskes hjerte, som en mor har for sitt barn, la Han inn i den pikens hjerte. Og hun sa: “Det er et av Heb…

§ 263. Jeg vet hva det er. Det er den der syke faren min! Han er så ondskapsfull! Han forlangte at alle de små Hebreerbarna skulle drepes. Og en av disse mødrene har bare kastet sitt barn ut idet hun innstil­ler seg på at det får lande hvor det kan. Å, han er grusom! Vel, han skal ikke få drepe dette fordi dette er mitt.” Med mer, hm, ser du hvordan Gud gjør det? Hun løftet ham opp og… (Bror Branham lager en kysselyd. Red.)… hun kysser ham. Og barnet skrek. Og da det skrek, varmet det bare hennes hjerte. Hun sa: “Stakkers lille ting. Jeg vil ta ham, og jeg har tenkt å kalle ham… Jeg vil gi ham et navn.” Og det var der han fikk sitt navn. Hva var navnet hans? (Menigheten sier: “Moses.” Red.) Moses. Og Moses betyr “tatt ut av vannet.” Ser du? Hun sa: “Nå vil jeg kalle ham Moses, og han skal være mitt eget barn. Jeg vil ta vare på ham.” Men så sa hun: “Men jeg er en jomfru, jeg kan ikke amme ham. Jeg har ingen mulighet til å gi ham mat.” De hadde ikke disse flaske­ne og ting den gangen. Kvinner røkte ikke siga­retter og ting som de gjør nå. De forgiftet ikke seg selv. Så hun sa: “Vel, hvis dere vet om en… Hva skal jeg gjøre?” Så hun sa: “Jeg …” Og en av dem sa: “Jeg skal si Dem, Deres Majestet; jeg skal finne en amme til barnet ditt.” “Åh,” sa hun, “det vil være veldig bra.” Et eller annet lite Noe, en Engel, Som står der i buskaset, sa: “Miriam, der har du sjansen din! Der er sjansen din!” Lille Miriam løpte frem. Og Den sa: “Si ikke en ting nå. Ikke røp deg. Du går frem og sier du skal finne en amme, og gå og hent din mor.” Godt. Så hun sa det.

Hun sa: “Deres Majestet!” Nå, vanligvis ville hun ha sagt: “Hva gjør du her inne?” Men, ser du, Gud hadde dekket det helt til. Hvorfor? Han hadde ti tusen Engler på marsj. Ikke sant? Hans Program skal lykkes. Han hadde ti tusen Engler stående der. Så den første tingen som skjedde, skjønner dere, var at hun sa: “Ja, kjære, lille deg, hva gjør du her?” Hun svarte: “Jeg bare så deg med barnet. Jeg vet hvor det finnes en snill mor som ville ta vare på barnet ditt for deg.” Hun sa: “Gå, få fatt i henne, og si til henne at jeg vil gi henne 2250 kroner uka for å ta seg av dette barn­et. Og jeg vil gi henne en hel rekke med værelser over i palasset. Og hvis du vet hvor der er en Hebreerkvinne som er en amme, som kan amme dette barnet. Dette er mitt barn.” Hun svarte: “ja, Deres Majestet, jeg skal få tak i en til Dem.” Hun sa: “Nå, vent et øye­blikk! Før du går inn på slottet er du nødt til å ha et passord. Du skjønner, du vet ikke passordet. Hver dag har vi et passord. Nå, passordet i dag, vet du hva det var? ”En høygaf­fel og et høylass.” Det er hva du må si for å komme gjennom porten.” Så vesle Miriam gir seg i vei hjemover så fort som hun bare kan gå, og hopper over muren, går nedover gaten og ned denne veien så fort som hun kan gå. Hun løper inn i huset, og–og Amram var nettopp kommet hjem. Og Jokebed sa… Å, de var bedrøvet, og undret seg på hvordan det ville gå.

Hun sa: “Stakkers barn mitt! Mitt stakkers barn!”

§ 270. Han sa: “Bare hør nå.” Han sa: “Jeg kom forbi der nede på gata for bare en liten stund siden, og den stakkers mor hadde holdt alle sammen oppe hele døgnet. De kom rett gjennom nabolaget denne morgenen, og de knuste hvert eneste barnehode som var der i nabolaget.” Og han sa: “Hvor de skrek og hylte! Nå, jeg vet ikke hva med barnet ditt. Hvor det enn er, hvor vårt barn er, Gud vil ta Seg av det.” Akkurat da var det noen… (Bror Branham banker på prekestolen. Red.) “Aåh! Åh, nå er de der på døren.” Så de gikk og så etter. Nei, det var ikke dem. Det var Miriam. Hun sa: “Åh! Å, Miriam! Kom inn, skatten min! Hva hendte med barnet?” Hun sa: “Mor, jeg er så sulten.” Mor sa: “Men hva har hendt med barnet?” Hun sa: “Jeg holder på å dø av sult, mor. Å, pris skje Herren! Halleluja!

Jeg holder på å dø av sult, mor.” Mor sa: “Hva har hendt med barnet?” Hun sa: “Mor, jeg er så sulten at jeg kunne ete alt i huset.” Mor sa: “Vi skal finne noe mat til deg, men hva skjedde med barnet?” Hun sa: “Barnet står det bare bra til med, mor. Gi meg noe å ete. Å, jeg er så lykkelig!” “Men hva skjedde med det?” “Vel, gi meg noe å ete, jeg sulter omtrent i hjel.” Kunne dere sette dere inn i det? Hun sa: “Miriam! Dette er din mamma og pappa. Hvor er barnet?” Hun sa: “Mor, jeg fortalte deg det. Jeg så barnet, og det har det bare bra. Nå, mor, skaff meg noe å ete, jeg er sulten. Du skjønner, jeg–jeg holder på å dø av sult.” Slik dere har det når dere kommer hjem fra skolen, vet dere; å, er bare nødt til å ha noe. Så, hun gikk og fikk fatt i et smørbrød til henne. Og hun sa: “Fortell meg nå.” Og hun la i seg, og “yum, yum, yum,” mens hun åt, vet dere, på den måten. Hun sa: “Mor?” Mor sa: “ja, hva hendte med barnet?” “jo,” sa hun, “mor…” Hun fortalte henne historien, og sa: “Mor, du må gå og finne frem de beste klærne dine, og få kofferten pakket fordi du skal ta vare på barnet.” “AH! AH! Åh! Hva?” Hvis du mister det, skal du finne det igjen. Er det riktig? Hvis du beholder det for deg selv, skal du miste det. Hvis du gir det– hvis du mister det, skal du finne det. Er det riktig? Og vesle Miriam som bare fortsatte med å ete, sa: “Ja, du skal til palasset i dag. Og ikke bare det, men du skal bli gitt 2.250,- kroner uka, og de beste rommene i landet, for å ta deg utav ditt eget barn.” Første gang i verdenshist­orien hvor en mor noensinne ble betalt for å amme sitt eget barn. Ser dere hvordan Gud gjør det? Halleluja! Ammer sitt eget barn og får 2250,- ­kroner uka for det, og de beste værelsene i landet. Gud gjør ting, gjør Han ikke? Lønner det seg å be? (Menigheten svarer: “Ja.” ­Red.) Er det godt å be? (”Amen.”) Så hun gjorde den lille kofferten sin klar. Vi skal raske på nå. Vi skal slutte av om bare et øyeblikk. Så vi… Hun gjorde kofferten sin klar, og nedover veien gikk hun så fort som hun bare kunne gå. Og som det aller første, vet dere, kom hun frem. En svær, erfaren vakt står der med sitt store, svære spyd, og han sa: “Hvem der?” Hun sa: “En høygaffel og et høylass.” “Passer.” Ser du hvordan Gud gjør ting? Gikk til neste vaktpost. Der trakk han sverdet sitt og sa: “Hvem er du? Hvem der? Hun sa: “En høygaffel og et høylass.” “Passer” Å du godeste! Ser du hvor­dan Gud gjør ting? Hun begynner å gå videre opp til palasset, og hele den kongelige garden kom­mer ut, trekker sine sverd: “Hvem der?” Hun sa: “En høygaffel og et høylass.” “Passer. Gå inn.” Straks, vet dere, kom en mann ut og sa: “Er du den lille damen som Hennes Majestet venter på?” “Ja.”

§ 291. “Og er dette ammen for barnet som ble funnet denne morgenen?” Han sa: “Vel, bring henne inn.” Så hun bringer barnet inn, rettere sagt, bringer moren inn. Og den lille prinses­sen kom ut, og hun sa: “Vet du noe om spedbarn?” Hun sa: “Ja, Deres Maje­stet. Hun sa: “Se på dette barnet. Er det ikke vakkert?” “Ja, Deres Majestet. Ja.” Hun sa: “Vet du hvordan du skal amme et barn?” “Ja, Deres Majestet. Ja ­visst.” “Nå. Det er sagt; jeg vil gi deg din lønn på 2.250,- kroner uka. “Mmm!” Var ikke Gud god? Og sa: “Og du får de beste rommene i palasset, og måltidene dine skal bli brakt til deg. Du behøver ikke engang å komme og koke dine egne måltider. Nå, her er barnet. Vær forsiktig. Ikke slipp det.” “Å, vær ikke urolig; jeg skal ikke det. Vær ikke urolig, jeg skal ikke slippe det.” Du må ta deg utav det på aller beste måte.” “Vær ikke bekymret. Det vil jeg. Det skal få den aller beste omsorg.” Ja visst. Det var jo hennes eget, ser du. “Jeg skal gi det den aller beste omsorg.” “Du, er det ikke et nydelig barn?” “Meget vakkert,” sa hun. “Godt.” Døra ble lukket for Miriam, og hennes mor, og vesle Moses. Og da døra ble lukket, så hun seg rundt overalt. Hun sa: “Og hun tenkte du var hennes barn. Ha­ ha-ha-ha-ha! Å du og du!” Hun kjærtegnet det. Hva hadde hun gjort? Hun– om hun hadde beholdt det for seg selv, hva ville hun ha gjort? (Menigheten sier: “Mistet det.” Red.) For hun gav det tilbake til Den Som gav det til henne, og hva gjorde hun? (”Fant det.”) Fant det, og hun kan beholde det. Nå, hva skjer hvis vi mis­ter… hvis vi beholder vår sjel for oss selv? Hva skjer? (”Vi vil miste den.”) Vi vil miste den. Og om vi gir den tilbake til Den Som gav den til oss, hva vil skje? (”Vi skal berge den.”) Vi skal berge den. Stemmer det? Hvor mange av dere ville gjerne komme opp rundt alteret og be? Ville dere gjerne gjøre det? Ville dere gjerne at Jesus skal ta vare på dere slik Han gjorde det med det lille barnet? Nå, la alle oss, små barn, samles rundt alteret da. Vil dere gjøre det? Still dere rundt det, og knel rundt alteret. La oss be, alle dere. Alle de små barna, kom nå hit opp. Likte dere fortellingen min om dette? (Menigheten sier: „Ja.” Red.) Likte dere den? Fint. Kom nå rett opp til alteret, og still dere rundt det. Kom nå. Alle dere små barn, kom. Knel ned ved alteret. Bare knel ned, rett der ved alteret. Det er tingen. Alle dere små, der bak, kom hit nå, vi skal be. Fint. Dere vil jo komme opp og be. Kom opp, og knel rundt alteret. Det er rett. Nå, det er godt. Det er utmerket. Godt. Og nå mødrene, om dere ville komme også, og pappa­ene; alle dere kneler i midtgangen. Nå vil jeg spørre dere småunger om noe her. Hør nå. Tror dere at Jesus elsker dere akkurat slik Han elsket Moses? Tror dere Englene vokter over dere, slik? Nå, Gud gav deg en sjel. Gjorde Han ikke? Nå, dersom du beholder din sjel for deg selv, hva vil skje med den? (Ungene sier: “Mister den.” Red.)

Dere vil miste den. Men hvis dere gir den tilbake til Jesus denne formiddagen, hva kommer dere da til å gjøre? (”Berge den.”) Skal berge den, og gå til Himmelen. Nå, du ønsker å berge sjelen din, gjør du ikke? Og dere ønsker å vokse opp til å bli virkelige mødre og virkelige damer, gjør dere ikke; ekte mannfolk, forkynnere, osv.? Ønsker dere ikke å gjøre det? Nå, hvis dere gjør, gi da din sjel til Jesus. Her er måten å gjøre det på. Du sier: “Kjære Jesus, dette er alt jeg har å gi Deg, min sjel, men pass Du på meg slik Du gjorde det med Moses.” Nå, hvis noen av dere eldre også skulle ønske å komme og knele ned, noen av dere mødre kan­skje, at dere kanskje øns­ker å knele her denne formiddagen, Gud velsigne dere om dere ville gjøre det. Om dere ønsker å komme og knele ned, ville det være fint. Her kommer en mor med sin lille gutt. Er der noen andre? En far, en pappa, hvem som helst av dere, om dere skulle ønske å bli en bedende mann slik som Amram var det, kom og knel ned dere også. Mor, hvis du ønsker å være lik Jokebed, kom da du også og knel ned. Ja visst er det for enhver. På grunn av hva? Dere har en sjel, også. Hvis dere beholder den for dere selv, hva vil skje?

(Menigheten sier: “Mister den.” Red.) Mister den.

Og hvis dere gir den til­bake til Den Som gav den til dere, hva vil skje? (”Berge den.”)

Dere vil berge den til Evig Liv. Det er rett. Nå, alle sammen nå, alle dere som vil nå, og la oss ha bønn sammen med disse små, og med våre­… sammen med alle nå. Morsdag er en vidunder­lig dag. Og kanskje jeg i kveld kunne skifte emnet mitt, og fortsette i kveld med å fortelle hva den moren gjorde, og hvordan hun gjorde det. Hun var den som utdannet den lille gutten sin til å lede hele Israel til det lovede Land. Å, hun var en virkelig mor. Var hun ikke en virkelig mor? (Barna sier: “Ja.” Red.) Nå, du har en virkelig mor, også, og mor ber for deg. Han var en virke­lig pappa, og pappa ber for deg. Og nå skal vi be, alle sammen, og be Jesus om å hjelpe oss. Bror Neville, vil du komme og knele ned sammen med oss? Og la oss alle sammen, overalt, bøye våre hoder. Nå, Søster Gertie… (Pianist­en begynner å spille: “Bring dem inn.” Red.) Kjære, Himmelske Far. Denne lille, enkle fortel­lingen i dag om fordums dager hvor en sann far og mor, eller en sann tro­ende, kom til Deg og tilba Deg, de trodde Deg. Der var nød i landet på den tiden. Og hvordan kan vi vite at der ikke er en moderne, liten Moses som kneler her denne formid­dagen! Hvordan vet vi at der ikke er en moderne liten Miriam, som knelte her denne formiddagen også, profetinnen! Å kjære Far, disse små barna elsker Deg, og de kommer idet de kneler ned ved korset, ved og er­ kjenne at de har en sjel som er absolutt nødt til å bli frelst, og de gir den til Deg nå. For vi har nettopp lest i Ditt Ord: “Hvis du mister den, skal du finne den; og hvis du beholder den for deg selv, skal du miste den.” Og Far, de vil ikke beholde sjelen sin for seg selv. De ønsker ikke å leve for selvet sitt. De ønsker å gi sin sjel til Deg slik at ved å gi den, finner de Evig Liv. Gi det, Herre. Velsign alle disse små gut­tene og pikene rundt alteret. Velsign mødrene og fedrene som er her denne formid­dagen. Å, måtte Din Kjær­lighet og Barmhjertighet være over dem alle. Tilgi oss, Herre, for alle våre synder og ufullkommenheter. Ta sykdom bort ifra vår midte. Send Englene! Halle­luja! Gud, Du Som befalte Gabriel, og titusen Engler drog på marsj. Hvor mange flere Engler leirer seg omkring når de ser disse små barna knele ned ved alteret denne formiddagen! Rundt omkring, over dette alteret og gjennom dette menighetslokalet, står Guds Engler. Den protokollførende Engelen er her, og skriver navnene deres ned i en Bok. De mister sin sjel så de kan finne den inne i Kristus! Gi det, Herre. Måtte deres små liv fra denne dag av bli ømme og ydmyke. Måtte de bli lydige barn mot sine forel­dre, og mot sin Himmelske Far, inntil den dag Du kaller dem hjem. Led dem i deres lille bark, nede nær virvelstrømmen. Hver gang den setter seg fast i buskaset, måtte Guds Engler skyve den ut i de flytende strømmer av Guds Kjærlighet. Gi det, Herre. Og måtte de ved veis ende finne et kjærlig Hjem, og sin mor og sine kjære der i Herligheten hvor Gud står i Porten for å ønske velkommen på den dagen. Innvilg det, Far. Forlat oss alle våre synder og overtredelser, og hjelp oss fra denne dag av å være helt Din. Vi overgir disse små barna i Dine hender nå, og disse mødrene sammen med dem, Herre. For at de skal bli de rette slags mødre på denne mors­dagen, denne minnetid, som er gitt mødrene. Og måtte de fra denne dag av bli bedre mødre. Måtte barna bli bedre barn, måtte vi alle bli bedre, Herre, i tjeneste for Deg. Innvilg det, Far, for vi ber om det i Jesu Navn. Amen. Nå, la oss synge et lite kor. Tror du Jesus frelste deg? Vil du at Jesus skal vokte over deg nå mens du reiser deg? Løft hånden din til Ham, slik som dette nå. Jeg vil dere skal snu dere rundt til pappa og mamma, og dem alle. Snu dere så hit. Nå, ser her, mamma og pappa. Alle dere småjenter og gutter, reis dere. Nå, hvor mange aksepterer Jesus Som sin Frelser, og at dere vil stole på Jesus fra nå av, til å ta vare på dere slik Han gjorde det med Moses? La oss se hendene deres, opprakt. Hver eneste en av dere. Det er fint. Nå, hva skjedde? Hvis du beholder din sjel for deg selv, hva vil du da? (Menigheten sier: “Miste den.” Red.) Mister den. Men hvis du gir den til Jesus, hva vil skje?

(”Berge den.”) Du vil berge den. Nå, hva om Jesus har fått deg denne formiddagen? Du er Jesus Sin nå. Er du ikke? Du er Jesus Sin lille gutt og jente. Se på disse små med tårefylte øyner, som står her. Ikke tro at Gud ikke vet om det. Amen. Morgendagens menn, ja, det er riktig. Amen. Bring dem inn fra syndens marker; Bring dem inn, bring dem inn, Bring de små barn til Jesus. “Å hvor jeg elsker Jesus!” Nå, kom igjen! Å…(alle dere)… hvor jeg els­ker Jesus,

(løft hendene deres nå) Å hvor jeg elsker Jesus, Å hvor jeg elsker Jesus, Fordi Han først elsket meg. Er ikke det deilig? Nå, “Jesus elsker de små barna i Verden.” Gi oss en akkord, Søster.

Snu dere nå alle sammen rundt denne veien mot meg, dere småpiker. Jeg vil synge “Jesus elsker de små barna i Verden.” Hvor mange kjenner den? Fint, la oss synge nå. Jesus elsker de små barna, Alle barna i verden; Røde og gule, svarte og hvite, de er dyrebare i Hans Øyne;

Jesus elsker de små barna i verden. Nå, dere er alle sammen i Hæren nå. Visste dere det?

Vet dere at dere er i Guds Hær? Nå, dere, se rett på meg nå, og syng dette sammen med meg nå fordi dere er soldater nå. Visste dere det? Korsets soldater! Nå. “Jeg kan kanskje ikke mar­sjere…” Kjenner dere den? Godt. Nåvel. For lenge siden lærte jeg å synge en gammel søndags­skolesang: “Jeg kan kanskje aldri…” Nå, dere, se på meg nå. (Bror Branham beveger seg mens han synger ordene til: “Jeg er i Herrens Hær.” Red.)

Jeg kan kanskje aldri mar­sjere i Infanteriet, Ri i Kavaleriet, skyte artil­leri, Jeg kan kanskje aldri fly over fienden, men jeg er i Herrens Hær. Jeg er i Herrens Hær, Å, jeg er i Herrens Hær! Alle oss, alle i kor nå. Nå! Jeg kan kanskje aldri mar­sjere i Infanteriet, ri i Kavaleriet, skyte artil­leri; jeg kan kanskje aldri fly over fienden, men jeg er i Herrens Hær.

Tror dere at dere kunne syn­ge den for dere selv? Kom hit opp småpike, kom rett opp hit nå. Jeg vil at dere alle sammen går og gjør de samme tingene jeg gjør. Kom rundt bak alteret her nå. Kom rett hit opp. Hver eneste en av dere, kom rett hit opp hvor jeg står. Gå opp hit. Ingen er på denne siden av alteret; kom rett hit opp. Der har vi det. Kom rett bakom her. Snu nå rundt denne veien; se bakover denne veien, slik som dette. Der har vi det. Jeg ønsker å vise dere hva kjekke små gutter og piker gjør etter at de kjenner Jesus. Kom nå rett bak her noen av dere. Nå, der har vi det. Nå, se ut dit. Når jeg nå sier: “Jeg kan kanskje aldri marsjere i hæren,” dere– “marsjere i Infanteriet,” da marsjerer dere også. Når jeg sier: “Jeg kan kanskje aldri ri i Kavaleriet,” gjør den samme tingen som jeg gjør. Nå, hold dere litt på avstand fra meg; hold dere langt bak nå. Jeg trenger plass. Lenger tilbake, lenger tilbake. Nå er dere okay.

Nå, kom igjen, la oss synge den. (Bror Branham og barna be­veger seg mens de synger. Red.)

Jeg kan kanskje aldri mar­sjere i Infanteriet, (marsjer!) Ri i Kavaleriet, skyte artil­leri; Jeg kan kanskje aldri fly over fienden, Men jeg er i Herrens Hær. Å, jeg er i Herrens Hær, Jeg er i Herrens Hær! (Klar!) Jeg kan kanskje aldri mar­sjere i Infanteriet, Ri i Kavaleriet, skyte artil­leri; Jeg kan kanskje aldri fly over fienden, Men jeg er i Herrens Hær. Amen! Bare stå stille.

Hvor mange liker det, si “amen.” (Menigheten sier: “Amen!” Red.)

Nå, Himmelske Far, velsign disse små barna i dag. De er Dine, Herre. De har gitt sine liv til Deg. De hører den lille fortellingen om Moses, og hvordan Du beskyttet ham. De hører om en god mor, og en god pappa som hjalp dem, og oppdrog dem. Og likeledes har disse små barna gode mødre og pap­paer. Og jeg ber, Far, om at Du vil holde øye med dem, og styre dem nedover tidens strøm, og måtte Guds Engler beskytte dem. Og gi— og dessuten, stå ved mottagerstedet for å ta imot dem i de siste dager, Herre, i Ditt Kongerike. Vi ber om det i Kristi Navn. Amen.

Nå kan dere gå tilbake til plassene deres og fortelle til pappa og mamma hvor godt du føler. Amen. “All deres vandrings dager ble de ledet.” Nå, kjenner du den, Gertie?

…deres vandrings dager ble de ledet,

Til Løfteslandet ble de ledet;

Ved Herrens hånd i led­else trygg,

De ble brakt til Kanaans bredd.

Alle sammen.

Ildens tegn ved natt,

Og Skyens tegn ved dag,

Svevende over, rett foran;

Mens de reiser på vår vei,

Skal en veiviser og en leder være,

Inntil ødemarken er passert;

For Herren vår Gud, i Sin egen gode time,

Skal lede oss til Lyset til sist.

Hvor mange er syke denne formiddagen, og ønsker bønn? La oss se hånden din?

Siden vi er litt sent ute, skal vi kanskje utsette vårt helbredelsesmøte til i kveld, og ber bare noen bønnens ord nå fordi vi er litt sent ute. Likte dere den lille beretn­ingen?

(Menigheten sier: “Amen.” Red.)

Tror dere den var god for de små barna? (”Amen!”) Ja, vi overser dem mange ganger. Vi skulle ikke gjøre det. Dere, jeg får aldri en sjanse til å lære søndagsskole, og denne formiddagen var en stund til å snakke til dem. Jeg ønsker ikke å trette dere ut, men jeg ønsket å fortelle dere denne lille be­retningen. Husk, små barn, det der er ikke en liten, vennlig historie som dere leser hvor som helst. Det der er Sannhet. Det er Sannheten! Gud gjorde det. Og Han er med dere nå. Godt. La oss bøye våre hoder nå mens vi sakte synger vår av­slutningssang. “Ta Jesu Navn med deg, Som et skjold mot hver en fiende.” Godt.

Ta Jesu Navn…

Oversettelse av: Bernt E. Eriksen, Chr. S. Viken og Magne Espeland.