HVIL EDER.
(Letting of the pressure.)
En tale av Marrion William Branham.
Jeffersonville Indiana.
Søndag 13.05.62.
§1. Takk skal du ha broder Ruddell. Jeg er så lykkelig over å vite at jeg har en sønn i evange-liet. Det er både sikkert og visst. Jeg setter virkelig pris på broder Ruddell. Paulus hadde for-dum også en sønn, kalt Timoteus. Han kalte ham sin sønn i evangeliet. Hvis jeg ikke tar feil er dette Flossy Ford, ikke sant? Du verden Flossy, det er lenge siden nå. Ja det er det. Jeg husker da jeg var gutt, pleide broren hennes og jeg å være sammen. Hun pleide å bake så gode kaker, ser dere, og vi kom inn der og spiste til vi var så mette at det gjorde vondt i magen. Jeg husker en gang de bad meg komme opp. Det var Loyd og vi andre. Flossy hadde bakt. Hun var bare barnet den gangen. Hun hadde bakt en kake og vi spiste til vi ikke orket mer. Jeg tenkte: ”Nå må jeg vel være hos Loyd i natt.” Men det begynte å mørkne, og jeg fant ut at jeg måtte ta på hjemvegen. Så tok jeg avsted og be¬gynte å springe nedover vegen, men jeg var dødsens redd for at jeg ikke skulle rekke hjem.
§2. Jeg husker far hennes. Deres mor lever ennå, håper jeg? Vel, det er godt. Det har rent me-get vann ned gjennom elven siden de dager. Ja nå er vi begge to middelaldrende folk, beste-foreldre o.s.v. Vel, men der er et land hvor vi aldri blir eldre. Jeg er så glad fordi jeg vet, Flos-sy, at du ser frem til dette landet, og er forvisset om å finne det. Og Jim, hvordan står det til med Jim? Jim, det er mannen hennes. Jeg husker ham så vel. Jeg kjente noen av barna. På den tiden da de giftet seg og barna vokste opp, hadde jeg alt reist ut på misjons¬marken. Så ble det til at vi kom bort fra hverandre. Jeg besøker broder Loyd imellom, roper over til ham på ga-ten. De laget så mangt et måltid til meg, og jeg følte det som om de var min bror og søster.
§7. Jeg er så glad over at broder Ruddells første tiltak her var å omvende. Han omgjøre et ri-dehus til et Guds Hus. Det var veldig fint. Det er greit når en kan se noe på forhånd og vi kun-ne ane at der var noe ved den gutten. Han var beskjeden, Far hans og jeg ar¬beidet sammen for år tilbake. Jeg visste at faren var slik en ”drivendes” kar, riktig en med pågangsmot, så hvor-for skulle det ikke finnes i gutten også. Jeg vet han hadde slik en elskelig mor, så han var rik-tig oppdradd. Derfor måtte der ligge noe bakom ham. Ikke sant? Der var en lengsel i hans hjerte etter å tjene Herren. Når dyp kaller på dyp, så må der være et dyp som svarer på det. Jeg er så glad over å se broder Ruddell holder fart.
§9. Denne vidunderlige flokken her… Det er et stort privilegium for meg å få komme opp her og tale til denne flokken av hellige som bor her oppe. Dette er ikke vårt blivende sted, vet dere. Vi er pile¬grimer. Vi er ikke hjemme her. Jeg husker søster Ruddell, hvordan du kom sammen med ham og satt der. Han bøyde hodet, og de hadde stor tillit. De sto sammen. Hun hadde tro på at han skulle tale Ordet. Med en slik kone og faren og moren som ba for ham, måtte det skje noe, broder Ruddell. Jeg ber, broder Ruddell, at dette vil være et ståsted for deg, hvor du kan nå til det høy¬este høye, til Evangeliets ære.
§11. Max ville ha vært riktig lykkelig over det i kveld. Å, hvor jeg ville likt å se Billy Paul på talerstolen. Jeg håper jeg en dag skal få se Josef stå på talerstolen. Det er stort. Vårt slit og strev med å oppdra barna opp gjennom ungdoms periode o.s.v. blir oss til glede da. Se bare på de grå hår på din fars hode, og tenk etter om ikke noe av det gale du gjorde brakte dem der. Det er sikkert.
§13. Vel, det er i alle fall godt å være her. Jeg er bare litt hes, jeg har preket så… Broder Geen Goat og jeg tok en tur sammen i går. Fisken bet og vi hadde det så trivelig og kom sent hjem. Vi rodde ut på vannet og jeg ble litt forkjølet, men jeg håper at dere er overbærende med meg. Vi holder på å planlegge en sommerkampanje som skal vare i 90
dager. Vi håper å være tilbake i slutten av august eller førstningen av september. Denne uken begynner jeg i Green Bay, Michigan. Så kommer jeg tilbake til Chicago søndag ettermiddag til et møte i høg¬skolen. Jeg skal tale på de Kristne Forretningsmenns stevne i Green Bay. Der-etter til Chicago. Og på mandag vil jeg være i Chicago ved et misjonsstevne for broder Josef Bose. Så vender jeg hjem for å gå opp til South Gate, Los Angeles. Der er noen og førti kirker som bærer utgiftene for disse møtene mine. Derfra går turen oppover gjennom California gjennom Oregon, vi¬dere til Canada og derfra til Anchorage, Alaska og så tilbake senere på høsten. Broder Bose reiser til Kenya, Tanganyika, Urban for å legge opp møter der senere på høsten. Nå, for å tale om en ledelse til å reise til noen av disse stedene, så kan jeg ikke si det, men jeg føler det så at sæden må såes noen steder, så jeg kan gjøre noe for Guds rike.
§17. Og nå, la oss bøye hodene igjen og be en gang til, ikke så at det ikke er bedt for møtet før, men jeg vil bare be Herren om å hjelpe meg her og nå, og få noen ord til dere. Himmelske Far, vi trer fram for din nådetrone i den Herre Jesu Navn, Du som har tillatt oss, og bedt oss om å komme, og lovet å gi oss de ting som vi ber om idet vi kommer fram for Deg. Vi kunne aldeles ikke stå for Din dom, men vi ønsker å være der hvor den som ber om nåde sitter, for at vi kan få nåde. Vi bekjenner at vi alle har feilet og der er intet godt i oss. Men vi kommer fram slik vi er Herre. Vi kan intet bringe, men vi kommer på vår Herre Jesu Kristi forbønn og på Hans invitasjon da Han sa: ”Den som hører Mitt Ord og tror på Ham som sendte Meg, har evig liv, og skal ikke komme for dommen, men har gått over fra døden til livet.” Vi tror det. Han ba oss å komme og be om hva vi vil i Hans navn, og vi skulle få det. Vi tror det.
§19. På denne vår troens grunn kommer vi og ber om at Du må velsigne denne kirken og vår kjære broder Ruddell og hans familie og alle familiene som er her til stede. Idet jeg ser utover, ser jeg fru Morris her i kveld og jeg husker, dager som gikk. Og Gud, som jeg også sa til hen-ne, meget vann har rent ned gjennom elven, mange farer, meget slit og mange fallgruver. DU har allerede båret oss gjennom dem alle, Herre, og vår tillit står til deg at Du vil være med oss til vegs ende. Velsign dette stedet. La ditt navn hvile her Herre, og gi dem det beste Du har gjemt til dem. Må alt ondt, slik som denne broderen ba her i kveld… Denne unge mannen ba om at Du må fjerne alt som hindrer. Gi det Herre. Hør denne min bønn! Helbred de syke som er i blant oss. Gi frelse til dem som hungrer og tørster etter rettferdighet. Og nå, Herre, hel-liggjør røsten og Din uverdige tjeners arbeid. Velsign Ditt Ord, og la det ikke vende tomt til-bake, men må det bli så at det utretter det som det er sendt til. Må Den Hellige Ånd ta Guds gaver i kveld og oppmuntre våre hjerter, fra den største til den minste. Dette ber vi om i Jesu Kristi Navn. Amen!
§23. I dag morges talte jeg lenge. Jeg følte det ikke som preken, jeg liksom holdt en søn-dagsskole. En gang preket jeg i seks timer. Så galt skal det ikke bli i kveld, tror jeg. Jeg har fått en liten tekst her som jeg ønsker å lese noen vers fra, fordi jeg vet at Hans Ord kan ikke svikte. Mine ord kan, men jeg vil forsøke å holde mine ord rett ved Hans, og ta Hans Ord, ta mine ord og bygge en tale omkring Hans Ord, som vi pleier.
§25. Jeg ønsker å lese fra to steder i kveld. Jeg ønsker å lese i fra Ord¬språkenes bok 18. Kap. og 10. vers først. Det andre stedet jeg ønsker å lese er fra Esaias 32:2 Ordspråkenes bok: 18:10:
10. Herrens navn er et sterkt tårn. Den rettferdige springer til det og er trygg.
Og Esaias bok 32. Kap. vers 1- 2:
1. Se, kongen skal herske med rettferdighet, og fyrstene skal styre med rett.
2. En mann vil være som et ly for vinden og et skjul mot stormen, som strømmer av vann på et tørt sted, som skyggen av en mektig klippe i et uttørket land.
§27. Nå ønsker jeg å bruke dette til en tekst: Hvil dere (Leting off the pressure) slapp av. Det er en gammel tekst. Slapp av. Jeg valgte dette fordi jeg alltid ber og søker Herren før leg går til møtene, slik at jeg ikke skal stå foran forsamlingen, stor eller liten, en million eller en en-kelt sjel, at de ikke kun skal se og høre meg, men at jeg kan få gjøre noe for å ære Herren. Når jeg da ser folkets trang… Jeg kommer ikke her bare for å bli hørt. Jeg er nemlig ikke mye å høre på, dårlig stemme, ingen utdannelse, en som ikke holder seg til teksten, men hopper fra skapelsen til Åpenbaringen. Jeg er ingen veltalende mann, men jeg elsker Herren. Jeg kan ikke elske Kristus før jeg elsker Hans folk. Ikke sant? Jeg må elske Hans folk, og dersom jeg elsker Hans folk, så elsker jeg Ham.
§29. Vi ønsker å bli lik Ham. Jeg ønsker å gjøre mine disipler lik dem Han hadde. Det bestod i alltid å prøve å gjøre godt og hjelpe noen. Jeg betrakter tiden og dagen vi lever i, og vi vet at denne kirken har en storartet pastor. Jeg sier ikke dette for høflighets skyld, jeg sier det av hjertet. Hvis jeg sa noe annet ville jeg være en hykler. Jeg tror at denne kirken har en pastor som vil stå på sannheten, uansett hva som skulle komme. Jeg tror det. Det er den tillit som jeg har til min sønn. Jeg tror det. Han er så uredd som noen kan være. Jeg tror han er en hederlig hellig mann, sendt fra Gud med et bud¬skap for denne siste tiden. Han taler det samme Ordet som jeg taler. Det strekker seg fra skapelsen til Åpenbaringen, akkurat som jeg. Jeg liker det. Ingen kompromiss, stå fast ved Ordet. Jeg liker det.
§32. Jeg tenkte: ”For meg å komme opp på talerstolen etter en mann som han, om han enn er ung, hva kan jeg si som kan hjelpe for¬samlingen.” Det var nemlig derfor han ønsket at jeg skulle komme fram. Han er en hyrde, og han vokter sine får. Han tenkte kanskje at han ville forandre litt på programmet. Det kunne komme noe fram som kunne bli til hjelp for hans flokk. Han er interessert i dere. Han er interessert i deres velferd. Dag og natt, han vil gå når som helst, hvor som helst for å hjelpe og gjøre alt som står i hans makt. Vel, det er en virkelig Guds tjener.
§33. Han mente at han plaget meg, maste på meg, tvang meg eller noe slikt, men det gjorde han ikke. Det får meg til å elske ham mer, når han ber for meg. Jeg liker det, for det viser at han har tillit. Det viser at han ikke ville ha ført meg fram for sine får, dersom han trodde at jeg skulle komme til å skade dem. Nei ingen hyrde ville gjøre det, for han ville tenke på hva som var rett. Derfor er det et stort privilegium han viser meg når han ber meg komme. Og jeg liker hans holdning, det vil si: hold fast til det skjer. Det er en mann med tro. Jeg liker det. Så tenk-te jeg på hva jeg skulle si til denne forsamlingen? Jeg tenkte: ”De er trolig opplært i alt, uten tvil.” Men der er et stress på folk i dag. Og det stresset har ingen grenser eller hører ikke hjemme i visse kretser. Det tilhører ingen bestemt alder, intet hensyn til per¬soner. Det er over unge og gamle, gode og dårlige. Dette presset er på alle.
§35. Vi lever i en nervøs tid: Man drar hit og reiser dit, over alt. Det liksom tilhører tiden. Jeg vet at denne kirken er plaget med det like så vel som enhver annen. Tabernaklene er plaget med det, over alt i hele verden. Det er en stresset tid. Fort, fort, fort, fort, opp og vent. Kjør 140 km i timen, for å komme hjem til kveldsmaten og vente 2 timer til den er ferdig. Så er det. Det ligger i tiden. Alt dette hast¬verket og farten, det får dere inn i en nervøs spenning. Dersom fruen sier litt imot, ønsker du liksom å fare opp, temperament. Sier mannen noe, så tramper du i golvet og ber ham å komme seg inn på rommet ved siden av. Skjønner? ”Vel, hør her du, jeg vil ikke ha noe krangel med deg nå, se og kom deg ut herfra.” ”Kone, å, jeg er så nervøs.” Hvorfor? Hva er i veien?
§38. Alt dette til sammen får presset til å stige, og det resulterer i at man gjør et og annet galt eller handler feil. Det er sant. Det får de fattige til å handle slik. Det får dem i middelklassen til å handle slik. Det får de rike til å handle slik. Det vil få de dårlige til å handle slik. Det vil få bra folk til å handle slik. Det vil få dem som er gode til å handle slik, for det er et nervøst høytrykk som er bygget opp. Det må finne avløp et eller annet sted. Hvis du ikke gjør det, så sprenger du trykkokeren. Slik finner vi det. Det stiger etter som dagene skrider fram. Du taler til guttene som du arbeider sammen med: ”Nå vel, dette og hint.” Og dersom du snakker til ungene: ”Kom her inn.” ”Mamma, jeg er…” Ser dere der? Det bygger seg opp. Du verden. Man føler det som hodet skulle sprenges. Jeg kjenner til det. jeg kjenner det hver dag, så jeg vet hva det betyr. Det bygger seg opp.
§40. Jeg tenkte på dette hin kvelden. Jeg var på et bestemt sykehus. Jeg trodde at presten vår var syk, men han var bare omtrent utslitt: ‘Fort deg, fort deg inntil du er helt utslitt.’ De ringte til kontoret der nede og spurte om jeg ikke ville gå på sykebesøk isteden for å besøke presten vår. Vel, jeg hadde vært opptatt hele dagen, sammen med predikanter fra mange steder, men jeg sa: ”Ja.” Vel, jeg dro til hospitalet. De ga meg navnet på en kvinne og num¬meret hvor hun var. Jeg går til rommet. Det var om lag 15 minutter før visittid, derfor gikk jeg over til damen i luken og fortalte at jeg var evangelist og at jeg ønsket å besøke den og den kvinnen. Hun så skarpt på meg, hun holdt på med noe, snudde seg om og spurte: ”Hva ønsker De?” Og jeg sa: ”Jeg ville gjerne få vite hvor den og den kvinnen ligger på avdelingen.” Hun sa: ”Jeg vet ikke.” Jeg sa: ”Jeg fikk et nummer til et bestemt rom, og jeg tenkte jeg ville spørre først.” Hun sa: ”Vel, dersom De har et nummer, så gå dit.” ”Takk skal De ha.” Jeg går nedover og sier til noen ved døren til avdelingen: ”Er der en dame her inne ved navn så og så?” ”Nei.” Vel, så gikk jeg tilbake og så på mitt kort. Det var det som sto på kortet. Så gikk jeg tilbake til damen i resepsjonen, sto der og sa: ”Det var et galt nummer.” ”Hva sa De navnet hennes var?” ”Hun er ikke i denne etasjen.” Jeg sa: ”Takk skal De ha. Da vil jeg gå ovenpå.”
§41A. Så gikk jeg opp til det andre rommet. Der satt en lege ved pulten og klødde seg i hodet. Jeg sa: ”God dag.” Han så først opp, så ned. Vel, jeg tenkte det var nok best jeg lar ham være i fred. Så gikk jeg litt lengre nedover i gangen. Der oppdaget jeg en dame bak en disk, en syke-pleierske. Jeg sa: ”Unnskyld meg.” Hun svarte: ”Hva ønsker De?” ”Er det en dame her oppe som heter så og så.” Hun sa: ”Jeg vet ikke.” ”Jeg skulle til rom nr. 321 eller 221. Jeg gikk til det rommet, og der var ingen.” Hun svarte: ”Det er ingen her ved det navnet, men kan¬skje det er ovenpå. Hvorfor ikke gå opp til 321 da?” Jeg sa: ”Takk skal De ha.” Jeg gikk opp til 321 og spurte om det var en dame der inne ved navn det og det. Det lå en kvinne der. Hun sa: «Nei. Hun er tvers over på andre siden av rommet, tvers over på andre siden, 31.” Jeg sa: ”Takk skal De ha, frøken.” Jeg gikk over og spurte om fru det og det er her. ”Nei, de flyttet henne ut, hun er nedunder. Jeg tenkte: ”du verden.”
§41B. De ga meg nummeret til rommet og jeg gikk en trapp ned, og så meg omkring… Jeg var redd for, å gå bort til disken igjen, så jeg så fram og tilbake og forsøkte å finne det rommet, men jeg fant det ikke. De hadde delt opp fløyene på hospitalet. Det kom en lege spaserende nedover, med stetoskopet i hånden og koffert. Jeg har aldri sett en mann som var 2 meter høy og nesten like bred, men han målte omtrent det. Jeg sa: ”Godkveld, kunne De fortelle meg hvor det og det rommet er?” Han sa: ”Opp den veien og ut den veien.” ”Takk skal De ha,” svarte jeg og tenkte at jeg ennå ikke var kommet noe lenger.
§42. Jeg så meg tilbake. Der var en dame som sto ved disken. Hun så snill ut. Jeg gikk bort til henne og fortalte henne min hi¬storie. ”Jeg vet verken ut eller inn.” Hun sa: ”Et øyeblikk, bro-der Branham, jeg skal finne det ut.” Vel, jeg takket Gud. Hun la fra seg alt hun holdt på med, gikk tvers over og… ”Å,” sa hun, ”ja broder Branham, hun er på det og det nummeret, til venstre rett her.” Jeg sa: ”Mange takk skal De ha.” Jeg snudde meg rundt og tenkte: Der har du det. Slapp av.
§45. Det er blitt en nervøs tidsalder. Ingen har tid lenger. De er anspent til en slik grad at for-holdene ødelegges. Det gir folk en følelse av hardhet når man svarer dem så kort, så de kom-mer til å si ting som de i grunnen ikke mente å si. Alle gjør seg skyldige i det. Jeg er skyldig, du er skyldig. Vi gjør ting under stress som vi ellers ikke ville gjøre. Det er et hardt press som har bygget seg opp i disse dager. Før jeg går videre, vil jeg si følgende: ”Jeg tror det er fien-den som kommer ned og gjør dette. Jeg tror det er djevelen.” Vi vet at Herrens komme er for hånden, og Bibelen forteller at i den siste tiden skal djevelen gå omkring som en brølende løve. Der¬som han kan legge et press på dere, et jag etter å nå noe, så vil dere ta avgjørelser som dere ikke ville gjøre dersom dere kunne sette dere ned og tenke over saken.
§48. For om lag 3 år siden var jeg på en jakttur, og jeg hadde en indi¬anerguide. Jeg jakter rik-tig fort. Det er noe som ligger i meg, forstår dere. Noe som virker stressende. Jeg var altså på jakt med denne indianeren, og jeg hoppet av hesten. Der var en elg oppe på fjelltoppen, og jeg begynte på en rundsving. Den gamle indianeren var om lag 10 år eldre enn jeg. Han pustet og peset idet han kom bak meg. Jeg sa: ”Kom an, kamerat, kom an.” Han sa: ”Altfor fort, altfor fort.” Jeg tenkte: ”Å, vel… og sa: «Kom an.” Jeg startet opp, og han sa: ”For fort.” Jeg satte farten ned et hakk. ”For fort.” Og jeg slo av til gangfart, ”for fort.” Å du, tenkte jeg. ”Chief, elgen er der oppe.” Han sa: ”Han blir der. Han ble født der.” Jeg sa: ”Jeg antar det er sant.” ”Han forblir der, han ble født der,” gjentok han, ”predikant jakter altfor fort, skremmer bort alt viltet. Gå en gang, se ni ganger.”
§51. Jeg undret meg på hva slags fart jeg skulle ha for å komme dit. Da jeg var på fullt sprang oppover fjellsiden, sa han: ”Gå en gang, se ni ganger.” Se deg rundt omkring ni ganger før du tar neste skritt. Å du, han hadde ingen hast. Jeg kom til å tenke på det. Og min dyrebare gamle mor er i herligheten i kveld… En sa til meg: ”Hvorfor har du ingen hvit blomst i dag, som be-tyr at din mor er død?” Jeg svarte: ”Min mor er ikke død, hun lever. Da skulle jeg ha en rød, så skulle folk si: ”Jeg trodde din mor var død?” Men for ikke å forvirre dem mer og skape mer spenning, lot jeg det hele fare. Hun er ikke død. Hun sover. Hun er hos Kristus.
§54. Og så den nervøse tid som vi lever i… Og midt i alt dette har legene ikke noe å stille opp med, fordi de jo er plaget med det selv. De har intet svar. De vet ikke hva de skal gjøre. Dere kan si: ”Å, doktor, jeg holder på å sprenges. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.” Vel, vil han si. Det er slik med meg også. Der er ingen ting å gjøre med det. Han kan gi deg en beroligende pille, og når virkningen av den er borte, er du mer nervøs enn til å be¬gynne med, likesom en full mann, som tar en ekstra drink for å komme over sin beruselse. Ser dere? Dere kan ikke gjøre det. Det er intet svar. De har intet svar. Men Gud har et svar. Det er hva vi ønsker å tale om. Der er et svar. Gud har svaret. Han er svaret. Kristus er svaret på alle problemer vi har.
§56. Vi vil tale om Ham nå. I det gamle testamente var det en tid da folk kunne bygge opp et press, langt tilbake i tiden. Det hendte når de hadde gjort noe galt. Dersom en hadde utgytt uskyldig blod, vel, da var han fredløs. Så snart noen av de pårørende til den som han hadde drept eller gjort synd imot, fikk vite om dette, så ville de jage ham inntil de fant ham og drepe han. Det var øye for øye og tann for tann. Dere ser, en slik mann kunne ikke stanse noen plass. Hvis han egentlig hadde gjort noe, og selvfølgelig om folket ikke ville tro på ham, da måtte han flykte. For så snart han hadde gjort dette, så ville slektningene av denne, hvem det nå var, begynne å jage ham. Og når de fant ham, gjaldt det øye for øye, tann for tann. Det var slik de hadde det.
§57. Derfor kunne han ikke stanse noen plass. Han var en fredløs. Han visste ikke hva han skulle gjøre, og han var alltid på farten. Det er bildet på vår tid. Jeg tror det er dette som er grunnen til så meget stress. Vi er alltid på farten. Det er det som er i veien med verden. De vet at de har gjort galt, de vet at Herrens komme er for hånden, presset øker, og de er på farten. Vertshus, spillebuler, luksus, synd, moralsk forfall, alt som kan skape opplevelser. De er alltid på farten. Det er noe som kommer til å hende, og de vet det. De drikker seg døddrukne med fornøyelser og alt slikt, mens de er på farten. De vet at det er noe som er i gjære for å hende. Hele verden taler for det. Vi vet der er noe i gjære som kommer til å hende. Denne verden kan eksplodere før daggry. Alle nasjoner er nå under press. Hvorfor?
§59. En gang var jeg i Afrika. En dag la jeg merke til en som ga et får mat. Det var et lam, et halvvoksent får. Det vesle lammet sto der og åt så fredelig. Da ble lammet plutselig urolig. Det tok en bit, og så seg omkring, og så tok det en bit igjen. Da det sto, stille, la jeg merke til det. Det så seg rolig tilbake. Jeg tenkte, ”Er det ikke fredelig her ute? Se på det vesle lammet.” Hyrden som hadde passet på det hadde gått avsted til korallen … en innfødt. Jeg kikket på det, og etter en stund ble det så urolig. Jeg tenkte: ”Hva er i veien med det? Jeg iakttok det, selv-sagt i kikkert. Det ble så urolig. Det så til den ene siden, så til den andre. Det begynte å breke og visste ikke hva det skulle gjøre. Jeg tenkte: ”Hva fikk det vesle lammet til plutselig å bli så oppspilt?”
§61. Nå, det vår under et press. Langt bakom la jeg merke til at noe som reiste seg opp og dukket seg ned igjen. Om lag 500 meter borte, skjult av krattet, dukket en løve opp. Og det vesle lammet … det var noe i det som vokste opp til en følelse av at der var en fare som lurte et eller annet sted. Det kunne ikke se det, men løven hadde luktet får, og nå måtte løven se til å få fatt i det før gjeteren fikk fjernet det. Jeg så hvorledes spenningen steg. I god avstand dukket løven opp riktig rolig. Fåret kunne ikke se løven, det var noe inne i fåret som sa at der måtte være fare på ferde. Således er det i dag også. Det er noe i folks indre som får dem til å forstå at noe er i gjære og vil hende. Vi vet det. De kristne vet det. Verden vet det. Drankeren vet det. Spilleren vet det. Forret¬ningsmannen, regjeringsmedlemmet, alle sammen vet at noe er i gjære. Det har bygget seg opp en spenning.
§64. Kvinner, mødre, den ene sigaretten etter den andre. Jeg ser dem idet de kommer til sko-len. Jeg iakttar dem når de drar til skolen. De kjører gjennom vår gate, så jeg må passe på mine barn og min hund, i en 50 km sone kjører de i 100. Kvinner kjører sine barn til sko¬len med sigaretten i hånden hengende ut gjennom døren, skjenner på barna, bremser opp så det hviner, eller hjuldekkene setter spor i gata. Og så kommer de tilbake. Her om dagen så jeg 4-5 barn bli blåst ut over veikanten, vips, idet en nervøs mor strøk av gårde med bilen sin. Hvor skal hun hen? Hva er i veien? Et bestemt TV program står kanskje på eller kommer straks, og det vil hun se. Men der er det. Stress. Det er noe som gjør dette. De pleide ikke å ha det så. Noe nærmer seg. Død og ødeleggelse er på vei hit. Det er ikke langt unna. Noe nærmer seg.
§66. Nå, i det gamle testamente så Gud at noen av disse vansker var uforskyldte, så hvis du er uskyldig og ikke kan lastes, har Gud en utvei for deg. Nå, dersom en mann drepte en annen, med vilje og etter planleg¬ging, var han fortapt. Da kunne han ikke komme til det stedet. Men dersom han hadde gjort det ved et uhell, at han ikke mente å gjøre det, da var der en tilflukts by. En var i Ramot Gilead. Fire steder tror jeg Josva opprettet som slike tilfluktssteder. Folk kunne komme til disse tilfluktsstedene. Hvis han tilfeldigvis hadde gjort noe galt og ikke men-te å gjøre det, kunne han komme til et slikt tilflukts¬sted og gå til porten. Portvakten ville spør-re ham hvorfor han kom, hva var meningen med at han kom. Da ble hans sak gransket, og når hans sak var gransket ved porten og han ble funnet uskyldig, at han ikke gjorde det med vilje, da ble mannen tatt imot i byen og fikk et tilfluktssted. Da kunne fienden ikke få tak i ham. Men der¬som han løy og hadde gjort galt og kom seg inn i tilfluktsbyen hadde hans fiende an-ledning og rett til å dra ham ut, selv om han holdt seg fast til alterhornene og drepe ham. Ja, fordi han var skyldig og hadde planlagt dette, måtte han bli straffet.
§69. Det var noe i det. Selvsagt hadde den mannen grunn til å være nervøs, du verden, kanskje et dusin menn etter seg. Hvor som helst, bak hver stein, hver haug, hver busk sto fienden eller noen sammen med dem klar og ventet på ham. Han var nervøs. Når han kom inn i byen, kun-ne han slappe av. Han var trygg. Han følte seg vel, fordi det var et sted gjort i stand for ham, det stedet som Gud hadde gjort i stand for at den uskyldige ikke skulle bli slått, men skulle bli fritatt fra straffen, fordi han hadde gjort det tilfeldig. Nå, dersom han ikke mente å gjøre det. Hvis han gjorde det med vilje, måtte han ta følgene. Men der var ingen sjanse for ham, der¬som han hadde gjort det med vilje.
§71. Der er to slags mennesker i dag. Må jeg få si dette: ”Der er menn og kvinner i verden i dag som ikke virkelig ønsker å holde på med det de gjør. Der er menn og kvinner i verden i dag, som ikke ønsker å synde. Jeg synes synd på dem. De ønsker ikke å gjøre noe galt, men de gjør det. De blir drevet til det. Der et sted for den som ønsker å gjøre det som rett er. Der er et sted hvor en kan slappe av.” Det er sant. Men det er noen som ikke bryr seg om det.
§72. For noen dager siden fikk broder Hickerson et pass til meg fra statsfengslet, ved La Grange Kentucky, så jeg kunne komme inn og fiske. Der møtte jeg en neger fra Louisville. Jeg sa: ”En fin intelligent mann som du, hva gjør du her?” Han sa: ”Vel, pastor, jeg skal for-telle deg hvorfor. Det er min egen skyld. Engang tilhørte jeg Herren.” Guttens navn var Bishop . Han sa: ”De kalte meg for hellige biskop fordi jeg tjente Herren. Min kone og jeg har fått en liten pike. En gang kunne jeg ikke holde det ut lengre. Så gikk jeg ut i verden, bort fra Herren. Jeg hadde en kris¬ten far og mor. Jeg gjorde militærtjeneste 4 år utenlands, i Korea, hvor mange slag han var med på o.s.v. Men der ute gjorde vi bare slike ting som å gå på dans o.s.v.
§74. Jeg kom sammen med en gal gruppe, og en dag kom to gutter og sa til meg: ”Bishop, vi vil dra opp til Qaker Maid og få noen matvarer, vil du kjøre oss?” Jeg sa: ”Min kone har net-topp ropt meg til middag.” Hun ropte meg inn til middag og sa: ”Gå ikke med dem, kjære. Det er ikke noe godt i de karene. Vi må se å komme oss løs fra dem og komme oss tilbake til kir-ken igjen.” Jeg sa: ”Jeg synes synd på dem. De guttene vil ha noen matvarer. Jeg er lei over ikke å kunne kjøre dem.” Jeg sa: ”Jeg vil la dem få låne bilen min.” Hun sa: ”Du må ikke gjø-re det. De kom¬mer til å smadre den. Kjør dem opp og kom tilbake.” Han sa: ”Jeg kjørte dem opp dit og stoppet på parkeringsplassen. Jeg satt der og ventet, og plutselig gikk alarmen, det ble et vilt opp¬styr, og der kom disse karene med pistoler i hendene. Jeg klemte døren igjen og sa: ”Dere får ikke komme inn her.” En av dem tok tak rundt hodet på ham, rykte ham bak-over, slengte fram pistolen og sa: ”Ta ikke den. Hvis du ikke vil ha en ladning gjennom deg… vi kaster deg bare ut her og forsvinner.”
§76. Bishop svarte: ”Dere kan ikke komme noen vei. Dere blir helt sik¬kert tatt. Dere må si til politiet at jeg er uskyldig. Jeg mente ikke dette. Jeg sitter her. Jeg er uskyldig i komplottet.” Om lag samtidig hadde politiet dem. De fikk saken gransket, og han sa: ”Fra først av fikk jeg et dårlig inntrykk av anklageren, fordi han sa: ”Er dette din bil?” Jeg svarte: ”Ja, men jeg …” Han sa: ”Svar på spørsmålet.” Å, jeg skal si dere at djevelen har sin måte å gjøre det på. Han sa: ”Svar på spørsmålet. Er det Deres bil?” Jeg svarte: ”Ja.” ”Er dette din bilnummer?” ”Ja.” Han sa: ”Var De oppe på parkeringsplassen?” Jeg svarte: ”Vel, jeg skal si Dem …” Han sa: ”Svar på spørsmålet.” ”Ja.” Han sa: ”Der har dere det.” På grunn av tydelige beviser fikk han 10 år mens de andre fikk livsvarig. Nå, sa han: ”Ser De broder, jeg kom bare inn i dårlig sel-skap. Det er ingen andre å laste enn meg selv.” Og det er rett. Nå har han fått 10 år å slappe av i. Jeg ba for ham, broder Wood og jeg, vi satt der ute ved vannet og ba for ham, vi holdt ham i hånden og ba for ham der ute ved vannet, at Gud ville la ham få benådning. Fremdeles ber jeg for ham at Gud vil gjøre det. Hva er det? Press, uskyldig, en uskyldig mann. Denne mannen burde få en sjanse.
§81. Nå, hvis du vil gjøre det som rett er, så er jeg glad for at jeg i kveld kan fortelle deg at der er et tilfluktssted, det er Jesus Kristus. Dersom du ikke ønsker å gjøre galt, så er fienden etter deg, men der er en utvei, og det er Jesus Kristus. Det finnes et sted hvor du kan komme og la trykket gå ut. Dersom du elsker synden og du ikke vil ha noe med Gud å gjøre, så vil fienden komme til å få tak i deg et eller annet sted. Du har ingen… Du kan ikke komme til Kristus dersom du ikke vil. Og når denne mannen kommer til Kristus, da er dette tilfluksste-det… Når en mann i det gamle testamentet kom inn i tilfluktstedet da måtte det nødvendigvis være på grunn få hans frie vilje. Det er den måten du må komme til Kristus på.
§84. En annen ting er; Du må bli tilfredsstilt mens du er der. Du kan ikke gå omkring hver dag og sture. ”Jeg skulle så gjerne komme meg ut herfra. Jeg ønsker å komme meg ut herfra.” De vil sende meg ut. Du må selv ønske å være der. Det må komme dit hen at du selv ønsker å være der i byen. Og når du kommer til Kristus, kan du ikke se tilbake på verden. Bibelen sier: ”Den som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, han er ikke verdig til å pløye.” Det er der at så mange såkalte kristne tar feil. Se, de oppfører seg som om de skulle til å pløye, men så snart den første lille hindringen kommer i veien blåser de seg opp.
§86. For noen dager siden fikk jeg en erfaring angående det, som dere alle vet. Jeg takker dere for deres forbønn. Siden jeg jakter, fisker og skyter på mål og liknende, har jeg alltid ønsket meg en stor Weatherby gevær. Vel, noen av mine venner ville ha kjøpt meg en. Jeg kjenner folk som hadde gjort det med glede, hvis jeg bare hadde nevnt det for dem. Det var bent fram 3 stykker som gjerne ønsket å gjøre det, men jeg visste at der fantes misjonærer som ikke hadde sko på bena, så det kunne jeg ikke gjøre. Broder Wilson ga Billy Paul en liten 257 Ro-berts. En broder og venn av meg sa: ”Weatherby kan lages av en utboret rifle. Jeg skal skaffe de til deg for en billig penge hvis du bare vil la meg gjøre det.” Vel, jeg lot ham gjøre det. Han kom tilbake med geværet, og jeg la et skudd i rifla og fyrte av. Det hele eksploderte mel-lom hendene på meg. Løpet for 50 meter av gårde, sluttstykke ble slengt bak meg. Det var et under at det ikke delte meg i to. Det var om lag et 5-6 tonns trykk så nær ved meg. En av le-gene sa: ”Det eneste jeg vet er at den gode Gud må ha sittet der og beskyttet sin tjener.”
§89. Nå, det som jeg tenker på kommer her: Hvis det hadde vært en Weatherby magnium til å begynne med… Hva var i veien? Det var en svakhet i rifla. Hodestykket var boret altfor løst. Det er det samme som er tilfelle med mange av oss i vår omvendelse: Hodestykket er boret for løst. Hvis det hadde vært en Weatherby fra begynnelsen av, av det ekte stålet som var støpt til et løp, så ville det ha blitt boret ut som en ekte Weatherby, og den ville ikke ha eks-plodert. Men fordi det var gjort forsøk på å gjøre den til noe den i virkeligheten ikke var, sprakk den. Det samme vil hende med hver den som vil utgi seg for å være en kristen, og ikke får den rette starten, gjennom den nye fødsel, han vil sprekke et eller annet sted. Det er for meget press over det. Det kan ikke holde. Han vil gjenfinne seg selv sprengt et eller annet sted.
§91. Folk vil forsøke å ta.., etterligne en annen tjeneste som de ikke er kalt til. Det vil ende med et smell. Man må bli innsatt av Gud. Det må være Gud, ikke håndtrykk av en eller annen. En slags sentimental historie, men det kommer på basis av det blodet som er utgytt av Kristus. Din tro på det Gud har gjort for deg ved Jesus Kristus. Hvis ikke, så kommer du til å eksplo-dere et eller annet sted. En eller annen vil tråkke deg på tærne, og borte er du. Det er et press som stadig lader seg opp, og snart vil det eksplodere.
§92. Mannen må ønske å forbli i tilfluktsstedet. Han kan ikke gå der inne og klage. Han må ønske å bli uten å klage over det. Der ute vil han dø, men der inne vil han være trygg. Vel, her ønsker jeg å si noe til folket, og til dere som ikke er kristne. Jeg kom til dette tilfluktssted for om lag 31 år siden, og jeg skal si dere, jeg har aldri ønsket å gå ut igjen. Å, jeg kom inn i Kris-tus. Alt det jeg lengtet etter var der inne. Jeg vil ikke gå ut. Jeg ber daglig: ”Å, Gud, jeg er så lykkelig her. Kan jeg bare få være her.” Jeg ønsker aldri å forlate Ham, og jeg vet at Han aldri vil for¬late meg. Når stresset blir stort, er Han vår utvei, så vi behøver ikke å grue for det. Hvis du aldeles er stresset, og ikke vet hvor du skal gå, hva som skal skje etter døden, og du vet at du skal dø engang, det du har å gjøre er å komme til Kristus, tilfluktsstedet, og slappe av. La den sak være avgjort en gang for alle.
§95. Uansett hva som hender, Kristus er din tilflukt. Og når vi kommer til Ham, da kan vi slappe av. Da kan du slutte med å grue: ”Vel, om jeg dør, hva skal det da bli til med meg? Hva skal hende med min kone? Hva skal skje med mannen min? Hva skal skje med barna?” Bare kom til Kristus og slapp av. Han gir oss alt. Alle ting er våre i Kristus, så bare slapp av. Den eneste måte du kan gjøre det på… Noen kan gi deg en million dollar. Det ville bygge opp et press. Du kan slutte deg til en kirke, og det vil fremdeles bygge opp til et press, fordi Meto-distene vil si til deg at de har rett, Baptistene har feil. Baptistene vil si: ”De tar feil, men vi har rett.” Så da vil det bygge seg opp til et større press, fordi du ikke vet hvor du står. Men hvis du noen gang kommer til Kristus, så kan du slappe av, for da er alt over. Bare slå deg til ro.
§97. Det er det Guds valgte sted, for sikkerhet, hvor Gud sa: ”Herrens navn er et mektig tårn. Den rettferdige løper inn i det og blir reddet.”
I sykdoms tider, når sykdommer rammer, og legen sier: ”Det er ikke mer jeg kan gjøre med det,” så bygg ikke opp et press. Slapp av. Tilkall din pastor, la han salve deg med olje og be over deg. Troens bønn skal hjelpe den syke. Slapp av. Han er vår tilflukt. Når du er innenfor dette tilfluktssted, har du rett til alt det som finnes i dette tilfluktssted. Og Kristus er din til¬flukt, og alt du behøver, er i HAM. Amen. Når du er syk, la det ikke bygge opp til et press. La presset fare. (Slapp av.)
§99. Du kan si: ”Vel, jeg undres Broder Branham.” Du må ikke undres. Du må bare slappe av. Overgi ditt tilfelle til Gud, og fortsett som om det var over. Bygg ikke opp noe press, men slapp av. ”Vel,” sier du, ”jeg er så bekymret, Broder Branham, jeg vet ikke.” Slapp av. Amen. I denne staden for tilflukt, tok han alle dine be¬kymringer så du behøver ikke ha dem. Kast all deres sorg på Ham, for han har omsorg for dere. Gå ikke og vær bekymret for hvem som skal sørge for deg. Det er Hans sak.
§101. Jeg møtte en kvinne her for noen år siden, i en «ten-cents» magasin. Hun var ca. 60 år gammel. Jeg sa: ”Hvordan står det til søster?” Hun svarte: «Broder Branham, jeg har to søn-ner som er leger, de er eldre enn deg.” Og hun så ikke ut til være over 30 år gammel. Hun sa: ”Her skal du høre hva det var. Da jeg kom til Kristus var jeg 12 år gammel. Jeg satte meg ned og tenkte over det, jeg studerte andre religioner, men da jeg fant det sanne…” Hun sa: ”Jeg kom til Kristus, tok min sak, min sjel og alt mitt til Ham, og jeg har aldri behøvd å sørge si-den.” Hun sa: «Han har lovet å ta hånd om alle mine plager. Hvis Han ikke er sterk nok til å gjøre det, så vet jeg i allfall at jeg ikke er sterk nok til å gjøre det. Så hva kan det nytte at jeg sørger for det?” Se, slik er det. Kristus lovte at Han ville ta alle dine bekymringer. Kast all de-res sorg på ham! Så hva sørger du for? Bekymring skaper press. Press lager eksplo¬sjon. Så bare kast din sorg på ham, og slutt med å bekymre deg. Er det greit?
§104. Nå, du kan si: ”Hvordan skal jeg gjøre det?” Bare stol på Hans løfter. Han ga et løfte at Han ville gjøre det. Endog i dødens stund, når dødsengelen kommer inn i rommet… ”Å, Bro-der Branham, jeg vet at jeg kommer til å bli nervøs.” Å, nei. Du er innenfor til¬fluktsstedet. Nei, nei. Du vet du skal dø. Du må gå en eller annen vei, så bare se til å komme innenfor til-fluktsstedet, føl deg trygg. Slik er det. Du er trygg sa lenge du er innenfor tilfluktsstedet. Husk, Han, døde for deg. Han har omsorg for deg. Han døde for deg. Nå, la oss se litt på det. Du sier: ”Broder Branham, mener du at når dødsengelen banker på, vil en ikke da heller bli urolig?” Nei, ikke det minste. ”Hvorfor gjør en ikke det?” Kom til tilfluktsstedet. Det er det hele.
§106. ”Vel, du sier Broder Branham…” Vel nå, et øyeblikk. La oss ta Israel der nede i Egyp-ten. Der kom en tid da Gud sa: ”Jeg vil sende dødsengelen gjennom landet, og jeg vil ta hver eneste førstefødte i hver familie, hvis der ikke er blod på dørstolpen.” Den store påske¬natten, Israel, et løftets folk på veg til løftenes land. Det er påske¬natten. Dødsengelen er i landet. Man hører skriket lyde oppover gatene. En ser ut, to svarte vinger soper ned gjennom gaten. En skulle tro at Israel var nervøs? Nei du! Døden sto for døren. Den lille familien så ut gjennom vinduet. Han var den eldste i familien. Han ser den store svarte engelen. Han ser ut og sier: ”Pappa, elsker du meg?” ”Ja, det gjør jeg sønn.” ”Vel, er ikke jeg den eldste?” ”Jo, det er du.” ”Se, pappa, den engelen tok den vesle gutten. Jeg kjenner ham. Jeg lekte med ham. Å, pappa, nå kommer han nærmere huset vårt.” ”Men sønn, ser du på den dørstolpen? Halleluja.” ”Pap-pa, kommer han til å ta meg?” ”Nei sønn, han kan ikke ta deg.” ”Hvorfor ikke?” ”Det er hans løfte: ”Når jeg ser blodet vil jeg gå forbi der. Gå tilbake og spis maten din og lek videre, sønn. Det er ingen grunn til bekymring. Vi er i Guds tilfluktssted. La uroen fly.”
§110. Israel kunne sette seg ned og lese Bibelen. Mens de andre skrek og hisset seg opp, slap-pet Israel av. Hvorfor? Døden er rett utenfor døren, men det hadde ingen betydning. Den kan ikke ramme dem. Så når døden kommer til din dør (Pris skje Gud), så lenge blodet er strøket på mitt hjertes dørpost, det som Gud forlangte, så betyr det intet. Den kan ikke plage meg. Hvis doktoren sier at du kommer til å dø i morgen, har det ingen betydning. Blodet er på dørstolpen. Engang kommer du til å dø iallfall, men hvis det blodet er strøket på, så kan jeg se fram til en oppstandelse. Amen!
§113. Israel kunne være rolig. De behøvde ikke å bygge opp noen nervøs spenning, for de visste at dødsengelen ikke kunne slå dem. De var under blodet. Det var Guds plan. Nå, husk, du sier: ”Kan jeg være sikker på det?” Jeg talte over det sist søndag ettermiddag. Nå, Israel var løftets og paktens folk, Guds folk. De var blitt lovet et land som fløt av melk og honning. De hadde ikke sett landet, ei heller hadde noen av dem vært der, men de hadde et løfte om det. Ser dere, de har aldri vært der. De visste ingenting om det, men de var lovet det landet, og de kom ut fra sitt slaveri ved Guds hånd, ved Hans profets hjelp, og var på vandring idet de vit-net at de var pilegrimer og fremmede, og var på reise til et land som de ikke hadde sett. Tenk på det! Og de kom til grensen. Blant dem var en stor kriger som hette Josva. Josva betyr Je-hova frelser. Josva gikk over Jordan inn i det forjet¬tede land og kom tilbake med bevis på at det var et godt land. De brakte med seg en drueklase som de måtte være to mann for å bære. Det var nettopp slik Gud hadde sagt at det skulle være. Det fløt av melk og honning. Det skulle ha fått hver eneste av dem til å fryde seg. Hvorfor? Josva brakte med seg tilbake beviset på et land som ingen av dem hadde kjennskap til og som Gud hadde lovet dem. Skjønner? De var på veien til løftets land.
§116. Nå, det var en tid da menneskene var i vansker, men da kom det en til verden ved navn Jesus Kristus. Jesus betyr: ”Jehova frelser.” Han gikk ned i dødens Jordan, gikk over Jordan inn i døden, og sto opp påskemorgen med bevis på at et menneske kan leve etter at han er død. Han sto fram for oss og sa, før Han forlot dem: ”I min fars hus, er det mange rom, hvis det ikke var så, da ville jeg sagt dere det. Og jeg vil gå bort og foreberede dere et sted.” Jeg vil gå over og gjøre i stand et sted og vende tilbake og ta dere til Meg, for hvor jeg er, skal også dere være. Han døde så at månen stjernene og solen skammet seg. Han døde slik at da en romersk soldat gjennomboret Hans hjerte med et spyd, hadde blod og vann separert seg. Han var død blant de døde. Han ble ført til graven, likesom hvilken som helst annen. Hans Ånd gikk til Dødsriket, som Bibelen sier, men på påskemorgen sto Han opp fra de døde, Helvete og gra-ven og sa: ”Jeg er den som var død, men nå lever jeg i all evighet og har nøkkelen til døden og dødsriket. Jeg er en mann.” De sa: «Han er en ånd». Han sa: ”Gi meg en fisk og et brød.” Han åt fisken og brødet. Han var et menneske som døde og dro til landet og kom tilbake med bevis for at et menneske kan leve etter at han er død. Hva kan døden gjøre oss? Amen. La uroen fly!
§119. Nå, ikke bare det, men han ga oss løftet. Hvilket? Han ga oss for¬sikringen om vår arv. For å bevise det for hver troende. Du vandrer i vantro, du tror ikke Ordet. Du vandrer i synd og de ting som hører verden til, men hver den som tror på meg har evig liv, et liv som ikke kan dø. Legg merke til, når vi mottar Hans ånd, vi som var døde i vår synd og overtredelse. Han gir oss en ny fødsel, nytt liv. Hva gjør Han? Vi dør og blir begravet i Jesus. Og i kveld sitter vi sammen på himmelsk grunn i Kristus Jesus.
§121. Hvor mange kristne er det her inne som fremdeles elsker verden? Hvis du gjør det, så er du ingen kristen. Du er en som gir deg ut for å eie livet i Gud, men eier det ikke. For når et menneske først får smake Kristus, da er han død for de ting som hører verden til, og han har slett ingen lyst til å gå tilbake til verden. Hvorledes virker det? ”Livet,” sa Paulus, ”som jeg levde en gang, lever jeg ikke mer. Dog lever jeg, ikke jeg selv, men Kristus i meg.” Hvorfor? Kristus opphøyet ham fra det lave liv i verdslig synd opp til et sted hvor vi også kan se tilbake hvor vi kom fra (Pris skje Gud). Og se hvor vi levde før. Nå lever vi annerledes. Hvordan det? Det er vissheten om at vårt liv er skjult med Kristus i Gud, og vi er beseglet med den Hellige Ånd, og hevet over disse ting. Da lever vi med de sam¬me tegn som Han kom tilbake med for å bevise for oss.
§123. Landet er herlig, og dette er betalingen. Det var det vår frelse kostet. Det er de eneste penger som strekker til for kontrakten, Guds kontrakt. ”Den som hører mitt ord tror på Ham som har sendt meg, har evig liv, og skal ikke komme for dommen, men har gatt over fra døden til livet.” Slapp av broder! Ja! Amen! Forstår dere det? Se, sa Elias, den store profet, typen på Kristus, Elisa var typen på kirken med en dobbel del av Den Hellige Ånd som kom over pro-feten. Han vandret en dag ned til Jordan, det var en tid som minner om vår tid, denne regje-ring, alt de har nå, Akab, Jesabel, o.s.v. som dere husker fra min tale om Jesabel. Husk, husk, når Elisa fulgte etter Elias, så var det for en grunn. Amen! Hvor gikk han med ham? Til Jor-dan, til Ramoth Gilead, opp der til den pro¬fetiske skole, og ned til Jordan. Det er den samme veien Han tar deg, gjennom rettferdiggjørelsen, helliggjørelsen og døden for å mot¬ta livet (Amen). Ikke for noen sekter eller dogmer, men for å døde din ånd, så du kan fødes på ny.
§125. Elias slo på vannet, og gikk tvers over Jordan, og Elisa fulgte ham. Da Elisa vendte til-bake til landet igjen, på den andre siden, kom han tilbake med dobbel fylde (av ånden). I dag følger vi Jesus til Hans død, gravferd og dåp. Vi tror på Ham. Vi er døde for verdens ting, be-kjenner at vi er intet, døde i Hans navn, be¬gravet med Ham i dåpen, oppreist med Ham i opp-standelsen. Vår ånd lever hevet over de ting som hører verden til, da er vi i Kristus. Nå har vi fått en fylde. Når vi kommer tilbake etter å ha krysset Jordans dødslinje, få vi en fylde til. De legemer som vi nå har med de ånder vi har, har forsmaken, Den Hellige Ånd som ikke kan dø fordi det er en del av Gud. Og de legemer som vi lever i… ”Den som eter mitt kjød og drik¬ker mitt blod, har evig liv, og jeg vil reise ham opp på den ytterste dag.” Amen. La deg ikke stres-se mer.
§127. Hva betyr det om atombomben, eller hva som helst, slår til. La dem gjøre hva de vil… [blank sted på lydbåndet.] vi har evig liv gjennom Jesus Kristus vår Herre. Så hva bryr vi oss om hva verden sier. Hva bryr vi oss om presset. Det betyr intet for oss. Hvorfor? Fordi vi nå kan åpne for presset. [blank sted på lydbåndet.]
Kom dit hvor miskunnhets dråper så klare
Skinner omkring oss ved dag og ved natt.
Jesus er verdens lys.
Nå med våre hoder bøyde, la oss løfte hendene;
vi vil vandre i lyset, strålende lys.
Kom dit hvor miskunnhets dråper er skinnende klare
Skinner omkring oss ved dag og ved natt.
Jesus er verdens lys.
§129. Vår himmelske Far, satan har tapt slaget. Bare vær tålmodig. Ikke arbeid dere opp i stress. Jeg står her og preker om å åpne for presset, og satan tenkte at han kunne få meg ned fra talerstolen og få meg bort fra dette kall til Herrens alter. Nei, Herre, der var noe som bren-te i mitt hjerte og sa: ”Det er noen her. Det er noen på jakt for å finne klippen.” Vi takker Deg Fader, for seieren, og da den siste personen kom til alteret, kom lyset på. Han har sett at han har tapt, kan like så godt gi opp slaget. Her i kveld står det nådes nummer, fem dyre sjeler. Fem: Jesus tro, Nåde, Nåde. Å Gud, Du er Gud. Du svikter aldri. Du har alltid rett.
§131. Jeg ser, idet jeg står her, her er søster Wilsons datter. Jeg kan huske den lille piken. Jeg kan huske da Du kalte henne. Jeg kan huske da Du kalte henne. Jeg kan huske den kvelden ved ”New Market.” for mange år siden. Der nede den kvelden. Jeg husker det Herre. Her ved hennes side en kvinne som kommer ned hit fra New York for å være sammen med oss. Her står en ung mann og en ung kvinne akkurat på vendepunktet mens verden der ute gjør alle slags umoralske ting, danser og driver på. De er gått ut på jakt etter Klippen. På enden av alte-ret står en ung mann med hånden løftet. Han ønsker å finne Klippen. Og du sa: «Hvor som helst to eller tre er samlet i mitt navn, vil jeg være midt i blant dem». Så er da den Klippen rett her.
§135. Det kan synes underlig Fader, at det er så enkelt. Du gjør tingene så enkle, for at vi ikke skal gå vill. Men de reiste seg fra sine sitteplasser og kom opp på invitasjonen. Satan forsøkte å holde dem til¬bake, av all sin makt søkte han å gjøre det, men han tapte. Nå, som din tjener, vil jeg legge mine hender på dem og forkynne Din vel¬signelse over dem. Og Gud må de følge, for de er ærlige og alvor¬lige og vil følge ledelsen av Din Ånd. Jeg gjør det samme. Nå ber jeg om at min søsters sjel aldri må gå til grunne, så at hen¬nes hjertes lengsel etter evig liv må bli oppfylt. I Jesu Kristi navn.
§137. Jeg legger mine hender på min søster og jeg vet at mange prøvelser har kommet over henne. Jeg vet at hun ber for sin elskede sønn.
Jeg kjenner hans far, tårene rant ned hans kinn da han gav det lille av tienden. Og i dag mor-ges da vi ba og overgav gutten til Den Herre Jesus. Denne moren og faren elsker sitt barn. Gud de ønsker et sted hvor de kan åpne opp for presset og vite at alt er i orden. Fader, vi over-later det til deg. Du vil oppfylle det. Vi frykter ‘i ikke. Gi henne forvissningen nå, Fader, i Jesu Kristi navn vi ber.
§138. Fader, denne unge mannen og kvinnen kommer her sammen. Jeg legge mine hender på dem. De kommer for å åpne opp for presset. Et ungt par som dette, et vakkert ungt par, vi vet at de er et ordentlig agn for djevelen, hvis han bare kunne bruke dem. Men de er blitt dradd ut, liksom fra en brann. De kommer til Herren fordi de ønsker å finne ly. De ønsker å komme til det stedet hvor de kunne åpne for presset, legge bort trykket, og stille seg i ro fremfor Gud og vite at Han er Gud. Jeg ber Fader, at Du vil gi dem denne velsignede visshet nå. Må hver liten motvekt bli slått bort nå med en gang.
§139. Denne unge karen her, Herre, som står med løftede hender, den siste. Så snart han reiste seg for å komme opp, kom lyset på. Det var det nummer Du ønsket. Det var Ditt kall. «Alle dem som Fad¬eren har gitt meg kommer til meg». Det eneste vi har å gjøre er å holde fram Or-det, og så vil de som Faderen har beskikket, følge. Og nå har han kommet. Han ønsker å finne et tilfluktssted, Herre, hvor han kan sette seg ned og hvile en liten stund. Jeg ber Gud, at Du vil lede ham til denne klippekløft nå med en gang.
§140. Må hver skranke bli brutt, må alt, alt som er imot og som har plaget dem, må det falle fra dem just nå. Må hver eneste ting, den lille arghet, det lille, hva det nå er, litt temperament, den bekymring, den lille besnærende synd Herre, tvilen, jeg står som deres broder og Din tje-ner, og jeg går i mellom for dem og står mellom den levende og den døde. Gud, jeg erklærer deres sjeler for vunnet. Jeg erklærer deres seier i lydighet mot alterkallet. Vi vet at satan prøv-de å stoppe det. Men vi gjør krav på dem, jeg som Din tjener gjør det, og jeg stiller dem fram for Jesus Kristus, som Hans nådes trofeer, trofeer av Den Hellige Ånds nærvær i kveld, Han som kalte dem under vanskelige forhold og brakte dem til Klippen. Må de få slippe av fra presset nå, og vite at Jesus sa at «ingen kan komme før jeg kaller ham, og alle som kommer vil jeg gi evig liv og reise dem opp på den ytterste dag». Det er avgjort, Herre. Jeg stiller dem fram for Deg i Den Herre Jesu Kristi navn. Amen.
§141. Gud velsigne dere som står der nå! Idet dere nå vender tilbake til deres sitteplasser, gå og veit at alt det du ønsker deg og all besnærende synd og alt det som var galt er nå under blodet. Det er slutt. Tror dere det? Tror dere det? Tror du det broder? Tror du det søster? Tror dere det? Da er det ikke: skal bli, men det har skjedd. Det er sant. Det er over. Gud velsigne dere! Dette er det beste i livet, og dere eier nå det evige liv… Dere har klatret over synden: Synden er under deres føtter. Hva nytte skulle jeg ha av å stå her og fortelle dere noe galt? Jeg ville bli å regne for en forfører ved veis ende. Se, dere mottok evig liv, fordi dere trodde Her-ren Jesus Kristus. Nå, legg av hver synd og hvert bånd, gå fri, la trykket gå ut. Dere er kristne. Dere er hevet over synden, og dere har fått skatten av deres evige frelse, fordi Jesus har tatt imot dere.
§143. Sa Han ikke: ”Ingen kan komme til Meg uten at Faderen drar ham? Og alle som kom-mer vil jeg gi evig liv og reise ham opp på den ytterste dag?” Så er det avgjort. Amen! Det er alt sammen over. Gud velsigne dere og være dere nådig! Elsker dere Ham? Dere der ute? Jeg elsker Ham, jeg elsker Ham, for Han elsket meg først, og betalte for min frelse på treet på Golgata. Hvor mange kan føle at presset er borte? (Ordrett oversatt:)
Jeg har kastet min sjels anker i hvilens havn
Jeg skal aldri mer seile på de ville sjøer.
Stormen kan rase over de ville stormfulle dyp,
men i Jesus er jeg trygg for alltid.
(Poetisk oversatt:)
Eg kasta har no mitt hjartes anker i kvilenshamn
og aldri meir imot ville bankar eg set min stamn.
Om stormar rasar og sjøar ville på djupet går,
i Jesu famn eg so trygt og stille mi kvile får.
§145. Historien sier om Charles Wesley at han en dag gikk nedover langs stranden. Der hadde han en liten hytte. Han studerte, og Herren le¬det ham ned der. Mens han studerte drev Gud ham til å skrive en sang. Han kunne ikke finne en begynnelse. Så snart han begynte på noe, forlot inspirasjonen ham. Så spaserte han langs sjøkanten, lyt¬tet til bølgene og håpet på at han kunne finne inspirasjon i bølgenes skvulp. Plutselig brøt det løs en storm, intet som hender er tilfeldig. Alt er forordnet av Gud. Uansett hva som hender, alle ting tjener til det gode…
§146. Han begynte å gå mot den vesle hytta. Mens han gikk, økte vinden til kuling. Han tenk-te: ”Jeg kommer til å blåse på sjøen før jeg når hytta.” Han dro frakken opp og begynte å springe, og et eller annet kom flyende mot hans bryst. Han så seg om, og det var en liten spurv som var kommet ut fra sitt ly. Han holdt den inn mot sitt bryst, inntil stormen var over og solen brøt fram. Da satte han den lille på fingeren, og han lot den flyge bort. Den fløy bort, og da kom inspirasjonen.
(Direkte oversatt:)
Evighets klippe, en kløft for meg,
La meg skjule meg i deg.
(Poetisk oversatt, kjent vers:)
Klippe du som brast for meg,
La meg skjule meg i deg.
Å, jeg liker det. Den evige klippe, klippen i et tørt land, er ly under stormen. Klippen i det tør-re land, skjul Du meg. Skjul. Skul meg Du evige Klippe som brast for meg.
§148. Disse store inspirerte forfattere av sangen som vi gleder oss over i dag. Man kan si: ”Er disse sangene inspirert?” Jesus refererte til dem da Han var her på jorden, og sa: ”Er det ikke skrevet i salmene, David sa visse ting.” Jo sikkert, de er inspi¬rert. Akkurat slik som preken og annet er også de inspirert. Jeg er så glad at vi i dag har et tilfluktssted. Jeg har ingen andre til-fluktssteder.
(Fritt oversatt)
Mitt håp på intet annet bygd
enn Jesu blod og rettferd trygt,
Når alt omkring min sjel forgår
er HAN mitt ene håp som står.
Jeg står på Kristi klippegrunn.
Alt annet er blott synkebunn.
Gud velsigne dere, deres pastor nå, Broder Ruddell. Det var leit at satan fikk slukket de lyse-ne, men Gud fikk seier i alle fall.
Oversetter: Erling Drønen.