Budskapsmenigheten

EN OVERNATURLIG SANS.

Talt av:

Bror Branham i Branham Tabernakel søndag kveld.

27. desember 1959.

§1. Jeg også kjenner meg fremdeles velsignet av velsignelsen i formiddag, det som overgår alt hva vi kan tenke oss, og som gies i overmål av de tingene som Gud vil gjøre for oss når vi samles, kommer sammen, er ukjent. Har dere lagt merke til, etter at vi gjorde denne innvielsen til Gud, hvordan tingene har gått her? Velsignelse på velsignelse, Kraft på Kraft, herlighet etter herlighet! Det har bare vært vidunderlig. Og Han vil fortsette med å gjøre det slik. Disse lommetørklær har jeg bedt over, og de tilhører noen her.

§2. Nå vil jeg bare i en kort stund kommentere det, men vil først takke dere alle for den fine julepre­sangene jeg fikk fra dere, for dressene som dere hadde anskaffet til meg, “var det, det som var i din, Bror Neville?” (Bror Neville svarer: “Ja.”  Red.). “Ja du, det var en dress. Ja, forkynnere kan alltid bruke en dress. “Passer meg utmerket.” “Helt fint, det er godt.” Forkynnere, de svetter, og svetten får dressene til å råtne fortere enn noe annet jeg vet om, skjønner dere, og en forkynner trenger dresser, gode sådanne. Billige bomullsdresser råtner bare opp etter ganske kort tid. Så en god kvalitetsdress tåler å bli brukt.

§3. Og tenk bare på at dere understøtter, og gir disse klærne til Herrens tjenere. Herren velsigne dere. Jesus sa: “I så meget som dere har gjort imot den minste av disse Mine Brødre, har dere gjort mot Meg.” Derfor kjøpte dere ikke en dress til hver og en av de to forkynnerne. Dere kjøpte 2 dresser til Jesus. Se, det er hva Han sa: “dere har gjort det mot Meg.”

§4. Men den der lille berøringen fra Himmelen i formiddag, la dere merke til den? Ingen fremkalling til Alteret, ikke noe, men like etter Budskapet ble folket badet i Forfriskningen fra Den Hellige Ånd, Guds Glans og Herlighet i virk­somhet. De er begynt å gjøre Seg gjeldende rundt omkring. Og jeg la merke til noen av mine virkelig gode baptistvenner fra Walnut Street Baptistkirke i Louisville. De stod i midtgangen, og ble bare badet i Guds Kraft. Å, du godeste! Og jeg møtte dem etter møtet, og de sa det der var Guds Kraft. Jeg svarte: “Det er riktig. Dere har så helt rett.”

§5. Guds Kraft! Og du kan bare ikke finne ord å si. Du vet bare ikke hva du skal si. Den Hellige Ånd tar bare over i møtet, og du vet ikke hva Han kommer til å gjøre med det. Rolig, deilig, ydmykt, herlig berørt. Å, Bror Pat, det er Himmelen for meg. Jeg er bare en av disse gammeldags typene som liker den der følelsen inne i det, skjønner du.

§6. Slik som nå avdøde Paul Raeder. En gang fortalte han en historie, og han sa at han og hans hustru satt ved bordet, og hun ønsket å gå et eller annet sted, eller, gjøre noe. Og han fortsatte med å si til henne: “Jeg kan bare ikke gjøre det,” osv., og han avbrøt henne litt skarpt.

§7. Så kom han likevel til å kaste et blikk på henne, og der var tårene begynt å renne nedover kinnene hennes, og han sa til henne: “Nåvel,” og han tenkte i sitt hjerte: “Blir hun så lett såret, så la hun bare fortsette med å være såret.” Som mann, så foldet han bare servietten sammen og la den på tallerkenen.

§8. Og alltid pleide hun å stå i døren og kysse ham farvel, og så, når han kom til porten, stod hun og vinket til ham, og så ville det gjøre alt i orden for dem, skjønner dere, inntil han kom tilbake fra kon­toret.

§9. Og den morgenen, da de hadde nådd frem til gatedøren, da stod hun ved døren. Han kysset henne farvel og gikk ut til porten, åpnet den, og så seg til­bake. Hun stod i døren med bøyet hode fremdeles såret, og han vinket farvel og hun vinket farvel.

§10. Han begynte å gå nedover gaten, og han begynte å tenke på: “Enn om noe skulle skje med meg, eller, enn om noe skulle skje med henne før jeg kunne komme tilbake, at Gud ville ta meg bort? Og slik en god kvinne hun hadde vært da, og hvor søt og snill hun er, osv. Og jo lenger han gikk desto mer begynte hjertet hans å svulme.

§11. Dermed snudde han bare, og løp tilbake. Åpnet porten og løp opp til huset. Åpnet døren, og da han åpnet døren, hørte han en som gråt. Han så seg omkring og så at hun stod bak døren. Ikke hadde han sagt: “Tilgi meg.” Ikke hadde han bedt om unnskyldning, ikke hadde han sagt noe som helst. Han gikk bare hen til henne, trakk henne inn til seg, kysset henne ennå en gang, snudde seg og gikk ut. Da han kom til porten, stod hun igjen i døren. Han sa: “Adjø.” Og hun svarte: “Adjø,” akkurat slik hun gjorde det første gangen, men denne siste gangen var der en føl­else i det.

§12. Så det er måten det er på. Når du legger en følelse i det, skjønner du, da er det virkelig fra Gud

§13. Nåvel. I utnevnelsen av en ny tillitsmann for en liten stund siden Bror Sothmann, er jeg sikker på at tillitsmennene og alle sammen nå er klar over at ved slutten av ligningsåret, i begynnelsen av januar, at alle tjenesteområdene i menigheten sluttes av, de områdene som gjelder pastorene og diakonene m.m. Så, hvis de ønsker å fortsette..,” ikke pastorer, jeg mente ikke det. Jeg mente tillitsmenn og diakoner og søndagsskolelærere osv. Pastoren velges inn av menigheten, og han står inntil videre. Og hvis folket, det værende råd av tillitsmenn eller diakoner eller søndagsskolelærere eller hva mer, hvis de ønsker å fortsette, da bare fortsetter de. Hvis ikke, da må de frasi seg vervet hvis de ikke ønsker å fortsette. Og der ikke er noe imot dem, da fortsetter de i det kommende året. Og dersom de ikke fortsetter, da foretaes et valg, og det velges andre tillitsmenn dvs. på et hvilket som helst tjenesteområde det da gjelder.

§14. Derfor blir ikke en mann fastlåst for hele sin levetid til å tjene i rådet. Men så lenge som han kjenner at Gud er med ham og hjelper ham, og han ønsker å gjøre sin del eller hun sin del, hva det nå enn måtte være å fortsette i Guds Gjerning, er vi alltid glade over å ha dem til å tjene sammen med oss. Ser dere? Men på den måten gies en person en sjanse til å tjene ett års tid for å se hvordan den eller de liker det. Noen av våre tillitsvalgte fortsetter år etter år, også diakoner, og det er bare helt fint, men så er der ikke noen fastsatt tid. Hvis den tillitsvalgte eller pastoren eller en eller annen i menighetsrådet ikke kjenner for at de kan tjene lenger, eller ønsker å trekke seg, da bare underretter de menighetene om at de må få en i deres sted.

§15. Og det er det som finner sted her i kveld med Bror Morgan, Bror William Morgan, som frasir seg vervet som tillitsmann. De trengte en annen tillits­mann, og Bror Sothmann ble valgt som tillitsmann for neste periode, og fikk i kveld en plass i menighetsrådet.

§ 16. Det er offisielt så lenge som det er vedtatt i menigheten. I vår menighet er det et uttrykk for menighetens suverenitet. Menigheten virker, dvs. innsetter tillitsmenn; menigheten søker en pastor, dvs. innsetter, velger, en pastor. Hva det nå enn er, er menigheten i det alt sammen. Det er apostolisk. Det var måten det ble gjort på i Bibelens tid. Derfor vet vi da at ikke en person blir en diktator eller noe sådant i menigheten. Vi ønsker ikke det. Hver eneste mann, hver person, meg selv, har bare en stemme når det skal stemmes på en eller annen person her i menigheten. Bare en stemme. Det har ikke noe med hva jeg sier. Det er hva menigheten sier, skjønner du, hva menigheten sier i Legemet. Liker dere det? (Forsamlingen svarer: “Amen.” Red.) Å, jeg mener det er helt etter Skriften. Det er måten det skulle være på.

§ 17. Nå kommer dette til å bli en stor uke for meg, den som kommer i morgen, om Herren vil. Jeg blir nødt til å ta avgjørelser for det kommende året når det gjelder alle invitasjonene, og jeg vil gå ut på kontoret og ta opp alle invitasjonene og ta dem med meg hjem. Derfor går jeg i de neste par dagene i bønn til Gud, og ber Ham om å lede meg, og vise meg hvilken vei jeg skal gå, og hva jeg skal gjøre. Vi lever ikke i en tid slik som den, da Han var her hvor Gud ledet Ham fra sted til sted, at Han var i en by noen timer og gikk til en annen by. Men i dag er det ut fra et annet system; det er et oppsett, grupper som bidrar med tjenester og en hel del ting som skal gjøres.

§ 18. Og måten jeg gjør det på er å bringe alle mine afrikanske invitasjoner og plassere dem på ett sted; alle invitasjonene fra India, alle fra California, Utah, og alle de forskjellige invitasjonene, og legger dem i atskilte hauger. Så lar jeg dem ligge. Og så begynner jeg å gå, og ber. Sitter meg kanskje i bilen min og reiser vekk for en dag eller to. Kommer tilbake, ber. Når noe legges på mitt hjerte om å dra til et bestemt sted, da må jeg undersøke om det bare er en utvortes påminnelse. Etterpå, hvis det har gjort et sterkt inntrykk sinnsmessig sett, går jeg hen til den haugen hvor det spesielle stedet er. Tar opp et brev for å se hvor invitasjonen kommer fra. Så da blir det derifra.

§ 19. Her er grunnen til at jeg gjør det. Tenk på å reise avsted i ca 72 timer i et fly, i stormvær opp og ned, og svinger og humper, om du noen gang har reist utenlands. Noen ganger vet du ikke om du er oppe, og noen ganger er du nede og svinger og humper og rister på seg gjennom skybanker over havet i 3 døgn. Og når du forlater flyet på bestemmelsesstedet, den første som møter deg der, er Satan. “Vel gruppene som bidrar med tjenester så som så, noen av dem var uenige i avstemningen mens andre var positive.” Skjønner?

§ 20. Da kunne man kanskje si som så: “Vel, kanskje Herren ikke ville at jeg skulle komme.”

§ 21. Men når du er sendt av Gud, er du rede til å møte fienden. Du svarer: “Jeg går her i Jesu Kristi Navn. Jeg er kommet i den Herre Jesu Kristi Navn, og her blir jeg til Hans Gjerning er fullført.” Se, da er du rede til å møte maktene.

§ 22. Så dere elsker meg. Jeg vet dere gjør det. Så be for meg denne uken, at jeg ved Guds inspirasjon tar de riktige avgjørelsene, og til å ville lede meg.

§ 23. Nå kommer jeg til å ha noen få små, hva jeg vil kalle dem små “sprangmøter.” Jeg skal ned til Florida den 8. 9. og 10. i denne måneden, dvs. til Tifton GA. Tifton GA. den 8. 9. og 10. januar. Jeg mente å si: “i stedet for denne måneden.” Og så blir jeg nødt til å reise til Glas­gow, KY., og kanskje til Sommerseth, KY en kveld, og kanskje til Campbellsville, KY. Og Bror Rogers ville meget gjerne at jeg skulle komme en kveld til hans sted. Da måtte vi hoppe over ham en gang før.

§ 24. Nå, be for Bror Rogers. Vi hadde fellesskap i dag, og jeg fikk tak i hånden hans og ble klar over at han var i dårlig fysisk form. Så be for Bror Rogers over her. Han har påtatt seg en hel del der, og det har gjort ham nervøs og urolig, og han er slett ikke noe frisk akkurat nå, og hans kone er meget dårlig. Så be for det vesle paret, fine Guds barn. Og jeg sa det til ham at om Herren vil, ville jeg la ham få en kveld.

§ 25. Og Bror Ruddell, vår lille… en av våre små Søstermenigheter her oppe på 62de, en liten god og sjenert gutt var med her, og han kunne ikke engang løfte øynene og se opp. Og Han ville gjerne komme opp til huset vårt, og, å, jeg tror folk tenkte han var den rene plageånden. Men der var noe med den gutten som syntes å være ekte. Jeg bare fortsatte med å stå sammen med ham, oppmuntre ham, og sa: “Bror Ruddell, du kan.”

§ 26. Han svarte: Bror Branham, når jeg står foran en forsamling, kommer hjertet opp i halsen på meg, og jeg kan ikke si et ord.”

§ 27. Jeg sa: “Stå der og svelg det ned, og tal i Herrenes Navn, ser du! Og nå har han et tabernakel her oppe på fylkesveien så stort som dette, og gjør bare noe. Stå sammen med det. Gutten fikk et kall fra Gud. Jeg kjente hans far og mor. De var storartede mennes­ker.

§ 28. Og så bør vi ha juni en kveld nede i New Albany. Og, å jada, dere skjønner, bare små møter som jeg kan ta en kveld her og en kveld der.

§ 29. Inntil alt ordner seg etter planene i samsvar med reiseruten. Omkring den 25. januar reiser jeg til Miami til den Internasjonale Verdenskonferansen for de Kristne Forretningsmennenes Full Gospel. Derifra til Kingston, Haiti, nedover til Syd Amerika og opp igjennom Mexico. Og derifra til Afrika. Fra Afrika opp til Skandinavia osv. sånn som det. Jeg tror at for det meste kommer jeg til å bli opptatt på oversjøiske møter. Så be for meg. Jeg er absolutt nødt til å ta den rette avgjørelsen.

§ 30. Nå blir det kun hvis det er Herrens vilje. Hvis ikke, er jeg villig til å reise hvor som helst. Det spiller ingen rolle hvor det er; jeg vil dra avsted. Men så lenge som jeg er i stand til å stå i dette “støvet” fra jorden, som Gud har plassert meg i, vil jeg forkynne Hans u-utgrunnelige Rikdommer inntil døden tar meg bort fra denne jorden. Det er hva min bestemmelse er ved Guds Nåde, om Han bare vil hjelpe meg. Tar Han Sin hånd bort fra meg, vil djevelen drepe meg. Så bare be dere om at Gud vil holde Sin barm­hjertige hånd over meg.

§ 31. Jeg ber ikke om Hans Justis. Jeg ber om Hans Barmhjertighet. Skjønner? Nå, Hans Justis, nei. Jeg kunne ikke tåle den. Kun Hans Barmhjertighet er det jeg ber inntrengende om fordi jeg vet at jeg ikke er verdig, og ingen er det. Så det er best at vi ikke ber om Hans Justis. Vi øns­ker Hans Barmhjertighet.

§ 32. Nåvel, i kveld er jeg litt hes, men jeg kunne ikke gi avslag til å gripe denne anledningen til å få tale til denne fine flokken av Kristne. Vent litt før jeg kommer med denne kunngjøringen. La meg få si en ting. Mens dere er i ett hjerte nå, i samdrektighet, og alt løper fint av, la meg bare få gi en liten 2 minutters tale til Menigheten, skjønner dere.

§ 33. Hør etter nå mine kjærester i Evangeliet, dere som er stjernene i min Krone, om jeg skal få ha kjøpt en med Jesu Blod. Å komme tilbake slik som dette gjorde jeg i en hensikt. Vi bestemte det på en jakttur Bror Roy Roberson, Bror Banks Wood og jeg, på en tur som vi kunne komme tilbake til. Bror Roy og alle vi snakket om pastor Bror Neville, en mann som står foran dere hele tiden og forkynner som pastor og alt. Vi elsker ham. Men likevel, ved at Bror Neville er en hjelpepastor, syntes det å være litt hardt for Bror Neville å bli skjøvet ut og inn i det, ser dere. Derfor ba vi, og det syntes som at det var Herrens vilje at jeg gjør det. Nåvel, jeg spurte Herren om Han ville hjelpe; jeg skulle gjøre mitt beste.

§ 34. Og etter å ha gjort min egen innvielse, og etterpå ha fått menigheten til å gjøre, således nå, når Gud velsignet oss på den måten Han gjorde det i de siste møtene med den lille innvielsen, hva vil Han gjøre hvis vi fortsetter med det? Ikke sant? Bare fortsett med det. Hør nå etter. Dere elsker hverandre ved å se at dere i formiddag står i midt- og sidegangene, og bare gråter med hendene deres strukket opp til Gud, og den Kjærlige Ånden Som beveger Seg omkring over dere.

§ 35. Nå skal ikke dere høre på en eneste forurenset ting som djevelen har så lyst til å si. Hvis djevelen viser dere noen, dvs. forteller deg noe ondt om ett av lemmene på Kristi Legeme, da skal ikke du tro det. For straks du tror det, skjemmer du din erfaring.

§36. Og hvis du ser ett av Lemmene på Kristi Legeme gjøre noe ondt, fortell ikke det til noen andre, men gå til det lem og med Kjærlighet se om du ikke kan bringe det tilbake til Kristus igjen. Og dersom du ikke kan gjøre det, si det til en person, eller, la den/dem gå sammen med deg. Gjør det på den måten Skriften sier det. Skjønner? Men gjør ikke…

§37. Hvis en eller annen sier: “Den eller den Søsteren, eller den eller den Broderen..,” ikke tro ett eneste ord av det. Du bare lar det passere. Og husk på at det er djevelen som forsøker å rive dere i stykker. Nå, se nå bare etter ham til å komme inn fordi han vil gjøre det. Nå skal du la husets gode mann, Troen, stå rett der, og ta du ikke imot en eneste ting. Disse menneskene er blitt satt på Himmelske steder sammen med deg, har fellesskap sammen rundt Guds velsignelser, tar Nattverd, og Den Hellige Ånd har vitnet om at de er Guds barn. Så la oss være virkelig snille, godhjertet, til givende, kjærlige. Og hvis den andre personen taler ondt mot deg, tal da du godt og vennlig tilbake til vedkommende. Gi akt på hvordan det blide kommer til deg da. Ser du? Det er riktig. Svar alltid tilbake med godt mot ondt, Kjærlighet mot hat.

§ 38. Kjenner du deg bedre nå kjære lille pike der baken til i salen? Det er godt. Jeg er så takknemmelig. Ja, gikk bare tilbake… Hun lå tvekroket i smerte, og Herren Jesus har ført henne frem nå og presentert henne for møtelyden. Vi er så takknemmelige for det. Det var derfor jeg forlot talerstolen for en liten stund siden. De sa de hadde bedt og bedt; kunne ikke komme igjennom til Herren.

§ 39. Nåvel, vær sikker på å kunne gjøre det. Lov deg selv det for Gud. “Gud, ved Din Nåde så er det, det jeg vil gjøre.” Uansett, når noen snakker ondt, snakk tilbake med godt. Tenk ikke ondt. Når du tenker ondt er du hyklerisk akkurat i det du sier. Da gjør du galt. Hold deg bare i innvielsen av deg selv til Gud inntil du virkelig kjenner godt for den det gjelder. Det er måten å gjøre det på. Da vil Guds sødmefylte velsignelser legge seg over din sjel. Det er måten å leve seierrikt på. Da kan ikke noe skade deg så lenge som du elsker. “Vel,” sier du…

§40. Se nå. “Om du har tungetale, vil den opphøre. Og, hvis du har visdom, vil den forsvinne. Profetering, den vil feile. Men da du fikk Kjærlighet, vil Den vare Evig. Ikke sant? Og elsk ikke bare dem som elsker deg, men elsk dem som ikke elsker deg. For det er lett for meg å elske enhver som elsker meg, men forsøk å elske noen som ikke elsker deg. Det er der du kan få prøve deg om du er en Kristen eller ikke. Noen som ikke elsker deg, og likevel inne i ditt hjerte elsker du dem. Nå, dersom du ikke gjøre det, fortsett bare med å holde deg nær til Gud. Det er der fordi jeg vet at det er Sannheten. Amen. Jeg vet det er Sannheten.

§42. Nå skal vi åpne opp for det dyrebare Ordet. Nå, til Hebreerbrevet det 11. kapitel, bare for å komme med et kort Budskap. Ved at jeg er litt hes hadde jeg allikevel en herlig, vidunderlig ettermiddag sammen med Brødre og Søstere. Kom ikke inn førenn henimot kl 18.00 og jeg kom meg kvikt opp på værelset og knelte ned ved siden av sengen i soveværelset og bad en kort stund. Kom meg opp, tok opp Bibelen og begynte å lese. Og jeg så et blad som lå der, og jeg tok det opp, men det var skrevet på afrikansk så jeg kunne ikke lese det.

§43. Og noen ganger når du leser, vil du treffe på et Ord, og Ordet blir levende for deg. Det er måten en forkynner får sitt Budskap på. Begynner bare å lese noe i Bibelen. For det første, vet du, treffer du på noe; deretter legges der noe til det, og så legges der igjen noe til det. Og så legges det noe til det, og så til det leg­ges det noe til det igjen. Understrek så det, og gå bare opp på talestolen og les det. Gud vil gjøre resten. Se, Han vil ordne med resten.

§44. Nå blir du noen ganger så revet med at du begynner å gjøre deg noen små tanker om… små notater om hva du har tenkt på. På et møte er det noen ganger slik at du nødvendigvis må komme kvikt frem på podiet. Les da over igjen de små tankene som du hadde. Måtte Den Hellige Ånd levendegjør dem for deg igjen. Har gjort det mang en gang.

§45. Nå Hebreerbrevet 11. La oss begynne å lese det 1. verset, og vi skal lese noen flere. Hebr. 11:1-7.

7. Tro er full tillit* til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser. <* sikkerhet.>

2. For ved den fikk de gamle godt vitnesbyrd.

3. Ved tro forstår vi at verden ble formet ved Guds ord; at de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting.

§ 46. Er ikke det rikt. (Forsamlingen sier: “Amen.” – Red.)

La meg lese det 3. verset om igjen. Hør godt etter.

3. Ved tro forstår vi at verden ble formet ved Guds ord; at de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting.

4. Ved tro bar Abel fram for Gud et mye bedre offer enn Kain bar fram. Ved den* fikk han det vitnesbyrdet at han var rettferdig, idet Gud selv vitnet om gavene hans. Og ved den* taler han ennå, selv om han er død. <* troen.>

5. Ved tro ble Enok tatt bort, så han ikke skulle se døden. Og han ble ikke funnet, for Gud hadde tatt ham bort. For før han ble tatt bort, hadde han fått det vitnesbyrdet at han var til behag for Gud.

(Fem hundre år gammel også.)

6. Men uten tro er det umulig å være til behag for Ham*, for den som kommer til Gud, må tro at Han er til og at Han er Den som belønner dem som søker Ham med iver.

7. Ved tro, etter å ha fått et guddommelig varsel om de ting som ennå ikke var synlige, bygde Noah i gudsfrykt en ark til frelse for sin husstand. Ved den fordømte han verden og ble arving til den rettferdighet som er av troen.

§47. La oss nå bare be et øyeblikk, og bøye våre hoder.

§48. Herre, vår aller mest Nådige Gud og Far; vi kommer nå inn i Ditt Nærvær igjen for å gi takk til Deg. Og ikke bare føler vi nå at vi er inne i Ditt Nærvær fordi at vi bøyer våre hoder for å be, men vi tror at vi er konstant inne i Ditt Nærvær fordi at Herrens øyne beveger Seg frem og tilbake over hele jorden. Og Du vet om alle ting, og kjenner hjertens tanker.

§49. Grunnen til at vi bøyer våre hoder er derfor den, Herre, at vi ber om denne anmodningen, om Du vil til­gi oss for alle våre overtredelser og urettferdigheter mot Deg, og om Din Nåde ennå en gang ville bli strukket ut til oss i så meget at Du skulle ville åpne våre lepper til å tale, og våre hjerter til å høre, og at Dine Ord måtte bli virkelige for oss i kveld slik at disse få versene, som vi har valgt å lese, måtte bli til stor hjelp for ethvert lem på Ditt Mystiske Legeme her på jorden, Din Åndelige Menighet, de førstefødtes Menighet, den Menigheten Som er blitt kjøpt med Jesu Blod, Den Som er blitt vasket og er blitt helliggjort, og skal bli presentert for Gud den Dagen uten flekk og lyte. Hvor vi takker Deg for at vi får Tro til å Tro at vi har del i denne Guds Godhet på grunn av vår Herre Jesu Rettferdighet og Barmhjertighet.

§50. Vi ber om at Du vil helbrede all sykdom, og takker Deg for at Du rørte ved den lille piken for bare noen øyeblikk siden, hun som lå tvekroket av smerte der inne på rommet, og se henne gå ut som et resultat av den lille barnaktige Troen ved å ta imot Deg og Din Barmhjertighet. Og vi takker Deg for dette, og vi ber om at Du vil huske på Søster Bakers elskede lille ene over i Kentucky, og dem som Bror Neville snakket om, og O Gud, de utallige mengder av syke overalt, og spesielt, Herre, dem som er ufrelste, og som ikke kjenner Deg. Om de skulle dø i sine synder, kunne de ikke komme der hvor Du er.

§51. Vi ber om at Du vil gi oss vitne og Kraft, frimodighet til å tale Ordet, og visdom til å vite når Det skål sies. Og tal så til oss når vi har sagt nok slik at vi kan gå vår vei og etterlate folket i stor forbauselse og undring over Den store Hellige Ånd og Hans Gjerning. Innvilg det, Herre. Hør oss nå, ber vi om. I Jesu Navn ber vi om det, amen.

§52. Og nå ville jeg gjerne få tale bare en kort stund over emnet om sansene. Vi er blitt lært at det naturlige mennesket har 5 sanser, og de 5 sansene kontrollerer dets… dets… rettere sagt Han, Gud gav det disse 5 sansene til å kontakte dets jordiske hjem med. Og de sansene er kjent som: syn, smak, følelse, lukt, hørsel. Disse 5 sansene, som er kjent for det naturlige mennesket, er gode, de er gode, og vi kan ikke fungere eller leve et normalt liv når en av disse sansene ikke virker. Uten ditt syn, din hørsel, følelsene dine, luktesansen din eller smakssansen din, kan vi ikke ha en normal tilværelse. Der er noe som mangler. Det er en eller annen del av livsfunksjonen som vi ikke har kontakt med siden den sansen ikke virker. Og de er gode, og de er nyttige, og de ble gitt til oss av Gud

§53. Gud gav de 5 sansene, men de er gitt til deg som en Gave. Og det beror på hvordan du, hva du lar sansene dine bli påvirket av og gir etter for. Da blir det tingen som kontrollerer ditt liv, selveste det du lar dine sanser gi etter for. Det har med hva du ser på, hva du hører, hva du smaker, lukter, eller, føler; hva det nå enn er du lar disse sansene bli påvirket av og gir etter for, så vil de dominere deg.

§54. Og vi er takknemmelige til Gud for at vi har de 5 sansene, men disse sansene ble for all del ikke gitt deg for at du skulle bli ledet av dem. De ble gitt deg for at du skulle ha den jordiske kontakten. Men der ble gitt deg en 6. sans, og den 6. sansen tilhører bare de Kristne. Og du kan ikke få denne 6. sansen før du er blitt til en Kristen. Det er den eneste måten du noen gang kan ha mer enn de 5 naturlige sansene på som det naturlige mennesket har fått. Den 6. sansen er bedre kjent for den Kristne som Tro. Den er den Som styrer og leder deg, og Den overgår alle de 5 andre sansene.

§55. Nå kunne ikke jeg si at fordi vi mottar den 6. sansen at de 5 sansene ikke lenger er noe god. Jo, det er de. De 5 sansene ble gitt deg av Gud, og de er der for å bli brukt. Men når de 5 sansene virker motsatt av Guds Ord, da lyver de.

§56. Nå kan ikke den 6. sansen lyve. Den er en overnaturlig sans, og det er Den jeg ønsker å tale om. I formiddag talte jeg over “Et Overnaturlig Tegn,” og i kveld “En Overnaturlig Sans.”

§57. Og den overnaturlige sansen er Den Hellige Ånd, Guds Tro, Som bor inne i deg. Og dersom du vil la de 5 sansene gi etter for den 6. sansen, vil Den lede deg, og bringe alle de 5 andre sansene under kontroll av den overnaturlige sansen slik som det Åndelige mennesket er over det naturlige mennesket så langt og så høyt over som Himmelen er over det naturlige mennesket og dets 5 sanser. Den får deg til å tro ting du ikke kan se. Den får deg til å reagere på ting du ikke tenker at de 5 sansene noen gang ville tenke om tingen. Djevelen kan komme inn i de 5 sansene og lyve for deg, men han kan ikke røre den overnaturlige sansen. Den er langt utenfor hans rekkevidde. Den kommer fra Gud. Den kalles Tro. Tro er den store tingen.

§58. Og de 5 sansene kontrollerer ikke den 6. sansen, men den 6. sansen kontrollerer de 5 sansene. Den overnaturlige sansen kontrollerer de naturlige sansene, og de 5 sansene er: se, smak, følelse, lukt, hørsel. Og den overnaturlige sansen er noe som vil få deg til å Tro Guds Ord for Det er den eneste Tingen Den vil snakke om. Og Den vil få deg til å Tro ting som du ikke kan se, smake, føle, lukte, høre fordi Den vil ta Guds Ord, og Den vil gi det Ordet til deg og få deg til å vandre motsatt til enhver annen ting der er, med unntagelse av Guds Ord. Ved Tro, det er Troen Som bevirker det.

§59. Ved nå å gi denne illustrasjonen av sansene, er det naturlige mennesket født med disse sansene. Derfor er de naturgitte sanser. Og det er faktum den eneste tingen det noen gang vil vite om dem i sin intel­lektuelle tankegang. Det kan bare tenke som et mennes­ke, det kan se som et menneske, det kan forstå som et menneske, det kan høre som et menneske, men når det kommer til det at det skal styres, eller bli gjenopp­rettet, det vil si, vi ville kalle det å bli født på ny, da tar den 6. overnaturlige Sansen tak i det. Og ved å gjøre det, reiser den overnaturlige Sansen det opp og inn på et sted hvor det har tro til å tro ting som det ikke kunne høre, ting som det ikke kunne se, forståelse av ting det ikke kunne forstå. Det tror det likevel, fordi det er styrt av den 6. Sansen, den overnaturlige Sansen. Åh, hvor vidunderlig det er å vite det, og til å tenke på hvor enkelt det er å tro det.

§6o. Nåvel, du kan ikke tro det før enn du er gjenfødt. Bibelen sa at: “Intet menneske kan kalle Jesus, Kristus (Den Salvede) uten ved Den Hellige Ånd.” Vi gikk gjennom det, forrige uke. Og det er blitt en snublestein spesielt for de Pinsevennene når de hører meg si det. Jesus sa i Joh. 5:24, “Den som hører Mitt Ord og tror på Ham Som sendte Meg, har Evig Liv.” Evig Liv kommer kun fra Gud. Og intet menneske kan si Jesus er Kristus, annet enn i Den Hellige Ånd.

§61. Du tar bare hva en eller annen ellers sa, hva du lærte intellektuelt, hva du lærte ved de 5 naturlige sansene. Men når den 6. Sansen kommer inn, Den Hellige Ånd, da tar Den bort alle resonneringene fra de 5 sansene, og løfter deg opp, inn i den 6. Sansen, for å få deg til å tro ting som du ikke kan se, smake, føle, lukte, eller høre. Den gjør noe for deg. Da kan du si Jesus er Kristus fordi du har opplevd det, vært vitne til det, ikke hva intellektuell lære har lært deg, men hva du har erfart.

§62. “Hva skal den 6. Sansen gjøre da, Bror Branham?” Hvorfor kommer den 6. Sansen?

§63. Den 6. Sansen kommer av denne grunn. Nå er den 6. Sansen Troen, den overnaturlige Sansen. Nå, den 6. Sansen kommer bare av denne grunn, som var å få de 5 sansene inne i deg til å fornekte alt som er motsatt av Guds Ord. Det er det den 6. Sansen er for. Skriften taler om “å kaste vekk resonneringer.”

§64. Se… de 5 sansene vil. Du kan resonnere: “Vel, nå, hvorfor skulle denne mannen.., og hvorfor skulle…?”

§65. Men den 6. Sansen ser ikke det i det hele tatt. Den er så langt over dett. Den er så mye høyere enn det er inntil Den ikke engang har noen tankebygninger, resonneringer, i det hele tatt om det. “Vi tror det.” Den går langt over alt som de 5 sansene vil ha å si om det. Nå blir vi rede for helbredelsestjenesten, ser du. Vi tror det. Du vandrer med den 6. Sansen, du snakker med den 6. Sansen, du lever ved hjelp av den 6. Sansen, du dør med den 6. Sansen og oppstår ved den 6. Sansen. Den overnaturlige Sansen, dette NOE Som er inne i deg, Den er forskjellige fra hva det naturlige mennesket er.

§66. Det naturlige mennesket har bare disse, og de er helt i orden dersom de kan bli brukt i underkastelse til den 6. Sansen. Når det naturlige sinn leser Guds Ord og sier: “Det er Guds Ord,” så taler det Sannheten. Men hvis det leser og sier: “Alt er ikke Guds Ord, eller, Det var, at Det var noe en gang, men ikke nå,” da kommer den 6. Sansen inn og sier: “Han er den samme i går, i dag, og i all Evighet.” Ser du dette? Det er forskjellen.

§67. Det er grunnen til at så mange mennesker mislykkes i å bli helbredet. De forsøker å komme med en intellektuell oppfatning. De sier: “Å, jeg gjør dette, eller, jeg tror dette,” osv.

§68. Men hvis den 6. Sansen sier det, da er der ikke noe som vil rive dem bort fra den 6. Sansen. Den 6. Sansen er kommet på mennesket for å få det til å fornekte alt som er motsatt av Guds Ord. Et hvilket som helst symptom, ethvert symptom som er motsatt av Guds Løfte da sier den 6. Sansen at det ikke er der, forutsatt at den Kristne er født på ny.

§69. Og for det første så vet du at når en eller annen vantroende kommer rundt den Kristne og sier: “Hør nå her. Der er ikke noe slikt som Den Hellige Ånd, du tar bare feil der. Du er tussete når du tror på noe slikt som det. Der er ikke noe slikt.” Da går den 6. Sansen straks til verks.

§70. “La meg vise deg i Bibelen hvor du ikke kan få Den Hellige Ånd. Du skjønner jeg kan vise deg hvor disiplene fikk Den. Men…

§71. “Ja vel,” sier du, “hør nå,” og den 6. Sansen vil føre din oppmerksomhet over på: “men Han sa: ”Løftet er for dine barn.”

§72. “Vel, men det betydde deres barn. Det var ikke ment for deg. Den er ikke for deg.”

§73. Men den 6. Sansen vet bedre. Den er allerede inne i deg. De sa det altfor sent. Du har allerede fått Den.

§74. De som lærte at der ikke er noe slikt som Den Hellige Ånd, vet ikke hva de snakker om.

§75. Akkurat som den ungdommen engang som skrelte et eple, og ble spurt av en vantroende som debatterte møtet. Han sa: “Hva ønsker du, hva ønsker du deg her oppe?”

§76. Og mens han, en meget “ukunstlet” type, en slags da, som så ut som en ungdomsforbryter med håret hen­gende ned i ansiktet, og med en tann ute foran, og med en gammel, skitten overallsjakke på seg, mens han åt på eplet, og nøt det, sa han: “Jeg vil stille deg bare ett spørsmål.”

§77. Den vantroende hadde nettopp sagt: “Der er ikke noen slik ting som Gud. Det er følelser alt sammen. Der er ikke noen mening i det. Det er alt som kan sies om det.”

§78. Og ungdommen svarte: “Jeg ønsker å stille deg et spørsmål, mister: Er dette eplet søtt eller surt?” Han svarte: “Vel, hvordan skal jeg kunne vite det. Jeg spiser det ikke.” Han sa: “Det var akkurat hva jeg tenkte,” og gikk rett tilbake.

§79. Hvordan kan du vite når du ikke har smakt Herren? Hvordan kan du vite det når du aldri har fått Den Hellige Ånd om Han er virkelig eller Han ikke er det? Hvordan vet du om Den er Tro og Kraft? Hvordan vet du at der ikke er en ufattelig Glede full av Herlighet når du aldri har smakt å se det? Den 6. Sansen leder deg til det. Den 6. Sansen erklærer det for deg.

§80. Der finnes ikke noen intellektuelle krefter i det hele tatt som noen gang vil bringe Det til deg. De intellektuelle kreftene vil resonnere og si: “Ja men det der er psykologi. Det er noe som er på denne måten, og det har å gjøre med følelser hos folket.”

§81. Men når den 6. Sansen kommer inn, benekter Den alle de tingene, og flytter en person rett inn i Guds Bryst (Favn.) Den som kommer til Gud er nødt til å tro at Han er, og en Belønner av dem som flittig søker Ham, med Tro. Med Tro, Abraham, med Tro, Isak, Med Tro, Jakob! Alle med Tro. Det er den 6. Sansen Som gjør det. Den 6. Sansen benekter alle symptomene, alt motsatt av Guds Ord, en hvilken som helst sinnsbevegelse.

§82. En eller annen sier: “Å, vel, jeg ble bedt for, men jeg kjenner meg bare ikke noe bedre.”

§83. Den 6. Sansen ville aldri holde seg i ro på grunn av det. Den Sansen ville si: “Det er løgn! Jeg kjenner meg bedre. Jeg blir frisk. Gud sa så. Det avgjør det.” Amen. “Gud sa så.” Den 6. Sansen tar føde kun fra Guds Ord.

§ 84. Den overnaturlige Sansen, Den er Super, over sansene. Den er en større Sans. Den er en Tro. Den er en Kraft Som oppildner og jager. Amen. Den er dette Noe Som får deg til å gjøre ting som du aldri tenkte du ville gjøre. Det er den 6. Sansen, den overnaturlige Sansen.

§85. Du blir bedt for. La oss nå si at du har en forkrøplet hånd, og at du blir bedt for hånden din. Du kommer opp på podiet, og du tror at Gud vil helbrede deg. Pastoren ber for deg, og du går tilbake og setter deg. Det gamle, naturlige mennesket vil si som så: “Du kjenner ikke at der er noen forskjell i den hånden. Du kjenner deg ikke bedre enn hva du noen gang var.” Men den 6. Sansen kommer opp og Den sa: “Det er løgn! Du er blitt bedt for. Det avgjør det.” Amen.

§86. Akkurat som den kvinnen som kom til vårt møte en gang. Hun var kommet til et møte, to av dem. De gikk tvers over podiet. De hadde sett Dømmekraftens Evne til å bedømme tilfellene. De kvinnene ble bare helt oppslukt. Begge to var ekte Kristne. En kom opp, og Ånden kom og sa: “Du lider av en magesykdom.” Og ansiktet hennes lyste opp. Hun sa: “Det er helt sant.”

§87. Og Den Hellige Ånd sa gjennom meg; Den sa: “Og det er et magesår. Det kom på grunn av en nervøs tilstand. Du er blitt undersøkt av en spesiell lege, og han sa at du ikke… eller at du måtte, det vil si at det måtte foretaes en operasjon, få det skåret vekk.” Hun sa: “Hvert eneste ord av det er sant!”

§88. Og ved å se at hun var en slik stor troende, så sa Den: “Ditt navn er frk. så og så, og du er fra det og det stedet.” Hun svarte: “Det er Sannheten!”

§89. Hva var det? Det var den 6. Sansen Som grep det. Den 6. Sansen og Den Hellige Ånd stod side om side. Den Hellige Ånd talte, den 6. Sansen sa: “Amen.” Der er det. Noe må nødvendigvis skje.

§90. Da Martha løp avsted for å finne Jesus, og da hun sa: “Herre!” Gi akt på den 6. Sansen. “Om Du hadde vært her, ville ikke min bror ha dødd. Men til og med nå, hva Du enn ber Gud om, Gud vil gi det til Deg.” Der er den 6. Sansen.

§91. Jesus rettet Seg opp og sa: “Jeg er Oppstandelsen og Livet. Den som Tror på Meg, selv om han var død, likevel skal han leve. Hver den som lever og Tror på i Meg skal aldri dø. Tror du dette?”

§92. Hva har du tenkt å si? Resonnere? Det ligger en mann der, død, og makkene kravler omkring i ham.

§93. Men Han var nettopp ferdig med å si at: “Han var Oppstandelsen og Livet.” Det er Guds Ord, den 6. Sansen, Som ligger langt over doktorens omsorg, over tankene i den vitenskapelige undersøkelsen. Tross all resonnering, og kast dem bort. Hvorfor? Det vitner om Guds Ord: “Jeg Er.” Jeg er ikke: “Jeg vil være, at jeg var. Jeg Er Nå!” Jeg Er Oppstandelsen og Livet,” en Mann. “Den som tror på Meg, selv om han var død, dog skal han leve. Og hver den som lever og Tror på Meg skal aldri dø. Tror du dette?” Hun svarte: “Ja, Herre.” Sjette Sansen: “Jeg tror at Da er Guds Sønn Som skulle komme inn i verden.” “Din bror skal oppstå igjen.” Å du herlighet!

§95. Til graven gikk de! De to sammen. Noe måtte nødvendigvis skje. Det var en overnaturlig Sans til stede sammen med Gud. Noe var nødt til a skje. Sansen var den overnaturlige Sansen. Den var Gud. Der var noe som fortalte Martha det. Hun hadde sett Ham, hun kjente Ham. Hun anerkjente Ham til å være selveste Messias. Og hun visste at om hun bare kunne komme til Ham, om hun bare kunne komme så nær til Ham og legge frem saken, og bare få høre ett Løfte komme fra Ham, så var det alt hun ønsket seg. Da Han sa: “Jeg Er Oppstandelsen og Livet, den som tror på Meg, selv om han var død…” Det var alt Martha ønsket å høre, alt hun ønsket fordi den 6. Sansen, den overnaturlige Sansen, hennes Tro, beveget henne til å vedkjenne seg Ham, Tro Ham.

§96. Denne kvinnen, da hun gikk fra podiet, var det Så Sier Herren: “Gå hjem og spis. Jesus Kristus gjør deg frisk.” Hun gikk hjem.

§97. Den kvelden var det en venninne av henne i nabolaget som stod som nr. 3 eller 4 bak henne, og hun hadde en stor byll på halsen. Og her kom hun, glødende av begeistring for hennes nabo skulle bli helbredet for det magesåret som hadde plaget henne så mye. dette var ett av de hundrevis av tilfellene, på tusenvis av dem. Og denne store byllen som stikker frem på nakken hennes, og hun kommer opp. Jeg sa: “Ingen behøver å måtte oppdage den. Men du er glad over noe; du er blitt begeistret fordi den kvinnen som sitter derover er en av dine naboer.”

§98. Den Hellige Ånd. Hun tenkte: “Hvordan i alle dager kunne denne mannen vite det? Der må være Noe Som åpenbarer det for ham.”

§99. Så da det var sagt, sa Den: ”Du tenker på halsen din.” Ja. “Tror du at den vil gå vekk?” “Jeg tror det,” svarte hun, “av hele mitt hjerte.”

§100. Jeg sa: “Så Sier Herren: Gå hjem, og du skal få din helbredelse.”

§101. Det naturlige mennesket så seg omkring, og det kunne ikke se noe tegn. Kvinnen med magesåret reiste hjem, og forsøkte å spise, åh du slette tid! Det var som om hun skulle ha dødd. Åh! Det naturlige mennesket, den naturlige sansen, følelsen, erklærte at magesåret var der fremdeles.

§102. Så etter at noe slikt som en uke eller 2 var forbi, gikk hun nedover forbi alle naboene, alle hennes slektninger, menigheten, idet hun vitner: “Herren har helbredet meg.” Og de sa: “Spiser du nå?”

§103.” Nei, ikke akkurat alt jeg ønsker, men” sa hun, “jeg er allerede helbredet, for i Hans sår ble jeg helbredet.” Uten hensyn til hva det var så var hun helbredet likevel.

§104. Og en morgen da barna var gått på skolen, ble hun virkelig sulten. Hun stod og vasket opp kjørlene borte ved vinduet. Hun kom til møtet, et annet møte omtrent ett år etterpå. Og hun stod og vasket opp kjørlene. Da kjente hun at hun først fikk en så rar følelse som kom over henne, og hun tenkte: “Hva var det? Følte det som om hun ønsket å rope høyt.”

§105. Mannen hennes hadde sagt til henne: “Kjære deg, stopp med å snakke om den helbredelsen din fordi,” sa han, og han var en kristen; han sa: “Du bringer skam over Saken.”

§106. Hvordan kan man bringe skam når man vitner for Hans Ord? Man vil bringe skam dersom man ikke vitner om Det. Han sa: “Ble du helbredet, da ble du helbredet.”

§107. Hun svarte: “Den mannen stod og så meg inn i øynene, og fortalte meg omstendighetene og det jeg hadde gjort, og hvem jeg var og hvor jeg kom fra.” Hun sa: “Jeg hadde ikke vært i lokalet 15 min. da han kom på podiet. Hvordan i all verden kunne denne mannen vite det? Jeg har aldri sett ham før i mitt liv, og han sa til meg: “Så sier Herren, du er helbredet!” Og hun sa: “Jeg vil tro det til jeg dør.” Hun sa: “Jeg vil tro det, uansett.” Så hun og hennes “søster” nedenfor, en venninne, hadde inngått en avtale med Gud om at de ville holde på den Troen.

§108. Den morgenen kjente hun seg så rar, og etter et par minutter ble hun sulten. Barna hadde levnet noe havregrøt på en tallerken, et lite fat, og hun sa at havregrøt ”brente” henne bare opp. Om noen, noen gang har hatt et magesår, da vet du hva det er. Så hun strakte ut hånden og tok et par skjeer av havregrøten. “Å nå ja, å du,” sa hun, “jeg vil nok måtte komme til å betale for det, antar jeg, men en av disse dagene vil jeg være i orden.” Men så merket hun seg at hun fremdeles var sulten så hun bare spiste opp resten. Hun ventet et par minutter for å se hva som ville skje videre. Ikke noe skjedde. Hun kjente seg frisk, og var fremdeles sulten. Hun stekte seg et par egg, og tok seg en kopp kaffe og litt ristet brød, og hun hadde seg litt av en vidunderlig stund. Hun bare åt i seg alt hun kunne få i seg. Så fortsatte hun med oppvasken, og noe slikt som en halv time etterpå ble hun sulten igjen. Ingen sykdomssymptomer..

§109. Hun tok på seg den lille kysehatten, og så gikk hun nedover gaten til naboens hus. Og da hun kom dit, hørte hun, og tenkte, at det kanskje var en i familien som var død. De skrek og ropte, og gikk omkring. Den andre kvinnen hadde sovet lenge den morgenen, og hun stod opp for å se hvor stor den var blitt på halsen hennes, og så var den forsvunnet i løpet av natten. Hva var det? Gud i arbeide.

§110. Da vi hadde det møtet her oppe i Cadle Tabernakel kom den vanføre gutten dit inn og ble bedt for. Mange av dere var der og så ham. De kom tilbake med ham til kriserommet, og Billy tok meg med til ham. De hadde hatt ham på podiet 3 eller 4 kvelder der i lokalet. Han fikk ikke bønnekort så de plasserte ham i kriserommet. Jeg gikk inn dit og ba for ham, så på ham. Han sa: “Herr Branham, kan du si meg noe som kan være til trøst for meg?” Jeg sa: “Ja, gutten min, polio gjorde deg slik.” Han sa: “Det er riktig.” Jeg svarte: “Du heter det og det. Du kommer fra et bestemt sted.” “Det er riktig,” sa han. Han sa: “Hva med min helbredelse?” Jeg svarte: “I Hans sår ble du helbredet.”

§112. Han reiser hjem, vitner, og gir Gud all ære og lovpriser Ham. Og han brakte en slik skam i nabolaget hevdes det inntil en flokk forkynnere en søndag kom inn, satte seg ned hos ham og sa: “Du blir nødt til å stoppe med det der. Du bringer skjensel over Kristi sak.”

§113. Og den unge mannen som sitter der sa: “Mister, hvis du hadde sittet her hvor jeg er, hvis du hadde vært i den stolen som jeg sitter i, ville ikke du robbe meg for det siste håpet jeg har i Kristus; “og sa: “I Hans sår ble jeg helbredet.” Og han hadde ikke mer enn sagt det der han satt med lamme ben og føtter, hender, legemet og ryggen, og han hadde ikke mer enn så vidt sagt det, gikk han ut av stolen og herliggjorde Gud.

§114. Hva? Hans naturlige sanser sa at han ville komme til å sitte der. Doktoren hadde sagt at han ville bli der for alltid, det vil si, så lenge han lever. Men den 6. Sansen sier: ”I Hans Sår ble jeg helbredet.” Og han ville ikke ha noe å gjøre… Gjelder om å kaste vekk alt som er motsatt av hva Gud sa. Det er hva den 6. Sansen er for.

§115. Gamle John Rhyn, ikke R-y-a-n, men R-h-y-n. Der var en blind tigger i Fort Wayne, og der hvor han gikk den dagen ble han bedt for i møtet. Det var kvelden før pianoet spilte “Den Store Lege er nå nær” uten at der satt noen og spilte. Og da han var blind..; av tro var han katolikk, og han stod i køen, og jeg så på ham, og jeg sa: “Ditt navn er John Rhyn.” “Ja.” “Du står på hjørnet og tigger.”  ”Du har vært blind i årevis.” “Ja, det er riktig.” Du er katolikk av tro.” “Det er riktig.”

§116. Jeg sa: “Så Sier Herren, ta imot din helbredelse.” Han svarte: “Mange takk, sir.” Jeg sa: “Takk Herren.” Han sa: “Men jeg kan ikke se.” Jeg svarte: “Det har ikke noe å gjøre med det. Du er helbredet.”

§117. Han gikk henover, og de hjalp ham ned fra podiet. Den naturlige mannen kunne ikke se noe. Folk, kunne ikke se resultater av det i det hele tatt. “Tja,” ble det sagt, “han er bare like blind som han alltid har vært.”

§118. Så to av vennene hans brakte ham tilbake igjen, og plasserte ham i bønnekøen igjen, og lot ham følge med i den. Howard lot ham passere videre. Da han kom tilbake igjen, sa han: “Mister, du sa til meg at jeg var helbredet.” Jeg svarte: “Du sa til meg at du trodde meg.”

§119. Han svarte: “Jeg tror deg. Jeg har ingen grunn for ikke å tro deg. Du har fortalt meg alle ting i mitt liv,” og han sa: “Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Der var en kvinne her baken til som for noen minutter siden vitnet om at hun hadde struma, og nå er den borte.”

§120. Jeg svarte: “Så når du tror meg, hvorfor spør du meg? Jeg sier deg Guds Ord.”

§121. Han sa: “Hva blir jeg nødt til å foreta meg, sir?” Da jeg visste at han var katolikk, og måtte nødvendigvis ha noe fysisk han kunne holde fast i, sa jeg: “Bare fortsett med å vitne om at “I Hans sår ble jeg helbredet, og gi Ham all ære.”

§122. I løpet av de neste to til tre ukene stod den eldre mannen på hjørnet og solgte aviser, og han ropte ut: “Ekstra! Ekstra! Priset være Herren, jeg er helbredet! Ekstra! Ekstra! Priset være Herren, jeg er helbredet!”

§123. Da han kom tilbake på møtet kvelden etter, var det nesten så jeg ikke kunne forkynne på grunn av ham. Han reiste seg opp og ropte ut: “Vær stille alle sammen. Priset være Herren for at Han helbreder meg! Priset være Herren for at Han helbreder meg!” Som katolikk visste han ikke hvordan han skulle kunne gripe tak i Troen, men han visste at når han fortsatte med å si det, og fortsatte, og fortsatte, og fortsatte med det, ville den 6. Sansen tre i kraft! Det er riktig. “Priset være Herren for at Han helbreder meg!” Han stod på hjørnet og ropte: “Priset være Herren for at Han helbreder meg!”

§125. Han vandret nedover gaten, og der var det noen som kom forbi og sa: “Hvordan går det, John?”

§126. “Priset være Herren for at Han helbreder meg. Alt i orden.” Og de lo av ham, og gjorde narr av ham.

§127. Og en annen yngre avisgutt tok ham med seg over til barbersalongen omtrent 3 uker etter møtet for at han skulle få bli barbert. Og barberen fikk ham plassert i barberstolen, såpet inn ansiktet hans og sa: “John, jeg forstår at du…”; han var litt av en viktigper.

§128. Han sa: “Jeg forstår at du var nede for å se den der guddommelige helbrederen da…” Han svarte: “Ja, jeg gikk dit ned.” Barberen sa: “Jeg forstår at du ble helbredet,” bare for å gjøre narr av ham. Og den eldre mannen svarte: “Ja, priset være Herren! Han helbredet meg,” og øynene hans ble åpnet. Jeg skal si han kom seg ut av barberstolen i en fart med håndkledet rundt nakken. Barberen forsøkte å holde ham tilbake, og med barberkniven i hånden for de ned­over gaten. Hvorfor? Guds Ord hadde gjort Sin Gjerning!

§130. Lille Georgia Carter der borte, og som dere alle vet om, noen her kjenner henne godt, lå der i 9 år og 8 måneder; kunne ikke noe annet enn å trekke et stikklaken under henne fra nyrene og magen av. Hun veide noe slikt som ca 35 pund ca 15-16 kg. Hun lå over i Milltown, Indiana. Hennes folk tilhørte en menighet som… Da jeg drog avsted for å holde et møte der, i Milltown Baptistmenighet, og for å be for syke, sa menigheten: “Hvis noe medlem av denne forsamlingen er til stede der sammen med den der fanatikeren, vil vi ekskludere dem.” Og hennes far var diakon.

§131. Men hun hadde fått den lille boken min kalt: “Jesus er den samme i går, i dag og i all Evighet.” Bror Hall tok meg med til henne en ettermiddag. Moren hennes løp ut av huset. Hun ville ikke ha noe å gjøre med det. Jeg gikk inn og ba for henne. Sa: “Vel, hvordan er det med den piken til Nale?” Hun visste om den visjonen.

§132. Jeg sa: “Det var en visjon, Søster. Jeg kan bare be. Du har Tro.” Den stakkers lille tingen var blitt undervist imot det.

§133. Noen få dager etter stod jeg der oppe og døpte. Hun var der nede og gråt. Hun hadde lovet at hun ville komme og bli døpt om igjen i Jesu Kristi Navn om Gud bare ville helbrede henne.

§134 Og der, Hun med sine små legger omtrent så tykk som størrelsen på et kosteskaft, de kunne ikke engang legge henne på et bekken. Moren hennes, fremdeles en ung kvinne, satt der, nedbrutt av lammelse og gråhåret av å se datteren sin ligge og dø der tomme for tomme. Tuberkulosen i kjønnskjertlene forplantet seg hele veien igjennom henne. Hun veidet noe slikt som 15-16 kg antar jeg det var de hadde funnet ut at hun var. Kunne ikke løfte henne høyt nok opp til å kunne plassere et bekken under henne. Måtte dra et stikklaken, et av gummi, under henne. Ni år og åtte måneder lå hun der, ikke engang i stand til a løfte hodet sitt så hun kunne få se et tre som var ved vinduet.

§135. En dag som jeg står avsides oppe på ås kam, der hvor George Wright bor, sa Den Hellige Ånd til meg: “Reis deg.” Og jeg så at der var et Lys Som skinte ned gjennom et kornelltre. Det sa: “Gå veien forbi Wrights, eller, gå veien til Carters.”

§136. Da jeg kom dit, hadde Herren Jesus vist hennes mor et tegn på at jeg var underveis. Jeg gikk in til piken som lå i den sengen, så svak at hun ikke engang kunne løfte spyttekoppen. Mor hennes måtte holde den for å forsøke henne med tuberkulosen til å spytte i spyttekoppen. Jeg sa: “Søster Georgie, Jesus Kristus, Guds Sønn, møtte meg over i villmarken for en halv time siden, og Han sa til meg at jeg skulle gå og legge hendene på deg. Så sier Herren: “Stå på dine føtter!”

§137. Den 6. Sansen gikk til handling. En Kraft traff piken. For første gang på 9 år og 8 måneder hoppet hun ned på benene sine, løp ut på hageplenene og velsignet trærne og gresset og alt det andre, og gikk inn og satte seg til pianoet og begynte å spille: “Der er en Kilde fylt med Blod, tappet fra Emmanuels årer.” Hvorfor? Tankebygninger, resonneringer, ville ha kastet ned…

§138. Hun kunne ikke gjøre det. Jeg vet ikke nå, og vil aldri få vite det. Det var kun Guds Kraft Som holdt henne oppe. Leggene hennes var ikke engang så tykke rundt oppe ved leddene; ikke noe make til det, akkurat som tykkelsen på et kosteskaft. Det der skjedde for noe slikt som 12 til 14 år siden, og i dag er hun sterk og sund, og går for Herren Jesus.

§139. Hva var det? For det første så det ikke ut som om det var noe som skjedde. Bare resonneringer, tankebygninger, ville ha sagt at det ikke kunne skje. Men jammen santen, hun holdt fast på hva Ordet sa. Når Gud kunne ta og helbrede den vanføre piken i Salem, piken til Nale, som hadde vært vanfør og lam, og armene hennes hang bare rett ned, slik som dette, og helbrede henne, da kunne Han helbrede henne også. Hun trodde det.

§140. Og Bror Hall som ligger derover døende av kreft, det var han som tok meg over dit. Doktoren hans i Milltown sendte ham over til denne doktoren i New Albany her ned. Det der; borte ved Saint Edwards Hospital. Han tok seg av barna mine under fødslene. Fin mann, god doktor. Han undersøkte ham og sa: “Kreft.” Han sa til doktor Brown nede i Milltown: “Han dør.” Doktor Brown sa: “Jeg tenkte meg det.”

§141. Tok ham opp til søsteren hans her nede som er en slektning av herr Kopp som pleide å være dommeren i byen. Og da de kom ned dit, sa han: “Bare har ham til han dør.”

§142. Og de sendte bud etter meg om å komme ned. Jeg gikk dag etter dag sammen med min hustru som sitter der baken til. Vi ba for Bror Hall. Jeg elsket ham. Han hadde vært en av mine omvendte til Kristus. Og han ble svakere og svakere, og han kunne ikke bevege hendene sine. Fru Hall sa: “Billy, er der ikke noe du kan gjøre?”

§143. Jeg svarte: “Der er ikke noe jeg vet, Søster Hall. Jeg hører ikke et Ord fra Herren.” Jeg sa: “Jeg ville gjerne at om min doktor ville komme innom og se på ham.” Hun svarte: “Hvem er din doktor?” Jeg sa: “Sam Adair.”

§144. Og jeg telefonerte til Sam. Han sa: “Eneste tingen er at jeg kan sende ham til Louisville, Billy, for røntgen og ting. Jeg skal gi deg rapporten.” De sendte ned en ambulanse, kjørte ham av gårde og kom tilbake.

§145. Sam telefonerte til meg og sa: “Billy, han har kreft i leveren. Vi kan ikke skjære av leveren og få ham til å leve.” Han sa. “Han er en forkynner, han burde være i orden nå. Du kan likeså godt fortelle ham at han skal dø.”

§146. Jeg sa: “Han er rede til å dra, Sam. Men tingen med det er; jeg bare hater å måtte se at han reiser. Han er min Bror, og jeg elsker ham.” Og jeg tenkte: “Gud, gjør noe for meg.”

§147. Jeg begynte å gå på ekornjakt den morgenen. Jeg så ut før daggry, der var ingen ute på gårdsplassen; fikk fatt i geværet, og begynte å gå gjennom huset. Der lå et gammelt eple, som så, så forkludrete ut, og som hang på veggen. Jeg tenkte med meg selv. Hvorfor har Meda hengt det opp på veggen?” Jeg så på det, og der var det ett til, og ett til, inntil seks stykker av dem hang der. Jeg trev av meg hatten, og falt på kne på gulvet. Jeg så opp dit, og da kom et stort, vakkert eple ned og åt opp alle de andre eplene. Jeg så at over dem var det samme Lyset dere kan se på fotografiet, og Det var der idet Det virvlet rundt. Og Det sa: “Stå på dine føtter. Gå og si til herr Hall: “Så sier Herren, han skal ikke dø, men leve.”

§148. Jeg gikk ned og fortalte ham det. Han ble ikke noe annerledes, men han trodde det. Han holdt fast på det. Der var ingen forskjell, det syntes å se slik ut. En dag gikk, ingen forskjell. Den andre dagen, ingen forskjell. Omtrent på den tredje dagen begynte det. Og her lever han i dag mange år etter.

§149. Jeg synes å ha merket meg at det er fru Weaver som sitter rett her. Nei, jeg tar ikke feil. Da hennes datter kom, etter Margie Morgans helbredelse, gikk jeg dit ned, og det var ikke noe den kvinnen kunne gjøre. Hun skulle ha dødd innen de neste par timene. De hadde en sprøyte eller to de kunne gi henne, og det var alt. Hun hadde hatt en operasjon i underlivet. Kreften hadde gått opp igjennom ryggraden. De spredte den da de opererte, og der var ikke noe mer å gjøre for kvinnen. Jeg ville gjerne tale med henne om helbredelse. Men hun sa: “Sir, du er en forkynner for Herren Gud, og jeg er ikke verdig til at du skulle komme inn i mitt hjem.” Hun regnet seg selv for å være uverdig til at en forkynner skulle komme. Hun sa: Jeg har levd mitt liv. Jeg har danset, og jeg har likt å gjøre ting som jeg ikke skulle ha gjort. Måten jeg har snakket på har ikke vært god, og mangt og meget ellers.” Hun fortalte meg syndene sine, og hun sa: “Jeg er ikke verdig til det.”

§151. Jeg så at hun hadde truffet den riktige linjen. Hun ville nødvendigvis måtte få Kristus inn her før den 6. Sansen, den overnaturlige Sansen, noen gang kunne få gjøre Sin Gjerning.

§152. Vi knelte ned. Jeg talte med henne om: “selv om dine synder er røde som skarlagen…” Hun gav sitt liv til Herren Jesus Kristus. Og da hun gjorde det, sa hun: “Åh!, åh!, jeg kjenner meg så annerledes. Noe har skjedd med meg. Noe har skjedd med meg. Jeg vil så gjerne ta alle dere i hånden. Og akkurat da så jeg ut, og jeg så henne i en visjon idet hun gikk tilbake bak huset til et kyllinghus. Jeg sa: “Fru Weaver. Så Sier Herren Gud: ”Du vil ta en tur til det der kyllinghuset, og du skal leve.”  Hun kunne ikke gå på den måten som hun hadde det. Kreften hadde spist henne opp. Hun kunne ikke gå, ut fra hva doktoren hadde sagt. Hun var døende. “Var ikke det for 14 – 15 år siden, fru Weaver?” “Fjorten år siden.” Hun vaklet opp til dette tabernakelet da hun var syk. Det så ikke ut for at hun var i stand til å komme seg ut av sengen. Små, benete armer, fordi hun hadde lovet Gud at hun skulle komme og bli døpt i Jesu Navn. Vi tok henne nesten opp fra rullestolen, og der i stolen tok vi henne ned i bassenget og døpte henne i Jesu Navn. Og der sitter hun i kveld. Se på henne om du ønsker å se et prakteksemplar på god helse. Hvorfor? Ved å kaste ned tankebygninger og vitenskapelige undersøkelser og alt annet fordi den 6. Sansen trådte i kraft. Der har vi det!

§155. Hør nå. La meg bare si dette en gang til i løpet av et par minutter. Jesus passerte et tre engang, og det var et fikentre. Og Han så på fiken treet. Nå, vær så snill, gå ikke glipp av dette. Han så på fikentreet, og der var ikke noen fiken på det. Og Han forbannet treet og sa: “Intet menneske ete av deg.”

§156. Disiplene så seg omkring. Treet så ut som det alltid hadde gjort. En time fra da av så det fremdeles ut som det samme treet. Gud åpnet ikke opp jorden og oppslukte det. Gud sendte aldri et sikksakk lyn ut fra himmelen og brente det til trekull. Han kunne ha gjort det, helt sikkert at Han kunne. Han gjorde aldri de tingene.

§157. Hva skjedde? Treet var blitt forbannet. Guds Tro var blitt satt imot treets liv. Der var ikke noe fysisk som du kunne se. Men langt, langt nede i jorden, nede i røttene på treet satte døden inn. Det var blitt forbannet. Den 6. Sansen var kommet imot det. Det måtte nødvendigvis dø. Det begynte å dø fra røttene av.

§158. Det er den samme tingen som finner sted med kreft. Det er den samme tingen som finner sted med en svulst. Det er den samme tingen som finner sted med en hvilken som helst sykdom når den 6. Sansen i Kraften fra Gud Herren reiser Seg opp imot det. Sa: “Satan, kom ut derifra.” Du kunne kanskje ikke se noen, fysisk tilstand skje straks, men den Troen holder Seg der likevel. Det er blitt forbannet. Den 6. Sansen vil ikke.., den overnaturlige Sansen vil ikke slippe det. Den vil ikke ha sin oppmerksomhet innrettet mot hvordan du føler, hvordan du ser ut, hvordan du handler. Den vil ikke ha en ting å gjøre med det. Guds Ord er blitt anvendt. Den 6. Sansen griper tak i det. Det er alt. Hun går til verket. Kreften begynner å svinne bort. Den dør fra røttene av, og den er borte. Ja visst!

§159. Med denne samme kraftfylte Sansen har kongeriker falt i grus, klasket en mur imot en annen.

§160. Med den 6. Sansen ble Rødehavet skjøvet tilbake og tørt land gjorde en vei for Guds barn å unnslippe på.

§161. Med denne samme 6. Sansen nedkjempet Samson ett tusen filistere væpnet med spyd og i rustninger. Han hadde ingen mulighet til å forsvare seg med annet enn et kjeveben fra et vilt mulesel. Og den 6. Sansen gikk til verks, og han slo ned ett tusen filistere. Halleluja!

§162. Med denne 6. Sansen er døde blitt oppreist. Med denne 6. Sansen er mektige mirakler blitt utført.

§163. Den er den kraftigste Makten Som noen gang har truffet jorden, nemlig den overnaturlige Sansen kalt den 6. Sans. Den har ikke noe å gjøre med denne her nede; hvis denne her nede sier det er slik ifølge Den, og sier: “Amen” til Den, helt i orden. Du fortsetter videre. Men uten hensyn til hva denne gjør, tro Den. Det er der Kraften er, om dere tror inne i deres hjerter. Din tankegangs 5. sans ligger inne i hjernen din, men din 6. Sans ligger inne i ditt hjerte. Du tror med ditt hjerte. Bekjennelse gjøres med munnen. Du Tror med ditt hjerte. Ja, min herre, med den 6. Sansen, den kraftfylte Makten.

§164. Hør etter! På grunn av den 6. Sansen var der en profet som ble kastet i løvehulen, og på grunn av den 6. Sansen kunne ikke løvene ete Daniel. De kunne ikke. De kunne ikke komme nær ham på grunn av den 6. Sansen, den overnaturlige Sansen.

§165. Med den samme 6. Sansen ble 3 hebreere kastet ned i en brennende varm smelteovn, og de trosset smelteovnens flammer. Den 6. Sansen! All resonnering (alle tankebygninger) ville bevise at de ville ha blitt brent i hjel før de kom til det, men den 6. Sansen holdt dem oppe der inne i 2 eller 3 timer. Og da de åpnet smelteovnen, så de ÉN Som står iblant dem, ÉN lik Guds Sønn. Det er den 6. Sansen. Flammene ville ikke brenne Den. Nei, så viset ikke.

§166. Det var den samme 6. Sansen da apostelen Peter var blitt kastet i fengsel engang, og de skulle halshugge ham neste dag. Og nede hos Johannes, I Markus hjem, hadde de et bønnemøte. Den 6. Sansen begynte å akkumulere Seg rundt det fengselet der hvor han hadde vært dekket av bønn. Den 6. Sansen gikk til verks. Ildstøtten kom inn vinduet, og rørte ved Peter og sa: “Kom an, kom deg ut herifra.” Den 6. Sansen!

§167. Det var den 6. Sansen Som ikke ville la den hellige Paulus drukne på det opprørte hav da det lille skipet sprang lekk. Det var den 6. Sansen, den overnaturlige Sansen, Som holdt ham fra å drukne. Det var den 6. Sansen Som, da slangen bet ham i hånden, ristet han den av i ilden fra bålet. Det var den 6. Sansen Som gjorde det.

§168. Det var den 6. Sansen Som oppreiste Jesus fra de døde etter at Han hadde ligget i graven fordi Han trodde Guds Ord. Han sa: “ødelegg dette Legemet, og jeg vil oppreise det igjen på den 3. dag.” For David sa: “Jeg vil ikke etterlate Min Hellige Éne til å se forråtnelse, heller ikke vil jeg etterlate Hans Sjel i helvete.” Det var den overnaturlige Sansen. Kast vekk disse sansenes tankebygninger. Tro den overnaturlige Sansen, Troes sansen, Som Jesus Kristus gir!

§169. Med den samme Sansen talte Gud når der ikke var noe som helst. Hva er den Sansen? Den Overnaturlige Sansen er Gud, Guds Tro, inne i deg, den delen av Gud Som kommer inn i deg og gir deg den overnaturlige Sansen. Med den samme overnaturlige Sansen skapte Gud jorden av ting som ikke var, og som ikke var synlige. Han talte Sitt Ord, og trodde Sitt Ord, og et univers kom inn i eksistens. Ære være Gud!

§170. Den 6. Sansen, den overnaturlige Sansen, O Gud! Øs Den ut på meg. Gi Den til meg, og til hver eneste en som trenger Den. Hell Din 6. Sans inn i meg, Herre. Jeg er villig til å overgi disse 5, min egen kunnskap, egne tanker, ved å kaste vekk alle tankebygninger, all resonnering, Herre. Lar Ditt Ord være sant, og ethvert menneskers ord en løgn. La enhver tankebygning, enhver tvil, bli kastet vekk, og la meg vandre ved hjelp av den overnaturlige Sansen, Den Hellige Ånds Sans.

§171. Ønsker ikke dere Den?  Det er den Tingen vi ønsker. Gud velsigne deg, venn. Det er hva du trenger. Den overnaturlige Sansen vil be om noe, og Den vet at Han vil gi det. Den er overbevist, “for den som kommer til Gud er nødt til å Tro at Han er, og en Belønner av dem som flittig søker Ham.”

§172. Når den 6. Sansen sier: “Gud holder Sitt Ord. Jeg overgir Meg Selv til Ham. Jeg overgir alt jeg fikk til Ham. Min sans, min Tro på Guds Ord, sier dette vil bringe det til å skje,” kall da alt annet ellers, motsatt til det, som om det ikke var.”

§173. Abraham møtte Gud, og Gud sa: “Du skal få et barn med Sara.” Han 75 og hun 65. Abraham kalte alt som var motsatt til det som om det ikke var. Han vandret som om han så Gud og han trodde.

§174. Han kalte alt, alle resonneringene, hva som helst ellers som… Doktoren kunne ha sagt: ”Jammen Abraham, du er altfor gammel til å kunne gjøre det.” Det spilte ingen rolle hva doktoren sa, hva enhver ellers sa, hva hans eget sinn sa, hva noe annet ellers sa. Gud var Den Som hadde rett, og han stod sammen med det.

§175. Det der er den 6. Sansen, den overnaturlige Sansen. “Gud gi Den til meg. Gud, la meg få mer av Den,” i tjeneste for Hans folk, er min bønn.

§176. I morges, da den moren som står her kom med det lille, rødhårete barnet, rant tårene nedover kinnene hennes. Jeg sa: “Hva er i veien, Søster?”

§177. Hun svarte: “Bror Branham, det har fått leukemi.” Jeg kjente Noe Som steg opp: “Han er litt av en øyeblikkelig hjelp i nødens stund.”

§178. Her for ikke så lenge siden gikk Billy og jeg nedover veien. Vi kjørte. Noen fargede ungdommer kom kjørende fort nedover veien, og de hadde sneiet hen i en bil sidelengs som gjorde at de sveivet sidelengs av gårde og snurret rundt og rundt og slengte ungdommer ut over hele veien. Og en liten kar kom til å bli liggende fastklemt under bilen med ryggen opp mot den. Guttene hoppet ut, og begynte å løfte den opp. Han sa: “ÅÅÅHH! Ikke gjør det! Ryggen min knekker! Dere kommer til å drepe meg! Dere dreper meg! Ikke gjør det!”

§179. Og de sa: “Ahhh! Vi er nødt til å få den vekk fra deg, den har tatt fyr.” Sa: “La…”

§180. “Ikke rør den. Dere knuser meg så jeg dør! Ikke gjør det. Ikke gjøre det!” Jeg ropte ned til ham: “Sønn, er du en Kristen?” Han svarte: “Nei, sir.” Jeg sa: “Da er det bes du ber.” Han svarte: ”Ja, sir.”

§181. Den 6. Sansen gikk til verket. Gikk rett rundt bak bilen, og jeg kommer aldri til å få vite det før ved Dommen. Men plutselig tippet bilen over, og ble tatt bort fra ham. Og han spratt opp, og var i orden. Hva var det som bevirket det? “En øyeblikkelig hjelp i nødens stund!”

§182. Vi kom nedover fra en… En ung negerpike kjørte en bil på veien; en ny Plymouth. Omtrent 400 miles på den. Hun hadde kjørt i ganske god fart, og jeg så bilen. Hun kjørte hele veivkasseakselen rake veien inn i treet. Billy og jeg stoppet. Det hadde vært en snøglatt, sleip, vei foran oss, men den var tørr da. Vinden blåste voldsomt oppe i Minnesota inntil den blåste bilen av veien. Husker du det, Billy? Jeg løp ned til henne. Og der, der satt hun. Hun sa: “Jeg dør, jeg dør.” Folk fikk tilkalt ambulansen.

§183. Ambulansen kom, og de hadde en død mann bak i den. Sa: “Jeg kan ikke ta henne.”

§184. Og så sa en gårdbruker: “Vel, send en annen da, kvikt, kvinnen holder på å dø.” Jeg gikk hen til henne, og jeg sa: “Kvinne, et øyeblikk bare.”

§185. Hun svarte: “Ikke rør meg, sir. Ikke rør meg! Ryggen min!” Jeg sa: “Kvinne, er du en Kristen?” Hun så på meg. Og jeg sa: “Jeg er en evangelist. Hvis du dør, hvordan er det med deg og Gud?” Hun svarte: “Sir, jeg ønsker å få det rett, akkurat nå.”

§187. Og den 6. Sansen trådte i Kraft. Guds Kraft kom ned. Hun kunne gå ut av bilen uten at noen hjalp henne. Guds Kraft var til stede. Selveste den øyeblikkelige Hjelpen var for hånden i nødens stund.

§188. Vi vandrer i Tro. Vi lever ved Tro. “Den Rettferdige, ved Tro skal han leve.” Vi er nødt til å leve på den måten. Hvor mange ville mer enn gjerne få mer av den 6. overnaturlige Sansen? (Forsamlingen svarer: Amen.” Red.) La oss bøye våre hoder da mens vi ber.

§189. Dyrebare Herre, vår Gud og vår Far. Du er så god med oss. Du gir oss 5 sanser å leve med, og til å vandre med på denne jord, eller til å kontakte, ha føling med, denne jord. Vi kan føle ting, håndgripelige sådanne. Du gir oss hørsel så vi kan høre. Vi er så glade for det, at vi kan høre Guds Ord og derfor: “Tro kommer ved hørelse ved å høre Guds Ord.” Vi er takknemmelige for disse 6 sansene, Herre. Måtte vi få bevare dem, alle våre livs dager.

§190. Men måtte denne overnaturlige Sansen, måtte Troens Sans, Som tilhører den Troende, han må nød­vendigvis ha Den for å Tro. Herre, gi oss mer av Den. Åh, rens Den, Herre, og prøv oss, og fyll oss med Din Godhet og Din Kraft. La oss vandre alle våre livs dager med den 6. Sansen, med Troens Sans, Som kun gies av Jesus Kristus. Det er hva vi ber om. Måtte vi tro at vi får Den, ikke å tvile i våre hjerter, og Du har lovet at det vil komme til å skje. De som hadde sine hender oppe, Herre, jeg ber for dem. De hadde behov. Du vet hva det var. Jeg ber om at Du vil bringe dem igjennom, hver eneste en av dem Måtte deres dype ønske gå i oppfyllelse. Jeg ber om det i Jesu Navn. Tro på Faderen, tro på Sønnen, Tro på Den Hellige Ånd, Disse tre er En; demoner vil skjelve, og syndere våkne. Tro på Jahve vil få hva som helst til å skjelve.

§192. Har du hørt den noen gang før? Nå, uten musikken. Du, et øyeblikk bare.

Tro på Faderen, tro på Sønnen,

Tro på Den Hellige Ånd,

Disse tre er ÉN.

Demoner vil skjelve, og syndere våkne,

troen på Jahve,

vil få hva som helst til å skjelve.

§193. Det er riktig. ÅH! Du store Gud! Dyrebare Tro! Dyrebare, herlige Tro! Gud, gi meg Tro! Med Tro Abraham, med Tro Isak, “med Tro ofret Abel til Gud et langt bedre offer enn Kain, han som dog var død, vitnet likevel” Åh, hvor vi trenger Tro! Jeg elsker Ham, Jeg ønsker mer Tro. Mitt dype ønske i dette livet, og for det nye året som kommer, er mer Tro på Gud. Ta bort enhver tvil som er i mitt sinn, om der noen gang skulle reise seg én. Satan kjemper mot meg, han kjemper mot deg, han forsøker å skyte sine piler. Men måtte jeg ha det Troens skjold alltid foran meg, og stå imot djevelens list, for å støte imot, for å gjøre det av med hans brennende piler, er min oppriktige bønn. Gud velsigne dere.

§ 194.” Har du noe å si, Bror Neville?”

(Bror Neville svarer: “Nei, kanskje bare…” Red.) “Kom an.”

(Bror Neville kommer med kunngjøringer, vitnesbyrd, og en avsluttende bønn.”)

Talen er oversatt av:

Christian Sudmann Viken og Magne Espeland.

Med Broderhilsen fra: Leif Litsheim.

Budskapsmenigheten,

Bergen.