Budskapsmenigheten

DET  ER     RIKTIG AV OSS

Å FULLBYRDE ALL RETTFERDIGHET.

E t     B u d s k a p

av

William Marrion Branham.

Jeffersonville 01 10 1961.

§ 1.    Det er alltid et privilegium å få komme til Herrens Hus. Jeg har aldri noensinne sett en gang i mitt liv at jeg har beklaget meg over å komme til Hans Hus. Det er…. Men i formiddag tror jeg det er omtrent den vanskeligste stunden jeg noen gang har hatt med å komme. Ja, det er riktig. Så, ting skjer i livet, vi vet at vi nødvendigvis må se det i øynene; og vi er nødt til å huske at det kommer til oss alle.

§ 2. Og vi er i formiddag meget takknemmelige for jeg er ­og jeg vet at mine brødre og søstere er Gud meget takknem­melige over å vite at vår mor er frelst.

§ 3.    Og hun er gammel, og vi har ventet på dette over en tid fordi hun er mor til mange, og hun har brudd ned sitt liv. I min mors dager hadde de ikke de tingene som de har nu med å ta vare på mødre når de skulle føde sine barn. Kan­skje, muligens skulle mamma føde et av sine barn om morge­nen og stå opp og få unnagjort vaskingen om ettermiddag­en. Og så, nu ligger de flere dager på sykehuset med all slags medisinsk behandling som der er. Vi er takknemmelige for slike ting som kan hjelpe disse – disse mødrene og det hele.

§ 4. Hun er meget, meget nær døden nu. Og jeg … (Bror Branham gråter.) Det er bare litt hardt i formiddag, men allikevel så lovet jeg å være her. Og jeg er …

§ 5. Nu kan jeg ikke si at min mor forlater oss. Jeg har ofte sagt dette, og mange er vitner når det gjelder visjoner. Jeg sa: “Hvis min egen mor lå døende, og så inn i ansiktet mitt og sa: ”Billy, hva kommer det til å bli av meg?” Svarte jeg: ”Såfremt Gud ikke skulle fortelle meg det, ville jeg ikke kunne vite det.” Jeg kunne ikke si det.” Og den selv-samme tingen der har inntruffet. Skulle mor reise, så har Han ganske visst holdt det som en hemmelighet for meg. Før min far døde, så jeg ham i visjonen idet han reiser.

§ 6. Da jeg ennå var en synder, så jeg min bror, den første, da han drog, Howard.

§ 7. To eller tre år før han gikk, fortalte jeg alle dere om hans avreise.

§ 8.    Men når det gjelder mor, har Han ikke sagt et ord til meg om henne. Og skulle hun dra, er det noen jeg ikke vet noen om. Skjønt, vi hadde… Doktoren har sagt at han ikke kunne se at hun skulle kunne leve over søndag. Og hun er temmelig dårlig. Men likevel, da jeg var

§ 9. For omtrent en måned siden, slik jeg gjorde det med fru Broy, bryr jeg meg om å kontrollere folk for å vite om de nærmer seg slutten; det er bare for å se hvordan deres stilling er. Vi er nødt til å være sikker på dette. Vi øn­sker ikke bare å si: “Vel, kanskje det er i orden.”

Vi ønsker å være positive til at det er riktig.

§ 10. En morgen hadde jeg en god, lang samtale med mor. Hun sa: “Billy, jeg – jeg har levd så lenge som jeg skulle leve.” Hun sa: “Jeg har ikke noen annet å leve for.” Hun sa: “Jeg er nødt til å dra.” Og sa: “Jeg vil heller bare reise og være sammen med pappa og noen av de andre barna som er hinsides. Jeg får anledning til å se alle dere, of­te.”

§ 11. Og da hun ble brakt inn i ambulansen for å dra ut til sykehuset for å få glukose, da hun ikke kunne spise noen, så måtte de gi henne glukose gjennom blodårene hennes. Og jeg sa til henne da vi plasserte henne i ambulansen, jeg sa: “Nu, mamma, alt er i orden.” Hun svarte: “Jeg lengter etter å få dra.”

§ 12. Og jeg sa: “Mamma, om du etterlot deg en skatt for meg her på jorden på ett hundre millioner dollar for oss barn, eller at du etterlot oss et hjem som ville nå fra by til by ville ikke det være noen sammenlignet med det vitnesbyrdet som du etterlater oss: ”Jeg er rede til å dra.” Det, til å vite det, er en skatt som penger ikke kan kjøpe.

§ 13. Så, ved derfor å se det i øynene,         står jeg frimo­dig idet jeg tror disse tingene som jeg har forkynt. Dette står ved makt for min mor, det står ved makt for andre menneskers mor, det står ved makt for oss alle. Jeg kunne ikke si: “Gud, ikke ta henne, fordi jeg vet at sa snart som hennes dødelige sjel forlater dette legemet, har hun et annet et som venter på henne. Og hun skal bli en ung kvinne igjen bare noen få minutter etter at hun reiser herifra.

§ 14. La du noen gang merke til et lite barn når det blir født og det rykker og nykker i musklene på det? Men når det kommer til jorden, får det en ånd, og da blir det til en levende sjel. Og så snart som den sjelen går tilbake, fra det lille legemet, er der et annet et som venter på den. Ser du? Fordi, først lager Gud sjelen og ånden, den går bare til legemene. Og når vi reiser herifra, forandrer vi bare bosted, og går til et annet et. “For hvis dette jordiske tabernakelet blir oppløst, har vi allerede ett som venter.” Så, det er vår trøst. La oss nu be.

§ 15. Vår herlige og strålende Himmelske Far, hva kunne vi gjøre i disse timene av veldig stort behov hvis det ikke var for Deg? Men vårt håp er ikke bygget på noen annet enn Jesu Blod og Rettferdighet! Og vi er så glade over at der er et Land hinsides elven, at når Du er ferdig med oss her på jorden, forandrer vi bare vårt bosted til å bli det vidunderlige Landet hinsides hvor der ikke er noen sykdom eller hjertesorg, død eller atskillelse. Vi skal alltid være sammen med Deg og med våre elskede. Så vi takker Deg for dette herlige håpet som er i vårt bryst i dag.

§ 16. Og, Herre, det syntes å bli så hardt for meg å komme hit ned i formiddag; ikke for å tjene Deg, men å vite at jeg er nervøs og i undring hvordan jeg bare skal bli i stand til å gripe an dette Budskapet i formiddag for menigheten som jeg kjenner Du har lagt på mitt hjerte. Hvordan fienden har tatt meg rundt og rundt med det, men jeg er kommet så langt, til prekestolen, i Ditt Navn. Og jeg overgir meg selv, med Budskap og alt, i Dine hender, og vet at Du er mer enn i stand til ta Det til hvert hjerte, og til å skaffe alt det vi har behov for. Vi overgir det alt sammen til Deg nu, og oss selv, Deg til tjeneste ettersom mine lepper er Ditt munnstykke, og ørene som Din hørestasjon. Velsign oss, Herre.

§ 17. Og måtte andre mødre og fedre, og dem som kommer til å være her i dagene som kommer om verden skal bestå, måtte de forberede seg, og også å vite, at de en dag blir nødt til å komme ned til den timen som mor er kommet til. Jeg ber, Gud, om at de vil gjøre sine forberedelser i dag for der er ikke en eneste ting i verden mer som er av betydning. Ingen penger kan kjøpe, ingen popularitet kan holde oppe, intet kan hjelpe, bare Gud og Gud alene. Og vi holder i Hans uforanderlige hand idet vi vet at Han har sagt: “Den Rettferdiges fottrinn er beordret av Herren.” Så denne lille lidelse som vi har nu i det nåværende liv, vil betyr så lite. Som dikteren har sagt det: ”Striden på veien vil synes som intet, når vi kommer til veis ende.”

§ 18. Hjelp oss, Herre, med å presse på henimot målet til det høye kall ved å vite at en dag i det store hinsides her skal vi møtes i det sødmefylte en gang i fremtiden. Velsign våre ord nu, velsign vår tjeneste. Måtte hvert Guds barns hjerte som er her inne bli varmet og omrørt i formiddag. Og, Far, jeg trenger noen av Det, jeg selv. Jeg ber om at Du vil innvilge det, alle disse tingene i den Herre Jesu Kristi Navn. Amen.

§ 19. Nu har jeg     merket meg at vi har en haug med lommetørklær. Og jeg er… Vi skal komme til dem om en liten stund bare.

§ 20. Jeg kom fra en tur hvor jeg hadde vært på jakt sammen med en mann oppe i nærheten av Alaska. Dere vet, denne sesongen er på en måte en sesong som jeg setter til side om høsten for å bygge meg selv opp idet jeg gjør meg klar for sesongene som ligger i tjenesten foran.

§ 21. Jeg er ikke altfor sterk -vel- jeg vil si, i nervene mine. Jeg har et meget dårlig nervesystem, og jeg er klar over at det tar den typen av et system for å gjennomføre tjenesten som Herren har gitt meg. Man kan ikke ha alt herlig her på jorden. Jeg er meget takknemmelig for at jeg

har et sterkt fysisk legeme unntatt nervesystemet mitt, og grunnen er at du virker rett inn på linjen mellom det naturlige og det overnaturlige, og det river deg i stykker. Og jeg har aldri forsøkt å sitte meg ned og forklare det til forsamlingen min fordi de ikke ville forstå det, fordi, jeg forstår det ikke selv. Men selv legene undersøkte meg, og da de satte trykkprøven på nervene, sa de at de hadde aldri sett noen ting make til det, ser du, hvordan det ville bevege seg fra et sted og hele veien rett over til et annet. Jeg forstår ikke deres vitenskapelige undersøkelse og hva de har gjort, deres måte å gjøre tingene på. Men jeg vet at det var noen som skjedde med meg en dag. Da Kristus fikk et tak på meg, ble jeg forandret.

§ 22.  Og jeg ville bare bry meg om å si dette; det kunne styrke meg. Det synes som om det ville vare en meget underlig ting å tale om i formiddag, men akkurat før jeg går inn i Budskapet mitt, ville jeg gjerne få si dette for på en måte å roe meg selv ned. Da jeg gav uttrykk for at jeg ville være her, visste jeg ikke at mor kunne komme til å bli syk.

§ 23. Og jeg gav også beskjed om gudstjenesten for i kveld. Om Gud vil, skal vi ha den. Jeg skal være her i kveld og forkynne om det er i orden for pastoren.

(Bror Neville svarer: “Ja, min herre!”)

Og jeg skal i kveld forkynne om “Trøsteren er Kommet.” Og så er det kveldens gudstjeneste. Og vi skal ha Nattverds­tjenesten her i kveld, og alle inviteres på det hjerteligs­te til å komme og ta denne Nattverden sammen med oss i kveld, og for Budskapet.

§ 24. Det var i fjor vår, da jeg var oppe i Alaska, dvs. oppe i nærheten av Alaska, i Britisk Colombia, på grunn av møter, at Herren gav oss en slik vidunderlig tid. Og jeg har alltid elsket å være under åpen himmel.

§ 25.  Kan dere der baken til høre meg godt? Om dere kan, løft opp hendene deres, dere der langt bak.

§ 26. Jeg har alltid elsket å være under åpen himmel. Etter som noen kjenner vår familie, vet de det. Min mor, som dør der ute nu hennes mor var en indianer, og min omvend­else forandret aldri på det, på min kjærlighet til å være under åpen himmel. Og jeg er glad for det fordi jeg et eller annet sted ser Gud. Jeg går ikke sa meget ut for akkurat det å gå på jakt, men det er for å være alene med Gud. Og jeg går på jakt alene.

27.  Og mens jeg var der oppe, møtte jeg noen mektig fine jaktledere. Det er de karene i Canada og de stedene der, som jaktstyrelsen gir deg som en jaktleder før du kan gå inn i villmarken og den lederen må nødvendigvis være sammen med deg.

§ 28. Og jeg møtte en vidunderlig Kristen Broder, ung, pinsevenn, som var en berømt jaktleder i Canada. Hans kone var en herlig frelst kvinne. Og han er omtrent 40 år gammel, og han hadde 5 små barn, små gutter, fra 18 til omtrent 2 år gamle. Og han var blitt innvilget en stor seksjon av the Alcan Road som sitt førerområde.

§ 29. Der er noen indianere baken til der inne som ikke ville flytte ut, og de var meget arrogante, og satte opp et skilt som sa: “Hvis du kommer inn hit, vil det bli utgytt blod.” Men, likevel, vi red videre, forbi det, og drog innover fordi jeg ønsket å få snakke med de indianerne. Når alt kommer til alt var det deres land før det ble vårt, vet du. Og jeg hadde en god stund sammen med dem i fjor vår, og fortalte dem om Herren Jesus.

§ 30. Og en gammel mann, stammens gamle far, var nesten hundre. Han hadde sin… Jeg kunne se hvorfor han ikke ønsket å dra bort. De begraver sine døde i en trestamme, og henger trestammen opp i et tre De hadde to små barn begravet der. Selvfølgelig ønsket han ikke å dra. Jeg kan se hvorfor han ikke ville ønske å dra. Og reservatet; Canadas regjering, Canadas suverenitet, sa: “Dersom de blir arrogante, ville de bare ta dem ut derifra og bare få dem til å dra sin vei.” Ja visst, for deres skyld hater du at de skulle gjøre det, med barnene deres hengende der i trærne.

§ 31. Og så gikk imidlertid elvene over sine bredder og avskar oss slik at vi ikke kunne komme tilbake innover i landet hvor vi skulle gå på jakt etter gråbjørn. Denne hr. Southwick, Southwick er det, var føreren, og jeg var sammen med en liten forkynner, Eddie Byskal. Og så gutten hans … herr Southwick hadde en ung bror på, omtrent på mellom 25 og 30 år som var alvorlig plaget av epilepsi.

§ 32. Herr Southwick var nettopp blitt en Kristen, for omtrent et år siden. Han var cowboy før, og de er på en måte røffe, vet dere, i deres levemåte. Og, men han var nettopp blitt en Kristen, og han trodde. Og han sa: “Jeg leste boken din, Bror Branham,” og han hintet hen på om sin bror med epilepsi. Han sa: “Åh, om jeg bare kunne få broren min henover til deg.” Vel, dere vet hvordan det får deg til å føle; du er hjelpeløs, kan ikke gjøre noen ting, og du bare undrer deg på hvordan det skulle kunne hende alt sammen.

§ 33. Så vanligvis i Canada så vet dere mannfolk, som drar ut på turer, hvordan hester skal behandles. Og jeg elsker hester og dyr. Vanligvis binder de en grime til halen, og lar dem gå i rekke etter hverandre. Men der kan du ikke gjøre det på grunn av skiferleiren. Skulle du miste en hest kunne du risikere å miste hele rekken. Så vi måtte nødvendigvis bare la dem gå, og drive dem inn på stien.

§ 34. Og jeg var langt tilbake, helt der bak, på en ung hest, idet jeg forsøker å drive inn dem som har drevet av litt, for å bringe dem inn. Og Den Hellige Ånd i Sin Nåde kom ned. Jeg satte sporene i hesten min, og red forbi hele rekken, opp foran gjennom krattet der hvor herr Southwick førte an helt fremme, og jeg sa: “Bud?” Han svarte: “Ja, Bror Branham.” Jeg sa: “Vil du ta meg på mitt ord?” Han svarte: “På hva som helst du sier.”

§ 35. Og jeg sa. “Jeg har et ‘Så Sier Herren’ til deg.” Jeg sa: “Dra avsted og få fatt i din bror fra Fort Saint John,” som er syv eller åtte hundre miles borte, “og bring ham opp på riksveien her.” Og han bodde i en gammel koie med en gammel salamander av en kakkelovn, og han hadde barna sine der inne. Og jeg sa: “Når han første gang faller inn i et epileptisk anfall, dra skjorten av ryggen hans. Jeg skal gi deg noen å gjøre. Kast den inn i ilden og si: ”Dette gjør jeg i Jesu Kristi Navn.” Han sa: “Jeg vil gjøre det.”

§ 36. Så han drog av gårde, og fikk sendt sin bror og bragl ham opp dit. Og den morgenen måtte han nødvendigvis dra ut på et far med noen menn som er tilhengere av naturvern. Og, vanligvis har hans bror to eller tre av de der anfall­ene pr. dag, og han hadde hatt dem fra han var liten gutt av. Og hans kone ble vettskremt av ham når han hadde de der anfallene fordi han ble voldsom av seg; en meget sterk ung mann.

§ 37. Og han fikk et anfall etter at Bud hadde gått. I stedet for at hun hoppet ut igjennom vinduet, noen hun vanligvis pleide å gjøre, og idet hun fikk barna ut av veien, hoppet hun bare rett overskrevs på ham og rev skjorten av ham. En liten, Helligandsfylt kvinne rev skjorten hans av ham og kastet den på ilden og sa: “Dette gjør jeg i Jesu Kristi Navn.” Han har aldri hatt ett anfall siden. Det der var i fjor vår.

§ 38. Mange ganger vet jeg at det har vært litt for hardt. Folk som ikke ville forstå sier: “Bror Branham, hvorfor vil du ta deg en jakttur. Skjønner? De forstår bare ikke. Der er ikke noen trang etter å forsøke å forklare det, ser du. Far du tak i at folk er slik, vil de aldri bli grepet.

§ 39. For omtrent to måneder siden, eller neppe for så lenge siden, ble jeg vekket en morgen. Jeg tror, men jeg er ikke sikker på det, at jeg fortalte det til nesten hele menig­heten. Det er mange her som har hørt meg fortelle dette før det skjedde. Og i visjonen så jeg at jeg hadde sett et stort dyr. Det så ut som et dådyr. Og det hadde store, høye horn. Jeg måtte gå rundt en kant, skiferleire, slik som dette, for å komme til det. Og det var et meget fint dyr. Det var et stort dyr å ha som jakttrofé. Og der var en mann som jeg så som hadde på seg en grønnrutet skjorte. Og så, på veien, etter at jeg hadde fått dyret, hørte jeg en røst si at: “De horn­ene er 42 tommer høy.” Det er omtrent så høyt. Og det var et kjempedigert dyr. Og på veien tilbake så jeg en stor, diger gråbjørn med en sølvfarget haletipp.

§ 40. Nu er det en navngjeten bjørn. Der er fire i gråbjørnfa­milien. En er den sølvfargete haletippen som er det navn­gjetne. Den neste kalles, det innfødte navnet er (kadish) som er en svart en med et rundt øre; den andre. Den tredje er den vanlige grå som er mellom dette svarte og det brune, en veldig bjørn. Og den neste er Kodiak som kun finnes på Kodiak Island og det vestlige Alaska. Den er en svær, veldig stor, den største av alle bjørnene, men den er en gråbjørn. Men den med den sølvfargede haletappen er svart, og det hvite, sølvfargen, er ytterst på hårene. Den er den navngjetne, meget overnervøs og illsint bjørn.

§ 41. Jeg skjøt bjørnen med et hjerteskudd, drepte ham. Men jeg ble dratt i tvil på grunn av den små riflen jeg hadde, om jeg hadde fått den. Og jeg har fortalt det til Brødrene. Hvor mange er det her som har hørt meg fortelle om det før det hendte? Løft hendene deres.

Vel, selvfølgelig, de aller fleste av dem, ser du.

§ 42. Og så da herr Arganbright ringte meg opp og ville ha meg til å dra til Alaska, vel, i stedet for å dra til Alaska, kjente jeg meg ledet til å dra tilbake hit opp på denne turen, her oppe med Bud, fordi jeg hadde lovet ham det.

§ 43. Da jeg kom opp dit, fortalte jeg til hans kone og alle menneskene der omkring de tingene Han sa. Jeg sa: “Men nu, hvem av alle dere hadde en grønnrutet skjorte?” Ingen hadde en. “Vel,” sa jeg, “da er det nødt til å bli på en annen tur som jeg skal ta. Men et eller annet sted kommer Herren til å gi det bare så helt nøyaktig til meg.” Så jeg sa: “Jeg tenkte det kunne bli på denne turen.”

§ 44. Vel, den første dagen drog vi videre på turen til vi kom høyere opp med hestene våre, over tregrensen hvor det ikke er noen tømmer, oppe mot breene. Og den andre dagen var vi på jakt etter noen, og vi fant mange får med trekvart krøll m.m., men det var bare ikke riktig.

§ 45. Og snakk du om et fellesskap, hver eneste en av oss pinsevenn, og hadde Den Hellige Ånd. Vi hadde litt av en tid der oppe, og se de der fargene som de skifter, og de fjellene, og langt der oppe hvor bare Gud lever! Og slik en stor stund! Vi ville ikke ga til sengs før klokken ble ett om morgenen idet vi bare priste Gud og hadde en vidunderlig tid.

§ 46. Og på den andre dagen drog vi ut. Og omtrent seks miles (ca 9-10 km) borte, over på den andre siden av breene, fikk vi øye på noen store værer. Og jeg sa: “Vel, vi burde dra tilbake og ved daggry neste morgen skulle vi være på vei.”

§ 47. Så før daggry neste morgen drog vi avsted, og ved nitiden klarte vi å være oppe der hvor vi hadde sett på breene.

§ 48. Men på veien oppover fikk jeg se min første ville Karibu. Jeg hadde aldri sett en. Jeg hadde sett tamme i Lappland osv., men ikke Karibu. En Karibu er et innfødt navn; det er et reinsdyr. Vanligvis har de panelte horn, slik som dette, ett som løper utover foran nesen og sa kommer et panel ut i fronten; og så bøyer hornene seg over med et annet panel omtrent så vidt. Bud hadde sagt til meg: “Kanskje…” Jeg svarte: “Nei – nei. Han…”

Jeg sa: “Det var ikke en Karibu fordi det hadde ikke den slags horn.” Men den morgenen, idet vi drog oppover, ja, jeg hadde sett hundyret og kalven. Og vi gikk over til en side, og jeg fikk øye på den, en ung okse som løp.

§ 50. Og Bror Eddie ønsker å fø indianerne der hvor han er misjonær. Der er en fin mann. Han kommer fra et vidunder­lig hjem, og med en kone som kommer fra et førsteklasses hjem. Og her inne, hvor de levde sammen med indianerne og ting, ble armene deres oppspiste og såre av lopper idet de der ute forsøkte å bringe Kristus til indianerne. Det skal Nåde til å gjøre det. A leve der ute på peanøttsmør og mørk, tykk sirup, og sove i de hyttene hvor veggedyr, lopper og alt mulig bare eter dem slik opp endog for å bringe Jesu Kristi Evangelium.

Og så smatt Bror Eddie rundt ås høyde.

§ 51. Og jeg satt bare der i to timer i ærefrykt da jeg så det store, snø dekkede fjellet. Jeg tenkte: “Herre Gud, la meg, få leve her i 1000 års riket.” Se det gule bevregresset nede på åssiden, og den røde bukkebusken, og det hele avstemmer seg gradvis med de svære, snødekkede fjellene som reflekterer seg nede i innsjøene. Der er bare noen med det, at du kunne sitte her og gråte, og gråte og gråte fordi bare Gud alene kan male det. Der er ikke noen som kan gjøre det, ser du.

§ 52. Og jeg satt der, og jeg kom til å tenke: “Vel, jeg undrer meg på; hvor er det blitt av Bror Eddie?”

§ 53. Jeg gikk over til. Bud, og han satt der borte og frydet seg over det, også i omtrent to timer. Og vi reiste oss opp, og jeg så Eddies filmkamera som lå rett der oppe.

På toppen av de fjellene er der ikke noen annet enn Karibu mose. Bare mose. Den er å finne ovenfor der hvor tømmeret ikke vil gro.

§ 54. Og jeg la merke til ham nedenfor ås høyde. Han hadde stukket opp fingrene sine slik som dette. Han listet seg inn på denne unge Karibu oksen. Vel, han skjøt Karibuen. Og vi bare renset den og gjorde den i stand, og gikk tilbake opp på ås høyde, og jeg kom lavt nok ned til å få fatt i noen vann.

§ 55. Og jeg så meg bare rundt omkring gjennom kikkerten. På en eller annen måte, omtrent 2 miles (vel 3,2 km) fra meg, der lå dyret mitt. Jeg så det. Jeg sa: “Der er det. Der er den.”

Jeg sa: “Se hen her. Se denne skiferleiren. Vi må nødvendigvis gå rundt på siden av den.”

Og jeg sa: “Den eneste tingen er den der grønnrutet …” Og jeg så etter den, og Eddie hadde på seg en grønnrutet skjorte. Jeg sa: “Eddie, jeg trodde du …” Han svarte: “Bror Branham, jeg gjorde det ikke. Min hustru må ha lagt den inn der. Jeg fikk på meg en ren skjorte i morges, men jeg visste ikke om det. Min hustru har lagt den inn der.” Gud tar aldri feil i en eneste ting. Han er bare fullkommen. Der hadde Han den grønnrutet skjorten.

§ 57. Føreren sa: “Bror Branham, jeg skjønner ikke hvordan du klarer å komme frem til det der.”

§ 58. Jeg svarte: “Jeg bryr meg ikke, om den er femti miles (ca 80 km) borte. Den er min.” Jeg sa: “Den tilhører meg.” Og vi begynte å gå rundt skiferleiren, og så bløtt, bare på sidekantene.

§ 59. Og vi kom oss over dit, og jeg fikk det store reinsdyret. Og i stedet for at den hadde felt av horn hadde den tag­ger. Har aldri sett en som det. Ser du hvordan Gud gjør ting?

§ 60. Så vi sa til guttene at de skulle gå ned trekket, og ta hestene og plukke opp maten, og møte oss nede i bunnen når vi kommer ned. Bror Bud så seg omkring og sa: “Når det gjelder Bror Branhams visjon, og om det var sant det om min bror som skal bli helbredet for epilepsi, vil han få det dyret uansett hvor det er henne.” Så han sa: “Dere bare møter oss; vi skal få det idet vi drar nedover dit.”

§ 61. Og så, da han fikk skinnet av den, skinnet og hornene og det hele, ville det bli noen slikt som 125 lbs, (1 lbs. er 0.454kg.)  ikke skinnet fra kroppen, kun skinnet på hode. Så deretter sa han: “Nu, Bror Branham, ønsker jeg å få stille deg et spørsmål.” Han sa: “Jeg kunne neppe flå den her,” han og jeg, begge to, en på hver side; han sa: “Sier du at disse hornene er 42 tommer?” Jeg svarte: “Ja, min herre.” Han sa: “De ser ut som om de er 90 for meg.” Jeg sa: “De er to og førti.” Og han sa: “Jeg har et målebånd i sadeltasken min.” Jeg sa: “Helt fint. Du vil se det er helt på streken.”

§ 62. Han sa: “Så i overensstemmelse med hva du har fortalt meg skal vi et eller annet sted mellom her og hvor vi skal møte de guttene, ham med den grønne skjorten på, få en gråbjørn med en sølvfarget haletipp?” Han sa: “Jeg har aldri sett en, og jeg har bodd mellom disse fjellene hele mitt liv.” Jeg svarte: “Men det er: Så Sier Herren.”‘ Han sa: “Vet du hvor den er henne?”

§ 63. Jeg svarte: “Nei, men den er et eller annet sted mellom her og de guttene.” Vi kunne se rett nedover til der hvor de var, omtrent 3 miles (ca 5 km.) nedover til tregrensen. Jeg sa: “Vi vil få den.” Nuvel, det er litt av en ting. Han sa: “Da skal vi være der nede innen en og en halv time. Og mener du å fortelle meg at vi skal få et monstrum av en stor gråbjørn, en med sølvfarget haletipp, et eller annet sted mellom her og de guttene?” Jeg svarte: “Det er i samsvar med Hans Ord.” Han sa: “Han er der.”

§ 65. Så vi fikk hornene bundet opp på mange av stykkene våre og drog det, og nedover fjellsiden gikk det til vi kom til isbreene. Og da vi kom dit, var det så varmt at vi måtte holde oss litt på isbreene for å kjøle av. Vi gikk over breen og drog nedover inntil vi traff punktet der hvor vannet kom ut under breen, og nedover til der hvor skogen begynner. Vi satt oss bare ned for å hvile.

§ 66. Jeg snudde meg, og kastet et blikk omkring. Jeg sa: “Se, Bud! Nesten som et hunndyr; noen slikt som to miles (ca. 3 km.) borte.”

§ 67. Fort tok han kikkerten opp, så, og sa: “Så hjelpe meg, Bror Branham, det er en sølvfarget en. Se på den hvor den glinser i solen!”

§ 68. Jeg sa: “Der er den.” Jeg sa: “Vel, la oss dra avsted og få tatt den.” Så det var hva vi gjorde; drog avsted og fikk tatt den. Som det var i visjonen var det altfor sent til å flå den da. Vi måtte nødvendigvis vente til neste dag.

§ 69. Så etter at vi hadde tatt gråbjørnen og var kommet ned og tilbake, da sa han: “Og du sier de hornene. Hvis de hornene er 42 tommer, Bror Bran­ham, kommer jeg til å besvime.”

§ 70. Jeg svarte: “Du behøver ikke å besvime, men de er 42 tom­mer. Det er hva de er. Så vi kom ned til…

§ 71. Og jeg tenkte på at i visjonen … Dere Brødre og Søstere som løftet hendene deres for en stund siden, dere som hørte meg fortelle dette før det skjedde, jeg sa det     I nødvendigvis måtte ha vært Billy Paul. Det var en liten gutt. Husker alle dere at jeg sa det: ”En enkel liten hånd?”

Men hans gutt er 18 år gammel, og akkurat på størrelse med Billy Paul. Ser du?

§ 72. Og da jeg kom dit ned, der stod Eddie med sin grønnrutet skjorte på. Jeg så den lille hånden gå rundt de hornene, og da han gikk hen og tok målebåndet og la det på her nede, og holdt det, strakte den lille gutten hendene sine ut. Jeg sa: “Se, Eddie, de små hendene på hornet.” Og da han trakk målebåndet ut slik, så han på meg og ble helt blek rundt munnen, og han sa: “Bror Branham, se her! På streken 42 tommer, helt nøyaktig!”

§ 73. Du kunne kanskje si: “Bror Branham, hvorfor sier du det på en søndagsskole?”

§ 74. Jeg sier dette av denne grunn. Tilbake i Det Gamle Testa­mentet tilba de gamle vismennene og profetene, av dem som er borte, de tilba Himmelens Gud Som viste dem visjoner. De elsket den Guden Som elsket dem ved Sin Nåde. De leng­tet etter en By et eller annet sted. Noe inne i dem. De forlot sine hjem, og de ble pilegrimer fordi de søkte etter en By et eller annet sted. De fortalte om ting som vi ser skjer i dag.

§ 75. Den samme Gud Som elsket dem, og ved Sin Nåde, og gjorde de tingene for dem, er den samme Gud Som vi tjener i her i Tabernakelet i formiddag idet Han gjør de samme tingene. Og det er i våre bryst en lengsel etter den Byen som de har reist til et eller annet sted. Og ved Sitt Ord og ved Tegnene fra Hans Makt, med den samme Ånden og de samme profetiene, den samme tingen som Han gjorde langt tilbake i tiden for dem, gjør Han for oss i dag. Og du ser det med ufeilbarlig bevis at det er Gud og Guds Sannhet.

§ 76. Så hvor enn den store Byen er, og hvor de nu enn er samlet, så forventer jeg å se min døende mor, og alle dere sammen med dem, over i den Byen der sammen med Abraham, Isak, Jakob, Daniel, Esaias, Jeremias, fordi den samme Gud Som elsket dem, og gav dem visjoner, og viste dem de ting som skulle komme, er den samme Gud i dag Som gjør de samme tingene for oss, den ufeilbarlige Sannheten. Det er Sannheten, venn!

§ 77. Vår Himmelske Far, vi er takknemmelige. Hvorfor Du ønsket at jeg skulle ha de tingene, så antar jeg, Herre, at Du bare oppmuntret meg ved å vite at der skulle komme et sjokk for meg. Jeg visste det ikke, ‘Du vet. Og jeg vet at jeg er ikke lenger er en gutt. Jeg er ikke lenger den vesle gutten som pleide å henge rundt mammas forkle. Og jeg er en middelaldrende mann nu. Å, hvor jeg elsker Deg, Herre! Hvor jeg tror Deg! Gi oss Nåde nu. Hjelp oss å undervise i Ditt Ord slik at andre skal kunne se og lære å få vite av Deg. Vi ber om det i Jesu Navn. Amen.

§ 78. Som en tekst i formiddag tenkte jeg det var alt jeg skulle si. Vel, møte i kveld, nattverd, fotvasking osv., det blir alt. Jeg har invitert dere til å bli værende og til å være sammen med oss. Men som vår tekst i formiddag slår vi opp i Bibelen på Matteus det 3. kapitel for å lese en del av Skriften. Jeg ønsker å begynne på det 10. verset i det 3. kapitel i Matteus.

§ 79. Og jeg vet at det er mange som står, og vi synes ikke noen om at det er slik, men om noen av dere vil skifte på det med dem av og til. Unnskyld meg for at jeg tar min tid, men dere forstår.

Nu skriftlesingen.

10. “Og nu er også øksen lagt ved roten av treet. Derfor blir ethvert tre som ikke bær­er god frukt, hugget ned og kastet på ilden.

11. Jeg døper dere ganske riktig med vann henimot omvendelse, men Han Som kommer etter meg er mektigere enn jeg, Ham hvis sko jeg ikke er verdig til å bære; Han skal døpe dere med Den Hellige And, og med Ild.

12. Han Som har kasteskovlen i Sin hånd, Han skal grundig rense sitt gulv, og samle Sin Hvete i kornkammeret, men Han skal brenne opp agnene med u-utslukkelig Ild.

13. Så kommer Jesus fra Galilea til Jordan for å bli døpt av ham.

14. Men Johannes forbød Ham idet han sier: ‘Jeg trenger å bli døpt av Deg, og Du kommer til meg?

15. Og Jesus, idet Han svarer, sa til ham: ‘La det bli slik nu for således er det rik­tig av oss å fullbyrde all Rettferdighet.’ Og han lot det skje.”

Jeg tar emnet mitt ut ifra det Ordet der i det 15. verset: “‘La det bli slik nu for således er det rik­tig av oss å fullbyrde all Rettferdighet.”

§ 81. Ofte har jeg mange ganger undret meg på hvorfor. det, at Jesus av Nasaret… Og, mange ganger er det blitt stilt meg spørsmål: “Hvorfor skulle en Mann Som Jesus måtte bli døpt?” Hvorfor skulle denne Personen, Som en handling på omvend­else og bekjennelse, når Han var den Hellige, lyteløse, uforfalskede Sønnen til den levende Gud, hvorfor skulle denne Personen være nødt til å døpe Seg make til et menneske som kommer? Dåp kommer etter bekjennelse. Han hadde ingen bekjennelse å komme med fordi Han var Gud. Og Han, hvorfor skulle Han nødvendigvis matte døpe Seg slik Han gjorde det ‘henimot

omvendelser, siden Han ikke trengte noen omvendelse for Han var den ufeilbarlige Gud?

“Han var i verden, og verden ble til ved Ham, og verden kjente Ham ikke.”

Hvorfor skulle Han matte døpe Seg?

§ 82. 0g la du merke til uttrykket forut for det. Det sa: ” … således er det riktig av oss å fullbyrde all Rettferdighet.”

§ 83. Med andre ord: “Det er nødt til å bli fullbyrdet, hele Ordet Som Gud har talt, Det er nødt til a ga i opp­fyllelse.” Gud kan ikke si noen uten å få Det fullbyrdet. Når Han har talt Det, er Det en avsluttet Gjerning. Det er allere­de avsluttet når Gud taler Det. Gud taler aldri førenn Han er rede til at Det skal bli, og når Han taler, har Det så godt som allerede skjedd.

§ 84. Skulle nu ikke det gi oss et grunnlag til å plassere vår tro på i formiddag? Når Gud taler et Ord, er Det allerede avsluttet. Og hva med Hans Løfter Som Han har gitt til oss? Alt som Han har sagt er allerede en avsluttet Gjerning. Så derfor, når vi tar imot Hans Ord i våre hjerter, er Det allerede gjort, Det er fullendt.

§ 85. Og hvorfor skulle Han da, det besvarer ikke spørsmålet, bli døpt? Mange har sagt: “Ja, Han ble døpt fordi Han var vårt eksempel.” Det er sant, til en viss tilstand, et visst punkt. Det er sant, men det er ikke hele Sannheten.

§ 86. Sannheten med det var at Han var motbilledet, Han var Ypperstepresten. Og før Ypperstepresten kunne bli salvet, måtte Han nødvendigvis bli vasket.

§ 87. Jeg ønsker å lese noen bibelvers over i 2. Mosebok for dere bare et øyeblikk, og jeg tror det er det 29. verset jeg har skrevet, det 29. kapitel heller. Jeg vil begynne her med det 4. verset i det 29. kapitel.

4. “Og du skal bringe Aron og hans sønner frem til inngangen til forsamlingens tabernakel og du skal vaske dem med vann.

5. Du skal ta klærne og kle Aron i dem, og kjortelen og den fotside kappen, og pres­tedrakten, og prestedrakten og brystplaten, og ombinde ham med prestedraktens kunstfer­dige belte,

6. og du skal sette hodebedekningen på hans hode, og den Hellige Kronen opp på hodebe­dekningen,

7. og du skal ta salvelsesoljen, og hell den på hodet hans, og salv ham.”

§ 88. Se, Aron, Ypperstepresten, før han noen gang kunne bli salvet, måtte han nødvendigvis bli vasket med vann. Derfor, når Jesus, før Han, vår Yppersteprest, kunne bli salvet, ble Han vasket med vann.

§ 89. Og da ble Salvelsesoljen øst på ham for å salve Ham. Slik som Aron ble salvet med olje, ble Han salvet med Den Hellige Ånd. For Johannes vitnet idet han ser Guds ånd Som kommer ned som en Due, og kommer på Ham, og en Røst Som sier: “Dette er Min elskede Sønn Som jeg har behag å bo i.”

Så Bibelen sa at: “Jesus ble salvet med Den Hellige Ånd, gikk omkring og gjorde gode ting.”

Se, Han var salvet.

§ 90. Og, før Han ble salvet måtte Han fullbyrde all Rettferdig­het. Se, Han måtte nødvendigvis bli vasket før Salvelsen kom på Ham.

§ 91. Og det er et meget vakkert forbillede for oss i dag som prester for Gud. Vi er nødt til først å bli døpt, be­kjenne var

e synder og bli døpt i Jesu Kristi Navn idet våre synder vaskes bort; og så skal du motta Salvelsen, Den Hellige Ånds Gave. Se, først vasket, og deretter salvet for tjenesten. Ingen forkynner skulle gå på talerstolen uten først å være døpt i Jesu Kristi Navn, årsaken er at der er bare …; synds­tilgivelse er der kun i Jesu Kristi Navn, ikke i et annet et, et annet navn under Himmelen gitt iblant mennesker. “Omvendelse og syndstilgivelse i Hans Navn er det nødt til å gies kunnskap om idet det begynner i Jerusalem.” Det var der Den Hellige Ånd først falt, og salvet. Så en forkynner, eller enhver troende, er nødt til først å bli vasket i Jesu Kristi Navn for sine synder, og deretter salvet med Den Hellige Ånd for å frembringe et vitnesbyrd for Gud.

§ 92. Og Kristus var Guds vitnesbyrd fordi Gud var i Kristus idet Han gjenforent verden med Seg Selv. Han sa: ”La dette bli slik, Johannes. Det er riktig.”

§ 93. Med andre ord: “Johannes, du er en mektig mann, du er en stor, mektig profet. Og din åpenbaring om Meg er nøyaktig Sannheten. Du vet hvem Jeg Er. Du vet fordi din tjeneste ikke ble gitt deg av et menneske. Din tjenes­te kom fra Gud. Du lærte den aldri av menn. Du ble ikke lært dette på et seminar. Men i en alder av 9 år drog du ut i ødemarken fordi du ble født som et underlig, særegent barn. Og fra selveste fødselen din av begynte Gud å ha med deg å gjøre. Og til og med før din fødsel så profeten deg. Og du er et lys i denne dag. Og i ødemarken..; du vet hvem Jeg Er fordi ute i ødemarken fortalte Gud deg at der skulle være et Tegn Som fulgte Meg. Og du har allerede vitnet om Det, og du vet Det. Og vi vet hvem hver og en av oss er. Vi kjenner hverandre. Og det er sant at du trenger å bli døpt av Meg. Men la oss se til at det blir slik, Johannes; dersom vi er Lysene for denne tiden blir vi nødt til å fullbyrde all Rettferdighet. Hele Guds Ord er nødt til å bli fullbyrdet av oss for denne tiden, for det er riktig av oss. Det påhviler oss, det harmonerer, Det er Som oss. For hvis vi er de sanne Guds vitner i dag, Johannes, er vi Lysene for denne tiden. Og vi er Lysene for denne tiden. Der er så meget av Skrif­ten Som er nødt til å bli fullbyrdet i løpet av denne tiden. Og det er opp til oss!” Halleluja! “Det er opp til oss å se til at all Guds Rettferdighet blir fullbyrdet.”

Og hva er Hans Rettferdighet? Hans Ord.

§ 94. Med andre ord: “Johannes, du vet hvem Jeg Er. Jeg Er Ypperstepresten. Det er sant, Johannes, og jeg har behov for å bli døpt av deg. Men vi er nødt til å fullbyrde all Rettferdighet. Og jeg har behov for å bli døpt av deg nu for å fullbyrde Guds Ord fordi hele Ordet er nødt til å bli fullbyrdet. Og vi er Lysene i tiden, og det er opp til oss å fullbyrde alt dette. Og jeg vet at din Rettferdig­het, og ditt dype ønske, er å fullbyrde Ordet. Det kommer til oss. Vi er Lysene.

§ 95. Lyset i hver menighetstid skulle gjøre samme tingen. Vi vet om det som skal fullbyrdes. Du som er Åndelig og kjenner Guds Ord, du ser hva Gud har lovet. Nu vil ikke Ordet bare komme så lett, men Det kommer ved iakttakelse, du blir nødt til å presse din vei inn for å gjøre Det. Men likevel, det påhviler oss, det er riktig av oss, å fullbyrde hele Guds Rettferdighet. Vi er nødt til å gjøre det.

§ 96. Og nu var Jesus klar over, i Johannes, at Johannes var en sann profet. Ordet hadde talt om Johannes, og Han visste at han var så avgjort profeten for timen. Og begge to hadde en klar forståelse.

§ 97.  Åh, om den levende Guds Menighet bare kunne få det inn i hodene sine i formiddag, og, i sine hjerter, at Menigheten        ikke skulle være atskilt som følge av konfesjons barrierer, som forskjeller i troslære og hudfarger osv., slik at vi kunne komme sammen i Navnet til Herren Jesus ved ikke å ha noen som bærer oss bort fra den levende Guds sanne Ord, og vandre rett nedad den linjen i Skriften for å fullbyrde hele Guds Rettferdighet for dagen i dag for enhver vet at vi lever i aftenens Lys.

§ 98. Profeten sa: “Det skal bli Lys i Aftentimen.” Og således vet vi at vi lever i den timen, timen for aftenens Lys. Så hjelp oss, Herre Gud, til å være klar over det.

§ 99. La oss bare gå lite granne tilbake og ta for oss noen personer som kjente sin stilling i sin dag og som var villig til a tale kritikk og hva som helst ellers for at Guds Ord måtte gå i oppfyllelse.

§ 100. La oss for eksempel ta Noa og hans tid. Det var riktig av Noa etter at han hadde møtt Gud, og kjente Guds Plan for den tiden.

§ 101. Nu kan du ikke gjøre noen uten at du vet hva du gjør. Du er nødt til å vite at det er Guds vilje. Du er nødt til å vite at det er Hans Plan og Hans ønske, og at det er åpenbart for deg. Da er der ikke noen som vil kunne stoppe det.

§ 102. Nåvel, Noa visste fordi han ikke hadde fått sin forkynnergjerning på grunnlag av noen skoleutdannelse, men han hadde talt ansikt til ansikt med Gud. Og han visste at der skulle komme en syndflod. Han visste at regnet ville bli øst ut fra himmelen, akkurat som når det åpnes for elver selv om det var helt det motsatte av det vitenskapelige innholdet for den tiden. Uten tvil kritiserte vitenskapsmennene Noa, og sa: “Vi kan ut ifra vitenskapen bevise for deg at det ikke er noen vann der oppe.”

§ 103. For de levde i en stor tidsalder den gangen, større enn den vi har i dag, mer vitenskapelig enn vi er i dag. Du husker Jesus henviste til den: “Som det var i Noas dager…” At de bygde sfinkser og pyramider, og ting vi ikke kunne beskjeftige oss med å bygge i dag. Og de var fremragende vitenskapsmenn. De hadde fargestoffer og ting, og balsa­meringsvæske i den tiden slik at de kunne lage en mumie. Vi kunne ikke gjøre det i dag om vi ville. De var langt mer avansert enn hva vi er, og de kunne bevise at det ikke var noen vann der oppe.

§ 104. Men likevel påhvilte det Noa, etter at han hadde fått vite Guds Plan, at han hamret i vei på Arken likevel, for han visste at kun den Arken ville være den eneste tingen som ville flyte. Uten hensyn til om det var bevist vitenskapelig at det ikke var noen vann der oppe, hadde Guds Ord sagt at det skulle regne, og det ville komme til å regne.

§ 105. Og må jeg få stoppe her for å si dette på grunn av de syke menneskene. Er ditt tilfelle så dårlig at doktorene kanskje sier at der ikke er noen håp, hvilken forskjell gjør det så lenge som Gud sier til deg: “Jeg vil la deg leve?”

§ 106 Doktoren, eller en eller annen vitenskapsmann, kunne si: “Den religionen din som du snakker om, Den Hellige Ånd, og at du taler i tunger, og manifestasjonen din, er bare en mental illusjon;” at ”du ikke er fylt med Den Hellige Ånd,” at “der ikke er noen slikt,” og flere tusen geistlige erklærer det i dag, at “du er bare oppspilt,” at “der ikke er noen slikt noen.”

§ 107. Og så har til og med noen sagt til meg: “Hvorfor slutter du deg ikke til en eller annen god konfesjon, og bruker din innflytelse til å videreføre den konfesjonen?”

§ 108. Og noen roper ut: “Den der pinsevenn flokken du nu roter deg bort med, de er bare en flokk av religiøse kvakksalvere. Og de der er ikke noen slikt som det der. De er bare mentalt opphisset. De har ikke hva de snakker om. Vi kan bevise at de ikke har det.”

109. Å, Broder, du er bare altfor sent ute Vi vet hva vi har! Vi er født på ny av Den Hellige Ånd, og vi ser Hans Gjerninger midt iblant oss akkurat slik det var i den bibelske tiden. Hvis du tror på den samme Hellige Ånd, hvorfor gjør da ikke Han de samme tingene i din menighet? Saken er den at Han kan ikke forandre Seg, Han er Gud.

§ 110. Så uten hensyn til hva de vitenskapelige bevisene er, at vi er “nettopp følelsesmessige,” at vi er “bare mentalt forstyrret,” at der er “virkelig ikke noen i denne store religionen” våres, at “den er bare ikke hva den skulle være,” osv. slik som det, at vi er “kun en flokk av utstøtte,” tro ikke på det! Ikke tro det!

§ 111. Om det skulle ha seg slik at datteren din kommer hjem fra skolen og sier: “Mamma, i dag beviste vi at krani­et på et menneske er akkurat make til det som en sjimpanse har, skjønner du.” Eller: “Vi har lært, og vi vet at alle vi kommer fra en enkel celle, at vi rett og slett er bare dyr.” Tro ikke det!

§ 112. Uten hensyn til hva noen sier, hva noen teolog, noen doktor, noen vitenskapsmann, noen lærer sier, hold du deg til Guds Ord! For husk på at vi bygger, akkurat som Noa i sin tid, vi bygger en Ark.

§ 113. Og Noa visste, at hvis han ikke fikk fullføre den Arken, kunne bare ikke hans egen husstand bli frelst. Så han kjente Guds Plan. Midt i all kritikken brydde han seg ikke det minste om den. Han hamret bare videre på Arken.

§ 114. Så uansett hvor meget de sier: “Der er ikke noen slikt som Dåpen i Den Hellige Ånd; der er ikke noen slikt som Guddommelig Helbredelse,” påhviler det oss, det er riktig av oss at vi fullfører all Rettferdighet, at vi holder mal i denne prøvelsens tid, og banker i vei på Herrens Ark.

§ 115. De sier at: “Bror, du har rotet deg helt bort i dette med dåp osv. Du skulle ikke, bli døpt i Navnet til den Herre Jesus.”

§ 116. Jeg talte med et elskelig par i går aftens. Og der var en ung mann som nettopp var blitt døpt, og som tror at der er bare _en Gud. Og på et av Forretningsmennenes møter ville de ikke la ham få vitne fordi han ikke tror at der er tre Guder.

§ 117. Nuvel, uansett hva de sier, påhviler det oss, det harmonerer med oss, at vi fullbyrder all Rettferdighet. Verden vil bli værende den samme når Forretningsmennenes Forening og alt sammen er borte, og konfesjoner ikke vil være mer. Guds Ord vil alltid være det samme! Det er riktig av oss å oppfylle all Rettferdighet.

§ 118. Har ikke profetene profetert om denne tiden? Husk på at det passer seg for de kritikerne å fullbyrde det også fordi det altså er nødt til å gå i oppfyllelse.

§ 119. Men Noa, det bekymret ikke ham. Han fortsatte rett videre fordi han kjente Guds Program. Han visste hva Gud ville komme til å gjøre, Bror Kidd. Han kjente Guds Plan fordi han hadde snakket med Gud, og det var i samsvar med Guds Ord, og han drog rett avsted og gjorde det, uansett. Om vitenskapen kunne bevise det eller hva som helst annet, eller hvor meget kritikken ble lagt på Noa, så stod han fast, rett der, sammen med Guds Ord, og fortsatte bare med å hamre videre. Hvorfor? Det var riktig av ham fordi Noa var en profet. Og det var riktig av ham at han holdt Guds Ord. Han stod sammen med Det.

§ 120. Det var riktig av hver eneste profet, av enhver sann profet fra Gud, at han står sammen med Ordet. Uten hensyn til hva vitenskapen kan si, og at dette kan bevise dette osv., skjer det at Det fullbyrder all Rettferdig­het.

§ 121. (Bror Branham gjør et opphold, og leser i stillhet en liten lapp.)

Godt. De sendte et ord til meg om å be for mamma med en gang.

“Be for henne nu. Doktoren er nettopp gått.” Ja vel.

§ 122. Nu, Herre Jesus, står jeg her. Det gjelder min mor. Om hun skulle reise, overgir jeg hennes sjel i Guds hender. Men der er et Budskap som er nødt til å fortsette, Herre. Der er levende her som er nødt til å dø. Hjelp meg Du, Herre. Jeg er Din, i Jesu Navn.

§ 123. Det er riktig av oss! Det er riktig av meg nu at jeg full­byrder all Rettferdighet. Guds Ord kommer først! Ingen Kjærlighet som Guds Kjærlighet!

§ 124. Nu Noa. Uten hensyn til hva kritikken var på fader Noa, så visste han hvor han stod, og så holdt han seg rett der sammen med Ordet. Og han bygget Arken til frelse for sin husstand fordi det var riktig av ham å gjøre det slik. Det var riktig av Noa til å gjøre det slik.

§ 125. Det er riktig av enhver Kristen å stå på Ordet. Det er helt rett. Stå på Guds Ord! Himmel og jord skal forgå, dere vil forgå, jeg skal forgå, menigheter skal forgå, forgå!

organisasjoner skal forgå, men Guds Ord skal aldri forgå. Vær trofast, trofaste pilegrim!

§ 126. I Enoks dager, rett før syndfloden, da Enok kastet et blikk utover, så han Noa som bygget videre på Arken. Enok var en profet. Enok visste han var et forbilde, og han visste at før syndfloden kom måtte han nødvendigvis fremvise et eksempel. Så en ettermiddag påhvilte det ham å ta en spasertur. Det påhvilte ham at han tok denne spaser­turen sammen med Gud. Og hvordan det nu enn var, den dagen forandret han 0 åssiden retning. I stedet for 0a ga rundt tok han Kongens Riksvei, og han fortsatte bare med å gå. Og de fant ham ikke fordi han ikke var, men han hadde vandret videre oppover Kongens Riksvei!

§ 127. 0 Gud, la meg bli som Enok! Når timen kommer, når jeg blir nødt tit å ta den veien, la meg da finne Kongens Riksvei!

§ 128. Jeg kan se Enok da han visste at det var riktig av ham, for han var en profet; han visste hva som skulle komme til å skje. Så jeg kan se ham kysse sin kone adjø og si: “Elskede, jeg ser deg senere hen.” Tar opp barna sine, kysser dem adjø, og går ned til sin sønn som er gift, og til sin datter som er gift, og kysser dem adjø.

§ 129. Og de sier: “Hvor skal du hen, far? Skal du ha deg en liten spasertur?” “Ja, jeg går for å ta meg en tur.”

130. Men han tok ikke den samme gamle kjente veien den dagen. Han tok Kongens Riksvei, og han drog videre til Herligheten. Det var riktig av ham å gjøre det slik. Han ønsket ikke å dra sin vei, men likevel var det riktig av ham at han fullbyrdet all Rettferdighet fordi han var forbildet på Menigheten i dag. Han var forbildet på Menigheten Som kommer til å ta en ettermiddagstur en av disse ettermiddagene. Vi kommer til å finne Kongens Riksvei, og avsted går vi!

§ 131. Ja, det var riktig av Noa, det var riktig av Enok, at de fullbyrdet all Rettferdighet.

§ 132. Så skal jeg tale om en annen mann her. Der var en mann ved navn Daniel, og han levde i en tid med kritikk. Du vet, Israels barn var blitt tatt bort fra sitt hjemland, ned til Babylon, og der var de bedrøvet, i noen og sytti år som de hadde vært der nede. Men der var en ung profet ved navn Daniel som gikk nedover sammen med dem.

§ 133. Og han og en liten flokk; bare en liten håndfull med brødre var kommet sammen, og de hadde valgt løftet til Gud om at de ikke ville tilsmusse seg med den moderne retningen i den tiden. De ville ikke la seg bli dratt til å befatte seg med kongens måltider. De ville ikke drikke de sterke drinkene hans. De ville ikke møte frem til selskapene hans. Men de ville holde seg hellige og innviet til Gud for slik var det riktig for dem.

§ 134. Det var riktig av Daniel, fordi han var en profet, at han stod sammen med Ordet.

§ 135. Enhver sann profet som kjenner Guds Ord, at … Dersom han ikke kjenner Guds Ord, da er han ikke en sann profet. En sann profet står sammen med Ordet. Hva som helst Ordet sier, stå rett der sammen med Det, samme hva tidens retning tilsier, eller hva den moderne kirken sier, eller hva en eller annen ellers sier, eller hva noen ellers gjør noen ting annerledes; den sanne profeten står rett der sammen med Ordet.

§ 136. Og Daniel visste, at hvis han stod sammen med Ordet, hva det ville koste ham. Det ville komme til å koste ham hans popularitet. Det ville komme til å koste ham fellesskapet hans med resten av Brødrene. Det ville komme til å koste ham en hel del ting. Men de kom med en erklæring om at          de skulle be til en bestemt gud; så, etterpå, kunne de gå tilbake og be til en hvilken som helst gud.

§ 137. Men du skjønner, der er noen med det. Gud vi inngår ikke noen kompromiss med Gud. Der er det ikke noen kompro­missløsning … noen kompromiss med Gud. Gud forblir bare Gud! Han venter ikke av oss at vi skal være kristne på søndag, ved å prise Ham og tilbe Ham, og på mandag, vammel, og river det ned og har alle slags tanker, at: “Kanskje jeg hadde feil, og at jeg burde ha gjort både det ene og det andre… Vi står rett i sentrum av Guds Ord, og holder rett på Det.

§ 138. Så der utgikk en forordning som sa: “At hver den som vil tilbe noen annen gud utenom den guden som de       hadde valgt seg …” med andre ord “hvis du ikke samarbei­der med oss, vil vi bare kaste deg ned i løvehulen.” Vel, det var riktig av Daniel, det var riktig av Daniel at han fullbyrdet all Rettferdighet, at han ikke tilba noen annen gud eller innfiltret seg med verden; det var bare og kun med Gud! Så han drog bare inn vinduslemmene og åpnet vinduet, drog forhengene til side og så utover mot Østen, og ba tre ganger om dagen, akkurat slik som han alltid hadde gjort det. Hvorfor? For ikke å stikke seg vekk og gjemme seg for å gjøre det, men han åpnet vinduene lot alle og enhver se som ønsket å se. Han var ikke skamfull over sin religion,

§ 139. Fordi det er riktig av en Kristen ikke å skamme seg over sin religion. Som Paulus ifra gammelt av sa: “På den måten det kalles kjetteri, vanvit­tig, det er måten jeg tilber våre fedres Gud på.” Ser dere? “Jeg skammer meg ikke over Jesu Kristi Evan­gelium,” sa han, “for Det er Guds Kraft til Frelse, for hver eneste en som tror Det.” Det er riktig. Skammer seg ikke over Evangeliet. Det er tingen som holder i de timer når skipet slingrer, og hver eneste stjerne er ute av syne, og månen og stjernene, og stormen brøler. Det holder fremdeles for det er det sanne Jesu Kristi Evangelium! Daniel var trofast. Det påhvilte ham å være slik.

§ 140. Hebreerbarna, det påhvilte dem, det ble riktig for dem, etter at de hadde tatt sitt standpunkt for Gud. Det var riktig av dem. De brydde seg ikke om den gloende varme ildovnen. Under harde prøvelser, hva brydde de seg om det? De hadde tatt et standpunkt.

§ 141. O Gud, om Kristne av i dag bare kunne se det! Jeg vil ta min vei sammen med Herrens foraktede få. Jeg har begynt med Jesus; O Herre, ta meg igjennom. Under prøvelser, bekymringer, hjertesorg, død, sykdom, smerte, jeg står last og brast sammen med Jesus Kristus, for å ta min plass. “På Kristus, den solide Klippe, jeg står, alt annen grunn er synkende sand.” Alt annet synker. Kongeriker skal falle, og nasjoner skal brytes opp, og konfesjoner skal bli spredt, og teologene vil dø, men Guds Ord vil stadig være det samme.

§ 142. Ja, det påhvilte dem at de tok sin plass. Og det ble rik­tig for dem, etter at de hadde tatt sitt standpunkt, og de fortsatte med å stå på det.

§ 143. Da dere kom i formiddag, og tror at Gud vil helbrede dere, og dere tar deres standpunkt, påhviler det dere at dere aldri vitner om noen som er motsatt til det; kom ikke ellers. Det er riktig. Hvis dere ikke kjenner det på dere at Gud vil helbrede dere, hold dere da borte, ellers gjør dere bare narr av det.

§ 144. Hvis du i formiddag, når fremkallingen til alteret kommer, kjenner at “jeg ønsker å ta mitt standpunkt for Kristus,” hvis du kjenner ”ta med prisen” betyr du noen som menneske; se om du er i stand til å gå til kamp. Se om du er rede. Hvis du ikke kjenner for at du er rede, ikke kom. Men hvis noen sier til deg: “Dette er min dag, dette er min morgen,” da vil du komme. Og da, bli værende der alltid. Ikke flytt deg i det hele tatt uansett om døden står ansikt til ansikt med deg, og tåken flyter inn i ansiktet ditt. Hva bryr du deg om det? Stå der! For: “Himmel og jord skal forgå; Mine Ord skal aldri forgå.” Du vil stå sammen med Det.

§ 145. Når du sier: “Jeg tror Jesus Kristus er min Helbreder. I-formiddag tror jeg at Han vil helbrede mitt syke legeme. Et eller annet fortalte meg om å gå til menigheten. Jeg er her iblant de troende. Jeg tar mitt standpunkt denne formiddagen. Jeg tror Det! Jeg går opp for å bli bedt for. Når jeg er blitt bedt for, vil jeg bli stående der på mitt standpunkt! Uten hensyn til hvor mørkt det blir, eller hvor det er henne, så vil jeg fremdeles stå på det standpunktet.” Du tok det standpunktet fordi det sømmet seg for deg.

§ 146. Etter at du en gang kom med en bekjennelse, blir du nødt til å stå ved din bekjennelse. Det er riktig. Det sømmer seg for deg som en Kristen, som en troende, å stå sammen med din overbevisning.

§ 147. La ikke djevelen få skyve deg av både hit og dit. Du blir alltid tilsølet. Du blir alltid utenfor hovedveien. Du er alltid innenfor og utenfor. Og det blir måten til at du ikke kan sta noen steder. Du kan ikke ha tillit til deg selv. Det vil si, du kan ikke, ingen kan ha tillit til deg. Du er nødt til å stå! Og når du har gjort alt du kan for å stå, stå da! Fortsett bare med å stå! Det er riktig. Vi er nødt til å gjøre det. Det er riktig av oss. Det på­hviler oss at vi gjør det.

§ 148. Det påhvilte Elias, det var riktig av profeten Elias at han tok sitt standpunkt for å fullføre Guds Ord fordi han kjente Guds Ord. Han visste at denne Erkebiskopen Jesa­bel, og alle deres konfesjonsuenigheter fløt sammen med retningen i verden. Det var riktig av Elias, som en pro­fet, at han stod. Og han stod alene! Han sa: “Gud, de er fortapte alle sammen unntatt meg, og jeg står alene.” Det var så langt som han visste. Gud sa Han hadde noen flere som tok det samme standpunktet; kanskje ikke på det stedet som Elias var i fordi han var skyteskiven i nasjon­en. De fikk ikke kritikken slik han fikk den fordi alle de skjøt rett på ham fordi han var profeten. Men det påhvilte ham midt i alle prøvelsene, midt i ‘all kritikken, midt i all likegyldigheten påhvilte det Elias som en profet å ta Guds Standpunkt, og stå der.

§ 149. Det er riktig av oss å fullbyrde all Rettferdighet. Den der store og mektige mannen som varsler om denne tiden når Jesabel religionene og ting nu reiser seg, ting som vi har i dag, som forsøker å ta over, påhviler det en Guds tje­ner å stå, uten hensyn til hva noen sier eller hva som finner sted, fordi det er riktig av oss at vi står sammen med Ordet.

§ 150. Elias visste at han var en profet. Han så visjoner. Gud stadfestet at han var en profet. Så uten hensyn til om hans brødre aldri… på titusenvis. Bare se på israelittene. Der er på millioner av dem, folk som påstår at de tror på Jehova. De har organisert seg. De er gått moderne, slik de gjør det i dag. De gikk moderne. De inngikk kompromiss med Hans Ord. Halleluja, men det var riktig av ham, Elias, at han full­byrdet all Rettferdighet. Så der stod han, alene, idet han roper ut imot de onde! Om de hadde tatt livet hans, hva med det? Det var riktig av ham å fullbyrde all Rettferdighet. Der var ondskap i landet. Der var likegyldighet i landet. Der var skriftsmessige forurettelser i landet, og det var riktig av Elias å fullbyrde all Rettferdighet, å stå for Jehova, og da stod Jehova for Elias, amen, idet det var riktig av ham.

§ 151. Abraham – det påhvilte Abraham å skille seg fra vantro. Det påhviler enhver troende å skille seg fra van­tro! Abraham, det sømmet seg for ham å vandre i et land som var hans eget, han og Gud, alene, fordi han var en profet. Verden forstår ikke hvorfor Abraham tok et slikt valg. Hvorfor forlot han hjemmet sitt? Hvorfor forlot han menigheten sin? Hvorfor forlot han folket sitt? Hvorfor gjorde han en slik overilet ting, å oppholde seg i et fremmed land hvor der var verken vann eller mat? Hvorfor drog han inn i de der gustne ødemarkene hvor men­nesker ennå ikke hadde gått? Men det var riktig av ham, siden han var en profet, å atskille seg fra all vantro, og til å vandre alene med Gud. Gud sa: Atskill deg, og jeg vil velsigne deg.

§ 152. Når du skiller deg fra all vantro, vil Gud velsigne deg. Og det påhviler hver eneste en av oss, uten hensyn til prisen, å atskille oss fra den vantroende verden. “Kom ut fra å være iblant dem, og vær dere atskilt,” sier Gud: “Jeg vil ta imot dere.” Det sømmer seg for oss, som Guds menn og kvinner, å ta vårt standpunkt i denne mørke time som vi lever i. Abraham, uansett hva resten av dem tenkte, han atskilte seg.

Hvorfor? Han hadde sett Gud. Han så en visjon. Visjonen var sann. Visjonen gikk i opp­fyllelse. Han visste at Gud var med ham. Abraham, å komme med en slik uttalelse som han gjorde, en mann 100 år gammel, og en hustru på 90, og hun var ufruktbar og han var steril, at de skulle ha et barn i deres alder. Ja, den medisinske vitenskapen i den tiden ville ha kalt ham på en eller annen måte for å være forskrudd. De ville ha kalt ham for å være en tulling, men det var riktig. Halleluja!

§ 154. Noen ganger sømmer det seg for oss å bli til en avviker fra vanlig skikk og bruk dersom det er i samsvar med Ordet. Gud hadde talt til ham og sa: “Abraham.” Han svarte: “Ja, Herre?”

§ 155. “Jeg er dine fedres Gud. Jeg er Evighetens Gud. Jeg Er El Shaddai; jeg er Barmen, Jeg Et Brystet, Jeg er Den Som gir Styrke. Jeg bryr meg ikke om hvor gammel du er, Abraham. Hva er det for Meg? Jeg bryr meg ikke om hvor steril du er eller hvor ufruktbar hennes livmor er. Jeg vil gi deg en sønn.” Og Abraham sa: “Jeg tror Deg, Gud.” Halleluja!

§ 156. Bibelen sa: “Han vaklet ikke på Guds Løfte på grunn av vantro, men var sterk idet han gav lovprisning til Gud.”

Hvorfor? Det var i samsvar med ham. Han hadde sett Guds hånd virke i Kraft.

§ 157. Ah, Branham Tabernakel, hva er det for et ord vi vil gi på Dommens Dag når vi har sett Hans mektige hånd? Vi har sett Hans Kraft, vi har sett Hans Herlighet. Vi har sett hva Han sa. Det mislyktes aldri. Vi har sett Hans Person, den veldige Ildstøtten, et Lys Som henger i rommet her. Vi har sett Det over der, vitenskapen har tatt fotografier av Det, og alt mulig. Og her går Budskapet ut, helt på linje med Det: “Atskill deg fra dem! Slutt deg ikke til noen som er av vantro.” Det er riktig av oss at vi fullbyrder all Rettferdighet.

§ 158. Abraham hevdet at han var en pilegrim og en fremmed. Han hadde ikke noen å gjøre, han kjente ikke noen på jorden. Han vandret sammen med Gud fordi det var i samsvar med ham, for han hadde sett Ham. Det var i samsvar med Abraham. Da alle de der kongene møtte hverandre der ute, hus­ker dere, for å gjøre ham til en stor, svær kar; alle kongene, etter at Abraham hadde vunnet denne store seier­en, da kongene møtte ham der ute, alle konfesjonsbrødrene, sa de: “Du skjønner, Abraham, vi vil inngå en overenskomst med deg. Vi kommer til å gjøre slik og slik.”

§ 159. Han sa: “Jeg vil ikke ta en skoreim fra en sko til meg for at dere ikke skulle si: ”Jeg gjorde Abraham til noen.”

§ 160. Ah, det var riktig av ham for han visste – halleluja! – at Gud sverget for ham: “Overalt du ser vil jeg gi til deg; øst, nord, vest, og syd.”

§ 161. Hva forskjell gjør det om vi fikk en fem cent eller en ti cent, om vi fikk noen å ete eller om vi ikke fikk, om vi lever eller dør? Gud lovet: “Den ydmyke skal arve jorden.” Det påhviler oss, det er i samsvar med oss at vi lever som Det, handler som det for å fullbyrde all Rettferdighet. som Gud ønsker menn og kvinner som vil stå og fullbyrde all Rettferdighet! Selvfølgelig, Rettferdighet er “Hans Ord.”

§ 162. Som jeg sa i begynnelsen av talen at det var grunnen til at Jesus ble døpt. Uten hensyn til hvordan det var … hvis Han påberopte Seg å være Guds Sønn, skulle Han da bli døpt for tilgivelse av synder? Han hadde ingen! Men Han måtte nødvendigvis bli vasket fordi Han var Yp­perstepresten. Han måtte fullbyrde all Rettferdighet. Han sa: “La det skje, Johannes. Jeg vet at du vet det. Jeg vet at jeg vet det, og vi kjenner hverandre. Men vi vil la det skje for at det skal være slik, men således er det riktig av oss.” Amen!  Halleluja!

§ 163. Så jeg vil ta veien sammen med Herrens foraktede fåtall! Meget riktig for meg; det blir riktig for dere som Guds tjenere, at vi tar veien sammen med Herrens forak­tede fåtall, at vi vandrer gudfryktig, rettferdig, hellig, “i dette nåværende livet idet vi legger vekk enhver byrde som så lett besetter oss idet vi ser hen til Opphavsmannen og Fullenderen av vår Tro, Jesus Kristus! Amen. Det var riktig av Abraham da han vandret dit opp.

§ 164. Og Gud fortalte ham: “Ta nu denne lille gutten. Nu er du 120 år gammel, og du har en liten gutt her, et lite krøll­hode. Han er en søt liten ting, men jeg vil at du skal ta ham opp på fjellet og gi ham som et Offer, for ved ham kommer jeg til, ut fra deg, å danne mange folkeslag.” Hvordan skulle det kunne skje? Så ut som om Gud fikk det hele forvrengt. “Igjennom Isak kommer jeg til å ta og velsigne hele ver­den, og hver eneste nasjon, med ham, men jeg vil at du skal ta ham opp på fjellet og drepe ham. Gjennom Isaks sed,” halleluja! “gjennom Isaks sed vil jeg velsigne hver eneste nasjon under himmelen, men jeg vil du skal ta ham opp dit og drepe ham.”

§ 165. Å, den strenge, besluttsomme, gamle faren med veden og en sekk på ryggen sin idet han leder et esel. Å du, lille Isak går foran ham! “Han vaklet ikke på Guds Løfte som følge av vantro.” Det var i samsvar med ham.

§ 166. For Abraham, ham selv, sa: “Jeg fikk ham som en fra de døde, og jeg er helt overbevist om at Gud er i stand til å oppreise ham igjen.”

Amen! Det var riktig av Abraham å fullbyrde all Rettferdighet. Han visste hva han snakket om, han kjente Sin Gud. Han visste hva Gud sa, Gud er i stand til å virke med. Uansett hva Løfte Gud gav, Gud er i stand til å holde Løftet Sitt. Så det var riktig av Abraham at han skulle fullbyrde all Rettferdighet.

§ 167. Det var riktig av disiplene på Pinsedagen å gå opp på den øvre sal. Hvorfor? Hvorfor var det riktig? Fordi de hadde møtt en Mann, en Tømmermann, kjent for ver­den, en Fremmed fra Galilea med et dårlig rykte, ‘uekte.’ Men de hadde sett den Mannen oppreise døde. De hadde sett den Mannen åpne blindes øyner. De hadde hørt den Mannen forkynne det uforfalskede Guds Ord, og de visste at Han var Messias. De hadde sett alle tegnene rundt Ham. De hadde hørt Gud tale tilbake fra Himmelen. De hadde sett Ildstøtten Som henger over Ham. De visste at Han var Messias. Og når Han sa til dem at: “Det er formålstjenlig for Meg at jeg går bort, men jeg vil at dere skal gå opp dit til byen Jerusalem, og være der oppe. Bare vent der.” “Hvor lenge?” “Inntil.” “Hvor lenge kommer det til å bli, Herre?”

§ 168. “Bare inntil! Inntil dere blir ikledd med Kraft fra det Høye! Da skal dere være Mine vitner.” “Hvor lenge vil det vare, Herre?”

§ 169. “Inntil denne generasjonen, og til den generasjonen der, og så mange som Herren vår Gud skal kalle. Til Jeru­salem, Judea, Samaria, og til jordens ytterste ender. Men før dere går, vil jeg at dere skal vente! Jeg kommer til å gjøre noen for dere.”

§ 170. Det påhvilte dem at de gikk inn på den øvre sal fordi de hadde sett Hans Kraft. De visste at Han døde, var død. Og døde, så død at endog månen og stjernene vitnet om at Han var død; de skjulte sine ansikter og ville ikke skinne. Jorden visste at Han var død inntil den rystet i en nervøs utmattelse. Klippeblokkene ble oppstøtt ut fra jorden, de som hadde vært der inne siden ødeleggelsene under syndfloden. De visste det var Messias. De visste det. Hans Ord var at Han skulle sende tilbake Den Hellige Ånd. De visste at det var et Løfte. De visste at de måtte nødvendigvis vente der oppe på Den. De hadde sett Ham. De visste Han var død. De visste Han var oppstått. De hadde sett Ham. Derfor visste de hva de talte om.

§ 171. Inntil et menneske vet hva det taler om, kan han ikke si særlig meget; kun når du vet hva du snakker om. Hvis du tror at dette er opprømthet, kom og få Det en gang; da vil du vite hva du snakker om. Det er ikke opp­rømthet. Det er Guds Kraft til frelse. Det er Den Hellige And. Jeg vet hva jeg taler om. Enhver som har tatt’ imot Ham, vet hva de taler om.

§ 172. Det påhvilte disiplene, det var i samsvar dem at de skulle holde Hans Ord med å vente oppe i Jerusalem. Så de drog opp for å vente på Pinsedagen inntil de fikk Den Hellige And. For da visste de at deres tjeneste ikke kunne fortsette førenn de hadde fått Den Hellige And for å vitne om Ham. De visste de var hjelpeløse, men de måtte ha Hans Nærvær så de gikk avsted for å vente på Det. Det påhvilte Peter, etter at Jesus hadde møtt ham.

§ 173. I Markus 16 sa Han: “Gå til hele verden og forkynn Evangeliet. Disse tegn skal følge dem som tror. I Mitt Navn skal de kaste ut onde ånder, tale i nye tungemål, ta opp slanger, drikke dødelige ting, det skal ikke skade dem. Når dere legger hendene deres på de syke skal de bli friske.”

§ 174. Det sømmet seg for den hellige Peter, den gamle fiskeren; han hadde ikke nok utdannelse til å undertegne med sitt eget navn. Men en dag da han gikk gjennom porten som kalles den Fagre, som Salomo hadde bygget, der lå det en mann som var lam. Knærne hans var svake, anklene, han kunne ikke gå. Han hadde vært slik. Han hadde ingen styrke. En mann omtrent 40 år gammel, han hadde ikke noen styrke. Men da Peter hørte det raslet i tiggerskålen, og så ned, og så en krøpling som ligger der, da var det noen som hamret inne i hjertet hans! Han hadde vært til Pinsen, han hadde Den Hellige Ånd! Han hadde Jesu Løfte, så det hvilte på ham, det kom til ham at han sa: “Sølv og gull har jeg ikke.” Han kom med sitt vitnesbyrd: “Jeg har ikke sølv eller gull, men det som jeg har, vil jeg gi til deg om du kan ta imot det.”

Jeg kan forestille meg at mannen sier: “Jeg kan ta imot det.

§ 175. Han sa: “Da, i Navnet til Jesus Kristus fra Nasa­ret, stå på dine ben og bli gjort frisk.” Og han strakk hånden ned, og fikk fatt i ham for å anvende hans tro, og reiste ham således opp; og anklene fikk styrke, og han gikk springende idet han priste og herlig­gjorde Gud.

§ 176. Det påhvilte ham å gjøre det, det var riktig av ham. Han skulle ha gjort det fordi han var salvet disip­pel. Han hadde vært med Jesus Hele verden visste om det dagen før, i Sanhedrins Rettssal, da de hadde samlet dem opp, ham og Johannes, begge to, uvitende og ulærde, de visste at de hadde vært sammen med Jesus fordi de hørte måten de snakket på, den djervheten de hadde. De visste at noen hadde skjedd med dem, og Peter visste det. Så det var i samsvar med Peter, det påhvilte ham fordi han hadde Guds Løfte for den tiden.

§ 177. “Jeg vil gi dere Kraft. Jeg vil gi dere Kraft. Dere skal trø på slangers og skorpioners hoder. Hva som helst dere ber om i Mitt Navn, det vil jeg gjøre. Om du sier til dette fjell, flytt deg, og ikke tviler i ditt hjerte, men tror at hva du sa skal komme til å skje, kan du få hva du har sagt.” Da var det i samsvar med Peter å tro Det. Det påhvilte ham. Det var hva han skulle gjøre fordi han visste at han levde i tiden for det oppdraget. Det var Lyset i timen.

39 Oppstandelsen var nettopp kommet, Den Hellige Ånd var der. Det var i samsvar med ham.

§ 179. Det var i samsvar med den hellige Paulus etter at han had­de vært en kritiker. Og på sin vei en dag ned der `til Damaskus, den Ildstøtten Som hadde ledet Israel fra Egypt til det lovede Land, Den Som var blitt gjort til kjød og bodde iblant dem, og vendte tilbake til Gud, talte til ham. Og han undret seg. Hvordan kunne dette være Jehova? Hvordan kunne det ha seg? Og der er Han, i den samme Ild­støtten, Som henger der. “Herre, hvem er Du Som jeg forfølger?”

§ 180. Han sa: “Jeg er Jesus.” Åh, du og du! Han gav ham oppdraget, gav ham hans tjenes­te. Gav Paulus oppdraget, gav ham hans tjeneste.

§ 181. Paulus hadde vært i Guds Nærvær, han hadde sett Ildstøt­ten. Han så at Jesus, Som en gang var Ildstøtten, deretter gjort til kjød og levde iblant oss, og vendte tilbake til Ildstøtten, gav ham oppdraget til hans tjeneste. Halleluja! Ikke noen kunne ryste ham. Det var i samsvar med ham når de tok tøystykker av kledningen hans og, sendte til de syke. Det var riktig av ham fordi han visste han var den salvede apostel. Han så visjoner fra Gud, og Gud viste Seg for ham og talte, og så at det skjedde akkurat nøyaktig slik. Ja, det var riktig av Paulus at, når han forsøkte å hjelpe folket, da var det for å fullbyrde Ordet Som var blitt gitt ham i oppdrag. Han var Lyset i tiden. Han var Lyset for Hedningene. Han visste det. Gud gav ham i oppdrag å være det. Han var Lyset i den tiden. Så han, Paulus, fikk oppdraget.

§ 182. Nu er det pålagt oss, det er i samsvar med oss i denne tiden. Vi vet! Vi har nettopp vært igjennom Menig­hetstidene. Vi vet at vi har fatt Den Hellige Ånd, vi vet det uten en skygge av tvil. Vi vet vi har Evangelielyset.

§ 183. “Vend om, hver eneste en av dere, og bli døpt i Jesu Kristi Navn til forlatelse for syndene deres, og dere skal få Den Hellige Ånds Gave.” Det finnes ikke en geistlig i hele verden eller noen som helst ellers som kan trosse Det. Hvor langt frem skulle dette gjøres? “Løftet er for deres barn, for dem som er langt borte, til og med så mange som Herren vår Gud skal kalle.”

§ 184. Profeten sa: “Det skal bli Lys i Aftentimen, disse Evan­gelielysene skulle komme tilbake igjen.” Slik som den samme solen står opp i øst og går ned i vest, skal Den vende tilbake igjen i de siste dager. Her er vi i de siste dager!

§ 185. Vi har fått Den Hellige And. Vi vet det. Vi taler i tunger slik de gjorde det i Pinsen, og vi vet dere kan få Den.

§ 186. Vi vet at den 7. engelen har gitt Budskapet. Vi ser Det stadfestet, Tegnet.

§ 187. Vi vet at vi er i slutten av Laodikea menighetstid. Vi kjenner den nasjonale ufreden; Tegn og Undere viser seg overalt. Vi vet at vi er i endetiden.

§ 188. Gud vitner. Og det påhviler oss, det er riktig av oss, at vi fullbyrder all Rettferdighet. Nasjoner imot nasjoner, stundom rådville, voldt lidelse, alle disse tingene som vi har hørt. Om dere kan, ta imot Det.

§ 189. Nu er vi i den siste timen. Vi er i Laodikea menighetstid. Hver eneste budbærer har gitt sitt Budskap i sin tid. Og vi er i slutten av denne menighetstiden, og vi ser at Gud har stadfestet den med Tegn og Undere. Og ingen kan si det ikke er slik.

§ 190. Han er her nu! Han er i Menigheten! Han er inne i folket. Ingen kan si at det ikke er slik. Vi vet at Han er her.

§ 191. Og det påhvilte oss å ta Hans Ord. Vi, det sømmet seg for oss å tro all Rettferdighet. Det sømmer seg for oss. Det påhviler oss at vi fullbyrder alt som Han har talt om.

§ 192. Menigheten er svak, menighetene av i dag. Vi er brukket opp i organisasjonsmessig strid, atskillelse av broderskapet: Metodist, Baptist, Presbyterianer, Enhets­tilhengere, Treenighetstilhengere, Femfoldighetstilheng­ere, alt slags stoff. Vi er brukket opp. Det er måten det er antatt å være på. Det er nødt til å være på den måten.

§ 193. Deretter skal der komme et Budskap! Å, halleluja! Vi vet at det er den samme Ildstøtten Som ledet Israel. Vi vet at den samme tjenesten som fulgte med Jesus Kristus, ved den Ildstøtten Som hadde salvet Ham, følger Menigheten i dag. Vitenskapen har bevist det. Vi trenger ikke det. Gud har bevist det! Vi trenger Jesu Kristi tjeneste til å passe med den Toppstenen Som kommer over der, Som har brakt Menigheten inn på et sted hvor tjenesten er nøyaktig lik det Den var da Jesus drog Sin vei. Helt lik! Nasjoner ødelegges, Israel våkner opp, Tegnene Som de gamle vismenn forutsa; Hedningenes dager er talte, tynget av å være revet i stykker; Åh, dere som er splittet, vend tilbake til deres egne.

§ 194. Vi er i de siste dager, og det påhviler oss, det er riktig av oss at vi fullbyrder all Rettferdighet.

§ 195. Husk, Jesus sa: “Som det var i Lots dager, slik skal det være ved Menneskesønnens Komme.” Hvor mange husker det? (Forsamlingen svarer: ‘Amen.’) Godt. Hva var det i Lots dager? Hvilket Tegn gav Han?

§ 196. Det var 3 klasser av mennesker på Lots tid. Er det riktig?

(Forsamlingen svarer: ‘Amen.’)

Der var de vantroende, de som hykler tro, og de troende. Hver og en av dem mottok en budbærer.  Det er riktig. Da Abraham satt under eiketreet sitt, hva fant sted? Se på hva som fant sted.

§ 197. Det var en Engel Som kom ned og drog nedover til Sodoma. Denne Mannen gikk dit ned og lærte dem om omvendelse, at de skulle vende om og vende seg til Gud. Hva skjedde? Bare 3 kom ut, Lot og de to døtrene hans. Hans kone ble til en saltstøtte. Bare tre kom ut når der var en moderne Billy Graham som skjøt budskapet ned inn dit til dem. Og vi ser det skjer i dag. Vi ser at til den nominelle menigheten ser vi en budbærer som står frem og forkynner.

§ 199. Og der var En Som kom til Abraham og den utvalgte Menig­.  Han gav dem et Tegn. Og vi vet at det er sant. Vi vet at det er et faktum. Han satt med ryggen vendt mot teltet og sa hvem Sara var, om det som var på hennes hjerte, det som var hennes vanskelighet. Han gir budskapet, helt slik. Abraham visste at det var Gud. For straks etter at Han sa det slik, kalte han på Ham: “Elohim,” en Budbærer formet i menneskelig kjød for å bringe et Budskap til Sodoma og Gomorra.

§ 200. Og når vi ser de tingene som Jesus sa ville komme til å skje, er det riktig av oss at vi fullbyrder all Rettferdighet. Det påhviler oss at vi tar Gud på Hans Ord. Tror dere det? (Forsamlingen svarer: ‘Amen.’)

La det være slik nu.

§ 201. “Bror Branham, du er – du er – du er ute av balanse med ned alle de andre med konfesjonene.”

§ 202. Det kunne kanskje være slik. La det være slik nu. Det er riktig, la det være slik.

§ 203. “Vel, du ville være atskillig bedre stillet dersom du ville fortsette å samarbeide.”

§ 204. La nu det, det der, være slik. Men således påhviler det oss. Vi er Hans Folk, Hans profeter, Hans vismenn. Det er riktig av oss at vi fullbyrder all Rettferdighet. Så la oss gjøre det mens vi bøyer våre hoder.

Nasjoner ødelegges, Israel våkner opp,

Tegn Som Bibelen har forutsagt;

Hedningenes dager er talte,

tynget av å være revet i stykker;

Åh, dere som er splittet,

Vend tilbake til deres egne.

En forløsningens dag er nær,

Menneskers hjerter svikter av frykt;

Bli fylt med Ånden,

Ha lampene deres pusset og klare,

Se opp, din forløsning er nær.

Falske profeter lyver, Guds Sannhet fornekter de.

At Jesus den Salvede er vår Gud,

(Hvor sant det er; å, hundrevis!)

Men vi vil vandre

hvor apostlene har gått.

For forløsningens dag er nær,

Menneskers hjerter svikter av frykt;

Bli fylt med Ånden,

Ha lampene deres pusset og klare,

Se opp, din forløsning er nær!

§ 205. Mens dere har hodene bøyet, påhviler det deg i denne formiddagen at du gir ditt liv til Kristus? Har Han talt til deg? Om det er slik, bare løft hånden din til Ham og si: “Nu tar jeg imot Kristus. Det påhviler meg at jeg overgir alt mitt, min vilje, i formiddag til Ham. Nu løfter jeg hånden min og sier: “Herre Jesus, vær barmhjertig. Jeg trenger Deg, å hvor jeg trenger Deg! Hver eneste time trenger jeg Deg.”

Gud velsigne dere.

“Ah, velsignede Frelser jeg kommer ti1 Deg.”

Jeg trenger Deg, å, jeg trenger Deg;

(Hva om du skulle ligge hvor mor ligger nu.)

Hver eneste time trenger jeg Deg!

Åh, velsign meg nu, min Frelser,

Jeg kommer til Deg!

Jeg trenger Deg, å, O Herre, vi trenger Deg;

Hver eneste time trenger jeg Deg!

Åh, velsign meg nu,

(Herre, jeg trenger Deg nu mer enn jeg har gjort på lang tid.)

Men jeg kommer til Deg!

§ 206. (Bror Branham begynner å nynne: “Jeg trenger Deg hver eneste time.”)

§ 207. Himmelske Far, ned igjennom dalene vandrer vi idet vi vet at Du har lovet: “Jeg vil ikke forlate deg, heller ikke vil jeg svikte deg. Søk du først Guds Kongerike og Hans Rettferdighet, alle andre ting skal du få i tilgift.” Så, jeg kommer til Deg!

§ 208. Om det skulle være noen her som ikke har det rett i sin sjel, om de skulle komme nedover den stien som min mor er rett på i dette øyeblikket, 0 Herre, måtte de ha det vitnesbyrdet også. Det påhviler oss i dag., Herre.

§ 209. Vi er ved veis ende, Laodikea menighetstid; et Budskap,

45 forkastelsen av Budskapet; stadfestelsen av Budskapet; og Kristi Nærvær beviser at Han er den samme i går, i Lots dager, og i dagene i Sitt kjød, og i dagene i tiden; i går, i dag, og for bestandig.

§ 210. La de ta imot Deg nu Som deres velsignede Frelser. Innvilg det, Herre. Jeg ber i Jesu Navn.

Åh, velsign meg nu, min Frelser,

Jeg kommer til Deg!

Dyrebareste Herre,

Fristelser mister sin makt,

Sannelig, Herre, når Du er nær.

Jeg trenger Deg, å jeg trenger Deg!

§ 211. Om Du har tatt henne fra oss, hvil hennes dyrebare sjel i Himmelen. Innvilg det. Innvilg det, Herre.

Min Frelser jeg kommer til Deg!

§ 212. Fader Gud, hør oss. Det er riktig av oss at vi fullbyrder all Rettferdighet her. Vi vet hva Ordet sier. Vi er ikke i mørket. Vi vet hva Ordet har lovet. Hjelp oss, O Herre, at vi fullbyrder all Rettferdighet. Oppfyll Ditt Ord. Måtte hver troende her ha tro nu etter som vi kommer til de syke. Alle oss elsker å leve, Herre, men det første skulle være Evig Liv for den verden som skal komme. Hør oss, Fader, mens forsamlingen er i bønn, spesielt de syke og plagede.

§ 213. Jeg undrer meg på om noen, om der er noen fremmede sammen med oss som aldri har vært i Tabernakelet før, og du er syk, og, ser du til Gud etter hjelp? Med hodene deres bøyet, alle sammen, skulle du ville løfte hånden din, dere som er fremmede for meg, som ikke kjenner meg eller at jeg ikke kjenner dere, og at du er kommet til Kristus nu for å få hjelp, bare løft hånden din. Vil dere? Gud velsigne deg, og deg, og deg. Der er atskillige.

§ 214. Du må bare tro. Dette Budskapet er ikke forgjeves, Det er Guds Ord. Damen … Med hodene deres bøyet — hun fort­setter med å holde hånden sin oppe.

§ 215. Hun lider av en hjertesykdom. Hun er en fru Nance. Hun er fra Madisonville, Kentucky. Det er riktig. Er det ikke frue? Du kan løfte hodet ditt nu. Du hadde hånden din oppe, holdt den bare oppe.

Det er sant, var det ikke. Hvis det er, løft hånden din. Ser dere hva vi lever i, venner? (forsamlingen svarer: ‘Ja.’)

Jeg kjenner ikke den damen. Jeg har aldri sett henne. Men hva er det? Det er et Tegn på Evangeliet. Det dere måtte …

§ 216. Tror du at jeg er Hans profet, kvinne? Gjør du? Dog er vi fremmede for hverandre. Jeg kjenner ikke deg. Det navnet var riktig, var det ikke? Hvis det var i orden, hva Han enn sa til deg, bare – bare beveg hånden din frem og tilbake for forsamlingen så de kan se at det var riktig. Forsamlingen fryder seg.

§ 217. Hva kunne gjøre det? Jesus fra Nasaret. For at du måtte få vite at jeg er Guds profet, og som forteller deg Sannheten, for slik sømmet det seg for oss. En kvinne berørte kledningen Hans, og Han snudde Seg og sa til henne, hennes ‘blodsott,’ og sa den ville stoppe.

§ 218. Damen som sitter ved siden av deg har også en hjerteplage. Det er riktig. Jan. Jeg kjenner henne ikke. Du vet at jeg ikke gjør. Stemmer? Men Gud kjenner henne. Han kjenner hennes plage, gjør Han ikke? Frk. Allen, tror du at Gud kan gjøre deg frisk? (Kvinnen svarer: “Ja.”) Dersom det er ditt navn og din plage, løft hånden din. Løft hånden din hvis det er riktig.

(Forsamlingen fryder seg.)

§ 219. En kvinne sitter ved siden av deg der. Jeg mener fru Bennett. Alle dere er fra samme stedet. Hun har nyre­plage i stedet for hjerteplage. Tror du av hele ditt hjer­te, kan du bli frisk også. Gjør du det, kvinne? Løft hånden din og si: “Jeg vil ta imot det.” Deretter kan du gå hjem og bli frisk, “om du kan tro.” Alle dere er nede i Kentucky, fra en by kalt Madisonville.

§ 220. Det sitter en rett bakom der, en dame, fru Bone. Hun bor i nærheten av Madisonville. Hun bor ikke rett i Madisonvil­le, og hun ser rett på meg. Og der er den Engelen som står rett over henne. Hun bor nettopp i nærheten av Madisonvil­le. Hennes navn er Bone; bihuleplager, astmatisk tilstand, hoster. Hvis det er riktig, sving hånden din frem og tilbake, kvinne. Tro på Herren Jesus Kristus, og dra hjem og bli frisk.

§ 221. Plager med halsen, min herre. Tror du at Gud kan helbrede halsplager og gjøre deg frisk? Vær helbredet! Bare få Guds Tro.

§ 222. Frk. Hopkins, negressen fra Chicago, jeg kjenner deg ikke, aldri sett deg før i mitt liv. Men ønsker ikke du å bli helbredet for din nervøsitet, din bihulebetennelse? Gå, tro, og du kan også bli frisk.

§ 223. Fru Hanes fra Columbus, Ohio. Du tror på Herren Jesus Kristus, og du kan reise hjem og bli frisk også.

§ 224. Vi er ved veis ende. Tror dere? (Forsamlingen svarer: ‘Amen.’) Det er riktig av oss å fullbyrde all Rettferdighet. Han lovet at de tingene skulle bli en realitet. Vi er her. Tror dere det? (’Amen.’)

§ 225. Godt. Legg hendene på hverandre. Jeg ønsker å stille dere et spørsmål. Lovet Jesus at disse tingene skulle være her i de siste dager?

Si: “Amen.” (Forsamlingen svarer: “Amen.”)

“Som det var på Lots tid; de Gjerningene Som jeg gjør, skal også dere gjøre.”

Sier Han også dette:

”Disse Tegn skal følge dem som tror. Legger de sine hender på de syke, skal de bli helbredet.”?  ( “Amen.”)

Er dere rede til å ta deres standpunkt som en troende? ( “Amen.”) For således er det riktig av oss at vi fullbyrder all Rettferdighet.

§ 226. Det er Guds Rettferdighet Som berører deg når jeg i Jesu Navn legger mine hender på disse tøystykkene. Jeg vet Den Hellige Ånd er her, den samme Ene Som var med Paulus

“De tok fra Paulus …”

Slik skal du bli helbredet om du bare tror det.

§ 227. Jeg tror den selv-samme Hellige And, Bibelens Den Hellige Ånd, er her i formiddag idet Han stadfester Seg, Budskapet, i den siste tid, Den store Hellige Ånd Selv idet Han personifiserer Seg ved å komme inn i menneskekjød og gjør Sine Gjerninger.

§ 228 Det har vært vanskelig å stå her i formiddag. Dere vet sånn omtrent hva jeg kommer til å få høre når jeg går her ifra. Men det er riktig av oss at all Rettferdighet blir fullbyrdet.

§ 229. Gud la Budskapet på mitt hjerte. Nu harmonerer det med deg, som en troende, ‘at du tror. Mens dere holder hendene på hverandre, skal der ikke være en syk person iblant oss om du bare vil tro det med hele ditt hjerte, og du er rede til å ta ditt standpunkt.

§ 230. Nu, Himmelske Far, bringer vi denne forsamlingen til Deg, etter Budskapet. Herre Gud, det er sikkert at folket nu kan se at det i samsvar med oss. Det påhviler en profet å stå på Guds Ord. Det sømmer seg for et menighetslem, det er i samsvar med dem at de står. Det påhviler de syke er med de syke menneskene til å tro Jesu Kristi Ord når Han sa: “Disse Tegn skal følge dem som tror. Legger de sine hender på de syke, skal de bli hel­bredet.”

§ 231. Jeg var i ferd med å kalle frem en bønnekø, Herre, men den meddelelsen som nettopp ble gitt meg over telefon­en, har rystet meg, Far. O Gud, Ditt Ord sier: “Det er riktig av oss at vi fullbyrder all Rettferdighet.” Gi Det til hver og en.

§ 232. Den Hellige And er her idet Den beviser at Den er iblant oss. La nu Guds Kraft, la Den Hellige Ånds vitnesbyrd, flytte akkurat nu inn i hjertene på disse menneskene ved å gi dem en forsikring, slik som Daniel hadde det, slik som Noa hadde det, slik som Enok hadde det, slik som Johannes hadde det, slik som Peter hadde det, og slik som Paulus hadde det, slik som Jesus hadde det, slik som Abraham hadde det, slik som alle av dem hadde, Herre, at det er riktig av oss i denne dag, hvor Guddommelig helbredende Kraft blir øst ut, Tegn og Undere gjøres, stor oppvåking er blitt en virkelighet iblant folket, Den Hellige And er kommet ned iblant folket. De har ropt, talt i tunger, profetert, store Gaver, og Tegn og Undere. Budskapets Engel, menighetstidens Engel har vist Seg for oss i form av Den Hellige Ånd, og Han bringer oss et Bud­skap. Vi ser at Det går i oppfyllelse. Vi ser at Han tar våre legemer og omdanner oss fra dødelige menneskevesener til Guds representanter, til å tale frem store hemmelig­hetsfulle Tegn og Undere. Når vi ser disse tingene, da er det riktig av oss at vi fullfører all Rettferdighet,

§ 233, når vi vet at Abraham så tilbake på Lot, så når Daniel kunne se til Abraham, så når Johannes kunne se til Daniel, 0 Gud! så når Peter og Johannes kunne se til Jesus, og når vi kan se til dem, og i dag ser vi de samme resultatene iblant oss, da er det riktig av oss at vi fullbyrder all Rettferdighet.

§ 234 La Jesu Kristi Kraft få denne bygningen til å svul­me av Guddommelig Tro, og helbrede hver eneste person her inne for enhver plage og enhver sykdom, Herre. Og som Din tjener utfordrer jeg denne djevelen som har presset meg hele formiddagen, som har forsøkt å få meg til å gå fra denne talerstolen. Ved Guds Nåde stod jeg her.

§ 235. Alle disse fattige, syke og lidende av Guds dødelige, kom deg ut fra dem, Satan, du din djevel! Jeg utfordrer deg ved Jesus Kristus den levende Gud at du går din vei fra disse menneskene, og ikke plager dem noen mer, for de står som Hebreerbarna i prøvelsens time for å ta sitt standpunkt, og er helbredet fra denne stunden av. I Jesu Kristi Navn utfordrer jeg denne forsamlingens syk­dom og djevler, som er kommet for å gjøre disse menneskene syke, til å komme seg ut av dem.

§ 236. Med våre hoder og hjerter bøyet for Gud skal jeg syne en sang. Jeg skal forsøke på det med din hjelp og Guds hjelp.

“Min tro ser opp til Deg.”

Jeg vil ikke at dere skal tvile, ikke det aller minste, men Jeg påhviler ønsker at dere skal tro nu. Det oss. Hvor mange Kristne er det her inne? Løft hendene deres og si: “Amen.” (Forsamlingen svarer: “Amen.”) Hvor mange troende. Si: “Amen.” ( “Amen.”) Hvor mange har lagt hendene sine på andre? Si: “Amen.” ( “Amen.”) Da er det riktig av oss at vi fullbyrder all Rettferdig­het.

Min tro ser opp til Deg,

Du Golgatas Lam,

Guddommelige Frelser.

Hør meg nu mens jeg ber,

Ta all min synd bort.

Synd er vantro,

la meg fra denne dag av

være helt og holdent Din!

Mens jeg trakker i livets mørke forvirring,

og sprer sorg rundt omkring meg,

(Gud, vær min Leder nu!)

Vær Du min Leder.

Byd mørke snu om til dag,

Tørk sorgens tårer bort,

La meg heller ikke noen gang

gå meg bort fra Din side.

§ 237. Med våre hoder bøyet. Min elskede, gamle mor har vandret bort mens jeg har for­kynt; måtte min røst gi ekko nedover gjennom de store, dype Himmelske daler.

§ 238. Hun sa, da hun fortalte meg her forleden dag: “Billy, du har gitt meg mat. Du har betalt husleien og lysregningene mine, gitt meg noen å spise.” Hun sa: “Min kjære gutt, da, du var liten, gikk jeg utendørs og hugget ved, fyrte i ovnen for å holde deg varm. Og jeg laget mat til deg av hva vi hadde i huset til å lage av.” Å se henne ligge der, og de små, gamle, svake hendene som vasket våre skitne klær. Du står hjelpeløs. Der var ikke noen jeg kunne gjøre.

§ 239. Jeg sa: “Mamma, i hendene til den levende Gud overgir jeg din rettferdige sjel.”

§ 240. Siden da, vandret hun bort. Alle av dem er borte. Mine brødre er alle borte. Budskapet her på talerstolen var heller ubehagelig. Om hun har reist videre nu, Gud hvil hennes sjel. Om hun fremdeles er med oss, og med oss til i kveld, ved Guds Nåde skal jeg være her på talerstolen for å fullføre min plikt, for det er riktig av meg at jeg fullbyrder all Rettferdighet. Og jeg skal finne ut av det.

§ 241. Nu overgir jeg tjenesten til Broder Neville, min velsignede hjelpepastor.

Denne taler er oversatt av:

Magne Espeland og Christian S. Viken.