Budskapsmenigheten

Å TRO GUD.

Et Budskap av William M. Branham.

Søndag formiddag den 24. februar 1952 i

Jeffersonville, Ind., USA.

Fra en sang:

Når vil det øyeblikket komme,

når jeg skal legge min rustning ned,

og bo i Fred Hjemme.

Vi vil arbeide til Jesus kommer,

Vi vil arbeide til Jesus kommer,

Vi vil arbeide til Jesus kommer,

Og deretter samles vi Hjemme.

Ingen stille gleder på jorden jeg kjenner,

Ingen fredfull, beskyttende kuppel;

Denne verden er en ørken av smerte,

Denne verden er ikke mitt Hjem.

Til Jesus Kristus flyktet jeg for å få hvile,

Han bød meg slutte med å flakke omkring;

Og lene meg til unnsetningen ved Hans Bryst

Inntil Han leder meg Hjem?

Jeg søkte straks min Frelsers side,

Ikke mer skal mine skritt vandre omkring;

Sammen med Ham vil jeg trosse dødens kalde tid,

Og nå frem til mitt Himmelske Hjem.

Vi vil arbeide til Jesus kommer

osv.

§2. Nr. 227 nu. Å samle vakre kornband. Jeg liker å synge denne fordi det er en misjonssang, og det på en måte – løfter meg på en måte opp i min ånd. 227 er sangnummeret. Helt fint, nu er avslutningssangen nettopp…

La oss alle sammen stemme i med den nu. Liker dere disse gamle sangene? Si “Amen” om dere gjør. (Forsamlingen sier: “Amen.”) Vidunderlig! Helt fint. Alle sammen nu.

Sang:

Til innhøstningsmarkene langt borte,

vil vi gladelig gå i dag;

for å samle inn kornbånd -åh- vakre kornbånd.

Fra det tidlige daggry til natt,

vil vi arbeide med vår styrke,

for å samle inn kornbånd -åh- vakre kornbånd.

Samler inn kornbånd, vakre kornbånd

Samler inn kornbånd, vakre kornbånd

Åh, priset være Herren,

vi er på vår vei til Landet hvor dagen ingen ende har,

idet vi samler inn kornbånd -åh- vakre kornbånd.

På fjellet, åskammer eller sletter, vil vi høste inn kornet,

idet vi samler inn kornbånd, vakre kornbånd;

Ja, vi vil arbeide fjernt og nær,

aldri vaklende, frykter aldri,

idet vi samler inn kornbånd -åh- vakre kornbånd.

Hver eneste en nu. Kom an!

For å samle inn kornbånd -åh- vakre kornbånd,

for å samle inn kornbånd, gylne kornbånd,

vakre, gylne kornbånd;

Lovpris Herren, vi er på vår vei

til Landet hvor dagen ingen ende har,

idet vi samler inn kornbånd, vakre kornbånd.

§4. Bare et øyeblikk. Når vi nu kommer til den delen igjen, “Lovpris Herren, vi er på vår vei til Landet,” la oss peke oppover “til Landet hvor dagen ingen ende har, idet vi samler inn kornbånd. La oss nu forsøke oss på koret. Kom igjen! Lovpris Herren, vi er på vår vei, til Landet hvor dagen ingen ende har, idet vi samler inn kornbånd, vakre kornbånd.

§5. Vel, la oss nu ta det igjen:

Vi vil synge og vi vil be,

og vår Mesters Røst adlyde;

Idet vi samler inn kornbånd -åh- vakre kornbånd,

mens vi går i fremmedland, og gjør hva vår Herre befaler,

idet vi samler inn kornbånd, vakre kornbånd.

Koret til slutt.

§ 6. La oss reise oss nu, om dere vil.

Åh, Livets Mester, i denne Boken Som er kalt Bibelen ser vi Deg denne morgenen i et slående bilde slik vi ville tenke oss at det kunne være en vakker søndags morgen da Du satt der oppe på fjellet, og hadde samlet Dine disipler rundt Deg og lærte dem i Bergprekenen akkurat de tingene de skulle gjøre. Du sa: “Velsignet er de ydmyke (saktmodige), for de skal arve jorden. Velsign et er de fattige i ånden for Guds Kongerike er deres. Velsignet er dere når mennesker skal skjelle dere ut og forfølge dere, og taler alt slags ondt i falskhet mot dere for Mitt Navns skyld. Fryd dere, og vær overstrømmende glade fordi stor er deres belønning i Himmelen.”

§ 7. På følgende måte lærte du alle oss at vi skulle be slik som dette.

(Bror Branham og forsamlingen ber sammen i samsvar med Matteus 6, 9-13):

“… vår Far Som er i Himmelen, helliget være Ditt Navn.

10. Ditt Kongerike komme, Din vilje skje, på jorden, slik som den er i Himmelen.

11. Gi oss i dag vårt daglige brød,

12. og tilgi oss for, våre overtredelser som vi tilgir dem som begår overtredelse mot oss.

13 Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde, for Kongeriket er Ditt, og Kraften, og Æren, i all Evighet. Amen.”

§8. Nu kan klassene innta sine plasser. Klassen for de voksne flytter seg, om dere kan, fremst mens guttene gir oss ”Cloud Ånd Fire” (Sky Og Ild) (Pianisten og musikerne spiller ”The Cloud and Fire” mens barna går til sine klasser – Red.)

§9. Nu er der noen tomme seter her fremme om noen av dere helt der bak… Jeg vet at vårt tabernakel er ikke … akustikken her er ikke så veldig god fordi vi har en tilbakevirkning mellom hver av de veggstøttene der og takbjelkene som henger ned. Der er et tilbakeslag. Hvis dere skulle ønske å komme litt nærmere, er der noen få seter. Du er mer enn velkommen til det, om du skulle øn­ske det, mens vi holder på med dette.

§10. La oss nu slå opp i 1. Mosebok det 22. kapitel, og slå deretter opp på Romerbrevet det 4. kapitel bare for et kort Budskap i formiddag i vår søndagsskoleundervisning før helbredelsestjenesten. 1. Mosebok 22.

§ 11. Trenger noen en Bibel? Glemte du din? Om du gjorde det, løft bare hånden din om du skulle ville ha en å lese med i. Vi har noen her baken til. Det ville glede oss om en av plassanviserne kunne få bringe en direkte til deg, om du skulle ønske en. Jeg så noen hender oppe. Bror Roy, vil dere Brødre komme inn et Øyeblikk og levere dem ut, bakover, der borte. Det er godt.

§ 12. Er fru Harvey her? Er Fru G. H. Harvey fra Danville, Illinois, her? Har du tatt gutten din med deg? Fint. Vi skal ha bønn for ham om bare en liten stund. Utmerket, fru Harvey. Helt fint.

§13. Nu kommer vi til å tale bare lite granne eller ha søn­dagsskole. Det er vanlig her at vi har vår søndagssko­leundervisning. Men mens jeg er her hjemme, ja, da pleier jeg… de gir etter, og lar meg få ha søndags­skole på grunn av det å be for syke. Og så vil pastoren vår bringe morgenens Budskap rett etter denne delen av tjenesten. Og vi skal forsøke på å gi ham podiet bare så snart som det er mulig, klokken 11, om den Gode Herre vil.

§14. Nu er der mange bønnebegjær, og jeg ber for alle dere til stadighet, og overalt, og jeg ønsker dere ber for meg.

§15. Jeg har en ting her. Årsaken til at jeg er så lenge hjemme på denne tiden er at jeg søker Guds Guddommelige vei for å få vite hvor jeg neste gang skulle ha mine møter noget jeg lovet Ham at jeg ville gjøre. Nu forsøker jeg ikke på å skynde på Herren fordi Han vet alle ting, men jeg ber Ham om å vise meg en visjon av det som jeg er nødt til å gjøre eller hvor mitt neste skritt skal være. Og siden jeg er kommet hjem fra Afrika har der bare vært en visjon som har funnet sted; og det var her forleden morgen. Da kom det to eller tre ganger i løpet av dagen. Og jeg tror Han er nær nu.

§16. Visjoner kommer vanligvis buntevis. Om du la merke til det i Bibelen, kom det vanligvis på våre Brødre i forgagne dager en hel bunt av visjoner som ville virke inn på Daniel eller på Josef, og deretter ville det gå en tid hvor der ikke ville være noen.

§17. Jeg har ofte undret meg på om jeg skulle bringe mine tjenester på den måten jeg har brakt dem. Bare be for ….åh, kanskje jeg klarer et dusin eller to på en kveld eller noget som det mens der er tusener av dem som venter, og det kommer bare til mitt hjerte at jeg ikke skulle gjøre det, at Gud har gitt meg autoriteten til å ta sykdommene, til å bryte satans makt.

§ 18. Og onsdag kveld for en uke siden kom jeg ned hit til tabernakelet, og der var en flokk mennesker som hadde samlet seg så jeg bare la liksom en ulldott frem for Herren (Dommernes Bok 6,37), og jeg sa: “Jeg sviktet aldri…”

§ 19. Jeg har mange ganger… Jeg har alltid først stilt spørsmål til folket: “Tror du? Hvor meget tror du? Tror du at jeg er i stand til å gjøre dette?” og alle disse forskjellige tingene på den måten. Og deretter, og så ville jeg vente for å få dem opp på podiet, og vente inntil jeg så en visjon for å se helt nøyaktig hva som gikk for seg. Da ville jeg komme med en autoritær erklæring om hva det akkurat var. Det gikk så langsomt, jeg kunne nesten ikke komme i gang med folkene. Men for noen få dager siden undret jeg meg på…

§ 20. Mange ganger kunne jeg stå på podiet, der hvor det kanskje var 100.000 mennesker. Og før du visste av det reiste der seg bare noget vågalt opp inne i meg, og jeg gikk rett på og kaller på den demonen, og kaster den ut. Og jeg tenkte: “Det der er merkelig.” Og så begynner jeg å tenke… Mange av dere har lest min lille bok, uten tvil alle her inne, om de mange hendelsene der.

§ 21. Jeg så dem en kveld i Portland hvor en demon … og å du og du! En mann som veiet omkring 300 lbs. løp mot po­diet, og han sa: “Vel, din hykler, jeg skal vise deg hvor meget av en Guds mann…” Han var en sinnssyk person, ute ifra institusjonen. Og han løp opp på podiet og skulle vri nakken om på meg, og 500 forkynnere trakk seg bare unna ham. Og han strakk armen sin bakover og sa: “Jeg skal brekke hvert eneste ben i kroppen din.” Og jeg veide 128 lbs, og med ham på noget slikt som 300 ibs, og et svært stort bryst, og for en kraftig mann han var, godt i stand til å utføre sin trussel. Og midt i det hele var det noe som kom over meg, og jeg gikk bare rett ut til der hvor han var. Han sa: “I kveld skal jeg brekke hvert eneste ben i ditt skrøpelig utseende lege­me.”

§22. Jeg sa: “Fordi du har utfordret Guds Ånd, skal du i kveld, i Navnet til Herren, falle over mine føt­ter.” Der ble de to profetiene gitt.

§ 23. Han for fremover mot meg og sa: “Jeg skal vise deg hvem sine føtter jeg skal falle over.” Og han spyttet meg i ansiktet da han kom nærmere opp til, og han trakk bakover den store, svære knyttneven sin.

§ 24. Akkurat da sa jeg: “Satan, kom ut av mannen.” Og han slengte opp armene sine og skrek, og falt tvers over benene mine slik at politiet måtte trekke ham vekk.

§25. Nåvel, han hadde ikke noen tro på meg. Han trodde meg ikke. Og, jeg ser at det er nødvendig med en sterk utfordring. Jeg har bedt for hver eneste en som kommer.

§26. Hin kvelden var det noen mennesker her, en kvinne kunne ikke snakke. Så snart som den onde makten ble utfordret, snakket hun normalt.

§ 27. Og det var en dame her som hadde en stor struma i halsen sin. Jeg gikk bare over til henne og sa: “Satan, jeg har nettopp den autoriteten til å knuse din makt. Du er nødt til å komme ut av henne.” Jeg sa: “Han har gått sin vei.” Jeg sa: “Tror du det?” Og hun svarte: “Ja.”

§28. Jeg sa: “Fint, gå nu du hjem og ta en tråd rundt halsen din og mål den. Se hvor stor den er. Og hver tredje dag, kutt et stykke av tråden der hvor du ser den er begynt å minke.

§29. Den første dagen var det omtrent så meget. Den andre dagen, omtrent som det, og den tredje dagen noe slikt som det etter hvert som den var blitt mindre, ser dere. Det er den samme traden. Hun kom med den her til podiet.

§30. Og så begynte jeg å høre det komme inn. Og jeg ber bare til Gud: “Ville det være Hans Guddommelige vilje?” Og her forleden morgen omkring… Jeg har en liten pike, åtte, ti måneder gammel, lille Sarah, og hun var en søt, liten skatt. Og jeg har ikke fått være sammen med henne så meget. Og jeg har skjemt henne bort, jeg skal innrømme det, holder henne i armene mine hele tiden. Det ville du også gjøre om du ikke fikk se den der vesle kjærlighetsklumpen mer enn hva jeg var i stand til å få se henne, vet dere, bare nu og da når jeg er hjemme. Så jeg antar at jeg har forkjælt henne en hel del.

§32. Hun holder på å få noen tenner, og ble virkelig syk. Hun må ha fått noe dysenteri også. Det er noe som går. Jeg antar noen i din familie har det også, virkelig syk, kaster opp og dysenteri. Og så skrek hun. Hennes mor var så trett, hun våknet ikke engang. Ikke jeg heller. Og jeg våknet. Jeg sov baken til i det andre rommet fra hennes. Moren hennes og hun var der inne. Og den vesle piken, lille Rebekka, og jeg sov i det andre rommet. Og så Billy Paul, han var over hos sin bestemor den natten. Så jeg våknet og hørte…, jeg sa: “Hva fikk meg til a våkne slik som det?”

§33. Jeg hørte Hans Stemme si: “Gå til barnet ditt, og gi henne litt vann å drikke.”

§34. Jeg gikk inn i rommet, og hun skrek. Hun hadde skreket en lang stund. Hun kunne ikke ha vekket opp sin mor, der hun lå i den lille vuggen sin. Jeg gikk og fant et glass vann som jeg tok tilbake med inn. Den lille tingen drakk opp nesten et helt glass vann, og der i hennes tilstand da, med den dysenterien som hun hadde. Nettopp da tenkte jeg: “Er ikke det der vidunderlig, hvor Kjærlig det er av Ham å gjøre det.” Det var den andre eller tredje gangen.

§35. En gang jeg var i Sioux Falls var hun bare 3 måneder gammel. Hun lå i en seng. Hennes mor var gått ut for å snakke med noen mennesker. Og jeg barberte meg m. m. og gjorde meg klar til å gå på møtet. Og jeg stod der og barberte meg, og jeg hørte Herrens Engel si: “Gå til barnet ditt, kvikt.” Jeg la barberhøvelen ned, snudde meg og løp. Og bare et halvt minutt lenger, og hun ville ha falt utfor. Hun lå i en høy seng, omtrent så høy som dette, og hun hadde begge armene… Hun lå bare og rullet, og hadde rullet hodet sitt, det lille hodet og armen hennes hang ned, holdt akkurat på å falle utfor. Jeg ble nødt til å løpe heller kvikt hen til, og grep fatt i henne akkurat da hun falt utfor. Han er kjærlig og omtenksom.

§36. En liten stund senere, etter at det der hadde skjedd, var der en ung pike; og hun sitter kanskje her i formiddag. Jeg kan ikke se henne, men hun kommer en gang iblant. Hun er et medlem av en kirke i New Albany, en meget prominent kirke, en meget fremtredende kirke i New Albany. Jeg har vært der nede. Hun ønsker… Hun er inne i en mental tilstand, en slags psykoneurose. Og hun kan ikke, hun vil ikke engang dra fra byen eller fra hvor det enn skal være. Da begynner hun å skrike og gråte og lager en spetakkel. Så jeg ba for henne 2 eller 3 ganger, men der var noe som ikke ville la meg få utfordre den demonen på en eller annen måte. Jeg vet ikke. Jeg kunne bare ikke gjøre det. Hun er en god venn av en sykepleierske som bor i nabolaget der. De går opp dit. Hun var begynt å bli verre. Hun hadde vært på den måten i omtrent 8 år.

§37. Og hun kom over her forleden dag, og hun sa… Jeg sa det til henne, jeg sa: “Søster, den eneste tingen jeg vet er at der er en årsak til det et eller annet sted. Jeg vet ikke hva det er.” Jeg sa: “Om du kunne komme henom.” Hun svarte: “Jeg er blitt bedt for av min pastor. Pas­toren sendte meg hit. Han sa: “Gå og snakk med Bror Billy og hør hva han sier.”

§39. “Vel,” sa jeg, “vel jeg vet ikke Søster.” Jeg sa: “Jeg er akkurat som pastoren din.” Og jeg sa: “Har du bekjent alle dine synder?” “Alle.”

§40. Søndagsskolelæreren har en stor klasse og han gjør, en god gjerning. Men akkurat det der hang over henne. Vel, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Dere kan bare tenke dere til hvordan jeg følte det. Jeg visste bare ikke hva jeg skulle gjøre.

§41. Vi tok henne inn i rommet. Jeg sa: “Nuvel, kom frem her.” Siden folk kom, stoppet vi bare det hele. Jeg fikk henne inn i et rom. Jeg satte meg ned, og begynte bare å snakke om avstamninger, og om begynnelsen, tidenes opprinnelse og det hele, og iakttok henne. Det var den selv-samme morgenen. Gud er alltid der i det strengt kritiske øye­blikket, vet dere. Og etter en stund så jeg opp. En visjon kom til syne. Jeg så en bil som kjørte fort.

§42. Jeg sa: “Din tilstand har noget å gjøre med en bil.” Hun svarte: “Nei, jeg var aldri i en bilulykke.”

§43. Jeg sa: “Sitt bare i ærbødighet. Jeg ser deg i en bil. Dere ble nesten truffet av et tog.”

Hun – hun skvatt til. Hun sa: ”Åååh!”

§ 44. Jeg sa: “Ja, og du var ikke sammen med din mann. Du er med en annen mann. Din mann var i krigen utenlands på den tiden.” Fortsatte med det og begynte å bringe det frem. Jeg sa: “De tingene som dere gjorde, de umoralske tingene, så fortalte du ham om noget av det, men du fortalte ham ikke alt.” Og hun begynte å hyle og holdt seg for ansiktet slik som dette. “Du skulle ha hatt en operasjon for mandlene dine for ikke så lenge siden, og du var redd for å ta bedøvelsen, redd forat du skulle fortelle det under bedøvelse. Hun bare hylte, og falt på gulvet. Hun sa: “Det der er sannheten.” Jeg sa: “Hvordan skal du noen gang kunne komme noensteds hen med det hengende der?” Hun svarte: “Jeg ba Gud om å tilgi meg.”

§45. Jeg sa: “Du syndet ikke mot Gud. Du syndet mot din mann og dine ekteskapsløfter.” Jeg sa: “Du gå tilbake og få det der oppgjort. Kom så. Da kan jeg få makt over den demonen der, skjønner du.”

§46. Og jeg sa: “Forresten, din mann… jeg beskrev hvordan han så ut, hadde aldri i mitt liv sett ham, “… han har samme tingen å bekjenne for deg. Jeg sa: “Om du nu ikke tror det, telefoner til ham og si at han skal møte deg.” Hun gikk inn og telefonerte til ham. De møttes på veien.

§47. Og her kommer de tilbake med tårene rennende nedover kinnene deres og tilgitt hverandre. Demonen forlot henne, og der ble hun fri. Ser dere?

§48. Nuvel, jeg kunne ha skreket og ropt mot den der demonen og stilt opp, og alt mulig ellers, og de hadde aldri gått sin vei førenn det var blitt rettet på. Ser du? Du skjønner, du er nødt til å finne årsaken før du kan finne legemiddelet.

§ 49. Går du til en doktor og sier: “Jeg har hodepine,” vel, han kunne kanskje gi deg en aspirin. Vel, så ville den komme tilbake. Kanskje du har problemer med magen som forårsaker hodepinen. Kanskje du har en infeksjon et eller annet sted som forårsaker feberen, og som får deg til å ha hodepine, eller et eller annet ellers. Du må nødvendigvis gå tilbake. Den doktoren må stille en diagnose for det tilfellet inntil han finner hva årsaken er. Da kan du bli kvitt det som er årsaken til det.

§50. Akkurat som et hull i en bøtte. Når du fyller vann i den, fortsetter bare vannet med å lekke ut. Best å tette igjen hullet først, ser du. Og det er…

§51. Nu er det slik jeg har det. Hva blir jeg nødt til å gjøre? Nu, den største tingen på mine møter ble dette at du blir ikke bedt for angående det. Og jeg hadde bedt, og bedt for alle dem i bønn, men de sier: “Godt, om du bare ville røre ved meg, ville du gjøre dette.” Og de ser de tingene finner sted.

§ 52. Og det er riktig. Bibelen sa: “De legger hendene på de syke, og de kommer seg.” Så, når du begynner med det— jeg har forsøkt det, og har ført dem kvikt gjennom bønnekøen –har jeg lagt hendene på dem. Men om de, livene deres ikke er blitt finkjemmet av Den Hellige Ånd for å finne ut om det er noen ting der, føler de ikke at de er blitt bedt for. Her er sekretæren min, som sitter her, som vet om tingene og får brevene. Er ikke det riktig? De bare tror de ikke er det­

§53. Nu står jeg overfor noget der. Og jeg – jeg tror at om jeg kunne, kanskje kunne forkynne, og jeg er ikke meget av en forkynner; men hvis jeg kunne få folk til å se at de er absolutt nødt til å få gjort opp med Gud, da tror jeg at jeg ville ha autoriteten ved Jesus Kristus til å knekke makten til en hvilken som helst demon som finnes.

§54. Da Peter og Johannes gikk gjennom porten kalt den Fagre, spurte de aldri mannen om han var en troende, eller hva han var, eller noe som helst om det. Peter sa: “Sølv og gull har jeg ikke, men hva jeg har vil jeg gi deg. I Navnet til Jesus Kristus fra Nasaret, stå opp og gå.” Han tok ham opp, og holdt ham der inntil benene i anklene hans fikk styrke, og han beveget seg avsted, gående.

§55. Nu er der noget i dette som jeg studerer på, og jeg ønsker at dere ber for meg. Godt. Vil dere gjøre det, ba­re å be? (Forsamlingen svarer med: “Amen.”) Fint. Gud velsigne dere.

§56. Slå opp i 1. Mosebok 22 nu. Jeg kommer til å lese noget, til undervisningen før bønnetjenesten. Nuvel, vi kommer til å begynne omtrent med… La oss bare tale om det lite granne. §57. Jeg vil si dere hva vi skal gjøre. Jeg vil gjerne at dere skal gå inn i Romerne 4 også. Jeg kommer til å lære litt om tro. Det er hva vi alle trenger en hel del av. Gjør vi ikke?

(Forsamlingen svarer med: “Amen.”) Tro er ikke bare et bevis. Den er en sub­stans. Tro i seg selv er en substans og et bevis på ting som legemets sanser ikke vil gjøre kjent (erklære). Og jeg tenkte at kanskje ved å undervise i dette, ville det anspore din tro, skjønner du få den opp på et nivå der hvor Gud kan virke inne i deg, og velsigne deg

§58. La oss nu begynne å lese det 8. verset i det 22. kapitel. Det handler om Abraham. Og han ble først kalt Abram, og deretter fikk han prestenavnet sitt eller sitt Fadernavn som var Abraham som betyr nasjonsfader. Hør nu.

“Og Abraham tok veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn, og han tok ilden i sin hånd, og en kniv, (og selv tok han ilden og kniven i sin hånd) og de gikk begge sammen.”

§59. For en dramatisk scene det er her, langt der tilbake, atten hundre og syttito år før Herrens Komme idet Gud nu varsler, ved å tale, idet Han gjør Seg rede til å forme en lignelse. Og han, Abraham, var en gammel mann, nitti år gammel, og Sarah… eller rettere sagt, Abraham var hundre og Sarah var nitti. Det var om­kring 40 år forbi menstruasjonens opphør så livet inne i henne var dødt. Og livet i Abraham var dødt, en olding i den alderen.

§60. Og Gud viste Seg for Abraham da han var 99 og sa: “Abraham, vandre fremfor meg og vær fullkommen.” Tenk over det, i en alder av 100 år. Og Han fortalte ham hva som skulle finne sted. HAN sa: “Alle nasjoner skal bli velsignet i deg fordi du skal komme til å… Jeg skal gi deg en sønn med Sara.” Tenk nu, 100 år gammel. Og så sa Bibelen det.

§61. Dere vet hvordan Abraham utførte sin offerhand­ling, og holdt fuglene borte fra det inntil solen gikk ned, og hvordan mørket kom over og Guds Ånd kom ned og talte med ham. Og Abraham trodde Gud.

§62. Nu Ønsker jeg å behandle dette emnet: “A TRO GUD” eller, å ta Ham på hans Ord.

§63. Nu hadde ikke Abraham noen stor sky av vitner slik som har vi har i dag for Abraham selv var en kaldeer, likevel Jødenes far. Men han var en kaldeer fra byen UR. Og han ble kalt ut fra å være iblant sitt folk for å vandre i et fremmed land.

§64. Hvor vakkert et forbilde det er på den Kristne van­dringen i dag, at vi nødvendigvis må komme oss ut fra vår verdslige omgangskrets for å vandre i et fremmed land, eller, fremmed for det første landet som vi vandret i. Og det vi kaller Landet i dag er å vandre på den Kristne måten, vandre med Kristus, å atskille oss selv fra tingene i verden.

§65. Og han gjorde det ved tro, og han oppholdt seg i et fremmed land, og visste endatil ikke hvor han gikk hen. Den eneste tingen var at Gud sa: “Kom ut, Abraham, og gå inn i et land,” og han så etter en by hvis Bygg­mester og Skaper er Gud!

§ 66. Dersom det nu var hva vi ville referere til i det naturlige liv, ville det være, skulle jeg si instinkt­er, sin natur ville dere kalle det, men vi kaller det for Den Hellige Ånds Ledelse. Gud kalte ham ut fra å være blant sitt folk, ut fra et land, hans eget hjemland, ut fra sitt folk. Og han bodde i fremmede land idet han bekjenner at han var en pilegrin og en fremmed som søker en Stad idet han ser etter en By. A du og du, hvordan det fremdeles kommer ned gjennom hans barn, den der anspente ventingen på en By Hvis Byggmester og Skaper er Gud. Og Gud velsignet ham.

§67. Og så, når han ble riktig gammel, sa Han: “Nu, Abraham, du vandret fremfor Meg ved å vavre fullkommen,” og, HVOR Han skulle velsigne ham og mangfoldiggjøre ham. Hvis vi nu så på den naturlige siden av det, å du, det var umulig for ham å få dette barnet med Sara. Hvorfor? Alle livets resurser var borte. Sara er 90 år gammel, og Abraham ett hundre.

§68. Sannelig, om du skulle fortelle det til en doktor i dag at en mann ett hundre år gammel skulle ha et barn med sin kone på nitti, ja, så vet du hva de ville gjøre. De ville stenge deg inne på et psykopatisk anstalt et eller annet sted og si: “Ja, den gamle mannen og den gamle kvinnen mangler noe her oppe et eller annet sted.” Men man ser ikke på omstendigheten. Man ser på Løftet. Ikke sant? Om du holder på å vente…

§69. Nu er det kanskje på samme måte med damen i rullestolen her, eller, noen av dere der med kreft. Doktoren sier: “Du kan ikke bli frisk.” Dersom du nu tror det, da kan du ikke bli frisk. Men du blir nødt til å se på et Guddommelig Løfte.

§70. En gammel mann … hadde ringt oppe fra sitt hjem, og han sa: “Bror, kom og be for mitt barn. Det har fått svart difteri, og det har satt seg i hjertet. Og kardiogrammet viser at hjertet har droppet helt ut og er ferdig.

§71. Vel, de ville ikke la oss få komme inn og be for barnet. Men da han kom inn dit, turnus kandidaten, syk­ehuslegen sa: “Nei, min herre. Nei, min herre, du får ikke gjøre det.” Hadde barn selv. “Du kan ikke gjøre det.”

§72. Men likevel, ved å tro Gud, i stand til å bli overtalt. Mannen var en katolikk. Jeg sa: “Hør nu; vel, om pasienten var døende, og presten var her for å gi ham det siste ritual, ville du la ham få komme inn?” “Å, han har ingen barn.”

§73. “Og nu er ikke det, det er jo ikke det, det gjelder. Dette er akkurat like så hellig som kirkens siste ritual, den siste olje, ser du.” “Okay. ”

§74. Ved endelig å komme inn og knele ned ved siden av barnet, ba jeg bare en enkel, liten bønn, la hendene på barnet og sa: “Herre, Himmelens og jordens Gud, Som skapte alle ting, gi Du oss den Guddommelige Makten til å bryte Satans makt over dette livet. I Jesu Kristi Navn, Satan, kom ut av barnet. Det skal leve.” Snudde.

§75. Faren: “Takker Deg, Herre. Takker Deg.” Moren og dem begynte å le, og fortsatte med det.

§76. Den lille sykepleiersken var rystet. Hun sa: “Du vet hvordan…” Hun sa: “Det er helt i orden å ha tro, men det barnet er døende. Hvordan kan du være så ubekymret for det? Hvorfor? Du misforstod doktoren. Doktoren sa at barnet er døende. Det har vært uten bevissthet nu i over en dag.” Hun sa: “Du misforstod doktoren.”

§77. Den gamle “patriarken” svarte: “Nei, jeg misforstod ikke doktoren. Jeg hørte hva han sa. Han sa at barnet var døende.”

§78. Hun sa. “Men hvorfor? Du ser jo at kardiogrammet­ viser at hjertet er i den tilstanden. Det har gjennom hele historien aldri tatt seg opp igjen. Det er helt i orden å ha tro, men—” sa hun, “det – det kan ikke. Tro kan ikke gjøre noget nu.” Ser dere?

§79. Den gamle mannen så, og rettet en stødig finger mot sykepleiersken, og sa: “Kvinne, du ser på det diagrammet, jeg ser på et Guddommelig Løfte.”

§80. Gutten er til og med gift nu. Nuvel, han lå slik som det i omtrent 24 timer, og så be­gynte hjertet plutselig å ta seg opp igjen. Slik gikk det. (Bror Branham knipser med fingeren.)

§81. Når et Guddommelig Løfte er gitt, er Gud ene og alene ansvarlig under ed, og forpliktet til å ta Seg av et hvil­ket som helst av Sine Løfter. g Hans… Og Gud er ikke mer verdt enn hva Hans Ord er verdt. Hvis det Ordet ikke er virkningsfullt, da er ikke Gud virksom i Sin Kraft. Det der er Gud! Tror dere det? (Forsamlingen svarer med: “Amen.”) Det er Gud. Bibelen sa: “I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.”

Og jeg er ikke noe mer verdt enn mitt ord, og du er ikke mer verdt enn ditt ord.

§82. Om jeg hadde en hånd full av hvete her i hånden min, og la det på denne pulten, ville, det aldri bli noe annet enn hvete som lå der. Men plantes den hveten i jorden, vil den kanskje produsere en bushel (35,24 liter. Ovs.) hvete. Ser du? Bare ved livsspiren som er i hveten. Men hveten er nødt til å falle i jorden og dø, sa Jesus, eller det var Paulus, tror jeg det var som sa: “Hvis ikke hvetekornet faller i jorden, blir det bare det ene korn.” Skjønner?

§83. Og så er dette Gud, Hans Ord. Og når det Ordet fester Sitt Anker nede i hjertet, åh, om jeg bare kunne få dere til å se det. Når det Ordet fester Sitt Anker der, vil Det produsere akkurat hva Det sa. Det vil gjøre akkurat… Det er Gud. Det er nødt til det.

§84. Men hvis du bare sier: “Vel, jeg vet at Ordet er der,” ja, det er riktig, og de bare legger sine hender på deg, ja, da vil Det ligge i dvale. Det er riktig. Det vil ikke virke fordi… ” Åh, jeg, jeg leser Bibelen.”

§ 85 Men før du kan forankre Det og si: “Ja Herre, det er for meg,” da vil noget komme til å skje. Det er nødt til det. Inntil da er det bare et skrevet Ord. Det er riktig, unntatt når det engang forankret Seg.

§ 86. Nuvel, Abraham så ikke på legemet sitt og sa: “I orden, Herre, vi skal ha det barnet.” Vi kunne fortsette i timevis med dette, men vi skal ikke ta altfor meget tid på det. Nu kommer han til timen for når vesle Isak er født.

§87. Og her går han etter å ha mottatt ham. Og sannsyn­ligvis var Abraham kanskje 120 år gammel på den tiden, 115 – 120 år gammel. Lille Isak kan­skje 15 – 18 år gammel. Og Gud sa: “Nu, Abraham, jeg vil at du skal ta gutten opp på fjellet derover og ofre ham som et Offer.” Etter at han nu hadde fått ham, og lovet ham at han skulle bli far til nasjoner, og her var nu den eneste seden (etterkommer) han har, da sa HAN: “Ta ham opp og ødelegg det.” Det var en dobbel kontroll. Å du og du! Ser dere? “Nu vet jeg at du var gammel og at du trodde Meg, og jeg gav deg denne gutten. Og nu har du fått en … du fikk en ide her nu at løftet skulle gå i oppfyllelse fordi du har fått gutten. Men nu vil jeg at du skal ta gutten opp dit og drepe ham.”

§ 88. Vel, hva nu? Enn om Abraham sier: “Da, Herre, hør nu. Jeg vil spørre Deg om noget. Her er jeg,” kanskje 120 Nr gammel, “og jeg fikk denne gutten. Og stakkers Sara kan nesten ikke komme seg noen steder. Hun er så gammel. Og hun er så full av rynker og er nesten svunnet hen. Og her er jeg, en gammel mann som går på denne måten og må lene meg til en stokk.” Kan bare så vidt gå, kanskje. “Og jeg er så gammel, og gutten er en ung mann her. Jeg ser hva Du har gjort, men hva mener Du? Mener Du at jeg skal drepe ham? For det første vil det rive hjertet mitt i sønder. Og så, hvordan skal jeg bli far til nasjoner når Du kommer til å drepe ham?

§89. Men Abraham vaklet ikke. Han sa: “Ja, Herre” Han tar gutten, og avsted går de. Han visste ikke hvorledes. Det var ikke hans oppgave å stille spørsmål. Han adlød.

§90. Damen her kunne kanskje si: “Hvordan skal jeg komme til å gå?” Kanskje du har vært vanfør over en lengre tid. Jeg vet ikke. Kanskje en eller annen ville si: “Vel, doktoren fortalte meg at jeg ikke kunne leve, Bror Branham. Jeg kommer til å dø.” Det er ikke det vi snakker om. Det er den naturlige tingen, ser du. Om du ser på noget av det, vil du, aldri leve.

§91. Men du er nødt til å se på et Løfte Som Gud gav, og Det er Løftet, ser du, på innersiden av deg.

§92. Denne utsiden er synd. Visste du det? Vet du at legemet ditt er synd? Det er grunnen til at du ikke skal forsøke å gjøre legemet fullkomment. Det er synd. Visste du det? Det ble “født i synd, formet i urettferdighet, kom til verden idet det taler løgn.”

§93. Og den sjelen er på samme måte inntil den sjelen døde og ble født på ny av Gud. Da kan ikke den sjelen dø! “Den sjel som synder skal dø. “Men han som tror på Meg har Evig Liv. Da er der et udødelig Liv Som lever i det legemet. Nu er det liksom en strøm som kommer fra Himmelen, liksom en Kjerne på innsiden av mennesket Som er Guddommelig, Som fungerer i dette legemet.

§ 94. Men før dette legemet noen gang kan bli fullkommengjort, vil Ånden bringe det i underkastelse til Gud, for å danne deg. Det vil krige konstant, hele tiden. Paulus sa: “Vi vil aldri få det verre enn ham.” Ikke sant? Paulus sa: “Når jeg ville gjøre det gode, da er det onde meg for hånden,” ser du. Og der er en konstant krig, kjø­det imot Ånden.

§95. Og her går du og ser på kjødet for: “Doktoren sa: ”Jeg tror…” Hør hvor syndig det er. Da kan du ikke tjene Gud.

§96. Du har en sjel ved siden av dine sanser. Gud gav deg aldri de der sansene til å stole på Ham med. Gud gav deg Sin Ånd til å stole på. Du vil sette din lit til Ham. Din sans er bare ment som kontakt. Å se, smake føle, lukte, høre. Men for deg, selve ditt, er den Anden Som lever inne i deg. Og når det er blitt gjenfødt, og det gamle mennesket døde og det nye mennesket er født på ny, er det en del av Gud Da er du blitt til en Guds sønn, et avkom av Skaperen. Da kan du tro de umulige ting fordi du er tilvirket av den mirakelvirkende Gud. Du er en del av Ham.

§97. Det ville ha vært naturlig for meg å drikke. Min pappa drakk. Det ville ha vært naturlig for meg å bruke tobakk. Min pappa gjorde det. Min generasjon, bak meg, gjorde det. Noen sa: “Hvorfor røykte du og drakk du aldri?”

§98. Vel, da jeg bare var en guttung, før jeg begynte med det, kom Den Hellige Ånd ned og sa: ”Ikke gjør det.” Det er omvendelsen, ser dere, i begynnelsen.

§99. Og endatil langt tilbake, lenge før det, den morgenen jeg ble født da Guds Engel stod der henne hvor jeg var, den seden, mens den var i jorden, ble forvandlet fra å være et krokfrø.

§100. Ser dere ikke hva jeg mener? ,’Får dere fatt i hva jeg mener? Så der inne er en ånd, og derifra er det at ditt udødelige Liv er. Da, “et menneske, som er født av Guds Ånd, begår ikke synd.” Du får Skriften brakt i orden for deg da. Om han, hvis… Tilbederen som engang er renset, har ikke mer lyst til synd eller noe mer samvittighet for den. I Det Gamle Testamentet kom tilbederen inn og ofret sitt offer, og gikk ut igjen med den samme lysten til synd. Men her, her er det, få tak i det. Hebreerne sa: “Når tilbederen som, i dette tilfellet, legger sine hender på Guds Sønns hode, og hans synder er renset ved Guds Helliggjørende Kraft, er der ikke noe mer lyst der inne til synd.” Åh dere, der er det Livet ligger. Så det gjør deg til et barn av Jehova.

§101. Og Satan kan ikke skade meg da uten å såre min Far. Du kan ikke gjøre den lille piken – der vondt uten å gjøre meg vondt. Det jeg sier dere er at du kan ikke såre dine barn uten at du sårer deg selv. Og da: “Han er ikke villig til at noen skulle gå tapt eller lide.”

§102. Men nu førenn dette kjødet her, førenn kjødet kan bli gjort fullkomment, er det nødt til å dø slik sjelen døde.

§103. Guds fullkomne vilje var aldri at de skulle bringe barn på jorden. Visste dere det? Gud Selv dannet mannen ut av jordens støv. Etter fallet… Nu vil jeg ikke argumentere om det, fordi dere vet at jeg har noen merkelige synspunkter om det. Men etter fallet da brakte kvinnen barn til verden. Gud sa til henne: “Fordi du har tatt liv ut fra jorden, er du nødt til å bringe det inn i verden.” Se nu hva slags liv det ble ifølge sex, lyst, kjødelig­het.

§104. Men så, når dette legemet dør og går tilbake til jorden, jordens støv, da vil Gud ta den udødelige Ånden ut av det og til Guds Kongerike, eller til Hans Trone, Paradis. Og så, i Jesu annet komme, vil min mor som sitter her, og min pappa som er gatt bort, aldri måtte gi dette til et annet legeme, men Gud vil forme ett som er fullkomment og udødelig, og som ikke kan dø.

§105. Nu tar Abraham Isak med seg, og de begynner å gå mot fjellet. Nu det 9. verset:

“Og da de nu kom til det stedet som Gud hadde sagt ham, bygget Abraham et alter der, og la veden til rette, og bandt Isak sin sønn og la ham på alteret oppe på veden.”

§106. Akkurat nu før de kommer, kan jeg se dem dra avsted. Sa ikke til Sara hvor de skulle hen fordi hun ville ha skreket og hylt. Jeg tror det var Abrahams tro som utrettet mirakelet i Saras livmor fordi hun tvilte på det og endatil lo da det således ble sagt. Det var Abrahams tro.

107. Så derfor er det grunnen til at det ble sagt: “Troens bønn skal frelse den syke,” en enkeltmenneskets bønn. Den effektive, brennende bønnen til en rettferdig mann formår meget, å, om du bare visste at i din hånd gav Kristus oss Autoriteten ved Hans Navn, ved å være Kristne, det kraftigste Våpen verden noen gang har kjent. Bønn, den til og med forandrer alt. Den vil forandre Guds sinn. Den gjorde det. Etter at det var blitt erklært død over en mann, ba han. Gud sa til profeten: “Gå tilbake og fortell ham at jeg har hørt ham.” Se der! Bønn! Hold på!

§108. Billy Graham ble nylig spurt. Mattson Boze er over der i dag idet han tar boken min til Billy Graham, til et intervju. Men de ønsker at jeg skal følge ham der til Washington nu i det der store auditoriet. Vi kan få det, men er nu det Faderens vilje?

§109. I går kveld sendte de bare beskjed om å komme til Wa…; eller kvelden før, om å komme til Seattle; har et stort møte som pågår der, og kaptein Al Ferrar og alle dem, ønsker å komme der nu for meg å komme. De hadde et Gospelmøte, ønsker det Men er det Faderens vilje? Det blir den neste tingen.

§ 110. Ringte til meg om et auditorium, gratis, i Baltimore, som tar 10.000 mennesker. Må ikke betale en øre for det. 500 forkynnere med navnene sine på papiret er der oppe i huset nu. “Vi skal påta oss det økonomiske ansvaret 100 %. Vi er alle i bønn, overalt.”

§ 111. “Nu, Fader, hvor ønsker Du at jeg skal gå?” Det blir det neste. “Du forteller det til meg nu, og jeg vil ga.” Skjønner? Slik er det. Billy sa: “Vet dere hva som er årsaken til min suksess?” Svarte: “Jeg har ingen anelse.” Jeg sa: “Jeg holder disse bitte små møtene.”

Han hørte om disse møtene. Han drog ut dit med et lite telt. Det var ute i Los Angeles, holdt bare et lite møte. Og hele Northwestern College gikk i bønn og faste. Og Gud sendte nedover noe slikt som 15 avisjournalister som skrev om møtet hans, og det ble spredt over hele landet.

§ 113. Da jeg først begynte med det jeg hevder her, sa jeg til menigheten: “Vær på ditt ansikt og be.” Gud begynte å virke. Som det aller første, skjønner dere, hørte jeg om invitasjoner komme fra Afrika, fra over hele verden. Hvordan kom det dit? Jeg vet ikke. Bønn gikk opp. Be! Tro når du ber l Det er tren! Tro!

§ 114. Abraham, da han var gammel, trodde han. Gud sa til ham at han skulle dra, og han adlød. Og på sin vei ut kan jeg se ham ta tjenerne og de små muldyrene, og de drog ut for å komme til Guds fjell. Åh, jeg elsker akkurat dette. Hør på dette. Han sa til tjeneren: “Du blir her mens vi går over dit, og gutten og jeg skal komme tilbake. “Åh, Åh, Ah, du godeste! Unnskyld, men mine følelser løper av med meg noen ganger. “Gutten og jeg skal vende tilbake.” “Hvordan? Jeg vet ikke. Jeg går dit opp for å drepe ham.” Nu da han… han visste på en eller annen måte, på et vis, at han ville vende tilbake, og her hadde han en kniv som var stukket ned i beltet hans. Og han la veden på skuldrene til Isak, og Isak gikk oppover fjellskråningen ledet av Abraham. Et vakkert bilde. Hans eneste sønn idet han tar ham med seg til høyden. Og selveste alteret, som han la sin sønn opp på, bar han på ryggen opp til høyden. Et bilde på Gud Som sender Sin Sønn opp til Golgata med et trekors på Sin rygg, selveste korset Han ble naglet til, og hvor “Gud ikke sparte Sin egen Sønn.”

§ 116. Der stod vesle Isak og så seg omkring og han sa: “Far,” sa han, “her er alteret og –.ilden, men,” sa han, “hvor er offeret?” Han svarte: “Gud vil Selv tilveiebringe offeret.

§ 117. Bandt sin eneste, lille sønn, kastet ham opp på alteret, trakk ut kniven, og begynte med å ta hans liv: “Gud, Du gav ham.”

§ 118. Og mens han begynte å føre kniven ned, grep en Engel handen hans og sa: “Abraham, Abraham, hold hånden din tilbake!”

§ 119. Akkurat da breket et lite lam, en vær, borte i villmarken som hadde fått satt sine horn fast i noen vintrebusker. Abraham sprang fort til og grep fatt i væren, løste sin sønn, stedfortredende ser dere, og drepte væren. Da … .

§120. Da talte Gud til Abraham og sa: ”Nu vet jeg at du elsker. Meg. Du har ikke holdt noen ting tilbake fra Meg.”

§ 121. Se nu på teksten jeg ønsker; la oss lese det 13. og 14. verset:

“Og Abraham så opp, og så, og skuet en vær bak seg som hang fast i buskene med hornene sine, og Abraham gikk og tok væren og ofret den som et brennoffer i stedet for sin sønn.”

§ 122. Vet dere hvem den væren var? Det var Kristus, Ofret Ham i stedet. “Og Abraham gav det stedet navnet Jehova Jireh (Herren ser) som det blir sagt til denne dag: På Herrens berg skal det bli sett.”

§ 123. Jehova Jireh, som var Guds første Gjenløsnings­navn, så betyr Jehova Jireh “Herren vil tilveiebringe et offer.”

§ 124. NuveI, Han var Jehova Jireh, Jehova Rapa, Nissi, og videre nedover på den måten. Han hadde syv kombinerte Gjenløsningsnavn, og i stedet for et menneske­liv tok Han et lam og ofret det som det tilveiebrakte offeret slik at i Isak skulle alle nasjoner bli velsig­net. Og gjennom Isak kom Kristus frem. Og vi, idet vi er døde i Kristus, har tatt Abrahams sed, og er arvinger ifølge Løftet. Sånn går det. Og den bringer, ikke inn i våre legemer for vi er Hednin­ger i våre legemer, vi er syndere i våre legemer, men den bringer inn i våre sjeler, ved å være født på ny med den samme Ånden Som var på Abraham, avkommet, nede der inne som får oss til å ønske å stole på Gud, men legemet blir skremt. Dersom vi er Abrahams barn, la oss bli som fader Abraham var.

§ 125. Nu Jehova Jireh, “Herren vil tilveiebringe offeret.” Han tilveiebrakte offeret.

§ 126. Nu i Romerne det 4. kapitel, la oss begynne på det 17. verset:

“(Som det står skrevet’, jeg har gjort deg til en far for mange nasjoner) … parentes.. fremfor Ham Som han trodde, endog Gud, Som levendegjør de døde, og betrakter de tingene som ikke er som om de var!

§ 127. Ser dere nu? Således vi som Kristne vi regner ikke med å føle, se, smake, lukte, og høre når vi taler til Gud. Vi tror bare Gud, og det ble tilregnet Abraham til rettferdighet.

§ 128. Nu er sansene jordiske instrumenter. Tror dere det? (Forsamlingen svarer: “Amen.”) Nu kan Gud kontrollere dem, jeg vil innrømme det. Men de ble ikke gitt til oss for at vi skulle kontakte vår Himmelske Far med dem fordi Han er ikke i menneskelig kjøtt. Gud er en Ånd, og vi kontakter Ham ved hjelp av ånd, gjennom tro, idet vi tror. Nuvel, om jeg sier at jeg har en..

§. 129. Da jeg hadde noe hår, hadde jeg bølget hår akkurat som pappaen min. Min pappa hadde tettsittende, dype blå øyner. Mange mennesker sier: “Du ligner på pappaen din, eller, du ligner på din mor.” Vel, jeg har en hel del ting som har likheter med mitt folk. Min gamle bestefar bygget tabernakelet her. Noen sier: “Ah, du er akkurat lik på din bestefar. Du snakker akkurat som ham, du har en natur som er lik hans.” Hva innebærer det? Det er noen arveanlegg som jeg har her, og som er blitt ført ned gjennom det slektsleddet.

§ 130. Du ligner på dine foreldre eller et eller annet som gjelder dem. Dere har sett en liten pike, og dere sier: “Ligner ikke hun på sin mor? Hun oppfører seg akkurat som sin mor.” Dere har sett mennesker gjøre det.

§ 131. Dersom vi nu er født av vår Himmelske Far, Gud, “Som be­trakter de tingene som ikke, er som om de var,” da er der nødt til å være noget inne i oss som er lik Det. Ikke sant? Det er grunnen til at en virkelig hellig Kristen, som går helt og fullt inn for Gud, ser på det som Gud sa i stedet for hva du ser eller føler som fremdeles er den kjødelige mannen. Om vi vandrer etter kjødet, kan vi ikke behage Gud. Vi vandrer etter Ånden. Skjønner?

132. Nu har Gud gjort alt, mer enn det var Hans plikt å gjøre. Han har sendt oss profeter og prester. Han sendte Sin Sønn. Han sendte Den Hellige Ånd. Han har gjort alt, og avla til og med en ed med Seg.

§ 133 Selv, at Han ville gjennomføre disse tingene nu når Gud blir rik og dyp her nede. Se, jo mer du får av Gud her inne, jo mer vil du tro Gud fordi der er mer av Ham. Og jo mer du kultiverer dette her nede, jo mer kan du tro, Gud. Akkurat som et barn når det er en bitte liten en, kanskje det ikke vet så meget om Det. Men, ettersom det vokser seg større, begynner det å få kjenne Gud mer. Og det er når den ånden her inne ‘tar Naturen til min Himmelske Far, Som er Gud, på samme måte som jeg tar naturen til min jordiske far, fra mine jordiske foreldre.

§ 134. Hør nu. AH! Jeg bare elsker dette! Hør nu. “… Gud Som levendegjør de døde, og betrakter de tingene som ikke er som om de var.”

§ 135. Vet dere hva? Hvordan skapte Gud jorden, denne jorden som dere sitter på i formiddag. Folk ønsker ikke å tro inne i TRO. Hvordan skapte Gud jorden? Han talte den, amen, ser dere det? Han talte, og jorden, kom inn i eksistens. Og denne jorden i formiddag er Guds Talte Ord, og Han trodde Sitt eget Ord.

§ 136. Her er det! gi akt på Det! Og hvis Gud, og du er et avkom av Ham, og hvis Gud er inne i deg, vil Han tro Sitt eget Ord selv om Det ikke kan bli sett, følt, smakt, eller noget som helst, så vil du tro Det. Ser dere hva jeg mener? For Gud inne i deg vil tro Sitt eget Ord. Er det riktig? (Forsamlingen svarer med: “Amen.”) Da ser du ikke på de tingene du ser. Du ser på de tingene som Gud sa.

§ 137. Mennesket har ikke svært megen seier når det er på vei nedover. Jeg vet dette, helt nøyaktig. Gud utfører. Gud gjør mirakler gjennom den dyktige kirurgen, ved hjelp av medisiner. Gud gjør det. Mennesket gjør det ikke. Gud gjør det. I Salme 103:3 sies det: “Jeg er Herren Som helbreder alle dine syk­dommer.” Ingen helbredelse kan komme; ikke ved andre enn Gud.

§ 138. Nogen sa: “Djevelen kan helbrede.” Djevelen kan ikke helbrede; han kan påstå at han gjør.

§ 139. Akkurat slik som en som forsøkte å hevne seg på møte­arrangøren. Han sa: “Hør nu Bror Branham,” og han sa: “Vel min Jesus sa: “Der skal komme mange til Meg på den dag og si: “Herre, har jeg ikke kastet ut djevler i Ditt Navn?” og alt på den måten der. “Vel,” og svarte, “det betyr ikke at du er en Kristen.” Han talte om at “Disse Tegn skal følge dem som tror.”

§140. Broderen sa: “Men et øyeblikk bare dere i gruppen av kir­kelige. Og han sa: “Dere mislykkes i å se den virkelige meningen i Skriften. Dere farer alltid vill i deres hjerter idet dere lærer som lærdom, menneskebud.”

§141. De mislyktes i å se Det å være Guds Sønn. De sa: “Han er Beelsebul.” De mislyktes i å se Skriften Som klart pekte på at Jesus var det Han sa Han var.

§142. Han sa: “Å dere hyklere. Dere kan tyde himmelens utseende men dere kan ikke tyde tidens tegn. For om dere skulle ha visst det, skulle ”dere” kjent Meg og kjent Min dag, og de tingene som var forutsatt skulle være.

§143. Og vi ser i dag det Gud lovet i disse siste dager, at disse tingene skulle finne sted. Hva er i veien med folk? De er blinde.

§ 144. Den demoniske kraften, til og med i det kirkelige området. Dere sier: “Jesus sa aldri noe.” De sa: “Vi kaster ut djevler.”

§ 145. Jesus sa: “Jeg visste ikke noe om det.” De fortalte om ting som de ikke gjorde. Å, vi…

§ 146. En sa, i et spesielt organisert kirkesamfunn, han sa: “La forkynneren Branham helbrede én, og jeg skal helbrede et dusin.” Jeg svarte: “Om jeg helbredet en, kunne du helbrede et dusin.”

§147. Han sa: “Hvis du hadde en Gave på den måten du sier at du har, hvorfor drar du ikke ut til sykehuset og sier: ”Alle dere syke, stå opp og kom ut?” De ville måtte adlyde deg alle sammen.” Jeg svarte: “Er du en evangelieforkynner?” Han sa: ”Ja, min herre.”

§ 148. Jeg sa: “Gå ned her til den der gaukekneipen og si: “Dere er frelst alle sammen, kom an ut .” Han svarte: “Jeg kunne hvis de ville tro meg.” Jeg sa “Det samme kunne jeg.”

§ 149. Å, der har dere det; tro inne i Guds Ord. Skjønner? Dere kunne ikke frelse en eneste en. Og det å forkynne Frelsens Evangelium gjør deg ikke til en Guddommelig Frelser noe mer enn forkynnelsen av Guddommelig Helbred­else gjør deg til en Guddommelig Helbreder, men det, det gjelder er troen på Guds talte Ord.

§150. Og jeg vet dette at noen av oss har mer tro enn andre. Og det ventes av dem som har en overflod av tro at de ber for andre. Men hvis du ikke lever det rette slags liv, er det best du holder deg borte fra det; djevelen vil le av bønnen din. Men når du lever riktig og gjør rett og opp­trer riktig, og har tro inne i Gud, da vil Satan skjelve når du taler fordi Gud sverget på, under forpliktelse, at Han ville ta Seg av den bønnen. Det er sant.

§ 151. Hør nu. Abraham er nu en gammel mann. Ah! Jeg skal skynde meg gjennom dette. En gammel mann nu, mett av dager, hundre ar gammel. Gud hadde sannelig gitt ham denne sønnen seksten eller atten år senere, det vil si kanskje, kanskje han var 116 eller 118, 120 år gammel. Han sa: “Ta ham nu opp dit; ødelegg ham.”

§152. Og Abraham tvilte ikke på Løfte. Hør på dette. Han var liksom Gud. Han hadde en del av Gud i seg, for han trodde. Hør vers 18: “Og som imot håp trodde i håp,…” (der var ikke engang noget håp for det; allikevel, han) “…trodde i håp for at han måtte bli mange folks far i samsvar med det som var sagt: Således skal din ætt bli.”

§ 153. Hør etter nu, det 19. verset: “Og ved ikke å være svak i tro, så han ikke nu på sitt eget legeme som dødt.”

§ 154. Om nu din far Abraham, som du er et barn av gjen­nom Kristus, ikke tok i betraktning sitt eget legeme når han var død (som dødt), hva da med ditt som er i live i formiddag? Ser dere hva jeg mener? Og det var før Kristus kom, og det var før noen Forsoning var gjort, det var før den store skyen av vitner hadde foregått, før Den Hellige Ånd kom, og Abra­ham trodde Gud. “Og ved ikke å være svak i tro, så han ikke på sitt eget legeme.” Se ikke på sykdommen din. Se på hva Gud har sagt om den.

§155. Hvis jeg hadde sett på min, da Mayo Brødrene fortalte meg: “Du er ferdig,” hadde jeg vært ferdig. Men jeg så ikke på mitt legeme. Jeg så ikke på sykdommen min, jeg så på hva Gud sa.

§ 156. Men da jeg var blind og gikk omkring her med briller på, kunne ikke engang få klippe håret, tok brillene mine av inne hos barberen og hodet mitt rystet slik at jeg måtte sitte meg ned, og lot ham klippe noen an­dres hår en stund; og så tilbake til barberstolen i forsøk på å få mitt klippet. Hva om jeg skulle ha tenkt på (sett på) det? Men jeg så ikke (tenkte ikke) på mine øyers blindhet da jeg fikk erfaring av Gud.

§ 157. Da doktoren fortalte meg: “En munnfull fast føde vil ta livet ditt,” da jeg stoppet—, min mor sitter her som vitne. De gav meg byggvann og presset sviskesaft. Jeg levde nesten et helt år på det. De sa: “Vel, en munnfull med fast føde vil drepe ham.”

§ 158. Jeg begynte å lese Bibelen, og fant Gud i min sjel. Jeg leste i Den der Den sier: “Hvilke ting dere enn har, en sterk trang etter, når dere ber, tro at dere vil motta det.”

§ 159. Der var aldri blitt bedt en bønn ved vårt bord. Jeg husker, pappa satt på hjørnet der. Jeg sa: “Kan vi be?” Mamma så hit, og begynte å gråte, og pappa visste ikke hva han skulle gjøre. § 160. Jeg sa: “Gud!” Hadde Bibelen liggende på bordet. Jeg sa: “Om jeg dør, kommer jeg hjem, idet jeg stoler på Deg. Ditt Ord sa dette. Enten blir jeg nødt til å se på hva doktoren har sagt eller å se på hva Du har sagt. Jeg har tatt Hans Ord i et helt år, og jeg er ikke blitt det minste bedre. Jeg er blitt verre. Jeg vil ikke se på hva han sa noe mer, men jeg ser på hva DU sa.” Og jeg ba velsignelsen.

§ 161. Vi hadde bønner, maisbrød og løk. Jeg tok en tal­lerken full av det, og begynte å spise det. Den første tugga gikk ned i magen, og ville helst ha drept meg. Jeg måtte holde hånden på munnen min for å holde det fra å komme opp igjen. Og det fortsatte med å komme opp, og jeg svelget det ned, kom tilbake, svelget det ned. Men jeg så ikke på magen min. Jeg så på hva Gud sa om det, (ikke hva jeg følte; det holdt på å brenne meg opp.)

§ 162. Jeg gikk ut på gaten, og gikk nedover gaten på denne må­ten. Vannet rant ut av munnen på meg, sa: “Hvordan føler du det Billy?” Jeg svarte: “Vidunderlig.” Dager og uker gikk, gikk der fremdeles. Stod nede i en I grøft med magen min på denne måten idet jeg holdt hånden min slik som dette idet jeg tettet igjen. På denne måten, og synger: “Å hvor jeg elsker Jesus. Legger det ned og kaster noe mer jord inn idet jeg roper: “A hvor jeg elsker Jesus.” Nettopp med oppstøt av maten idet den kom tilbake, og så svimmel i hodet at jeg kunne nesten ikke arbeide. Sa: “Hvordan føler du det denne morgenen? Billy, er du syk?” Jeg svarte: “Nei, jeg føler meg vidunderlig.”

§ 164. Da senere hen da jeg vitnet, sa noen: “Da løy du.”

§165. Jeg svarte: “Nei, aldri. Jeg snakket ikke om disse sansene her i legemet. De er døde. Jeg aktet på Kristus Som fløt ut i meg.” Jeg sa: “Jeg tok hva Han sa, og jeg følte meg vidunderlig med det.”

§ 166. Der har du det. Akt ikke på, ditt legeme. Akt ikke på dine sykdommer for de er av djevelen. Riktig. Gi akt på Guds Løfte. En eller annen sa for ikke så lenge siden:

§ 167. “Hør nu, du kan ikke forkynne Guddommelig Helbredelse i Forsoningen.” Smart baptistforkynner som var…

§168. Jeg sa: “Nu vil jeg ikke argumentere med deg om Forson­ingen Som jeg vet du ikke har en fot til å stå på; meget fundamental. Jeg sa: “Jeg vet du ikke har fot… Her er et Skriftsted, ut av de førti, som 1 bringe det hele frem. “Han ble såret for våre overtredelser, knust for vår urettferdighet, straffen lå på Ham for at vi skulle ha Fred, og ved Han sår fra piskeslagene ble vi helbredet.” Jeg sa: “Hvor fører du det hen til? Til Golgata?

§ 169. Tror du på de syv Gjenløsningsnavnene, de sammensatte navnene, som hører Jesus til? Hvis Han ikke var dem, og ikke oppfylte dem, og i Ham var de syv sammensatte navnene, var ikke Han Jehova Jireh. Der er Jehova Jireh. Guds tilveiebrakte Offer, og du blir nødt til å innrømme det eller å si at Han ikke var Guds Sønn. Da, hvis Han er Jehova Jireh, er Han Jehova Rapha, Helbrederen også. For alle syv sammensatte navn er: “Vår Seier, Vårt Banner, Vårt Skjold og Vårt Verge, Vår Helbredelse og Vår Frelse, Vårt Tilveiebrakte Offer. Alt lå i Ham, og Han døde på Golgata, avvæpnet maktene og myndighetene, stod op igjen, strakte Sine hender ut og sa: ”Det er fullbrakt!” Halleluja! Djevlene skalv, helvete ristet. Det er et bilde, for å ha enhver måte. Og Han stod opp Påskemorgen: “Jeg er Den Som var død og er levende igjen.” Der er Han: “Jehova Rapha, Jehova Manasseh, Jehova Jireh, Guds Tilveiebrakte Offer.” Han kunne ikke si ett eneste ord til det.

§ 170. Så der tilbake der den gangen, som Jesus sa: “Slik som Moses løftet opp messingslangen i ørkenen, således er Menneskesønnen nødt til å bli løftet opp.”

§ 171. (Blankt område på lydbåndet – Red.)

Han sa: “Jeg er nødt til å holde Mitt Ord. Du er nødt til å dø.” Den stakkers mann skalv. Han sa: “Hva kan jeg gi deg før jeg dreper deg?” Svarte: “Et glass vann.” Så gikk han og hentet glasset med vann. Og han holdt det i hånden sin, og da han skalv så veldig, kunne han ikke holde det. Han sa: “Vent nu et øyeblikk, ta deg sammen. Jeg kommer ikke til å drepe deg eller ta livet ditt førenn du drikker det vannet.” Og slaven kastet det på jorden. Hva kommer han nu til å gjøre? Hvis han er en rettferdig mann, om han vil holde sitt ord? Hvis han ikke holder sitt ord, er han ikke en rettferdig mann. Han er nødt til å sette ham fri uansett hva landets lover sier.

§173. Og når Jesus sa: “Hvilke ting dere enn har en sterk trang etter, når dere ber, tro at dere vil motta det.” Han er nødt til å holde det. Han er Rettferdig. Forsoning eller ingen Forsoning, det er Hans Ord.

§174. En ung mann reiste for ikke så lenge siden til en presteskole for å lære en hel del ting han aldri burde ha lært. Så ble hans gamle mor syk. En av naboene hennes tilhørte en Full Gospel menighet. De brakte pastoren hjem. Hun var blitt spurt om: “Vil du la meg bringe pastoren opp her for å be for deg? Han er en god og rettferdig mann, og han tror på Gud, og skal han få komme og be for deg?” Hun svarte: ” Helt i orden.”

§ 175. Doktoren kunne ikke gjøre noget for henne så den unge mannen, pastoren, kom opp dit og ba for den eldre kvinnen; la. sine hender på henne i samsvar med Jakob, rettere sagt Markus 16: “De skal legge sine hender på de syke, og de skal bli helbredet.” Han kom opp dit, og la sine hender på kvinnen. I løpet av få dager var hun oppe, og i gang med arbeidet sitt, og var frisk.

§ 176. Da sønnen hennes kom hjem fra skolen, å du, han var så glad, vet dere, og ser sin mor så lykkelig og sa: “Hvordan har det gått med deg, mor?”

§ 177. Hun sa: “Helt fint.” Og hun sa: “Å sønn, jeg glemte å fortelle deg noe,” og fortsatte med å si: “Mens du var. borte i disse 4 årene ble jeg syk. Og du vet, denne fru så og så her over tilhører den der Full Gospel menigheten. Hennes pastor kom hit og la hendene sine på meg ifølge Markus 16, og jeg ble frisk.” Hun sa: “Doktorene kunne ikke gjøre noe for meg da jeg hadde det sykdomsanfallet. Det var slik jeg ble frisk.”

§ 178. Han svarte: “Vel, mor, jeg ønsker å si deg noget.” Og han sa: “Du skjønner, over på skolen lærte vi dette,” og han sa: “De siste 9 versene i Markus 16 er ikke inspirert. De ble lagt til der av Vatikanet.” Og han sa: “Der er ingenting i historien som sier at det Ordet der er inspirert.” Og den lille kvinnen sa: “Priset være Gud! Priset være Gud!” Han sa: “Hva er i veien med deg, mor?”

§ 179. Hun svarte: “Når Gud kunne helbrede meg med Ord Som ikke er. inspirert, hva kunne Han ikke da gjøre med dem som er inspirert.”

§ 180. Når der er 600 og noen Løfter gitt til Menigheten i de siste dager at disse tingene skal finne sted, så er Hans Kraft ennu den samme: “Jesus Kristus den samme i går, i dag og til evig tid. Hvilke ting dere enn har en sterk trang etter, når dere ber, tro at dere mottar dem. Dersom dere (lever/bor Ovs.) blir inne i Meg, og Mine Ord inne i dere, be om hva dere vil, og det skal bli gjort for dere. De Tingene Som jeg gjør, skal også dere gjøre, større en disse, når jeg går til Min Far. Se, jeg er alltid med dere, til og med inntil verdens ende. Overalt hvor to eller tre er samlet i Mitt Navn, og blir enige om hva som helst, og ber, de skal motta det.”

§ 181. Tenk ikke mer på det, Bror. Det er Guds vilje å gjøre det. Ja, det er kun Satan som robber deg. Tro HAM.

“Og som imot håp trodde i håp, for at han måtte bli mange folks far i samsvar med det som var sagt: Således skal din ætt bli. Og ved ikke å være svak i troen, så han ikke nu på sitt eget legeme, nu dødt.”

§ 182. Ikke omstendighetene, ikke hva noen andre sa: “Hva om noen andre døde når du har den samme tingen?” Ta ikke det i betraktning. “… da han var omtrent ett hundre år gammel, heller ikke– Saras utdødde mors­liv.”

§ 183. Hun var inkludert i det. Gud gav aldri Sara Løf­tet. Han gav Løftet til Abraham, men Sara var inkludert. Han gav Løftet inne i Kristus Jesus, og jeg var inkludert i Ham. Det er dere også. Ser dere?

“Han vaklet ikke på Guds Løfte i vantro, men ble sterk i troen idet han gav Gud æren. Og ved å være fullstendig overbevist om at hva Han hadde lovet, var Han også i stand til å gjennomføre. Derfor ble det regnet ham til Rettferdig­het. Nu ble det ikke bare for hans skyld alene skrevet … det ble ikke bare tilregnet ham. Men også for oss skal det bli tilregnet om vi tror på Ham Som oppreiste Jesus vår Herre fra de døde. Som ble overlevert for vår Lovovertredelse og ble oppreist igjen til vår Rettferdig­gjørelse.”

§ 184. Å Bror, bare det der, akkurat det der kan jeg slå til djevelen med rett i ansiktet på ham i 365 dager i året, ser dere. Du er en løgner, der er Ordet. Jeg er helbredet!

§185. Om noen kommer hen og legger Det på deg; om noen gikk ut hit og gjorde et eller annet av en eller annen ting med deg, og det lar deg bli frisk, det inspirer deg ikke. Men her er hva det er. Den som tror: “Nu er jeg helbredet.”

§186. Om Gud kom ned og helbredet meg direkte, ende fram ved et mirakel, ville ikke det være så stort som det ville være dersom jeg kan se Guds Løfte og ta det inn i mitt hjerte. Står der, og jeg kan si: “Nu helbreder Jesus meg for jeg har tatt imot Hans Ord. Det er inne i hjertet mitt. Nu går Han i forbønn for meg fremfor Faderen. Jeg skal bli frisk. Der er det som Gud elsker. Stå der på Hans Ord og si: “Det er riktig! Nu, hver eneste dag, helbreder Han meg ”

§ 187. Det var kvinnen med struma, kan jeg se. Jeg gav henne bare noget å gjøre.

Så… (Blankt område på lydbåndet. Red.) …ville ikke ønske noget i det hele tatt. Men hun var lykkelig og sa: “Å, se, se!” Og neste dag var det omtrent sa meget. Dagen etter, omtrent så meget. Hun la det hele sammen og sa: “Det der kan ikke være galt.” Se, sånn går det.

§ 188. Da Elias hadde stengt himlene slik at det ikke regnet i et tidsrom av 3 år, Elias gjorde det, lot det ikke regne på 3 år og 6 måneder, da han dukket hodet sitt ned mellom sine små, gamle og tynne bein. Du ville sannsynligvis ha jaget ham vekk om han hadde kommet til døren din i formiddag. Bustete over hele hodet sitt slik at jeg vet ikke hva. Et lite, og gammelt stykke av et saueskinn tullet rundt seg på denne måten, og et krus med olje og en stokk, og her kommer han. Det er alt. Og hver gang han satte seg ned der, bøyet sine knær, og med hodet ned mellom knærne sine, ba han: “Gud, ulydighetene er ute av veien nu. Israel har vendt om. Kom, Herre, og send dem regn.”

§ 189. Som med den kvinnen her forleden dag, da synden var gått ut. Jeg sa: “Satan, du kan ikke holde henne.” Nei, min herre. Der har vi det.

§ 190. “Kom, Herre, alt i orden, vrangviljen er borte.” Han ba seks ganger. Kom så ned. Det stoppet ham ikke. Han fortsatte med å be. Det er riktig. Så, etter en stund går Gehasi, tjeneren hans opp og ser. Og han kom tilbake, og han sa: “Jeg ser en liten sky på størrelse med en mannshånd.”

§ 191. Å du, himmelen, det hadde ikke regnet på 3 år og 6 måned­er. En blendende messinglik himmel. Messing taler om Gud­dommelig Dom, messingalteret, Dom over nasjonen som hadde glemt Gud, himmelen som messing. Skulle ønske vi hadde tid til å gå inn i det. Men så ville vantroen ha plukket det opp og kastet det vekk: “Vel, hvis det er alt du kan sende meg!” Ja.

§ 192. Men hva så Elias da han så det aller første hjulet gå rundt? Å du og du! Han sa: “Jeg hører lyden av regn i over­flod.” Ingen skyer, ingen større enn den. Hva skulle den kunne gjøre til å vanne en hel nasjon med. Ja, hvis skyen er så, at den er så brennvarm på himmelen at den ville ha … å du slette tid … ha fordampet den, ville dampen ha forsvunnet som ingenting. Men så snart Elias så det første tegnet, den første lil­le, bitte lille bevegelsen, sa han: “Jeg hører lyden av regn i overflod,” da den bare var en sky så stor.

§ 193. Bror, jeg tror rett nu i dette minutt at Den Hellige Ånds Kraft Som er i dette lokalet for a dempe ned hver eneste syk person som finnes, slik at du kan kjenne skyen på størrelse med en manns hånd, skrike og rope: “Jeg hører lyden av den fullkomne Helbredelsen.” Gud må.

§194. Du avviser, og sier: “Vel, jeg fikk ikke noen ting.” Da vil de dø ut. De hete bølgene fra helvete og tvil vil få det til å svinne ut av din sjel.

§ 195. Men når du får det der lille Frøkornet, stå på Det. Den er ikke som klippene ved Gibraltar. Den er lik Tidenes Klippe. Stå der, og du vil få kjenne lyden av regn i overflod. Du er Guds barn. Satan har lagt den der lidelsen på deg. Og vet dere hva? Kristus har allerede helbredet hver eneste en av dere!

§196. En synder kommer til alteret og sier: “Bror Branham, jeg, ja, jeg ønsker at du skal be for meg. Jeg ønsker å være god, men jeg bare… Du, be for meg,” og du går tilbake til plassen din.

§ 197. Neste kveld; si meg: ”Hvor mange frelst?” Her reiser han seg opp. “Ønsker du å bli frelst, unge mann?” “Ja, min herre.” “Vel, hvorfor blir du ikke frelst?” “Jeg vet ikke.”

§ 198. Jeg sa: “Du er bare.. ” Djevelen holder den gutten. Det er det hele. Han ønsker å gjøre rett, men der er en ånd, en makt som ikke vil la ham bli rett.

§ 199. Nu, halleluja, der er det. Ikke til å undres. Gud ville aldri la en sann Guds mann noen gang si han kunne helbrede noen. Kristus gjorde det da Han døde. Jeg kunne ikke frelse noen, heller ikke kan noen andre frelse noen unntatt Gud.

§200. Og Gud kan ikke frelse deg fordi Han allerede har gjort det. Den eneste tingen du nødvendigvis må gjøre er å ta imot det. Det er allerede gjort. Jeg ble ikke frelst for 20 år siden. Jeg ble frelst for 1900 ar siden, men for 20 år siden tok jeg imot det og aksepterte den. Om det ikke hadde vært slik, ville Gud ha utslettet meg fra jordens overflate for den første synden jeg gjorde, fordi Han sa Han ville, og Han er nødt til å holde Sitt Løfte. Jeg ble helbredet for 1900 ar siden, men jeg er nødt til å akseptere det.

§201. Og den eneste tingen som holdt meg fra å bli frelst da jeg var 12 år gammel var fordi en ånd hang over meg, en djevel som sier: “Vent en liten stund til.” Det er grunnen til at du ikke ble frelst da du kom i ansvarsal­deren. En ånd fikk deg inn i en gjeng, og den svevde over deg, og fortsatte med å henge på deg. Du ønsket å gjøre rett. Der finnes ikke et menneske, som er i sitt rette sinn, som ikke ønsker å gjøre annet enn rett, men der er noget som ikke vil la deg gjøre det riktige. Er det riktig? (Forsamlingen svarer med: “Amen.”) Det er djevelen. Halleluja, Kristus betalte for din Helbredelse og for din Frelse.

§ 202. Nuvel. Her er det! Gjør deg klar. Han bemyndiget Sin Menighet til å kaste de der djevlene ut. Der har du det. “I Mitt Navn skal dere kaste ut onde ånder. Dere skal ikke helbrede noen, men dere skal kaste djevlene vekk fra dem slik at de kan ta imot Helbredelsen Som allerede er gjort.” Det er riktig.

§203. Forkynnere stod på podiet og forkynte Evangeliet; djevler sprees. Mannen kommer til alteret under erkjen­nelse av synd dømt og sier: “Jeg Ønsker å bli frelst.” Han, forkynneren, frelste aldri mannen, Han kastet ut djevelen, det er riktig, og mannen ble frelst. Han kom, og mottok sin Frelse.

§ 204. Den samme tingen ved Guddommelig Helbredelse. Dere syke mennesker her i formiddag, tro det—, og er blitt født på ny og er Guds sønner og døtre, tro at Kristus allerede har helbredet dere. Den eneste tingen som holder dere borte fra å bli helbredet i formiddag er en ånd som henger over dere, som ikke vil la deg gå helt og fullt til veis ende og tro Guds Løfte at Han har gjort det. Det er riktig.

§ 205. Nuvel. Det er min bemyndigelse. Det er hva Gud gav meg. Det er hva Han gir hver eneste Evangelieforkynner som vil tro den Makten og Autoriteten Som bryter den ån­den. Jeg tror av hele mitt hjerte at hver eneste demon­makt som er her inne i dette minutt allerede er brutt. Jeg gjør. Jeg tror at hver eneste person som er her inne rett nu kjenner det ganske annerledes. Om det er riktig, løft hånden din, dere som var syke. Se der. Du, hva er i veien? Den der djevelen har frigjort seg fra deg. Han var nødt til det. Tro kommer av hørselen, av å høre Guds Ord. Jesus Kristus døde for deg.

§ 206. Du kan bli helbredet rett nu for å oppfylle den bemyndigelsen. Dere mennesker som er syke her i formiddag eller har vært, eller som er kommet inn slik, mens den Ånden er over deg, mens du kjenner Guds Ånd. Det begynner å bli… jeg beklager, det er allerede kommet over tiden. Alle dere som er syke, som var syke da dere kom inn her, jeg vil gjerne at dere skal komme hit slik at jeg kan fullføre min bemyndigelse. Jeg er under forpliktelse til min Herre.

§ 207. Og det jeg gjør krav på, da en Guddommelig Engel viste Seg for meg ved min fødsel og bemyndiget meg 12 år gammel, og sendte meg ut her for noen få år siden og sa disse tingene, er at det over hele verden er udisku­tabelt. Demoner og vantroende, og skeptikere og agnostikere, og modernister og kommunister og alt mulig ellers har angrepet det på de måtene ved å si at det var. Noen av dem sa: “Spiritisme.” Nogen av dem sa: “Det er mental tankeoverføring. Og hver eneste gang de reiste seg stod den Allmektige Gud fremfor meg og seiret over det. Det er riktig. Ta det hvor som helst du skulle ønske det, til en hvil­ken som helst nasjon du skulle ønske det. Hvert eneste land jeg kom til, nesten hver eneste by, ble jeg nødt til å bekjempe den tingen som sier: “Det er intellektuell tankeoverføring.”

§ 208. Jeg svarer med: “Før ut hver eneste en som tror det er intellektuell tankeoverføring. Ta hver eneste en som vet noget om meg ut. Kom med pasienten.” Det er sagt at “det er spiritisme.”

§209. Jeg sier: “Da, derom jeg vet hjelp av spiritisme vinner sjeler for Kristus og beseirer djevler, hva gjør så dere med det dere har?” “Døm dem etter fruktene deres,” sa Jesus. “På fruktene deres skal dere kjenne dem.” Så du noen gang en spiritist kaste ut djevler? Det vil du aldri. Det er riktig. Jeg sa: “Jesus sa: ‘På fruktene deres skal dere kjenne dem.”

Jeg sa: “I de siste få årene har jeg ved Guds Nåde vunnet 350 000 sjeler for Kristus. Hva har dere gjort?

§ 210. En mann møtte meg her ute og sa at en viss kvinne hadde fortalt ham at jeg var en djevel, og at all min gjerning var gjort ved djevelen. De trakk seg vekk fra menigheten her, og de har en flokk som løp ut sammen med dem, og det på den måten der.

§ 211. Jeg sa: “Hva har du gjort? Vis meg frukten.” Hun begynte der nede, og Gud rykket det opp med roten. Han sa: “Hver eneste gren som vår Himmelske Far ikke har plantet skal bli rykket opp med roten.”

§ 212. Den gangen jeg la Tabernakelet her på hjørnet, og da jeg knelte ned her på en haug med kalkplanter og gammelt, plagsomt ugress av astersfamilien her, og dette rett over denne talerstolen denne formiddagen da det var en dam, sa Gud: “Jeg vil velsigne det.” Her stod de falske profetene frem og sa: “Jeg har sett automobiler kjøre inn og ut. Og jeg har sett stein­ene som går fra hverandre.” Det var for 20 år siden, og i dag går det for seg fort­satt, og det vil fortsette fordi det her var bygget på svette og bønnetårer og Guds Løfte. Det skal få seire. “På denne Klippe vil jeg bygge Min Menighet, helvetes porter skal ikke få makt over Den.” Sånn går det. Ja, min herre! Fest ikke din oppmerksomhet på hva de sier. Jeg har lært leksen min ved å høre på mennesker som ikke vet hva de snakker om. Jeg hører på en Person. Det er Den Allmektige Gud. Jesus sa: ”Hva dere fra nu av ber om i Mitt Navn, be Faderen i Mitt Navn, og dere skal få det.” Jeg tror det. En gang over i Harlington, Texas, er det dette jeg forsøker å komme vekk ifra. Det brenner i hjertet mitt. De kom dit opp, og jeg har det i min, nei, av alle ting er det i den lille læreboken min. De sa at jeg var en… FBI var der for å avsløre meg, at jeg var en djevel. Og forkynnere, en hel flokk av dem, der oppe omkring Houston et eller annet sted, jeg skal si navnet på stedet om et øyeblikk, de la ut en hel haug med traktater om det og delte dem ut overalt på den måten over hele auditoriet, og sa at jeg var trollmannen Simon, som kaster ut djevler ved trolldomskunster slik som trollmannen Simon.

§ 214. Så den kvelden her hadde der vært et par jenter som var blitt helbredet der, og de kom over gråtende og alt mulig og jeg sa: “Dere burde…” De sa de ville reise hjem. De var redde. De sa: “FBI vil ta deg med seg, Bror Branham.” “Og denne jenten ble satt i sitt rette sinn da du så denne visjonen over henne,” sa Han. Og jeg gjorde galt. Kanskje forårsaket jeg alt oppstyret.

§ 215. Jeg sa: “Å, Dere er skremt.” Jeg sa: “Dere har sett Gud, Helbrederen. Har dere?”

Jeg sa: “Iaktta Ham Som en Kriger. Iaktta Ham i kamp, se hvor stor Han er. Se hvor stor Gud er Som en Kriger i kamp!”

§ 216. Den kvelden jeg kom frem på podiet, sa jeg: “Alle som er med i dette, her i min kampanje, herr Baxter, min Bror, og de to unge damene som ble helbredet, og de som gjør tjeneste sa i dag at dere var medregnet i dem; jeg vil at dere skal gå ut av bygningen.” De gikk ut av bygningen. Jeg sa: “Nu har jeg et stykke papir her som vaktmesteren for auditoriet her gikk utenfor og plukket opp. Det var på tusenvis av dem fra bilene. Han leide små meksikaner­unger til å gå og ta dem.” Jeg sa: “Jeg har fått en liten seddel her som sier at her i kveld er jeg trollmannen Simon, og som skal bli avslørt av FBI her i kveld.

§ 217. Jeg sa: “Fint, FBI, Jeg er på podiet i den Herre Jesu Kristi Navn; kom til podiet nu og avslør meg. Hvis jeg gjør noget utenom Guds Allmektige Bibel, kom hit og avslør meg.” Jeg sa: “Hvor er dere henne?” Tusener satt der, og alle sammen gråt. Jeg sa: “Jeg venter på FBI. Ifølge deres seddel her, skulle dere avsløre meg i kveld.” Akkurat da ventet jeg i noen få minutter, og jeg kjente den ånden komme frem. Jeg sa: “Det var ikke FBI. Jeg er ingen kriminell. Hver gang en FBIagent kommer, blir de frelst. Sjefen deres, kaptein Al Farrer, ble frelst på mitt møte.” “Å dere,” sa jeg, ” ingen FBI gjør noget slikt som det der.”

§ 218. Jeg sa: “Hva det er, er at det er 2 frafalne forkynnere.” Jeg så det som henger der ute som var en svær, svart ting som hang over forsamlingen. Jeg så den bevege seg rett opp på denne måten til andre balkong. Jeg sa: “Rett der sitter en i hvit dress, og en i grå dress.” Og de dukket seg ned på denne måten.

§ 219. Jeg sa: “Dukk dere ikke ned. Jeg trodde dere skulle avsløre meg. Ser ut som enhver annen.” Jeg sa: “Dere er et par frafalne forkynnere. Dere har ikke del i dette.” Og jeg sa: “Hvis jeg nu er trollmannen Simon, og kaster ut djevler med trolldomsmakt, som dere sier jeg gjør, og dere er hellige og rettferdige i Gud, kom ned på podiet. Dersom jeg er trollmannen Simon, skal jeg falle død om. Hvis dere er Simon, hvis dere er dem som har galt, skal dere falle død om. Kom ned nu, og vi skal se hvem som har rett.” Det er riktig, utfordret dem. De holdt hodene sine dukket. Jeg sa: “Dukk ikke hodene ned på den måten.”

§220. Jeg sa: “Nu, folkens, dere ser hvem som er i det rette og hvem som er i det gale. De er skremt.” Og de kom seg ut der ovenifra i en fart, så fort som de bare kunne ga. Jeg sa: “Å, jeg ser at de går sin vei. Muligens, kanskje de kommer ned her.” De forsvant ut av bygningen så fort som de bare kunne komme seg nedover trappene. Jeg stod der og ventet. Jeg sa: “Nu skal vi se. La dem komme ned til podiet. La Gud vise hvem er hvem.” Det er riktig. Jeg sa: “Hvis jeg er falsk, da skal Gud vise at, det er falskt. Hvis jeg har rett, vil Gud alltid vitne om det som er det riktige.”

§ 221. Slik som det var i Houston da den Baptistforkyn­neren sa at jeg var en demon osv., og dere så det som fant sted da Herrens Engel kom ned.

§222. Vet dere nu hva som skjedde? Vi så aldri noe mer til dem. Den kvelden gav Herren en seier der som det fremdeles tales om i Harlington. Ikke sant? “Jeg, Herren, har plantet det; jeg vil vanne det dag og natt for at ikke noen skal plukke det ut av Min hånd. Kom nu, gutter. Kan dere komme til pianoet straks?

§ 223. La de syke menneskene, eller de som er syke, komme rundt alteret snarest nu. Vi har omtrent 10 minutter her, og vi skal i Navnet til Herren Jesus fri dere fra hver eneste demonmakt som henger rundt dere. “Jeg gir til dem mitt Navn og Autoritet.”

§ 224. Ved å forsøke dette er grunnen den at jeg tror Gud ordi­nerer meg til å gjøre det slik. Jeg tror det. Om jeg bare kan få folket til å tro det. Så hvis dette ikke blir vel­lykket, da tror jeg Herren… Jeg har fått en ”ullprøve” (Dom. 6,37) foran Ham. Jeg vil ga tilbake, bare helt på linje med visjonen, bare en eller to eller tre eller hva jeg enn kan rekke på en kveld.

§ 225. Dere har vært i møtene mine, hver eneste en av dere. Dere har aldri, ikke en av de gangene, sett annet enn at det var fullkomment. Det vil fortelle dere hva deres synd er. Det er den eneste tingen det kan gjøre. Helbredelsen er allerede deres. Den eneste tingen det da er, er synd; kanskje en eller annen ting du gjør i ditt liv som ikke er riktig eller, enten en demon har makt over deg som ikke vil la deg tro. Nu vet du. Om det ikke er, fortalte Jesus noget som var galt. “Alle ting er mulig for ham som tror.” Er det riktig?

(Forsamlingen svarer med: ”Amen.”)

Da beror det på deg, ikke på Gud?

§226. Om jeg sa her, om jeg sa: “Her ligger, om du skulle ønske det eller trenger til en dollarseddel,” jeg tror jeg har en. Fint. Om der ligger en dollarseddel, som allerede er tilveiebrakt for et trengende menneske, om det er slik, er den din om du vil komme og ta den. Jeg trenger ikke å gjøre noget mer med det. Jeg la den frem der. Er det riktig? (Forsamlingen svarer med: “Amen.”)

§ 227. Vel, da Jesus døde, helbredet Han deg. “Han ble såret for dine overtredelser … og i Hans sår fra piskeslagene ble du helbre­det.” Fortid. Nu er det opp til deg. Kom og få det, det er ditt. Jeg tror: “I Mitt Navn skal de kaste ut onde ånder.” Jeg tror det. Han har latt meg gjøre det før, og jeg tror Han vil la meg gjøre det i formiddag. Tror dere det?

(Forsamlingen svarer med: “Amen.”)

§ 228. Fint. La denne siden her gå rett tilbake denne veien, alle dere her nede, sa jeg kan be. Og mens jeg ber, og kaster den onde ånden ut, da kan folket gå tilbake til sine plasser ved å gå langs den veggen der. Om dere vil, Brødre, kom rett inn denne veien.

§ 229. Hør nu her. Hva gagn er der i å leke med tingene og halvveis tro på noget.

§ 230. Hvor er den damen som var i den rullestolen? Du, kvinne. Hva gagner det deg å sitte der? Jesus Kristus har gjort deg frisk. Så sikkert at Han har.

§ 231. Jeg så Ham lede en eller annen kvinne for et øyeblikk siden. Jeg tror det er mannen som står her som kanskje leder sin kone dit. Hun er vanfør eller et eller annet slikt noe. Kvinne, du har ingen trang etter å bli værende i den til­standen.

§ 232. En dame sa hun hadde en liten pike her. Et lite barn som det var et eller annet galt med, alle slags sykdommer og ting, døv, stum, og blind, hva det enn var. Det må nødvendigvis ikke være slik. La oss bøye våre ho­der. Jeg vil at dere skal tro.

§ 233. Å Gud, vår Himmelske Far, jeg kommer til Deg denne for­middagen som Din tjener. Herre, jeg har forkynt Ordet. Det er Ditt Ord, Det er ikke mitt. Og jeg vet at Du er her for å helbrede folket og gjøre dem friske. Jeg tror at Du vil gjøre det, kjære Gud. Og jeg ber Deg om å vise Barmhjertighet. Herre, ved å vavre klar over at den eneste tingen disse visjonene kan gjøre, er å åpenbare syndene for folket. Men, Herre Gud, måtte Den Hellige Ånd gjøre det akkurat nu. Måtte Han åpenbare hindringen i ethvert hjerte. Er der noen synd i deres liv, måtte den da bli tilgitt akkurat nu, Herre. Jeg ber igjennom Jesu Kristi Navn. Og måtte disse, gruppen her i dag bli som dem hin kvelden. Måtte der bli en fullkommen utfrielse for hver eneste en av dem. Måtte de bli helbredet denne formid­dagen, og komme tilbake onsdags kveld lykkelige ved å rope og fryde seg. Innvilg det, Far.

§ 234. Nu, på Ditt Ords Autoritet går jeg fremad for å kaste ut `djevler, for å fullføre Ditt Ord i Jesu Kristi Navn.

§ 235. Nu, Satan, jeg vet at du har et grep på disse menneskene, en mørk, tungsindig, avskyelig ting som holder seg over dem og som sier: “Vel, jeg vil gjøre et forsøk på det.” Men jeg vil si til deg! Jeg står i deres sted mellom dem og Gud denne formiddagen. Jeg står som en tjener av Den Allmektige Gud. Mine synder er borte gjennom Jesu Kristi Blod ved den Guddommelige Tro Som jeg har i Ham Som Guds Sønn. Og jeg gjør krav på, og slik Bibelen først gjør krav på, og jeg taler som Bibelen, at Han på Golgata har tatt ifra deg hver eneste makt og myndighet du noen gang hadde. Og Bibelen hevder at Hans disipler skal ha med seg denne Bemyndigelsen, Som Han hadde her på jorden, til menighetstidens slutt. Og jeg er Hans disippel. Derfor kommer jeg denne formid­dagen som en representant, en representant for Jesus Kristus i Hans Gjerninger. Jeg er sendt i Hans sted. Og når som helst jeg nevner personen, vil din makt brytes, og personen vil bli fri og gå ut herifra og være frisk. Jeg utfordrer deg i Navnet, i Jesu Kristi Navn, på grunn av Blodet står jeg. Og du forlater hver eneste person som jeg legger mine hender på. Ikke i min hellighet, ikke i mitt navn, for mitt navn er ikke noe for deg, min hellighet er ikke noe, jeg har ingen. Men du vil ikke anerkjenne mitt navn, men du vil anerkjenne Jesus, og du er nødt til å komme ut. Og idet jeg taler til deg går jeg nu inn i en utfordring. Og hvis du forsøker å holde noen. av disse menneskene, må Guds forbannelse komme over deg. Må du komme deg ut, ta din hånd vekk fra disse Kristne. Din skitne, kvalme, hånd som volder lidelser og vanførhet og gjør disse menneskene syke og påfører dem sykdommer. I Jesu Kristi Navn, ta hånden din vekk!

(Blankt område på lydbåndet.»

§36. I Jesu Kristi Guds Sønnens Navn. Jeg ber deg om å reise deg i Hans Navn, og gå hjem fullkommen frisk for å herlig-gjøre Gud. Reis deg opp. Og folket kan løfte sine hoder.

(Bror Branham og forsamlingen priser Gud meget.)

§ 237. Allmektige Gud, Opphavet til Evig Liv, Giveren av hver eneste God Gave, send Din velsignelse over denne mannen som står her ved å vite at dette er den eneste sjansen han har i sitt liv til noen gang å bli et normalt men­neske igjen. Med sine hofter og sine lemmer, alt sammen i denne tilstanden, med disse krykkene har han gått. Han ønsker å komme tilbake til sitt hjem for å vitne til Guds ære. Kjørte mange kilometer for å komme hit. Og, Far, jeg ber om at dette vil bli timen han i sitt hjerte vil si: “Hvis andre kan, kan jeg også. Og Du døde for meg for å sette meg i frihet, det samme som Du gjorde for andre. Innvilg det, Far.

§238. Derfor, du demon som har forkrøplet legemet hans, jeg kommer imot deg i Troens Utfordring for å utfordre deg til denne tvekampen Jeg befaler deg ved Jesus, Guds Sønn, kom ut av mannen.,

§239. Vær i ærbødighet, overalt. Den holder broderen. Bare et øyeblikk nu, det er ikke noe av hans … bli bare ikke urolige, venner. Herrens Nærvær er nær. Bare vær så ærbødige som det er mulig for dere å kunne være, på inn og utside. Den stakkers mann er kommet hit. Han vil aldri mer kunne gå uten krykker hvis ikke Gud hjelper ham nu. Dette vil være…

Han kom hit, og han vil bli verre enn han noen gang var, hvis han ikke blir helbredet. De vil sannsynligvis måtte bære ham ut om han ikke blir helbredet. Fordi, satan, om han kan finne nok kraft til å bryte ham ned, vil han bryte ham rett ned om han kan. Så nu vil han enten bryte ham ned eller Gud vil utfri ham og gjøre ham fullkommen frisk. Nu, alle sammen, hvor mange her inne tror at Gud sendte meg for å sette denne mannen i frihet i kveld gjennom Sin Sønn Kristus Jesus? (Forsamlingen svarer med: “Amen.”)

Fint. Vær nu bare i dyp ærbødighet, hold hodene deres bøyet.

§ 240. Du, tro av hele ditt hjerte, min herre. Du, tro at du skal ta disse gamle krykkene og kaste dem inn i bilen og reise hjem, og ta dem på dine skuldrer i morgen og gå oppover og nedover gatene i byen din idet du vitner for Gud. Du har ikke… Det du har igjen av ditt liv, broder, gi det til Guds ære. Vil du tjene Ham? Vil du tjene Ham? Du har tenkt på det i det siste, uansett. Har du ikke? Tenk på en nærmere vandring. Her forleden dag sa du: “Om bare Gud ville helbrede meg, ville jeg vandre nærmere Ham.” Det er riktig at du sa det.

§ 241. Så en ting til. Da du var… Jeg ser du var i en bil nylig, og du snakket med noen angående de tingene. Der var en mann som sitter på front­setet mens du satt bak. Er det sant? Dere kom nedover en vei og over en liten bakketopp, og svingte til høyre da dere snakket om det. Er det Sannheten? Min herre, jeg leser ikke tankene dine. Det er Gud nu. Og nu begynner du å kjenne hva jeg taler om. Nu er timen for din utfrielse.

§ 242. Allmektige Gud, nu mens Kraften fra Ditt Nærvær er her, idet Du står her for å utfri denne mannen, Å, Evige Gud, Livets Opphav, send Din velsignelse over ham mens jeg velsigner ham i Din Sønns Navn. Innvilg det, Herre, gjennom Jesus Kristus. „

§ 243. Du demon som har gjort denne mannen til en krøpling, min bror, han har gjort sin bekjennelse. Hem­melighetene hans er blitt fortalt. Han er her nu for å gå. Du kan ikke holde på ham noe lenger. Han ønsker å få herliggjøre Gud. Jeg kommer i en Utfordring imot deg. I Jesu Kristi Navn ved en Helbredelsesgave gitt meg ved en Engel, befaler jeg deg ved Jesus Guds Sønn, kom ut av ham. Der går den: Hold hodene deres bøyet, overalt.

Denne talen er oversatt av:

Magne Espeland og Christian S. Viken, direkte fra heftet uten lyd­bånd siden det ikke var for hånden.

La oss huske på hverandre i bønn, og vi takker hver og en som vil ta oss med i sine bønner.

Gud velsigne dere alle.